Havet, fisken og folket - Roy Jacobsen og Frank A. Jenssen på Litteraturhuset onsdag 2. oktober 2013

Frank A. Jenssen og Roy Jacobsen på Litteraturhuset (Foto: RMC)

Når Roy Jacobsen dukker opp på Litteraturhuset, er det en happening det er vel verdt å få med seg! Jacobsen er som kjent i disse dager ute med romanen "De usynlige"  (utgitt på Cappelen Damm) - en bok som har seilt opp på bestselgerlistene på rekordtid i høst, og som nå ruver helt øverst på salgslistene. 

I går møttes forfatterkollegaene Roy Jacobsen og Frank A. Jenssen til en nokså uformell samtale på Litteraturhuset - en samtale noen hundre tilstedeværende var så heldige å få lov til å være vitne til. I løpet av en times tid var de innom mange temaer, som i grunnen hadde én fellesnevner: nemlig fisk! Som Frank A. Jenssen - forfatter av boka "Torsk - fisken som skapte Norge " som utkom på Kagge forlag i fjor - så treffende sa det: "Det er merkelig at torsken nesten aldri nevnes når det snakkes om nasjonsbygging!  Torsken er nemlig vår nest største eksportvare etter oljen, og menneskene som i alle år har tatt den opp fra havet, er så og si fullstendig fraværende i historiebøkene våre." (Se for øvrig intervju med ham på NRKs nettsider - 02.10.2012.)

På kysten av Nord-Norge - særlig i øyriket helt ytterst i havgapet - er det så værhardt at ordene blåser bort før de er ferdig uttalt, påpekte Roy Jacobsen. Kystproletariatet - de usynlige - er ikke akkurat dem det er skrevet flest bøker om opp gjennom historien. Som regel var det embetsstanden som førte historien om fiskerne i pennen, og da mest i form av historier om hvor synd det var i dem. All kompetansen fiskerne innehadde, pågangsmotet og utholdenheten - det er det skrevet lite eller ingenting om. 

Jacobsen fortalte om alle sommerferiene på Dønna etter at han og familien hadde flyttet sørover og bosatt seg på Årvoll i Oslo.  Ferieoppholdene var egentlig sommerarbeidsleir-opphold. Her ble "alle mann" nemlig satt i arbeid, og var med på slåttonn og skjæring av torv hele sommeren gjennom. Foreldrene hans snakket lite om tiden da de selv hadde bodd på Dønna, og moren la fort fra seg nordlandsdialekten etter at de kom sørover. Derfor visste han svært lite om sine røtter, familiens fortid.

En fullsatt sal med interesserte tilhørere (Foto: RMC)

Roy Jacobsen valgte - med kjærligheten som drivkraft - å flytte tilbake til Dønna i 1980, og ble da værende der i seks år. Han gjenoppdaget den vakre naturen, og la merke til alle øyene som tidligere hadde vært bebodd, men som nå var fraflyttet og stort sett rommet forfalne hus og ruiner. Når han søkte i historiske kilder, fant han få spor etter fortiden. De fleste øyboerne flyttet nemlig inn til fastlandet uten særlig dramatikk, gjerne med fraflyttingsstønader fra det offentlige. 

Fiskerne var - og er - den økonomiske ryggraden i Norge, og likevel er det så få historiske spor etter dem. Skyldes det at de bodde der ute, langt ute i havgapet der ingen egentlig kunne se dem? I Nord-Norge, langt fra der " de viktige tingene" skjedde ...? "Hvorfor står det f.eks. ikke en bauta av en fisker eller lignende på Bygdøy Folkemuseum?", spør Frank A. Jenssen. Norge, som jo er bygget på torsk ... 

Frank A. Jenssens bok om torsken

Frank A. Jenssen fortalte om bakgrunnen for sin bok om torsken. Kagge forlag ga ham i oppdrag å skrive om torsken, og da han først takket ja, gikk det ikke lang tid før han skjønte at boka skulle komme til å  handle om byggingen av landet vårt. Han trodde også at han visste alt om torsken, men dette viste seg meget raskt å være grundig feil. Et spørsmål han stilte seg underveis i sin skriveprosess var hvorfor torskens betydning var så fortidd i våre historiske kilder. Og dette all den tid de største verdiene i vår eksportnæring kommer fra Kabelvåg og Svolvær (gjennom Lofot-fisket) ... selve ryggraden i norsk økonomi! Han som i sin tid studerte juss på Dragefjellet i Bergen (der også undertegnede studerte på 1980-tallet), og som over alt møtte vitser om nordlendinger - som om dette var et folk man ikke trengte å ta på alvor? Alle lo av vitser hvor svaret på hva som var 20 meter langt og luktet tørrfisk, var en buss med nordlendinger. Undertegnede trenger ikke å gå lenger tilbake enn 15 år da en nordlending med nordlandsdialekt i blokka der jeg bodde på Bjølsen i Oslo - en meget oppegående kvinne - ble avkrevd for å "snakk(e) norsk så jeg forstår hva r`u sier" av en kvinne som til forveksling lignet Moder´n i Fleksnes, der hun sto og ruvet over henne i oppgangen, med høyt budeiefeste ... Slik var tonen - og den var enda verre på 50- og 60- og 70-tallet. Noe som medførte at det føltes tryggere å legge av seg dialekten for mange nordlendinger ... 

Der hvor Jenssen skriver om fisken, skriver Jacobsen om folket som tok opp og fremdeles tar opp fisken, selv om forholdene selvsagt har endret seg dramatisk bare på noen få ti-år. Vi skal nemlig ikke mer enn to generasjoner tilbake i tid før forholdene var totalt annerledes enn i dag. På dette området har det ganske enkelt funnet sted en revolusjon - noe som kanskje først og fremst kjennetegnes ved den klassereisen Roy Jacobsen så levende beskriver i sin roman " Seierherrene" som utkom i 1991. 

Roy Jacobsen - en mann som forsøker å synliggjøre de usynlige 

(Foto: RMC)

Jacobsen vet hva han skriver om når han beskriver fisket. Han har nemlig selv vært ute i feltet og forsøkt seg i yrket. 

I den forbindelse fortalte Jacobsen om den gangen han søkte jobb som line-mann på en båt. Han trodde at han kunne dette (han hadde jo fisket i ferier og slikt - fortrinnsvis i godt vær på sommeren), men var totalt uforberedt på det som møtte ham. Først og fremst handlet det om værforholdene. Ute på havet var det alltid dårlig vær - noen ganger heldigvis så dårlig at de fikk landligge og ikke kunne dra ut ... Skjønt linefisket var mindre påvirket av vær og vind enn andre former for fiske ... Det måtte omtrent være orkan dersom båtene skulle bli liggende til kai. Linefisket foregikk dessuten slik at mange båter reiste ut sammen, fordi det også handlet om å redde bruket (som fiskeredskapene kalles). 

Det var mørkt hele tiden, og selve prosessen med å sette bruket var i følge Jacobsen helt ubeskrivelig. Alt foregår lynraskt, det nytter ikke å snakke pga. vinden, man er våt absolutt hele tiden, ligger på knærne på dekk, blir sår i hendene, er avhengig av bare å vite hva de andre gjør - og linefisket slutter aldri, er ikke sesongbetont. 

Jacobsen understreker at kompetansen blant fiskerne var og er enorm - et aspekt som sjelden nevnes når det er tale om fiske. Selv la han merke til at det var få linefiskere over 30 år. Årsaken er nok først og fremst at dette er et tøft yrke rent fysisk, noe som fører til at de fleste enten finner seg noe annet å gjøre etter hvert eller skaffer seg sin egen båt, der de kan holde seg inne i styrhuset når været raljerer som verst - mens mannskapet jobber på dekk. 

Roy Jacobsens roman "De usynlige"

Jenssen påpeker at det å være fisker aldri har vært forbundet med status. Dette avspeiler seg også i litteraturen, som stort sett beskriver hvor utsatt fiskerne var, og hvor mye de slet. 

Jacobsen fortalte om en skjellsettende opplevelse fra sin tid som fisker. Han og mannskapet lå i byssa da lyden av knust glass kunne høres. Dette skyldtes av det iset på båten. Hver gang isen brast, hørtes lyden av knust glass. Når dette skjedde var det bare å komme seg på land - så fort som overhode mulig! Dersom båten skulle bli dekket av 1 cm is over det hele, ville den nemlig trille rundt og velte ... Med andre ord livsfarlig!

Noe av det Jacobsen har beskrevet i sin bok er livet på en øy - et liv der hver dag til forveksling er lik den neste. Det skjer ingenting. Man møter de samme folkene, er omgitt av den samme naturen og utsikten ... Likevel skjer det noe innenfor disse rammene, som gjør at livet går videre og er i en slags utvikling. Man bygger en brygge, brygga blir tatt av stormen, man bygger en ny brygge ... og slik går dagene. "De usynlige" handler om et folk som aldri gir seg. De har ikke noe valg, og det handler om å holde livet i gang, hele tiden komme seg videre ... Jacobsen romantiserer på ingen måte livet langs kysten, men forsøker å beskrive livet slik det var. 

Jeg husker ikke om dette bildet er fra Måsvær eller Gåsvær - jeg tok det i alle 

fall på en ribbtur ut i havgapet med Seløy Kystferie sommeren 2010. Husene

på bildet er stort sett falleferdige, med ett og annet hus som et hederlig 

unntak. Det er nemlig populært å ha sommerhus ute i havgapet. (Foto: RMC)

Alle øyene ytterst i havgapet er for lengst fraflyttet. De siste beboerne som kloret seg fast, ble fristet av fraflyttingstilskudd fra myndighetene. 

Fraflyttingen er noe man kan like eller ikke like, men faktum er nok at menneskene som flyttet fikk det bedre. Det som er aller mest oppsiktsvekkende er at det kun er to gerenerasjoner siden dette skjedde. Som tidligere nevnt: Det handler rett og slett om en revolusjon - paradoksalt nok uten at noe av dette er nedfelt i historiebøkene våre. 

Jacobsen tror fullt og fast på at vi blir bedre mennesker av å vite hvor vi kommer fra, og derfor er det viktig at denne tiden blir husket på! At boka nå ligger som nr. 1 på bestselgerlistene, viser at forfatteren har lyktes med å synliggjøre de usynlige!

Bildet er fra Sandsundvær (Foto: RMC)

Lofotfisket er i dag mye større enn den gangen handlingen i "De usynlige" fant sted. Det er riktignok færre som jobber i bransjen, og fisket er blitt mer teknifisert i dag. Dessuten reiser ikke fiskerne ut på feltet med livet som innsats på samme måte som den gangen. Båtene er større, utstyret er bedre og sesongen kortere. Men for hver tekniske nyvinning forsvinner flere og flere ut av bransjen. Slitet blir på den måten (nesten) det samme uansett fremskritt. Fiskerne som jobber på trålebåter i dag kan tjene mellom en halv million og over en million kroner i løpet av få måneder, og det er i grunnen bare kvoten som setter begrensninger for hvor lenge de kan holde på. Inntektsnivået blant dagens fiskere representerer en stor endring i forhold til tidligere, da det å være fisker stort sett innebar et liv i stor nøysomhet, i verste fall fattigdom.

Fiskerne måtte være mentalt sterke for å å takle alt slitet. Hvordan ellers ville det være mulig å takle at man drar ut på havet i stummende mørke (det er i det hele tatt mørkt hele tiden), er så overdøvet av lyden av vær og vind at det er umulig å snakke, er kald og våt, må handle raskt ... ? Mange døde, og da ble de borte, forsvant, kom ikke tilbake ... Som Jacobsen skriver i sin bok: ingen steder var det så mange tomme graver som på kysten, der fisket var en dominerende yrkeskarriere. 

Bildet er fra Sandsundvær. Husene på øya er restaurert
og brukes i dag som sommerhus. (Foto: RMC)

I "De usynlige" bruker Roy Jacobsen alle de litterære virkemidlene han kan - mens han håper dette ikke merkes av leserne. Han skifter mellom presenes og imperfektum, bruker alvor og ironi - alt for å skape ulike perspektiver på det som skjer underveis. Når Jenssen stiller spørsmål ved skriveprosessen hans, sier Jacobsen litt lattermildt at han jo må følge med når det skjer noe i hodet. Det nytter ikke å vente til dagen etter. Han står om nødvendig opp midt på natta for å skrive ned det som kommer. Noen ganger skriver han fra morgen til kveld - andre ganger er han mer enn fornøyd med en halvtime på en dag. "Det å skrive er som livet - noen ganger trist, andre ganger spennende", sier han. All erfaring tilsier imidlertid at han må være på vakt når han er litt for fornøyd med seg selv - så og si blir forført av seg selv. De fleste ideer er dårlige, og det gjelder å forkaste det som forkastes må.

En interessant kveld på Litteraturhuset nærmer seg slutten. 

(Foto: RMC)

Jenssen avsluttet kvelden med å påpeke at vi skal 40-50 år tilbake i tid for å finne noen som skriver om havet og fisken slik Jacobsen gjør det i " De usynlige". Fisket er som sagt nest etter oljen vår viktigste eksportartikkel, og det er dette vi skal leve av i fremtiden når oljen tar slutt. Å få synliggjort fiskerinæringen er viktig - selv om den foregår i Nord-Norge! 

Og med dette var en fantastisk interessant kveld på Litteraturhuset slutt. Og jeg som selv har besteforeldre som var fiskere - henholdsvis på Andenes i Vesterålen og på Seløy på Helgelandskysten - følte at jeg kom enda nærmere mine egne røtter i løpet av denne kvelden. 

Etterpå var det signering av bøker, og jeg sikret meg selvfølgelig en signatur fra Roy Jacobsen i mitt eksemplar av "De usynlige". Samtidig fikk jeg sagt noe om at jeg føler at forfatteren gjennom å skrive "De usynlige" også har synliggjort min egen families fortid på Helgelandskysten - en fortid jeg bare blir mer og mer stolt av etter som jeg blir eldre. Underveis skvatt jeg litt da Roy Jacobsen fortalte at han var tremening av Steinar Bastesen, han med selskinnsvesten på Stortinget for noen år tilbake. Det var nemlig min far også ... 

Og så angret jeg i grunnen ikke rent lite på at jeg ikke sikret meg boka " Torsk" av Frank A. Jenssen ... Men det har jeg gjort noe med, for nå er boka bestilt fra Bokklubben, der den er å få tak i til 169 kroner for tiden!

Boksignering (Foto: RMC)

Med en dedikasjon fra forfatteren (Foto: RMC)

Katja Kettu: "Jordmora"

Noe av det mest kraftfulle jeg har lest!

Katja Kettu (f. 1978) har skrevet fem romaner, og "Jordmora" er hennes tredje roman.  Kettus gjennombrudd som forfatter kom med denne boka, som er meget prisbelønt. Bl.a. har hun mottatt Runebergprisen, Kalevi Jäntti-prisen og Takk for boken-prisen. 

Handlingen i "Jordmora" er lagt til Lappland - hovedsaklig i Finland - på slutten av andre verdenskrig. Bokas forteller er Helena Angelhurst, og det er foreldrenes historie hun forteller ... Selv om ordene vekselsvis er lagt i munnen på jordmora eller "Villøye" som hun også kalles, og Johannes, den tyske nazisten som befant seg i Finland under krigen, mens Finland og Tyskland sto på samme side i kampen mot russerne ... så lenge det varte ... Romanen er en fiksjon, men forfatteren har gjennom grundig research foretatt en reise tilbake i tid for å forsøke å finne svaret på hva som egentlig skjedde i en kaotisk tid med mange grusomme hendelser, som det senere er lagt et lokk på. 

I begynnelsen av boka er handlingen nokså springende, og det er litt vanskelig å få tak på hva som faktisk skjer. I den forbindelse kan det være lurt å bla seg bakerst i boka og lese om bakgrunnen for Lapplandskrigen. Her har forfatteren nemlig oppsummert de viktigste historiske hendelsene fra juni 1944 og frem til Tysklands kapitulasjon i mai 1945. Her kan det særlig være god grunn til å merke seg følgende:

"Juni 1944. 

* Tyskerne har hatt kommandoen på lapplandsfronten siden 1941. President Risto Ryti garanterer overfor Tysklands utenriksminister Joachim von Ribbentrop at Finland ikke slutter separatfred mot Sovjetunionen.
* Perioden får i Lappland etter hvert navnet Fryktens sommer da VT-linjen (Vimmelsuu-Taipale) på Det karelske neset bryter sammen under den sovjetiske storoffensiven og troppene som har stått under tysk kommando ved Salla i det østlige Lappland, blir flyttet sørover. 
* Sivilbefolkningen i Lappland blir uten beskyttelse. Russiske partisaner intensiverer raidene. Blant annet i kommunene Salla og Ivalo blir hele bygder lagt øde. 
* Havna i Petsamo spiller ingen rolle lenger, og folk føler seg ubeskyttet. De allierte har overtatt dominansen på Ishavet etter at blant andre slagskipet Tirpitz ble gjort kampudyktig." (side 297)

Dette er bakteppet for romanen, som dramatiserer det som skjedde da tyskerne først var deres allierte og venner, for siden - da Tyskland så smått begynte å tape terreng - å bli deres fiender. I dette klimaet forelsker Villøye seg i Johannes, en tysk soldat med en nær fortid han har fortrengt. Grusomme hendelser i øst, som handler om massakre (Babij Jar i nærheten av Kiel, der over 30 000 jøder ble regelrett henrettet) som fant sted i slutten av september i 1941, og som nesten savner sidestykke i historien ... Johannes er egentlig mest opptatt av å fotografere, men har en far hvis skjebne han hele tiden må forsvare gjennom å vise at han duger som soldat. 

Allerede i bokas første kapittel der jordmora sitter og skriver til Johannes i en direkte stil, der hun henvender seg til ham som "du", skjønner vi at boka skal komme til å romme en særdeles brutal historie. 

"Jeg er jordmor av Guds nåde, og jeg skriver til deg, Johannes. Vår allmektige Herre har i sin visdom skjenket meg alle menneskers evne til å gi noen livet og til å knuse det for andre. ... 

Jeg er, som du vet, en ringe og ulærd jordmor, ubetydelig og sjelegrunn. Alt jeg kan, har jeg lært i krigsmånedene av kuker og blodig muld. Fra før av visste jeg at ved fødselen unnslipper det oss alle et skrik med smak av mellomkjøtt. Nå vet jeg at mens vi lever, gir vi alle fra oss mange tårer, mange skrik og klagesanger, og at menneskene gråter så vel i skyttergraven som i Wehrmacht-staben og i Motti-teltene i Kuolajärvi, iblant av glede og i blant av sorg og iblant med en bjelke i øyet eller med en geværpipe mot tinningen, eller uten noen grunn, og med det målet av tårer er hvert skrøpelige vesen av denne jord levedyktig for Gud. Jeg gråter også, selv om jeg ennå ikke vet hvorfor. Over meg selv, eller fordi jeg ikke vet hvilken side jeg har havnet på i krigen ..." (side 10)

I tider hvor den rene kjærligheten er sjelden vare, og hvor det aller mest handler om grenseoverskridende atferd hvor mange tar det de ikke får frivillig, sier det seg selv at kvinnenes stilling var særlig utsatt. Villøye forstår imidlertid umiddelbart etter at Johannes dukker opp i hennes liv, at denne mannen vil hun og skal hun ha! "Gud, hvis jeg får han, krever jeg ingenting annet." (side 30)

Villøye er en utstøtt kvinne som farter rundt og hjelper til med fødsler - selvlært, men ansett for å være dyktig. Det viser seg etter hvert at Johannes´mor var same, og at dette er grunnen til hans forkjærlighet og nysgjerrighet for Lappland. 

Så forflyttes Johannes til den beryktede Totovka-fangeleieren, og det er nå helvete på jord for alvor starter. Hit sørger Villøye for å komme, og plutselig får hennes jordmorkall en helt annen betydning. For skal hun redde eller ta liv? Her betyr menneskeverdet lite eller ingenting, og da galskapen for alvor går opp for henne skjønner hun at hun og Johannes bare har en ting å gjøre: å komme seg vekk! De rømmer til Dødmannsfjorden, et sted som visstnok skal befinne seg innerst i Isfjorden i Finnmark. 

Kjærligheten som oppstår mellom Villøye og Johannes er så eksplosiv og rå, men samtidig så vár som tiden og omstendighetene tillater. 

"Nå kler du av deg uten å se deg tilbake, og i bevegelsene er det ingenting beregnende, bare opphisselse og uskyld. Jeg kunne hatt lyst til å ta Leicaen opp av veska, støtte den mot staven og sette i gang. Belysningen ville vært gunstig. Men jeg lar det være. Jeg har fotografert hundrevis av kvinner, kortleppede, nakne, fyldige, honningfylte, tynne, fittefrengnete, stygge, gamle, magre, multeduftende. Og jeg har blitt opphisset av alle fordi kameraet har vært imellom. Det har vært en beskyttende mur og et kikkhull mot verden. Jeg ønsker ikke murer lenger. Jeg vil ikke ta bildet. Jeg vil ha del i den samme tilstanden av væren som hun befinner seg i, jeg vil at samme vind skal trenge seg inn i huden på oss begge så vi er ett." (side 200)

Det er som om Katja Kettu finner opp et helt nytt språk når hun beskriver lidenskapen og kjærligheten mellom Villøye og Johannes, der hun veksler mellom det ville, galskapen og vanviddet til de mest følelsesladede og forsiktige øyeblikk dem i mellom. Det er likevel ikke erotikk - bare et uttrykk for de helt umulige vilkårene denne kjærligheten hadde å utfolde seg under. 

Romanen handler om hvor langt man kan være villig til å gå for kjærligheten, hvor mye kjærligheten betyr i en tid hvor nesten det eneste andre som betyr noe er å holde seg i live. Hva er verst - å overleve men miste kjærligheten, eller å dø vel vitende om at det siste verdifulle man opplevde var nettopp kjærligheten?

Katja Kettu har skrevet en så intens grusom-vakker historie om kjærlighetens vilkår i et krigsherjet Finland hvor det på slutten av krigen nærmest var anarkistiske tilstander særlig i utkant-Finland og i nord, der tyskerne kjørte den brente jords taktikk ikke bare i Norge, men også her. Alt for å gjøre det umulig for russerne å overleve i det etter hvert golde og folketomme nord ... Romanen er så kompleks, så fullstendig og så fullkommen at den har alle kjennetegn som klassikere bærer preg av: en historie som kan leses om og om igjen, og hvor man stadig vil finne nye detaljer og bunner, velegnet til å gi en historisk periode det ikke er skrevet altfor mye om et nytt menneskelig ansikt, velegnet til å bli analysert både av skoleelever og lesesirkler. Og den er så litterær i sitt uttrykk - brutaliteten og råheten til tross - at det er en sann nytelse å lese den. Kort sagt: romanen har alt! Her kan det ikke bli annet enn en sekser på terningen! 

Utgitt i Finland: 2011
Originaltittel: Kätilö
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt fra finsk til norsk: Turid Farbregd
Forlag: Pax
Antall sider: 304
Jeg har fått mitt eksemplar av boka fra forlaget i forbindelse med pressekonferansen Pax holdt tidligere i høst.

Katja Kettu

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 2. september 2013 - "Hun har en nesten uvirkelig kraft i språket - Katja Kettu er en vill, finsk naturbegavelse"
- NRK v/Ana Leticia Sigvartsen - 3. september 2013 - "Jeg håper boken ikke vekker forargelse hos leserne"

"Searching for Sugar Man" (Regissør: Malik Bendjelloul)

Fascinerende om livets tilfeldigheter

Mange har fortalt meg at dette er en film jeg bare måtte se - faktisk uavhengig av at den også vant en Oscar som beste dokumentar for filmåret 2012 (i forbindelse med Oscar-utdelingen i 2013). Jeg kjøpte den derfor umiddelbart etter at den dukket opp på Platekompaniet forrige vinter/tidlig vår, men det har likevel tatt lang tid før den omsider ble sett. Ikke før jeg sist fredag skar gjennom i heimen og bestemte oss for at "nuh! skulle den ses!" Jeg må for øvrig legge til at jeg for lengst har gjort meg kjent med musikken - den ene LP-plata hovedpersonen i filmen, Rodriguez (f. 1942), noen gang rakk å gi ut. Sånn er det i Spotify´s tidsalder - det meste er bare et tastetrykk unna. Lavterskeltilbud for folk i min aldersgruppe, som for lengst har gitt opp å følge med på alt det nye som kommer og som faktisk er analfabet hva gjelder ny og kul musikk ... Og som kanskje nettopp av den grunn klamrer seg til gamle minner om det som en gang var - den gangen jeg kunne "alt" (i det minste trodde jeg det selv) om det som rørte seg i musikkbransjen ... 

Utgangspunktet for filmen er altså Rodriguez´ LP som utkom på begynnelsen av 1970-tallet. På tross av et fantastisk låtmateriale, ble utgivelsen forbigått i stillhet. Om det var det faktum at Rodrigues var av spansk avstamning eller at man ikke markedsførte den godt nok, er ikke godt å si. I alle fall - for Rodriguze fortsatte livet som før, og han la hele musikerdrømmen på hylla. Han påtok seg jobber i byggebransjen, gjerne harde oppryddingsjobber, og forble relativt fattig. 

Uten av Rodriguez ante det, dukket musikken hans opp i Sør-Afrika. Der ble han umåtelig populær, og myten om at han skulle ha tatt sitt eget liv mens han opptrådte på scenen, oppsto. Nye innspillinger førte til innbetalinger til hans opprinnelige plateselskap, men ingen visste at mannen fremdeles levde i beste velgående i Detroit. Dvs. tilfeldigheter førte til at det ble kjent at han slett ikke var død, og dermed startet jakten på ham. Det er denne jakten denne filmen handler om. Sangtekstene ble tolket og man lette over alt - inntil han til slutt ble funnet. Mannen bak albumet med et lite knippe sanger, som senere er betegnet som et av de mest fullkomne musikk-album som noen gang er utgitt! 

Mens musikken var som mest populær i Sør-Afrika, fikk den faktisk også stor betydning i forbindelse med motstanden og nedkjempelsen av Apartheid-regimet i landet ... 



Mannen som ble funnet på slutten av 1990-tallet var en ydmyk mann, som ikke var vant til å ha mye penger mellom hendene, og som egentlig ikke var så opptatt av dette heller. Han fikk et slags comeback som musiker, og reiste rundt og holdt konserter i mange land i tiden etter at han ble gjenoppdaget. 

I tillegg til at musikken han i sin tid skapte er fantastisk flott, gjorde Rodriguez som person et sterkt inntrykk på meg. Og det er nok nettopp dette som har gjort at dokumentaren har fått så mye oppmerksomhet også, og endte opp med å stikke av med Oscar-statuetten for beste dokumentar 2012. 

Filmen gir ikke svar på hvor det ble av alle pengene som burde ha blitt Rodriguez til del. Antakelig ble de borte på veien i all piratkopieringen ... Han fikk liten glede av sin egen suksess - kanskje bortsett fra at drømmen om å slå gjennom som musiker ble vekket igjen ... 

"Searching for Sugar Man" er virkelig en film det er vel verdt å få med seg! Jeg ble veldig sjarmert både av musikken, historien og mannen! På et dypere plan handler filmen om knuste drømmer og livets tilfeldigheter.

Og så snart jeg er i nærheten av Platekompaniet, skal jeg kjøpe CD´en slik at jeg bidrar til at Rodriguez får sin rettmessige del av musikken sin og dens potensiale hva gjelder inntekter å leve av!

Her blir det et sterkt terningkast fem!

Innspilt: 2012
Originaltittel: Searching for Sugar Man
Genre: Dokumentar
Land: Sverige, Storbritannia
Medvirkende: Bl.a. Sixto Rodriguez
Spilletid: 86 min.

Forberedelser til bokbloggerprisen 2013

Målgruppen for dette innlegget er norske bokbloggere, som skal være med på å stemme frem årets norske roman (omfatter både romaner og krim) og en bok i åpen klasse. Formålet er å løfte frem norsk litteratur, og tanken er at prisen skal deles ut på neste års bokbloggtreff i midten av september (2014). Du kan lese mer om bakgrunn og vedtekter i dette innlegget på Bokelskerinnens blogg. Les også hva Line har skrevet om tankene bak prisen.

For min del har jeg tenkt at jeg allerede nå bør begynne å orientere meg - og jeg har derfor gått gjennom alle leste bøker så langt i år og har tagget alle norske bøker utgitt i 2013 med "Norsk litteratur utgitt i 2013". I dette innlegget presenterer jeg dette utvalget for dere, og jeg kommer fortløpende til å oppdatere dette innlegget med nye, norske titler etter hvert som jeg leser og skriver om bøkene. Hele poenget er jo å inspirere andre lesere til å oppdage nye bøker - av og til utenfor det vante - slik at utvalget vi skal stemme over i januar 2014 blir bredets mulig. (Og skulle det slumpe til at også andre utenfor målgruppen blir inspirert til å lese mer norsk litteratur - ja, så er jo ingenting bedre!)

Jeg vil samtidig oppfordre andre bloggere til å gjøre det samme! Legg igjen en kommentar på dette innlegget med linken til ditt innlegg, og jeg linker det til mitt innlegg!

Min omtale av Ketil Bjørnstads roman "Ensomheten" finner du her. Stikkord er: utroskap, ensomhet, ekteskap som havarerer, om å være den andre kvinnen osv. Genre: romaner

Min omtale av Hanne Mari Førlands bok "Langs linjene - møter ved Oslos T-banespor" finner du her. Stikkord er: bilder/fotografier, tekst og bilder, T-banelinje 2 mellom Ellingsrud og Østerås. Genre: åpen klasse

Min omtale av Irina Lees bok "Shoppingfri - Et år med kjøpestopp" finner du her. Stikkord er: shopping, overforbruk, moral og etikk, forsøpling. Genre: åpen klasse

Min omtale av Gunn Marit Nisjas roman "Porselenspiken" finner du her. Stikkord er: hva driver oss?, verdier - hva betyr noe?, veivalg etc. Genre: romaner

Min omtale av Trude Lorentzens bok "Mysteriet mamma" finner du her. Stikkord: mor-datter-forhold, psykisk syk forelder, selvmord, oppvekst. Genre: det kan sikkert diskuteres om dette er en roman eller om den passer best under kategorien åpen klasse ... 

Min omtale av Roar Sørensens bok "Smertens aveny" kan du lese her. Stikkord: krim, Filipinene, prostitusjon etc. Genre: roman

Min omtale av Emilia og Monika Polbrateks bok "Den beste sommeren" kan du lese her. Stikkord: søskenkjærlighet, kreft etc. Genre: åpen klasse

Min omtale av Åshild Eidems bok "Spillet om Gaza" kan du lese her. Stikkord: Midt-Østen-konflikten, Gaza, jøder versus muslimer, storpolitisk spill etc. Genre: åpen klasse

Her kan du lese min omtale av Victoria Bøs roman "Teresa Birnas bortgang". Stikkord: familiehemmeligheter, Praha. Genre: romaner

Her kan du lese min omtale av Linn Strømsborgs roman "Furuset". Stikkord: Furuset, om å bli voksen, om å finne sin identitet etc. Genre: romaner

Her kan du lese min omtale av Roy Jacobsens roman "De usynlige". Stikkord: Helgelandskysten, fiske, kystproletariatet etc. Genre: romaner 

Her kan du lese min omtale av Herbjørg Wassmos roman "Disse øyeblikk". Stikkord: selvbiografisk roman, Nord-Norge, oppvekst, kvinneliv. Genre: romaner

Her kan du lese min omtale av Gaute Heivolls roman "Over det kinesiske hav". Stikkord: psykisk helsevern etter krigen. Genre: åpen klasse

Her kan du lese min omtale av Øystein Wiiks krimroman "Casanovasyndromet". Stikkord: krim, Venezia, forførelse. Genre: romaner 

Her kan du lese min omtale av John Færseths bok "KonspiraNorge". Stikkord: konspirasjonsteorier, konspiranoia, alternativ virkelighetsforståelse. Genre: Åpen klasse

Her kan du lese min omtale av Tore Renbergs bok "Vi ses i morgen". Stikkord: Stavanger, kriminelt miljø, spilleavhengighet. Genre: romaner

Her kan du lese min omtale av Cecilie Engers bok "Mors gaver". Stikkord: gaver, mor-datter-forhold, Alzheimer. Genre: Åpen klasse 

Her kan du lese min omtale av Odd Klippenvågs roman "Et personlig anliggende". Stikkord: far-sønn-forhold, homofili, kjærlighet, Hellas. Genre: romaner 

Her er min omtale av Finn Sjues "Journalistikkens uutholdelige letthet". Stikkord: Journalistikk, etikk. Genre: Åpen klasse

Her er min omtale av Helga Flatlands "Det finnes ingen helhet". Stikkord: bygde-Norge, sorg, forsoning, Afghanistan, om å miste et barn. Genre: romaner

Her er min omtale av Åge Grønnings roman "Det tredje øyet". Stikkord: alternativ krim, utenomjordiske vesener, synskhet, konspirasjonsteorier. Genre: Romaner 

Her er min omtale av Henrik H. Langelands roman "Fyrsten". Stikkord: PR-bransjen, media, Stortingsvalget 2013. Genre: romaner 

Her er min omtale av Nikolaj Frobenius´roman "Mørke grener". Stikkord: forfatterskap, virkelighet versus fiksjon, romanprosjekt. utroskap. Genre: romaner 

Her er min omtale av Frode Gryttens roman "Brenn huset ned". Stikkord: The Clash, musikerportrett, pønkens historie. Genre: romaner 

Her er min omtale av Agnes Ravatns roman "Fugletribunalet". Stikkord: Skyld, skam, forsoning, utroskap, ensomhet, kjærlighet. Genre: romaner

Her er min omtale av Nicolai Houms roman "De håpefulle". Stikkord: familietragedie, satire, oppvekst, om å lykkes. Genre: romaner

Her er min omtale av Tomas Espedals bok "Bergeners"! Stikkord: Bergen, kjærlighet, ensomhet, om å skrive. Genre: romaner

Her er min omtale av Steffen Kvernelands "Munch". Stikkord: Edvard Munch, kunstnerportrett, tegneserie. Genre: åpen klasse

Her er min omtale av Elisabeth Ellefsens "Uten mann". Stikkord: Kjærlighetssorg, mor-datter-forhold. Genre: romaner 

Her er min omtale av Åsne Seierstads "En av oss". Stikkord: 22. juli 2011, Utøya-massakren, terrorisme. Genre: Åpen klasse

Her er min omtale av Hilde Østbys "Leksikon om lengsel". Stikkord: kjærlighet, lengsel, litteraturhistorie. Genre: romaner

Her er min omtale av Lisa Aisatos bok "Fugl". Stikkord: barnebok, illustrasjoner, drømmer. Genre: Åpen klasse

Her er min omtale av Siri Pettersens bok "Odinsbarn". Stikkord: fantasy, norrøn. Genre: åpen klasse. 

Herer min omtale av August Geelmuydens bok "Det gyldne snitt - Historien om et magisk tall". Stikkord: det gyldne snitt, matematikk, geometri, kunst, arkitektur, design, skjønnhet. Genre: Åpen klasse.

Her er min omtale av Terje Landros "Godt samspill". Stikkord: relasjoner, samspill, kommunikasjon, selvhjelp. Genre: Åpen klasse.

Her er min omtale Av Karl Ove Knausgårds "Sjelens Amerika". Stikkord: Essay, kunst, litteratur, det onde, 22. juli 2011 etc. Genre: Åpen klasse

Andre bloggeres lister eller innlegg:

- Mellom linjene 

- Beates bokhylle

- My first, my last, my everything

- Hysj ! Lesing pågår

- Gråbekka´s Bokblogg

- Bokbloggeir

- Julies bokbabbel

- Siljes skriblerier

- Så rart

- Elikkens bokhylle

- Groskro´s verden

- Beroene

- Artemisias Verden

- Melusinesplace

- Reading Randi

John Irving: "I en og samme person"

Om seksuell forvirring, AIDs-epidemien og samfunnets forhold til homofili

Det har gått atskillige år siden sist jeg leste en John Irving-roman, og jeg må faktisk tilbake til slutten av 1990-tallet da jeg leste "Enke for et år" forrige gang dette skjedde. "Garps bok", "Hotell New Hampshire", "Siderhusreglene" og "En bønn for Owen Meany" - med førstnevnte som den aller, aller beste - står for meg som noe av det beste som finnes innenfor litteraturen. Siden dette har det gått litt opp og ned med John Irving, har jeg fått med meg, og helt greie bøker av den tykkelsen han normalt pleier å skrive (500 sider +++) frister vanligvis heller lite, for å si det sånn. Etter å ha lest - eller rettere sagt hørt - John Irvings siste roman, er det mulig jeg må revudere dette og begynne å grave frem tidligere bøker av ham som jeg ikke har fått med meg i årenes løp. 

John Irving (f. 1942) har i årene fra 1968 utgitt 18 bøker. Hans definitive gjennombrudd kom med romanen "Garps bok" i 1978 - en bok jeg ble introdusert for i 1980/81 og fikk i gave av en medelev på skolen jeg gikk på. Jeg glemmer aldri denne boka! Kanskje var det første gang jeg opplevde å lese en bok som fikk meg til å le og grine ... samtidig ... 

I romanen "I en og samme person" møter vi jeg-personen William Marshall Dean - kalt Billy blant venner. Han er nå i 70-årene og ser tilbake på sin ungdomstid på 1950-tallet i den lille byen First Sister i Vermont, hvor han gikk på en gutteskole. Veldig tidlig kommer det frem at Billy er seksuelt forvirret, for han forelsker seg både i gutter og jenter. Det er nesten det verste - at han kan komme til å svikte alle han blir glad i og ikke en gang er tro mot det kjønnet - gutter eller jenter - som han til en hver tid forelsker seg i. Han er nemlig bifil, skal det vise seg etter hvert. 

På skolens bibliotek treffer han Miss Frost, en lærerinne som hjelper ham med å finne litteratur om å forelske seg i feil person. Og så ender han opp med å forelske seg også i henne, en kvinne som er nokså grovt bygd, men som har de vidunderligste små puppene Billy noen gang har sett. Miss Frost skal etter hvert vise seg å ha mange hemmeligheter, og det er kanskje ikke tilfeldig at Billy forelsker seg i nettopp henne? I tillegg forelsker han seg i morens nye kjæreste. Billys far forsvant for mange år siden - en nokså typisk detalj i det irvingske univers. 

Vi følger Billy og vennene hans gjennom de neste tiårene, og plutselig handler boka - i tillegg til en hel del om sex mellom menn, transer, menn og kvinner osv. - om AIDS-emidemien. Om alle som ble syke, som døde - og hvor det å være homofil nesten var ensbetydende med dødsdom i enkelte miljøer. Og hvor mye skjult homofili kom frem når diagnosen var et faktum ... Sjokket i omgivelsene - "var han også homofil/bifil?" osv. Sånn sett kan man si at John Irving har gitt epidemien et menneskelig ansikt og beskrevet i detalj hvordan dette virket inn på de som ble berørt. Og han skriver om forskjellen på å være aktiv og passiv homofil, og at de få som visste å beskytte seg, klarte seg - mot alle odds. Ingen - heller ikke jeg - sitter uberørt tilbake etter en slik lesning! Dessuten husker jeg AIDS-emidemien så godt, all angsten - også blant heterofile - og frykten for at kyss kunne smitte. Ja, til og med håndtrykk og klemmer ... Det visste man jo ikke ... Og jeg gjenopplevde en begravelse jeg selv deltok i på begynnelsen av 1990-tallet, hvor avdøde var homofil og døde av denne grusomme sykdommen ... 

John Iriving skriver så lett og ledig at jeg i perioder måtte stille meg spørsmålet om dette er stor litteratur eller noe nesten hvem som helst kunne ha skrevet. Her er det lite motstand i teksten, og noen ganger følte jeg at jeg kunne gjette hva som kom til å skje. Men når jeg var som mest "ovenpå", kom den ene overraskelsen etter den andre, og ting ble ikke helt slik jeg hadde sett det for meg. Jeg likte at han her opererer med en jeg-person, for det var interessant å bli fullstendig oppslukt i Billys univers, å se alt fra hans perspektiv. Forfatteren har åpenbart hatt store ambisjoner med denne romanen, og jeg er ikke helt sikker på at han innfrir sånn rent litterært. Uansett har det blitt en sterk historie om hvordan det var å være homofil, bifil og transseksuell i en periode der åpenhet og aksept av det å være annerledes absolutt var på gli´og hvor AIDS-epidemien truet med å ødelegge alt ... Jeg likte Ole Christian Gullvågs opplesning, fordi hans stemme - litt snublende noen ganger og altså ikke perfekt - ga Billy akkurat den identiteten han fortjente. Her blir det terningkast fem! Og det beste av alt: jeg fikk lyst til å lese mer av John Irving!

Utgitt: 2012
Originaltittel: In one person
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt: Halvor Kristiansen
Forlag: Lydbokforlaget (Gyldendal har utgitt papirutgaven av boka)
Oppleser: Ole Christian Gullvåg
Spilletid: 16 t 15 min. (522 sider)

John Irving

Andre omtaler av boka:
- Bloggeren Solgunn sitt - 12.07.2012
- Dagbladet ved Cathrine Krøger - 14.05.2012 - Skravlete memoarer fra halvgammel bifil forfatter
- Aftenposten ved Kaja Korsvold - 07.06.2012 - John Iriving skriver om homser, kostskoler og deprimerte nordmenn
- NRK ved Anne Cathrine Straume - 18.06.2012 - Ordrik Irving