"Sin nombre" (Regissør: Cary Joji Fukunaga)

Innspilt i Mexico: 2010

Skuespillere: Paulina Gaitan, Edgar Floresm Kristyan Ferrer, Tenoch Huerta Mejia, Diana Garcia, Luis Fernando Pana, Héctor Jiménez

Spilletid: 92 min.

Casper, som også kalles Willy, er medlem av den beryktede gjengen Mara i Mexico. Disiplinen er beinhard, og man må ha drept noen for å bli et fullverdig medlem. Gjenglederen krever bunnløs lojalitet, og det er lite som skal til før det oppfattes som farlig illojalt.

Casper har nettopp rekruttert Smiley inn i gjengen. Smiley er en lettpåvirkelig guttunge, som kan formes som gjenglederen ønsker. Da det kommer for en dag at Casper har skjult for lederen at han har en kjæreste, ender dette svært tragisk. Kjæresten blir drept, riktignok ved et uhell midt under et forsøk på voldtekt fra gjenglederens side. Dette fører til at Casper begynner å tvile på  den lojaliteten han har sverget på.

Da gjenglederen tvinger Casper og Smiley til å rane de fattigste av de fattige, nemlig flyktninger som sitter på taket av et togsett på vei mot grensen til USA, gjør Casper noe fatalt. Dette fører ham på flukt. Han kan ganske enkelt ikke bli i landet uten å risikere å bli drept. Han slår følge med flyktningene, som til å begynne med er svært skeptiske til ham. Imidlertid fører flukten ham i kontakt med Sayra, en ung jente som er på vei fra Honduras til USA sammen med sin far og sin onkel. Spørsmålet er om de klarer å komme seg over grensen til USA i tide - før den fryktede gjengen innhenter Casper ...

Dette er en utrolig sterk film som handler om skjebnen til svært, svært mange mennesker som flykter fra fattigdommen i Latin-Amerika til det forgjettede landet USA, hvor det lever et stort antall millioner illegale flyktninger. Selv om de også i USA må friste en heller kummelig tilværelse fordi det å leve i skjul har sine begrensninger, velger mange likevel denne utveien. Alternativet - et liv i Latin-Amerika - er nemlig for mange atskillig verre ...  For øvrig handler filmen også om vold og anarki i et lutfattig land hvor de minst ressurssterke ikke har noen fremtid.

Jeg gir denne spanske filmen toppkarakter. Rent teknisk var filmen fantastisk. Naturen og fargene var nesten overjordiske, og skuespillerprestasjonene så gode at det var enkelt  å leve seg inn i skjebnen til dem filmen handlet om. Her var det heller ikke de store spillfekteriene ute og gikk. Denne type filmer virker ganske enkelt mer autentiske når det er andre enn filmindustrien i Hollywood som har laget dem. Det kan imidlertid være greit å merke seg at det er en del nokså sterke og til dels makabre scener i filmen, men uten at dette ble opplevd som spekulativt. Jeg anbefaler like fullt denne filmen på det sterkeste!

Halldór K. Laxness: "Brekkukotkrønike"

Utgitt på Island: 1957

Første gang på norsk: 1964

Denne utgaven: 2008 (laget spesielt for Bokklubbens Mestermøter)

Originalens tittel: Brekkukotsannáll

Forlag: Bokklubben

Oversatt: Tone Myklebost

Bilder av Ørnulf Opdahl

Antall sider: 304

”En klok mann har sagt at nest etter det å miste sin mor, er det få ting som er sunnere for små barn enn det å miste sin far. Selv om jeg på ingen måte kan være enig i disse ordene, faller det meg likevel ikke inn å si dem direkte imot. Selv ville jeg uttrykt denne læren uten agg til verden eller kanskje heller uten den smerte som ligger i ordenes blotte klang.”

Med disse ordene åpnes “Brekkukotkrønike”, hvor Álfgrimur forteller historien om sin oppvekst hos besteforeldrene sine på slutten av 1800-tallet på Island.

Bestefaren Björn i Brekkukot var ingen hvem som helst. Han var en stolt mann som nektet å la markedskreftene påvirke prisen på fisken han solgte til sambygdingene. Om det var godt eller dårlig fiske; prisen var den samme. Det var heller ikke flust med penger på gården, men de klarte seg. Bestefaren hadde den besynderlige oppfatningen at det ikke var bra for en mann av hans stand å omgås for mye penger på en gang. Han var rognkjeksfisker av yrke, og Álfgrimur drømte om å bli rognkjeksgubbe som ham. Det skulle imidlertid vise seg at bestemoren hadde andre planer for ham. Hun ønsket at han skulle bli noe, og sendte ham på Latinskolen. Álfgrimur ble ikke det minste entusiastisk. Like fullt skulle det vise seg at han hadde ekstraordinære talenter i å lære hva det skulle være. Dessuten hadde han musikalske talenter.

Gar ðar Hólm, en slektning av Álfgrimur, vender hjem på korte visitter innimellom sin store internasjonale karriere som operasanger. Opp gjennom årene skal han komme til å bety mye for Álfgrimur og hans utvikling. Álfgrimur forteller for øvrig mange historier om personer som dukket opp på Klokkergården i løpet av hans oppvekst. De fleste preget på en eller annen måte hans syn på verden og den virkelighet han sto oppe i. Med bøttevis med humor skildres den ene spesielle typen etter den andre, og jeg holdt tidvis på å le meg fillete.

Vi aner at det er noe som ikke stemmer helt med Garðar Hólm. Er han virkelig den store berømtheten alle vil ha det til?

Underveis ber Garðar Hólm Álfgrimur spille på kirkeorgelet mens han synger:

"Kan hende var det den eneste gangen i mitt liv at jeg hadde hørt sang. For så sann var denne sangen, at den gjorde all annen sang kunstig og tilgjort .... Og så dypt skar denne sangen i meg, at jeg ikke så noen annen mulighet enn å trå orgelvraket av all min sjel og kraft for å kunne overdøve denne sangen, eller i alle fall hamle opp med den i håp om at jeg skulle greie å stå meg.

Hva sang han? spør folk. Jeg spør tilbake, betyr det noe? Nei, der fantes ikke noe trykt sangprogram. ... "

Denne romanen er rett og slett mesterlig både når det gjelder innhold og litterære kvaliteter. Man får følelsen av at ikke én setning er tilfeldig, samtidig som alt glir lekende lett. Dette er ikke en roman man harver gjennom i full fart. Til det er boka for kompleks og den fortjener faktisk at man dveler litt ved teksten før man leser videre. Boka gir et svært autentisk - og interessant! - bilde av forholdene på Island på slutten av 1800-tallet, fra tiden før fiskenæringen ble mer industrialisert.

Ørnulf Opdahl har dekorert den praktutgaven av boka som er fra Bokklubbens Mestermøte-serie. Hans illustrasjoner bidro til å forsterke stemningen i boka og det typisk islandske. Jeg hadde også mye glede av Halldór Guðmundssons sluttord, hvor han redegjør for forfatterens bakgrunn på Island og hans forfatterskap. Laxness mottok Nobels litteraturpris i 1955, og Brekkukotkrønike var den første boka han skrev etter dette.

Jeg gir boka toppkarakter!

Arne Paasche-Aasen: "Bruk dagene godt!"

Bruk dagene godt!

Det gagner seg så lite
hva godt du har ment,
om ikke du gjør det
før alt er for sent.

For sent er for sent.
Det er alt en kan svare.
Din kjærligste tanke,
ditt varmeste ord
er blomster som visner
mens såkornet gror.

Det er ikke nok
at vi stadig får høre
om alt det du engang
har tenkt å gjøre.

En dag lukkes døren
for det du har tenkt!
Den dag er hver eneste
mulighet stengt!

Det haster! Du må ikke
nøle så lenge
at dagene stjeler
den tid du kan trenge.

Et skjebnetungt ord
er det nakne: For sent!
En nådeløs dom,
men svært ofte fortjent!

Og om du vil slippe
å høre det siden:
Bruk dagene godt
mens du ennå har tiden

Arne Paasche-Aasen

"Defenders of Riga" (regissør: Aigars Grauba)

Innspilt i Latvia: 2007

Original tittel: "Rigas Sargi"

Skuespillere:Janis Reinis, Elita Klavina, Girts Krumins, Romualds Ancans

Spilletid: 1 t 58 min.

I denne latviske filmen får vi innblikk i hvordan latvierne kjempet for et fritt Latvia i forbindelse med første verdenskrig. Med sin strategiske plassering ut mot Østersjøen var Riga en ledende havneby, og sånn sett et viktig knutepunkt mellom øst og vest. Uheldigvis lå Riga dessuten midt i frontlinjen da de allierte og Tyskland kjempet mot hverandre. Krigen ble derfor blodig for latvierne og spesielt for dem som bodde i Riga. Lenge sto tyskerne og russerne sammen mot de allierte, med indre stridigheter ødela heldigvis for dette samarbeidet.

Med dette som bakteppe følger vi det unge paret Elza og Martin, som skal gifte seg. Men så kommer krigen, og Martin ser ingen annen råd enn å verve seg i kampen for et fritt Latvia. Dermed forsvinner han ut av Elzas liv i flere år. Elza venter og lengter, men selv om Martin skriver brev til henne, svinner håpet om å se ham igjen i live sakte men sikkert. Til slutt er minnet om Martin så fjernt at Elza begynner å tvile på om hun i det hele tatt elsker ham.

Mirakuløst nok dukker Martin opp igjen. Han har stått i bresjen for kamphandlingene om et fritt Latvia, og vender hjem som en helt. Men spørsmålet er om dette er nok for Elza. Samtidig skal det mye til før gammel kjærlighet ruster, og på nytt forsøker de å bli smidd i hymnens lenker. Bare for nok en gang å bli skilt rett før vielsen finner sted …  Krigen er nemlig langt fra over.

Martin leder latvierne til et gigantisk motangrep mot tyske og russiske tropper, som teller rundt 50 000 mann. Selv rår han kun over 11 000 mann, og han har på langt nær tilgang til våpen, kanoner, kuler og krutt i den utstrekning det er nødvendig for i det hele tatt å ha en sjanse. Men Martin vet råd, og mot alle odds går soldatene hans løs på oppaven med å befri Riga. For den som vinner herredømmet over Riga, har i praksis vunnet kampen om Latvia.

Jeg syntes det var utrolig spennende å få mer kjennskap til denne delen av historien, som jeg fra før av ikke kjente veldig mye til – annet enn at de baltiske statene i det alt vesentlige har ligget under andre lands herredømme opp gjennom nesten hele historien. Det er i det hele tatt beundringsverdig at menneskene i Latvia har opprettholdt en oppfatning av å være et samlet folk, uansett hva som har skjedd under de ulike herredømmene.

Når det gjelder bedømmelsen av filmen, synes jeg det er mest rettferdig å skille mellom selve historien, skuespillerprestasjonene og det rent filmtekniske. For å starte med det filmtekniske så mangler det en god del på at filmen når opp til den kvaliteten vi er vant til i den vestlige filmindustrien. Enkelte scener var for mørke, og det gjorde det av og til vanskelig å få med seg alle detaljene i handlingen. Samtidig vil jeg understreke at dette på ingen måte ødela filmopplevelsen som sådan. Ellers synes jeg at skuespillerprestasjonene var noe varierende, med med enkelte glitrende prestasjoner. F.eks. kunne både Martin og Elza godt ha variert ansiktsuttrykkene sine noe mer enn de gjorde. Den fordrukne vennen til hotellbestyrerinnen ble derimot svært så godt spilt. Enkelte av rolletolkningene fremsto mer som karikaturer enn autentiske mennesker fra denne historiske epoken, men dette gjorde vel mer at jeg tidvis lurte på om det ikke var en komedie likevel, og ikke ”bare” en krigsfilm. Kjærlighetshistorien var søt! I den forbindelse ble det verken spilt på klisjeer eller tåredryppende scener. Mest av alt opplevde jeg det spennende å sitte med en latvisk film – av alle ting – mellom hendene, og erfare hva skaperne av denne filmen hadde fått til. Latvia er fremdeles en ung filmnasjon, og det skal bli spennende å se hva de klarer å levere i fremtiden!  

Chris Cleave: "Little Bee"

Utgitt: 2008

Utgitt i Norge: 2010

Original tittel: "The Other Hand"

Oversetter: Guro Dimmen

Forlag: Aschehoug

Antall sider: 267

Journalistekteparet Sarah og Andrew O` Rourke reiser spontant på ferie til Nigerias solkyst, hvor de forsøker å reparere ekteskapet etter at Susans utroskap har kommet for en dag.  Susan har lovet Andrew å bryte kontakten med sin elsker, og denne ferien skal derfor bli en ny start for dem begge.  Susans foreldre passer deres eneste sønn, Charlie. Verken Andrew eller Susan har hørt noe om at det pågår stridigheter i Nigeria, eller at det skulle være utrygt å bevege seg utenfor det inngjerdede hotellområdet.  

En dag blåser de i forbudet mot å gå utenfor hotellområdet, idet de har lyst til å finne seg en privat del av stranda. Og mens de ligger der og aner fred og ingen fare, kommer det plutselig to unge jenter løpende – bokstavelig talt for livet. Dette er 12 år gamle Little Bee og storesøsteren hennes. De trygler om at Susan og Andrew skal ta dem med inn på hotellområdet fordi de angivelig er forfulgt av leiesoldater som skal drepe dem. Disse soldatene skal også ha slaktet ned alle i landsbyen deres. Dette fnyser Andrew av. Han mener dette er ”klassisk nigeriansk svindel”. Så dukker det opp en vakt som ønsker at ekteparet skal følge ham inn til hotellområdet. Før de kommer så langt, kommer det faktisk soldater springende ut av jungelen. Noe utspinner seg på stranden, men eksakt hva får vi ikke vite før langt senere ut i historien. At det kan ha noe å gjøre med Susans avkappede finger, er imidlertid svært sannsynlig.

I årene som følger, klarer ekteparet ikke å legge bak seg det som skjedde på stranda i Nigeria. Gradvis tæres ekteskapet i fullstendig i stykker, og Susan bryter ikke kontakten med elskeren Lawrence likevel. Tvert i mot kunne hun aldri ha klart seg uten ham i denne perioden. Spørsmålet om hva som skjedde med de to jentene Susan og Andrew møtte på stranda i Nigeria, forfølger ekteparet. Spesielt Andrew sliter, og til slutt synker han ned i en depresjon som får svært alvorlige følger.  Dette eskalerer da Little Bee dukker opp to år senere …

Da jeg begynte på denne boka, var jeg noe forutinntatt. Var den virkelig så god som alle skulle ha det til? Denne følelsen vedvarte et godt stykke ut i boka, men så snudde det. For boka er virkelig godt skrevet! Selv om den haltet noe til å begynne med, særlig i vekslingene mellom Little Bees fortellerstemme og ordvekslingen mellom henne og flere andre. Samtidig har det nok ikke vært lett for oversetteren å få frem det gebrokne språket som jentene rundt Little Bee snakket. Tidvis opplevde jeg språket som gnistrende – spesielt der hvor Susan funderer over hva som gikk galt i ekteskapet med Andrew og hvorfor det tilfeldigvis ble Lawrence som ble gjenstand for hennes utenomekteskapelige affære. Da er det nesten noe Ian McEwansk over skildringene.

Gjennom hele boka veksler Little Bee og Susan på å være fortellerstemmen. Dermed får vi innblikk i hvordan hver av kvinnene opplever en og samme virkelighet. Dette er en historie om fordommer og hva disse gjør med oss. Og om hvor enkelt vi setter oss til doms over andre mennesker uten å kjenne deres bakgrunn. Hvem eier sannheten om et menneske eller et land? Bak hver skjebne som returneres til sine hjemland etter å ha søkt om asyl uten å nå frem, er det et menneske med sin helt egen historie. En historie som ikke alltid passer inn i de offisielle forklaringsmodellene vi leser om i avisene … Sånn sett er dette en svært tankevekkende historie. Men det er like fullt ikke denne romanen som har grepet meg aller mest i den senere tid. Jeg synes boka fortjener en svak 5´er på terningen. 

Kathryn Stockett: "Barnepiken"

Utgitt i Norge: 2010
Original tittel: "The help"
Oversatt: Monica Carlsen
Opplesere: Birgitte V. Svendsen, Ingrid Vollan og Cathrin Gram
Spilletid: 17 t, 42 min.

Forlag: Cappelen Damm

I byen Jackson i Mississippi på 60-tallet ble segregeringslovene mellom hvite og svarte håndhevet med hård hånd. Man risikerte strenge straffer dersom lovene ikke ble overholdt, og noen kontakt mellom hvite og svarte utover det mest nødvendige, var rett og slett utilrådelig. En svart person som tok seg vel til rette, kunne risikere å få huset sitt brent ned av hvite i nattens mulm og mørke.

Både Abileen og Minny er hushjelper hos hvite mennesker. De er bestevenninner på tross av at de er svært forskjellige. Der Abileen er forsiktig, buser gjerne Minny rett på. Minnys skarpe tunge har kostet henne noen jobber. Samtidig klarer hun bare ikke å finne seg i å bli behandlet som en idiot av hvite ungjenter som ikke kan noe som helst. Men selv Minny blir rådvill da hennes hvite oppdragsgiver gir henne sparken fordi hun angivelig skal ha stjålet. Hennes troverdighet som svart er lik null, så hun har intet å stille opp med, selv om hun er uskyldig. Det skal likevel bli hennes berømte kokekunster som redder henne … igjen.

23 år gamle Skeeter er en hvit kvinne som har litt andre drømmer enn de fleste av sine venninner. Moren hennes ønsker intenst at hun skal gifte seg og få barn slik som Skeeters venninner har gjort, men Skeeter vil noe mer. Hun jobber i en avis, og drømmer om å bli forfatter. Mang en gang gremmes hun over sine håpløse venninner Elisabeth og Hilly. Spesielt Hilly er svært toneangivende mht. hvem som er inne og ute i det mer probre sosiale livet i byen Jackson. Å komme på kant med henne kan koste mer enn det smaker. Da Hilly plutselig får den ideen at svarte skal forbys å bruke samme toaletter som de hvite, skaper dette bølger i den lille byen.

Skeeter ønsker å skrive bok om rasediskrimineringen som foregår rundt henne. Hun begynner et samarbeid med Minny og Abileen, som begge er livredde for at dette skal bli oppdaget. Da er det nemlig ute med dem fordi de kan miste jobbene sine og bli utstøtt av samfunnet. Skeeter har en avtale med et forlag i ryggen da hun går i gang med å intervjue svarte hushjelper. Hun rystes over det hun får høre. Hushjelpene blir behandlet som om de ikke er mennesker, eller som mindre begavede. De hvites frykt for å bli smittet av alskens ulumskheter fra de svarte, skaper mange uverdige situasjoner. En hvit kvinne sa ikke i fra om at familien skulle flytte, av frykt for å gå glipp av en eneste dag med hushjelp. At hushjelpen dagen etter i praksis var arbeidsledig og ikke hadde fått anledning til å skaffe seg noe nytt, spilte tydeligvis ingen rolle. Og når man legger til at lønnen var elendig og egentlig ikke til å klare seg på i utgangspunktet, så får man det hele i perspektiv.

Skeeter får god hjelp av Abileen i skrivearbeidet, og etter hvert som bokprosjektet nærmer seg slutten, stiger også spenningen mtp. hvordan boka, som de ikke tør å utgi under egne navn, vil bli mottatt. Vil de hjemmeværende pur unge og nygifte hvite fruene skjønne hvem som står bak? Og vil de kjenne igjen historiene som hushjelpene har fortalt om dem? Det er vekselsvis Minny, Abileen og Skeeter som er bokas jeg-personer, og akkurat dette fortellergrepet opplevde jeg som svært vellykket.

Jeg falt pladask for denne boka, som jeg har hørt som lydbok. Selv om det er en del som er trist i boka, er den også rørende og morsom. Spesielt fikk jeg sansen for Minny, som ikke lar seg plukke på nesen av hvem som helst. Hun er også villig til å ta konsekvensene av sine utspill, og ikke en eneste gang setter hun seg ned og sutrer eller går over i noen form for offerrolle. Hun er rett og slett et grepa kvinnfolk. Noen ganger da latteren satte seg litt fast i halsen, tenkte jeg at det er godt at verden har gått videre. Samtidig er det nesten helt utrolig å tenke på at det bare er rundt 40 år siden det var helt legitimt for et helt samfunn å diskriminere mennesker så til de grader åpent utelukkende på bakgrunn av hudfarge. Som om et menneskes intelligens og verdi sitter i pigmentene … Et annet forhold jeg opplevde som svært lærerikt å få innblikk i, var de hvites indrejustis når noen forsøkte å hjelpe svarte mennesker. Dette gjorde man ganske enkelt ikke uten stor frykt og risiko for egen sosial posisjon. Det var altså ikke enkelt for hvite enkeltmennesker å bryte denne onde sirkelen.

Denne boka anbefaler jeg varmt! Terningkast fem!

Boka er filmatisert.

Andre bokbloggere som har omtalt boka:

- Knirk

Kathryn Stockett

"Engelen" (Regissør: Margreth Olin) - 2010

Innspilt: 2010

Skuespillere: Maria Bonnevie, Antti Reini

Spilletid: 95 min.

I filmen ”Engelen” har regissør og manusforfatter Margreth Olin fortalt historien om ei jente hun en gang kjente, men hun har omgjort dette til en fiktiv historie. Jenta i filmen, som vi følger gjennom hele oppveksten, heter Lea.

Da lille Lea er 5-6 år gammel, dør faren hennes av kreft. Inntil da har livet stort sett vært nokså trygt og godt, og Lea har vært livsglad og nysgjerrig som unger flest i den alderen. Hun har riktignok skjønt at det er noe med moren, uten at hun helt får taket på hva dette er. Etter farens død dukker morens gamlekjæreste Ole opp, og da blir det meste forandret. Ole er både sjalu, alkoholisert og voldelig, og han misliker sterkt alt som befinner seg i huset og som kan minne om Leas far. 

Ole slår moren når han er full, og etter hvert som han er full oftere og oftere er det snarere det unormale og utrygge som er det vanlige enn omvendt. Ikke en gang da moren er skamslått og havner på sykehus, makter hun å bryte båndene til Ole. Dermed går årene, og alt Lea kjenner til er det utrygge. Etter hvert drikker også moren når Ole har sine fyllekuler. Vi aner også at Ole bryter en del grenser i forhold til Lea når han har slått moren hennes så ettertrykkelig at det ikke er mer for ham å hente der. Lea er ikke bortskjemt med vennlighet og fysisk kontakt, og et stykke på vei føler hun seg plutselig verdt noen ting.

Ingen ser hva Lea står oppe i. De fleste skjønner nok at ikke alt er som det skal, men når de som svar på spørsmålet ”Har du det bra?”, får ”Jada, det går helt fint” eller lignende, stopper de der og går ikke videre. Dersom noen bare hadde blitt med henne hjem, ville de jo ha sett hvilket helvete hun levde oppe i. Det er sjelden mat i kjøleskapet, og det er ingen som venter på henne med middagen klar når hun kommer hjem fra skolen. Moren klamrer seg til datteren og får henne også til å si at hun har det bra når hjelpeapparatet kommer for tett på. Dermed får hun Lea til å hjelpe seg med å holde fasaden rundt det begredelige livet hun har å tilby datteren.  ”For man gir ikke opp sitt barn!” hevder moren …  Moren skjønner ikke at hun i kampen for å beholde datteren, drar datteren med seg ned i sitt bedritne liv. Og at hun selv egentlig velger mannen sin gang på gang, mens datteren taper ... 

Hva skjer så videre med Lea når hun beveger seg inn i voksenverdenen? Hun som hele livet har hatt en voksende klump inne i brystet – en klump som bare blir borte når hun drikker eller ruser seg? Hun som aldri har opplevd at noen har tatt vare på henne, men som på best mulig måte har vært nødt til å klare seg selv – omgitt som hun har vært av voksenpersoner som har trengt henne – et barn – til å ta vare på seg. Kun i rusen kjenner hun noe som kan ligne lykke, inntil også dette truer med å ta knekken både på henne og dem hun har rundt seg. Ikke minst den lille, nydelige datteren hun har fått. Hva gjør hun den dagen hun innser at hun ikke greier å ta vare på datteren, mens moren skriker ”man gir bare ikke opp sitt barn!” … ?

Dette er en film som fikk meg til å gråte. Den er så inderlig, inderlig trist. Mine tanker går selvsagt til alle barn som lever slik som dette eller i lignende forhold med omsorgssvikt, men som aldri blir ”sett” eller reddet fra det helvete de lever i. Og slik forblir tragedien i enkelte familier gjennom mange generasjoner. Tre skuespillere spiller Lea fra hun er 5-6 til hun er voksen, sistnevnte av Maria Bonnevie.  Hennes skuespillerprestasjoner som den voksne, rusede Lea er det rett og slett bare å ta av seg hatten for! Hun er ganske enkelt glitrende! Jeg likte også godt fortellerstemmen som av og til kommer på banen. Den knyttet på en måte denne i utgangspunktet fiktive historien opp mot virkeligheten. Avslutningsvis vil jeg nevne at dette er en film man godt kan se sammen med tenåringsbarn. Historien er i tillegg til å være engasjerende, også egnet for felles verdidebatt etterpå! Her glorifiseres nemlig ikke narkotikamisbruk på noen måte ...