"The Social Network" (Regissør: David Fincher)

The perfect image of the American dream


Innspilt: 2010
Originaltittel: The Social Network
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Jesse Eisenberg (Mark Zuckerberg), Andrew Garfield (Eduardo Saverin), Justin Timberlake (Sean Parker), Armie Hammer (Cameron og Tyler Winklevoss), Max Minghella (Divya Narendra), Rooney Mara, Brenda Song, Rashida Jones,  Joseph Mazzello, Malese Jow, Eli Jane
Spilletid: 115 min.

Så var den endelig her på DVD - filmen som handler om hvordan Facebook ble til! Om gründeren Mark Zuckerberg som sies å være historiens yngste milliardær, og som har endret sånn ca. 500 millioner menneskers liv gjennom Facebook. Verden over deler Facebook-medlemmer små og store detaljer fra sitt dagligliv med venner, kolleger og bekjente - om alt fra at svigermor kommer på besøk til at sivilstatusen er endret ... Nettstedet er sterkt avhengighetsskapende, og medlemmene bruker jevnt over ikke rent lite av sin tid på Facebook. Man må jo henge med, må vite! Facebook utgjør rett og slett en revolusjon innenfor kommunikasjon.

Det hele startet nærmest på gutterommet. Dama til datanerden Mark Zuckerberg slo opp i det herrens år 2003, og dette fikk Mark til ikke bare å legge ut på bloggen sin hvilken bitch eksdama hans var, men også til å hacke seg inn på Harvard-universitetets nettsider, hvor studentene var presentert med et bilde hver. I løpet av en eneste natt oppnådde han at hele nettstedet kollapset etter sånn ca. 22 000 treff i løpet av et par timer. Og årsaken var at han hadde lagt opp til at studentene kunne stemme frem den dama de mente var hottest på hele universitetet.

Med trussel om utvisning i ryggen, ble Mark kontaktet av brødrene Camron og Tyler Winklevoss for å utvikle suksessen til noe enda større. Men mens de trodde at Mark samarbeidet med dem om deres felles prosjekt, kjørte Mark sitt eget sololøp, og dette ble starten på det vi i dag kjenner som suksessen om Facebook. I kjølevannet fulgte imidertid trusler om rettssaker, men etter noen sviende forlik, beholdt Mark Zuckerberg kontrollen over konseptet. Til tross for at han aldri egentlig var interessert i penger, er han som tidligere nevnt i dag en meget rik mann.

Filmen er både velspilt og alt det der. Og jeg vet at de yngre elsker denne filmen! Jeg må imidlertid medgi at jeg kjedet meg underveis. Historien bergtok meg aldri og jeg fant den rett og slett nokså uinteressant, samtidig som det selvsagt er fascinerende at en ung gutt har skapt Facebook-suksessen. Jeg var for øvrig aldri i tvil om at jeg ønsket å se denne filmen som så mange har en del meninger om. Filmen representerer den amerikanske drømmen, og det er det. Jeg er i tvil om jeg skal gi terningkast tre eller fire, og lar dette derfor stå åpent.  Og så får den kritiske leser trekke av for at jeg antakelig ikke er i målgruppen for filmen, selv om jeg er en ihuga Facebook-bruker ... ;-) Kanskje var det følelsen av å sitte og se på en high school- eller collegefilm beregnet for tenåringer (ok - litt mer avansert enn som så), som først og fremst dominerte inntrykket jeg ble sittende igjen med ... Og kanskje også at iveren etter å fremstille Mark Zuckerberg som den nerden han faktisk var, tok fra filmen den sjarmen som Hollywood ellers er så flinke til å utstyre sine helter med? 

Jesse Eisenberg som Mark Zuckerberg

Armie Hammer som Cameron Winklevoss

Høy partyfaktor etter hvert som Facebook ble en suksess ...

"The American" (Regissør: Anton Corbijn)

Spenning i fantastiske italienske omgivelser

Innspilt: 2010
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: George Clooney (Jack/Edward), Violante Placido (Clara), Bruce Altman, Thekla Reuten, Irina Björklund
Spilletid: 105 min.

Leiemorderen Jack (George Clooney) anses som en mester i sitt fag, og hyres inn til de vanskeligste oppdragene i bransjen. Etter at det går vel hardt for seg under et oppdrag i Sverige, ønsker han egentlig bare å trekke seg tilbake og leve et normalt liv. Som leiemorder skal han helst ikke bli kjent med noen, heller ikke kvinner, og dette finner han vanskeligere og vanskeligere etter som årene har gått.

Jack reiser til Italia, men i stedet for å velge den landsbyen oppdragsgiveren hans har valgt for ham, velger han en annen pittoresk fjellandsby - Castel del Monte for å være helt presis. Derfra har han kontakt med sin oppdragsgiver, som har skjønt at Jack ønsker å trekke seg tilbake. Dette respekteres tilsynelatende, men først må han gjennomføre et siste oppdrag: å produsere et spesielt våpen. Dette går Jack med på. I mellomtiden holder han en meget lav profil i landsbyen. Skjønt lav og lav profil ... Lokalbefolkningen er meget nysgjerrig på hvem denne fremmede mannen er, og det er nær sagt umulig å være så anonym som ønskelig. Fader Benedetto inviterer ham på middager, og det går ikke lang tid før Jack, eller Edward som han har valgt å kalle seg, skjønner at presten har forstått at han ikke er den han gir seg ut for å være.

Jack er ensom, og hyrer inn en prostituert for å ha litt hygge. Clara er en skjønnhet av de helt store, og Jack fascineres veldig av henne. Så pass at han ikke er fremmed for tanken om å utvikle dette til noe mer. Men så spørs det om han slipper unna oppdragsgiveren sin, som ikke kan avfinne seg med at han ønsker å slutte likevel ...

Hver gang jeg ser filmer med George Clooney, slutter objektiviteten min å virke. ;-) I denne filmen er han flott som få, og motspilleren hans, prostituerte Clara (i Violante Placidos skikkelse) er  gudsbenådet vakker. Begge lever på siden av samfunnet, og det er vel i dette de finner hverandre. Plottet i denne filmen er nokså enkelt, men heldigvis har filmen så mye mer enn kun spenning å by på. Skuespillerne er virkelig gode og Italias pittoreske fjellandsskap utgjør en fantastisk kulisse. Den italienske stemningen ... jeg elsker det! Alle detaljene som var med for å skape denne spesielle italienske stemningen, stemte på en prikk! Musikken, gatene, serveringen av espresso, nysgjerrigheten ... Ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Jo, det må bli terningkast fem for denne filmen. Om ikke plottet blir sittende i kroppen i lang tid, så kommer alt det andre rundt til å gjøre det. 

George Clooney og Violante Placido som Jack/Edward og Clara

"Deception" (Regissør: Marcel Langenegger)

Psykopatisk thriller

Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Ewan McGregor (Jonathan McQuarry), Hugh Jackman (Wyatt Bose), Michelle Williams (S)
Spilletid: 105 min.

Jonathan McQuarry er revisor og hyres inn av ulike selskaper som trenger revisjon av sine regnskaper og transaksjoner. En dag han jobber overtid, kommer han i snakk med en ansatt - den karismatiske Wyatt Bose. Selv om Jonathan er en nokså sjenert og forknytt mann, befinner han seg allerede samme kveld i en situasjon hvor han røyker pott med Wyatt og betror seg om ting han aldri egentlig har fortalt til noen. Som hvor mange kvinner han har hatt osv.

Dette blir innledningen til et spennende vennskap, og snart spiller de to mennene tennis sammen, går på nattklubb og møtes i lunchen. Wyatt må i hu og hast reise på et oppdrag til London, og i farten forbyttes mobiltelefonene deres. Jonathan oppdager dette litt for sent, og forsøker å få fatt i Wyatt uten hell.

Samme kveld blir Jonathan oppringt av en kvinne som spør "are you free tonight?" Lokket av spenningen dette medfører, svarer han ja. Dette skal vise seg å bli starten på et mer spennende liv enn han kunne drømme om. Kveld etter kveld møter han nye kvinner - alle medlemmer av den dekadente sexklubben The List. Underveis får han tak i Wyatt, som ber ham ta for seg!

En kveld møter Jonathan en kvinne han har sett tidligere, og som han ble svært fascinert av. Han stormforelsker seg i henne, men en kveld forsvinner hun på mystisk vis. Deretter vikles Jonathan inn i et nett det ikke ser ut til at han skal klare å komme seg ut av på egen hånd. Ingen er den de gir seg ut for å være, og han befinner seg plutselig i et spill hvor drap inngår og mange millioner dollar står på spill ...

Ewan McGregor har spilt i en rekke store filmer i de senere årene, og også i "Deception" spiller han fantastisk godt! Det gjør også Hugh Jackman i rollen som Wyatt Bose. Noe eklere og mer psykopatisk enn ham skal man virkelig lete lenge etter! Når det er sagt så opplevde jeg plottet i denne filmen som helt middelmådig, men produsentene skal ha for skuespillerprestasjonene! Dessuten er den spennende! Og slutten er nokså fiffig! Det blir en firer på terningen denne gangen.

Virginia Woolf: "Mrs Dalloway"

En klassiker vel verdt å få med seg


Utgitt første gang i England: 1925
Utgitt første gang i Norge: 1980
Denne utgaven er utgitt: 1994
Originaltittel: "Mrs Dalloway"
Oversatt: Kari Risvik
Forlag: Den norske bokklubben
Antall sider: 176
Etterord av Britt Andersen

Clarissa Dalloway er en kvinne i begynnelsen av femtiårene. Hun er gift med politikeren Richard Dalloway og sammen har de datteren Elizabeth. De har et nydelig hjem i London, og som hjemmeværende med et tjenerskap, kan Clarissa konsentrere seg om det hun har lyst til. Som stort sett er å arrangere selskaper ... Det er hun til gjengjeld svært god på!

Mens Clarissa sitter og reparerer en kjole hun har tenkt å ha på seg under kveldens selskap, ankommer helt uventet Peter Walsh, nylig hjemkommet etter mange år i India. Peter er en mann Clarissa i sin tid vraket fordi hun ble skremt av hans lidenskapelige og spenningssøkende natur. I stedet giftet hun seg med Richard, som var langt mer forutsigbar og trygg ... og kjedelig og tørr ... Det er ikke til å komme forbi at hun aldri har elsket sin mann, selv om dette aldri sies høyt. Richard har derimot alltid elsket sin kone, men han klarer på sin side ikke å få disse ordene over sine lepper. Kanskje av den grunn går ekteparet rundt som høflige, fremmede overfor hverandre.

Det er mange år siden Clarissa og Peter traff hverandre ansikt til ansikt. Peter har i alle år skrevet brev til Clarissa, men hun har i grunnen aldri brydd seg om å svare på disse. Ja, knapt lest dem i grunnen ... Møtet med Peter får det imidlertid til å flamme opp i henne, selv om hun ikke med en mine røper sine følelser. Peter har aldri glemt sin store kjærlighet ... Clarissa. Like fullt forteller han henne at han er forelsket i en annen kvinne. Clarissa inviterer noe motvillig Peter til kveldens selskap.

Handlingen foregår i løpet av kun en dag, og boka handler mye godt om Clarissas, Richards, Peters, Septimus´ og Miss Kilmans tanker, før det hele ender i kveldens selskap. Septimus er en mann som lever i et kjærlighetsløst ekteskap og som nylig holdt på å ta livet av seg, mens Miss Kilman er lærerinne for Clarissas datter. Clarissa hater henne. Vi følger personenes innfall og tanker i en endeløs strøm, deres ulike måter å tolke en og samme virkelighet på - som uttrykk for at det ikke finnes bare én objektiv sannhet om noe som helst. Denne måten å skrive på kalles "bevissthetsstrøm" eller "stream of consciousness". En av Virginia Woolfs samtidige og også omgangsvenn, James Joyce, skrev "Ulysses" etter samme mønster.

Det er åpenbart at Clarissa ikke er en lykkelig kvinne. Men fikk jeg sympati av henne av den grunn? Når hun på side 111 beskriver Miss Kilman på følgende måte, virker hun ufattelig smålig, kynisk og kald:

"Clarissa var virkelig rystet. Skulle dette være en kristen - dette mennesket? Denne kvinnen hadde tatt datteren fra henne! Skulle hun stå i forbindelse med usynlige vesener! Skulle hun, tung, stygg, alminnelig, blottet for godhet eller ynde, skulle hun kjenne livets mening?"

Miss Kilman levner på sin side Clarissa liten ære, og tenker på henne som en rik kvinne "med en viss overfladisk dannelse", nedlatende og uhøflig.

Nei, jeg klarte aldri riktig å få sympati med Clarissa, selv om jeg absolutt ser at hun på mange måter var offer for sin tid. Like fullt hadde hun noen valg, men hun brukte dem ikke.

Det som er litt spennende med denne boka, og som nok var ganske nytt så tidlig i det 20. århundre, er at Virginia Woolf har utstyrt mennene med egenskaper man normalt forbandt med kvinner på den tiden. Følelsesmessige svingninger, innfall, lidenskap, forelskelse, usikkerhet ... I etterordet skriver Britt Andersen litt om dette - bl.a. at Virginia Woolf var feminist og at hun forsøker å "overskride motsetningen mellom kjønnene". Selvsagt for oss i dag, men på ingen måte selvsagt for nesten hundre år siden ...

Det er nokså krevende å lese en bok hvor hovedpersonenes tanker kommer som en eneste lang strøm, og hvor hver minste lille digresjon forfølges. Derfor var ikke dette noen lettlest bok, selv om den ikke er spesielt tykk og jeg at på til har lest den før. 

Jeg avslutter denne bokomtalen med å sitere fra etterordet på side 176:

"Portrettet av Clarissa er mangefasettert; er hun en kald overklassekvinne, eller er hun en følsom sjel? Kanskje begge deler. Virginia Woolf begynte romanen som en satire som drev harsellas med borgerskapet. Underveis i arbeidet kom hun inn på mer eksistensielle spørsmål. Det er kanskje gjenkjennelse i måten å oppleve tilværelsen på som er viktig når vi leser romanen i dag: av tiden som på tragisk måte blir borte, av aldringsprosessen og tapte bånd. I korte ekstatiske øyeblikk glemmer vi alt som tynger, og opplever bare glede. Virginia Woolf ville skrive om livet selv, i alle sine avskygninger, og hun gjør det i en poetisk form som fremdeles gjør romanen til en nytelse å lese."

Dette er en bok man med fordel kan lese flere ganger, og som faktisk har noe nytt å gi hver gang! Terningkast fem. 

"Kommandør Treholt & Ninjatroppen" (Regissør: Thomas Cappelen Malling)

Et stort tja ...


Innspilt: 2009
Nasjonalitet: Norge
Genre: Action
Skuespillere: Mads Ousdal (Kommandør Arne Treholt), Jon Øigarden (Otto Meyer), Trond Viggo Torgersen (Kong Olav), Linn Stokke (Ragnhild Umbraco), Amund Maarud (Humla), Dean Erik Andersen (Kjettingen), Terje Strømdahl, Martinus Grimstad Olsen (Svarte-Per), Øyvind Venstad Kjeksrud (Øystein Fjellberg), Henrik Horge (Kusken), Emil Johnsen
Spilletid: 77 min.

Tror du at du vet hva som skjedde under den kalde krigen? Virkelig? Tro om igjen! Du aner ingenting! I denne filmen får du nemlig vite hva som egentlig skjedde ...

Under den kalde krigen gjorde hver av partene - hhv. Øst og Vest - det de kunne for å lage et fiendebilde av motparten. Om så det var å lage falske terroraksjoner ... Kongens Niljatropp ble laget som et motstykke til det spillet som foregikk mellom øst og vest. Troppen holdt til på Gressholmen i Oslo-fjorden, og gang på gang reddet de Norge fra å gå til krig mot Russland. Når rykter om at norske farvann var fulle av russiske ubåter verserte, dro nemlig Niljatroppen ut og avslørte at dette bare var oppspinn. Undergrunnshæren Stay Behind ble også til slutt avslørt som den som sto bak som krigshisser nr. 1.
 
Da Arne Treholt til slutt ble arrestert, angivelig pga. falske bevis, var dette en omkostning Ninjatroppen var villig til å ta. Men egentlig var Arne Treholt selveste mesteren og lederen av troppen! Noen spion var han altså ikke. Hevdes det i denne filmen ...

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg da jeg rigget meg til foran skjermen for å se denne filmen, men jeg forventet i alle fall ikke det jeg fikk se: en tullefilm fra ende til annen. Skuespillerne må imidlertid ha hatt det fantastisk morsomt da de spilte inn filmen! Nyhetsklipp fra sentrale hendelser på 1970/1980-tallet er flettet inn i handlingen; bildebevis mot Treholt, eksplosjonen på Oslo S, en russisk ubåt forvillet inn i norsk farvann, Aleksander Kielland-ulykken, flyvningen mellom tårnene på Oslo Rådhus, arrestasjonen av Treholt ... Gjenkjennelig, men likevel ikke fordi det hele er satt inn i en nokså annen kontekst.

Til tider var filmen spennende, men alt tullet ødela litt for mye. Skuespillerne glimtet også til innimellom og var riktig fornøyelige, men det holdt likevel ikke i lengden. Joda, jeg dro på smilebåndet av og til. Jon Øigarden er og blir jo rå, og Mads Ousdals likhet med sin far er fascinerende nok i seg selv. Her var det nok både vilje og evne til å lage noe større enn det som ble resultatet. Dessverre må jeg nok si at jeg ikke lot meg begeistre. Dersom jeg hadde visst hvilken film dette var, tror jeg ikke jeg hadde giddet å se den. Jeg tror ikke engang det er en film som den yngre garde vil ha særlig glede av å se, fordi de mangler preferansene til 1970- og 1980-tallet. Og da blir på en måte hele vitsen borte. Det beste jeg kan si om filmen er at den bare varte i 77 minutter. Terningkast tre. 

Lesestund har gull i munn ... i grunn ...

Å slite for å få ro til å lese når Pus helst vil ligge oppå boka, 

og bikkja gjør alt han kan for å stjele min oppmerksomhet, 

er ikke en uvanlig situasjon hjemme hos meg.  

Men mest av alt er det kos ... ;-)

Bound To You - Christina Aguilera (Burlesque OST)

"Armadillo" (Regissør: Janus Metz)

Krigens meningsløshet


Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Krigsfilm, dokumentar
Spilletid: 101 min.

I denne danske dokumentarfilmen følger vi et knippe pur unge danske soldater som har vervet seg for oppdrag i Afghanistan. Guttene som tar farvel med familie, venner og kjærester i Danmark, er spente på hva som venter dem i Afghanistan. De er eventyrlystne, spenningssøkende og åpne for det meste.

Filmens tittel "Armadillo" refererer til navnet på en av militærleirene i Helmand-provinsen, der guttene skal ha tilholdssted. I begynnelsen av oppholdet i Afghanistan holder kjedsomheten på å ta knekken på dem. Det skjer absolutt ingenting. Guttene trener, psyker hverandre opp, slår tiden ihjel med å se på pornofilmer sammen ... De skal være i Afghanistan i seks måneder, og har håp om at de skal få oppleve litt action før de skal hjem igjen. I det minste komme hjem med et arr på kroppen ...

Forsøk på samhandling med lokalbefolkningen er ikke veldig enkel, og språkbarrieren er faktisk det minste problemet. Et atskillig større problem er å vite hvem som er venn og hvem som er fiende. Lokalbefolkningen er redd. De er redd for taliban, de er redd for avlingene sine som soldatene hele tiden tråkker ned, de er redd for at de ikke skal kunne brødfø familiene sine. Og hvordan kan lokalbefolkningen vite at de kan stole på disse fremmede soldatene?

Etter hvert skjer det "endelig" noe ... Det oppstår skuddvekslinger mellom de danske troppene og taliban-soldater. Og så kjører en bil med tre danske soldater på en veimine .... Alle blir drept. Fienden "der ute" er uten kjente ansikter. Og når sivile krysser skuddlinjen og all skuddveksling av den grunn opphører - hvordan kan soldatene vite om ikke dette er en dekk-operasjon for å forflytte våpen?

Hele tiden mens vi følger guttene under deres opphold i Afghanistan, ble jeg sittende med spørsmålet: hva er vitsen? Det hele virket for meg fullstendig meningsløst. Man er der angivelig for å hjelpe en lokalbefolkning til å stabilisere området, men som selv ikke er sikker på om de tør å ta avstand fra taliban, som ikke helt klarer å bestemme seg for om de liker at det er fremmede soldater i landet deres eller ikke, som ikke tar noe standpunkt i konflikten i det hele tatt. Og som antakelig ikke tør annet enn "å være enig med sistemann" som kommer til dem med våpen i hånd. En befolkning som er så utarmet og trøtt av krig at de ikke lenger orker å engasjere seg, som kun er opptatt av å sikre seg og sine mat nok slik at de klarer å overleve. Som har ikke ressurser til å flykte fra krigsområdene. Flykte til hva?

Jeg synes regissøren har klart å få frem hvor meningsløst det hele er, og filmen har - ikke overraskende - skapt mye debatt. Jeg stiller for øvrig spørsmål ved hvor sunt det er å vise frem i full offentlighet den interne humoren som nødvendigvis må oppstå under slike ekstreme forhold. Helt avgjørende og et ledd i en slags overlevelsesstrategi for dem som befinner seg i en gitt situasjon, men grelt og ekkelt for utenforstående. Som da gutta fikk skikkelig adrenalinkick etter å ha drept fire taliban-soldater, eller da de manøvrerte unna en mulig skyldfølelse og belastningen av denne da det fremkom at ei lita uskyldig jente var blitt drept under noen kamphandlinger. MÅ vi se dette? Er det nødvendig? Eller er det like greit at soldater i krig har noen "yrkeshemmeligheter"? Og hvor grensen til det offentligheten absolutt bør få vite, handler om overgrep, nedrige handlinger som er unødvendige i en krig ... ? Jeg vet ikke ...

Dette er en film som kommer til å bli sittende i ryggmargen lenge! Terningkast fem. 

Kameratskap og samhold 

Tøffe typer 

Fienden er der ute et sted ...

Fatima Elayoubi: "Bønn til månen"

Betroelser fra en innvandrerkvinne


Utgitt i Frankrike: 2006
Utgitt i Norge: 2008
Originaltittel: Prière à la Lune
Oversatt fra fransk: John Bjørnebye
Forlag: Kontur Forlag
Antall sider: 108
Forord: Mariane Pearl

Denne lille boka, som er i finne på årets Mammut-salg, fanget ved en ren tilfeldighet min oppmerksomhet her om dagen. Kanskje var det en kombinasjon av bokas beskjedne omfang, det faktum at forfatterens navn åpenbart hadde en muslimsk klang samt baksideteksten som gjorde utslaget? Boka fikk i alle fall bli med meg hjem. Det er jeg veldig glad for!

Forfatteren er av marokkansk opprinnelse, men flyttet sammen med sin ektemann til en forstad av Paris på begynnelsen av 1980-tallet. Nokså raskt fikk de to døtre. Fatima var analfabet, og følte seg hele tiden dratt mellom sitt marokkanske og sitt nye hjemlands verdier og kultur for øvrig. Så ble hun skilt, og plutselig måtte hun forsørge seg selv og barna sine. Uten språkkunnskaper, uten å kunne lese eller skrive, uten å kunne så veldig mye mer enn å stelle et hus, ga i grunnen yrkesvalget seg selv. Hun tjente til livets opphold ved å vaske hjemmene til sosieteten i Frankrike. Etter hvert slet hun seg fullstendig ut, og først da det skjedde en ulykke som gjorde at hun ikke kunne fortsette, tok livet en annen og ny vending for henne. Boka "Bønn til månen" er et resultat av dette. Her skriver hun om sine tanker, hva det har gjort med henne å forlate sitt opprinnelsesland, hvilke ofre hun har gjort i forhold til egen kultur osv.

Boka "Bønn til månen" er ikke et litterært storverk. Like fullt er det en kraftfull liten bok det er tale om, selv om språket og uttrykksformene er relativt famlende og forsøksvis poetiske. Boka er for øvrig spennende og ikke rent lite eksotisk, fordi vi får innblikk i hvilke tanker de ellers så tause innvandrerkvinnene har. Fatimas skjebne er nok like fullt veldig spesiell, for uten at hun hadde opplevd en skilsmisse, hadde hun sikkert forblitt innenfor husets fire vegger. Det spennende er like fullt hvilke talenter som ble forløst i henne som følge av den ulykken hun ble utsatt for. Som en av flere i sin søskenflokk fikk hun dessverre ingen utdannelse - på tross av at hun åpenbart hadde store talenter. I dag er hun student og i gang med bok nr. 2.

Det er interessant å merke seg hvilke bøker som oppnår stor oppmerksomhet i Frankrike for tiden. Det hander om portnersker som er mer intelligente enn hva omgivelsene tiltror dem (jf. "Pinnsvinets eleganse"), om uforløste talenter hos mennesker man aldri ville trodd hadde potensiale til noe som helst (jf. "Å telle duer"), om kassedamers betroelser etc. "Bønn til månen" vakte stor oppmerksomhet i Frankrike da den utkom i 2006, og føyer seg sånn sett inn i denne trenden mht. hvilke bøker som slår godt an for tiden.

Jeg anbefaler denne lille boka, fordi den er så annerledes og original. Det er ikke veldig krevende å lese den, men jeg anbefaler likevel å bruke litt tid på den, la avsnittene synke inn før man rusher i vei til neste side. Egentlig burde boka fått terningkast fem pga. sin originalitet, men jeg nøyer meg med en firer. Det skal imidlertid bli spennende å følge denne gryende forfatteren i fremtiden! 

"Wall Street - Money Never Sleeps" (Regissør: Oliver Stone)

Skuffende, banal og klisjefylt ...


Innspilt: 2010
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Shia LaBeouf (Jake Moore), Michael Douglas (Gordon Gekko), Carey Mulligan (Winnie Gekko), Susan Sarandon (Jakes mor), Frank Langella (Louis Zabel), Josh Brolin (Bretton James), Eli Wallach (Julie Steinhardt)
Spilletid: 133 min.

Gordon Gekko (i Michael Douglas´ skikkelse) er ute av fengsel etter å ha sonet en lengre straff for innsidehandel. Nå er han ute med en bok som spår finansmarkedets kollaps, og hvor grådighet får skylden for det som snart skal komme til å gå galt. Han reiser land og strand rundt for å promotere sin bok, og han høster applaus pga. sine fremragende evner til å fange publikum. Man flirer av hans sarkastiske vitser. Like fullt er det ingen som tror på ham. Finansmarkedet kollapse? Nei, det er for stort til at noe så vanvittig skulle skje!

Gekkos datter Winnie (Carey Mulligan) lever sammen med finansmannen Jake (Shia LaBeouf). Da ting begynner å se faretruende ut i finansmarkedet, oppsøker han Gekko etter å ha vært til stede på hans foredrag. Samtidig som han møter en nokså kynisk mann, får han også øye på en pappa som er svært sår fordi datteren ikke vil ha noe med ham å gjøre. Jake ønsker å hjelpe Gekko med å få kontakt med datteren, og ønsker samtidig å få noen gode råd i forhold til hva som skjer på finansmarkedet. Så er spørsmålet om han forstår tidsnok hvem Gekko egentlig er? For Gekko er det nemlig bare én ting som betyr noe: å komme tilbake som kongen i finansmarkedet. Og da det helt utenkelige skjer - nemlig at finansmarkedet kollapser verden over og finanskrisen er et faktum - er gode råd dyre ...

Tja, hva synes jeg egentlig om denne filmen? På forhånd hadde jeg en del forventninger til den, men jeg må nok medgi at jeg ble temmelig skuffet. Historien eller plottet er syltynt, og når spenningen som faktisk ikke er der, forsøkes hypet opp med kul musikk som egentlig bare var forstyrrende i handlingsforløpet, så skjønner man at dette blir en slags redningsplanke for regissøren. En del av typene i filmen ble vel karikerte, uten at jeg egentlig tror at dét har vært meningen. Winnie står for det folkelige - folkets avsky mot kapitalismen. Gekko representerer kapitalismen i sin ytterste konsekvens - kynisk og uten menneskelige hensyn. Jake forsøker å forene disse ytterpunktene, noe som egentlig ikke går fordi de er uforenelige.

Ellers er mange av problemstillingene som kommer opp i filmen, veldig gjenkjennelige og nesten banale, vel og merke sett i etterpåklokskapens lys nå som finanskrisen er i ferd med å bli historie. Som når storkapitalistene ser at alle deres formuer er i ferd med å forsvinne, og roper på at staten skal redde dem ... dvs. at folket skal betale regningen for at de - nok en gang - skal slippe å lide noe tap ... At verdiene ikke kunne fortsette å vokse inn i himmelen, mens alle pengeplasseringer og spekulasjoner faktisk forutsatte dette ... det måtte jo gå galt til slutt! Det er for øvrig et tankekors at finansmarkedet er så lettpåvirkelig for løse rykter og sladder, slik det fremstilles her.

Ett av høydepunktene var faktisk Gordon Gekkos foredrag nokså tidlig i filmen, men etter dette gikk det stort sett nedover med filmkvaliteten. Det ble for mye oppsop av klisjeer smurt ut over den syltynne historien. Og slutten ... den er så Hollywoodsk som det går an ... Den står heller ikke til troende! Alt i alt en skuffende film som pga. pen innpakning til nød får terningkast fire.

Jake, Bretton og Gekko

Shia La Beouf og Carey Mulligan som Jake og Winnie

Irène Némirovsky: "Le Bal"

To flotte noveller med visse selvbiografiske trekk


Utgitt i Frankrike: 1930/1931
Utgitt i England: 2007
Originaltittel: "Le Bal" og "Les Mouches d`automne"
Oversatt fra fransk til engelsk: Sandra Smith
Forlag: Vintage Books
Antall sider: 106
Ingen av novellene er publisert på norsk

Novellesamlingen "Le Bal" inneholder to noveller; tittelnovellen "Le Bal" og "Snow in Automn". Begge ble utgitt mens forfatteren var i live.

I "Le Bal" møter vi familien Kampf som forbereder et ball i håp om å få innpass blant sosieteten i Paris.

Rosine giftet seg i sin tid med jøden Alfred Kampf mot sin families vilje. Sammen har de datteren Antoinette, som er 14 år. Mens alle andre tapte store familieformuer på børsen på slutten av 1920-tallet, klarte Alfred Kampf å tjene seg rik - bokstavelig talt på andres ulykke. Fra å ha vært en del av arbeiderklassen, jobber spesielt Rosine frenetisk med å klatre oppover på den sosiale rangstigen. Og et strålende ball er hva hun mener skal til.

Rosine er en meget forfengelig kvinne. Hun er ikke lenger ung, og hun plages av at hennes skjønnhet er i ferd med å falme. Mens hun planlegger ballet, funderer hun på om det vil være mulig for henne å skaffe seg en yngre og vital elsker, eller om det er for sent.

Datteren Antoinette er full av romantiske drømmer. Hun vil så gjerne delta på dette ballet. Moren ønsker imidlertid ikke at datteren skal være med, kanskje fordi hun er sjalu på hennes ungdom? Hun forholder seg ikke til at Antoinette er en gryende ung kvinne, og behandler henne som et lite barn. Og da Antoinette forsiktig forsøker å overtale moren til å la henne få lov til å være med likevel, blir hun overhøvlet av moren på verst tenkelige vis. Hun er virkelig ikke verdt noe som helst i morens øyne, og moren krenker henne på det groveste med sin munnbruk. Dermed skapes det et hat-forhold mellom datteren og moren, som skal vise seg å få fatale konsekvenser da kvelden hvor ballet skal finne sted opprinner ...

I "Snow in Automn" følger vi en russisk adelsfamilie som må flykte fra Moskva etter den russiske revolusjonen, fortrinnsvis sett gjennom tjenestepiken Tatianas øyne. Familien Karine havner til slutt i Paris, hvor de prøver å overleve etter å ha mistet hele familieformuen. Etter hvert forsvinner også selvrespekten og familien går sakte, men sikkert til grunne. Det forhold at de ikke gir slipp på fortiden, gjør dem nemlig lite i stand til å klare seg i sitt nye hjemland. Tatiana på sin side drømmer i grunnen bare om å få oppleve snø på høsten en siste gang ...

Disse to novellene er totalt forskjellige i sitt uttrykk. I "Le Bal" er det en dramaturgi som bygger seg opp gjennom hele novellen. Spenningen er til å ta og føle på, særlig etter hvert som katastrofen nærmer seg mot slutten. Jeg leste en gang at Irène Némirovsky hadde et svært vanskelig forhold til sin mor, og at hun i denne novellen på en måte tar en slags hevn over henne.

Novellen "Snow in Automn" beskriver mer en stemning, og med et veldig presist språk - hele tiden sett gjennom Tatianas skarpt observerende øyne - beskrives hvordan det er å være russisk flyktning i Paris, en gang rik og velstående og nå fattig. Jeg antar at det er mange selvbiografiske trekk i denne novellen, i og med at forfatteren selv kom som flyktning fra Kiev til Frankrike sammen med sin familie som en direkte følge av den russiske revolusjonen.

Novellen "Le Bal" har for øvrig mange fellestrekk med Némirovskys roman "David Golder", som også handler om en jødisk oppkomling-familie, og hvor personene i boka ikke akkurat fremstår som særlig sympatiske. I "Snow in Automn" kjenner jeg igjen en god del trekk fra romanen "Storm i juni", særlig den delen som handlet om de rikes tafatthet da krisen var et faktum.

Jeg likte denne lille novellesamlingen svært godt, og mener at "Le Bal" fortjener terningkast seks, mens "Snow in Automn" fortjener terningkast fem.

Bøker jeg har omtalt av samme forfatter tidligere i bloggen min (klikk på titlene, og kom direkte til aktuelle bokomtale):

1. David Golder (1929)
2. Hett blod (2008)
3. Sjelenes herre (1939)
4. Storm i juni (2004)
5. The Courilof Affair (1933)

Doris Lessing: "Det femte barnet"

Barnet ingen kunne elske


Utgitt i England: 1988
Utgitt for første gang i Norge: 1989
Denne utgaven er utgitt: 2007
Originaltittel: The Fifth Child
Oversatt: Bodil Roald
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 177

Rett etter at Harriet og David har truffet hverandre på midten av 1960-tallet, bestemmer de seg for at de vil ha mange barn. Dette er i en tid hvor de aller fleste andre går motsatt vei, i retning av mindre barneflokker, mer frigjøring for kvinner, kvinner ut i arbeidslivet osv. Men ekteparet - for de gifter seg selvsagt - sverger til de gammeldagse verdiene med en stor barneflokk, Harriet som hjemmeværende frue ... Og de har tenkt å bli fryktelig lykkelige! Det blir man nemlig når man er omgitt av mange, mange barn! Men først av alt vil de ha et stort hus for å få plass til alle barna. Egentlig har de ikke råd til det, men ender opp med et gedigent victoriansk hus ...

Verken Harriet eller David hadde vel tenkt at barna skulle komme fullt så tett som de gjør, men de kommer i tur og orden, som perler på en snor. Ingen av Harriets svangerskap er av den enkle sorten, og for hver barnefødsel blir hun mer og mer sliten. Og David må jobbe mer og mer for å få endene til å møtes. Etter hvert er de helt avhengig både av økonomiske bidrag fra Davids far og mer enn en håndsrekning i den travle hverdagen fra Harriets mor, som mer eller mindre har fulltidsjobb med å hjelpe til i huset. Men hva gjør vel det? De er jo så lykkelige! Og slektningene strømmer på i juleferier, påskeferier og sommerferier. Huset fylles til randen av slektninger som ser ut til å stortrives med å leve på deres bekostning, samt få del i deres gammeldagse lykke. Juleferien utvides til fire uker, påske-"ferien" er nesten like lang ... og sommerferien ... huset deres ... og kjøleskapet ... er rene feriekolonien for alle og enhver i slekta. De har jo så stor plass! At Harriet og David knapt har tid til hverandre lenger ... det legger de snart ikke merke til selv. Heller ikke hvilke ofre Harriets mor og Davids far nærmest tvinges til å gjøre for at de skal kunne leve slik de ønsker. Og jo mer penger som må skaffes til veie, jo mindre er David hjemme ...

Alt dette kunne de selvsagt fint levd med, men så blir Harriet gravid igjen - denne gangen med sitt femte barn. At det er noe spesielt med dette barnet føler hun allerede under svangerskapet. Og så kommer Ben til verden. Han er definitivt ikke som andre barn. At han er en stygg unge er så sin sak, men han ligner ikke på noen i familien. Mest av alt minner han dem om en bytting. Og med sine fakter er han mer som et rovdyr enn et menneske. Ingen klarer å bli glad i Ben - heller ikke foreldrene. Skremmende ting skjer, og etter hvert slutter familie og venner å komme på besøk. Hvem er dette barnet, som mest av alt virker ondt og farlig?

Denne boka er både fascinerende og ekkel. Den første delen beskriver Harriet og Davids drømmer og hvordan de ble møtt i et samfunn som beveget seg bort fra de tradisjonelle familieverdiene. Det var langt på vei fornøyelig lesning! Men så kom altså dette barnet, som forrykket tilværelsen for denne i utgangspunktet så lykkelige familien. Vi får aldri svar på hva som egentlig feiler Ben, men jeg tenkte underveis at det kanskje ikke var så viktig. For han blir på en måte et bilde på dem som ikke passer inn. For øvrig handler boka om hvor langt en mor kan være i stand til å gå for å beskytte et barn hun ikke en gang elsker mot omverdenen, selv om den kan koste både henne og familien for øvrig lykken ... Jo mer motbydelig barnet blir, jo mer anstrenger Harriet seg for å beskytte ham mot andre.

Det har vært spekulert i om det er selvbiografiske elementer i denne boka, men dette har forfatteren på det sterkeste benektet. Hun fikk inspirasjon til å skrive denne boka mens hun var på en reise i noen afghanske flyktningeleire i Pakistan og ble vitne til mye elendighet, uten at bokas innhold har noe med dette å gjøre. Det handlet mer om den tilstanden hun var i da hun skrev den. "Det var en forferdelig bok å skrive, og jeg er glad jeg er ferdig med den", uttalte Lessing da boka i sin tid utkom. 

Jeg gir terningkast fem!

Doris Lessing har skrevet en bok som heter "Ben, in the world", som handler om Ben fra han er 18 år. Boka gir visstnok ikke noe svar på hvorfor Ben er slik han er.

Doris Lessing fikk Nobels litteraturpris i 2007. 

Simone de Beauvoir: "En lett og rolig død"

Om det vanskelige mor-datter-forholdet


Utgitt i Frankrike: 1964
Utgitt første gang på norsk: 1982
Denne utgaven utgitt: 2000
Originaltittel: Un mort très douce
Oversatt fra fransk: Bente Christensen
Forlag: Solum Forlag
Antall sider: 94

Simone de Beauvoir ble født i 1908 og døde i 1986. I løpet av sitt liv markerte hun seg som en eksistensialistisk filosof, feminist og forfatter, og hennes livsledsager gjennom mange år var den kjente filosofen Jean-Paul Sartre.

I denne lille boka - "En lett og rolig død" - beskriver Simone de Beauvoir sin egen og søsterens siste tid sammen med deres døende mor på midten av 1960-tallet. Samtidig som vi følger den ubønnhørlige prosessen frem til morens død, gjør forfatteren mange tilbakeblikk på morens liv underveis, også på deres nokså kompliserte forhold. Moren hadde begrensede muligheter til å realisere seg selv, og det forhold at hun i likhet med mange av kvinnene i sin generasjon "ofret seg" for mann og barn, var ikke uten omkostninger verken for henne selv eller dem hun hadde rundt seg. Å vokse opp med en mor som mener at hun har gjort "alt" for deg, er mildest talt ingen spøk. "Simone de Beauvoirs mor er et eksempel på en slik kvinne; hun har ingen annen utvei til å gjøre seg selv viktig enn å tyrannisere barna sine", skriver oversetter Bente Christiansen i forordet til boka.

Samtidig som det er en vedmodig historie som fortelles, må jeg likevel innrømme at mange av beskrivelsene forfatteren gjorde av moren, fremkalte latteren hos meg. Kanskje nettopp latteren, fordi det er noe patetisk over det hele, og også veldig gjenkjennelig. Som når hun på side 35 skriver:

"Hun var i stand til å glemme seg selv for min far og for oss uten å gruble over det. Men ingen kan si: "Jeg ofrer meg" uten å føle bitterhet. En av motsigelsene hos mamma var at hun trodde på det edle i å ofre seg samtidig som hun hadde lyster, antipatier og ønsker som var altfor sterke til at hun ikke skulle avsky det som hindret henne."

Og videre på side 40:

"Av stolthet og av prinsipp ville hun ikke kreve noe; deretter klaget hun over at hun fikk for lite."

Mens Simone sitter på morens dødsleie, analyserer hun de følelsene dette fremkaller hos henne. På mange måter kan man si at det er nettopp dét boka handler om. Fra å ha vært i opposisjon til sin mor gjennom et helt liv - en mor som gjerne hadde sett at datteren hadde levd et noe mer konvensjonelt liv uten skandaler - skjer det en slags forsoning på slutten. Men når hun på side 62 beskriver sin egen og morens lammende virkning på hverandre, er det ganske enkelt genialt:

"En dag sa hun til meg: "Foreldre forstår ikke barna sine, men det er gjensidig ..." Vi snakket om disse misforståelsene, men helt generelt. ... jeg lovet meg selv at denne gangen skulle jeg finne konversasjonstemaer, et sted vi kunne være enige. Etter fem minutter var slaget tapt: vi hadde så få felles interesser! Jeg bladde i bøkene hennes: vi leste ikke de samme. Jeg fikk henne til å snakke, jeg lyttet til henne, jeg kommenterte. Men fordi hun var min mor, mislikte jeg de lite hyggelige bemerkningene hennes mer enn om de var kommet fra en annen munn. Og jeg var like forknytt som da jeg var tyve, og hun forsøkte - på sin vanlige klossete måte - å være fortrolig: "Jeg vet at du ikke synes at jeg er intelligent. Men det er i alle fall fra meg du har din vitalitet, det er jeg glad for." Jeg ville så gjerne sagt meg enig i det siste hun sa, men begynnelsen av setningen fikk meg til å vike tilbake. Slik lammet vi hverandre gjensidig. Det er alt dette hun mente da hun festet blikket på meg: "Du skremmer meg, du." "

Denne lille boka ble jeg rett og slett glad i underveis. Jeg tygget og dvelte ved setningene, og leste svært langsomt for å være sikker på at jeg fikk med meg alt - også det som sto skrevet mellom linjene. Og når forfatteren avslutter boka med å snakke om døden som noe unaturlig, ja at det faktisk ikke finnes noe som kan karakteriseres som en "naturlig død", så satt jeg faktisk og nikket og var enig. Det er så mange bunner i denne boka. Skal man fortelle den døende om at vedkommende faktisk er døende, eller bør man la ham/henne være uvitende helt til det siste? Og hvor langt skal man strekke seg i å forlenge et uverdig liv? Heldigvis slapp Simones mor å lide i det uendelige, men problemstillingene var absolutt aktuelle underveis. Men mest av alt bet jeg meg merke i forfatterens beskrivelse av de ulike veivalgene hun og moren hadde gjort i livet, og hva dette hadde gjort med deres relasjon.

En tankevekkende liten skatt av en bok, som fortjener terningkast fem!

15 bøker ....

Denne utfordringen fant jeg på Astrid Terese sin blogg Betraktninger:

“Don’t take too long to think about it. Fifteen books you’ve read that will always stick with you. First fifteen you can recall in no more than 15 minutes. Tag 15 friends, including me because I’m interested in seeing what books my friends came up with.”

Her er mine 15 bøker - i den rekkefølgen jeg kom på dem:

1. Irene Nemirovsky: Storm i juni

2. Chimamanda Ngozi Adichie: En halv gul sol

3. Chaim Potok: Mitt navn er Asher Lev

4. Stefan Zweig: Sjakknovelle
5. Dag Solstad: Genanse og verdighet
6. Jette A. Kaarsbøl: Den lukkede bok

7. Ivo Andric: Broen over Drina

8. Knut Hamsun: Markens grøde

9. Roy Jacobsen: Seierherrene
10. Truman Capote: Frokost på Tiffany

11. Edvard Hoem: Mors og fars historie

12. Ian McEwan: Lørdag

13. Gabriel Scott: Kilden

14. Carl Frode Tiller: Innsirkling II
15. Jan Wiese: Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede

Nokså beskjemmet må jeg medgi at det kun er tre kvinnelige forfattere på listen min. Til gjengjeld er det syv norske forfattere!

En del av oppgaven er å tagge 15 venner, men i likhet med Astrid Terese nøyer jeg meg med å sende oppfordringen videre. Legg gjerne ved en link til bloggen din slik at jeg kan se hva du liker!

Hege Storhaug: "Tilslørt. Avslørt - Et oppgjør med norsk naivisme"

En brannfakkel av en bok!


Utgitt: 2007
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 178 

Forfatteren og journalisten Hege Storhaug tar i boka "Tilslørt. Avslørt" et kraftig oppgjør med norsk naivisme i forhold til sløret, som det mest utbredte religionpolitiske symbolet i verden.

Boka innledes med et eksperiment. Hege Storhaug kler på seg en burka og beveger seg ut i Oslo by. I den forbindelse registrerer hun for det første hvor hemmende dette klesplagget er. Ikke bare opplever hun hvor innsnevret synsfeltet blir og hvor vanskelig det er å bevege seg. Men plagget, som ideelt sett skal gjøre henne usynlig som kvinne og objekt for menns oppmerksomhet, vekker betydelig oppsikt. Overalt blir hun beglodd. Og på et merkelig vis føler hun seg nesten avkledd og naken.

Forfatteren drar oss gjennom slørets historie. For nesten 1000 år siden var det utelukkende bedrestilte kvinner som skulle være tildekket, mens f.eks. prostituerte og slaver hadde forbud mot å dekke seg til. At det var et statussymbol å være tildekket, er ikke vanskelig å forstå. Det er jo omtrent umulig å utføre noe som helst av praktisk arbeid med dette klesplagget på seg, og sånn sett ble det mest sannsynlig et symbol på at kvinnen ikke trengte å arbeide.

Storhaug påpeker at det i nyere tid har skjedd en utvikling i retning av at flere og flere kvinner dekker seg til. I Norge er det pr. i dag ikke vanlig å gå i burka, men tendensen er at tildekningen øker i omfang. Man snakker om hijab med og uten underlue, jilbad, niqab, chador, shalwar kamiz med dupatta, abaya og sist men ikke minst burka.

Ett av spørsmålene Storhaug stiller er om vi kan stille oss likegyldig til at kvinner dekker seg til, selv om det påstås at dette med klesdrakt er en personlig og frivillig sak. Dette kommer særlig på spissen når tildekningen i de muslimske miljøene blir et uttrykk for renhet, dydighet og uskyld, i motsetning til dem som ikke dekker seg til og som dermed fremstår som urene og nærmest fritt villt. Selv i lille Norge har vi de siste par årene sett at det såkalte moralpolitiet på Grønland har angrepet muslimske kvinner som ikke er tildekket, og sjokkert har vi fått høre historier om kvinner som har med seg hijab i veska og kler denne på seg før de tør å bevege seg inn i spesielle deler av Oslo. På side 145 i boka sier Storhaug følgende:

"Jo mer slør, og jo strengere kvinner er tildekt i et samfunn, desto mer glimrer nettopp menneskerettigheter med sitt fravær - det være seg for kvinners rettigheter, minoriteters rettigheter, homofiles rettigheter, retten til ytringsfrihet eller forsamlings- og organisasjonsfrihet."

Og videre på side 147:

"(Astrid) Brekken er en uttalt feminist fra den såkalte 68-generasjonen, og var særlig sentral i kvinnebevegelsen på 1970-tallet. Under tittelen "Ned med sløret", en tittel lånt av den tidligere omtalte boken til Chahdortt Djavann, advarer Brekken i klartekst mot å bagatellisere hijaben på den muslimske kvinnen: "Velmeinande norske kvinner og menn bagatelliserer bruken av hijab. Men vi som ikkje har skoen på, bør vi ikkje først og fremst lytte til kvinner og menn med muslimsk bakgrunn som arbeider for likestilling? (...) Dei som kjem med ironiske parallellar om tradisjonen med bruk av skaut og andre hovudplagg i det norske samfunnet - skal vi forby dei? - forstår lite av kva denne debatten dreier seg om." Brekken håper at "politikarar og meningsdannarar" vil "støtte muslimske likestillingskrefter gjennom å flagge ei kritisk haldning". For, som Brekken konkluderer, "hijab er ikkje berre eit skaut. Det er ei reell - og symbolsk - tvangstrøye."

Storhaug mener at tildekning av kvinner bør forbys, og trekker paralleller til det som kun få år tilbake skjedde i Frankrike, Nederland og Danmark. I Frankrike og Danmark har man opplevd regelrette opptøyer som følge av konflikter mellom muslimer og hhv. etniske franskmenn og dansker. Økende islamisme, hvor bl.a. strengere regler om påkledning av kvinner er vesentlig, er en del av forklaringen, mener Storhaug. Og dette må vi være på vakt overfor før det er for sent.

Hun avslutter sin bok med følgende ord:

"Naivismen overfor islamismen, en naivisme som ligger som et kvelende teppe over samfunnet vårt, er hovedgrunnen til at jeg ikke ser for meg en politisk oppvåkning med det første. Oppvåkningen kommer ikke før problemene som følger i kjølevannet av den voksende slørbærende massen, er så åpenbare for enhver at ingen kan benekte dem lenger. Men, som Machiavelli sier, da er det som regel for sent å rydde opp."

Jeg har fulgt med spesielt i den debatten som har versert i mediene angående forbud eller ikke forbud mot hijab, og har lenge følt at jeg ikke hadde nok kunnskaper om på dette området. Derfor var det spennende og lærerikt å lese denne boka. Det er helt åpenbart at Storhaug har en klar politisk agenda, nemlig et ønske om å vekke en likegyldig befolkning i tide. Hun roper et høyt varsku i forhold til den utviklingen som er i gang, og mener at dette er en trussel mot viktige menneske-rettighetsprinsipper. Utviklingen går også i retning av at stadig yngre jenter går med hijab, slik at når de i prinsippet er voksne nok til å bestemme selv, så er klesplagget så integrert i deres liv at det ikke faller dem naturlig å protestere eller å ha en selvstendig oppfatning om dette. Og når utsiktene til å bli gift minimaliseres dersom man ikke er ærbar nok, så er det virkelig betimelig å stille spørsmål ved hvor frivillig det er å dekke seg til. Når Storhaug sammenligner islamismen med nazisme og fascisme, merker jeg imidlertid at jeg faller litt av. Samtidig er hun inne på noe når hun mener at religiøs fanatisme er mye farligere enn en hvilken som helst ideologi. En ideologi er gjerne forankret i noe som kan oppfattes som rasjonelle tankerekker, mens religiøs fanatisme fordrer blind adlydelse uten at det er tillatt å stille kritiske spørsmål. Boka er virkelig tankevekkende!


Andre bøker jeg har lest og omtalt på bloggen min:

1. Ayaan Hirsi Ali: Krev din rett
2. Ayse Onal: Æresdrap
3. Julia Jusik: Allahs sorte enker - Kvinnelige selvmordsbombere i Tsjetsjenia
4. Mohsin Hamid: Den motvillige fundamentalist
5. Nedjma: Mandelen
6. Atiq Rahimi: Tålmodighetens stein
7. Souad: Brent levende

Happy Valentine´s Day!