"The Way" (Regissør: Emilio Estevez)

Sentimentalt vås om en pilgrimsreise til Santiago de Compostela

"The Way" handler i korte trekk om en amerikansk lege (Thomas Avery) som - mens han er på golfbanen - får beskjed om at sønnen hans er død, idet han var i ferd med å forsere fjellkjeden Pyrineene på sin pilgrimsferd mot Santiago de Compostela. Helt ute av seg forlater Thomas kameratene på golfbanen uten å fortelle hva som har skjedd, og så reiser han til Spania. I første rekke for å ta seg av sønnens etterlatenskaper og kiste ... Så bestemmer han seg for at sønnen skal kremeres og at asken skal spres ved målet for sønnens reise - nemlig i Santiago de Compostela ...

Uten at det egentlig var meningen er Thomas i gang med å gå pilgrimsruten selv. Underveis treffer han den overvektige nederlenderen Joost som har blitt kastet ut av kona fordi han er så fet. Hans mål med turen er utelukkende en ting: å gå ned i vekt. Thomas treffer også kanadiske Sarah som har flyktet fra sin voldelige ektemann og som ønsker å slutte å røyke, og dessuten skotske Jack, en forfatter som lider av skrivesperre og som ønsker å bli i stand til å skrive igjen. 

Underveis treffer dette følget av de fire ovennevnte personene mange andre, og vi får se storslagne bilder både av byene som ligger langs pilgrimsruten samt av naturen underveis. Da de for alvor nærmer seg målet for reisen, blir et forsøk på tyveri av Thomas´ryggsekk plutselig til en invitasjon til en ekte sigøynerfest. En fest som får som konsekvens at deres endelige mål endres - nemlig til en by helt ute ved kysten (som jeg i farten har glemt navnet på). 

Dette er en film jeg har blitt overtalt til å se, fordi jeg angivelig ville komme til å like den "så godt" ... I stedet fremsto filmen som nærmest kalkunaktig for meg. Det har vært skrevet og laget et utall av bøker og filmer om pilgrimsreisen til Santiago de Compostela, og etter min oppfatning skal det svært lite til før slike prosjekter vipper over i det reneste sentimentale vås. Kanskje ville jeg hatt mer respekt for det hele om det i det minste hadde vært en religiøs mening bak? Den eneste i følget som faktisk hadde satt seg inn i hva pilgrimsreisen gikk ut på, var skotske Jack, og han endte opp med å bli fullstendig latterliggjort "fordi han trodde han var noe fordi han hadde lest en bok mer enn de andre". Uff og uff! Denne gangen skal jeg ikke si at filmen ble for amerikanisert etter min smak. I stedet skal jeg si at den ble helt innholdsløs og totalt uten mening for meg. At filmen er krydret med nydelig musikk og nydelige scener fra vakre spanske byer og landskap, hjalp ikke det minste - men gjorde at jeg i alle fall gadd å se den ferdig. Det var nemlig så vidt! Her blir det terningkast to.

Innspilt: 2010
Originaltittel: The Way
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Martin Sheen (Thomas Avery), Deborah Kara Unger (Sarah), James Nesbitt (Jack), Yorick van Wageningen (Joost), Emilio Estevez (Daniel Avery)
Spilletid: 123 min.

En innbitt Thomas legger ut på pilgrimsreise mot Santiago de Compostela

Reisefølget som består av en amerikaner, en skotte, en canadier og en nederlender

Reiseruten har krevd liv

Spansk landskap langs pilgrimsruten

"678 Kairo" (Regissør: Mohamed Diab)

Når kvinner nekter å være ofre ...

Det er en god stund siden jeg ble oppmerksom på denne filmen, som regissøren og manusforfatteren Mohamed Diab står bak. Diab er for øvrig betegnet som en fremtredende ung manusforfatter i Egypt, kalt "Hollywood i Midtøsten", på IMDbs nettsider. Han har en rekke filmer på samvittigheten, og dersom man skal trekke frem en slags fellesnevner ved samtlige, må det være at de handler om viktige samfunnskritiske temaer. Det er verdt å merke seg at "678 Kairo", som handler om seksuell trakassering av kvinner i Egypt, ble laget før den arabiske våren, og at filmen er basert på virkelige hendelser. Hendelser som førte til at Egypt fikk en egen lov som forbød seksuell trakassering (i 2010). Selv om det ikke anmeldes mange tilfeller av seksuell trakassering, må dette ses som et skritt i riktig retning for å sikre kvinner mot det nedrigste av det aller nedrigste i alle samfunn, uansett hvilke, nemlig å måtte finne seg i seksuell trakassering fra menn uten å kunne gjøre  noe med dette. Filmen har vært vist på norske kinoer i høst, og DVD´en hadde release for et par dager siden. 

(NB! Filmen er langt på vei spoilet - dermed er du advart!) I "678 Kairo" møter vi tre kvinner fra tre ulike samfunnslag i Kairo, og alle utsettes for en eller annen form for seksuell trakassering. I første rekke møter vi fattige Fayza, som daglig utsettes for tafsing hver eneste gang hun befinner seg på en overfylt buss. Og hun er ikke alene. Rundt henne står det masse kvinner som lider i stillhet, mens kåte menn presser seg på den bakfra, og klår der det måtte passe dem. Fayza føler seg så skitten etter disse bussturene at hun ikke lenger klarer å være sammen med mannen sin, en enkel sjel som synes han har rett til kroppen hennes når han har lyst. Hvorfor har han ellers giftet seg med henne, om ikke for å kunne få tilfredsstilt sine behov når som helst? Fayza kan ikke fortelle noen om de daglige trakasseringene, fordi hun risikerer at hun selv vil få all skyld for det som skjer. Hun er og blir et offer for en helt umulig situasjon, helt til hun får se et TV-intervju med en kvinne (Seba) som har startet opp et kurs i selvforsvar. Fayza oppsøker Seba, og etter noen kurskvelder blir hun anbefalt å stikke overgriperne med hårnålene sine. 

Seba har selv blitt utsatt for trakassering under en fotballkamp sammen med mannen sin året før. I glede over at Egypt vant, kastet fotballmobben seg over henne, og det var på hengende håret at hun ikke ble voldtatt i samme slengen. Mannen hennes kunne intet gjøre, og er fortvilet vitne til det som skjer. Etterpå klarer imidlertid ikke ektemannen å gjenoppta deres samliv, fordi han vemmes ved tanken på at andre menn har tatt på hans kone. I stedet for støtte i en vanskelig situasjon, blir Seba altså stående alene med all sin skam. Ektemannen oppfører seg som om det er han - ikke kona - som er offeret. Og dette til tross for at de begge kommer fra et overklassemiljø, hvor han er lege og hun er kunstner, og hvor mannen sånn sett kanskje burde hatt mer moderne tanker om kvinnerollen. 

Parallelt med Fayza og Sebas historie, får vi også innblikk i Nellys historie. Hun og forloveden er standup-komikere, som for å få lov til å gifte seg har tatt seg andre jobber ved siden av. Mannen har endog gått så langt som til å ta seg en jobb i en bank - selv om han hater dette - for å bli akseptert av Nellys foreldre med tanke på ekteskap. Nelly jobber som telefonselger, og i den forbindelse utsettes hun hele tiden for seksuell trakassering fra menn på telefonen. De gangene hun slenger på røret fordi personen på telefonen har gått for langt, blir hun skjelt ut av sjefen for ikke å være diplomatisk nok. Det hele topper seg imidlertid da en mann på gata griper tak i henne og sleper henne av gårde langs bilen sin, mens han kjører. Nelly blir så forbannet at hun hopper opp på bilen hans og knuser frontruta. I mellomtiden kommer andre styrtende til og hjelper henne. Som den første kvinnen noen sinne i Egypt, anmelder Nelly mannen for seksuell trakassering. I tiden som følger utsettes hun imidlertid for press til å trekke anmeldelsen tilbake. Hun må da tenke på familiens ære! Og hva med hennes egen ære? Men Nelly nekter å være offer og hun nekter å trekke anmeldelsen tilbake. Og fordi hun er forlovet med en mann som elsker henne av hele sitt hjerte og som allerede har gått svært langt i å få beholde henne, får hun (uventet?) støtte fra ham. Men vi blir samtidig vitne til at dette har sin pris - også for ham. 

Fayza tar sjeen i egne hender, og når hun tar bussen til jobb - 678 Kairo - begynner hun å stikke trakasserende menn i skrittet med hårnålen sin. En etter en faller hylende menn sammen rundt henne i tiden som følger, mens hun forsvinner ut av bussen ved første anledning, så anonymt som overhode mulig. Etter hvert som flere og flere episoder med skadede menn kommer frem i lyset, blir det både avisskriverier og politietterforskning. Politietterforskeren skjønner etter hvert sammenhengen - dvs. at det må være en kvinne som står bak og at det handler om seksuell trakassering. Særlig når han gjør funn av små sitroner i lommene til "ofrene". Sitroner som de presser mot sine utvalgte kvinner, for å sjekke om det kommer noen reaksjon. Dersom kvinnen ikke gjør anskrik, begynner den virkelige trakasseringen. Gjør kvinnen derimot anskrik, kan de bare dra frem sitronen og si "unnskyld!" - som om dette virkelig ikke handler om noe annet enn en misforståelse. 

Jeg har lest haugevis av anmeldelser av denne filmen, og er litt forundret over at de fleste anmelderne er litt halvlunken til den. Jeg ble nemlig svært grepet av historien. Og jeg synes at regissøren har fått til å vise hvordan tre kvinner fra tre ulike samfunnslag - Fayza som den fattige arbeiderklassekvinnen, Nelly som den intellektuelle kvinnen og Seba som overklassekvinnen - opplever seksuell trakassering i et nokså kvinnefientlig samfunn. Noe av kritikken mot filmen går på at den er noe unyansert, og fremstiller menn flest som overgripere. I filmen fremkommer det imidlertid etter mitt syn nokså tydelig at det er fattige og ressurssvake menn som står bak f.eks. den typiske buss-tafsingen, som jeg har hørt om i flere tiår (om at man bør unngå overfylte busser når man reiser i muslimske land, og heller ta taxi). Når det er sagt synes jeg at regissøren har fått frem hvor vanskelig det også er for mennene å forholde seg til at kvinnene deres blir seksuelt trakassert, nær sagt uansett hvilket samfunnslag de tilhører. 

All den tid kvinnene ikke våger å fortelle om sine opplevelser på dette området, vil antakelig hver kvinne som står frem, bli oppfattet som så spesiell at det vel må være noe galt med henne siden nettopp hun ble offer for dette. Den diskusjonen har vi jo hatt i Norge også - og det i nær fortid. Er det offer eller overgriper som er mest skyldig f.eks. dersom kvinnen har vært lettkledd og nærmest har "oppfordret til det selv"? Mens den stakkars mannen ikke kan noe for at driftene tok overhånd ... I et samfunn hvor det er mye fokus på hva det vil si å være anstendig kledd som kvinne, vil en slik diskusjon nødvendigvis bli enda mer spisset - dvs. dersom enkeltstående kvinner i det hele tatt våger å stå frem og gi kvinnenes ståsted et ansikt, alltid med fare for at de selv blir stemplet som æreløse. 

Denne filmen, som inneholder en hel del sterke scener, håper jeg at riktig mange får med seg! Kvinnene som spiller hhv. Fayza, Seba og Nelly gjør dette meget overbevisende! Ett av høydepunktene i filmen er en krangel mellom kvinnene, der Fayza påstår at det er frigjorte og uanstendig kledde kvinner som Seba og Nelly som er skyld i all den seksuelle trakasseringen som bl.a. hun må lide for. Hvorpå Seba slynger ut at man må være gal som stikker menn med nåler ... Hvorpå Fayza blir fra seg av raseri og beskylder Seba for å gi råd hun ikke våger å følge selv ... osv. Filmens slutt er full av overraskelser, som også gir grunnlag for optimisme om at utviklingen går i riktig retning, tross alt. På bakgrunn av temaets aktualitet, skuespillerprestasjonene, dramturgien og miljøskildringene, har jeg kommet til den konklusjon at det her må bli terningkast fem og en halv. 

Innspilt: 2010
Originaltittel: 678 Kairo
Nasjonalitet: Egypt
Genre: Drama 
Skuespillere: Boshra (Fayza), Nelly Karim (Seba), Maged El Kedwany (Essam), Nahed El Sebaï (Nelly), Bassem Samra (Adel), Ahmed El Feshawy (Sherif) m.fl.
Spilletid: 99 min.

Fayza på 678 Kairo-bussen

Nelly, Seba og Fayza, kvinner fra ulike samfunnslag

Julian Barnes: "Fornemmelsen for slutten"

Et gjennomsnitts- menneskes livsanskuelse

Julian Barnes (f. 1946) er født og oppvokst i England, og han har i årene fra 1980 skrevet 11 bøker. Gjennombruddet kom da han utga "Flauberts papegøye" i 1984 - en bok han oppnådde å bli nominert til Bookerprisen for. Siden er han blitt nominert enda et par ganger (for "England, England" i 1998 og for "Arthur & George" i 2005). Han vant imidlertid Bookerprisen først da "The Sense of an Ending" kom i 2011 (på norsk "Fornemmelsen for slutten" i 2012). Forfatteren har en egen nettside for dem som er interessert i å lese mer om ham. 

Jeg har tidligere ikke lest noe av Barnes, og jeg er litt i stuss over at jeg ikke rett og slett bare kjøpte denne boka da den kom (fordi jeg i grunnen har kastet meg over det meste jeg har ment var verdt det), men i stedet endte med å låne den på biblioteket. 

Tony Webster gikk i sine guttedager på en typisk engelsk kostskole, avsondret fra verden generelt og jenter spesielt. Fantasier om jenter og sex tok derfor en stor plass i kostskoleguttenes liv. I bokas første del følger vi Tony og hans venner Colin og Alex - inntil en ny gutt dukket opp på skolen. Adrian var utrustet med atskillig mer intelligens enn alle de andre, og han var også i stand til å parere lærerne på en elegant måte, uten å virke direkte frekk. I alle fall slapp han unna med det meste. 

"I mellomtiden var vi bokhungrige, sexhungrige, meritokratiske og anarkistiske. For oss virket alle politiske og sosiale systemer korrupte, likevel avviste vi alle andre alternativer enn det hedonistiske kaos. Adrian presset oss imidlertid til å tro på tankens bruk, at handlinger bør styres av prinsipper. Tidligere var Alex blitt betraktet som filosofen blant oss. Han hadde lest ting vi andre to ikke hadde lest, og kunne for eksempel plutselig proklamere: "Hvorom man ikke kan tale, om det kan man tie." Colin og jeg ville reflektere over utsagnet i taushet en stund, før vi flirte og fortsatte å snakke. Men Adrians ankomst løsrev Alex fra rollen hans - eller ga oss snarere valget av en annen filosof. Hvis Alex hadde lest Russell og Wittgenstein, hadde Adrian lest Camus og Nietzsche. Jeg hadde lest George Orwell og Aldous Huxley. Colin hadde lest Baudelaire og Dostovejskij. Dette er bare lett karrikert." (side 16)

Da guttene var ferdig på skolen, lovet de hverandre evig vennskap før de gikk hver til sitt. I stedet gled de fra hverandre, naturlig nok kanskje siden de begynte på ulike universiteter. Tony traff etter hvert Veronica, en jente han for det meste ikke forsto seg på. Etter at det ble slutt mellom dem, traff han Margaret, som han fikk datteren Susie med. I mellomtiden ble Veronica og Adrian et par, noe som ikke bare var komplett uforståelig for Tony, men også et forhold han ikke levnet en sjanse. 

I del to møter vi Tony som en aldrende mann 40 år senere. Han er for lengst skilt fra Margaret og han bestreber seg på å ha et godt forhold til datteren. Alt i alt er han rimelig fornøyd med livet og synes han er en nokså ålreit kar selv, i grunnen. Han ser tilbake på den gangen Adrian døde som følge av selvmord, særlig etter at Veronicas mor går bort og etterlater ham 500 Pund og testamenterer Adrians dagbok til henne. Dette fremtvinger en del konsekvenser. Blant annet at Tony "må" ta kontakt med Veronica igjen for å få fatt i dagboken, bare for å oppdage at hun er uvillig til dette. Og etter hvert forstår vi at alle minnene Tony har lullet seg inn i om sin egen fortid, absolutt ikke stemmer med virkeligheten. Hukommelsen har definitivt sine svakheter, eller som Adrian pleide å si i guttedagene: "Historie er vissheten som oppstår der hukommelsens feilbarlighet møter dokumentasjonens utilstrekkelighet." Særlig da et gammelt brev dukker opp - et brev Tony selv har skrevet og fullstendig fortrengt - må han omdefinere hvordan han egentlig har fremstått som person i visse deler av sitt liv. Han er kanskje ikke den hyggelige karen han helst ønsker å tenke på seg selv som, når alt kommer til alt? Og har han egentlig noen grunn til å være tilfreds med det livet han har levd?

"Så tenkte jeg mer på Adrian. Han hadde sett klarere enn oss andre helt fra begynnelsen av. Mens vi andre fråtset i ungdommelig tungsinn og forestilte oss at vår kroniske misnøye var en original respons til menneskets situasjon, vendte Adrian blikket allerede mye lenger frem og mer vidt omkring. Han følte livet klarere også - til og med, eller kanskje særlig, da han bestemte seg for at det ikke var verdt bryet. Sammenlignet med ham hadde jeg vært et rotehode, ute av stand til å lære noe særlig av de få lærepengene livet bød på. Etter mine begreper slo jeg meg til ro med livets realiteter, og underkastet meg dets nødvendighet: hvis ditt, så datt, og slik gikk årene. Etter Adrians begreper sluttet jeg å leve, sluttet å undersøke livet, tok det som det kom. Og derfor begynte jeg for første gang å føle en mer generell anger - en følelse et eller annet sted mellom selvmedlidenhet og hat mot meg selv - over hele mitt liv. Alt sammen. Jeg hadde mistet vennene fra ungdomstiden. Jeg hadde mistet mitt livs kjærlighet. Jeg hadde forlatt ambisjonene jeg en gang hadde. Jeg hadde ønsket at livet ikke skulle plage meg for mye, og hadde lykkes - enn så stakkarslig det var. Gjennomsnittlig, det var det jeg hadde vært, helt siden jeg sluttet på skolen ..." (side 125)

I boka bygges det opp et slags plott som først finner sin løsning helt på slutten - og det så finurlig at jeg fikk lyst til å snu boka og begynne forfra igjen - i håp om å finne noen tråder som jeg muligens kunne ha oversett underveis. Når jeg likevel ikke gjorde dette, var det ut fra en fornemmelse om at dette likevel ikke ville ha gitt meg alle svarene. Temaet i boka er rett og slett hukommelsens skjøre minne, der vi plukker med oss det som passer, og fortrenger resten - særlig det som gjør at vi ikke kan se oss selv inn i øynene hver eneste dag i noen lunde rimelig visshet om at vi er ålreite mennesker tross alt. 

Julian Barnes´tynne lille flis av en bok rommer stor litteratur, synes jeg. Jeg nøt formuleringene underveis, de presise beskrivelsene av persongalleriet og det som hendte, og lenge trodde jeg at hovedpersonen virkelig hadde overblikket både overfor seg selv og andre, bare for å oppleve hvordan alt han hadde bygget møysommelig opp gjennom et helt liv, raste sammen på slutten. Dette er en bok jeg etter hvert kommer til å ønske å eie - fordi jeg på et eller annet tidspunkt kommer til å ha lyst til å lese den om igjen. Det er mye sårhet i teksten, samtidig som det også er mye galgenhumor mellom linjene. Sånn sett en bok som gikk rett hjem hos meg, og som jeg vurderer til terningkast seks! Og så avslutter jeg med nok et sitat fra boka:

"Hva visste vel jeg om livet, jeg som hadde levd så forsiktig? Som verken hadde vunnet eller tapt, som bare hadde latt livet skje meg? Som hadde de vanlige ambisjonene, og som slo seg altfor raskt til ro med at de ikke kunne realiseres? Som unngikk å bli såret, og kalte det evne til overlevelse? Som betalte regningene mine og holdt meg på god fot med så mange som mulig? For hvem ord som ekstase og fortvilelse snart bare ble ord jeg en gang hadde lest i romaner? En hvis selvkritikk aldri medførte smerte? Vel, det var alt dette å reflektere over mens jeg gikk gjennom en spesiell form for anger: en smerte endelig påført en som alltid hadde trodd han visste hvordan smerte kunne unngås - og påført nettopp av den grunn." (side 177)

Utgitt: 2011
Originaltittel: The sense of an ending
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt: John Erik Bøe Lindgren
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 186

Julian Barnes

Andre omtaler av boka:
- Knirk - 20.04.2012
- Solgunn sitt - 07.05.2012
- Har du lest? - 13.09.2011
- Julies bokbabbel - 16.09.2011
- Migrating Coconuts - 11.09.2011
- Skrift - 04.04.2012
- Elida - 11.09.2011
- Dagbladet v/Gerd Elin Stava Sandve - 11.04.2012 - Fantastisk fornemmelse
- Morgenbladet v/ Carl Joakim Gagnon - 29.03.2012 - Inkompetent fortellerkunst

Torbjørn Færøvik på Bekkestua bibliotek lørdag 8. desember 2012

I forbindelse med lanseringen av boka "Maos rike - en lidelseshistorie" holder Torbjørn Færøvik (f. 1948) en rekke foredrag rundt forbi, og sist lørdag var han på Bekkestua bibliotek. Arrangøren hadde nok ikke regnet med at så mange skulle dukke opp, så opp mot foredraget måtte det bæres inn mengder med stoler. Jeg tipper at et sted mellom 200 og 300 mennesker hadde møtt opp for å høre ham snakke om Kina. (Forfatterens nettside/blogg finner du her.)

"Maos rike" er Færøviks tredje bok om Kina. Fra før av har han utgitt "Kina - en reise på livets elv" (2003) og "Midtens rike - En vandring i Kinas historie" (2009). Den sistnevnte handler om Kinas historie frem til 1949, dvs. det året Mao kom til makten i Kina, og "Maos rike" fortsetter altså der "Midtens rike" sluttet. 

Færøvik påpekte at Kinas befolkning vokser med 10 millioner mennesker pr. år. I løpet av en tiårsperiode vil altså landets befolkning vokse med 100 millioner mennesker. I dag er det bare Indias befolkning som vokser raskere, og i løpet av få år vil Kina og India ha tilsammen tre milliarder mennesker. Fordi så mange mennesker bor i Kina, er det faktisk i vår interesse at det går bra med Kina. Dersom det ikke går bra med Kina, vil dette nemlig få store konsekvenser for resten av verden. 

Kina er et stort land, men det er ikke så mye av landet som rent faktisk er beboelig. Mye av landet inneholder fjell og ørken, og det er i realiteten først og fremst det østlige Kina som er egnet for beboelse. 

Færøvik fortalte om sin gryende interesse for historie mens han gikk på gymnaset. Den gangen inneholdt historiefaget først og fremst europeisk og nord-amerikansk historie, og lite om resten av verden. Da han valgte å studere historie på universitetet, kunne han ikke få nok av Afrika. Senere utvidet hans interessefelt seg til Asia, og etter hvert til Kina spesielt. I dag regnes han som en av Norges fremste kjennere av Kinas historie. 

Som tidligere nevnt handlet Færøviks bok "Midtens rike" om Kinas historie frem til 1949. Interessen for denne boka var så stor at han etter hvert bestemte seg for å skrive en fortsettelse. Det handler dessuten om at det kinesiske samfunnet har begynt å åpne seg mer, slik at mer og mer av det som faktisk hendte i landet under Maos regime begynner å komme opp i dagen.

I januar 1949 ventet kineserne på Den røde Armes inntog i Kina, og det var med dette bakteppet Mao erklærte den kinesiske folkerepublikken som dannet. 

Hvis man skal si noe positivt om Mao så var det at han fordelte fattigdommen jevnt ut på hele befolkningen. Han bidro imidlertid ikke til å skape nye rikdommer. Fordi all form for organisering var forbudt, var det heller ikke rom for private initiativ. 

Maos filosofi var at jo flere kinesere, jo flere kommunister - noe han betraktet som en god ting. Ettbarnspolitikken kom først etter hans død. Det var stor good will for Mao og hans politikk på 1950-tallet - kanskje fordi han nokså tidlig bestemte at jorden skulle gis til bøndene og at det i Kina eksisterte en lydighetskultur med røtter mange tusen år tilbake. Færøvik viste i den forbindelse til Konfusius´fem relasjoner, som Mao hadde i ryggen da han startet revolusjonen i Kina. Disse handlet om følgende forhold:
- mellom hersker og undersått
- mellom mann og kone
- mellom far og sønn
- mellom eldre bror og yngre bror
- mellom eldre venn og yngre venn

Bøndene trodde at de skulle få beholde jorden, men eierskapet ble nokså snart erstattet med kollektiver og kooperativer. Mao gikk dessuten hardt ut mot kontrarevolusjonære, og det er antatt at om lag to millioner mennesker ble drept på begynnelsen av 1950-tallet.

"Det store spranget" er betegnelsen på den politikken som ble ført mellom 1958 og 1961. Målet var å gjøre Kina enda mer kommunistisk på rekordtid samt å ta igjen bl.a. England og USA både som handelsmakt og militærmakt. Et av virkemidlene var å få fart på stålproduksjonen. I iveren etter å fremskaffe mer stål, ble avlinger stående og råtne fordi ingen var der til å høste dem, og det oppsto en kritisk hungersnød i landet. Mao ville ikke høre på de intellektuelle, men kastet dem i stedet i fengsel. I løpet av en fireårsperiode døde et enormt antall kinesere - av noen antydet til anslagsvis 35 millioner mennesker, mens atter andre (bl.a. nederlandske Frank Dikötter) mener at det kan dreie seg om 45 millioner mennesker. Disse døde i fredstid. Det var altså ingen krig, og det var heller ikke flom, tørke eller andre naturkatastrofer som forårsaket hungersnøden. Derimot Maos politikk ... 

I forbindelse med den store proletariske revolusjonen gikk det med ytterligere et par millioner mennesker. Færøvik antyder etter dette at så mange som 50 millioner mennesker døde i Kina under Maos regime. 

Kina har aldri egentlig tatt noe oppgjør med sin fortid. Nå er kildene - dvs. menneskene som levde mens Mao regjerte - i ferd med å dø ut, og det haster derfor å få brakt på det rene hvilke lidelser disse menneskene har vært gjennom. 7-800 millioner kinesere er for øvrig født etter Maos død. Disse yngre menneskene vet at Mao har levd, men de vet fint lite om hva som egentlig skjedde i den forbindelse. Lærebøkene på utdanningsinstitusjonene er fulle av løgner og forvrengninger av det som skjedde, og de aller fleste kinesere er derfor uvitende om sitt eget lands nære historie. 

Kinas historikere fremstiller perioden under Mao som et glansbilde, der det meste var bra, med bare et fåtall uheldige hendelser. Det er altså ikke i Kina man finner den sanne historien om Kina. 

Færøvik stiller spørsmål ved hvordan et land som Kina kan gå fremover, når man ikke er villig til å se seg tilbake. Han tror at makthaverne er engstelige for å miste sin egen legitimitet dersom den virkelige sannheten om Mao kommer frem. 

Yang Jinsheng

Det har funnet sted en formidabel økonomisk vekst i kinesisk økonomi de siste tiårene. Hvordan kan dette vare? Færøvik påpeker at de eldre årskullene snart går i graven. De har lidd mye, men ønsker fred og fordragelighet. Flertallet forteller lite eller ingenting til sine barn og barnebarn. Noen ytterst få tenker at de ikke har noe å tape på å fortelle hva de har vært gjennom. Yang Jisheng (f. 1940) er en av dem. I boka "Tombstone" forteller han om sine og andres opplevelser under Mao.  

Etter Maos død ble Firerbanden med Maos enke i spissen dømt - to av dem, herunder enken, til døden. Siden ble de benådet til livsvarig fengsel. Gjennom å dømme disse fire, ble det på et vis tatt et slags oppgjør med mange av de grusomhetene som fant sted under Maos regime, samtidig som Maos ettermæle ble forskånet - til tross for at det var han som var den ansvarlige, tross alt ... Maos enke hang seg for øvrig i cellen sin i 1991. I dag er alle medlemmene av Firerbanden døde. 

Færøvik understreket flere ganger under sitt foredrag at Kina aldri egentlig har tatt noe oppgjør med sin fortid. Deng Ziaoping, mannen som overtok makten i Kina etter Maos død, påpekte nokså tidlig at kineserne fremdeles var like fattige som de var på 1950-tallet. 

Deng Ziaoping - Kinas øverste leder fra 1978 - 1992

Han bestemte seg for at kommunistpartiet skulle bestå, men revolusjonerte Kinas økonomi over til en form for statskapitalisme. 

Tradisjonelt hadde det vært slik at dersom privatpersoner hadde private eiendeler, f.eks. en egen høne eller en grønnsakshage, ble dette slått hardt ned på fordi det ble ansett som "kapitalismens hale". Under Xiaoping fikk hver familie 5-6 mål med jord til sin disposisjon. Dette førte til at avlingene steg formidabelt. Etter at man hadde oppnådd det maksimale av hva jorden kunne gi, ble det flere og flere munner som skulle mettes med den samme avlingen. Det var rett og slett ikke nok til alle. For å unngå ny fattigdom og sult, begynte det som etter hvert har blitt kalt den største folkevandringen i nyere historie. Om lag 300 000 kinesere har reist inn til byene for å søke arbeid, og forflytningen av så mange mennesker krever sitt. (Filmselskapet Dogwoof står bak en sterk dokumentar om akkurat dette - "Last Train Home" - om verdens største folkevandring.) Det er spådd at et tilsvarende antall mennesker innen kort tid vil finne veien fra landsbygda og inn til byene for å overleve. 

I følge Færøvik, som for øvrig ikke er alene om å mene dette, balanserer Kina på en knivsegg. Om de faller ned på den ene eller andre siden, vil dette ha svært mye å si for resten av verden. Kina er nødt til å åpne opp for resten av verden gjennom en gradvis utvikling. Vanlige kinesere må trekkes inn i løsningen av landets problemer, slik at disse blir forankret fra grasrota og oppover i systemet - ikke ovenfra og ned slik dette er i dag og hvor ethvert privat initiativ blir slått hardt ned på. F.eks. sliter Kina med store miljøproblemer fordi de fyrer med kull, og kampen mot korrupsjonen er nærmest umulig all den tid det er varslerne og ikke de korrupte som ender i fengsel når korrupsjon avsløres. Det er viktig å skape større trygghet for borgerne i landet, slik at denne type urett blir håndtert mer forutsigbart og rettferdig. 

Hvor lenge kan et land som Kina operere med manglende rettssikkerhet? Færøvik mener at Kina ikke vil oppnå aksept og legitimitet fra det internasjonale samfunnet før den enkelte kinesiske borger har oppnådd trygghet og rettssikkerhet. Mao visste svært lite om verden utenfor Kina, og det han visste hadde han stort sett lest seg til. I dag er det imidlertid ikke slik. Hundretusener av kinesere studerer utenlands for en dag å vende hjem til Kina med økte kunnskaper, også om Kinas egen skjulte historie, og bare i USA befinner det seg i dag anslagsvis 165 000 studerende kinesere. Med økt påvirkning utenfra vil det tvinge seg frem økt erkjennelse og økte kunnskaper. Kinesiske politikere har også ønsket å kontrollere cyperspace med filtre for å unngå at kinesere får tilgang på alt resten av verden tar som en selvfølge, men den tekniske utviklingen ligger hele tiden et par skritt foran kinesiske tiltak. Det er et tapt slag som kjempes fra kinesiske lederes side på dette området. For å gå fremover, må ventiler og glugger åpnes, slik at man kan lære av fortiden. 

Og med disse ordene og muligheter for spørsmål fra salen, ble et veldig interessant foredrag avsluttet fra Færøviks side. Etterpå ble det boksignering, og i den køen sto selvsagt jeg.

(En annen norsk forfatter som også skriver meget innsiktsfullt om Kina, er Arne Jon Isachsen, som tidligere i år kom ut med boka "Kinas vei".)

"The Girl with the Dragon Tattoo" (Regissør: David Fincher)

Stieg Larssons første bok i Millennium-triologien som amerikansk film

Det begynner å bli atskillige år siden jeg leste Stieg Larssons Millenniumtriologi - faktisk så mye som 4-5 år. Og jeg husker godt med hvilken spenning jeg og andre gikk og ventet på tre´eren, og lurte på om vi ikke like godt skulle lese den på svensk. Både bok 1 og 3 ga jeg den gangen terningkast seks, mens bok 2 måtte "nøye seg med" terningkast 5, og jeg karakteriserte bøkene som den desidert beste krimserien jeg noen gang hadde lest - åndeløst spennende og med et så mangefascettert plott at man kunne få åndenød av mindre. Bøkene var (og er) sterkt avhengighetsskapende, og sjelden har jeg hørt folk som vanligvis ikke leser veldig mye, utbryte: "Har du ikke lest Stieg-Larsson-bøkene!!!???" Det var nærmest sidestilt med ikke å ha lappen. 

Jeg har selvfølgelig sett den svenske filmtriologien (før jeg begynte å blogge om filmer), og det var med en følelse av lettere irritasjon jeg registrerte at amerikanerne skulle lage sin helt egen film. Holdt det kanskje ikke med at svenskene hadde gjort dette allerede? Jeg kunne dessuten ikke forestille meg at noen skulle passe bedre i rollene som henholdsvis Mikael Blomkvist og Lisbeth Salander enn nettopp de svenske skuespillerne Michael Nyqvist og Noomi Rapace. Lenge var jeg derfor fast bestemt på at den amerikanske utgaven skulle jeg ikke se! For jeg hadde jo sett denne trilogien! Prinsippløs som det skulle vise seg at jeg var, holdt jeg ikke på dette da en kollega av meg og jeg begynte å diskutere filmen og jeg fikk tilbud om å låne den. Bare for å ha sagt det: den svenske filmen er og blir best, men den amerikanske filmen er ikke så verst den heller - inntil jeg oppdaget at de hadde endret på slutten, slik at film og bok ikke stemmer. Pokker heller! Det burde ikke vært lov!

I filmens åpningsscene har eieren av magasinet Millennium - Mikael Blomkvist (spilt av Daniel Craig) - tapt en rettssak. Han er dømt fordi han ikke har kunnet bevise at nylige avsløringer av den korrupte forretningsmannen Hans-Erik Wennerström er sanne. Alle vet at de er nettopp det - altså sanne - men dette hjelper ikke Blomkvist i de juridiske basketakene i retten. 

Dommen har så vidt fått tid til å synke inn da Blomkvist blir oppringt av en mann som ønsker å gi ham et oppdrag for Henrik Vanger, en forretningsmagnat av de store i Sverige. Blomkvist er skeptisk, men bestemmer seg for å bli med ut til Vangers bolig, ca. fire timer med tog fra Stockholm. Som belønning loves han nye opplysninger om Wennerström, som en gang for alle skal detronisere ham. Blomkvist skal offisielt skrive Henrik Vangers biografi, mens det egentlige oppdraget er å etterforske en forsvinning og et mulig drap som ligger 40 år tilbake i tid. Den gangen forsvant nemlig Vangers niese Harriet sporløst, og pga. av en ulykke samme dag som sperret broen som forbinder øya med fastlandet, har det i alle år vært antatt at Harriet ble drept. Vanger selv har for øvrig hvert eneste år mottatt en presset blomst i glass og ramme på sine fødselsdager - den samme gaven Harriet pleide å gi ham mens hun levde. Den som sender ham disse blomster-bildene må derfor kjenne til at han pleide å få slike gaver, og det er i realiteten kun han selv, Harriet .... og muligens morderen. Harriet som en gang var hans øyestein, den han ønsket å overlate forretningsimperiet til ... Hvem ønsket å få henne fjernet?

Parallelt følger vi Lisbeth Salander, en ung kvinne som står under vergemål etter psykisk helsevern - først og fremst fordi hun forsøkte å drepe sin far i 12 årsalderen, men også fordi hun bærer et visst preg av mild autisme (eller Aspergers syndrom). Salander er et datageni, og hun hacker seg inn på hva det skulle være av datanettverk. Hun blir derfor hyret inn i etterforskningen av mange mennesker. En dag får vergen hennes slag og havner på sykehjem. Den nye vergen - Nils Bjurman - viser seg raskt ikke å være helt god. Ikke bare ydmyker han Salander og tar fra henne den økonomiske friheten hun frem til da har hatt, men som gjengjeld for å skrive ut sjekker til henne - med penger hun selv har tjent - må hun stille opp med seksuelle tjenester. Det går ikke lang tid før Salander (spilt av Rooney Mara) finner en løsning som Bjurman ikke i sine villeste fantasier kunne ha forestilt seg var mulig.

Etter som Blomkvist begynner å grave i Vanger-familiens hemmeligheter, tegner det seg etter hvert et bilde av noen grufulle menn i familien (derav tittelen på Millennium-triologiens første bok - "Menn som hater kvinner"). Og verre skal det bli! Mye verre! For Vanger-familien er så dysfunksjonell som det nesten er mulig å bli. Og selvsagt krysses Blomkvists og Salanders veier, og Salander skal vise seg å bli nyttig på flere måter for Blomkvist. Særlig fordi den etterforskningen han bedriver, absolutt ikke er ufarlig ...

I likhet med den svenske filmen om den første boka i Millenniumstriologien, varer den amerikanske i 2,5 time. Jeg blir alltid litt skeptisk når filmer varer så vidt lenge, fordi det kan være langdrygt. I svært mange tilfeller tenker jeg også på slutten at en noe strammere regi kunne ha gjort seg - samtidig som jeg i andre tilfeller (særlig der filmer er basert på bøker jeg allerede har lest) at detaljene fyker forbi altfor fort, så pass at man nesten må ha lest boka for i det hele tatt å skjønne noe. Når det gjelder "The Girl with the Dragon Tattoo" er det etter mitt skjønn grunnlag for å mene at filmen er akkurat passe lang. I alle fall var jeg så oppslukt at jeg glemte både tid og sted. 

Jeg synes at Daniel Craig gjorde en flott figur som Mikael Blomkvist, mens jeg ikke følte at Rooney Mara stemte med min forestilling av Lisbeth Salander. Hun ble rett og slett for tam (eller for autistisk?). Litt eksklusivt og morsomt var det å se Stellan Skarsgård i en mindre rolle. Filmen er for øvrig spekket med effekter som bidrar til å bygge opp en uhyggestemning, som gjør at man uten å merke det selv, spenner alt som er av muskler i kroppen underveis og først etter rulleteksten merker hvor sliten man er. Alt i alt en severdig film, som etter mitt skjønn kvalifiserer til terningkast fem, men som mangler det lille ekstra som jeg følte at den svenske filmen hadde. Autensitet er kanskje et stikkord her. Så får vi se da - om jeg velger å se den amerikanske oppfølgeren når den kommer, eller om jeg istedet skal se den svenske triologien på nytt ... 

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Girl with the Dragon Tattoo
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Daniel Craig (Mikael Blomkvist), Rooney Mara (Lisbeth Salander), Yorick van Wageningen (Nils Bjurman), Christopher Plummer (Henrik Vanger), Stellan Skarsgård (Martin Vanger), Joely Richardson (Anita Vanger), Robin Wright (Erika Frode) m.fl. 
Spilletid: 2 t 32 min.

Rooney Mara i rollen som Lisbeth Salander

Henrik Vanger og Mikael Blomkvist

Man ydmyker ikke Lisbeth Salander uten store kostnader ... 

"Le Havre" (Regissør: Aki Kaurismäki)

Om illegal innvandring og engasjement i enkeltskjebner

I sitt tidligere liv forsøkte Marcel Marx seg som forfatter, før han trakk seg tilbake til havnebyen Le Havre i Frankrike. Her livnærer han seg som skopusser, et yrke som ikke akkurat fører til flust med penger. Han er gift med en temmelig nevrotisk kvinne, Arletty, og sammen lever de et nokså enkelt liv. Arletty har stålkontroll over pengene Marcel tjener. Det lille hun lar Marcel få beholde, bruker han opp på stambarbesøkene sine. 

En dag blir Arletty alvorlig syk, og havner på sykehus. Mens hun er innlagt, blåses en sak opp i media. En stor containerlast med illegale innvandrere fra Afrika er avslørt, men før politiet helt får med seg hva som skjer, klarer en ung gutt å stikke av. Alle i Le Havre kjenner historien fra mediene, og da Marcel en dag sitter og spiser lunch nede ved havna, og ser en gutt gjemme seg i vannet under bryggene, skjønner han umiddelbart hvem dette er.  Et ønske om å hjelpe denne gutten, som heter Idrissa, våkner i ham, og etter hvert mobiliseres alle i gata der han bor i saken. I mellomtiden kommer politiet på sporet av ham og begynner å bli vel nærgående ... Idrissa har ett ønske: å komme seg til London, hvor moren hans oppholder seg ulovlig, men er i full jobb og lever i en slags skyggetilværelse i det engelske samfunnet. Problemet er imidlertid at det koster mange penger å få noen til å ville risikere turen over den engelske kanal, og er det noe Marcel ikke har mest av, så er det penger ... 

Til å begynne med tenkte jeg at denne filmen virket vel spesiell. Det var noe med de forknytte personene og ikke minst måten historien ble fortalt på som ga et noe endimmensjonalt inntrykk. Det tok imidlertid ikke så lang tid før dette inntrykket fortok seg, og handlingen i filmen begynte å gripe meg. Temaet i filmen - illegal innvandring - er velkjent i havnebyer som Le Havre. I "Le Havre" gis en av de illegale innvandrerne et menneskelig ansikt, og i så måte likte jeg godt at den unge gutten ble fremstilt både som ressurssterk og veltilpasset. Måten lokalbefolkningen slo ring rundt ham, for å hjelpe ham mot et politi de ikke hadde helt tiltro til, var også meget rørende. 

Skuespillerne i filmen var i alle hovedsak ukjent for meg, med unntak av Jean-Pierre Darroussin, som spilte politiinspektør Monet. Den noe stramme regien - særlig det at rollefigurene ikke fikk utfolde seg mer - falt ikke helt i smak hos meg. Derfor ender jeg etter en helhetsvurdering bare på terningkast fire denne gangen. Utslagsgivende for at det like fullt ble så pass som en firer, er en fin og rørende historie om et viktig tema, som fikk meg til å tenke på egne holdninger til innvandring generelt og illegal innvandring spesielt. Regissøren Aki Kaurismäki er for øvrig finsk, og har en rekke filmer på samvittigheten. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Le Havre
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: André Wilms (Marcel Marx), Kati Outinen (Arletty), Jean-Pierre Darroussin (Monet), Blondin Miguel (Idrissa) m.fl.
Spilletid: 89 min.

Vårsøg: E Slåttatæja