"Wolf Hall" (Regissør: Peter Kosminsky)

Filmatisering av Hilary Mantels Tudor-drama!

Opp gjennom årene har jeg sett det meste som har kommet på film om Tudorene generelt og Henrik VIII spesielt. Det er flere ting som tiltrekker. Historien som sådan, alle maktkampene ved hoffet, kostymene og ikke minst middelalder-musikken. Blant de aller mest storslagne seriene som er laget, er "The Tudors" i fire sesonger. Det er nok det nærmeste jeg har kommet serie-avhengighet, for ellers foretrekker jeg definitivt filmer fremfor serier, som det har gått inflasjon i etter min mening. 

Nå har "The Tudors" fått en konkurrent, og det er med TV-serien "Wolf Hall". Med sine seks timers varighet, kan den selvsagt ikke måle seg med den 30 timer lange Tudor-serien. Samtidig er dramaet i "Wolf Hall" mer fortettet, idet det er kongens kamp om å få gifte seg med Anne Boleyn som står i fokus her. I Tudor-serien fikk vi møte samtlige av Henrik VIIIs koner. Og bare for å ha nevnt det med det samme: det er bare to av hans i alt seks koner som ble halshugget. Anne Boleyn var en av dem.

"Wolf Hall" baserer seg på Hilary Mantels romaner "Ulvetid" (på engelsk "Wolf Hall") og "Falkejakten".  "Ulvetid" utkom på engelsk i 2009, mens "Falkejakten" ("Bring up the Bodies") utkom i 2012. Den siste boka i det som er ment å bli en triologi - "The Mirror and the Light" - kommer snart. Dermed ligger det nok an til en oppfølger av filmen "Wolf Hall". Noe annet ville være merkverdig. 

Jeg nevnte middelalder-musikken man alltid får høre i filmer fra denne tidsepoken - 1530-årene. Den foreligger selvsagt som egen CD - "Wolf Hall -  Original Television Soundtrack" - du finner den på Spotify). 

Hilary Mantels romaner "Ulvetid" og "Falkejakten", som "Wolf Hall" er basert på.
Begge bøker er utgitt av Press forlag i Norge. (Foto: RMC)

Mens boka "Ulvetid" starter med at hovedpersonen - Thomas Cromwell (f. 1485 d. 1540) - flykter fra sin voldelige far, starter filmen på et noe senere tidspunkt. Cromwell er godt voksen, men underveis får vi tilbakeblikk til barndommen hans, med en far som livnærte seg som smed og som ikke var helt god i gemyttet. Nå er Thomas Cromwell en av biskop Thomas Wolseys (f. 1473 d. 1530) mest betrodde menn, men det har for lengst begynt å brenne under Wolseys føtter. Han har ikke klart å oppfylle kongens (f. 1491 d. 1547) største ønske, og det er å komme fri fra ekteskapet med Catherine av Aragon (f. 1485 d. 1536). Paven av Rom vil ikke gå med på at ekteskapet er å betrakte som en nullitet. Det er ikke først og fremst kongen som vil ha Wolsey bort, men Anne Boleyn (f. 1501 d. 1536). 

Thomas Cromwell er mang en gang betenkt.

Thomas Cromwell er en meget sympatisk mann, som har skjønt såpass at meningene må han holde for seg selv. Det er det tryggeste. Rundt ham intrigeres det over en lav sko, og det faller ikke så mye som en knappenål til gulvet ved hoffet før "alle" vet det. Tungebåndet sitter løst, og å snakke for mye kan koste dyrt. Det er likevel ikke alle som forstår dette, og prisen de senere må betale, er høy. Det gjelder å være inne med de rette folkene, og mange er dem som får lide fordi de ikke tidsnok skjønner at Anne Boleyn, en arrogant og usympatisk kvinne, snart skal bli den mektigste engelske dronningen England noen gang har hatt. Anne Boleyn på sin side skjønner ikke at hovmod står for fall, og at dette skal komme til å koste henne hodet i en tid hvor hun kunne trengt at noen faktisk likte henne litt. 

Anne Boleyn - en hovmodig kvinne hvis hode etter hvert skal dingle ...

Dramaet rundt ekteskapsinngåelsen med Anne Boleyn og skilsmissen fra Catharine av Aragon førte til brudd med pavekirken i Rom. Kong Henrik VIII ble lyst å bann, og som et motsvar til dette gjorde han seg selv til øverste leder av den engelske kirken. Dette falt mange tungt for brystet, og en av dem som heller gikk til giljotinen for å redde sin sjel enn å redde livet, var Sir Thomas More (f. 1478 d. 1535). (Han var en sterkt motstander av protestantismen. Senere ble han kanonisert som martyr av pavekirken.) 

Den påfuglaktige kongen på ridetur i en av sine vakre kreasjoner

Boleyn-familien levnes liten ære i Hilary Mantels Tudor-drama, mens Thomas Cromwell kommer desto mer sympatisk ut. Cromwell var en mann med mye makt, men som så godt det lot seg gjøre, manøvrerte i det ulente landskapet ved hoffet, der det som var riktig en dag, var svært galt den neste. Anne Boleyn blir mer og med desperat etter som det viser seg at hun ikke klarer å føde kongen en sønn, og blir vitne til hvordan hans interesse for Jane Seymour vokser for hver dag som går. Nå er det henne kongen ønsker å bli kvitt. Thomas Cromwell settes på saken med å finne nok sladder til å felle henne ... 

Så er det slutt også for Anne Boleyn ...

"Wolf Hall" er en storslagen film om noen av de mest dramatiske øyeblikkene i Englands historie. Jeg måtte riktignok bruke litt tid på å vende meg til Damian Lewis som Henrik VIII, fordi han er så ulik alle de andre rolleinnehaverne jeg har sett i diverse Tudor-filmer tidligere. Han går rundt med et fandenivoldsk uttrykk i ansiktet i de fleste scenene, og det passet ikke helt, synes jeg. Den virkelige Henrik VIII var sterkt overvektig og lite kjekk, og han hadde et stinkende leggsår som aldri ville gro. Konene hans var heller ikke spesielt vakre. Uansett - det ville ikke ha gjort seg på film. 

Svært vakre Claire Foy får frem desperasjonen hos Anne Boleyn på en troverdig måte. Dessuten kan jeg nesten ikke få fullrost Mark Rylance i rollen som Thomas Cromwell nok. Man kan bokstavelig talt se samvittighetskvalene i ansiktsrynkene hans. Når han ikke finner noen som er skyldig i tiltalen, finner han folk som er skyldige i andre ting. Straff fortjener de i alle fall, og da er det kanskje ikke så galt om de må få hodet sitt kuttet av likevel ... ? Der han blir vitne til urett, gjør han det han kan for å få kongen på andre tanker. Men han vet å gi seg i tide - før han selv risikerer noe. 

Det non-verbale spillet ved hoffet, der det alltid er øyne som får med seg den minste lille ting, er fornøyelig - om man kan si det slik. Filmkulissene - Englands mange slott - gir det hele en følelse av autentisitet. Kostymene er helt utrolige - og vakrest av alle er dem kongen selv går rundt i. Dessuten vil jeg fremheve selve filmingen, som selv i de mørkeste rom gir akkurat det lyset som skal til for å gi scenene et magisk skjær. 

Så spennende var denne TV-serien at samtlige episoder - seks i alt - ble sett i et eneste strekk. Alt annet ble lagt til side - det nyttet ikke å slutte før siste episode var sett. 

Denne TV-serien anbefaler jeg varmt! 

Innspilt: 2015

Originaltittel: Wolf Hall

Nasjonalitet: England

Sjanger: Drama

Skuespillere: Mark Rylance (Thomas Cromwell), Damian Lewis (Henry VIII of England), Claire Foy (Anne Boleyn), Bernard Hill (Thomas Howard, Duke of Norfolk), Anton Lesser (Thomas More), Mark Gatiss (Stephen Gardiner), Mathieu Amalric (Eustace Chapuys), Joanne Whalley (Catherine of Aragon), Jonathan Pryce (Thomas Wolsey), Thomas Brodie-Sangster (Ralph Sadler), Tom Holland (Gregory Cromwell), Harry Lloyd (Harry Percy), Jessica Raine (Jane Boleyn), Saskia Reeves (Johane Williamson), Charity Wakefield (Mary Boleyn) m.fl.

Spilletid: 6 timer

Heidi Linde: "Norsk sokkel"

En av de viktigste norske bøkene som kom ut i 2015!

Heidi Linde (f. 1973) debuterte som barnebokforfatter med "Myggstikk" i 1998, og som romanforfatter i 2002 med "Under bordet". Siden har hun utgitt totalt syv barnebøker og seks voksenromaner. Selv har jeg bare lest "Agnes i senga" (2012) fra før av.

"Norsk sokkel" er utgitt som en roman, men kunne like godt ha vært plassert i sjangeren novellesamling. Men så er historiene i de seks delene av boka løslig knyttet til hverandre, og dermed oppstår det en forbindelse mellom hovedpersonene, som knytter det hele sammen. Uten at dette hadde vært nødvendig over hode ... Frode Grytten valgte til sammenligning det samme fortellergrepet i "Bikubesong".

Fem av de seks kapitlene i "Norsk Sokkel" har et kommunenavn som tittel, mens ett av dem har fått tittelen Platanias. Kommune- og stedsnavnene skal fortelle oss lesere hvor handlingen finner sted. Kapitlene innledes dessuten med politiske programerklæringer, forskrifter, utdrag fra Lovdata og Bioteknologinemnda - alt med sammenheng til det norske velferdssamfunnet. Det handler om barn med særlige hjelpebehov (f.eks. rusproblematikk), Folketrygdlovens formål, fosterhjemsplassering, verdig eldreomsorg, utviklingspolitikk og fosterdiagnostikk under svangerskapet. Dermed får vi som lesere en pekepinn om hva de ulike kapitlene handler om. Hvilket burde ha vært helt unødvendig, synes nå jeg ... Samtidig opplevde jeg nettopp dette som et forsøk på å knytte historiene opp til et slags overordnet prosjekt - den norske sokkel. Nei, vi snakker ikke om oljesektoren, men mer om det typisk norske, det som kjennetegner det norske samfunnet vårt. Sånn sett er det kanskje et paradoks at hovedpersonene i boka - alle som en - er etnisk norske. Men da er jeg kanskje vel kritisk ... 

Den historien som gjorde sterkest inntrykk på meg, finner sted på Lillehammer. Ragnhild er gift med alkoholikeren Trond. I alle år har hun drømt om at han skal slutte å drikke - til ingen nytte. 

"Så hadde han drukket og falt i trappa. Eller sovnet foran tv-en, så full at han verken hørte ulingen fra røykvarsleren eller ropene fra naboer og brannfolk som strømmet til litt senere ..." (side 34) 

Nå har mannen hennes bestemt seg for å slutte å drikke. En psykolog har klart det hun aldri klarte: å motivere Trond til å begynne et nytt liv. 

"Hun hadde ofte følt uro når hun hadde vært borte og kom tilbake. Men frykten hun kjente da hun nærmet seg huset den kvelden, var helt annerledes. Lukta slo imot henne straks hun åpnet døra, lukta av grønnsåpe. Han kom ned trappa, nybarbert, nydusjet, han smilte, og hun tenkte: Nå mister jeg ham." (side 34)

Ragnhild er redd. For hvem er hun når hun ikke lenger kan være i en offerrolle, der alle rundt henne synes synd på henne, kjører på med bekymret omsorg? Der hun kan spille førstefiolin og være den som kommer med siste nytt om det begredelige ekteskapet hun lever i ... Hvorfor er hun ikke glad og lykkelig over at mannen hennes endelig bestemt seg for å slutte og drikke?

I Skien møter vi Kristian, mannen som har alt, men som likevel ikke klarer å glede seg over dette. Han er så sliten hele tiden ... Når kona Synnøve hisser seg opp over hvordan rike nordmenn på Vestkanten har utnyttet to fillipinske au pairer, kan de i alle fall konstatere at de selv ikke har noe å skamme seg over. De bor riktignok i en bolig verdt mellom 8 og 10 millioner, men barna deres har aldri blitt hentet av au pairer i barnehagen. Det har de gjort selv. Eller når hun sammenligner dem med et foreldrepar til en gutt i klassen til sønnen, der faren har en overordnet stilling i NRK mens moren er kirurg. Det ligger noe kritisk, noe misunnelig mellom linjene. 

"Hun hørte ikke kritikken som lå under replikken hans, og da han forklarte henne det, ble hun irritert. Vi har ingenting å skamme oss over, sa hun, vi er ressurssterke vi også! Han sa: Skamme meg er det siste som kunne falt meg inn! Han åpnet enda en pappeske med bøker. Skråninga, Tyven, Øya, Halvbroren, Brødrene Karamasov som han aldri hadde kommet seg gjennom, Kundera og Knausgård, Kristian tok en slurk av glasset med rødvin og tenkte: Hvor mange av hjemmene omkring her har akkurat disse bøkene i bokhyllene?" (side 83)

Og slik kunne jeg ha fortsatt, tatt for meg kapittel for kapittel og presentert essensen i disse. Det skal jeg ikke gjøre. Det jeg derimot ønsker å få frem er at hver av delene i boka har stoff nok i seg til å bli en roman. Det handler på mange måter om essensen av den norske folkesjela, der vi preges av å ha fått det litt for godt. Så godt at vi er grinete misfornøyd fordi ikke alt er som vi ønsker likevel ... Siden velstands-Norge ikke er så gammelt tross alt, er vi heldigvis i stand til å skamme oss over dette. Heidi Linde berører noe helt essensielt i dette romanen, og dette traff meg utrolig godt. Ikke fordi jeg selv er grinete misfornøyd med livet, men fordi jeg ser hva overflodssamfunnet gjør med samfunnet vår. (Det mest nærliggende eksemplet jeg kommer på i farten er det siste tåpelige handelsstuntet "Black Friday", som får folk som har mer enn nok fra før av, til å gå helt bananas i butikkene - som om vi levde i et fattig samfunn og endelig fikk mulighet for å skaffe oss noen livsnødvendigheter til en overkommelig pris. For ikke å snakke om at vi er blitt så selvgode at vi tror at vi sitter med fasiten på hvordan også andre helst bør leve livene sine.) Når blir det nok, liksom? Når blir vi fornøyde? Personene i boka er helt vanlig folk. Det kunne ha vært deg eller meg. Mange av situasjonene de står oppe i, valgene de har, er lett gjenkjennelige for de fleste. Og mangelen på mot til å forsøke å tre ut av de gamle mønstrene, gjøre noe helt annet, preger de fleste i boka. Slik det jo også er i virkelighetens verden. Selv når vi tror at et annen valg vil gjøre oss lykkeligere, våger vi ikke, men blir der det er trygt - selv om vi da velger enda mer av det samme som gjør oss ulykkelige eller som kjeder oss. Og når vi ikke orker å gå i oss selv, går vi løs på andre. De andres valg eller måter å leve på engasjerer oss mer enn våre egne liv, der vi faktisk har en mulighet for å gjøre noe med det. 

Selvsagt kunne Heidi Linde ha borret enda mer i hovedpersonenes liv enn det hun har gjort. Men når rammen for romanen er at hver del representerer kun 1/6, sier det seg selv at dette setter noen begrensninger. Men hvem vet? Kanskje går hun videre med noen av personene i nye romaner? Det ville i så fall vært spennende! 

For meg som kun har lest Lindes roman "Agnes i senga", opplevde jeg at Linde har atskillig mer å by på i "Norsk sokkel". Jeg er faktisk veldig enig med NRK-kritiker Marta Norheim i at "Norsk sokkel" er en av de viktigste bøkene som kom ut i 2015. Forfatteren viser god psykologisk innsikt i sine personportretter, hun berører noe essensielt i samfunnet vårt, og hun skriver drivende godt! Hun er ikke helt i toppsjiktet der Carl Frode Tiller befinner seg, men hun er på vei!

Jeg hadde både lydboka og papirutgaven tilgjengelig under lesningen/lyttingen. Tone Mostraum og Ola G. Furuseth leste nydelig! Så nydelig at jeg faktisk ikke ser bort fra at jeg kan finne på å høre lydboka på nytt.

Har du enda ikke lest denne romanen? Da bør du i så fall gjøre noe med dette!

Utgitt: 2015
Forlag: Gyldendal (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Opplesere: Tone Mostraum og Ola G. Furuseth
Antall sider: 293
Spilletid: 8 t 58 min.
ISBN: 978-82-05-48213-5 (papirutgaven)
ISBN: 9788242162663 (lydfilen)
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Heidi Linde (Foto: Jo Michael)

Andre omtaler av boka:
- Dagens Næringsliv v/Frode Frøyland - 14. august 2015 - Et lite stykke Norge - Heidi Linde skriver bøker som er over gjennomsnittet lette å like. Språket glir lett, men trygler ikke om oppmerksomhet. I persongalleriet finnes ingen helter eller skurker, bare mennesker som ligner på deg, meg og naboen, men som allikevel, til tross og (kanskje) nettopp derfor alle er litt interessante. ...
- NRK v/Marta Norheim - 19. august 2015 - Den mørke versjonen av Norge rundt - Personane i romanen skammar seg over at dei har det altfor godt, og dei skammar seg over at dei ikkje greier å gle seg over det. Somme skammar seg også over at dei er handlingslamma og ute av stand til å ta val, både i det nære og i den store samanhengen. ... Den norske tilstanden er skarpt observert, og romanen blir aldri programmatisk, noko som ofte er tilfelle når ein har eit overordna tema og ikkje ein person eller ei handling som motor i teksten. Det er både moro og frykteleg å lese om den norske veremåten og den norske skamkjensla. «Norsk sokkel» er ein av dei viktigaste romanane så langt i 2015.
- Dagbladet v/Marie L. Kleve - 21. august 2015 - Heidi Linde berører og underholder med roman om den norske velferden - Ikke latterbrøl-gøy, men gjennomgående humremorsomt, og av og til lyst-til-å-lese-høyt-for-andre-morsomt. Linde mestrer kunsten å vise fram de små, rare tingene vi alle gjør som forteller så mye. Personene hennes er så grundig og omsorgsfullt beskrevet at du ser dem tydelig for deg, samtidig som du kan kjenne deg like mye igjen i barnevernsbarnet som i den slitne småbarnspappaen, og i den middelaldrende mannen som nøler med å sende moren sin på hjem. ... «Norsk sokkel» er til dels behagelig lesning om et til dels behagelig samfunn. Den både berører og underholder, men kunne gjerne stukket enda litt dypere.
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 12. august - Ubehaget i velferdssamfunnet - Konfliktene og tematikken er ikke løst like elegant i alle kapitlene, noen har en tendens til å bli for pratsomme og lite poengterte, men Heidi Lindes litterære kvaliteter kan det knapt settes spørsmålstegn ved. «Norsk sokkel» er blitt en original og lettflytende fortelling om at livet er vanskelig, også i velferdsstaten.
- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - 15. august 2015 - Heidi Linde har skrevet et lett portrett av velferdslandet - Spørsmålet er om ikke Linde i Norsk sokkel kunne ha kjørt hardere på den gode ideen om å tematisere Velferds-Norge. I mine øyne er i hvert fall ikke alle koblinger mellom det lille og det store like overbevisende. Hva betyr det for eksempel at den eneste som viser omsorg for Kristian – og for å være litt pompøs – forløser ham, i forbifarten avslører en naiv tro på folketrygden? Skal vi la oss omfavne av en omsorgsfull stat, og så vil alt gå bra?
- Artemisias Verden - 18. september 2015 -Men Norsk sokkel er nok ikke den boka jeg vil sette høyest av norske romaner i 2015. Beritbok og Bea likte den nok bedre enn meg. Det gjorde også Kleppanrova. Braut med bok sier noe av det jeg også mener:"Ho problematiserar ikkje velferdsstaten, men skildrar korleis det er å vera ein del av den. "
Og den vet vi jo hvordan er. Jeg føler i alle fall at jeg vil ha mer ut av en bok enn en skildring av tingenes tilstand.
- Kleppanrova - 1. september 2015 - Absolutt en bok man bør les, fordi den tar opp mye sosialrealistiske i dagsaktuell tematikk som man bør tenke over. Det er veldig mye bra!
Jeg likte fire av historiene veldig godt og de var spennende, godt skrevet og komponert. Morsomt konsept synes jeg boka var, men de to historiene som jeg ikke likte kunne bare hatt noen grep, så hadde de også falt på plass i mitt hode.(Litt kritisk kanskje)
- Beritbok - 6. oktober 2015 - Med hånda på hjertet kan jeg fortelle at jeg likte alt ved denne boka. Absolutt alt, fra tittelen til hvor tynn tråden er mellom de forskjellige personene og historiene.
- Bea´s bokhylle - 15. september 2015 - Norsk sokkel handler rett og slett om vanlige mennesker som alle sliter med sine bekymringer for familien, helsa, økonomien og framtida. Skal jeg plassere denne romanen i en kategori må det bli i "nær-virkeligheten"-kategorien som det nylig slo meg at jeg liker så godt å lese bøker fra.
- Braut med bok - 16. august 2015 - Det finst vel ikkje noko meir klinisk og ubehageleg enn å forsona seg med at mor si har vorte for gamal til å vera heime åleine. Men det vert skildra med varme, utan dramatikk og moralisering. Denne tonen går gjennom heile romanen. Det er korkje ein hyllest eller ein kritikk til samfunnet, men ein illustrasjon av korleis det er å vera ein person som møter dei moglegheitane som ligg innafor velferdsmodellen. Men kva skjer når denne modellen skakar heile livsfundamentet? Når heile livet ditt dreiar seg kring å skjula at ektemannen din er alkoholiker, når han får eit fantastisk behandlingstilbod, og du plutseleg må bekymra deg for at han skal forlate deg?

Helene Uri: "Fordi jeg elsker deg"

Når forelskelse  blir farlig

Helene Uri (f. 1964) er forfatter, språkforsker og professor i lingvistikk. Som forfatter har hun utgitt både fagbøker, barne- og ungdomsbøker og romaner. Det er fortrinnsvis som romanforfatter jeg kjenner henne, og av de 22 bøkene hun i årenes løp har utgitt, har jeg kun lest fem. Det både "Honningtunger", "Engel av nylon", "De beste blant oss" og "Den rettferdige" har til felles, er at de er creepy. Det du ser på overflaten, er aldri slik det kan se ut som. Aldri!  Folk kan smile til deg, virke velmenende som få - men bak ryggen din er de rett og slett onde og ekle. "Fordi jeg elsker deg", som er en ungdomsroman, er intet unntak. 

I bokas åpningsscene skjønner vi at noe helt forferdelig har hendt. 

"Jeg kan nesten ikke tro at det er sant. At jeg har opplevd det jeg har. Og at jeg har overlevd. At jeg er her nå. 

Du må fortelle meg alt, sa Berit til meg da jeg kom rullende inn på kontoret hennes.
- Alt? gjentok jeg.
- Jeg tror det er best.
- Men hvor skal jeg begynne? spurte jeg.
- Begynn med begynnelse, sa hun. - Alle historier har en begynnelse. Jeg kjenner bare slutten av din. Jeg vet hvordan det kunne endt." (side 5)

Elin opplever alle ungjenters store drøm: å bli sammen med den peneste, flotteste, nydeligste, kjekkeste gutten hun og alle venninnene vet om: Fredrik! Han har det nydeligste smilet man kan tenke seg. Han er flink på skolen, har en flott kropp og er oppmerksomheten i egen person. Hva mer kan hun egentlig forvente?

Etter hvert utvikler forholdet seg til å bli nokså ekskluderende i forhold til omverdenen. Det er bare de to, og Fredrik legger opp planene for alt de gjør sammen - enten det er tale om å gå ut og spise, gå en tur eller ... ligge sammen. Og fordi han er så fantastisk i ett og alt, gjør Elin som han sier, selv om noe inni henne protesterer svakt. De gangene hun faktisk gjør noe på egen hånd, opptrer Fredrik som et offer. Jaja, han skal vel alltids finne på noe, han også ... Mens Elin er borte, får hun ekle sms´er fra Fredriks venn Bjørn. Dette får henne til å søke trøst hos Fredrik, som opptrer som den tryggeste havnen man kan tenke seg. 

Så er det skoleball, og dit skal selvsagt Elin. Hun skal treffe Fredrik eksakt rundt middnatt, siden ballet slutter halv tolv. Men i siste time lar rektor ungdommene feste til middnatt likevel, og dermed blir Elin forsinket. Da hun ankommer hos Fredrik, som er alene hjemme denne helgen, ender det med at han slår henne. Hun får et blått øye. Hva er dette for noe? Men Fredrik angrer og dagen etter kommer han med favnen full av de flotteste roser, og i samtalens løp skjønner jo Elin at det egentlig var hennes skyld at han slo. For han ble jo så redd da hun ikke kom til avtalt tid ... Dessuten elsker han henne så høyt ... 

Mens tvilen råder i Elin, er hun vitne til hvordan moren faktisk virker forelsket i kjæresten hennes. Og det er jo ikke det minste rart, så oppmerksom som Fredrik er overfor henne. Til og med hans egen mor får ikke fullrost sønnen sin nok. Tenk at han har gitt henne en så flott rosebukett! Har Elin fått en så flott bukett noen gang? spør hun. Elin blir forvirret. Var det kanskje ikke nettopp hun som fikk denne buketten? Som Fredrik insisterte på skulle stå igjen da hun dro etter den helgen da han slo henne i ansiktet?

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen - ikke mer enn at det blir mer og mer creepy etter hvert som handlingen skrider frem. Dette førte til at jeg ikke klarte å legge boka fra meg, men leste den i ett fra begynnelse til slutt. Dersom denne boka ikke hadde hatt Helene Uri-stempelet, kunne historien som sådan ha vært relativt forutsigbar. Men ikke her! Man blir overrasket absolutt hele tiden. I tillegg er boka svært godt skrevet - tilpasset målgruppen, som er ungdom! At dette er en ungdomsroman, gjorde for øvrig absolutt ingenting for mitt vedkommende. Så spennende at den nettopp har adresse til ungdommen, som dermed får med seg ikke rent lite livsvisdom på veien, tenkte jeg. For boka har selvsagt en moral. Forelskelse kan være farlig - virkelig farlig! Og selv tenker jeg på hvor viktig det er at omverdenen ikke overkjører magefølelsen til den som lever i et usunt forhold, men faktisk lytter og tar signalene på alvor. For ting er ikke alltid slik det kan se ut, og den vet best hvordan det er, den som har skoene på ... Elin kommer med signaler på at noe ikke er som det skal være, men alle vender det døve øret til. Og hun er så ung at hun ikke klarer å finne ut av egne grenser selv ... Hvor høyt må hun rope for at hun skal bli hørt? Hvor galt må det gå?

Denne boka anbefaler jeg på det varmeste!

Utgitt: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 151
ISBN: 978-82-02-48677
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget

Helene Uri (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

"A half of a yellow sun" (Regissør: Biyi Bandele)

"En halv gul sol" på film!

Chimamanda Ngozi Adichie er en av mine yndlingsforfattere fra Afrika. Hun er fra Nigeria, nærmere bestemt byen Nsukka, og det er også fra denne byen mange av hennes romaner har sitt utspring. "Half of a yellow sun" - eller "En halv gul sol" som romanen heter på norsk - er intet unntak. Adichie har utgitt fem bøker, og jeg har omtalt fire av dem her på bloggen: "En halv gul sol" (2006), "Dyprød hibiskus" (2003), "Americanah" (2013) og "Kvelningsfornemmelser" (2009). 

I 2003 ble "Half of a yellow sun" filmatisert. Rammen for historien er Biafra-krigen, som pågikk på slutten av 1960-tallet. Det var gnisninger mellom den muslimske delen av befolkningen og den kristne (igboene). Biafra-krigen startet ved at igboene ønsket å løsrive seg fra resten av Nigeria, og dette førte landet ut i en borgerkrig. Biafra-republikken ble svært kortvarig (1967-1970). I mange år har denne borgerkrigen nærmest vært et tabuemne i Nigeria. Tittelen på filmen henspeiler til flagget for Biafra.

Tvillingsøstrene Olanna og Kainene har fått seg utdannelse i England, og har nettopp kommet tilbake til Nigeria. De er svært ulike av natur, og dette preger deres valg i livet. Mens Olanna velger å leve sammen med kjæresten og litteraturprofessoren Odenigbo uten å være gift, velger Kainene et liv som forretningskvinne og innleder et forhold med forfatteren Richard, som er engelsk. Kjærligheten betyr mye for dem. De lever begge et svært privilegert  liv i Nigerias overklasse. Borgerkrigen gjør imidlertid slutt på dette, og vi følger de to parene og deres familier gjennom de årene som borgerkrigen varer. 

Odenigbo, Baby, Olanna og Ugwu - etter at de måtte flykte

Krig handler om store omkalfatringer i samfunnet og om å måtte forlate alt man eier og har for å redde sitt liv. Tidligere samfunnsstrukturer opphører, og tilfeldighetenes spill starter. Hvem dør og hvem overlever? De som ble igjen i husene sine og nektet å forlate dem, dør i alle fall. Mens de som er smarte nok til å komme seg bort i tide, har større sjanser. 

Odenigbo forøker å overtale Olanna til å gifte seg med ham

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er virkelig av ypperste klasse! Lenge ble jeg sittende og fundere på hvor jeg hadde skuespilleren som spiller Odenigbo fra, inntil jeg fant ut av det. Chiwetel Ejiofor spiller nemlig hovedrollen i "12 Years a Slave", en rolle jeg fremdeles mener at det var han som skulle ha fått Oscar for. Rollen som Odeigbo spilte han samme år som slavefilmen ble spilt inn. 

Flykter fra sitt eget bryllup

Oppbyggingen av filmen er også god, og her kommer virkelig det fargerike Afrika - på godt og vondt - frem. Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe, så må det være at samtlige motstandere av opprettelsen av Biafra (dvs. muslimene) fremstilles svært onde. Igboene fremstilles derimot mer nyanserte, og her blir vi vitne både til splid mellom søstrene, utroskap og slemme svigermødre. En annen ting jeg lurte på underveis var hvor mange lekre kjoler det er mulig å trekke frem fra en koffert som inneholder alt du eier og har mens du er på flukt. Oleana dukker nemlig opp i den ene lekre kreasjonen etter den andre. 

Noe av det som gjorde et formidabelt inntrykk på meg mens jeg leste boka var at Olanna og Odenigbo endte i en flyktningeleir til slutt, ribbet for alt de eide og hadde. Biafra-krigen endte som kjent i en enorm humanitær katastrofe. Det at krigen fikk et menneskelig ansikt, betydde mye for min opplevelse av romanen. Denne delen av boka er ikke med i filmen, og det skuffet meg selvsagt veldig. Kjærligheten sto sentralt også i romanen, men jeg opplever at den er trukket enda mer frem i filmen - på bekostning av krigen. 

Helhetsvurderingen av denne filmen er at den er vel verdt å få med seg! Bare det forhold at den faktisk ikke er produsert i Hollywood, har en betydning, slik jeg ser det. Filmen har gått på norske kinoer også (ifølge Filmweb - jeg fikk aldri dette med meg), og det sier kanskje litt om aktualiteten. 

Innspilt: 2013 
Nasjonalitet: Nigeria/Storbritannia
Sjanger: Drama/romantikk
Skuespillere: Chiwetel Ejiofor (Odenigbo), Thandie Newton (Olanna), Anika Noni Rose (Kainene), Joseph Mawle (Richard), John Boyega (Ugwu) m.fl.
Spilletid: 111 min.

"Bølgen" (Regissør: Roar Uthaug)

Katastrofe-film med nerve

"Bølgen" hadde Norgespremiere 28. august 2015, og mitt inntrykk er at "alle" har sett den ... bortsett fra meg. Men - nå har omsider også jeg sett den! Riktignok først etter at den kom på DVD, men likevel!

Regissør Roar Uthaug har ikke en veldig lang filmografi bak seg, men de fleste filmelskere vil nok nikke gjenkjennende til skrekkfilmen "Fritt vilt"(2006) og "Julenatt i Blåfjell" (2009). Det er kanskje ikke så mye som skiller et actiondrama fra en skrekkfilm, idet mange av virkemidlene mye godt er de samme. Men der det i "Fritt vilt" først og fremst er menneskene som er skumle, er det i "Bølgen" naturen selv som er farlig. Å skape en katastrofefilm som "Bølgen" krever vel dessuten et lass av tekniske ferdigheter, fordi man jo må "jukse" litt for å få alt til å se mest mulig naturtro ut. 

Med denne filmen er vi alle blitt kjent med den trusselen som hviler over Geirangerfjorden. Fjellmassivet Åkerneset er ustabilt, og sprekkdannelsene overvåkes kontinuerlig av Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE). Den dagen dette fjellmassivet løsner - og det vil det gjøre en dag, vi vet bare ikke når - så vil et ras kunne skape en flodbølge med en antatt høyde på 80 meter. Denne bølgen vil slå innover fjorden og ta med seg det meste som befinner seg på lavere nivåer enn disse 80 meterne ... 

Noen av sprekkene utvider seg med opptil 15 cm hvert år, mens det andre steder er registrert utvidelser med 0,2-0,4 mm pr. døgn i perioder. Små sensorer er plassert i fjellet, og her registreres det når fjellet beveger seg. Forskerne mener at fjellet vil gi forvarsel før raset kommer. (Kilde: Wikipedia)

Dette er altså bakteppet for filmen "Bølgen". Geologen Kristian Eikjord har sin siste dag på jobben i NVE. Han har fått nye jobb i Stavanger, og hele familien bestående av kona Idun, datteren Vibeke og sønnen Sondre, skal flytte med. Planen er at kona skal gjøre seg ferdig i sin jobb på Geiranger hotell, mens Kristian tar med seg ungene og flyttelasset til Stavanger. Før han kommer så langt, registrerer han at noe er i gjære. Det dukker opp noen mystiske resultater på dataskjermene i NVE, før alle dataene blir borte ... Kristian føler på seg at fjellet forsøker å fortelle dem noe, og i stedet for å kjøre ombord på ferga, bråsnur han og drar tilbake på jobben. 

Undersøkelser inne i fjellmassivet bekrefter Kristians mistanker. Sensorene som skal måle bevegelser i fjellet, er rett og slett kuttet av, og det er ikke tale om slitasjeskader. Her har det skjedd noe dramatisk. Ingen rundt ham orker egentlig å forholde seg helt til at det de har fryktet hele livet antakelig er i ferd med å skje. Funnet blir forsøkt bortforklart, men døgnkontinuerlig vakt blir i alle fall iverksatt. Mens Kristian og datteren overnatter i gamlehuset, velger sønnen å bo på hotellet hvor moren jobber, den påfølgende natta. 

Midt på natta skjer det. Katastrofealarmen går, og evakuering av alle beboere i fjorden blir iverksatt. Fra alarmen går til de må være i sikkerhet, har de 10 minutter å gå på. Det blir en kamp om liv og død. Hvem overlever til slutt naturkatastrofen? Det er hva det hele handler om. For bølgen kommer! Og den er formidabel! Den tar alt som er i veien ... Alt!

Bølgen kommer

Egentlig er jeg lei av de samme norske skuespillerne som går igjen i film etter film. Kanskje gjelder dette særlig Kristoffer Joner. Men i denne filmen spiller han faktisk en av sine beste roller noen sinne. Han kler rollen som intellektuell redningsmann! En som gir alt, er uegennyttig til det siste og bare har én ting for øye: å sikre at skadene etter flommen blir så minimale som mulig. Spenningen er til å ta og føle på, og jeg ble sittende og puste helt øverst i halsen da det verste dramaet pågikk, mens jeg klamret meg til sofa-lenet. Egentlig følte jeg ikke rent lite stolthet over at en naturkatastrofe har blitt så godt fremstilt i en norsk film!

Trafikk-kork gjør at alle må forlate bilene sine og flykte for livet til fots

Så får det heller være at slutten på filmen ble vel forutsigbar og melodramatisk. Slutten er uansett ikke verre enn alle katastrofefilmene vi i årenes løp har fått skyllet over oss fra Hollywood. Der hvor redningen blir et one man-show, og hvor de vi elsker mest i filmen selvsagt overlever til slutt ... 

Kristoffer Joner i sin livs beste rolle?

Har du enda ikke sett filmen? Da synes jeg virkelig at du skal gjøre det! Dette er nemlig noe av det bedre jeg har sett innenfor norsk film. Og så kan man saktens lure på hva filmer som dette gjør med eiendomsprisene i Geirangerfjorden ... 

Innspilt: 2015
Nasjonalitet: Norge
Sjanger: Action/drama/spenning
Skuespillere: Kristoffer Joner (Kristian Eikjord), Ane Dahl Torp (Idun), Jonas Hoff Oftebro (Sondre), Eili Harboe (Vibeke), Edith Haagenrud-Sande (Julia) m.fl.
Spilletid: 104 min.

Lest i 2016

Hong Kong (foto: RMC)

Her kan du lese bokomtalene mine utover i 2016 ved å klikke på hyperlinkene som kommer etter hvert. Dersom du i stedet ønsker å lete etter spesielle bøker, kan du gå inn på den alfabetiske oversikten under fanen "bokomtaler". Her lå det pr. 01.01.2016  951 bokomtaler registrert etter forfattere (på etternavn) og med hyperlink til hver eneste bok. (Årstallene i oversikten refererer seg til da aktuelle bøker opprinnelig ble utgitt - ikke da de ble utgitt på norsk.)

Januar:

1. Edvard Hoem: Bror din på prærien (2015)
2. Karl Ove Knausgård: Om høsten (2015)
3. Afewerq Gebre-Iyesus: Tobbia (1908)
4. Mah-Rukh Ali: Trusselen fra IS (2015)
5. Lucia Berlin: Håndbok for vaskedamer (1977-1999)
6. Elena Ferrante: Historia om det nye namnet (2013)

Februar:

7. Jonas Hassen Khemiri: Alt jeg ikke husker (2015)
8. Merethe Lindstrøm: Fra vinterarkivene (2015)
9. Tommi Kinnunen: Der fire veier møtes (2014)
10. Patti Smith: M Train (2015)
11. Carl-Johan Vallgren: Svin (2015)

Mars:

12. Orhan Pamuk: Herr Cevdet og sønnene hans (1982)
13. Alejandro Zambra: "Mine dokumenter" (2013)
14. Denis Johnson: Togdrømmer (2002)
15. Nils-Øivind Haagensen (red.): Skrivehistorier (2015)
16. Stig Stenslie og Marte Kjær Galtung: 49 myter om Kina (2013)
17. Victoria Bø: Adresse Alberta (2016)

April:

18. Adonis: Vold og islam (2015)
19. Haruki Murakami: Menn uten kvinner (2014)
20. Morten A. Strøksnes: Havboka (2015)
21. John Donoghue: Urmakeren i Auschwitz (2015)

Mai:

22. John Steinbeck: Om mus og menn (1937)
23. William Trevor: Å jukse i canasta (2007)
24. John Irving: Mysterieavenyen (2015)

Juni:

25. Geir Gulliksen: Historie om et ekteskap (2015)
26. Xinran: Gi meg himmelen (2015)
27. Rune Semundseth: Medarbeiderkoden (2015)

Juli:

28. Janne Kjellberg (red.): Flukt (2015)
29. Kressmann Taylor: Adresse ukjent (1938)
30. Ta-Nehisi Coates: Mellom verden og meg (2015)
31. Miriam Stendal Boules: Lykke og eksil - om Rune Christiansens forfatterskap (2016)
32. Carsten Jensen: Den første sten (2015)
33. Karl Ove Knausgård: Om våren (2016)
34. Dr. Spencer Johnson, M.D.: Hvem tok osten min? (1998)
35. Antoine Compagnon: Digital melankoli (2015)
36. Peter Stamm: Omtrentlig landskap (2001)
37. Tom Lotherington: Et dikt om Elise (2014)
38. Knut Engedal: En bok om demens - Husk meg når jeg glemmer (2016)

August:

39. Orhan Pamuk: Noe fremmed i mitt sinn (2014)
40. Amos Oz: Judas (2014)
41. Kirsti MacDonald Jareg: Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland (2011)
42. Ketil Bjørnstad: Syttitallet (2016)
43. Anne Enright: Veien til Boolavaun (2015)
44. Hisham Matar: Hjemkomsten (2016)
45. Birger Emanuelsen: Anna og kjærligheten (2016)
46. Sigurd Falkenberg Mikkelsen: Arabisk høst - korrespondentbrev 2011-2016 (2016)
47. Elena Ferrante: Dei som flyktar og dei som blir (2013)

September:

48. Jon Fosse: Trilogien (2015)
49. Ben Lerner: På vei fra Atocha stasjon (2011)
50. Edouard Louis: Voldens historie (2016)
51: Tsung Woo Han: Through Dust and Ruins (1998)

Oktober:

52. Jacqueline Woodson: Another Brooklyn (2016)
53. James Rebanks: Sauebondens liv (2015)
54. Antoine Leiris: Hatet mitt får dere ikke (2016)
55. Monica Isakstuen: Vær snill med dyrene (2016)
56. Tore Renberg: Du er så lys (2016)

November:

57. Vigdis Hjorth: Arv og miljø (2016)
58. Ivo de Figueiredo: En fremmed ved mitt bord (2016)
59. Erling Kagge: Stillhet i støyens tid (2016)
60. Karl Ove Knausgård: Om sommeren (2016)

Desember:

61. Åse Dragland: Kroppen snakker - ny viten om kroppsspråket vårt (2016)
62. Tomas Espedal: Året (2016)
63. Frode Grytten: Menn som ingen treng (2016)
64. Edvard Hoem: Land ingen har sett (2016)
65. Lise Forfang Grimnes: Kaoshjerte (2014)
66. Linn Strømsborg: Du dør ikke (2016)
67. Harry G. Frankfurt: Om sannhet (2006)
68. Ian Buruma: Vekten av skyld (1994)
69. Selma Lønning Aarø: Hennes løgnaktige ytre (2016)

Ida Hegazi Høyer: "Fortellingen om øde"

Magisk og realistisk

Ida Hegazi Høyer (f. 1981) er en av de spennende nye fortellerstemmene innenfor norsk litteratur. Hun debuterte i 2012 med romanen "Under verden" og har kommet med en ny roman hvert eneste år etter dette. Selv har jeg både "Under verden" og "Ut" (2013) stående i mine bokhyller, men har så langt bare rukket å lese "Unnskyld" (2014) - og nå nettopp "Fortellingen om øde" (2015). Høyer mottok Bjørnsonstipendet i 2014, og juryen uttalte i den forbindelse blant annet at "Høyer viser et skarpt blikk på sosiologiske strukturer". I 2015 mottok hun EUs litteraturpris (som en av 12 forfattere), og Morgenbladet kåret henne i 2015 til en av de beste norske forfatterne under 35 år. (Kilde: Wikipedia) Nevnes bør dessuten at romanen "Unnskyld" ble nominert til Bokbloggerprisen i klassen romaner i 2014. 

Etter å ha lest to romaner av Ida Hegazi Høyer, og dessuten nok en gang lest baksideteksten på hennes to første romanutgivelser (som det frister vanvittig å kaste seg over umiddelbart), sitter jeg med et inntrykk av at Høyers nisje - om man kan kalle det dette - er å skrive om små fortettede samfunn; enten det er husets fire vegger det er tale om, en øde øy, et trangt bygdesamfunn eller jeg-ets narsissistiske vesen. Her utforsker hun grensene for hvor langt vi kan gå og fremdeles være noe som forbindes med det å være menneske. Hun leter så og si opp det mørke vi alle har i oss, og hva det gjør med oss når vi utsettes for ekstreme prøvelser. Enten det er tale om en kjæreste som vi burde ha styrt langt unna, når vi utsettes for ekstrem ensomhet, hva som skjer når bygdedyret slippes løs osv.

Historien i "Fortellingen om øde" er så absurd at jeg nesten ikke har lest maken. Det aller mest absurde er at historien faktisk er sann! Den kalles Galapagos-affæren, og i 2013 ble den filmatisert under tittelen "The Galapagos Affair: Satan Came to Eden". For øvrig har jeg bare funnet en tysk Wikipedia-side med originalhistorien. 

De fleste av oss har vel en eller annen gang drømt om å strande på en øde øy, og hatt forestillinger om hvilket paradis dette måtte ha vært. Et slags evig Syden, der det kun er kos og avslapning som gjelder. Eller? I alle fall var dette en høyst reell drøm for en del mennesker i mellomkrigstidens Europa, og noen av dem tok faktisk skrittet helt ut og fullførte drømmen sin. En av dem som gjorde dette var tannlegen Dr. Friedrich Adolf Ritter. Han annonserte på forhånd at han aktet å bli en slags moderne Robinson Crusoe, solgte alt han eide, trakk ut alle tennene sine - og så reiste han til Galapagos-øyene. Her aktet han å livnære seg som vegetarianer, og eksperimentet hans besto i å leve til han ble 140 år. 

Ida Hegazi Høyer har diktet seg inn i historien til dr. Ritter - eller Carlo som han kalles i hennes roman. Hvordan var det å ankomme en øde øy? Fant han det paradiset han traktet etter? I begynnelsen må han kjempe med sjøløver for å berge maten han har med seg. Og etter hvert blir det viktig for ham å holde rede på dagene - inntil han skjønner at dette ikke har noen mening. 

"Om han virkelig skulle bli her til sin død, og om han virkelig aldri mer skulle se et menneske - hvilken rolle spilte dagene da, lurte Carlo, om de var ti eller hundre eller tusenvis, om ingen var her sammen med ham? I det gamle landet, i det gamle livet, ville han aldri tenkt tanken, men han var annerledes nå, øya hadde slipt ham til å ta sin egen nedrighet på alvor. Om ingen vet at jeg lever eller ser at jeg lever, lever med meg eller lever av meg, lever jeg egentlig da, undret han. Han hadde kommet for å puste hardere, hadde trodd at ensomheten skulle bringe ut noe rent, noe ekte. Men nå, han visste ikke engang om livet hans gjaldt. Og det var slik han bestemte seg for å skrive rapporter. Og det var slik det gikk til at han bygget en postkasse. Én dag måtte det komme et skip, og da, om han så var blitt en olding, om han så var blitt til bare knokkelstøv, ville noen kunne lese, lese om igjen, meningsløsheten til tross, det grimme forkvaklede slitet hans." (side 40-41)

De tankene Carlo gjør seg handler dypest sett om hvem vi er dersom vi setter livene våre utenfor den konteksten deltakelse i samfunnet, sammen med andre mennesker, er. Hvem er vi når ingen ser oss? Hvem er vi når vi ikke har noen å agere overfor? Carlo finner ikke det rene eller ekte ved eremitt-tilværelsen. Livet på paradis-øya er beinhardt, og det handler kun om å overleve. Behovet for kjærlighet tas ut på en øgle - som om mennesket ikke kan leve uten utøvelse av kjærlighet. Et formidlingsbehov oppstår, og Carlo begynner å skrive rapporter som han poster i en selvlaget postkasse på stranden der han selv en gang ankom. I begynnelsen skriver han kun om reelle hendelser, men etter hvert smører han på, dikter opp en innsjø og beskriver livet på øya som den idyllen han en gang drømte om at den skulle bli. 

Så en dag er rapportene hans borte. Noen har faktisk vært der og tømt postkassen, uten at han har merket noe som helst. Hvorfor har de ikke lett etter ham? Og hva har skjedd med rapportene hans? 

Det Carlo ikke vet, er at han er en berømt mann ute i den virkelige verden. Et ektepar - Wittermann - fristes til å reise til denne øya. Hun er gravid, han er helt fra seg av forelskelse og gjør det han kan for å tekkes sin kone. For det er hennes idé, dette at de skal reise ut til denne øya. Hvilken tabbe dette er, skjønner han da også de må sloss med de ville dyrene for å få beholde maten de har med seg. 

Om Carlo noen gang drømte om selskap? Kanskje - men ikke dette ... Ekteskapet til Wittermanns er temmelig dysfunksjonelt, og tilstedeværelse av disse menneskene skaper konflikter på øya. Men om Carlo trodde at det var slutt med dette, tar han i alle fall skammelig feil. For en dag ankommer det nemlig en baronesse med et harem bestående av fire menn. Og det er da helvetet virkelig begynner ... Om naturen var rå og brutal, så er menneskene enda verre ...

"Fortellingen om øde" er fornøyelig og humoristisk lesning. Ja, så er språket kanskje litt pompøst her og der, hvor Ida Hegazi Høyer leker med ordene, men det passer så utrolig godt til den fantastiske fortellingen som utspiller seg mellom bokpermene. Det var noe av det samme jeg tenkte mens jeg leste hennes forrige bok "Unnskyld", der språket er så naivistisk, fordi det først og fremst er en ung og troskyldig kvinne som forteller historien. Forfatteren skaper så og si sitt eget univers, der rammene for historien setter premissene for hvordan den nødvendigvis må fortelles. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, og det er stor fortellerkunst vi er vitne til! 

"I år av tåkestormers lys og mørke, i dagens hete og nettenes slør, hadde de levd her, side om side, men ikke før nå gikk det opp for Heinzel, akkurat hvor gal han var, denne andre mannen, denne eneste naboen. Og Heinzel fikk et sinne over seg, glødende av redsel og forakt. Som en ild å se inn i, så lenge sto han i den tause ørheten, før han endelig samlet seg til anklage. Med all respekt, dr. Ritter, sa han og lente seg frem. Han snakket rolig, hardt og sammenbitt. Du kjefter på min kone for å være glad i dyr mens du selv er så avstumpet at du ikke engang vil redde et menneskeliv. Tør jeg minne om, godeste doktor, at du selv har lagt din elsk på en øgle. Synes du virkelig, i lys av din medisinske kunnskap og visjonære innsikt, at en mann som begjærer en reptil, skal kunne bedømmes beslutningsverdig til noe som helst?" (side 195)

Selv om historien ender i forferdelse, er det først og fremst det humoristiske - her beskrevet som det ytterste av menneskets dårskap - som dominerer. Nettopp av den grunn humret jeg meg gjennom boka, lot meg fornøye av språket, lot meg rive med av personskildringene ... I og med at romanen er basert på virkelige hendelser, kan man ikke akkurat tilskrive forfatteren originalitet mtp. selve plottet. Måten historien er fortalt på, syder derimot av originalitet og et fortellertalent av de sjeldne! 

Denne boka anbefaler jeg varmt!

Utgitt: 2015 
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 238
ISBN: 978-82-10-05475-4
Jeg har mottatt et lese-eksemplar fra forlaget

Ida Hegazi (Foto: Paal Audestad)

Andre omtaler av denne boka:
- VG v/Gabriel Michael Vosgraff Moro - 25. september 2015 - «Fortellingen om øde» er en usedvanlig god roman. Historien, språket og menneskene som befolker den. Alt stemmer.
- Dagsavisen v/Kristin Buvik Sivertsen - 23. september 2015 - Vi burde være mer alene - (Intervju) - Gjennom litteratur kan vi få et pusterom fra de hektiske livene våre, og kanskje også andre typer innblikk. Høyer skriver bøker med absurde innslag for å minne oss på at livet også er uforståelig.
– Alle bøkene mine har elementer av det absurde eller det litt surrealistiske. Jeg liker å ha døra på gløtt til det uforståelige. Slik er jo livene våre også, det er på langt nær alt vi skjønner. Litteratur er et av de få feltene i våre profesjonaliserte og pragmatiske liv der vi faktisk kan tåle å åpne den døra litt, eller hvor det kan finnes et rom for det uvirkelige. Og da tenker jeg at det rommet må holdes åpent.- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 25. september 2015 - Den bærbare tragedie - I Ida Hegazi Høyers «Fortelling om øde» slipper ingen unna sin egen menneskelighet. Heller ikke på en paradisøy.
«Fortellingen om øde» er skrevet med et dvelende, drømmeaktig, men samtidig presist språk, som både kler tidskoloritten og skaper den nødvendige distanse.- Aftenposten v/Atle Christiansen - 10. oktober 2013 - Naturen tar revansj - Øya hviler fra begynnelse til slutt i sin ville natur og røper sin viten mot slutten; at mistilliten alltid vinner blant menneskene. Den tungsindige kvinnen lærer at "Det er ikke havet som stiger (…) det er vi som synker." Kvinnens replikk er megetsigende.
- Tine sin blogg - 25. oktober 2015 - Ida Hegazi Høyer bruker et fantastisk språk, og har betraktninger som treffer meg hjemme, så jeg anbefaler gjerne denne videre!
- Meldingar til massene v/Merete Røsvik Granlund - 3. november 2015 - Uferdig øymysterium: Fortellingen om øde er tidvis frisk og fin, men har ikkje blitt ein fiksjon lesaren kan fortape seg i. ... Det er Hegazi Høyers store styrke at ho kan kunsten å fortelje gjennom slike visuelt sterke bilete utan å overforklare eller prøve å presse ein narrativ logikk inn i alt.
- Elikkens bokhylle - 7. desember 2015 - Det er lenge siden, om noen gang, en norsk forfatter har flørtet med magisk realisme på denne måten. Ingen innertier, men like fullt fornøyelig og befriende annerledes.
- Groskro´s Verden - 26. november 2015 - Handlingens hovedramme er sann. Det var faktisk mennesker som dro til Galapagos øyene i Stillehavet og bosatte seg, men forsvant, endte som lik og noen overlevde. Ida Hegazi Høyer har skrevet en roman med det som ramme og det var en underholdende bok. Jeg likte boken, men den er ikke årets beste.
- Med bok og palett - 29. november 2015 - Hegazi Høyer skriver om hvordan et liv uten sosial kontakt er vanskelig å gjennomføre. Vi er avhengig av andre i forhold til både positive og negative relasjoner. I romanen viser hun til hvor lite som skal til før det oppstår problemer og uenighet når mennesker møtes, særlig under vanskelige og uvante forhold. Menneskene vi møter er svært ulike, og det sier seg sjøl at det må bli konflikter, til trass i at de egentlig har samme målsetting. De vil være fri!
Forfatteren skriver svært godt. På en enkel måte, men med mange nyanser. Historien er fascinerende, ikke minst pga at dette er bygget på en vanvittig, sann historie.