"Kon-Tiki" (Regissør: Thor Heyerdahl)

Den originale Kon-Tiki-filmen

Jeg har tidligere lest og omtalt boka som både denne dokumentaren og det jeg har valgt å kalle 2012-filmen er basert på, og jeg viser til denne. 

Som tidligere nevnt ønsket Thor Heyerdahl å bevise at det var mulig å manøvrere seg fra Peru til Polynesia ved hjelp av en balsaflåte, slik at folkevandring langs denne sjøveien ikke kunne utelukkes. I filmen vises hvordan balsaflåten ble bygget. Det var viktig at byggingen var så tro mot inka-indianernes flåter som mulig, hvilket innebar at det kun var tauverk som kunne benyttes for å binde balsatrestokkene sammen. Senere skulle det vise seg at denne byggeteknikken var helt genial, fordi uvær og andre påkjenninger mot flåten fikk tauverket til å jobbe seg inn i treverket i stedet for å bli slitt. Dermed ble tauet også beskyttet mot ytterligere slitasje. Båtens navn var for øvrig inspirert av navnet på inkaenes solgud. 

I filmen får vi for alvor innblikk i hva det ville si å være på storhavet i all slags vær på en liten flåte. Under hele den lange turen, som startet den 28. april 1947 i Peru, støtte de ikke på en eneste båt. De var helt prisgitt naturkreftene og havstrømmene, slik disse mest sannsynlig har beveget seg fra Peru mot Polynesia gjennom årtusener. Før de la ut på ferden fikk de vite at havet ville være dødt for fisk så snart de kom bort fra kysten, og at de derfor burde ha med nok proviant på båten til hele reisen. Dette viste seg å være fullstendig feil. Til en hver tid kunne de nemlig ta om bord det de måtte ønske av fisk. De støtte også på mye hai og hval. 

Filmen, som vant Oscar i 1951 for beste dokumentarfilm, var basert på smalfilm, kan jeg lese på Wikipedia. Teknisk sett er kvaliteten på filmen helt grei, men etter dagens standard holder den likevel ikke helt mål. Det som imidlertid gjør at man legger dette til side, er det unike ved det hele - at man her filmer et eventyr slik ingen andre før dem har vært i nærheten av å gjøre. Mange av de mest dramatiske høydepunktene i boka er ikke med i filmen, men blir fortalt av Thor Heyerdahl, som har en forbausende mye bedre engelskuttale enn hva han hadde på sine eldre dager (akkurat dette var jeg faktisk litt spent på på forhånd). Og årsaken er selvsagt åpenbar: når livet sto på spill, var det vel ikke akkurat filming guttene tenkte på. Vi får like fullt innblikk i noe av det de gikk gjennom. Og mens Thor Heyerdahl på forhånd hadde vært opptatt av å finne besetningsmedlemmer som ikke kjente hverandre fra før av, og som ikke skulle rekke å gå lei av hverandres historier i løpet av den 3-4 måneder lange turen (eller 101 dagene, for å være helt nøyaktig), for ikke å si rekke å gå hverandre på nervene, preges filmen av lutter glede og idyll om bord på flåten. De gikk i det hele tatt godt over ens med hverandre. 

Det var moro å få sett denne filmen igjen, som jeg har sett flere ganger i løpet av oppveksten der den gikk i reprise gang på gang på NrK. Jeg gir terningkast fem! 

Innspilt: 1947-1950
Originaltittel: Kon-Tiki
Nasjonalitet: Norge
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Thor Heyerdahl, Herman Watzinger, Erik Hesselberg, Knut Haugland, Torstein Raaby, Bengt Danielsson
Spilletid: 75 min.

Les mer om Kon-Tiki-ekspedisjonen på Filmarkivets nettsider. 
Her kan du se filmen. 




Bilder fra filmen:

"En ny vår" (Regissør: Rob Reiner)

Skuffende lite magisk

Den noe aldrende og alkoholiserte forfatteren Monte Wildhorn (i Morgan Freemans skikkelse) er blitt en skikkelig grinebiter på sine gamle dager. Det er noen år siden han mistet sin kone, og med det forsvant også evnen til å skrive. Da han ankommer den lille byen Belle Isle i rullestolen sin, er han forbitret og mutt, negativ så det holder og ikke det grann hyggelig å ha med å gjøre. 

I nabohuset bor det en alenemor - Charlotte O´Neil (spilt av Virginia Madsen) - med tre jenter fra ca. syv år og oppover i tenårene. Den ene skjønnere enn den andre - ja, kanskje bortsett fra eldstejenta som er midt i puberteten og nokså sur hele tiden. Moren er i skilsmisseforhandlinger med deres far, og savnet av en far som hele tiden svikter når det gjelder gjør at all vreden vendes mot moren. Lite sjarmerende, men i bunn og grunn aller mest sårt, skal det vise seg. 

Det er den mellomste av døtrene til Charlotte som til syvende og sist skal finne veien inn i hjertet til grinebiteren Monte. Med et brennende ønske om å lære å lage historier, nærmer hun seg ham. Og Monte, som har bestemt seg for å bruke sommeren til å drikke whiskey, tiner gradvis opp. Ikke bare finner han tilbake til sitt gamle jeg, men han begynner også å skrive ... Og med det kommer også livsgnisten tilbake. 

Alt ligger til rette for at "En ny vår" - som egentlig handler om en sommer - skal bli en feelgood av det riktig gode slaget. Morgan Freeman er i alle fall en fantastisk skuespiller, og det er intet i veien med hans tolkning av rollen som Monte Wildborn. Det er bare det at historien som sådan er syltynn og helt mangler magi. Dermed ble jeg sittende igjen med et inntrykk av en film helt på det jevne. Ikke bare det - den kjedet meg rett og slett, og jeg lo ikke en eneste gang. Noen forsøksvise greier på en slags gryende romanse mellom ham og alenemoren fremsto heller ikke som troverdig, selv om de begge prøvde hardt. På grunn av ny design på de tidligere så glitrende Filmweb-sidene, er det ikke lenger mulig å se om filmen har vært vist på norske kinoer, men jeg ville kanskje tro at denne ikke nådde opp i den forbindelse. Jeg gir terningkast tre. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: The Magic of Belle Isle
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Morgan Freeman (Monte Wildhorn), Virginia Madsen (Charlotte O´Neil), Madeline Carroll (Willow O´Neil), Emma Fuhrmann (Finnegan O´Neil), Nicolette Pierini (Flora O´Neil) m.fl.
Spilletid: 105 min.

Morgan Freeman som Monte Wildhorn

Et spesielt forhold oppstår mellom Monte og Charlottes mellomste datter

Virginia Madsen som Charlotte O´Neil

Thor Heyerdahl: "Kon-Tiki-ekspedisjonen" (lydbok)

Eventyrlig!



Som kjent er Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ekspedisjon nylig filmatisert, og filmen med Pål Sverre Hagen i hovedrollen som Heyerdahl går fremdeles på norske kinoer. Etter at filmen hadde premiere, har det oppstått en del støy rundt den fordi slektninger av ett av besetningsmedlemmene (Herman Watzinger) hevder at produsenten har tuklet med historiske fakta rundt ham - angivelig for å gjøre filmen mer severdig. Dermed bidrar man til å svekke ettermælet etter vedkommende, hevder de. Noe av dette har vært med på å bidra til at jeg har ønsket å gjenlese Heyerdahls opprinnelige bok om ekspedisjonen, samt å se hans egen film fra denne, før jeg ønsker å se 2012-filmen. 

Jeg leste "Kon-Tiki-ekspedisjonen" første gang mens jeg gikk på videregående skole på begynnelsen av 1980-tallet. Dette førte til en økende interesse for Heyerdahls øvrige ekspedisjoner, og jeg leste en periode alt jeg kom over om og av ham. Noen bøker i boksamlingen min ble det også etter hvert. Ikke alle påstander Heyerdahl har kommet med, har vist seg å holde vann. Viktigst for meg har imidlertid alltid vært det eventyrlige preget ved alt han utforsket, utfordret og leverte i løpet av sitt liv. 

Jeg har denne gangen valgt å høre en lydbokopplesning, som opprinnelig ble utgitt av Fono Forlag i 2004. Rettighetene til boka er det imidlertid Cappelen Damm som sitter med i dag, og den er gitt ut på nytt i forbindelse med 2012-filmen. Selv har jeg et gammelt eksemplar av boka fra 1971 - antakelig den samme utgaven som forfatteren utga i 1948, året etter at ekspedisjonen fant sted. Mens denne boka ikke akkurat kan sies å være et høyverdig litterært verk, er det åpenbart at lydbokutgaven er forbedret på alle mulige vis - både i detaljrikdommen og hva gjelder språklige kvaliteter. 

Min Heyerdahl-boksamling

I løpet av sitt liv utga Thor Heyerdahl (f. 1914 d. 2002) femten bøker i følge Wikipedia. Disse bøkene omhandler bl.a. de i alt åtte ekspedisjonene han gjennomførte i løpet av sitt liv. Kon-Tiki-ekspedisjonen fant sted i 1947, og var den tredje i rekken. Det var nettopp de to foregående ekspedisjonene hans til Polynesia i hhv. 1938-1939 og 1939-1940 som inspirerte ham til å gjennomføre Kon-Tiki-ekspedisjonen. Teorien hans om at Polynesia var befolket av mennesker fra Sør-Amerika og ikke Asia, ble nemlig ikke akseptert av det vitenskapelige miljøet. Nettopp ved å foreta en ekspedisjon fra Peru til Polynesia på en balsaflåte, ønsket Heyerdahl å bevise at det var mulig å forflytte seg over denne havstrekningen. Årsaken til at Heyerdahl var så sterkt overbevist om at menneskene i Polynesia kom fra Sør-Amerika var at det på øyene ikke finnes spor etter at det har funnet sted en utvikling fra et laverestående til et høyerestående samfunn. Han mente dette styrket hans teori om at disse menneskene kom fra et annet sted enn det som hadde vært hevdet - noe han ikke minst har funnet støtte for på sine senere ekspedisjoner - bl.a. til Påskeøya. 

I boka forteller han om jakten på økonomisk ryggdekning for turen og arbeidet med å finne de rette folkene til å bemanne flåten. I alt seks menn ble med på turen - alle med sine dedikerte oppgaver for å gjøre det hele mulig. Disse var - i tillegg til Heyerdahl selv - Herman Watzinger, Bengt Danielsson, Erik Hesselberg, Knut Haugland og Torstein Raaby.

Kon-Tikis rute i Stillehavet

Og mulig var det, skulle det vise seg. Reisen tok 101 dager - fra Callao i Peru og til øya Raroia i Tuamoto-arkipelet (stadig i følge Wikipedia). 

Selv om man sitter med fasiten (dvs. at de kom frem - alle i levende live), er det like fullt en spennende historie som fortelles i boka, med Frank Tangen som en utmerket oppleser. Etter at besetning var i gang med sin strabasiøse reise over havet, kommer de tett innpå naturen. Fiskearter ingen frem til da hadde sett, dukket opp. Flyvefisk havnet ombord i flåten, men mer mystisk var det f.eks. at de fant blekkspruter på taket og i masten. Hvordan hadde de klart å havne der, om de ikke kunne fly? Underveis ble de også utsatt for kraftig uvær, og mot alle odds klarte de seg likevel. Mest dramatisk var det likevel da ett av medlemmene havnet over bord, og med små marginer ble reddet etter noen kraftanstrengelser og et mot som ikke kan sies å være annet enn meget heroiske. Alt de opplevde ble sirlig notert ned i tillegg til at de laget film underveis, og resultatet ble en bok som ble oversatt til 70 språk og en film som fikk Oscar (den første og eneste i sitt slag helt frem til 2007) som beste dokumentar i 1951. 

Kon-Tiki 

Alt i alt en svært spennende bok og en interessant innfallsvinkel når jeg senere skal se Heyerdahls dokumentarfilm (som er tilgjengelig i disse dager pga. 2012-filmen). Her blir det terningkast fem!

Papirutgaven av boka ble opprinnelig utgitt: 1948
Lydbokutgaven er innspilt: 2004
Oppleser: Frank Tangen
Opprinnelig forlag: Fono Forlag
Rettigheter til boka i dag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 40 min.

"The Great Debaters" (Regissør: Denzel Washington)

Om debattkunst og kamp om rettigheter for fargede i 1930-tallets USA

Denzel Washington (f. 1954) har så vidt jeg har klart å finne ut, kun regissert et par filmer i løpet av sin karriere. "Antwone Fisher" (2002) var den første - "The Great Debaters" (som av en eller annen grunn har skiftet tittel til "The Challenge" da den ble presentert for det norske film-markedet) den andre. I tillegg er han produsenten av filmen "The Book of Eli". Regissøren har selv en sentral rolle i "The Great Debaters", som for øvrig har Oprah Winfrey som produsent. 

Melvin B. Tolson - her spilt av selveste Denzel Washington - er lærer på Wiley College i Texas på midten av 1930-tallet. Dette er i en tid hvor fargede ikke får gå på de samme skolene som hvite, og hvor rasisme florerer. Å være farget og ville opp og frem her i verden, er forbundet med stor fare og kan være livsfarlig. En mobb av hvite truer nesten bak hver sving, og til og med politiet er infiltrert av tjenestemenn med holdninger til å få grøsninger av. I beste fall ser de en annen vei - i verste fall er de involvert selv. Lynsjing og drap av fargede får sjelden konsekvenser i det hele tatt. I dette miljøet vokser USAs lovende ungdommer opp, et miljø hvor de fargede kan se langt etter å få de samme rettighetene som hvite. 

Tolson har som oppgave å plukke ut egnede kandidater til den årlige debatt-konkurransen ved Harvard-universitetet. Året er 1935. Etter en audition velger han ut to av skolens sjarmører (Henry Lowe og Hamilton Burgess), mens James Farmer og Samantha Books (hun ikke bare som den første kvinnen, men også den første fargede kvinnen) stiller som reserver. Deretter følger vi disse fem mens de intensivt trener frem til konkurransen. I mellomtiden oppstår det et gryende forhold mellom Henry og Samantha, som får avgjørende betydning for gruppen. Ikke minst fordi James blir helt satt ut av at Samantha er forelsket i Henry og ikke i ham selv. Det hele ender med at det er James og Samantha - ikke Henry og Hamilton - som stiller til debatt ved Harvard, hvor temaet som skal debatteres er "en urettferdig lov er ikke en lov i det hele tatt". Så spørs det om de har en sjanse til å vinne mot et av verdens mest prestisjefylte universiteter  ... Og om de klarer å forsere det største hinderet - nemlig massive forsøk både fra privatpersoner og myndigheter som forsøker å stanse dem, livredde som de er for at de fargede skal få noen innflytelse i samfunnet. 

Denzel Washington spiller som vanlig helt fantastisk! Bare det forhold at han er med, gjør det vel verdt å se nær sagt en hvilken som helst film. I tillegg har denne filmen så mange kvaliteter at den etter min oppfatning ender helt i toppskiktet. Gjenskapelsen av et 1930-tallsmiljø i USA fremstår som meget troverdig. Likeså beskrivelsen av den angsten som preget de fargede i en tid hvor det gjaldt å stå på i kampen om like rettigheter, om de i det hele tatt skulle gjøre seg noe håp om en bedre fremtid - en kamp som dessverre krevde sine ofre ... Filmen er basert på en sann historie, men det er grunn til å understreke at en hel del er endret i forhold til det som egentlig skjedde. Wiley College vant debattkonkurransen, men ikke mot Harvard Universitet. Derimot mot University of Southern California, kan jeg lese på Wikipedia. Akkurat dette trekker ned det helhetsinntrykket jeg sitter med av filmen. For det er ikke til å komme bort fra at det nettopp er det faktum at historien skal være sann, som gjør størst inntrykk. Da kunne man i det minste vært tro mot de historiske fakta, som er en mer enn god nok historie i seg selv. Uansett - den debatten som finner sted til slutt, er og blir et kunststykke! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2007
Originaltittel: "The Great Debaters"
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Denzel Washington (Melvin B. Tolson), Forest Whitaker (James L. Farmer Sr.), Denzel Whitaker (James L. Farmer Jr.), Nate Parker (Henry Lowe), Jurnee Smollett (Samantha Booke), Jermaine Williams (Hamilton Burgess) m.fl.
Spilletid: 122 min.

Denzel Washington i rollen som Melvin B. Tolson

Tre av kandidatene til den store debattkonkurransen

En gryende romanse mellom to av debatt-kandidatene

"Hva gjør vi nå?" (Regissør: Nadine Labaki)

Sjarmbombe fra Libanon

Nadine Labaki (f. 1974) er nok atskillig mer kjent som skuespiller enn som regissør, idet hun har spilt i en hel del filmer, mens hun kun har regissert to. Den første filmen hun regisserte er "Caramel" (med originaltittelen "Sukkar Banat" eller "Karamell", som den het på norsk), og den andre er "Hva gjør vi nå?" ("den engelske tittelen er "Where do we go now?"). Labaki har selv sentrale roller i begge disse filmene, og det er derfor hun som preger filmplakatene. Jeg har selv sett "Karamell", men dette var før jeg begynte å blogge om filmer. Når det kommer noe så sjelden som en film fra Libanon, er dette en må-se-og-eie-film for mitt vedkommende. I det hele tatt er jeg svært fascinert av det meste av film som kommer både fra Midt-Østen spesielt og Asia generelt. Som regel må filmene ha vunnet noen priser for å komme til Norge, og dette i seg selv borger for kvalitet - selv om jeg skulle ønske at også andre filmer som ikke når opp i denne beinharde konkurransen hadde sluppet gjennom nåløyet. 

"Hva gjør vi nå?" er en meget prisbelønt film (bl.a. fikk den publikumsprisen under filmfestivalen i Oslo - Film fra sør - i 2011, i tillegg til i Toronto og San Sebastian), og hvorfor skjønner vi i det øyeblikket vi er midt i filmens åpningsscene. Filmen er nemlig en sjarmbombe!

Vi befinner oss i en liten libanesisk landsby hvor kristne og muslimer har bodd side om side i uminnelige tider. Landsbyen er omgitt av landminer, noe vi ikke minst blir minnet om ved at et av barna humper rundt på krykker. Befolkningen er av den grunn i realiteten nokså isolert, idet det er forbundet med stor risiko å bevege seg utenfor landsbyen. 

Noe av det som samler landsbyen - både kristne og muslimer - er et gammelt skrap av en TV som settes opp slik at alle kan få et glimt av hva som foregår ute i den store verden. Billedkvaliteten er elendig, og dette får selv noe så uskyldig som en nyhetssending til å virke uanstendig, der nyhetsoppleserens bryster bølger hit og dit under sendingen pga. forstyrrelser i eteren. Det oppstår dessuten stor uenighet mellom de kristne og muslimene, de unge og de eldre, de mest troende og de mest liberale om hva de skal få se - som lidenskapelige kyssescener fra gamle Hollywood-filmer. Mennene (enten de er kristne eller muslimer) misliker sterkt at bryske matroner (fra begge leire) fratar dem gleden av å se de pirrende scenene. 

Den dagen landsbyens TV blir sabotert - tilfeldigvis eid av en kristen kvinne - begynner hun og hennes trosfeller å spekulere i om det kan være noen av muslimene i landsbyen som står bak dette. I begynnelsen fører dette til økende aggressivitet mennene imellom, og kun kløkt og klokskap forhindrer at de to fraksjonene går løs på hverandre. Men da moskeen blir invadert av geiter og høns, som har spredt sine ekskrementer blant helligdommene i bygningen, er muslimene sikre på at dette er de kristnes hevn pga. TV´en. De knuser Madonna-figuren til de kristne, og dermed er det krigslignende tendenser i den lille landsbyen. Forholdet mellom de kristne og muslimene blir ikke bedre av at de vet at det ute i verden allerede er en pågående konflikt mellom deres trosfeller. Det letes etter våpen i kjellere og på loft i alle hjemmene, og det bygger seg opp til et skikkelig blodbad. En av de muslimske kvinnene hvis sønn er drept på vei fra byen og hjem til landsbyen, våger ikke en gang å fortelle om dette av frykt for at dette skal eskalere konfliktnivået. Hun gjemmer derfor liket av sønnen sin i påvente av at det hele skal roe seg.

Gode råd er dyre, og kvinnene i landsbyen skjønner at hele deres eksistens er truet dersom de ikke lykkes i å få mennene til å bli venner igjen. I første omgang lager de et gigantisk hasj-kake-party i håp om å fremkalle humoren og latteren igjen - på tvers av religionsskillene dem i mellom. Etter hvert skal det vise seg at kvinnene har flere jokere i ermet for å få landsbyens menn til å roe ned konfliktnivået ... 

Dette er en film som får latteren til å sitte meget løst! Og det på tross av at det i bunnen også er elementer av noe tragisk utover handlingen i denne filmen. Med en herlig og fandenivoldsk humor angriper regissøren sider ved praktiseringen av religion som jeg ville ha trodd var tabu. På den måten ufarliggjør hun skillene mellom praktisering av hhv. kristendom og islam. Jeg ser at noen kritikere har reagert på at mennene i filmen er gjort dumme og fanatiske, mens kvinnene i større grad fremstår som både kløktige og fornuftige. Selv tenker jeg at dette nettopp er med på å fremkalle lattersalvene. Dessuten er dette en komedie, og da er det vel også lov å bruke karikerte personligheter som et virkemiddel? Noe av det jeg likte minst ved filmen var en scene hvor noen russiske prostituerte havnet i landsbyen pga. motorhavari (heller ikke det en tilfeldighet, skal det vise seg), og hvor disse fremstilles som noen fjols som ikke skjønner hvilken virkning deres nakne mager og skuldre har på de stakkars mennene som ikke er vant til så mye naken hud. Det ble litt for dumt. Forelskelsen mellom den kristne kvinnen Amale (spilt av regissøren selv) og den muslimske mannen som maler veggene inne i hennes restaurant, kunne dessuten ha vært drevet noe lenger - men riktig søtt og sjarmerende var dette uansett. Denne filmen tok meg med storm, og hadde det ikke vært for et par av scenene med de russiske prostituerte, ville jeg helt uten videre ha gitt filmen terningkast seks. I stedet blir det "bare" terningkast fem og en halv. Dette er nemlig en film som tåler å bli sett flere ganger, uten at filmen på noen måte vil lide under dette. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: وهلّأ لوين؟ w halla' la wayn‎
Engelsk tittel: Where do we go now?
Nasjonalitet: Libanon
Språk: Arabisk
Skuespillere: Nadine Labaki (Amale), Claude Moussawbaa (Takla), Layla Hakim (Afaf), Antoinette Noufily (Saydeh), Yvonne Maalouf (Yvonne), Adel Karam (buss-sjåfør), Mustapha Sakka (Hammoudi), Mustapha El Masri (Hanna)
Spilletid: 102 min.

Kvinnene i landsbyen 

Nadine Labaki som Amale

Hva skjer med mennene?

Kvinnene går sammen for å lage et gigantisk hasj-kake-party

"Delicacy" (Regissør: David og Stéphane Foenkinos)

Fransk kjærlighets-komedie

"Delicacy" eller "Nathalie" som denne filmen heter på norsk, har nylig hatt release på DVD. Introen om at dette er "en vakker fransk romantisk film om å miste den store kjærligheten ... for så å finne en ny", vekket min interesse umiddelbart. Er det noe franskmennene er gode på, er det kjærlighetsfilmer, synes jeg. 

Lykken smiler lenge til Nathalie. Hun treffer sin drømmemann, de gifter seg, hun får fast jobb og de planlegger å få barn. Men så blir lykken plutselig revet bort fra henne. Ektemannen skal ut på joggetur, og underveis blir han utsatt for en ulykke og dør kort tid etter. Nathalie er fullstendig knust og går en tung sorgperiode i møte, der hun omtrent ikke orker å møte folk, ikke orker å ta til seg føde, ikke orker noe som helst i grunnen. Hun kvitter seg med alt som kan minne henne om hennes avdøde ektemann, og så er hun klar for å ta fatt på resten av sitt liv. Jobben blir det hun går opp i med liv og sjel. 

På jobben har hun en ekkel og slesk sjef som øyner en mulighet for omsider å få sin store drøm oppfylt: nemlig å få Nathalie som elskerinne mens hun fremdeles på mange måter ligger nede for telling. Men Nathalie er ikke tapt bak en vogn og hun går heller ikke inn i noen offerrolle etter å ha avvist sjefen sin ettertrykkelig. Han oppnår ingen makt over henne, og etter dette forholder hun seg til ham kun pr. telefon. 

Årene går og etter hvert får Nathalie lønn for sitt strev på jobben. Hun stiger i gradene og blir sjef selv. Nå har det gått sånn ca. tre år etter at mannen hennes døde, og rundt henne hviskes og tiskes det i krokene om henne og hennes begredelige liv som en enke som aldri kommer over tapet av sin avdøde ektemannen. En dag overhører Nathalie dette sladderet, og på en måte får det henne til å våkne litt opp. En dag gjør hun noe totalt uventet - hun går bort til en mann på jobben og kysser ham. Markus er medlem av teamet hennes, og han er svensk. I tillegg er han ingen spesielt vakker mann, men nokså alminnelig i det stor og hele. Etter kysset ber hun ham gå.

Markus er helt satt ut av det han har opplevd, og opp fra dypet av denne alminnelige mannen stiger det frem en utstråling ingen har sett før hos ham. På vei hjem fra jobben er han et eneste stort smil, ikke den lutende, nedsunkne og dystre mannen han vanligvis pleier å fremstå som, og plutselig får han en masse oppmerksomhet fra kvinner han passerer. De smiler, blunker til ham og oppfører seg i det hele tatt helt annerledes enn hva Markus er vant til. 

I dagene som følger ønsker Markus naturlignok å få vite hvorfor Nathalie kysset ham. Han ønsker seg selvsagt en fortsettelse på det hele! Hans fornyede selvtillit gjør ham pågående - så pass at Nathalie skjønner at det bor mer manndomskraft i ham enn hun kanskje først hadde trodd. En gryende interesse våkner og de to begynner å treffes utenom arbeidstid. Ryktene begynner å gå på jobben, kanskje først og fremst fordi de er et umake par hvis fremtid ingen egentlig har noen tro på . Og så spørs det om det er liv laga for disse to - Nathalie som er en slående skjønnhet og hans sjef, mens Markus "bare" er en alminnelig mann som ikke er spesielt pen en gang ... 

Denne filmen er og blir noe spesiell. På en måte klarte jeg ikke helt å tro på den skikkelsen Audrey Tautou skulle fremstille - antakelig fordi hun ble nokså karikert. Men det var kanskje her det komiske elementet i filmen kom inn? En del av scenene i filmen er stilitisk vakre, på grensen til det koreografiske, men blir nettopp av den grunn også litt kunstige og livløse. Jeg vet ikke helt om jeg likte disse virkemidlene i en film som pretenderte å være en romantisk komedie. Det jeg derimot likte svært godt - eller kanskje riktigere: fant interessant - var fremstillingen av omgivelsenes reaksjoner på det helt "utenkelige", nemlig at den sære, men dog så vakre Nathalie faktisk kunne falle for den for dem intetsigende og ukjekke Markus ... Som om det å ha et nokså alminnelig utseende skulle være ensbetydende med et uinteressant indre, mens et vakkert ytre automatisk skulle gi noen edlere egenskaper ... Alt i alt en helt grei film som jeg ender med å gi terningkast fire. Og det gjør jeg vel vitende om at andre nok vil like denne filmen atskillig bedre enn hva jeg gjorde ... 

Innspilt: 2011
Originaltittel: La Délicatesse
Engelsk tittel: Delicacy
Norsk tittel: Nathalie
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Romantisk komedie
Skuespillere: Audrey Tatou (Nathalie Kerr), François Damiens (Markus Lundl), Bruno Todeschini (Charles), Mélanie Bernier  (Chloé, Nathalies sekretær), Joséphine de Meaux (Sophie)
Spilletid: 108 min.

Markus ankommer Nathalies kontor

Bare jobben som betyr noe?

Nathalie overrasker både seg selv og Markus ved å kysse ham spontant

Markus ønsker å vite hva som lå bak kysset

Nathalies sleske sjef ønsker å få vite hva Markus har som ikke han har ... 

"The Line of Beauty" (Regissør: Saul Dibb)

Mesterlig mini-serie om livet blant London-fiffen på 1980-tallet

Denne mini-TV-serien, her samlet på en DVD med en varighet av rundt tre timer, har jeg ventet på. Jeg fikk den nemlig aldri med meg mens den gikk på TV. Filmen, som ble innspilt i 2006, er basert på Alan Hollinghurst Booker-prisbelønte roman med samme navn fra 2004. Den handler i korte trekk om kjærlighet, svik, politisk intrigespill, dop og høy partyfaktor, dype familiehemmeligheter og utroskap blant fiffen i London på 1980-tallet, dvs. mens Tatcher-regimet og toryene satt med makten i Storbritannia. (Jeg advarer: et godt stykke på vei spoiler jeg denne filmen i mitt handlingsresymé og min analyse av filmen. Like fullt: jeg avslører på ingen måte alt, bare for å ha sagt det.)

Nick Guest er ikke akkurat en fattiggutt, men han tilhører like fullt definitivt ikke den engelske overklassen. Da han inviteres hjem til vennen Toby Fedden, hvis far er et sentralt tory-medlem, for å bo hos familien over sommeren, er han meget lykkelig. Å få komme inn i deres herskapelige hus i Kensington Park Gardens, et av de flotteste strøkene i London, er for ham en stor opplevelse i seg selv. Nicks far er antikvitetsforhandler, og Nick har derfor en viss peiling på gamle antikvariske møbler og kunst. Han er derfor full av beundring for alle rikdommene han ser samlet i dette hjemmet, som bare er et av flere som familien Fedden disponerer. For ikke bare har de et gedigent slott på landet, men de har selvsagt også et landsted i Frankrike, et slott det også. 

Etter hvert viser det seg av datteren i huset, Cat, har store psykiske problemer. Hun har en alvorlig sinnslidelse (bipolar), og når hun er deprimert skader hun seg selv. Foreldrene er derfor engstelige for å la henne være alene hjemme, særlig etter at sønnen Toby har flyttet hjemmefra. Det går ikke lang tid før de skjønner at Nick kan fylle rollen etter Toby. Sakte, men sikkert integreres Nick inn i familien Feddens liv - alltid høflig, passe morsom, aldri med upassende adferd - den perfekte sønn, så og si. Han får være med på alle familiens selskapeligheter, tar seg av damene, utsøkt gentleman-aktig som han alltid er. 

Mens Cat sliter med sine opp- og nedturer, har Nick andre problemer. Han er homofil, og han lengter etter å oppleve kjærligheten. Egentlig er han forelsket i vennen Toby, men han er så straight og heterofil at Nick skjønner at han aldri vil få ham. Derfor gjør han alt som står i sin makt for å skjule sine følelser. I stedet frekventerer han homsemiljøer i Londons underverden, og innleder etter hvert et forhold til Leo, en farget mann fra arbeiderklassen. Nick er relativt åpen om sin homofili og dette aksepteres for så vidt blant fiffen i London, bare man utøver diskresjon og ikke snakker om det. Dette er tross alt 1980-tallet, og åpenheten rundt homofili var ikke den samme som i dag. Etter å ha blitt dumpet av Leo, innleder han et forhold til Wani, en vakker libanesisk playboy og arving av et milliardministerium. Det meste i Wanis liv er et falsum, og han har satt mange ting i sving for å skule sin legning. 

Årene går og Nick blir boende hos familien Fedden, på tross av at han for lengst er blitt økonomisk uavhengig og fint kunne klart å stable et eget liv på beina. Men han får seg ikke til å flytte fra familien, som har blitt ham så kjær. Dessuten trenger Cat ham. Mens han frekventerer selskapslivet hos familien Fedden, stadig som en slags innleid selskapsløve, ruset på kokain for å være i i stand til å gi inntrykk av en konstant tilstand av lykke og velvære for omgivelsene, kommer til slutt Ladyen - selveste Tatcher - som gjest til huset. Og da Nick byr henne opp til dans og gjør kvelden til noe helt enestående for henne, skjønner selv Gerald Fedden at Nick må bli værende hos dem. Han er nøkkelen til husets suksess i selskapslivet. At disse endeløse selskapene er en tålmodighetsprøve for de fleste, fordi det går på det samme om og om igjen, og hvor man må tåle helt utålelige mennesker (som faren har bedt fordi han "skylder den og den så mye"), som f.eks. den usympatiske og rasistiske innenriksministeren, gjør at spesielt de unge fyller tiden med andre sysler for å holde det hele ut: å ruse seg eller ha seg med noen i et av husets mange rom ... 

Men (den tilsynelatende) lykken varer aldri evig. I forbindelse med et valg, hvor Tatcher-regjeringen vinner med et knapt flertall, avslører journalister at Fedden har drevet med innsidehandel. Dessuten avslører de hans utroskap med sekretæren. Samtidig raser livet til Cat sammen, idet hun ikke vil vite av sin egen families falske liv. Mor Fedden, Rachel, går rundt som en smilende statue, opplært som hun er til å holde fasaden for enhver pris, slik kvinner av hennes klasse i generasjoner før henne alltid har gjort. Hun står derfor sammen med sin angrende mann, selv om han må trekke sitt kandidatur fra regjeringen Tatcher. Da så avsløringene om Nicks homofili og elskeren Wanis AIDS blir trukket frem i medias søkelys, skjer det som måtte skje: all vrede rettes mot Nick. I stedet for å ta fatt i alle de tunge tingene de selv står oppe i, skiftes fokus til noe de faktisk kan gjøre noe med: å bli kvitt en leieboer som plutselig er blitt vel brysom ... som om han hadde vært et avskum hele tiden, uten at de selv hadde skjønt det ... Med en felles front mot en felles fiende, kan deres egne mye større problemer muligens dyttes under teppet og være ute av syn en stund til ... 

Denne miniserien er helt mesterlig! Foruten skuespillerprestasjoner i stjerneklassen, er plottet så komplekst og inneholder så mange lag at man sitter fjetret under hele filmen - selv om den er lang. Med Tatcher-regimet som bakteppe, og med 1980-tallsmusikk til å sette den rette stemningen, inviteres vi inn i London-fiffens liv på 1980-tallet. At regjeringsmedlemmer var utro etter noter og at en homofil legning på mange måter ikke tålte dagens lys blant overklassen, noe som ikke akkurat ble bedre da AIDS-epidemien kom, er velkjent. Her møter vi regjeringsmedlemmer hvis holdninger til lavere klasser, annerledes tenkende, andre raser osv. var preget med intoleranse og avsky. Og hvor selv en del av dem som pretenderte å være åpne og tolerante, ikke var det likevel når det kom til stykket. Tittelen "den skjønne linje" henspeiler for øvrig til et uttrykk innenfor arkitekturen, men brukes i filmen til å beskrive en stripe med kokain. Jeg gir terningkast seks! Det som har vært avgjørende ved denne vuderingen er som tidligere nevnt skuespillerprestasjonene. I tillegg kommer gjenskapelsen av et troverdig miljø, dybden i personskildringene og plottets kompleksitet. 

Innspilt:2006
Originaltittel: The Line of Beauty 
Norsk tittel: Den skjønne linje 
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Dan Stevens (Nick Guest), Tim McInnerny (Gerald Fedden), Hayley Atwell (Cat Fedden). Alice Krige (Rachel Fedden), Alex Wyndham (Wani Ouradi), Oliver Coleman (Toby Fedden), Carmen Du Sautoy (Elena), James Bradshaw (Polly Tompkins), Don Gilet (Leo Charles), Christopher Fairbank (Barry Groom) m.fl.
Spilletid: 2 t 57 min.

Ekteparet Fedden og Nick Guest

Fedden-familiens problematiske datter Cat - her sammen med Nick

Nicks første kjæreste Leo

Nicks hemmelige kjæreste, den libanesiske Wani