Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

onsdag 3. november 2010

"Kirsebærblomster" (Regissør: Doris Dörrie)

Innspilt: 2008
Originaltittel: Kirschblüten - Hanami
Nasjonalitet: Tyskland
Skuespillere: Elmar Wepper, Hannelore Elstner, Aya Irizuki, Nadja Uhl, Maximilian Brückner
Spilletid: 123 min.

Ekteparet Rudi og Trudi bor i Bayern, mens to av barna deres bor i Berlin og det tredje i Tokyo. Ikke bare har foreldrene og barna blitt fremmedgjort i forhold til hverandre, men så har også skjedd med ektefellene. De vet knapt om hverandres drømmer lenger. Trudi underviser på en danseskole og elsker den japanske dansen Butoh. Rudi lever et svært rutinepreget liv. Han misliker forandringer sterkt, og Trudis fascinasjon for Butoh-dans forstår han ganske enkelt ikke. Hver gang Trudi nevner drømmen om å dra til Japan, oppleve Butoh-dans og det berømte Fuji-fjellet, avspises hun av Rudi.

Så blir Rudi syk. Han vet det ikke selv, men han er dødelig syk. Trudi vet det, og hun ønsker derfor at de skal reise og besøke barna i Berlin. Kanskje for siste gang for Rudis vedkommende ... I Berlin merker de at barna egentlig ikke har tid til dem. De er i veien, til bry. Trudi ønsker at de skal dra til kysten for å se havet, noe Rudi bare motvillig går med på. Og mens de er ved havet, dør Trudi helt uventet. I kjølevannet av hennes dødsfall går det for alvor opp for Rudi at han kanskje aldri egentlig kjente sin kone. Hun fortalte ham jo om drømmene sine, men han tok dem aldri på alvor. Enten var ting for dyrt, de hadde ikke tid, de kunne gjøre det senere ... At det ikke skulle bli tid til dette, streifet ham aldri.

Rudi bestemmer seg for å reise til Tokyo for å besøke sønnen. Med seg i kofferten har han noen av sin avdøde kones klær. På den måten føler han at hun er med på reisen. Det skal bli en reise som byr på mange nye opplevelser for vane- og rutinemennesket Rudi. Bl.a. et mer ekte møte med sønnen, et nydelig vennskap med en ung Butoh-danserinne, vandringer i Tokyos gater under kirsebærblomstringen m.m.

Dette er virkelig en tankevekker av en film! Rett og slett en påminnelse om hvor viktig det er å leve mens man gjør det, være ålreite mot dem vi er glad i, ikke utsette ting eller la være å forfølge sine drømmer. En dag kan det nemlig være for sent, og vi vet ikke når. Den delen av handlingen som foregikk i Japan var ganske enkelt henførende. Vennskapet mellom Rudi og Butoh-danserinnen Yu var så vakkert. Tenk om Rudi bare et øyeblikk hadde møtt sin egen kone så åpent som han møtte denne i og for seg ukjente unge kvinnen? Begge hadde det til felles at de nylig hadde mistet en de var glad i - han sin kone og hun sin mor. Og begge var nærmest gjennomsiktige i sin sorg. For øvrig lærte jeg en del om Butoh-dans som jeg ikke visste fra før av. Budskapet i filmen er svært jordnært og enkelt, og kan vel aldri sies mange nok ganger: det er aldri for sent å oppfylle en drøm! Men ikke utsett det!

Terningkast fem.



Hannelore Elstner som Trudi og Elmar Wepper som Rudi
Rudis møte med Yu (Aya Irizuki) i en av Tokyos mange parker
Ved Fuji-fjellet

"Sykkeltyvene" (Regissør: Vittorio De Sica)

Rørende om et far-sønn-forhold

Innspilt: 1948
Originaltittel: Ladri Di Biciclette
Nasjonalitet: Italia
Skuespillere:  Lamberto Maggiorani, Enzo Stajola, Lianella Carell, Gino Saltamerenda,Vittorio Antonucci, Giulio Chiari, Michele Sakara, Elena Altieri, Carlo Jachino, Nando Bruno, Fausto Guerzoni, Umberto Spadaro,Massimo Randisi
Spilletid: 86 min.

Vi befinner oss i etterkrigstidens Roma hvor arbeidsledigheten er svært høy. Har man jobb, går det meste greit. Har man ikke jobb, er dette ensbetydende med fattigdom og sult.

Antonio Ricci er arbeidsledig, og så er han plutselig så heldig at han får tilbud om en jobb. Jobben går ut på å klistre opp kinoplakater rundt i byen. For å få jobben må han imidlertid ha en sykkel, men det har ikke Antonio. Gode råd er dyre, og ved å pantsette familiens sengetøy får han tak i en sykkel. Dermed kan han takke ja til tilbudet om jobb. Hele familien er både lettet og lykkelig!

Antonio har imidlertid knapt rukket å tiltre jobben før sykkelen hans blir stjålet. Han forfølger sykkeltyven et stykke, men må til slutt gi opp. Tyven har for stort forsprang. Fortvilelsen er stor, for ikke bare står jobben hans på spill. Hva skal familien spise dersom han ikke klarer å brødfø dem?

Antonio og sønnen Bruno tar opp jakten på sykkeltyven etter at saken er anmeldt til et temmelig likegyldig politi. Vi følger dem gjennom byen, og blir dermed vitne til at noen har det bedre enn dem, mens andre faktisk har det atskillig verre. Samholdet blant dem som befinner seg nederst på rangstigen, er sterk. Så sterk at selv om noen har stjålet noe, beskyttes tyven til det siste ...

Denne filmen er omtalt som et mesterverk. Jeg tror man må være godt over middels skolert innen film-kunsten for å skjønne hvorfor, men litt hjelp har jeg fått ved å slå opp hva som står om den i boka "1001 filmer du bør se før du dør". Filmen omtales som ett av nøkkelverkene i italiensk nyrealisme, og skildringen av far-sønn-forholdet anses som kanskje den fineste i filmens historie. Det var noe helt nytt at et barns perspektiv ble tatt med i en film, slik som det er gjort her. Jeg opplevde også forholdet mellom Antonio og sønnen Bruno som rørende. Filmen er innspilt i 1948, dvs. for mer enn 60 år siden. Den har absolutt noe å by på fremdeles. Blant annet skildrer den noen moralske dilemmaer som er ganske interessante. Dessuten belyser filmen en epoke i Italias historie, som for ettertiden har verdi i seg selv. Jo, jeg likte absolutt filmen, selv om jeg ikke er i stand til å bedømme den ut fra filmtekniske kriterier. Jeg synes filmen fortjener
terningkast fem.

Helt avslutningsvis nevner jeg at filmen ble Oscar-belønnet (ærespris - beste utenlandske film).




"Venus" (Regissør: Roger Michell)

Innspilt: 2006
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Peter O'Toole, Jodie Whittaker,Leslie Phillips, Vanessa Redgrave
Spilletid: 91 min.

De to gamle gubbene Ian og Maurice møtes jevnlig. Ramsalte replikker fyker mellom dem, og hadde det ikke vært for gammelt vennskaps skyld, ville de nok ha fornærmet hverandre på det groveste. Men såpass tåler vennskapet deres! Det er faktisk dette som holder dem oppe når alt kommer til alt.

I motsetning til Ian, har Maurice vært en Don Juan blant damene i sine yngre dager. Vi skjønner at han som skuespiller og kjendis har hatt rikelig tilgang på villige kvinner i sitt liv. Han har alltid latt livets gleder gå foran pliktene, hvilket har hatt en del omkostninger i livet hans. Om det ikke har plaget ham direkte, har det definitivt gjort det for andre. Men selv om Maurice i dag er gammel og for lengst impotent, har han ikke mistet sansen for det vakre hos kvinnene. Velpleid hud, duften av en svett kvinnenakke ... å, han nyter det!

Både Ian og Maurice innser at døden er rett rundt hjørnet. Ian er mest bekymret for helsen og inviterer sin nieses datter (Jessie) til å komme å bo hos ham - ja, passe på ham rett og slett. Han hadde forventet seg en søt og kultivert jente. I stedet kommer en frekk, oppesen ung jente som er vel bevandret i festlivets gleder. Ikke kan hun lage mat, og hun går stort sett rundt med et temmelig surt og misfornøyd uttrykk i ansiktet. Det kunne ikke vært verre! Ian klarer henne rett og slett ikke! Problemet er bare at hans niese, Jessies mor, nekter å ta henne tilbake.

For Maurice ser det hele imidlertid annerledes ut. I Jessie opplever han nesten en ny ungdoms vår. Han tar henne med ut og hun blomstrer! Hele tiden beveger deres relasjon seg i ytterkant av det akseptable, og spørsmålet det etter hvert er betimelig å stille seg, er hvem som egentlig utnytter hvem ...

I denne skjønne britiske komedien er Peter O´Toole helt på topp! Så ble han da også Oscar-nominert for rollen som den kyniske fordums kvinnebedåreren Maurice. Manuset som filmen bygger på er skrevet av forfatteren Hanif Kureishi, kjent bl.a. for romanen "Bydels-Buddha". Humoren i filmen er tidvis helt rå, og replikkene kjappe og beske. Underveis tenkte "herregud - de kunne jo ha laget minst tre topp-filmer med disse replikkene, dersom de hadde spart mer på dem! Filmen hadde blitt mer enn morsom nok likevel ...." Men selv om morsomhetene står i kø, er ikke dette en film av det hysteriske eller heseblesende slaget. Derimot er det en komedie av beste britiske merke! Filmen handler om det å bli gammel, om å se tilbake på et levd liv og gjøre opp status i forhold til om man nådde sine drømmer eller ikke, og ikke minst om hva som gjør at noen ser på døden som en venn, mens andre ser på den som en fiende. Hvem er lykkeligst når døden nærmer seg? Den som har et levd liv bak seg eller den som har latt seg styre kanskje alt for mye av vedtatte normer? Sluttscenen i filmen er helt ubetalelig!
Terningkast fem!




tirsdag 2. november 2010

"Jeg har elsket deg så lenge (Regissør: Philippe Claudel)

Innspilt: 2008
Originaltittel: Il y a longtemps que je t'aime
Nasjonalitet: Frankrike
Skuespillere: Kristin Scott Thomas, Elsa Zylberstein, Serge Hazanavicius, Laurent Grevill
Spilletid: 112 min.

Juliette har sittet i fengsel i 15 år, og da hun løslates blir hun til sin store overraskelse møtt av sin søster Lea. Ingen i familien har hatt kontakt med Juliette under hennes soning.

Lea ønsker å stille opp for søsteren - kanskje for å gjøre bot for den manglende kontakten dem i mellom de siste 15 årene. Hennes mann er skeptisk, mens de to adoptivdøtrene deres er henrykte over å få en tante. Juliette har nærmest frosset til i alle årene hun har tilbrakt i ensomhet, og det er ingen som helt våger å spørre henne ut om hvordan hun har hatt det, hva som førte til at hun gjorde det hun gjorde i sin tid eller hvilke fremtidsplaner hun har.

Gradvis mykner Juliette opp, kanskje mest av alt pga. tantebarna som er mer spontane, krevende og direkte i sine uttrykksformer enn de hensynsfulle og høflige voksne familiemedlemmene og deres venner. Gløden i ansiktet vender tilbake, men like fullt er Juliette svært forsiktig med hvem hun tør å åpne seg for. Derfor sitter vi som seere spent til pinebenken nesten til siste slutt før vi får vite hva hun har gjort og hvorfor.

Den britiske skuespilleren Kristin Scott Thomas spiller Juliette med en gnistrende innlevelse, helt ned til den minste mimikk i ansiktet. Den forrige filmen jeg så henne i var "Lett på tråden", der hun spilte en erkebritisk snobbete kvinne. Hun har også en sentral rolle i Polanski-filmen "Bitter Moon". Kontrasten til rollen som Juliette kunne ikke vært større, og viser etter min mening hvilken stor karakterskuespiller hun er. Selv om dette ikke er en tåreperse-film, kan jeg ikke nekte for at jeg ble svært følelsesmessig berørt av den. Mer har jeg i grunnen ikke lyst til å røpe av handlingen, fordi jeg ellers risikerer å ødelegge filmopplevelsen for dem som leser denne omtalen. Dette er en av de virkelig bedre franske filmene jeg har sett! Terningkast fem.  



Gaute Heivoll: "Himmelarkivet"

Utgitt: 2008
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 253

Louis Severin Hogganvik, en mann i slutten av 50-årene, ble arrestert av Gestapo 10. januar 1945, mistenkt for kommunistisk virksomhet. Ni dager senere var han død. Han var da så ødelagt av tortur at han ikke orket mer og begikk selvmord. Hvem var denne mannen, som bodde i Sjølingstad i Sør-Audnedal, og som etterlot seg kona Theodora og døtrene Birgit og Anna? Alt familien visste var at han ble anbrakt på Arkivet, et av landets mest fryktede Gestapo-hovedkvarterer. I tiden etter Louis´forsvinning levde familien i håp om at ektemannen og faren en dag skulle komme hjem. Ingen fortalte dem om at han allerede var død ... Var Hogganvik den motstandsmannen som tyskerne mente at han var? Dette og mye mer forsøker Gaute Heivoll å finne svar på.

Denne boka handler vel så mye om de utfordringer forfatteren Gaute Heivoll støtte på underveis i skriveprosessen, som den handler om Louis S. Hogganvik selv. Sånn sett er den et interessant dokument mht. hvilke utfordringer en forfatter støter på når han/hun skal rekonstruere fortiden flere tiår tilbake. Og det er i lys av dette denne boka må leses, kom jeg til mens jeg midtveis i den lurte på hva forfatteren egentlig kom til å finne ut til slutt. For når alt interessant arkivmateriale fra tyskerne selv ble ødelagt i og med kapitulasjonen, så var det jammen ingen enkel oppgave Heivoll hadde mens han jobbet med å nøste opp trådene i historien. For det var ikke alle dører som var mulige å åpne ...

Min interesse for å lese mer av hva Heivoll har skrevet, våknet da jeg holdt på med hans siste bok "Før jeg brenner ned". Og nok en gang erkjenner jeg at denne mannen kan skrive! Han har riktignok en noe særegen måte å skrive på, som jeg underveis i lesingen var litt usikker på om passet helt i en dokumentarisk bok. Men i og med at han selv har insistert på at dette er en roman og ikke en dokumentar, er det enkelt å tilgi ham dette fortellergrepet som altså er repeterende i stilen. (Liten diggresjon: jeg synes nesten alle lovende norske forfattere skriver på den samme repeterende, lett manende måten for tiden. Har de gått på samme skrivekurs?)

Alt i alt har jeg stor beundring for den vanskelige oppgaven Heivoll har hatt med å rekonstruere hva som skjedde med Hogganvik de siste dagene av hans liv, til tross for at det bare forelå noen få linjer med skriftlig materiale om ham. Jeg er spesielt interessert i alt som har å gjøre med andre verdenskrig, så sånn sett bare måtte jeg lese denne boka.
Terningkast fem fra meg.






Høststemning

Inspirert av mange andre bokbloggere, har også jeg funnet frem til et knippe høstbilder fra i år.

Enjoy!














Hvilken leser er du? Ta testen selv!

What Kind of Reader Are You?
Your Result: Dedicated Reader
 
You are always trying to find the time to get back to your book. You are convinced that the world would be a much better place if only everyone read more.
Obsessive-Compulsive Bookworm
 
Literate Good Citizen
 
Book Snob
 
Non-Reader
 
Fad Reader
 
What Kind of Reader Are You?
Quiz Created on GoToQuiz

mandag 1. november 2010

"Vår, sommer, høst, vinter ... og vår" (Regissør: Kim Ki-Duk)

Innspilt: 2004
Originaltittel: "Bom yeoreum gaeul gyeoul geurigo bom"
Nasjonaltitet: Korea
Skuespillere: Oh Young-soo, Kim Ki-Duk og Kim Yeong-min
Spilletid: 98 min.

Sjelden har jeg sett en så nydelig og poetisk film som denne! Ikke bare er kulissene nærmest overjordiske, der det vakre landskapet veksler mellom de ulike årstidene. Det hviler også en ro over handlingen som til og med påvirket pusten min mens jeg så den.

I de innledende scenene møter vi en eldre buddhistmunk og et barn. De bor i et flytende kloster, nederst i en dal langt, langt borte fra sivilisasjonen. Barnet leker og fryder seg, mens det piner små amfibiedyr. Den eldre munken betrakter det hele på avstand, bekymret som han naturlig nok er for guttens sjelsliv. Gjennom enkle virkemidler oppnår han at barnet forstår hvilke pinsler det påfører dyrene, og uten at han trenger å ty til formaninger opphører denne uønskede adferden. Forståelsen for livets hellighet, uansett hvilket vesen det dreier seg om, er oppnådd.

Gutten vokser til og blir en mann, og så dukker det opp en ung pike, som ikke er frisk. Etter noen uker sammen med munkene, friskner hun imidlertid til. En livgivende romanse mellom piken og den unge munken var det som skulle til. Spørsmålet er imidlertid hva dette gjør med den unge munken, som har levd så beskyttet og som plutselig får livet sitt snudd fullstendig på hodet ...

Hver årstid har sin historie og sin livsvisdom. Naturen i den vakre dalen skifter farger etter årstidene, og jeg ble ganske enkelt svært betatt. Dette er en film jeg kommer til å finne frem til for å se om igjen når jeg føler at jeg har skuldrene opp mot ørene. Stemningen, de vakre kulissene, tempoet, alle temaene som gir rom for ettertanke og som jeg neppe har forstått fullt ut enda - alt dette har nærmest en terapeutisk virkning på meg. Vakkert, vakkert, vakkert!

Terningkast seks!








søndag 31. oktober 2010

Alessandro Baricco: "Silke"

Utgitt første gang i Italia: 1996
Utgitt på norsk: 2007
Originaltittel: "Seta"
Oversetter: Tor Fotland
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 127

I denne lille fabelen fortelles historien om franskmannen Hervé Joncour, som driver med kjøp og salg av silkeormer. Det er en lønnsom geskjeft som kan gjøre mange mennesker rike dersom alt går som forventet. Men så rammes silkeormindustrien av silkeormpest, og da er gode råd dyre.

Dette blir starten på Joncours reiser til Østen, nærmere bestemt til Japan, for å skaffe silkeormegg i bytte mot gull. I og med at Japan har vært så lukket mot omverdenen, har deres silkeormer unngått pesten som herjer over alt ellers. Som en årlig foreteelse foretar Jancour disse reisene fra 1861 og frem til 1865. Det er av største viktighet å rekke hjem før høymessen, dvs. før eggene klekkes og han risikerer at silkeormene dør.

Under reisene i Japan treffer Jancour en vakker, ung kvinne med vestlige trekk. Selv om Jancour elsker sin hustru Helene, klarer han ikke å la være å bli fascinert av denne mystiske kvinnen, som sender ham hemmelige kjærlighetsbudskap.

Etter som årene går, rammes Japan av borgerkrig, og det å komme til Japan som utlending er et risikoprosjekt. Spørsmålet er imidlertid om Jancour klarer å la være å reise likevel, og hvilken virkning hans drøm om den uoppnåelige kjærligheten til den mystiske kvinnen får for det livet han tross alt lever sammen med Helene ...

Denne lille boka var totalt annerledes enn hva jeg hadde forestilt meg på forhånd. Historien fortelles på en nokså lavmælt måte i en nokså enkel språkdrakt, og uten at jeg vil si at det er brukt særlig avanserte litterære virkemidler. Etter å ha vendt den siste siden, ble jeg sittende og fundere over hva som egentlig er forfatterens budskap med boka. Jeg er fremdeles ikke helt sikker på akkurat det. Kanskje den er en påminnelse om å leve det livet man tross alt har, mer intenst? Samtidig virket det ikke som om hovedpersonen led særlig etter at han fant ut at han kanskje hadde basert for mye av sitt liv på en uvirkelig drøm. Eller er det rett og slett slik at kjærligheten er sterkest når man drømmer om den eller den er akkurat utenfor ens egen rekkevidde, enn i det virkelige liv?

Jeg tror vel ikke akkurat at denne boka kommer til å bli sittende veldig lenge i kroppen, selv om den var ganske så skjønn å lese.
Terningkast fire synes jeg den fortjener.


Andre bokbl
oggere som har omtalt boka:
- Knirk

lørdag 30. oktober 2010

Carl Frode Tiller: "Innsirkling"

Utgitt: 2007
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 285
Priser: Brageprisen


David har mistet hukommelsen og det er satt inn en annonse i avisen hvor venner og kjente er oppfordret til å skrive brev til ham slik at han skal klare å finne ut hvem han egentlig er.

Tre personer som en gang sto David nær, skriver brev til ham. Den ene er barndomsvennen Jon, den andre er stefaren Arvid og den tredje er ungdomskjæresten Silje. Gjennom deres brev, som først og fremst handler om skjellsettende og felles opplevelser som de har hatt i sin relasjon til David, sirkles Davids historie inn. Gradvis avdekkes den personen han en gang var. Skjønt var? For hvem sitter egentlig med fasiten om hvem et annet menneske egentlig er? I beste fall forteller deres historie mest om hvem de selv er og hva de selv tilla David og tolket ham ut av hans handlinger.

Vi får innblikk i en kompleks og meget sammensatt person, som hadde mye å stri med i sin oppvekst. Å være prestens stesønn var en ting. Å være totalt uvitende om sitt eget opphav et annet ... Som om det ikke var en påkjenning stor nok å komme helskinnet gjennom oppveksten og puberteten ...

Med dyp psykologisk innsikt skildrer Tiller Davids oppvekstmiljø i Namsos. Her møter vi bl.a. Davids bestefar, skildret av stefaren og presten Arvid, som på side 118 sier følgende:

"Han hadde arbeidd som tømmerhoggar, fløytekar og vegarbeidar, så han var kroppsarbeider slik ein gjerne ser for seg kroppsarbeidarar, stor, sterk og med ein måte å snakke og vere på som vitna om at han bar på ei merkeleg blanding av stoltheit og mindreverdskjensle. Han var trygg og sjølsikker når det dreidde seg om alt praktisk. Når det var eit eller anna med huset eller på tomta eg lurte på eller trengte hjelp til, stilte han alltid opp, og etter som det ikkje var nokon tvil om at han var meg overlegen på desse områda, var han nesten meir audmjuk enn nedlatande når han gav meg råd og vink. Men når det gjaldt ting han ikkje hadde særleg greie på, var det akkurat motsatt. Da var det som om han prøvde å hovere og spele verdensmeister. Når han var i ferd med å gå tom for argument og tape ein diskusjon, for eksempel, ville han enten flire, riste oppgitt på hovudet og late som det eg sa var så tåpeleg at det ikkje var nokon vits i å fortsette diskusjonen, eller så ville han tillegge meg ein heil serie med latterlege, naive synspunkt som han så førte ein sint, glødande argumentasjon mot, naturlegvis i håp om å innbille både seg sjølv og alle andre om at han var på offensiven. Alle som var til stades gjennomskode han så klart, eg trur til og med du som var berre gutungen gjorde det. Men han var så flink til å lure seg sjøv, at han ikke let seg påverke av slikt, og når eg til slutt gjekk lei og ikkje orka diskutere meir, let han som han hadde sett meg grundig på plass. Nå nei, du, eg har kanskje ikkje gått på skolen like lenge som deg, men du må ikkje tru at eg er dum for det! kunne han seie."

De fleste historiene bestefaren fortalte, handlet som regel om at han selv var helten, den som ordnet opp, og historiene endte som regel med følgende konklusjon: "Da stilna stormen i formannskjeften, gitt!"

Og dermed oppsummerer Tiller på en meget presis måte motsetningene mellom ulike mennesker i den lille byen Namsos, hvilket ikke er annerledes i en hvilken som helst småby i Norge.

Vi møter også moren til Silje, Oddrun, som gjennom hva bygda opplever som utagerende festing, stigmatiseres og baksnakkes. Annerledesheten måtte det slås hardt ned på, for hva kunne ikke hende om en slik adferd tok til å spre seg? Sånn sett ikke underlig at det som skjer mellom Jon og David for en hver pris må skjules og ties ihjel ...

Sist gang jeg leste denne boka, var dette i form av lydbok for nesten tre år siden. Jeg husker forunderlig lite av boka. Det var derfor nesten en helt ny opplevelse å lese den på nytt. Og denne gangen opplevde jeg at handlingen i boka krøp mye mer under huden på meg. Dessuten opplevde jeg at bokas sterke litterære kvaliteter ble enda tydeligere når jeg leste den selv. Sist ga jeg terningkast fem. Denne gangen blir det terningkast seks!

Avslutningsvis nevner jeg at forfatteren m
ottok Brageprisen for denne boka i 2007.

Jeg gl
eder meg til å lese fortsettelsen av denne boka i "Innsirkling II"!

Les også Marianne Søiland (ebokhyllami) og 
Rune Bjerkestrands omtale av denne boka. 

onsdag 27. oktober 2010

Carl Frode Tiller: "Skråninga"

Utgitt: 2001 (lydbok innspilt 2009)
Oppleser: Lasse Kolsrud
Forlag: H. Aschehoug & Co.
Spilletid: 10 t 43 min.


En ung mann er innlagt på psykiatrisk. Han har begått handlinger han ikke helt har skjønt alvoret av, og som ledd i behandlingen blir han bedt om å skrive om sitt eget liv.

Mannen er yngste barn i en søskenflokk på to. Eldstebroren har for lengst tatt avstand fra barndomshjemmet og kom seg velberget videre i livet, mens dette altså ikke er tilfelle for yngstemann.

Gjennom tilbakeblikk i livet hans får vi kjennskap til en svært dysfunksjonell familie med en far som drakk og en mor som stort sett trøstespiste. Ingen av dem hadde et sosialt nettverk og de var ikke i stand til å ivareta foreldrerollen på en tilfredsstillende måte. I stedet ble barna vitne til hvordan foreldrene rev og slet hverandre i stykker med krangling, gjensidige krenkelser og hat. Når det ikke lenger er noen grense for hva man tillater seg å si og gjøre overfor de andre familiemedlemmene, blir det stygt. Svært stygt. Foreldrene var kort og godt tapere.

Da moren døde under nokså dramatiske omstendigheter, ble gutten plassert i fosterhjem. Fosterforeldrene stilte opp da han ble utsatt for mobbing. At han ble mobbeoffer var i grunnen ikke så "rart". Han var jo ikke som alle andre. Oppholdet i fosterhjemmet gikk ikke særlig bra i lengden. Gutten manglet nemlig innsikt i hva som var normal adferd og endte med å forgripe seg på fosterforeldrenes fem år gamle datter. Deretter ble han kastet ut av fosterhjemmet, og senere gikk han mer eller mindre til grunne fordi han mistet styringen i livet sitt. Han begynte blant annet å drikke.

Dette er en studie i hvordan og hvorfor enkelte mennesker kan ende opp med å gjøre de mest ufølsomme ting mot andre, uten at de er i stand til å ta inn over seg hva de egentlig har gjort galt. Jeg fikk selvfølgelig medynk med hovedpersonen, som har vært utsatt for omsorgssvikt i en så alvorlig grad at det nesten ikke er mulig å komme helskinnet gjennom dette. Det hele er en vond historie.

Carl Frode Tiller debuterte med denne boka, og det er intet mindre enn imponerende! Jeg har flere steder sett at han sammenlignes med Jon Fosse. Selv har jeg kun lest "Andvake" av Fosse, men jeg kjenner igjen den noe repeterende og manende fortellerstilen. I "Skråninga" drives handlingen frem gjennom gradvise avsløringer, og dette gjør at man hele tiden ønsker å få vite mer. Det forhold at Tiller har valgt å skrive bøkene sine på nynorsk, til tross for at dette ikke er hans hovedmål, undret meg før jeg hadde lest noen av bøkene hans. Men nettopp nynorsken gjør bøkene hans nesten poetiske. Hvis jeg likevel skal fremheve noe som jeg opplevde som negativt, må det være den gjentatte bruken av ordet "freiste" (betyr prøve). Her synes jeg at forfatteren godt kunne ha tatt i bruk flere synonymer. Ellers opplever jeg Tiller som en mester i å beskrive motsetninger mellom mennesker! Jeg er antakelig litt preget av at jeg for tiden også leser "Innsirkling I", hvor jeg opplever at språket er enda mer stilsikkert og hvor Tiller virkelig fremstår som en mester i å fange inn stemninger og nyanser i mellommenneskelige relasjoner. For øvrig skjønte jeg ikke hvorfor Tiller aldri ga noen av personene i "Skråninga" navn. Jeg ble litt lei av å forholde meg til at brødrene ble kalt "yngstesonen" og "eldstesonen", bare for å nevne et par eksempler. Tiller kunne med fordel ha gitt dem navn.

Lasse Kolsrud leste boka fantastisk! Hovedpersonen er tidvis temmelig foraktfull overfor omverdenen, og kynisme kombinert med sårbarhet trenger seg frem. Dette formidler Kolsrud med en flott innlevelse!

Etter å ha tenkt meg grundig om, ender jeg med å gi denne boka, som forfatteren mottok Tarjei Vesaas´debutantpris for, terningkast fem. Jeg vedder for øvrig på at Tiller en dag kommer til å få Nordisk råds litteraturpris!




tirsdag 26. oktober 2010

"Precious" (Regissør: Lee Daniels)

Innspilt: 2009
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Gabourey Sidibe, Mo'Nique, Paula Patton, Mariah Carey, Sherri Shepherd, Lenny Kravitz, Stephanie Andujar, Chyna Layne, Amina Robinson, Xosha Roquemore, Angelic Zambrana, Aunt Dot, Nealla Gordon, Grace Hightower, Barrett Isaiah Mindell, Kimberly Russell
Spilletid: 110 min.

Precious ble ikke akkurat født med noen sølvsje i munnen. I en alder av 16 år er hun gravid for andre gang, og hun blir derfor utvist fra skolen hun går på og henvist til en alternativ skole for vanskeligstilte. En sosialarbeider forsøker å nøste opp trådene i livet hennes, og det hun får høre er nedslående.

Precious bor sammen med moren sin i en ghetto i Harlem. Moren, som er trygdemisbruker, hater datteren, og gjennom hele oppveksten har hun fått høre hvor udugelig og uønsket hun er. Den eneste trøsten Precious har, er mat, og hun er derfor betydelig overvektig.

Det er en historie om grov omsorgssvikt, hundsing, incest, vold og uverdighet. Like fullt er Precious ikke en person som uten videre lar seg knekke. På spesialskolen møter hun andre elever som heller ikke har hatt den beste starten på livet, samt en kvinnelig lærer som har tro på henne og klassekameratene hennes. Da hun føder sitt andre barn, bestemmer hun seg for at hun vil komme seg vekk fra moren. Men selv om det er lys i tunnelen, er det liksom ingen ende på all den urett som skal komme til å ramme Precious ...

Filmen "Precious" er basert på romanen "Trøkk" av Sapphire. Det er en svært sterk historie som fortelles! Jeg må likevel innrømme at filmen nok ville ha gjort et enda sterkere inntrykk på meg dersom jeg hadde visst at den var basert på en virkelig historie. Det ble nesten litt "too much" til slutt. Samtidig er det ikke til å komme forbi at Precious´ skjebne deles av mange fattige kvinner fra svært ressurssvake familier.

Terningkast fire




mandag 25. oktober 2010

Jonathan Franzen: "Frihet"

Utgitt: 2010
Originaltittel: "Freedom"
Oversatt: Monica Carlsen
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 574 sider

I romanen "Frihet" introduseres vi for ekteparet Berglund, som en gang var svært, svært lykkelige småbarnsforeldre og faktisk et idealektepar i Barrier Street. Idet barna er blitt store og så smått er i ferd med å forlate redet, slår imidlertid idyllen sprekker. Den tidligere så perfekte husmoren og gledessprederen Patty er umerkelig blitt en sur gneldrekjerring, mens mannen hennes Walter mer og mer går opp i jobben og vender oppmerksomheten sin andre steder enn i hjemmet. Han som en gang forgudet sin kvinne med stor K og kunne ha båret henne til månen om det var dét Patty hadde ønsket ... Og barna? De er langt på vei skuff på skuff ... toppet av tenåringssønnen Joeys opprør da han flytter inn hos de mest håpløse naboene i hele gata fordi moren ikke klarer å like kjæresten hans Connie ... Skjønt Joey har vært i opposisjon til foreldrene sine fra han kunne snakke, der han konstant har utfordret deres autoritet - for ikke å si mangel på sådan.

I bakgrunnen "truer" Walters barndomskamerat Richard, rockesangeren og drittsekken som aldri har blitt såkalt voksen og ansvarlig, men som nedlegger damer for fote. Hva har han som f.eks. Walter ikke har? Og Patty som en gang var betatt av ham, men som endte med å velge Walter, har egentlig aldri glemt Richards dyriske og hensynsløse tiltrekningskraft ...

Så hva gikk egentlig galt for familien Berglund? Ble det for mye frihet? Klarte ikke foreldrene å sette seg i respekt overfor barna? Og hvordan endte glade og kvitrende Patty opp som en bitende og besk kvinne? Som begynner å drikke for å holde ut sitt eget liv? Og som synker dypere og dypere ned i depresjonen ...

Denne romanen har blitt omtalt både som et mesterverk og en moderne klassiker, og jeg kan for egen del bekrefte at jeg synes romanen fortjener akkurat så store ovasjoner!

For det første er språket helt i ypperste klasse! Og jeg må virkelig berømme oversetterens jobb! Jeg tror ikke noe særlig kan ha gått til spille når romanen har blitt oversatt til norsk.

For det andre er personskildringene fantastiske! Noen ganger kan man selvsagt spørre seg selv hvem som eier sannheten om andre mennesker. Så også her. Når forfatteren lar naboer og bekjente beskrive ekteparet gjennom sine sympatier og antipatier, er dette noen ganger treffende og andre ganger åpenbart urettferdige - særlig når deres motiver og dårlige agendaer skinner så tydelig gjennom. For det er ikke til å stikke under en stol at enkelte synes det er meget tilfredsstillende å se at alt likevel ikke var så perfekt som de trodde. Enkelte ganger holdt jeg rett og slett på å le meg fillete av personskildringene som truet med å vippe over i det parodiske, for ikke å si ondskapsfulle - uten at dette noen gang gikk på bekostning av det mesterlige ved romanen. Kanskje var det vrengebildet av det moderne menneskets bunnløse egoisme som gjorde størst inntrykk? Nettopp fordi forfatteren skildrer dette så presist og så til de grader tatt på kornet? Bitende ironisk så det holder!

Sist men ikke minst vil jeg fremheve dramaturgien i historien. Forfatteren benytter flere fortellerstemmer. I et kapittel er det Patty som forteller, i et annet er det Walter som får komme til orde. Så får vi Richards historie og deretter Joeys. Og slik veksler det gjennom hele boka. Dermed belyses de samme hendelsene gjerne fra flere ulike perspektiver. Mens hver av personene dyrker sin egen fortreffelighet og sitt krav på den eneste sannhet - som er så totalt annerledes sett fra de andres perspektiver at bare dét er fascinerende i seg selv. Samtidig er bl.a. 11. september, invasjonen av Irak, finanskrisen og Obamas inntreden i det politiske liv, et bakteppe for det som skjer. Alt er veldig gjenkjennelig også sett med europeiske øyne. Forfatteren gir en stemme til de mer kritiske røstene i USA i forhold til politikernes bedrag av folket - toppet av amerikanernes påstander om at det faktisk fantes kjemiske våpen i Irak, for derigjennom å skaffe seg legitimitet til å kunne invadere landet for deretter å sikre seg tilgangen til oljen. Sånn sett er dette en roman som bare er nødt til å gå rett hjem blant europeiske lesere!

Intet mindre enn terningkast seks fra meg! Og det gir jeg selv om romanen i små-små glimt har en og annen svakhet, hvor trøkket og drivet i boka opphører noe, men for så å ta seg voldsomt opp igjen.

Jeg har herved funnet meg en ny yndlingsfor
fatter som jeg har intensjoner om å lese absolutt alt av!           

                                              

søndag 17. oktober 2010

"The Red Baron" (Regissør: Nikolai Müllerschön)

Innspilt: 2008
Originaltittel: Der Rote Baron 
Nasjonalitet: Tyskland
Skuespillere: Matthias Schweighöfer, Lena Headey, Til Schweiger, Joseph Fiennes, Volker Bruch, Steffen Schroeder, Axel Prahl, Maxim Mehmet, Hanno Koffler, Tino Mewes, Ralph Misske, Ladislav Frej jr., Jan Vlasak, Julie Engelbrecht, Gitta Schweighöfer
Spilletid: 123 min. 

Manfred Albrecht Freiherr von Richthofen - også kalt "den røde baron" pga. sin adelige herkomst og sitt røde fly - var med sine over 80 bekreftede nedskytinger under første verdenskrig et av Tysklands store flyveress, og dermed en krigshelt i den helt tyngre klassen - sin unge alder til tross. I denne filmen fortelles historien om hans oppvekst, adelige bakgrunn og innsats under krigen. Ispedd en søt kjærlighetshistorie med en vakker sykepleier ... Til alt overmål er det hun som får æren av å åpne Richthofens øyne slik at han for alvor forstår hvilke grusomheter krig forårsaker og at det å slippe bomber over folk ikke er en lek eller en sport ...

Filmen løftet seg aldri helt fra det middelmådige. Den eneste som kom rimelig brukbart fra det mht. kvaliteten på skuespillerprestasjoner, var hovedrolleinnehaveren selv - Matthias Schweighöfer. Jeg ble dessuten nokså skuffet over at Joseph Fiennes er løftet frem på filmcoveret og endog står med sitt navn først - bare for å opptre i noen beskjedne minutter i filmen.

Noe som ikke bare undret meg stort, men som også irriterte meg, er at det i filmen stort sett er med tyske skuespillere -
som snakker engelsk med tysk aksent! Hvorfor i all verden kunne de ikke like godt ha snakket tysk? De fleste av de tyske skuespillerne fremsto som stotrete fordi talen ikke fløt like lett som den sikkert ville ha gjort om de hadde fått snakke sitt morsmål. Dette trakk rett og slett ned inntrykket av skuespillerprestasjonene.

Noe som for øvrig var vellykket, men som det egentlig var litt for lite av, var fly-scenene. Dette trekker opp helhetsinntrykket. 
For øvrig var det litt morsomt å få kjennskap til denne krigshelten som jeg jo har hørt om, men aldri har hatt noe inngående kjennskap til. Ellers moret jeg meg litt over det gentlemanaktige forholdet som hersket mellom tyskerne og engelskmennene under denne krigen - noe jeg vil anta var fullstendig fraværende under den siste verdenskrigen. Soldatene hadde det klart for seg at de ikke drepte mennesker. Nei, de tilintetgjorde fienden, må vite! Avslutningsvis kan nevnes at Richthofen døde i en alder av 26 år.

Under noe tvil en svak
firer på terningen



Matthias Schweighöfer som Den røde baron

fredag 15. oktober 2010

"The Baader Meinhof complex" (Regissør: Uli Edel)

Innspilt: 2008
Originaltittel: Der Baader Meinhof Komplex
Nasjonalitet: Tyskland
Skuespillere: Martina Gedeck, Moritz Bleibtreu, Johanna Wokalek, Bruno Ganz
Spilletid: 144 min.

Med utgangspunkt i studentopprøret mot Vietnamkrigen på slutten av 1960-tallet oppsto RAF - Rote Armee Fraktion - i Tyskland. Som en slags bygerilja protesterte medlemmene i RAF mot kapitalismen og den amerikanske imperialismen, og de mente at Tyskland ble styrt av fascister.

Journalisten Ulrike Meinhof er svært radikal og skriver samfunnskritiske innlegg i sin samtid. Etter at hun tar ektemannen på fersken i utroskap, flytter hun inn til Berlin med sine to barn, og blir et aktivt medlem i den bevegelsen som offentligheten etter hvert kalte Baader-Meinhof-banden. Ord er ikke lenger nok. Nå må handling til for å få et sovende folk til å forstå hva som egentlig skjer i verden.

Sammen med Andreas Baader og hans kjæreste Gudrun Ensslin med flere planlegger de og gjennomfører en rekke attentater. Bygninger sprenges i lufta, bankran gjennomføres, høytstående personer i offentligheten drepes og gisler tas. Tyskland befinner seg i en krise og store styrker settes inn for å få has på terroristgruppen, som har blitt en ubehagelig maktfaktor i landet. Det hele topper seg i forbindelse med massakren i München i 1972, hvor hele den israelske OL-troppen ble slaktet ned. Men hjelper det å få medlemmene i gjengen under lås og slå? Og hva er det som driver medlemmene av gjengen til å ofre sine egne liv for denne saken? Etter hvert som det begynner å brenne under beina på medlemmene i gruppen, må de leve i skjul. Og prisen de betaler er bl.a. at de ikke lenger kan ha kontakt med sine egne barn.

Dette er en utrolig sterk film om Baader Meinhof-banden! Selv om den ikke tar et politisk standpunkt - og med det mener jeg at begge sider, både banden og Tysklands maktelite, får sine pass påskrevet - etterlater filmen liten tvil om at denne banden var en terrorist-gruppe. Målet deres var i og for seg aktverdig nok, men midlene de brukte helliget ikke dette målet. Den som "eide" mediene, hadde definitivt makten. Og lenge var dette Baader Meinhof-banden. F.eks. begikk ikke få av medlemmene selvmord etter at de var blitt fengslet, mens det i offentligheten het seg at tysk fengselsvesen hadde tatt livet av dem. Og dette førte igjen til nye opptøyer og et Tyskland i kaos. Mest av alt ble jeg utrolig fascinert av hvor ulik virkelighetsoppfatningen til Baader Meinhof-medlemmene var i forhold til  resten av verden. Slik det ofte er i konflikter ... Hver av partene er overbevist om at nettopp de forfekter den eneste sannhet og at bare de vet hva rettferdighet er ... Men uten å se hen til hva og ikke minst hvorfor motparten mener noe helt annet, finnes ingen løsning på konflikten. For tyske myndigheter ble det etterhvert maktpåliggende å knuse gjengen - en gang for alle!

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er ganske enkelt glitrende, og miljøet som er skapt er autentisk så det holder! Selv med kjennskap til hva som skjedde med denne terrorist-banden, var filmen meget spennende! 
Terningkast seks!




Mortiz Bleibreu og Johanna Wokalek som hhv. Andreas Baader og Gudrun Ensslin

Martina Gedeck som Ulrike Meinhof

Gateslagsmål i Berlin

onsdag 13. oktober 2010

Sofi Oksanen: "Stalins kyr"

Utgitt i Finland: 2003
Utgitt i Norge: 2009
Originaltittel: Stalinin lehmät
Oversatt: Morten Abildsnes
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 431 

Forfatteren Sofi Oksanen debuterte med boka "Stalins kyr", som vel først for alvor ble kjent for norske lesere pga. tildelingen av Nordisk råds litteraturpris for "Utrenskning", forfatterens tredje roman, i 2010.

Boka handler i all hovedsak om Anna, bulimikeren som er dels finsk og dels estisk. Men den inneholder også historien om moren Katariina og hennes mor Sofia - dvs. tre generasjoner med kvinner. Katariina er blant de heldige utvalgte i Estland som får seg en finsk ektemann, uten at hun blir noe lykkeligere av den grunn. Ektefellene står nemlig langt fra hverandre, og forholdet blir ikke bare distansert pga. mannens reising og alkoholisme, men Katariina er heller ikke den enkleste å leve sammen med. Forholdet mellom mor og datter er også meget fjernt. Familien består i det hele tatt av tre meget ensomme og ulykkelige mennesker.

Katariina og Anna reiser ofte til Estland, og forventningene fra slektninger om at de skal ta med fine gaver og forbruksvarer fra Finland hver gang, blir etter hvert kvelende. Alle vil bare ha og ha, og bryr seg tilsynelatende lite om hvordan Katariina og Anna egentlig har det. Misunnelse og sjalusi preger familieforholdene, for i Estland mangler alle det meste. Ingen vil høre på når Katariina forsøker å få slektninger og venner til å forstå at alt ikke er bare idyll i Finland. Katariina får dessuten skylden for det meste som går galt i sine estiske slektningers liv.

Prostitusjon florerer i Estland, og av den grunn ønsker ikke Katariina at Anna skal røpe at hun har estisk blod hjemme i Finland. Hun er så redd for at datteren skal bli tatt for å være en estisk hore. Hele Annas oppvekst handler om å skjule sitt innerste bak et tykt skall, og av den grunn er det kanskje ikke rart at hun ender opp med en alvorlig spiseforstyrrelse som nettopp har den iboende effekt at hun ikke orker å ha noen tett inn på seg. Det å være bulimiker er dessuten en heldagsjobb. Eller som Oksanen beskriver det: å holde på sine 50 kilo er en heldagsjobb for Anna.

De fleste gangene jeg har kommet i snakk med andre om denne boka, har det vært fokusert på at den handler om bulimi og spying. Joda, dette er en vesentlig ingrediens i boka. Men vel så viktig er faktisk historien om hva som skjedde i Estland fra krigens dager og frem til løsrivelsen fra Sovjetsamveldet. Kommunismens fall og den gradvise overgangen til markedsøkonomi og kapitalisme har hatt sin pris i et land hvor alle har manglet nær sagt alt gjennom flere generasjoner. All overvåkningen som folk har blitt utsatt for, og hvor det minste feiltrinn kunne få uante følger, preger fremdeles menneskene i de landene som en gang var en del av Sovjet. Økning i kriminalitet, sexturisme, alkohol- og rusmisbruk - det meste som gjerne kommer når markedet flommer over av varer for første gang, mens folk flest likevel ikke har penger til å nyte godt av velstanden dersom de kun skal skaffe dem på lovlig vis.
 


Forfatteren bruker mye symbolikk i handlingen, og det er nærliggende å tenke seg at Annas bulimi og spying er en metafor for det kvalmende i overflodsamfunnet i den vestlige verden. Kontrasten til de parallelle fortellingene om slektninger som ble sendt til Sibir og som virkelig sultet, er stor.

Historien i denne boka er rett og slett hjerteskjærende. Forfatteren er selv halvt estisk og halvt finsk, og underveis i lesingen var det ikke til å komme forbi at jeg mange ganger tenkte "hvor mye av dette er selvopplevd?" For så levende beskriver Oksanen både det å leve som halvt estisk ung kvinne i Finland, reisene til Estland, slektningenes skjebner, kommunismens fall, spiseforstyrrelsen m.m. Oksanens nokså særegne måte å skrive på, forsterket historien ytterligere. Boka fortjener
terningkast fem. Det er ikke til å komme forbi at jeg sammenligner boka med "Utrenskning", hvor jeg mener at språkføringen er sikrere enn i denne debutboka. Det bør for øvrig nevnes at Oksanen var 26 år da hun debuterte med denne boka!


Jeg kommer til å følge Oksanens utvikling nøye i årene som kommer!



Sofi Oksanen

mandag 11. oktober 2010

Vinnerne av filmkonkurransen!

















Da er vinnerne av konkurransen trukket! 

Vinner nr. 1: Venstregaerning ("Flyvende dolker")

Vinner nr. 2: Karin ("Who´s afraid of Virginia Woolf")

Vinner nr. 3: Askeladden ("Vann")

Vinner nr. 4: Oddvar ("Hero")

Gratulerer! 

Jeg takker så mye både for interessen for å delta i min lille konkurranse samt for tips om gode filmer! Et lite knippe av dem har jeg allerede sett, men her var det like fullt mye spennende! Jeg kommer til å jobbe meg gjennom lista i løpet av høsten og vinteren!

;-) Rose-Marie

torsdag 7. oktober 2010

Simon Montefiore: "Sasjenka"

Utgitt: 2009
Originaltittel: Sashenka
Oversatt: Erik Johs. Krogstad
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 593

I denne historiske romanen fra Russland møter vi Sasjenka som 16-åring i St. Petersburg i 1916. Hun har vokst opp som et forsømt barn av en fjern far og en livsnytende mor. De er, sin jødiske herkomst til tross, omtrent for adelige å regne, og pleier omgang med tsaren og Rasputin. Da dette forsømte barnet tas under onkelen Mendels vinger, og han introduserer henne for Marx´ lære, er Sasjenka mer enn lærevillig. Endelig betyr hun noe, endelig kan hun gjøre nytte for seg.

Tsarfamiliens fall og det vi i dag kjenner som den russiske revolusjon, nærmer seg. Men opprørerne lever et meget farlig liv! Og selv om Sasjenka er en ung kvinne, havner hun raskt i klørne til tsarens etterretningsvesen.

I 1939 er Sasjenka en middelaldrende, gift kvinne med to barn. Fremdeles er hun en vakker kvinne, men under kommunismen har personlige forhold og hensyn måttet vike for partiets skyld. Alle har å gjøre sin plikt, og selv ikke ekteskapet hun har inngått med Vanja er basert på annet enn plikt. Han står Stalin nær, og jobber i det hemmelige politiet. Hele tiden opplever de at venner og bekjente forsvinner. Fordi partiet er ufeilbarlig regner de med at dette var enda noen falske mennesker som hadde båret masker. For ingen ble forfulgt uten at det forelå en grunn til det! Men om Sasjenka ikke nærer de varmeste følelser for sin mann, elsker hun sine to barn over alt på jord!

Så skjer det fatale at Sasjenka forelsker seg og innleder et lidenskapelig kjærlighetsforhold til forfatteren Benja Golden. Så intenst lykkelig har hun aldri vært i hele sitt liv! De kan rett og slett ikke få nok av hverandre. Og med ett fremstår alle ofrene hun har foretatt for kommunistpartiet så langt i livet som nærmest meningsløse. En tilfeldighet fører imidlertid ikke bare henne, men også ektemannen og elskeren over kanten av stupet. Alle tre arresteres og anklages for konspiratoriske handlinger, herunder spionasje. Og det som følger er så gruoppvekkende at dersom det aldri hadde skjedd i kommunismens Russland, ville jeg ansett det som spekulativt fra forfatterens side å skrive om det på den måten han gjør. Uten at jeg vil si at han "gasser" seg i tragediene ...

På midten av 1990-tallet får en ung historiker - Katinka - i oppdrag å lete i Sovjets hemmelige arkiver etter spor som kan forbinde den aldrende Roza med hennes ukjente russiske familie. Hvem er Roza? Hvor ble det av broren Carlos? Og er foreldrene døde eller i live?

Boka er delt i tre tidsepoker og forteller historien om tiden før den russiske revolusjon, tiden rett før den andre verdenskrig og forholdene etter kommunismens fall på midten av 1990-tallet. I flere bokanmeldelser jeg leste før jeg begynte på denne boka, fremheves det at språket er så dårlig. Jeg var derfor spesielt oppmerksom på dette mens jeg leste boka. For det første opplevde jeg språket som helt greit. Jeg synes ikke forfatteren brukte så mange klisjeer heller. Derimot opplevde jeg at forfatterens fortellerstil kanskje ikke var så litterær, men mer oppramsende i stilen. Og når jeg vet at dette er hans debutroman og at han tidligere kun har skrevet dokumentarer, så er det vel nærliggende å beskrive hans skrivemåte som litt dokumentarisk i stilen. Jeg må uansett legge til at ikke én gang ble jeg sittende og irritere meg over språket! Kanskje skyldes dette at jeg ble helt oppslukt av boka?

Etter en litt treg start ble jeg altså fullstendig bergtatt av historien. Spesielt den delen av boka som omhandler forholdene før andre verdenskrig gjorde et sterkt inntrykk på meg! I denne historiske epoken under Stalin var paranoiaen så utbredt at ingen kunne føle seg trygge. Forfatterens kunnskaper både om Russland generelt og denne perioden spesielt samt hans evne til å beskrive den frykten enkeltmenneskene levde med, synes jeg er imponerende. Jeg kommer nok til å være på utkikk etter bøker som omhandler forholdene i gulagene etter å ha lest denne boka. Det er nesten ikke grenser for menneskenes ondskap - særlig ikke når tortur og groteske avhørsmetoder er satt i system og legitimert av et totalitært regime! Historien gjorde tok ganske enkelt innersvingen på meg! At boka er mursteinlignende i formen ... det glemte jeg relativt fort. Jeg lærte mye om Russlands historie gjennom å lese denne boka.

Terningkast fem.

fredag 1. oktober 2010

"Oyster farmer" (Regissør: Anna Reeves)

Innspilt: 2005
Nasjonalitet: Australia
Skuespillere: Alex O'Lachlan (Jack), Jim Norton (Mumbles) og Diana Glenn (Pearl)
Spilletid: 90 min.

John Flange dukker opp som en frisk pust i det avsidesliggende lille lokalsamfunnet hvor den ene bygdeoriginalen etter den andre lever av østersdyrking. På fritiden er de stort sett opptatt av å drikke seg sanseløst fulle. At en kjekk ung mann har dukket opp, går ikke upåaktet hen for den lokale skjønnheten Pearl.

Nokså tidlig etter ankomst begår Jack et tyveri på et fiskemarked. Målet er å fremskaffe penger til søsteren, som er syk. Planen er egentlig vanntett. Han putter utbyttet ned i en konvolutt og sender den til seg selv. Da politiet ankommer, er han i likhet med de øvrige svært så forundret over hvor det ble av tyven og hva som egentlig skjedde.

Problemet er bare at konvolutten med pengene ikke dukker opp. Da Pearl, som Jack i mellomtiden har innledet et forhold til, åpenbart har et forbruk hun ikke under noen omstendighet har midler til å forsvare, faller Jacks mistanke på henne. Kan hun ha stukket av med konvolutten?

Mens handlingen skrider frem, møter vi den ene skrullete originalen etter den andre. De fleste har flyktet fra et eller annet, i håp om å få fred og ro langt, langt borte fra folk. Faren til Jacks østersdyrkende sjef var rett og slett ubetalelig der han lirket av seg den ene knusktørre livsvisdommen etter den andre. Hans karakteristikker av de andre i lokalsamfunnet fikk meg gang på gang til å skrattle og spole tilbake for å høre replikkene en gang til! Jeg lærte for øvrig en hel del om østersdyrking, særlig om gyteprosessene, og koste meg mens jeg så filmen. Den kommer likevel ikke til å gjøre noe varig inntrykk.

Alt i alt en litt over middels grei film, som fortjener en 
firer på terningen.

Populære innlegg