"Rosie" (Regissør: Paddy Breathnach)

Om hjemløshet i Irland

Jeg er sikkert ikke den eneste som fikk med meg at antall hjemløse i Irland økte voldsomt i årene 2017/2018. Det var rett og slett ikke nok boliger nok til alle, og prisene ble presset oppover. De svakest stilte risikerte å bli stående uten tak over hodet. Det er dette filmen "Rosie" fra 2018 handler om. Ikke til å undres over at den ble kalt "The most important Irish film of the Year" da den kom!

Den irske regissøren Paddy Breathnach (f. 1964) står bak filmer som "Alisa" (1994), "The Long Way Home" (1995), "Blow Dry" (2001), "Mad About Dog" (2004) og "Shrooms" (2006) - bare for å nevne noen. Jeg har ikke sett noen av filmene hans.

Vi følger Rosie og hennes familie gjennom 36 timer. Hun, ektemannen og deres fire barn har nettopp mistet hjemmet sitt i Dublin. Mens ektemannen er på jobb, kjører Rosie rundt med barna og leter etter et sted å bo - om så bare for en natt eller to, inntil noe mer permanent dukker opp. I begynnelsen er hun relativt rolig, men vi aner en stigende desperasjon. Særlig etter at Lady Gaga har dukket opp i byen for å holde konsert, og alle hotellene i byen er stapp fulle ... 

Har de ingen familie eller venner de kan bo hos? Vel, vennene og familien bor trangt og klarer ikke å huse en familie på seks. Det får holde at hunden deres plasseres ett sted, og at venner hjelper til med å vaske klærne deres. Rosie og hennes mor er nesten ikke på talefot, og vi skjønner at det ligger en konflikt som sperrer for hjelp fra den kanten. 

Tre av barna går på skole, og Rosie kjører dem. Hun forsøker å skjule at familien bor i bilen, fordi hun opplever en sterk skam rundt det å ikke ha et sted å bo. Det tærer på tålmodigheten til barna, og diverse epiosoder oppstår rundt dette. Noen av scenene er såre, selv om alle i bunn og grunn gjør det de kan for å bevare den gode stemningen. Ektemannen flyr rundt på visninger i fritiden, men overalt er det mange med sterkere økonomi ... Han har heller ikke verdens mest forståelsesfulle sjef, og får derfor ikke vært noen psykisk støtte for kona mens han er på jobb. 

Denne filmen satte problemene rundt hjemløshet på dagsorden i Irland da den kom. Hjemløshet er jo ikke akkurat det vi først og fremst forbinder med den vestlige verden, og i alle fall ikke som noe som kan ramme hvem som helst, uten at det ligger tung problematikk (rus, psykiatri el.l.) bak. Rosie og hennes familie fremstår nemlig som en svært alminnelig familie, der både mor og far gjør alt de kan for at barna skal ha det bra. De har bare litt dårlig råd, og opplever plutselig at sikkerhetsnettet mangler fullstendig. Hvordan skal det gå med dem i et boligmarked der prisene skyter til værs, og hvor det ikke er boliger nok til alle? 

Tematikken i denne filmen er helt grusom. Ingenting er så eksistensielt for et menneske som det å ha tak over hodet. Her finnes det heller ikke noen umiddelbar løsning. Det er nemlig så mange som er i samme situasjon. Samtlige kjemper om et tilbud om husvære for en natt eller to, og det er ikke nok til alle ... 

Vi kommer svært tett inn på familien i den lille bilen, der bagasjerommet er fylt opp av søppelsekker med det aller nødvendigste. Små og store kriser oppstår. Et av barna blir mobbet på skolen fordi de andre barna mener det lukter vondt av henne ... Så må alle barna i bilen på do ... Når de en gang faktisk får tak i et hotellrom, finnes det ingen muligheter for å varme opp mat. Alle må sove i samme rom - trøtt eller ikke trøtt. Og egentlig har barna lyst til å være hos mormor, men det ønsker ikke Rosie. Ikke uten at alle kan være der sammen. Rosie er imidlertid ikke velkommen før hun sier unnskyld om noe hun har sagt om sin avdøde far ... Og når Rosie sitter i bilen - mens barna krangler i baksetet - og ringer det ene hotellet etter det andre, bare for å få det ene avslaget etter det andre slengt i fjeset, aner vi fortvilelsen. Hva skal de gjøre? 

Skuespillerprestasjonene i dette dramaet er gode, og tematikken er viktig. Regissøren gjør heldigvis ikke dramaet om til en tåreperse, men har et sterkt fokus på det helt konkrete i situasjonen. Det gjør at filmen fungerer som det den sikkert er ment som, nemlig som en øyeåpner inn mot det største sosiale problemet Irland sliter med for tiden - å få nok boliger til alle. 

Denne filmen anbefaler jeg varmt!

Innspilt: 2018
Oroginaltittel: Rosie
Nasjonalitet: Irland
Språk: engelsk
Sjanger: drama
Skuespillere: Sarah Greene (Rosie), Moe Dunford (John Paul) m.fl. 
Spilletid: 86 min. 

"Glassland" (Regissør: Gerard Barrett)

Når foreldrene drikker ... 

For tiden ser jeg mye irsk film, og jeg skriver om dem her på bloggen min. Denne gangen har jeg funnet frem til "Glassland" (2014) av den irske filmregissøren Gerard Barrett (f. 1987). Barrett har - sin unge alder til tross - gjort seg bemerket i filmbransjen. For debutfilmen "Pilgrim Hill" (2013) vant han Rising Star Award på the 10.th Irish Film & Television Awards. 

Tematikken i "Pilgrim Hill" og "Glassland" ligner i utgangspunktet. Mens hovedpersonen i førstnevnte film hjelper sin invalidiserte far, handler "Glassland" om en ung mann som prøver å få sin alkoholiserte mor på rett kjøl igjen. Det meste ses fra de unges synspunkt. 

John er taxisjåfør, og han lever sammen med sin alkoholiserte mor Jean. Livet til Jean ble ikke helt slik hun drømte om. I sine yngre dager elsket hun å danse, og hun følte seg som skapt for et liv med mye moro. Etter hvert fikk hun to sønner, sistnevnte med Downs syndrom, og oppdaget da at ingen stilte opp for henne. Mannen forsvant, og hun endte opp med å støte fra seg sitt andre barn. Som om han var skyld i at mannen forlot henne ... John besøker sin bror på institusjonen hvor han er plassert, og broren skjønner ikke hvorfor moren ikke ønsker å ha noe med ham å gjøre ... 

Jean drikker konstant, og hennes livsførsel er i ferd med å ta fullstendig knekken på henne. John er oppgitt, og flere enn en gang redder han livet hennes ved å få henne på sykehus i siste liten. Han er sint og oppgitt over moren, og orker snart ikke mer. Hva er det som likevel får ham til å bli? Jo, innimellom får vi noen glimt av fine ting de to har sammen. Når moren er i gjenge igjen, og gjerne når hun har drukket litt, men ikke for mye, ser vi konturene av hvem hun kunne ha vært uten sin alkoholisme. En beleven kvinne med godt humør og en fin karisma ... Inntil det bikker over og hun atter er dødrukken. Da er det ikke noe moro mer. 

Under en av sykehusinnleggelsene blir John utsatt for press fra en lege, som ønsker å sende moren hans på rehabilitering. Problemet er bare at det koster mye penger. Penger verken han eller moren har ... Ikke har de helseforsikring heller ... Dette er morens siste sjanse, og etter å ha tvilt seg frem, tar John opp et lån fra sjefen sin for å betale oppholdet. Pengene håper han å klare å kjøre inn med taxien. 

Tematikken i denne filmen er ganske velkjent i irsk sammenheng, men det pleier å være mennene - ikke kvinnene - som er hovedpersonen når det kommer til fremstilling av rusproblemer. Her er det moren som drikker, og det så voldsomt at hun setter livet på spill gang på gang. Vi får også innblikk i hvordan det er å være "barn" i en slik familie, der alvoret kommer så altfor tidlig inn i deres liv. Når de voksne tar så stor plass med sine massive problemer, blir det ikke plass til bekymringsløs ungdomstid, der det meste burde ha handlet om å gjøre overgangen fra ung til voksen så smidig og trygg som mulig. John og Jean har på mange måter bare hverandre. Men i tillegg tar John seg av broren, som moren ikke vil ha noe med å gjøre. Ansvaret er tyngende, og spiser ham fullstendig opp. Samtidig har han egentlig ikke noe valg. Han må redde moren før det er for sent, selv om prisen er høy. Moren på sin side er glad for hjelpen, men kan ikke love noen ting ... 

Dramaet i denne filmen er hjerteskjærende, og man sitter ikke uberørt tilbake etter å ha sett den. Mor og sønn fremstilles glitrende av skuespillerne Toni Collette og Jack Reynor. Ingenting pakkes inn, og samtidig spilles det overhode ikke på billige, sentimentale strenger. Underveis satt jeg med mange spørsmål, som ikke ble kvittert ut. Jeg kunne bare ane hvordan det må ha vært for John å leve med denne moren, som gjorde at det aldri ble tid til hans eget liv. Uten hans inntekter ville de ikke engang hatt mat på bordet, for moren brukte all sin sosialstønad til alkohol. Hver gang han kom hjem handlet det om å sjekke ut hvor moren befant seg, og hvilken tilstand hun var i. Jeg kjente på ektheten i miljøfremstillingen, og i problemstillingen som sådan. 

En viktig og velspilt film jeg anbefaler varmt! 

Innspilt: 2014
Originaltittel: Glassland
Nasjonalitet: Irland
Språk: engelsk
Sjanger: drama
Skuespillere: Jack Reynor (John), Toni Collette (Jean) m.fl.  
Spilletid: 93 min.

"The Wind that Shakes the Barley" (Regissør: Ken Loach)

En film om den irske frigjøringskampen

For tiden holder jeg på med et filmprosjekt på bloggen min, der jeg har funnet frem til en rekke irske filmer som det er litt klasse over. Felles for de fleste er at de er noen år gamle. Av den grunn har de ikke vært like enkle å få tak i, men her har Deichmanske Biblioteks samlinger vært til stor hjelp.

"The Wind that Shakes the Barley" (2006) har jeg bestilt på nettet. Det var spesielt tre ting som gjorde at jeg ønsket å eie denne filmen selv. Det ene er at filmen omhandler en viktig del av den irske historien, nemlig løsrivelsen fra Storbritannia. Det andre er at filmen er betegnet som et mesterverk, og at regissøren vant gullpalmen i Cannes for den. Og det tredje er at jeg er veldig begeistret for skuespilleren Cillian Murphy - særlig etter å ha sett TV-serien "Peaky Blinders", hvor han spiller hovedrollen. (Lenken peker til et innlegg hvor jeg har omtalt serien.)

Filmregissøren Ken Loach (f. 1936) er engelsk. Etter å ha bladd gjennom hans filmografi på Wikipedia, var det ikke mange filmene jeg fant ut at jeg hadde sett. Kanskje bare "I, Daniel Blake" (2016) ... Det morsomme med å se film er at man hele tiden blir inspirert til å følge stadig nye spor, som leder til filmer man ellers aldri ville funnet frem til sånn helt uten videre. Jeg har f.eks. notert meg filmene "Kes" (1969), "The Angel´s Share" (2012) og "Sorry We Missed You" (2018) som jeg skal følge opp. Loach er for øvrig kjent for å fange opp sosial urettferdighet i sine filmer, og dette treffer virkelig både publikum og dem som deler ut priser. 

Hovedrolleinnehaveren i herværende film, Cillian Murphy, var bare 30 år da han spilte Dr. Damien O´Donnovan. Opp gjennom årene har jeg sett en rekke av filmene han har medvirket i, og flere har jeg omtalt her på bloggen. Jeg nevner filmer som "On the Edge" (2001), "Intermission" (2003), "Girl with a Pearl Earring" (2003), "Cold Mountain" (2003), "Breakfast at Pluto" (2005), "Inception" (2010), "In the Heart of the Sea" (2015), "The Party" (2017) og "Dunkirk" (2017).

Irland ble en del av Storbritannia i 1801. I 1919 startet en treårig krig for å løsrive Irland fra Storbritannia. Irland fikk selvstyre den 23. desember 1921. Landet ble da delt i to; Irland og Nord-Irland. Irland fikk parlament i Dublin, mens Nord-Irland fikk parlament i Belfast. 

"The Wind that Shakes the Barley" handler om deler av irenes løsrivelsesprosess. Vi befinner oss i Cork og året er 1920. Dr. Damien O´Donovan er nyutdannet lege og er egentlig på vei til London, da han blir vitne til en forferdelig henrettelse av en venn. Det er britiske soldater som står bak. Damiens bror Teddy er med i IRA, og han ønsker at broren skal bli med i frigjøringskampen. Damien har imidlertid ingen tro på at dette er en krig som kan vinnes. Inntil han på ny blir vitne til en hendelse som får ham til å ombestemme seg, og likevel bli. Deretter engasjerer han seg i kampen om å komme fri fra engelskmennenes tyranni. 

I første rekke handler det om å skaffe seg våpen, og det er det engelskmennene som har. Frigjøringskjemperne går bkstavelig talt over lik for å få tak i disse våpnene, og de er villig til å ofre sine egne liv i denne viktige kampen. 

Etter å ha blitt forrådt av en ung gutt blant deres egne, blir hele gjengen arrestert. Teddy blir torturert, men nekter å gi fra seg navnene på andre medlemmer av IRA. Til alt hell får de hjelp til å rømme fra fengselet, og kommer seg i sikkerhet. Han som avslørte dem og kommandanten bak arrestasjonene blir tatt som gisler og deretter henrettet. Damien overtar kommandoen, siden broren er midlertidig satt ut av spill etter torturen. Deretter blir vi vitne til en voldsspiral, der det hevnes fra begge sider. Damiens kjæreste Sinéad blir alvorlig skadet av britiske soldater, som skamklipper henne. 

En anglo-irsk traktat blir undertegnet, men det oppstår splid i gruppen om hvilken betydning dette vil få for et fremtidig fritt, samlet Irland. Dette splitter de to brødrene Damien og Teddy, og det får alvorlige konsekvenser for søskenforholdet. 

"The Wind that Shakes the Barley" er en sterk film, som hører med dersom man ønsker å få innblikk i Irlands nyere historie. Opprinnelig var ikke dette en populær film i England, men etter at den mottok Gullpalmen i Cannes, ble den umulig å overse. Filmen regnes som en av de mest poplulære irske filmene som noen gang er vist i Irland, og den hadde en meget god inntjening. Filmen ble nominert til en rekke priser, og selv om den "bare" vant Gullpalmen og noen få priser til i European Film Awards og Irish Film & Televison Awards, betyr dette mye mtp. visning av filmen i mange land, og også for senere filmproduksjoner av samme regissør.

Når det gjelder filmens tematikk, har jeg lyst til å sitere regissøren (klipp fra Wikipedia): 

Every time a colony wants independence, the questions on the agenda are: a) how do you get the imperialists out, and b) what kind of society do you build? There are usually the bourgeois nationalists who say, 'Let's just change the flag and keep everything as it was.' Then there are the revolutionaries who say, 'Let's change the property laws.' It's always a critical moment.

Det var ikke undertekster på min utgave av filmen, og dette gjorde det tidvis noe vanskelig å følge dialogen - særlig der en bred irsk-engelsk aksent ble benyttet. Det er både mye action og mye dialog i denne filmen, og i perioder kjente jeg litt på at den ble noe lang. For øvrig har jeg forsøkt å finne ut om noen av personene i filmen er autentiske, men det har jeg så langt ikke funnet holdepunkter for. Det foregikk nok mange kamper rundt omkring i Irland under den treårige frihetskampen, og svært mange irer var involvert. 

Filmen er spilt inn i County Cork, og jeg er ganske sikker på at en av scenene er fra katedralen i Cobn. Ellers er det mange flotte scener der den irske naturen utgjør en stemningsfull kulisse. Noe av styrken ved filmen er faktisk at den ikke er overstrødd av kjente filmfjes, fordi dette på en måte gir den mer ekthet. Dette er en film man bør få med seg dersom man er interessert i nyere europeisk historie! 

Anbefales varmt! 

Innspilt: 2006
Originaltittel: The Wind that Shakes the Barley
Norsk tittel: Frihetens pris
Nasjonalitet: England/Irland
Språk: Engelsk og irsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Cillian Murphy (Damien O´Donovan), Pédraic Delenay (Teddy O´Donovan), Liam Cunningham (Dan), Orla Fitzgerald (Sinéad) m.fl.
Spilletid: 126 min.

Zeshan Shakar: "Gul bok"

Zeshan Shakar lykkes godt med sin andre bok!

Det er tre år siden Zeshan Shakar (f. 1982) debuterte med romanen "Tante Ulrikkes vei". I år er han ute med "den vanskelige andre boka", og blant anmelderne - såvel hos de profesjonelle som hos bloggerne - har boka fått litt ulik mottakelse. Mens noen skryter "Gul bok" opp i skyene, vender andre tommelen ned og mener at den ikke på noen måte kommer opp mot "Tante Ulrikkes vei". Selv er jeg blant dem som mener at "Gul bok" er enda bedre enn debutromanen, selv om jeg likte også den veldig godt. Kanskje må man ha jobbet i offentlig forvaltning selv for å finne beskrivelsen av byråkratiets irrganger spennende? 

Bokas hovedperson Mani er på jobbjakt. Han er nyutdannet økonom fra BI, og han drømmer om å tjene store penger i det private næringsliv. I stedet må han "nøye seg med" en jobb i det offentlige ... Etter først å ha gått gjennom det ene nedslående jobbintervjuet etter det andre ... Til slutt får han jobb i budsjettavdelingen i det fiktive Oppvekstdepartementet. Og bare for å ha nevnt det: gul bok er navnet på Regjeringens budsjettforslag for Stortinget, og som presenteres første eller andre uken i oktober hvert år. 

Manis kjæreste heter Meena. Hun er både flink, vakker og ambisiøs. Vi aner likevel skurr på linjen fra første stund. Meena vil så mye mer enn Mani, blant annet at han skal flytte ut fra sin fars leilighet på Haugestua slik at de to kan ha et sted å møtes privat. Mani har allerede pådratt seg kredittkortgjeld, mye fordi han er for stolt til å la være å spandere når Meena ønsker at de skal gå ut og spise og gjøre andre ting sammen. Å ha en egen leilighet har han egentlig ikke råd til, og han føler et sterkt ansvar for faren, som ble enkemann for noen år siden. Han er det eneste "barnet" i familien. Likevel går han med på å leie en leilighet i området bak Slottet. 

Mani gjør alt han kan for å passe inn overalt, enten det er tale om i departementet der de fleste er etnisk norske, eller i sitt gamle miljø på østkanten, der ikke alle har klart seg like godt. Han kjenner på at han egentlig ikke passer inn noe sted. Han bommer på de sosiale og jobbmessige kodene, og enkelte ganger kunne det gått galt om det ikke var for at alle rundt ham faktisk passer på ham og sørger for at han klarer seg likevel. Toleranse alle veier er viktig i et departement, og dette lever kollegaene strengt etter. For Mani betyr dette at når han f.eks. skjønner at hans nærmeste kollega er skeiv, så er også dette noe han må lære å tolerere - selv om det kjennes vanskelig til å begynne med. I departementet møter han for øvrig et svært usnobbete miljø, ganske annerledes enn hva jeg vil tro at folk flest tenker om slike miljøer. Dette er svært gjenkjennelig fremstilt. 

Klarer Mani å stå opp for seg selv, og skjønner han tidsnok hva han egentlig vil med livet sitt? Deler han og Meena drømmen om et liv sammen, der de tilbringer kveldene med å se på rikmanns-såper på TV, og ferier i Dubai? En som gjesper av kjedsomhet når han ønsker å se Dagsnytt 18? Er det dette han vil? Eller er han egentlig mer rufsete i kantene, og har ambisjoner med noe mer dyptpløyende mening? 

Jeg kjente på at Zeshan Shakar traff en nerve i denne boka, og gir et meget godt innblikk i hvordan det er å komme inn offentlig forvaltning både som nyutdannet og som annen generasjons innvandrer. For ikke å snakke om den klassereisen han foretar, og som fører til at han en periode i livet sliter litt med å finne fotfeste i en verden som var ham fremmed i utgangspunktet. Likevel aner vi noe positivt mellom linjene, for er det noe som er sikkert så er det jo nettopp at Mani passer inn! Han skjønner det bare ikke helt selv enda. Beskrivelsen av byråkratiet - både på sitt verste og sitt aller beste - er ypperlig og meget realistisk! Det pågår maktkamper ikke bare blant politikerne, men også blant byråkratene, og alle har noe de kjemper litt ekstra for å bringe frem i lyset. Alltid på bekostning av noe annet, som er viktig for andre igjen. Det er en evig dans, der prioriteringer gjøres over en lav sko, og hvor det gjelder å vite hvem som har makt til å flytte alt fra kommaer til avsnitt i proposisjonene som produseres i et departement. 

Plottet i boka - om man kan kalle det et plott - er Manis dannelsesreise, fra han begynner i Oppvekstdepartementet, og til han begynner å oppdage hvem han er og hva han faktisk står for. Denne dannelsesreisen foregår i spenningsfeltet i det å vokse opp med innvandrerbakgrunn i et land som Norge, der annengenerasjonen har fått de samme mulighetene for utdannelse og karriere som andre etniske nordmenn, og skal finne en plass i samfunnet der det er plass til dem som hele mennesker, med alt de har i bagasjen fra før av. Shakar beskriver også veldig fint hvordan offentlig forvaltning gjerne vil ha et mangfoldig arbeidsliv, men ikke helt klarer å ta vare på og forløse potensialet som ligger i å ha mennesker med ulik kulturbakgrunn under samme tak. 

Jeg synes at Zeshan Shakar har lykkes meget godt med sin roman "Gul bok"! Jeg anbefaler den varmt! Kanskje særlig til ledere i offentlig forvaltning, som har mye å lære av å lese en bok som dette. 

Utgitt: 2020
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 287

ISBN: 978-82-05-53821-4

Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget. 

"Blood" (Regissører: Lisa Mulcahy, Hannah Quinn, Maurice Sweeney og Laura Way)

Spennende psykologisk thriller fra Irland!

Det er ikke mange dagene siden jeg plutselig oppdaget at NRK hadde lagt ut en ny TV-serie, som at på til var irsk. Og det tok ikke veldig lang tid å se de seks episodene som sesong 1 består av. Stor var dessuten gleden da jeg oppdaget at det er en sesong til! 

"Blood" har fått den norske tittelen "Blodsbånd". Sesong 1 ble spilt inn i 2018, og hovedrolleinnehaverne er Adrian Dunbar (som spiller Dr. Jim Hogan) og Carolina Main (som datteren Cat Hogan). (Det er for øvrig ikke lenge siden jeg så "The Crying Game", der jeg møtte en atskillig yngre Adrian Dunbar enn i denne TV-serien.)

I TV-seriens åpningsscene er Cat på vei fra Dublin til barndomshjemmet i West Meath. Moren er død, etter å ha lidd av en invalidiserende sykdom i lang tid. Hun skal ha falt om ved en liten kunstig dam i hagen ved huset hvor hun og ektemannen har tilbrakt hele sitt ekteskap. 

Cat er familiens sorte får. Hun er den som insisterer på å ha rett, når hun er overbevist om dette. Som regel møtes hun med benektelse, og dette opplever hun svært frustrerende. Som om hun er gal og bare har funnet på ting. Forholdet mellom henne og faren er elendig, og på ingen måte preget av gjensidig tillit. 

Nokså snart værer Cat at det er noe som ikke stemmer. Hun får mistanke om at faren kan ha tatt livet av moren. Faren har nemlig en elskerinne, og hun spekulerer på om det er dette som har motivert faren til å rydde moren av veien. 

Cats søsken Fiona og Michael har også sine hemmeligheter. Det har alle de andre vi møter også. Gjennom de seks episodene i sesong 1 avdekkes den ene hemmeligheten etter den andre, og spørsmålet vi stiller oss er om Cat har rett i sin antakelse om at faren har tatt livet av moren, eller om det hele er ren innbilning. Spenningen bygger seg opp fra episode til episode, og man bare må se den neste. 

Filmlokasjonen er Kildare, en by jeg faktisk har vært i. Akkurat dét er alltid litt moro, synes jeg. De fleste scenene er riktignok filmet enten innendørs eller i hagen ved barndomshjemmet (Larchill Arcadian Gardens i County Meath, i følge Wikipedia). 

Jeg gleder meg allerede til sesong 2! 

Innspilt: 2018 
Originaltittel: Blood
Norsk tittel: Blodsbånd
Nasjonalitet: Irland 
Språk: engelsk 

Sjanger: Psykologisk thriller 
Skuespillere: Adrian Dunbar (Dr. Jim Hogan), Carolina Main (Cat Horgan), Gráinne Keenan (Fiona Hogan), Ingrid Craigie (Mary Hogan), Fiona Bell (Gillian Mooney), Diarmuid Noyes (Michal Hogan) m.fl.
Spilletid: 47 - 76 min. pr. episode (6 episoder i første sesong)

"Ryan´s Daughter" (regissør: David Lean)

En gammel irsk klassiker 

Jeg holder på med et prosjekt her på bloggen min, der jeg ser gamle irske filmer som jeg skriver om. Det er fullt mulig å få tak i den legendariske Oscar-vinnende filmen "Ryan´s Daughter", men jeg valgte å låne den på Deichmanske Bibliotek. Produksjonen av filmen er riktignok engelsk, men handlingen og filmlokasjonen er irsk. Filmen er inspirert av Gustave Flauberts roman "Madame Bovary" fra 1857.

David Lean (f. 1908 d. 1991) var en engelsk filmregissør, produsent, manusforfatter og redigerer. Han sto bak store filmer som "Broen over Kwai" (1957), "Lawrence of Arabia" (1962), "Doctor Zhivago" (1965) og "A Passage to India" (1984) - bare for å nevne noen. "Ryan´s Daughter" ble spilt inn i 1970, og i det trekantdramaet som denne filmen handler om, bekles de sentrale rollene av Robert Mitchum (som Charles Shaughnessy), Sara Miles (Rosy Ryan) og Christopher Jones (som Major Randolph Doryan). I tillegg har Trevor Howard rollen som den sentrale skikkelsen Father Hugh Collins, som sørger for ro og orden når mobb-tendensene truer med å ta overhånd i det lille samfunnet. 

Året er 1917, og det som i dag er et fritt Irland, var den gangen underlagt Storbritannia. Spenningen mellom okkupantene og irene går gjennom filmen som en rød tråd, og varsler om det som senere skulle føre til opprettelsen av et fritt og selvstendig Irland. Handlingen i filmen finner sted i en bitte liten, avsidesliggende landsby på Dingle-halvøya. 

I den lille landsbyen går Rosy Ryan rundt og kjeder seg. Hun er vakker og smekker, full av ungpikedrømmer om den store kjærligheten. Nå har hennes store kjærlighet, enkemannen og skolemesteren Charles Shaughhnessy nylig kommet hjem fra Dublin, og hun går ham i møte på stranden. Hun erklærer ham sin kjærlighet, og i første omgang avviser han henne. Han tenker at han er for gammel for henne, ungpike som hun jo er. Rosy insisterer imidlertid på at hun elsker ham, og til slutt gir han etter og gifter seg med henne. 

Ekteskapet blir imidlertid ikke det Rosy har drømt om. Ikke bare henger ektemannen konstant over skolebøkene, og retter oppgaveinnleveringer, men noen romantiker er han heller ikke. Han "ser" henne ikke, selv om han åpenbart trives med at hun er der - stilletiende i bakgrunnen. 

Rosy er datter av den lokale pubeieren, og vi får etter hvert innblikk i at hele landsbyen består av nasjonalister som ønsker at Irland skal bli et fritt land. De tilstedeværende britiske soldatene er på ingen måte populære, selv om de tåles. 

En dag dukker Major Randolph Doryan opp i landsbyen. Han kommer fra fronten (i 1. verdenskrig, som fremdeles raser i Europa), og i tillegg til at han sleper på et skadet bein, lider han av bombesjokk eller posttraumatisk stressyndrom. Han og Rosy faller pladask for hverandre, og innleder et heftig romantisk forhold. I majoren finner Rosy det hun har savnet i ekteskapet, og plutselig føler hun seg levende og attråverdig som kvinne. Livet får mening, og hun blomstrer. 

Ektemannen Charles både ser og ikke ser det som hender. Han håper at det hele skal gå over av seg selv ... Da tar han ikke høyde for at landsbybeboerne oppdager affæren, og at det hele får fatale konsekvenser for Rosy. Parallelt blir vi vitne til opprørssoldater som utstyrer seg med våpen, i håp om å kunne slå tilbake på de britiske okkupantene. Landsbybeboerne er misunnelig nok på Rosy fra før av, og fallhøyden blir derfor enorm for henne ... 

Det er en sterk historie vi får innblikk i her. Det handler både om politikk og kjærlighet - til mennesker og naturen. Irlands natur utgjør en perfekt kulisse for handlingen. Det ville Atlanterhavet slår mot strendene og klippene, og jeg tenkte da på Inch Beach mellom Ring of Kerry og Dingle-halvøya, et fascinerende sted hvor jeg selv har vært. I scenen hvor nasjonalistene berger våpen i en storm som nesten blir helt fatal, tenkte jeg på Dunquin Harbour helt syd på Dingle-halvøya. 

Skuespillerprestasjonene bærer litt preg av at filmen er innspilt i 1970, men det må man jo ta i betraktning når man ser en 50 år gammel film. Robert Mitchum var 50 år da filmen ble innspilt, og han var nok da på høyden av sin filmkarriere. 

Filmkulissene ga meg nok en gang lyst til å reise til Irland! Det ville og utemmede er både skremmende, tiltrekkende og fascinerende. I denne filmen får vi virkelig kjenne på det typisk irske, særlig i spenningen opp mot de britiske okkupantene. De blir ansett som snobbete, mens det irske anses som mer ekte. Religionen spiller en sterk rolle i folks hverdagsliv, og uten Father Hugh Collins myndige inngripen i flere av scenene, kunne det gått riktig galt. Han holder nemlig en beskyttende hånd over samfunnets svake, de som det er lett å trakassere og støte ut. 

Med sine 195 minutter - dvs. drøye tre timer - er filmen lang. På 1970-tallet tålte publikum såvidt lange filmer. I dag ville det være nærmest utenkelig å vise en så lang film på kino. Akkurat dét synes jeg er leit. Noen ganger tar det nemlig så lang tid å fortelle en historie! 

Dette er nok en film jeg vil anbefale varmt! Filmen mottok to Oscars i 1970 - en for beste birolle og en for beste cinematografi. 

Innspilt: 1970
Originaltittel: Ryan´s Daughter
Nasjonalitet: Storbritannia
Språk: Engelsk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Sarah Miles (Rosy Ryan), Robert Mitchum (Charles Shaughnessy), Trevor Howard (Father Hugh Collins), John Mills (Michael), Christopher Jones (Major Randolph Doryan), Leo McKern (Tom Ryan)) m.fl.
Spilletid: 195 min.

"The Crying Game" (Regissør: Neil Jordan)

Et irsk plott av beste merke!

Jeg har tidligere omtalt noen irske filmer her på bloggen, og med filmen "The Crying Game", fortsetter jeg på mitt prosjekt. Filmen er fra 1992 og ikke helt enkel å få tak i lenger, så jeg lånte denne på Deichmanske Bibliotek. 

Irske Neil Jordan (f. 1950) er ikke bare regissør. I tillegg er han manusforfatter og forfatter av både romaner og noveller. Jordan har mottatt en rekke priser både for sine filmer og sin debutroman. For "The Crying Game" (eller "Fryktens spill" som er den norske tittelen) mottok han Oscar for beste originale manus. (I tillegg fikk den flere nominasjoner.) Det har jeg ingen problemer med å forstå, for maken til plott som i denne filmen skal man virkelig lete lenge etter! Historien er mangfoldig, kompleks og har har flere bunner. Spesielt imponerende er det at dette er en lavbudsjettfilm.

Andre filmer Neil Jordan er kjent for er "Michael Collins" (1996), "The Butcher Boy" (1997), "Intermission" (2003 - her som produsent), "Breakfast on Pluto" (2005), "The Brave One" (2007) og "Ondine" (2009). Det har blitt færre filmer med årene, og heller flere serieproduksjoner, som "The Borgias" (2011-2013) og "Riviera" (2017 - ). (Samtlige lenker peker til mine tidligere omtaler her på bloggen.)

Utgangspunktet for filmen er konflikten i Nord-Irland, mellom styresmaktene og IRA. I filmens åpningsscene befinner vi oss på et tivoli. Jude (spilt av Miranda Richardson) har lagt an på den fargede britiske soldaten Jody (spilt av Forest Whitaker), og lokker ham inn i "buskene", et stykke borte fra folk. Idet forførelsen skal finne sted, blir de avbrutt og Jody kidnappes. Jude og hennes medspillere er IRA-medlemmer, og planen er å ta et gissel for å få løslatt et arrestert IRA-medlem. 

Det hele betraktes gjennom øynene til Fergus (spilt av Stephen Rea), en mann som frivillig har blitt med på aksjonen. Han settes til å vokte gisselet, og mellom ham og Jody vokser det etter hvert frem en fortrolighet som kommer i konflikt med det oppdraget han har blitt med på. Fergus er ikke så hardhudet som resten av gjengen, og dette merker de andre. Fergus er imidlertid oppsatt på å vise seg tilliten verdig. 

Hele gisselsituasjonen ender fatalt, og kun Fergus, Jude og lederen for aksjonen (spilt av Adrian Dunbar) overlever. Tragisk nok blir den flyktende fangen overkjørt av bilen redningsmennene hans kommer i. 

Fergus skjønner at han må gå under jorden. Han reiser til London, der han begynner å arbeide som en ganske anonym bygningsarbeider under falskt navnt. Han har ikke glemt Jodys historie om kvinnen i hans liv. Dil (spilt av Jaye Davidson) er frisør, og hun vanker på en spesiell pub, hvor hun også opptrer. "The Crying Game" er hennes stjernenummer. 

En dag oppsøker Fergus frisørsalongen hvor Dil jobber, og bestiller en hårklipp. Samme kveld følger han etter Dil til puben. Der blir han vitne til at hun behandles dårlig av kjæresten sin. Han er bergtatt av hennes skjønnhet og mystiske utstråling. Da de to etter hvert innleder et forhold, er han uforberedt på at Dil er transkjønnet ... I mellomtiden dukker de to overlevende fra det mislykkede gisseldramaet opp, og ønsker at Fergus skal ta en viktig rolle i et bestillingsdrap av en eldre dommer ... 

Jeg satt fjetret i de nesten to timene filmen varte. Når du tror at du har skjønt alt, kommer det nye, overraskende vendinger i historien. Sluttscenene er helt eminente! 

Denne filmen har i grunnen alt. Et spennende plott, flotte skuespillerprestasjoner, et interessant politisk bakteppe, en dæsj kjærlighet (er det mulig for en heterofil mann å elske en transseksuell?- for eksempel), innblikk i voldelig ekstemisme der alt handler om "saken", en troverdig tidskoloritt - og flere innblikk i det typisk irske.

Jeg har vært på et par rundturer i Irland, og blir alltid svært nysgjerrig på hvor filmer som dette er innspilt. Denne filmen er for det meste innspilt i England, nærmere bestemt London, mens tivoliscenen er innspilt i Laytown, nord for Dublin. 

Dette er en kvalitetsfilm jeg varmt kan anbefale! Dersom den skulle dukke opp i noen DVD-hyller i fremtiden, kommer jeg til å sikre meg et eksemplar - for jeg ser den gjerne igjen om noen år!

Innspilt: 1992
Originaltittel: The Crying Game
Norsk tittel: Fryktens spill
Nasjonalitet: Irland
Språk: engelsk

Sjanger: Thriller
Skuespillere: Forest Whitaker (Jody), Stephen Rea (Fergus), Jaye Davidson (Dil), Miranda Richardson (Jude), Jim Broadbent (Col), Adrian Dunbar (Maguire)
Spilletid: 111 min.

"Once" (Regissør: John Carney)

Herlig irsk musikkfilm!

Jeg befinner meg i en slags irsk periode og ønsker å grave frem så mange irske filmer som mulig i tiden fremover. Den irske filmen "Once" fra 2006 er en film jeg faktisk har hatt liggende en god stund i en av mine mange usett-DVD-stabler. Jeg fant den frem etter å ha lest om at den er rangert som en av Irlands 15 beste filmer på Filmweb. I og med at denne listen er fra 2015, er det en rekke nyere filmer som ikke er med, som f.eks. den utmerkede filmen "The Journey" fra 2016 (denne filmen hadde fortjent et eget innlegg - særlig etter at jeg nylig så den for andre gang). 

Det er den irske regissøren John Carney som står bak filmen "Once", som mange betegner som en musical, men som jeg anser som en musikkfilm. Carney er mest kjent for "Once" og "Sing Street" (2016). Jeg har ikke sett noen av filmene hans tidligere, men nevner "Begin Again" (2013) siden denne ble nominert til Academy Award (Oscar) for beste originale sang. Det var imidlertid for "Once" filmen fikk Oscar for beste originale sang ("Falling Slowly"). 

For alle som har vært i Dublin og har gått gjennom gågaten Grafton Street, er det noe helt spesielt som slår en. Det er alle musikerne som står langs denne gaten og synger og spiller, og hvor kvaliteten på det som fremføres er meget høy. Mye høyere enn noe annet sted jeg har vært. Ikke sjelden er det faktisk berømtheter som står der, og som overrasker sine lokale fans med å dukke opp og spille og synge. 

I filmens åpningsscene er vi vitne til at en fyr står og synger på Grafton Street. Like ved ham står en tigger og knyter skolissene sine. Plutselig tar han tak i gitaretuiet - der musikeren har mottatt penger fra de passerende - og stikker av. Musikeren springer etter tiggeren og får til slutt tak i ham. Hele scenen ender ganske rørende, ved at de står og klemmer hverandre. Tiggeren får også noen penger av musikeren, som vi faktisk aldri får vite navnet på. 

Musikeren har tidligere bodd i London, men har kommet hjem til Dublin etter at moren døde. Nå bor han på gutterommet, og han jobber på dagtid i farens støvsuger-reparatør-butikk. Han trenger penger, for han drømmer om å kunne leve som musiker og en dag spille inn en CD. Det er lenge siden han har hatt dame, og han føler seg nok en smule mislykket der han bor på barnerommet igjen, i midten av 30-årene som han må være. Sangtekstene hans bærer preg av et tidligere svik, for det er mye hjerte og smerte i dem.

En dag stopper en ung jente opp. Hun er tjekkisk og lever av å selge roser på gata. Hun står og lytter på ham mens han spiller. Musikeren er fullstendig klar over at det kanskje ikke er en av hans beste låter hun hører på. I alle fall kommer de i snakk. Når hun hører at han er støvsuger-reparatør, lurer hun på om han kan reparere hennes støvsuger. 

Dagen etter kommer hun med støvsugeren sin, og det ender med at de spiser lunch sammen og at hun blir med ham hjem. Han bommer imidlertid stygt når han spør om hun vil overnatte hos ham. Hun føler seg dypt krenket og styrter avgårde. 

Senere skal han skjønne hvorfor. Hun bor sammen med moren sin, og hun har en liten datter. Hun er dessuten gift med en mann som sitter fast i Tjekkia. Han skal også oppdage at hun har store musikalske talenter, og det er når han får henne til å skrive noen tekster til musikken han har laget at det begynner å bli fine og vare kjærlighetslåter av det. Hjerte og smerte er fremdeles med, men i en betydelig nedtonet form. 

Jeg skal ikke si så mye mer om handlingen, men kan røpe så pass at dette er en dypt rørende film med mye god musikk. Den handler også om tilfeldigheter og ting som plutselig kan gi livet en helt annen retning enn hva man så for kort tid siden. Det handler om å være åpen for endring, og om å gripe de muligheter som oppstår. Alt dette skjer i løpet av en uke ... 

Glen Hasard (f. 1970) spiller musikeren i "Once", og han skriver sanger, er vokalist og gitarist i den irske gruppen The Frames og spiller folk rock i The Swell Season. I tillegg er han skuespiller. Han har blant annet hatt en rolle i "The Commitments" (1991). Jeg fant hans tolkning av musikeren i "Once" fin og troverdig, fordi han spiller en mann som er usikker på seg selv. Markéta Irglová (f. 1988) spiller jenta i "Once". Hun er en tjekkisk sanger og også hun skriver sangtekster. Hun har lært å spille piano fra hun var syv år, og gitar fra hun var åtte år. Etter sitt gjennombrudd i "Once" har hun gjort seg svært bemerket og har mottatt en rekke priser. 

Jeg anbefaler denne filmen varmt for alle som har sansen for musikkfilmer!

Innspilt: 2007
Originaltittel: Once
Nasjonalitet: Irland
Sjanger: Musikkfilm/drama
Skuespillere: Glen Hasard (musikeren), Markéta Irglová (jenta) m.fl. 
Spilletid: 86 minutter

Calvary (Regissør: John Michael McDonagh)

Om soning av katolsk synd

For tiden er jeg på jakt etter gode irske filmer, og i den forbindelse kom jeg over en side på nettstedet Filmweb, hvor de 15 beste irske filmene er listet opp. De fleste filmene hadde jeg sett fra før av, som regel før jeg begynte å blogge i 2010, så disse er i all hovedsak ikke omtalt på bloggen min - med unntak av noen helt korte tekster om "Hunger" (2008), "Min venstre fot" (1989), "Engelen på det sjuende trinn" (1999) og "Intermission" (2003). Det viste seg at jeg hadde "Once" (2006) liggende usett i DVD-stablene mine, og denne så jeg rett etter "Calvary" (omtale følger senere). Jeg har imidlertid lyst til å se filmer som "The Snapper" (1993), "Bloody Sunday" (2002), "The Commitments" (1991), "I fars navn" (1993) og "Lottomillionæren" (1998) på nytt. "The Quiet Man" (1952) har jeg også sett nylig, og omtale følger senere. 

Det er ikke lenger helt enkelt å få tak i noen av de eldste filmene. Her er faktisk bibliotekene en løsning. Jeg fant "Calvary" i Deichmanske biblioteks samlinger. For øvrig har jeg googlet meg frem til flere av de irske filmene. Noen har jeg bestilt via Platekompaniet, og noen har jeg bestilt fra Biblioteket. Jeg akter nemlig å gå aktivt til verks for å se flere irske filmer i tiden som kommer, og også omtale dem her på bloggen. 

Regissøren John Michael McDonagh (f. 1967) har britisk og irsk nasjonalitet, kan vi lese på Wikipedia. Han er spesielt kjent for filmene "Calvary" (2014) og "The Guard" (2011), som i sin tid ble nominert til BAFTA Award. Han har også filmene "Ned Kelly" (2003) og "War on Everyone" (2016). 

Hovedrolleinnehaveren i "Calvary" er den katolske presten Father James, spilt av Brendan Gleeson (f. 1955). Gleeson er kjent fra filmer som "Far and Away" (1992), "Braveheart" (1995), "Michael Collins" (1996), "The Butcher Boy" (1997), "Cold Mountain" (2003), "Breakfast on Pluto" (2005), "Black Irish" (2007), "The Secret of Kells" (2008), "Green Zone" (2010),  "In the Heart of the Sea" (2015), "Sufragette" (2014), og "Alone in Berlin" (1016) - bare for å nevne noen. 

I filmens åpningsscene mottar Father James et skriftemål fra en anonym mann. Han forteller at han har vært utsatt for de mest grusomme seksuelle overgrep fra en prest da han var barn. Siden denne presten for lengst er død, lover han å drepe Father James neste søndag på stranden. I og med at Father James er en god mann, vil dette skade kirken mer enn om han skulle drepe en mann som har deltatt i de seksuelle overgrepene av små barn. Han gir presten en uke på å ordne opp i sine affærer. 

Father James spør en biskop til råds. Bør han anmelde dette? Biskopen overlater til Father James å beslutte dette. 

Father James´ datter dukker plutselig opp. Hun har nylig forsøkt å ta livet av seg. Vi får innblikk i at Father James har en fortid som gift mann. Da konen døde, valgte han å bli prest. Datteren Fiona har følt seg sviktet pga. dette valget. Hun mistet både moren og faren sin "for the price of one", som hun så sårt uttrykker det. Father James understreker at han alltid vil være der for henne, uavhengig av at han er prest. 

I løpet av den kommende uken er vi vitne til at Father James oppsøker sine sognebarn, en etter en. Blant annet slakteren, som har en kone som er notorisk utro, etter at han oppdager at hun er banket opp. Av en aldrende forfatter får han en revolver. 

Møtet med millionæren Michael Fitzgerald er skjellsettende. Kone og barn har forlatt ham. Han er omgitt av pene ting, men ingenting betyr noe for ham. I en scene tar han et kostbart maleri ned fra veggen og tisser på det. Father James forlater ham i en oppgitt tilstand. 

Father James oppsøker blant annet en ung morder som har gjort noe så bestialsk som å drepe kvinner, og deretter spise dem. Nå ønsker han tilgivelse. Finnes det tilgivelse for sånne som ham? Han trøster også en enke som har mistet mannen sin i en bilulykke. 

Så brenner kirken ned, og rett etter finner Father James hunden sin. Den er myrdet. 

Så er spørsmålet: går han ned til stranden den søndagen det er meningen at han skal bli myrdet? Ja, han gjør det - som om han i likhet med Jesus skal lide for ovegrepsprestenes skyld. Derav filmens tittel Calvary, som betyr Golgata, stedet der Jesus ble korsfestet. 

Filmen er betegnet som en svart komedie, uten at jeg fant noen grunn til å le av noe som helst. Filmen gjorde imidlertid et sterkt inntrykk på meg, men av helt andre grunner enn humor. Filmlokasjonen ved byen Sligo viser den irske naturen på sitt mest spektakulære. Jeg har vært mange steder i Irland, men aldri i Sligo. Dit fikk jeg lyst til å reise, ikke minst pga. det helt spesielle ruvende fjellet med helt flat topp i bakgrunnen, og pga. havet, Atlanterhavet som hele tiden møter land på en påtrengende og støyende måte. 

Stemningen i filmen er utpreget mollstemt. Ikke ett menneske - kanskje med unntak av presten og muligens datteren hans - har en definert retning i livene sine. I stedet lever de etter sin første og beste innskytelse, og lar livet duve hit og dit eller hvor det måtte bringe dem. Dysfunksjonalitet er noe som preger dem alle, for måten de lever på vil uvegerlig føre til deres fall før eller siden. Presten utsettes for ikke rent lite spotsk atferd, som om hans mening med livet er en rød klut for dem. Ikke til å undres over at han i en scene går nærmest amok med sin nyervervede revolver. Han har da drukket for mye, en last han egentlig hadde lagt bak seg i sitt forrige liv, men som våkner til liv etter at han møtes med forakt av en far til ei lita jente han har snakket vennlig med. Som om han bærer på en kollektiv skyld for alle de seksuelle overgrepene som katolske prester har stått bak. 

Dagen etter forlater biskopen ham. Han føler nemlig at Father James ikke liker ham. Men som Father James så lakonisk legger til: Dette handler ikke om at han ikke liker ham, for det gjør han, men om at han mener at biskopen ikke har integritet. Og akkurat dét er det styggeste han kan si om noen - at de fullstendig mangler integritet ... 

De fleste rollene i filmen er en smule karrikerte, bortsett fra Father James, som spilles som tidligere nevnt av fortreffelig av Brendan Gleeson. Han møter det meste med en stoisk ro, også når han møter sin skjebne på stranden den bebudede søndagen. Hvorfor gikk han egentlig ned på stranden? Kanskje ga han opp å få sognebarna på rett vei, og innså at han ikke hadde mer å bidra med? De ga jo fullstendig blaffen i hans kirkelige budskap. Eller kanskje han innså at dersom det ikke ble ham, ville det bli en annen? Sånn sett blir filmen et viktig bilde på konsekvensene av den katolske kirkens manglende evne til å ta tak i alle de overgrepssakene som sentrale mennesker i systemet må ha visst om, men som ble feiet under teppet - inntil de kom for en dag og fikk rettslige konsekvenser. Og i tillegg konsekvenser for alle som hadde trodd på kirken og dens budskap, og tenkt at den var styrt av gode og retttroende mennesker fra innerst til ytterst ... 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! 

Innspilt: 2014
Originaltittel: Calvary
Nasjonalitet: Irland
Sjanger: svart komedie/drama
Skuespillere: Brendan Gleeson (Father James), Kelly Reilly (Fiona), Aidan Gillen (Dr. Frank Harte), Chris O`Dowd (Jack Brennan) m.fl. 
Spilletid: 101 minutter

Trondheim i juli

 

Nidarosdomen i Trondheim

Jeg har vært i Trondheim en hel del ganger, men knapt som turist. Det måtte en avlyst Rammsteinkonsert og en verdensomspennende pandemi til for at jeg skulle oppleve akkurat dét ... Mannen min og jeg reiste til Trondheim grytidlig mandag den 27. juli. I løpet av drøyt et døgn fikk vi oppleve Trondheim på sitt aller, aller beste!

Olav Tryggvasonsmonumentet med Nidarosdomen 
i bakgrunnen.

 

Trondheim er med sine ca. 200 000 innbyggere Norges tredje største by. Den ble grunnlagt i 997 e.Kr. I dag er byen aller mest kjent for Norges tekniske høyskole og studentersamfunnet, Nidarosdomen, Erkebispegården, trehusbebyggelsen spesielt på Bakklandet, bryggene ved Nidelva, Stiftsgården, St. Olavs hospital, Munkholmen, Rockheim, Pirbadet ... bare for å nevne noe.

I et hjørne av Nidarosdomen var det gudstjeneste.

Nidarosdomen er et "must" å besøke når man er i Trondheim. Jeg har selv vært utenfor denne kirken en rekke ganger, men den har alltid vært stengt. Først denne gangen fikk jeg faktisk sett domkirken innenfra. I de siste årene er det gjort et betydelig arbeid for å gjøre denne tidligere svært mørke kirken lysere. Dette har kostet flesk, og arbeidet er fremdeles ikke helt ferdig.

 

Nidarosdomen - et praktfullt bygg!

Kirken er imponerende og bygningen står virkelig ikke tilbake for tilsvarende bygninger i Europa. Den ble påbegynt ca. 1070 e.Kr., men det er gjort mye etter den tid. På museet i tilknytning til kirken fikk vi se modeller av kirken slik den har utviklet seg gjennom hundreårene som har gått siden det første bygget sto ferdig.

 

Rosevinduet i Nidarosdomen - omkranset
av orgelpiper. 

Kirken er bygget i kleberstein, og stilen er gotisk. Rosevinduet er av nyere dato og denne og flere andre glassmalerier er laget av Gabriel Kielland og senere Oddmund Kristiansen. Det er krevende å vedlikeholde disse glassmalerivinduene pga. klimaet i Trondheim, der det fort veksler mellom kulde og varme. Vi fikk se en video inne i museet, som viste hvordan glasset etter hvert bulte ut og måtte tas ned og skjæres til, for at det ikke skulle bli ødelagt. Videoen tok også for seg historien om kristningen av Norge, fra vikingtoktene til slaget på Stiklestad og senere kanoniseringen av Olav den hellige.

 

En detalj fra Nidarosdomen

I og med at Olav den hellige ligger gravlagt i kirken, er den et mål for pilegrimer. På Wikipedia kan du lese mer om Nidarosdomen.

Krypten i Nidarosdomen

Gå ikke glipp av en tur ned i krypten når du først er i Nidarosdomen.

En steinhugger i Erkebispegården.

 

Erkebispegården ligger ved Nidarosdomen. Den dagen vi var der, var det et yrende liv ute på plassen. En del brukskunstnere hadde også salgsboder med alt fra såper til keramikk, smykker og souvenirer. Her sto det også en steinhugger. Ved siden av ham var en uferdig, svær Lewisbrikke. Historien bak Lewisbrikkene er for øvrig et eventyr i seg selv. Dette var sjakkbrikker som ble funnet på Lewis i Hebridene i første halvdel av 1800-tallet. Forskerne mener at brikkene er laget i Norge, antakelig på 1100-tallet, og muligens av en håndverker i Trondheim. Denne historien har fascinert meg helt siden jeg var på Lewis og fikk høre om brikkene. Underlig nok er brikkene å finne på British Museum. De burde jo ha vært på Lewis, tenker nå jeg.

Erkebispegården.

Noen turister hadde funnet frem til Erkebispegården, og et par gjøglere underholdt de minste.

Gjøglere underholdt de små.

I en av bygningene ved Erkebispegården var det også en kunstutstilling, som vi fikk med oss.

"Den sjalu rytter" av Kjell Erik Killi-Olsen.

Kjøpmannsgata Ung Kunst står utstilt i disse lokalene fra 10. juli til 16. august. Her har debutanter fått slippe til. Mye kreativ kunst med annerledes uttrykk enn vi vanligvis er vant til å se.

Museet ved Nidarosdomen

Det arkeologiske museet var også vel verdt et besøk. Her var det for eksempel deler av skulpturer som er funnet igjen i veggene til Nidarosdomen i forbindelse med restaurering. Flere av hodeskulpturene viste ganske karikerte ansiktstrekk.

 

Torvet i Trondheim

I hjertet av byen ligger torvet i Trondheim. Det må ikke forveksles med Trondheim Torg, som er et kjøpesenter som ligger ved torvet. Torvet regnes som byens møteplass nummer en til hverdag og fest, kan vi lese på en nettside om torvet.

Hevd - en restaurant ved torvet i Trondheim

Langs den ene siden av torvet ligger det restauranter som har uteservering. Under vårt opphold var vi innom både Hevd og San Sebastian. Hevd er kjent for sine lekre smørbrød, og vi likte for eksempel sildesmørbrødet så godt at vi måtte tilbake dagen etter for å bestille det samme på nytt.

Tapastallerken på San Sebastian, Trondheim

På San Sebastian smakte vi på tapasen, som vel burde hatt navnet pinchos, siden restauranten skal fremstå som baskisk-inspirert. Uansett - maten var meget god! Særlig de varme dadlene som var rullet inn i bacon, og de saltbakte minipotetene! Jeg ble faktisk også inspirert til å prøve å lage focaccia på en litt annen måte enn jeg pleier, med dill som hovedsmakstilsetning. Og når jeg først er inne på dette med dill, så må jeg nevne at potetsalaten på sildesmørbrødet som vi spiste på Hevd også var basert på dill. Det var særdeles godt!

Et halvt sildesmørbrød på Hevd. 

Når man først er i Trondheim, er det ikke til å komme forbi at Wangsmo´s Antikvariat er et sted man må stikke innom. I alle år har jeg fått tilsendt oppdaterte kataloger fra dette antikvariatet, fordi jeg har bestilt noen bøker derfra.

Wangsmo´s Antikvariat i Trondheim.

Det er noe helt eget å rusle rundt blant brukte bøker, på jakt etter bokskatter som ikke har vært utgitt på en stund! 

 

Deilige bokhyller!

 

Jeg har alltid noen titler jeg jakter på. Jeg finner dem sjelden. Men så hender det at noen bøker jeg ikke ante at jeg ønsket meg, plutselig dukker opp. Slik hadde jeg det med en bok av Jane Urquhart - "Et annet sted" - som plutselig befant seg i hendene mine, og som handlet om potetpesten og hungersnøden i Irland å midten av 1800-tallet. Jeg som nettopp hadde lest om denne tragedien i Kirsti MacDonald Jaregs bok "Irland - En keltisk reise"! Snakk om flaks!

Bryggene i Trondheim

Vi måtte selvsagt ned til de berømte bryggene i Trondheim. Uheldigvis lå den fineste og mest fotograferte delen av bryggene i skyggen for sola, så da ble det den andre siden jeg valgte å fotografere. Den er fin, den også! Bryggene ligger ved Bakklandet.

Trehusbebyggelsen ved Bakklandet.

Bakklandet i Trondheim er både vakkert og nostalgisk med sin gamle trehusbebyggelse. Den første bebyggelsen kom på plass på midten av 1600-tallet, men det har dessverre vært noen branner her i mellomtiden. 

Solsiden, Trondheim

 

En annen flott del av byen er Solsiden. Langs kanalen ligger det mange koselige uterestauranter, og vi måtte selvsagt slå oss ned en stund her. Trondheim viste seg fra sin beste side, med strålende sol og T-skjortevær.

Solsiden, Trondheim

 

Vi valgte å bo Clarion under vårt Trondheimopphold. På toppen av hotellet er det en takterrasse, hvor det er sjøutsikt og hvor vi kunne se Munkholmen ute i fjorden.

Takterrassen på Clarion

 

I stedet for å gå ut i byens sentrum om kvelden, valgte vi å nyte hotellets fasciliteter her. Det var ikke et dumt valg i den nydelige solnedgangen.

Sashimi.

  

På hotellet var det mulig å få sashimi, men underlig nok hadde restauranten ikke spisepinner ...

Garnhuset i Trondheim.

På avreisedagen vår fikk jeg meg en tur innom Garnhuset. Jeg endte selvsagt opp med et nytt strikkeprosjekt. 

Skulptur av Hjallis.

 

Trondheim er veldig glad i Hjallis og Arve Tellefsen, og like ved torvet er det skulpturer av disse to.

Torvet i Trondheim.

Idet det var på tide å vende nesen ut mot Værnes med tanke på hjemreisen, begynte det å skye over. Godværskråkene var på vei sørover igjen ...

I fall du skulle mangle idéer på hva du kan finne på i sommer, håper jeg at mitt innlegg har inspirert deg! Trondheim er nemlig en fin by å tilbringe noen dager i!