Alejandro Zambra: "Bonsai"

Chilensk tragedie

Det er nesten et år siden forrige gang jeg leste en Alejandro Zambra-bok. Den gangen dreide det seg om novellesamlingen "Mine dokumenter", en bok som fikk meg til å reflektere en del over endringene som har funnet sted i latinamerikansk litteratur de siste ti-årene. 

Alejandro Zambra (f. 1975) regnes som en av de mest markante stemmene i den nye generasjonen latinamerikanske forfattere, kan vi lese på bokas smussomslag. Zambra har mottatt en rekke priser for sine bøker, inkludert den chilenske kritikerprisen. Tidsskiftet Granta har utropt ham til en av dagens 22 beste unge spansktalende forfattere, og bøkene hans er oversatt til 18 språk. 

"Bonsai" er Zambras debutroman (2006), og er den tredje av hans bøker som er oversatt til norsk. "Måter å komme hjem på" utkom i 2012 på forlaget Pax. Zambra debuterte som poet allerede i 1998.

"Bonsai" inneholder en kjærlighetshistorie. Mannen heter Julio og kvinnen heter Emilia. De møtes før de skal opp til eksamen i spansk syntaks 2, et fag ingen av dem behersker. 

"Julio likte ikke at Emilia stilte så mange spørsmål under forelesningene, og Emilia irriterte seg over at Julio besto fag selv om han nesten ikke var på universitetet, men den natten oppdaget begge det følelsesmessige slektskapet et hvilket som helst par kan klare å oppdage med litt godvilje. Det sier seg selv at de gjorde det fryktelig dårlig til eksamen." (side 12) 

Til tross for en ung og intens kjærlighet, ligger det i kortene at dette forholdet ikke er "meant to be". Vi får i grunnen vite dette ganske tidlig. Emilias skjebne er nemlig å ende i Madrid etter hvert, "en by hvor hun skulle få pult mye, om enn ikke lenger med Julio, men hovedsakelig med Javier Martínez og Ángel Garcia Aienza og Julián Alburqueque og dessuten, men bare én gang, og litt tvungent, med Karolina Kopec, en polsk venninne." (side 13)

Begge lyver om at de har lest Marcel Proust, og i deres forhold er det flere utelatelser enn løgner, og færre utelatelser enn sannheter, og sannheter av den typen som både er absolutte og ubehagelige. 

"Med tiden, som det ikke var mye av, men nok, betrodde de hverandre sine mest private ønsker og ambisjoner, sine overdimensjonerte følelser, sine korte og overdrevne liv. Julio fortalte Emilia ting bare psykologen hans burde ha visst, og Emilia gjorde Julio til en slags delaktig med tilbakevirkende kraft i hver eneste beslutning hun hadde tatt i løpet av livet." (side 19)

Forholdet deres preges av litteratur og høytlesning fra kjente forfattere som Yukio Mishima, Georges Perec, Raymond Carver, Nietzsche etc. Dette gir dem mye glede og følelse av samhørighet, inntil de en dag leser novellen "Tantalia" av Macedonio Fernández, som sår en tvil i dem. Novellen handler om et par som kjøper en liten plante som symbol for sin kjærlighet. Litt for sent går det opp for dem at kjærligheten deres vil ta slutt dersom planten dør ... 

Paret får aldri fullført sin påståtte gjenlesning av Proust ... 

"Begge visste at slutten allerede var skrevet, som det heter, deres slutt, slutten til to triste, unge mennesker som leser romaner sammen, som våkner til glemte bøker mellom pleddene, som røyker mye marihuana og lytter til låter som ikke er de samme som de foretrekker hver for seg ..." (side 32)

Deres veier skilles, og mens Emilia reiser til Madrid, blir Julio igjen. Hun sitt liv i Madrid, mens han bruker sitt liv på å dyrke frem en bonsai (et miniatyrtre i en liten potte).

Fortellerstilen i boka er spesiell, og boka er av den typen man får mer og mer ut av for hver gang man leser den. Hva skjer når kjærligheten tar slutt? Og tar en tidligere sterk kjærlighet egentlig slutt noen gang? Slutten av romanen har en litt pussig vri. Etter et møte med en forfatter, begynner Julio å skrive på en roman han gir navnet "Bonsai", og som til forveksling ligner både på "Tantalia" og historien om ham selv og kjærlighetsforholdet til Emilia. Som om han egentlig var forfatteren selv ... Dyrkingen av en bonsai får en slags dobbel symbolverdi. Kjærligheten er til låns og kan når som helst bli tatt fra oss dersom vi ikke passer på og pleier den godt. 

"Bonsai" er svært annerledes de rå novellene i "Mine dokumenter", og dette viser at forfatteren har stor spennvidde i sitt forfatterskap. Det er spennende at Solum Bokvennen satser på utgivelser som dette, fordi det er med på å få frem mangfoldet i litteraturen - også for norske lesere. I all sin enkelhet er dette en ganske så avansert historie, som krever en våken leser. Jeg anbefaler den varmt! 

Utgitt: 2006
Originaltittel: Bonsái
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Øyunn Rishøi Hedemann
Antall sider: 79
ISBN: 978-82-560-1954-0
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Alejandro Zambra (Foto: lånt av forlaget)

David Foenkinos: "Charlotte"

Besnærende kunstnerportrett av en jødisk malerinne

David Foenkinos (f. 1974) er en prisbelønt fransk roman- og filmmanusforfatter, som har utgitt 15 bøker. I dag er han en av Frankrikes mestselgende forfattere. Romanen "Charlotte" (2014) er den nest siste i rekken, og for denne har han fått to priser; Concourt de Lychéens-prisen og Renaudout-prisen. Foenkinos er kjent for sin roman "Delicacy" eller "Nathalie" (2009), som ble filmatisert i 2011 med Audrey Tatou i hovedrollen (jeg så filmen og har skrevet om den her på bloggen).

Romanen "Charlotte" er en kunstnerroman. Vi møter den tysk-jødiske kvinnen Charlotte Salomon, som ble født i Berlin i 1917. Antisemittismen satte sitt preg på Tysklands politikk fra Hitlers maktovertakelse i 1933 og frem til krigens slutt. Charlotte døde i Auschwitz i 1943. Forut for dette hadde hun levd i eksil i Syd-Frankrike. I følge Wikipedia malte hun 769 bilder i perioden mellom 1941 og 1943. 

Romanen er inspirert av malerens liv, og fører til slutt frem til hennes død.  Da var hun 26 år gammel og gravid. Forfatterens viktigste kilde har vært Charlotte Salomons selvbiografiske verk "Liv? eller Teater?". 

Av og til blander forfatteren seg inn i historien med sin jeg-stemme. På side 70 i boken skriver han om hvordan han opplevde at han ikke greide å skrive to sammenhengende setninger, og at det gikk i stå ved hvert punktum. Han måtte skifte linje for å få puste. Dette er forklaringen på bokens særegne fremstilling av Charlotte Salomons historie, der hver setning starter på en ny linje. 

Charlotte ble oppkalt etter sin tante, som tok livet av seg i sin ungdom. Selvmord er i det hele tatt noe som preger denne familien, og tanten var verken den første eller den siste som tok sitt eget liv. Hennes søster - Charlottes mor - tok nemlig også sitt liv - uten at Charlotte fikk vite sannheten før mange år senere. 

Det er første jul uten moren.
Besteforeldrene er på besøk, mer avmålte enn noensinne.
Juletreet ruver i stuen, det er altfor stort. 
Albert har kjøpt det største og peneste.
Til datteren, så klart, og også til minne om kona. 
Franziska elsket julen.
Hun brukte flere timer på å pynte treet. 
Det var årets lyspunkt. 
Nå er treet mørkt. 
Skulle nesten tro det også bar sorg.

Charlotte åpner gavene sine.
Siden alle ser på henne, spiller hun glad småpike. 
Teater for å gjøre stunden lettere.
For å jage bort farens tristhet. (side 35)

Senere traff faren sangerinnen Paula som han giftet seg med. Forholdet mellom Paula og Charlotte utviklet seg til et slags hat-kjærlighetsforhold, der hun beundret sangerinnen og hennes opptredener, men hadde et atskillig mer anstrengt forhold til den private kvinnen. Begge lot som om de elsket hverandre, men under overflaten murret det. 

Etter at Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, ble det vanskeligere å være jøde. Som forfatteren skriver på side 53: "I januar 1933 kommer hatet til makten." Men hatet var ikke nytt. Det hadde vært der lenge.

Charlotte tror ikke lenger at hatet kan være forbigående.
Det handler ikke om noen få fanatikere, men om en hel nasjon.
Landet styres av en voldshungrig mobb.
I begynnelsen av april iverksettes boikotten av jødiske eiendommer. 
Hun ser marsjeringen i gatene, plyndringen av butikkene.
Den som kjøper av en jøde er et svin, leser hun.
Det ropes taktfast og rasende.
Er det mulig å forestille seg Charlottes redsel? (side 57)

Faren hennes var kirurg, men mulighetene til å praktisere som lege. ble vanskeliggjort. Paula fikk heller ikke synge offentlig. Skoler ble stengt for jøder, og kun et lite mindretall fikk anledning til å ta høyere utdannelse. Charlotte hadde et helt spesielt kunstnertalent, og i 1936 fikk hun dispensasjon for å gå på Kunstakademiet. Der skulle hun helst ikke synes for mye. Skolen ville helst ikke få et negativt (jøde-)stempel på seg på grunn av henne. 

Et utvalg av Charlotte Salomons malerier (Bildet er hentet fra denne nettsiden.)

Å elske alt Paula elsket, innebar også å elske Alfred, Paulas sangpedagog. Charlotte lengtet etter anerkjennelse der den var vanskeligst tilgjengelig, og hun gjorde det ikke enkelt for seg selv. Da hun presenterte skissene sine for Alfred, og han påpekte at hun hadde et talent over gjennomsnittet, sitret det i hele henne. Siden skulle de bli elskere, men ikke helt slik Charlotte hadde forestilt seg. Alfred var nemlig ikke en mann som noen kunne ha enerett på. 

På Kunstakademiet vant Charlotte en konkurranse i 1938. Dette betød slutten på hennes tid som elev ved akademiet. Hun nektet å dra tilbake til et sted der hun ikke fikk motta den prisen hun hadde vunnet. 

Forholdene i Tyskland ble verre og verre, og faren Albert tryglet datteren om å reise til Frankrike, som fremdeles var et fritt land. Hun skulle bo sammen med besteforeldrene i L´Ermitage syd i Frankrike, ved Middelhavet. De forlot Tyskland allerede i 1933. Livet ble imidlertid ikke enklere i Frankrike, selv om Middelhavets skjønnhet fascinerte Charlotte.

Kaoset bryter fortere løs innenfor husets fire vegger.
Flyttingen har ikke forandret noe. 
Bestemoren tilbringer tiden på randen av en avgrunn.
Bare i sjeldne øyeblikk finner hun litt sjelefred. 
Hun er alltid fylt av dødslengsel.
Charlotte har tegnet henne i denne perioden.
På skissene er hun ufattelig avmagret.
Sammenkrøket om seg selv, som om hun vil skjule kroppen sin. (side 149)

I Frankrike fikk Charlotte omsider vite sannheten om morens selvmord og alle de andre selvmordene i familien. Det ble et sjokk. Og hun følte seg sviktet, som om alle hadde spilt teater overfor henne. 

Så kom nazistene også til Syd-Frankrike, og alt håp rant bort ... Viljen til angiveri gjorde det ikke trygt for noen. Slutten på historien kjenner vi: Charlotte Salomon ble enda et offer for et av de verste folkemordene i historien, en skjebne som ble henne til del utelukkende fordi hun hadde "feil" blod i årene ... Hun var jødisk, og hadde dermed ingen rett til å leve i det nazistiske tredje riket. 

Som jeg nevnte innledningsvis er skrivestilen i denne boken svært spesiell, noe sitatene jeg har trukket frem, viser. Det spennende er hva dette gjør med oss som lesere. For mitt vedkommende førte ikke luftige sider med mindre tekst enn man er vant til, til at lesningen gikk raskere. Tvert i mot var jeg nødt til å stoppe opp ofte, og tenke over det jeg hadde lest. Skrivestilen er knapp og det er lite overflødig tekst. Fordi meningsinnholdet er så fortettet og språket så billedlig i sitt uttrykk, krever dette at man som leser tar i bruk egen forestillingsevne. Her er det med andre ord mye undertekst. Vekslingen mellom det vare og det brutale gjorde at jeg noen ganger følte meg helt hudløs. Mangelen på utfyllende detaljer gjør ordene sterkere og mer virkningsfulle. Fortellingen får selvsagt "god hjelp" av alle de andre fortellingene om jødeforfølgelse som de fleste lesere har godt under huden, og dette i seg selv skaper en kontekst utenfor selve romanen. Det er mye forfatteren ikke trenger å utdype, fordi "it goes without saying". Forfatteren kan dermed dyrke frem det poetiske i stedet for å opptre som dokumentarforfatter. Bare for å ha presisert det: Historien om Charlotte er en fiksjon, selv om romanen er basert på virkelige hendelser. 

Etter Charlotte Salomons død har bildene hennes blitt vist frem offentlig flere ganger. Dessuten er det skrevet en del om henne. Dette kan du lese mer om på Wikipedia-siden om henne.

David Foenkinos skriver godt, og boken er nydelig oversatt ut fra hva jeg er i stand til å bedømme. Dette er en bok jeg anbefaler sterkt!

(Den 29. mars var forfatteren på Litteraturhuset i Bergen. Jeg var der og har skrevet om arrangementet her på bloggen.) 

Utgitt i Frankrike: 2014
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Solum/Bokvennen
Oversatt: Agnete Øye
Antall sider: 229
ISBN: 978-82-560-1932-8
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

David Foenkinos (Foto: Catherine Hélie)

Åsne Seierstad: "To søstre"

Viktig bok om radikalisering!

Åsne Seierstad (f. 1970) har vunnet en rekke priser for bøkene sine fra hun debuterte i 2000 og frem til i dag. I høst mottok hun Brageprisen for dokumentaren "To søstre", og boka står for tiden også på langlisten til Bokbloggerprisen. Det vil forundre meg sterkt om boka ikke kommer med på kortlisten når denne offentliggjøres i slutten av januar. 

Jeg har lest fem av Seierstads seks bøker, og har også blogget om "De krenkede" (2007) og "En av oss - En fortelling om Norge" (2013). 

Jeg har hele tiden tenkt - uavhengig av prisene som måtte bli denne boka til del - at jeg skulle lese "To søstre". Historien som boka er basert på, gjorde nemlig et meget sterkt inntrykk på meg den gangen den verserte i mediene. Det handlet om en somalisk familie, som var godt integrert i Bærum. Døtrene gjorde det bra på skolen, og virket tilsynelatende tilfredse med tilværelsen. Plutselig en dag høsten 2013 var de borte. Det viste seg at de hadde reist til Syria for å kjempe for IS. Etter kort tid giftet de seg og fikk barn. Hvordan kunne det skje? I ettertid har det vist seg at Ayan (19) og Leila (16) hadde planlagt dette i et helt år. Mens foreldrene trodde at deres tekkelige og sunne døtre satt på pikerommet og gjorde lekser, satt de i realiteten på internett og ble mer og mer radikalisert. Faren reiste etter dem til Syria, men døtrene ville ikke hjem ... Når han i ettertid har valgt å fortelle familiens historie, er dette for å advare andre. Han tror at han kunne ha stoppet døtrene sine dersom han hadde hatt mer kunnskap om radikalisering, har han uttalt i et intervju. 

Åsne Seierstad kan dette med å skrive litterær journalistikk. Det er innenfor denne sjangeren hun stort sett har operert. Mens hun for "Bokhandleren i Kabul" måtte tåle mye kritikk pga. de etiske sidene ved prosjektet, har hun siden stort sett høstet ros. Samtidig er det på sin plass å presisere at hun fikk Bokhandlerprisen for boka, og at hun i utgivelsesåret ble kåret til årets frilanser. 

"To søstre" er på en måte motstykket til historien om Anders Behring Breivik i "En av oss". Begge historier bærer bud om hva som kan skje når unge, uferdige mennesker havner på siden av samfunnet og fortaper seg i alt elendet som er å finne på internett. Ja, vi kunne vel i samme åndedrag ha trukket inn konspirasjonsteoriene, som har ført mange mennesker på ville veier. I mer eller mindre lukkede rom på internett opptrer de store forbildene, som ved hjelp av moderne teknologi forfører lett påvirkelige mennesker i den retning de måtte ønske.   Faren for dette er tilstede ikke bare i de muslimske miljøene, men også i de høyreekstremistiske vestlige miljøene.

Forfatteren har i bokas forord redegjort for metoden hun har brukt. Det meste er basert på vitnemål, og mye hviler på enkeltpersoners fremstilling. Ayan og Leila har ikke bidratt, og har heller ikke ønsket offentlighet rundt sine historier. Her har forfatteren bygget på e-poster og beskrivelser av deres handlinger. I etterordet forklarer hun mer om arbeidet. Som faren Sadiq Juma sier det:

"Jeg vil at folk skal gjenkjenne faresignalene ..." Han opplevde at samarbeidet mellom hjem, skole, moské og politi kunne ha vært bedre. Åsne Seierstad har samtalt med mange, og familien har fått lov til å påvirke det som er skrevet om dem. Hun har dessuten fått tilgang til notater fra korantimene og kurskvelder i Islam Net, referater fra arrangementskomiteen, misjoneringsoppskriften, underskriftkampanjen for niqab og mailer. Hun har hatt møter i Oslo-moskeer, vært i kontakt med somaliske foreninger og annet. Gjennom dette møysommelige arbeidet har hun sett et nettverk av venner og bekjente vokse frem, og dette har sammen med foreldrene utgjort viktig kildemateriale til boka. 

"Bortsett fra farens redningsforsøk, som de (les: søstrene) avviste, har de ikke visst om eller deltatt i hans planer, noe som har kommet klart fram i loggen mellom faren og den syriske smugleren han hyret inn. Det har hele tiden vært snakk om å kidnappe døtrene mot deres vilje. I loggene med broren framstår det også at søstrene fullt og helt står bak kalifatet. De har aldri, verken skriftlig eller muntlig, ytret seg negativt om Den islamske staten. Politisk og religiøst har de brutt med sin far, noe som kommer klart fram i denne boken. Hans uttalelser om dem og om Den islamske staten skal dermed ikke være en belastning for dem i Syria." (side 475)

Forfatteren har selv stilt spørsmålet om det er etisk forsvarlig å gå såpass tett på to jenter som ikke har gitt sitt samtykke til boka. Hun mener at svaret er ja. Fenomenet radikalisering blant muslimsk ungdom er så interessant at det er nødvendig å finne ut hva som gjør at tenåringer gir opp utdannelse og et liv i et fredelig land for å være med i terrororganisasjonen IS. Det finnes ikke én forklaring, men mange. Noe handler om søken etter identitet, noe om romantiske forestillinger og opprørstrang, mens atter andre ting handler om religiøs vekkelse. Gjennom historier som dette kommer vi imidlertid litt nærmere en mulig forklaring.

Kunne foreldrene ha skjønt hva som skjedde med døtrene på et tidligere tidspunkt? I ettertid er det enkelt for faren og moren å se at det skjedde endringer med døtrene deres. De ble mer og mer strengt praktiserende muslimer, begynte å gå med hijab og etter hvert også med niqab, til allesbestyrtelse. Inntil de altså en dag forsvant. Faren valgte å gå til politiet, og for dette møtte han mye kritikk innad i det somaliske miljøet. Noen mente at det var en skam at han ikke hadde kontroll over døtrene sine, mens andre mente at han i alle fall ikke burde ha gått til politiet. 

Moren og faren til Ayan og Leila var svært fortvilte da døtrene hadde forsvunnet. Nokså tidlig ble de enige om at faren skulle reise etter å forsøke å få dem ut av Syria. Dette skulle vise seg å bli svært farlig. Flere ganger var Sadiqs liv i fare. Det handlet hele tiden om utpressing for mer penger, noe som førte til at ekteparet pådro seg store gjeldsproblemer. Selv om vi som har fulgt med i media vet at døtrene ikke kom tilbake, er historien som sådan både tragisk og interessant. For vi sitter på en måte helt til det siste og håper på et mirakel, nemlig at jentene skal skjønne hvilken tabbe det var å forlate sin elskede familie og det fredfylte landet Norge til fordel for et krigsherjet Syria og medlemskap i en terrororganisasjon. 

Noe av det mest interessante i boka er mailutvekslingen mellom søstrene og broren deres, fordi de tross lik oppvekst, er så forskjellige. At sønner blir radikalisert ... jo, det skjer. Men når dette skjer med to jenter, er det noe som skurrer. Jentene fortsatte å ha kontakt med venninner på Facebook, men etter hvert trakk de seg unna. Jentenes synspunkter ble for ekstreme og provoserende ... Særlig i synet på voldtektene av unge kvinner. Ayan mente at dette var krigsutbytte, og at menn må ha utløsning ... I den konteksten var voldtekter helt greit. Dette ble for mye for deres norske venninner. 

Selvsagt slipper ikke Åsne Seierstad helt unna kritikk for kildebruken i boka. Ingunn Økland fra Aftenposten mener at kildegrunnlaget er for vagt og spinkelt. Begrunnelsen for dette er at det ikke er mulig å gå henne etter sømmene. Jeg forstår på et vis kritikken, samtidig som jeg tenker at da ville det ikke vært mulig å fortelle historier som dette. Samfunnet trenger å få innsyn i slike historier, og så vet selvsagt den våkne leser at sannheten kan være mangfoldig, alt etter hvilket øye som ser og hvilket perspektiv som velges. Historien i denne boka er sterkt farget av en fars fortvilelse. En fortvilelse så sterk at han var villig til i verste fall å dø for å få dem ut av Syria. Vi tar den for det den er. Og så vet vi at siste ord i denne saken antakelig ikke er sagt. Nå ramler nemlig hele Kalifatet sammen som et korthus, og det skal bli svært interessant å følge den videre utviklingen ... Hvor mange av dem som har vært med på dette får vi i tale etter hvert? 

Jeg er ekstraordinært interessert i alt som har med Midtøsten-problematikk å gjøre, og tenker at denne boka presenterer enda et perspektiv på det hele. Fremveksten av IS er meget spesiell, og det skal vel en del til for at lignende bevegelser skal dannes i fremtiden. (Interesserte som ønsker å få vite enda mer om IS, oppfordres til å lese Mah-Rukh Alis bok "Trusselen fra IS" og Francesca Borris bok "I krigen - Et vitnesbyrd fra Syria". Linkene peker til mine omtaler av bøkene.) 

Åsne Seierstad skriver som vanlig meget godt, og hun fikk raskt et meget godt grep om denne leseren. Det er gruoppvekkende ting vi underveis får innblikk i, og jeg kjente at jeg ble sterkt berørt. Som i all verving til ekstreme miljøer handler det om å skape et bilde av "vi og dem", der det gode settes opp mot det onde, og hvor målet helliger alle midler. Religion misbrukes for å gi det hele en høyere mening, og for å gjøre budskapet uangripelig. Ingen kan sette seg opp mot Allah/Gud, og dette utnyttes grovt overfor lett påvirkelige mennesker. 

Jeg anbefaler denne boka sterkt! Lydbokutgaven er fin!

Mange har skrevet om denne boka. Blant annet gjelder dette VG (Åsne Seierstad skriver krystallklart, effektivt og stramt. Handlingen er ofte bygget opp som scener, konkret og håndfast skildret. Hun vet hvordan man skal disponere et såpass omfattende materiale, og legger inn dramaturgiske grep der det trengs.), NRK («To søstre» viser, ved hjelp av dette nærbildet av noen ungdommers liv i og rundt organisasjoner som Islam.net og Profetens Ummah, også hvordan det norske sivilsamfunnet forholdt seg til dem.), Vårt Land (Spørsmålet er hva samfunnet kunne korrigert, og hva som ligger i den private sfæren av hemmeligheter og valg som umulig kan avdekkes i en liberal rettstat. En annen norsk jente Seierstad skriver om, Aisha, som også dro til Syria, gjennomgikk en skarp religiøs dreining etter at foreldrene skrev henne inn på en streng, muslimsk skole i England. Og det var de somaliske mødrene, deriblant Ayan og Leilas mor Sara, som ikke var fornøyd med koranundervisningen barna fikk, og som betalte for en mer konservativ lærer av egen lomme. Jentene selv valgte å bli med i Islam Net. Lærere og oppfølgingstjeneste antok at de mer konservative klærne og meningene handlet om snarlig tvangsgifte, altså noe pådyttet utenfra, ikke noe som oppsto inne i jentene selv. Hvem har ansvar, og hvordan fordeler man det?), Aftenposten (Det kan være sannheten hun forteller. Poenget er at leseren mangler muligheten til å gå Seierstad etter i sømmene. Man må bare stole på forfatteren, og hun tar i liten grad forbehold som kan åpne for andre versjoner.
Seierstad kaller sin metode «litterær journalistikk», noe som signaliserer en friere form enn nyhetsjournalistikken. Det finnes da heller ingen Vær varsom-plakat for journalistikk i bokform, så forfatteren behøver ikke å forholde seg til pressens regelverk.), Reading Randi, Kleppanrova, Bokelskerinnen, Ellikken, Melucines Place og Artemisias Verden.

Utgitt: 2016
Forlag: Kagge Forlag (papirutgaven) / Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Ane Dahl Torp
Spilletid: 15 t 19 min.
Antall sider: 491
ISBN: 9788248916826 (papirutgave)
ISBN: 9788242163783 (lydbok)
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget

"Suntan" (Regissør: Argyris Papadimitropoulos)

Livsfarlig flørt i sydensolen

Tidligere i høst søkte Arthaus etter 100 filmentusiaster fra hele landet, og jeg var en av de heldige som ble plukket ut til å være med på å stemme frem en favorittfilm, som senere skal vises på norske kinoer. Prosjektet het Scope100 (2016-2017). Vi fikk se syv filmer, og jeg har tidligere skrevet om prosjektet i mitt blogginnlegg den 13. november 2016 - "Når film blir lidenskap". Jeg skal ikke røpe hvilke av filmene som vant riktig enda, men vil i dette blogginnlegget presentere en av filmene (en av de beste, etter mitt syn) i prosjektet. "Suntan" er for øvrig månedens film på Cinemateket for tiden, og det er mulig å se den hele ni ganger frem til 3. februar. 

"Noen blir brune. Andre brenner." Det er egentlig en grei introduksjon til denne filmen om sommeren fra helvete. Vi befinner oss på en gresk øy, Antiparos for å være mer presis. Hit har legen Kostis søkt seg. Han ankommer rett før jul. Hybelen er stusslig, han er stusslig, stedet er stusslig. Det skjer ingenting der. 

Vi aner at Kostis er en mann med mye uforløst i seg. Han er i førtiårene, er kvapsete og ikke akkurat den adonisen kvinner flest drømmer om. Han har ikke stiftet familie og han er ensom. Alt ligger godt til rette for en midtlivskrise av format. For hva har han egentlig fått til i livet sitt? Bortsett fra at han er lege? Vi får imidlertid ikke vite noe som helst om hans fortid, ikke annet enn at han av en eller annen grunn har brutt med tidligere venner og bekjente. For underveis dukker det opp noen gamle kjente som lurer på hvor i all verden det ble av ham i sin tid ... 

Kostis fryder seg over sommeren og alle mulighetene som plutselig
ligger foran ham.

Så kommer sommeren, og med den turistsesongen. Hele stedet nærmest eksploderer. Ikke bare blir det folksomt på øya. Rundt ham lever folk. Og i livene sine brekker de bein, får infeksjoner, solstikk og jeg vet ikke hva. Da trenger de Kostis, som tålmodig behandler hva det skulle være. Han jobber fra morgen til kveld, og livet der ute i solen er ikke hans. Det er utilgjengelig for ham. Høysesong betyr inntekter for arbeidsgiveren hans, og det er forventet at han skal jobbe så mye han bare kan makte. Sosiale atspredelser finnes ikke for ham, i alle fall ikke utover uendelige kaffeselskaper med lokalbefolkningen, der underholdningen for en stor del består i å se på middelaldrende kvinner som danser zorba. 

En dag ankommer Anna. Hun har tråkket over og kommer hinkende inn på legekontoret. Brun til trengsel, vakker som en gudinne og frekk og flørtende så det holder. Hun leker med Kostis, er påtrengende med sin kvinnelighet og hun setter ham litt ut av spill rett og slett. Med seg har hun et helt kobbel med halvgale venner, som støyer og bråker og nærmest er ute av kontroll. For en livsglede! Kostis tiltrekkes av dette. 

Anna - halvparten så gammel som Kostis - og objektet for hans drømmer ...

I stedet for å jobbe til sene kvelden, stenger Kostis legekontoret tidligere enn han pleier. Det fører til at han må be noen pasienter om å komme tilbake neste dag. Han handler inn bæreposer med øl, og så oppsøker han Anna og vennene på stranda. Der blir han tatt godt i mot. I alle fall tilsynelatende. Dagene går, og han trekkes inn i et vanvittig festeliv, der alle har sex med alle, der ingen har enerett på noen og der han håper på en ting: å få sjangs på vakre Anna. Anna tar seg tilrette blant alle guttene, og endelig er det Kostis´tur. Men der hun leker med ham, er alt dødsens alvorlig for ham. 

Kostis oppsøker etter hvert Anna og vennene hennes daglig på stranda

Kostis blir dødelig forelsket i Anna, og det skal koste ham dyrt. For der hun virrer rundt uten tanker for morgendagen, der trekkes Kostis lenger og lenger ned i avgrunnen. Lokalbefolkningen har nemlig begynt å legge merke til atferden hans, og arbeidsgiveren hans er forbannet fordi han ikke er på legekontoret og behandler pasienter døgnet rundt i høysesongen ... 

Dette er virkelig en severdig film! Skuespillerprestasjonene er overbevisende, og Kostis er akkurat så patetisk som en småfet førtiåring blir når han tror at han har sjangs på de flotteste damene som er minst tyve år yngre. Festescenene i filmen er svært suggererende og akkurat dette elementet i filmen tror jeg vil tiltale yngre seere. Midt oppi alt det lettlivete og ubekymrete aner vi et større alvor, fordi Kostis ikke er på samme frekvens som resten av gjengen. Han tror at han passer inn, at han er ung igjen og kan ta igjen alt han åpenbart må ha gått glipp av i sin egen ungdomstid. Men når blir det nok for ungdomsgjengen, og når skjønner Kostis at nok er nok? Hva skjer i det hele tatt med et menneske som er dødelig forelsket i et annet menneske, som bare ler av følelsene til den andre, tråkker på vedkommende, uttrykker forakt? I den grad denne filmen måtte ha en slags moral, må det være at det kan være livsfarlig å leke med andres følelser ...

Jeg anbefaler denne filmen sterkt! 

Innspilt: 2016

Originaltittel: Suntan

Nasjonalitet: Hellas

Språk: gresk

Sjanger: Drama

Skuespillere: Makis Papadimitriou, Elli Tringou, Milou Van Groessen, Dimi Hart, Hara Kotsali, Marcus Collen, Yannis Tsortekis, Pavlos Orkopoulos, Maria Kallimani, Syllas Tzoumerkas, Marissa Triantafyllidou, Achilleas Kyriakidis, Yannis Ikonomidis, Nikos Triantafyllidis

Spilletid: 104 min.

Kyrre Andreassen: "For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges"

Selvrettferdig mannsportrett

Kyrre Andreassen (f. 1971) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Det er her du har venna dine" i 1997. Siden har han kommet ut med tre romaner. "For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges" er hans siste bok. Den kom ut ti år etter den forrige romanen hans, og den ble nominert til Brageprisen og P2-lytternes romanpris høsten 2016.

Jeg hadde ikke hørt om denne forfatteren før høsten 2016. Denne gangen ble jeg nok ekstra nysgjerrig fordi jeg opplever at det er delte meninger om boka, særlig i bokbloggerverdenen. I og med at hovedpersonen oppfattes som rimelig usympatisk, har enkelte problemer med å like boka, slik jeg har forstått det.

Hele boka er skrevet som en slags stream of consciousness, der jeg-personen Krister Larsen snakker uavbrutt fra første til siste side. Vi presenteres for en konstant strøm av tanker og følelser, hvor Krister i større eller mindre grad reflekterer over alt som har vederfart ham i hans voksne liv. Det handler om damer og sex, om kjærlighet og mangel på sådan, om selvrettferdige tanker og ellers refleksjoner om alt mellom himmel og jord. Felles for refleksjonene er vel i bunn og grunn at det er de andre det er noe gærent med, mens han selv går fri - i (selv-)rettferdighetens navn.

Krister er en elektriker som har gått på en smell. Ryggen hans er ødelagt etter flere prolapser, og en ting er sikkert: han kan se langt etter å fortsette i sitt yrke. Han tilys jobb som konsulent i NAV, som norsklærer overfor fremmedkulturelle for å være mer presis, men også der greier han å rote det til. Han beskyldes for å tilby klientene svart arbeid. Han forstår det ikke. Han som bare ønsket å reparere på en skadet selvfølelse ... Og svart arbeid? Kan det være tale om svart arbeid når han ikke engang hadde tenkt å tilby stakkaren lønn overhode? Svart hva da?

Ved noen anledninger i livet har han slått ned andre. Men han er ikke en mann som slår, mener han bestemt. De gangene han har slått, har det vært helt uunngåelig. Han er jo ikke dum heller! Noen ganger handler det om å sette seg i respekt. Ja, da har han slått. Men han er ikke en mann som slår!

Kristers damehistorier er et kapittel for seg selv. Etter at han traff Marianne og valgte å satse på henne, fikk livet en bedre vending ... for en stund. Innerst inne forakter Krister sin mer vellykkede kamerat Ole-Petter, notorisk utro Ole-Petter, samtidig som han beundrer ham og er aldri så lite misunnelig. I alle fall på alle pengene, det fine huset, feriehuset i Frankrike ... Men så er han utro selv også - med Yvonne. Men det er noe ganske annet. Det er jo egentlig Mariannes skyld, hun som har neglisjert ham så lenge på grunn av det nyfødte barnet deres. Han er jo tross alt en mann med visse behov. Og når kona ikke stiller opp, ja, da må hun regne med at han finner det han trenger hos en annen. Men er det så enkelt?

Når vi lytter til den pratesalige Krister, som mener at han er en hel del mer orientert enn alle andre rundt seg og som har meninger om det meste, får vi øye på en litt trist skikkelse. En som gjerne vil være en bedre mann enn han er, men som ikke får det helt til. I stedet for å innse dette, setter han opp et forsvarsverk, der han definerer alle rundt seg ut fra sine egne premisser. Av og til når han inn til noe genuint hos seg selv, som når han beskriver vanskjøtselen av barnet til sin første kjæreste og når han beskriver forelskelsen i Marianne. Han gjør det han kan for å få det fine i livet til å vare, men er for rastløs og utålmodig når det viser seg at hans behov ikke står først i rekken. Behovsutsettelse er nok ikke hans sterkeste side. Han klarer ikke å vente, og i sin streben for å få det han trenger, står han i fare for å radere grunnen under sine egne bein - i tillegg til alle de andre rundt ham.

Det tok litt tid å vende seg til fortellerstilen i boka. I og med at jeg valgte lydbokutgaven, der forfatteren selv leser, fikk jeg også en helt annen leseropplevelse enn om jeg hadde valgt å lese boka selv. Forfatterens egen lesning tilførte boka noe helt ekstraordinært, synes jeg. Han er glitrende som oppleser av sin egen bok!

Krister Larsen er på en måte en "halvstudert røver"; han kan litt om alt, og alt om ingenting, og han bruker ord og uttrykk feil uten å skjønne det selv. Som når han snakker om å havne mellom barken og ilden - ikke mellom barken og veden ... (om jeg husker dette korrekt). Dette gjør at han blir ufrivillig komisk, og nokså ofte også tragikomisk, særlig når han fremstiller seg selv som sentrum av verden, en viktig person som gjør alt som står i hans makt for å gjøre gode gjerninger, men som stadig misforstås. Ekstra tragisk blir det når han blir stående i veien for sønnen og hans behov for hjelp. En sønn med store atferdsproblemer ... Ingen skal komme her eller komme der og krittisere hans sønn!

Vi må jo skjønne at han selvsagt "måtte" slå inn sidevinduet i en bil for å "ta" han som satt bak rattet når han hadde "kødda med ham". Men han er ikke en som slår. For all del! Nei, det er alltid "situasjonsbetinga" de gangene han slår ... For ikke å si "sittuasjonsbetinga" ... Legg til at han er misbruker av Vival, og vi skjønner at han har det ikke greit, den godeste Krister. Det forhindrer imidlertid ikke at han kritiserer alt og alle rundt seg, det være seg folkene på NAV, skolen der sønnen går, kort sagt hele samfunnet.

Blir en roman som kretser rundt en og samme person, der alt som skjer skildres på hans premisser, litt for klaustrofobisk? Ja, litt. Samtidig må jeg berømme forfatteren som likevel har klart å formidle noe annet mellom linjene. For mens vi hører på pratemakeren Krister, der han lirer av seg sine egne betraktninger om alt og alle, og beskriver virkeligheten i nokså enkle termer, ser vi et annet landskap. Det er nokså tydelig mellom linjene. Jo mer intens Krister er i sine selvrettferdige utlegninger, jo mer skjønner vi lesere at virkeligheten der ute er temmelig annerledes enn hva han vil ha det til.

Det er mye undertekst i denne boka, og dette får oss til å tenke selv. Krister er en mann som er i stadig konflikt med de fleste han omgås, en slitsom fyr som mener at han alltid har rett og som tyr til vold der ordene ikke strekker til. En sånn mann som man helst ikke vil kjenne, for å være helt ærlig. Jeg regner med at personlighetstypen som vi blir kjent med i boka står fjernt fra forfatteren selv, og det at han har gått så til de grader inn i sjelslivet til Krister, fordrer dyp psykologisk innsikt. Så kan man selvsagt innvende at Krister er en noe karikert fyr, men likevel ... Det er godt gjort å få frem en så tydelig og sammensatt person, og basere en hel roman på dette. At forfatteren samtidig har klart å få frem noen formildende sider ved Krister, slik at han blir et mer nyansert menneske, er en stor styrke ved boka.

Alt i alt en fin leseropplevelse! Jeg anbefaler spesielt lydboka, der man kan høre forfatteren lese på klingende Drammensdialekt!

Utgitt: 2016
Forlag: Lydbokforlaget (lydfil)/Gyldendal (papirutgaven)
Oppleser: Kyrre Andreassen
Antall sider: 368
Spilletid: 9 t 17 min.
ISBN: 9788242164506 (lydfil)
ISBN: 9788205467262 (papirutgaven)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget

Boka er anmeldt av NRK ("Morsom mann på nedtur -  ... en svir å lese."), VG ("Mann på randen - Andreassen har en særegen energi og høyt tempo i skrivestilen sin, en litt sleivete muntlig form som kler både Krister og historien godt."), Aftenposten (Romanen er fullt fortjent nominert til Brageprisen - Krister vet i det hele tatt best, det er bare ingen andre som skjønner det. Dermed er veien kort til raljering på høyt satirisk nivå over alt fra statlige institusjoner og byråkratiet til personalmøter og pedagogiske opplegg. Det er underholdende, ja, kostelig lesning.Det uhyggelige kommer inn i bildet idet Andreassen lar den upålitelige jeg-fortelleren avsløre sine mørkere sider. Han er ikke nysgjerrig, men snoker i naboenes nattbordskuffer, han er ikke voldelig, men lengter etter en anledning til å slå. Hvor har man egentlig Krister Larsen? Det er det store spørsmålet romanen igjennom.) og Dagsavisen (Klassebevisst humor - Mye av det han forteller er morsomt. Til å flire høyt av. Men ikke alt. Nesten like mye er sårt. Rørende. Eller bare irriterende. I hvert fall engasjerende. Gjemt bak den underlige romantittelen «Og forøvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges» skjuler det seg en liten perle. Kanskje ikke perfekt, men absolutt verdt en ekstra kikk. Det er fint at Kyrre Andreassen er blitt Bragepris-nominert for boka, som er hans første på hele ti år.). I tillegg har flere bokbloggere skrevet om den; blant annet Artemisias Verden (Romanen er skrevet i et veldig muntlig språk, slik som Krister snakker det. Krister forteller, Krister tenker, i fortid og nåtid. Det er mange innskutte tilbakeblikk. Det er mye skråblikk på samfunnet, mange glitrende situasjoner og beskrivelser og jeg lo flere enn en gang. Men det var også trist. Krister har det ikke så greit.) og Tine sin blogg (Måten hovedpersonen snakker på og dialekten han bruker, gjør at teksten føles fryktelig muntlig, full av sjargong og halvkvedede viser. Uttrykk og ordtak er stykket opp og brukt i hytt og vær, noe som kunne vært morsomt, men når han snakker sånn hele tiden, blir det bare oppkonstruert og kleint.)
 

Kyrre Andreassen (Foto: ukjent)

"Kongens nei" (Regissør: Erik Poppe)

Severdig norsk storfilm!

Erik Poppe (f. 1960) er regissøren bak publikumsuksess-filmen "Kongens nei" som har gått på norske kinoer i hele høst. Poppe har tidligere blant annet regissert "Tusen ganger god natt" (2013), "De usynlige" (2008), "Hawaii, Oslo" (2004) og "Schpaaa" (2008) (de tre siste kalles Oslo-triologien) ... bare for å nevne noen.

"Kongens nei" er basert på Alf R. Jacobsens bok med samme navn. Boka kom ut i 2011. Jacobsen har de siste årene hatt fokus på andre verdenskrig i sine bøker, som stort sett har falt inn under sjangeren sakprosa. 

Hele Norge rakk å se denne filmen på kino i høst. I alle fall har jeg hatt følelsen av at jeg er en av ytterst få som ikke klarte å få den med meg mens den fremdeles gikk på kino. Kanskje har jeg også vært en smule skeptisk til hele filmen, fordi jeg har hatt et ambivalent forhold til at Konge og regjering flyktet hals over hode da Norge ble invadert av tyske soldater 9. april 1940. "Feigt" har jeg tenkt. For hvilken betydning hadde Kongens nei når Kongen som institusjon ikke hadde noen politisk betydning i det hele tatt, og når konsekvensen likevel ble at Norge ble okkupert? Hele det norsk folket ble overlatt til seg selv, mens kongehuset og regjeringen kom seg i sikkerhet. Hva var heroisk ved dét? 

Ketil Høegh i rollen som utenriksminister Halvdan Koht og Jesper Christensen i
rollen som Kong Haakon

I mellomtiden har bokbransjen utgitt den ene historiske boka etter den andre, der vi gradvis har fått vite hva som egentlig skjedde i de kritiske timene etter den tyske invasjonen. Historietimene blir neppe de samme etter f.eks. Aage Georg Sivertsens bok "9. april 1940 - Et historisk bedrag". Her konkluderes det med at regjeringen - og utenriksminister Koht i særdeleshet - burde ha vært stilt for krigsrett. Sivertsen analyserer også hvorfor historien, slik den ble skrevet rett etter krigen, ble fremstilt slik den ble. Det handlet mye om en etterkrigstid der det var viktig å finne forhold som var egnet til å samle - ikke splitte - folket ... Desto mer oppløftende at den historien som fortelles i "Kongens nei" faktisk samsvarer med det som etter hvert har blitt akseptert som den sanne historien om disse kritiske dagene i Norges historie! Og så kan man selvsagt stille spørsmål ved hva vi egentlig vet om Kongens og Kronprinsens holdninger til det som skjedde ... Hvor historisk korrekt er denne filmen når det kommer til stykket? Det er mitt største ankepunkt mot den. 

Kongefamilien i timene før den tyske invasjonen 

I filmen presenteres vi for en kongefamilie som lenge har vært bekymret over den passive holdningen til Norges regjering. "Overraskelsesangrepet" på Norge var nemlig ikke så overraskende som vi opp gjennom historien har blitt presentert for. Det var mange tegn i tiden på at Tyskland kom til å angripe. Dette hadde særlig Kronprinsen skjønt, og i diskusjonene mellom far og sønn får vi innblikk i to ulike innfallsvinkler til hva det vil si å være landets kongelige overhode. Det handler om ære og integritet, men også om å forstå sin rolle. 

Kongefamilien og Regjeringen flykter til Hamar i de tidlige morgentimene
den 9. april 1940

Regjeringen Nygaarsvold fremstilles svært puslete da den tyske invasjonen var et faktum, og selv fikk jeg vondt av å være vitne til den totalt mangelen på handlekraft og besluttsomhet som stortingsrepresentantene fremviste. Antakelig er dette helt autentisk, nettopp slik det var. Jeg mener: resultatet kjenner vi jo. Under flukten fikk de vite hvordan man hadde løst dette i Danmark, der danske myndigheter og kongehuset valgte å samarbeide med tyskerne i stedet for å flykte. 

Flott rolletolkning av Kong Haakon

Underveis ser vi at Kongen og hans familie tvinges på flukt, fordi apparatet rundt dem svikter. De mest heroiske innsatsene blir utført i Drøbak-sundet i timene før invasjonen, der Blücher ble senket, og av unge soldater som skyter på tyske soldater for at Kongen skal komme seg unna i tide. Da en tysk sendemann kommer for å forhandle med Kongen, blir han skjøvet foran og må ta hele belastningen med å si nei. Som om det hadde noe å si på dette tidspunktet ... Kanskje var det Quislings statskupp som gjorde utslaget - dvs. at det var helt umulig å kapitulere og stille seg bak den nye regjeringen, som tyskerne valgte å samarbeide med? Tyskland ønsket minst mulig støy rundt okkupasjonen av Norge, som skulle sikre dem tilgang til malm og Norges kystlinje. 

Jesper Christensen og Anders Baasmo Christiansen som Kong Haakon og
Kronprins Olav 

Så hva synes jeg egentlig om filmen når det kommer til stykket? Rent filmteknisk opplevde jeg dette som en meget god film. Tidskoloritten føltes ekte, og i tillegg til gode skuespillerprestasjoner, er kanskje dette noe av det viktigste når historiske filmer skal lages. Jeg opplevde det som en styrke ved filmen at følelsesladede scener, der enkelte regissører nok ville ha utnyttet tårepersepotensialet til fulle, er tonet ned. Jesper Christensen i rollen som Kong Haakon bærer hele filmen. 

Dersom jeg likevel skal sette fingeren på noe, må det være at mye av handlingen i filmen er basert på en antakelse av at der regjeringen manglet handlekraft, der hadde Kongen dette. Hvor mye av dette er egentlig historisk korrekt? Kongen fremstilles som en mann med en helt korrekt rolleforståelse - at han ikke kunne gripe inn - og han måtte derfor stagge sin sønn, arveprinsen, som gjerne ville gjøre mer ... Dermed gikk det som det gikk. Et lite tankekors: dersom oberst Birger Eriksen på Oscarsborg hadde hatt en "like god" rolleforståelse, ville Blücher aldri ha blitt senket ... (Akkurat dette skriver Alf R. Jacobsen om i sin bok "Blücher".) I så fall ville verken Kongen eller regjeringen ha rukket å flykte. Det er for øvrig ikke sikkert at det hadde gjort så stor forskjell likevel. Jeg mener: tyskerne drepte jo ikke medlemmene av det danske kongehuset eller danske politikere heller, så vidt jeg vet. 

Jeg er "en hund etter" filmer og bøker om andre verdenskrig, og i så måte er dette en må-se-film. "Kongens nei" er en storslått film, ingen tvil om det! Dersom du ikke rakk å få med deg filmen på kino, har du nå muligheten til å se den, siden den nettopp har hatt release på DVD. 

Innspilt: 2016
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk (og dansk og svensk)
Sjanger: Drama
Skuespillere: Jesper Christensen (Kong Haakon VII), Anders Baasmo Christiansen (Kronprins Olav), Tuva Novotny (Kronprinsesse Märtha), Lage Kongsrud (prins Harald),
Katharina Schüttler (Anneliese Bräuer), Juliane Köhler (Diana Müller), Karl Markovics (Curt Bräuer), Rolf Kristian Larsen (Brynjar Hammer), Andreas Lust (Pohlmann), Erik Hivju (Birger Eriksen), Arthur Hakalahti (Fredrik Seeberg), Benjamin Lønne Røsler (Helge Løken), Eric Vorenholt (Arne Hammer) m.fl.
Spilletid: 130 min.

"Silent Waters" (Regissør: Sabiha Sumar)

Prisbelønt pakistansk film fra 2003

Regissør Sabiha Sumar (f. 1961) er født i Karachi. Hun er utdannet innenfor film og politisk vitenskap i New York, og hun har dessuten studert historie og politikk ved Cambridge University. I følge Wikipedia har hun laget flere filmer. "Silent Waters" ble lansert i 2003, og for denne filmen fikk både hun og hovedrolleinnehaveren i filmen - Kirron Kher - en rekke priser. 

Handlingen i filmen er lagt til Charkhi, en landsby i Punjab i Pakistan, og året er 1979. Her bor Ayesha og sønnen Saleem sammen. Ayesha er enke, og sønnen hennes er en svermerisk tenåring som er forelsket i Zubeida. Ayesha er høyt aktet i landsbyen, selv om ingen kjenner hennes bakgrunn. Hun og sønnen lever av pensjonen etter hennes avdøde mann, og i tillegg tjener hun noen slanter ved å undervise landsbyjentene i islam. 

Vi følger Saleem og Zubeida i deres svermeri, der de stjeler seg til noen dyrebare og uskyldige øyeblikk i hverandres selskap. Zubeida er vakker og skoleflink, og hun ønsker å få seg utdannelse. Saleem er uten jobb og har lav selvtillit. Hans drøm er å få seg en jobb, slik at han kan tjene penger og bety noe.

Etter politiske uroligheter i landet, tar militæret over makten, og lover å innføre sharia. I forbindelse med et bryllup ankommer to islamistiske aktivister landsbyen, og de begynner aktivt å verve folk til å jihad - hellig krig - mot sovjetiske styrker i Afghanistan. 

Saleem blir et lett bytte for disse to, lett påvirkelig som han er. Endelig er han en viktig person, en folk lytter til, en som betyr noe, en som har makt ... Til morens og Zubeidas store fortvilelse ...

I mellomtiden blir vi vitne til at moren til Saleem tenker tilbake på en fortid hun ønsker å glemme ... Hvorfor får vi etter hvert vite. 

En dag dukker hennes bror opp, og selv om hun forsøker å late som om han tar feil av henne, skjønner sønnen Saleem plutselig "alt". Moren er egentlig sikh, og det er langt fra greit i den opphissede stemningen som preger Punjab, der det å være rett-troende muslim er helt avgjørende for egen sikkerhet. Avsløringen av moren får fatale konsekvenser ...

Handlingen i filmen er både opprørende og provoserende, fordi et kvinneliv ikke er mye verdt. Ayesha ble i sin tid voldtatt av islamister og ble tvunget til å gifte seg med en av voldtektsmennene. Under ekteskapet og i tiden etter har hun levd som en muslimsk kvinne, men i hjertet sitt er hun fremdeles sikh. Da nåtid møter fortid, avkreves hun for et svar. Er hun muslim eller er hun sikh? Det er ikke rom for noe midt i mellom, men nå er det slutt på å leve et dobbeltliv. Ayesha tar et valg, og hun hopper i en brønn og drukner seg. 

"Silent Water" har mange politiske budskap. Hovedtemaet er kvinners rettigheter. Men et vel så viktig tema er hvor lett svermeriske ungdommer uten fast grunn under beina kan bli offer for forførende islamister. Tematikken er dessverre høyst aktuell 13 år etter at den ble laget. Som alltid når det er tale om indisk film er det sterke farger, flott musikk og suggererende og humoristiske dansescener. Skuespillerprestasjonene i filmen er flotte, selv om Saleem kanskje fremstår vel naiv. Jeg elsker indisk film, og anbefaler denne varmt! 

Her finner du filmen i fullversjon på nettet!


Khamosh Pani (Silent Waters) by IndianMovies1

Innspilt: 2003
Originaltittel: Khamosh Pani (خاموش پانی)
Nasjonalitet: Pakistan
Språk: Punjab
Sjanger: Drama
Skuespillere: Kirron Kher (Ayesha), Aamir Malik (Saleem), Arshad Mehmood m.fl.
Spilletid: 105 min.