12 bøker jeg gleder meg til å lese i høst

Bøker jeg ser frem til å lese i høst!

Det kommer ut langt flere bøker enn hva de fleste av oss har mulighet til å rekke over. Vi må derfor prioritere. I dette innlegget ønsker jeg å fortelle om hvilke 12 bøker jeg gleder meg spesielt til i høst.

Min liste bærer preg av at jeg allerede har rukket å lese noen av de bedre bøkene som har kommet ut i år; Aris Fioretos` roman "Mary" er et eksempel. Deborah Levy`s roman "Varm melk" er et annet eksempel. Dessuten har jeg nettopp lest ferdig Chigozie Obioma`s "Den forbudte elven". (Linkene peker til mine omtaler her på bloggen.) Dessuten bærer listen preg av at ikke alle forlag er klare med sine høstlister riktig enda. Dermed vet jeg ikke absolutt alt om høstens bøker akkurat nå.

Jeg har linket titlene til forlagenes presentasjon av bøkene, men understreker for ordens skyld at jeg gjør dette på eget intiativ og uten å ha bindinger til noen. Jeg har ingen inntekter på bloggen min. Tanken er at linkingen skal gjøre det enklere for mine lesere å finne ut om aktuelle bok kan være av interesse.

1. Elena Ferrante: "Den dunkle dottera" (Samlaget)

Etter å ha lest både Napoli-kvartetten og "Svikne dagar", har jeg blitt en ihuga Ferrante-fan! Jeg bare må ha mer!

Som jeg nevnte i et tidligere blogginnlegg for få dager siden, er fine leseopplevelser med forfattere jeg kjenner fra før av, den største triggeren når jeg velger ut bøker jeg ønsker å lese.

Italias Napoli og kvinneskjebner går igjen i Elena Ferrantes bøker, og "Den dunkle dottera" er intet unntak. Her møter vi Leda, som er 47 år gammel og yrkeskvinne. I sin tid foretok hun noen vanskelige og ukonvensjonelle valg, som hun nå ser tilbake på ...

Jeg kommer til å kaste meg over denne boka så snart den er i hus! (Boka er senere lest, og her er min omtale av den.)

2. Tommi Kinnunen: Lyset bak øynene" (Pax Forlag)

Leste du noen gang Kinnunens fantastiske roman "Der fire veier møtes"? Dette var hans debutbok, og den imponerte stort. Jeg ble derfor lykkelig da jeg fikk nyss i at en fortsettelse var på vei.

Etter å ha lest forlagets presentasjon av "Lyset bak øynene", finner jeg likevel ingenting som tyder på at denne boka er en fortsettelse av "Der fire veier møtes" ... Okke som ... leses skal den nå uansett! Kinnunen har nemlig en helt unik fortellerstemme, og forventingene til boka er skrudd høyt i og med at Politiken har erklært denne siste boka som et mesterstykke. Det er femtitallets Helsingfors som er åsted for bokas hendelsesforløp. Det handler om ensomhet og om nødvendigheten av å finne sin egen vei. (Boka er senere lest, og her er min omtale av den.)

3. Roy Jacobsen: Rigels øyne (Cappelen Damm)

Etter å ha lest "De usynlige" og "Hvitt hav", er det helt selvsagt at jeg skal lese den tredje boka i serien - "Rigels øyne"!

I denne tredje boka er krigen over og året er 1946. Ingrids datter er blitt ti måneder, og Ingrid legger ut på vandring for å finne barnefaren. Hun møter et land som gradvis vender seg til at det er blitt fred ...

Mens jeg går og venter på denne boka - den kommer nemlig ut først 4. september - lever det et håp i meg om at det må komme flere bøker etter denne. Da håper jeg at handlingen atter er tilbake til Helgelandskysten. (Boka er senere lest, og her er min omtale av den.)

4. Trine inviterer - menyer til hverdag og fest (Cappelen Damm)

Jeg har fulgt Trines blogg i årevis, og har selvsagt de to første kokebøkene hennes. Sjelden har vi sett mer pedagogiske kokebøker som gjør at nær sagt hvem som helst kan lykkes, bare man følger oppskriftene til punkt og prikke! Gjennom den umiddelbare tilbakemeldingen denne populære matbloggeren får fra sine lesere, får hun en unik mulighet til å justere oppskriftene slik at "alle" kan få det til på kjøkkenet. Hun deler også raust med triks og tips som de mer proffe kanskje tar som en selvfølge - noe som går "without saying" - men som vi andre faktisk trenger å få inn med tesje! Å lage mat etter hennes oppskrifter, gir selvtillit! Denne boka skal jeg selvsagt sikre meg! (Denne har jeg senere gjort meg godt kjent med, og her er en presentasjon av boka.)

5. Paul Auster: "4 3 2 1" (Aschehoug)

Jeg har fulgt Paul Austers forfatterskap i en årrekke (nesten 30 år), og jeg har lest nesten alt han har skrevet. "4 3 2 1" er en diger koloss på nesten 900 sider, og det er en svært spesielt anlagt roman der vi følger en og samme person gjennom fire parallelle versjoner av hans liv.

Dette med å skrive store, tykke romaner og håpe på at man lykkes med å skape "den store amerikanske romanen" (noe ala en moderne klassiker), er en trend i tiden blant amerikanske forfattere for tiden. Men hvorfor i all verden må bøkene på død og liv være så tykke? ...

tenker jeg. Uansett - denne romanen skal jeg selvsagt lese!

6. J. D. Vance: Hillbillyenes klagesang (Cappelen Damm)

Denne boka kom jeg over på en av mine mange bokhandlerbesøk nå i høst, og den fanget nokså umiddelbart min interesse. Det er mulig at min egen rundreise i USA tidligere i sommer virket som en trigger da jeg leste baksideteksten på vaskeseddelen. Uttrykk som "en rapport fra USA" og "dagens fattige" traff meg. Tidligere har jeg lest en del om hvor kort veien fra et vellykket liv til et liv på gata i USA kan være. På min rundreise i USA så jeg mange fattige og det gjorde et sterkt inntrykk.

Boka inneholder i følge forlaget en sterk og sviende skildring av forfatterens egen klassereise. Samtidig er den en beskrivelse av diskriminering og de struktuelle og kulturelle barrierene som dagens fattige møter.

7. Colson Whitehead: Den underjordiske jernbanen (Kagge forlag)

Denne boka omtales som årets litterære sensasjon, og man kommer ganske enkelt ikke utenom den dersom man ønsker å følge med på det som skjer i samtidslitteraturen, har jeg skjønt. Første gang jeg kom borti den, tenkte jeg imidlertid at jeg hadde lest min andel av bøker om tyranniske slaveeiere og deres mishandling av slavene sine. Så feil kunne jeg altså ta ...

Boka ligger er allerede i hus, og jeg ser frem til å lese den. (I mellomtiden har jeg lest boka, og her er min omtale av den.)

8. Rune Christiansen: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen (Oktober forlag)

For noen titler Rune Christiansen gir sine bøker, tenkte jeg da jeg her om dagen kom over denne romanen!

Jeg har dessverre bare rukket å lese "Ensomheten i Lydia Ernemans liv" av denne forfatteren, men jeg føler likevel at jeg kjenner ham så godt. Det har naturligvis sammenheng med at jeg har hørt på ham en gang på Litteraturhuset (januar 2015) og at jeg har lest Miriam Stendal Boulos` bok "Lykke og eksil - Om Rune Christiansens forfatterskap".

I denne romanen møter vi den unge og foreldreløse jenta Fanny, som i det ytre lever et enkelt og litt sørgmodig liv, men som åpenbart har et rikt indre liv full av eventyr ... (Boka er senere lest, og her er min omtale av den.)

9. Asgeir Ueland: Shetlandsgjengen - Hemmelig agenttransport på liv og død (Kagge forlag)

Etter å ha vært på Shetland i fjor og fått nærkontakt med denne delen av vår historie (dette skriver jeg om i dette blogginnlegget om Shetland), er det helt opplagt at jeg må lese denne boka! Leselysten trigges dessuten av min interesse for andre verdenskrig.

Forlaget skriver følgende om boka:
Gjennom flere vintre reiste norske skøyter frem og tilbake over ugjestmilde Nordsjøen. Vi følger legendariske skippere som Leif Larsen og ukjente helter som Grotle-brødrene gjennom stormer, infiltrasjonsforsøk, forlis og død.

Dette er første gang hele historien om Shetlandsgjengen fortelles – fra det politiske spillet til planlegging, orkaner i Nordsjøen, triumfer og tilbakeslag. Men aller mest er det en fortelling om hvordan vanlige nordmenn viste ekte heltemot da det gjaldt som mest.

10. Judith Hermann: Lettiparken (Pelikanen)

Jeg har ikke lest noe av Judith Hermann tidligere. Likevel var det mange ting som trigget min interesse for å lese denne boka. For det første pleier utgivelser på Pelikanen å borge for kvalitet. For det andre står boka for tiden i Tronsmo bokhandels vindusutstilling. Og for det tredje: Det er Sverre Dahl som har oversatt boka fra tysk.

"Lettiparken" er en novellesamling om barnløshet, skilsmisser, nye partnere, timer hos psykoanalytikeren og døende foreldre. Trenger jeg å si mer? Klart jeg skal lese denne boka!

11. Bård Torgersen: Jeg ikke dum (Flamme)

I forrige uke var jeg på Flammes pressekonferanse og i den forbindelse overvar jeg Bård Torgersens opplesning av egne dikt fra diktsamlingen "Jeg ikke dum". Det gjorde så sterkt inntrykk at jeg bare er nødt til å skaffe meg denne diktsamlingen.

Det handler ikke bare om at alle andre er dumme og at verden er et dumt sted, men også om at det finnes en dum liten dritt i oss alle.

Jeg ble både sjarmert, lattermild, glad, trist og giret av å høre på disse diktene. Tankevekkende og følelsesladde dikt!

12. Lene Wold: Ære være mine døtre - æresdrap fra mannens perspektiv (Kagge forlag)

Andre kulturer har interessert meg så lenge jeg kan huske. Særlig interessant er det å lese om kulturkonflikter, radikalisering, æresdrap og annet. I den sammenheng er Lene Wolds bok et must å få med seg.

Forfatteren har de siste tre årene tilbrakt mye tid i Jordan sammen med en far som har drept sin mor og en av sine døtre for å gjenopprette familiens ære. Hun har virkelig gjort grundig research, og denne gangen fortelles historien fra gjerningsmannes perspektiv - ikke fra ofrenes ... Dette gjør boka meget unik. Denne bare må jeg lese! (I ettertid har jeg lest denne boka, og her er min omtale av den.)

Deborah Levy: "Varm melk"

Når mors sykdom trumfer alt ...

For tiden holder jeg på med et helt spesielt leseprosjekt, der jeg inspireres av vindusutstillingen på den kjedeuavhengige bokhandelen Tronsmo i Oslo. "Varm melk" av Deborah Levy er en av bøkene som for tiden står utstilt der, og det var slik jeg ble oppmerksom på denne boka. At den var kortlistet til Man Booker-prisen i 2016, styrket beslutningen om å lese boka. Plasseringen i Tronsmo-vinduet gjorde at den ble lest allerede nå. 

Litt om forfatteren

Deborah Levy (f. 1959) er ingen ny forfatter, men "Varm melk" er likevel den første av hennes bøker som (så vidt jeg vet) er oversatt til norsk. Levy debuterte som forfatter i 1986, og har utgitt til sammen syv romaner, tre novellesamlinger, en sakprosa og en diktsamling. I tillegg har hun skrevet et helt lass med skuespill. Også i 2012 ble hun kortlistet til Man Booker-prisen, den gangen for romanen "Swimming Home. And Other Stories". 

Levy er for øvrig født i Johannesburg i Sør-Afrika, men har bodd i England fra 1968 og frem til i dag. 

Om "Varm melk"

Sofia er i midten av 20-årene. Foreldrene hennes ble skilt da hun var 12 år gammel. Hun ble boende sammen med moren Rose i England, mens hennes greske far flyttet tilbake til Hellas. Der giftet han seg senere med en 40 år yngre kvinne, som han nå har fått et barn med. 

Sofia har mastergrad i antropologi og har en ikke fullført doktoravhandling. Hun har blitt med moren til Almería i Spania, hvor moren skal oppsøke hjelp hos dr. Gómez og hans datter, som står bak en omstridt alternativ klinikk. Rose klarer ikke å gå, til tross for at ingen finner noe galt med beina hennes. 

I dag mistet jeg den bærbare datamaskinen min i betonggulvet på en bar på stranda. Jeg hadde datamaskinen under armen, og den gled ut av det svarte gummietuiet (som er formet som en konvolutt) og landet med skjermen ned. Den digitale siden er knust, men den virker i det minste fremdeles. Datamaskinen min inneholder hele livet mitt og vet mer om meg enn noen andre. 

Det jeg mener å si, er at hvis den er ødelagt, så er jeg det også. (side 7) 

Dermed er den noe mollstemte og sarkastiske tonen i romanen satt ...

Sofias mor er noe for seg. I og med at hun angivelig ikke kan gå, er det Sofia som må gjøre alt. Hente vann blant annet ... som alltid er feil. Morens tunge er skarp, og det er ikke mange oppmuntrende ord som kommer ut av hennes munn. Aller helst er det sylskarp kritikk av det nedbrytende slaget. 

For å fylle tiden med noe som gir et skinn av å være meningsfylt, bader og soler Sofia seg når hun kan tillate seg å ta pause fra morens krav. Andalucias kyst er imidlertid invadert av Medusa-maneter, og i perioder er det risikabelt å bade i havet. Da heises Medusa-flagget for å advare badegjestene. Akkurat dette fikk ikke Sofia med seg, for hun trodde at Medusa var en gresk gudinne som ble til et uhyre etter en forbannelse. Medusa betyr manet på spansk ... Hun ender opp med brannskader etter å ha vært i berøring med brenntrådene til manetene. Slik kommer hun i kontakt med badevakten som behandler turister for brannskader. Senere blir han hennes elsker. Parallelt innleder hun også et heftig forhold med Ingrid, kvinnen som kaller henne Zoffie. 

Til morens store fortvilelse starter Goméz behandlingen av henne med å ta fra henne noen av medikamentene hun går på. Mens Rose gjennomgår den ene undersøkelsen etter den andre for å avdekke om det skulle finnes en fysiologisk forklaring på lammelsene i beina hennes, stiger hennes skepsis overfor klinikken. Samtidig skjer det merkelige ting i kroppen hennes. Det pussige er nemlig at funksjonsnivået øker etter som flere og flere av pillene tas bort fra henne. Paradoksalt nok er ikke Rose glad for dette, som om hun trenger sykdommen for å være et helt menneske ... Sofias tålmodighet minker og frustrasjonen øker pga. det hun er vitne til.

Da vi kommer tilbake til bilen, ber jeg Rose om å reise seg fra rullestolen og vente mens jeg slår den sammen og legger den i bagasjerommet. 

"Det er ikke snakk om vilje, Sofia. Jeg kan ikke stå i dag."

Da jeg har fått moren min på plass i bilen, etter alle stønnene, ynkingen, hvesingen og til slutt fornærmelsene som var rettet mot meg og alle mine feil, mangler og irriterende vaner, føltes det som om hun faktisk var en gangster som hadde tilranet seg livet mitt.

Jeg satte meg i passasjersetet, smelte igjen døra og ventet på at hun skulle kjøre i vei, men hun satt helt stille, som om hun var i sjokk. Vi hadde parkert utenfor en ruin av et hus som vi trodde var ubebodd. Men nå så vi at det bodde folk der, til tross for hullene i taket og de knuste rutene. En mor og den lille datteren hennes spiste suppe på verandaen. Alt var ødelagt, trillebåren, barnevognen, stolene, bordet og dukken med en arm som lå like ved bilen.

Det var et ødelagt hjem på alle måter.

Moren min var overhodet i sin egen lille, ødelagte familie.

Det var hennes ansvar å hindre ville dyr i å snike seg inn gjennom døra og skremme vettet av barnet hennes. Det var som om dette triste huset var et slags gjenferd hun bar inni seg, frykten for ikke å holde ulven unna døra vår i Hackney i London. (side 133-134)

Sofia har ikke sett faren sin på alle de årene som har gått siden han forlot henne og moren. Hun bestemmer seg for å reise til Athen for å besøke ham, hans nye kone Alexandra og halvsøsteren Evangelina. Sofia anser farens gjeld til henne som meget stor. Det er en gjeld som går langt tilbake i tid. "Som følge av hans første misligholdelse har moren min pantsatt livet mitt." (side 191) Hun funderer over om kreditorer er lykkeligere enn gjeldsofre. 

Faren har et sterkt ønske om at Sofia skal se det hele - det vil blant annet si sviket mot henne - fra hans synsvinkel. Skjønner hun ikke at han måtte bort ... bort fra Rose´s hypokondri? Alexandra er på sin side ute etter å få henne til å forstå at det ikke er lett å være sammen med en mann som er 40 år eldre ... som om de var venninner. Faren som snart trenger en ny hofte og som har fått fire nye tenner som må ligge i en spesiell væske på nattbordet om natten ... Da faren ønsker å gi henne noe før hun reiser tilbake til Spania, og kommer trekkende med en 10 Euro-seddel (siden han hadde glemt å gå i banken), gir hun pengeseddelen spontant til en tigger. Avstanden mellom dem kunne knapt vært større. 

Da Sofia vender tilbake til Spania, har moren vært innlagt på sykehus. Der har hun fått en hel haug med nye medisiner; kvalmestillende for bivirkningene av antidepressiva, piller mot høyt kolesterol og blodtrykk, mot svimmelhet og sure oppstøt, mot diabetes, podagra, betennelser samt sovetabletter, muskelavslappende piller og avføringspiller ... Så mye for Goméz´ opplegg ... Mens moren konstaterer at hun liker Sofias massasje så godt at hun skulle ønske at hun kunne kutte av seg hendene og la dem bli der hos henne mens hun var på stranda hele dagen ... 

Hvordan går det med moren til slutt? Kommer hun til å kunne gå igjen? Og hva med forholdet mellom mor og datter? Blir det bedre, eller ender det i katastrofe? Og hva med kjærligheten?

Min oppfatning av boka

"Varm melk" er en lettlest og betagende roman om en ung kvinne som burde ha vært på full fart inn i voksenverdenen. Moren har likevel fremdeles et sterkt tak på henne, og dette har gjort løsrivelsesprosessen besværlig. Uten at det sies rett ut, skjønner vi at det er mye skyldfølelse ute og går. Moren sitter i rullestol og er fullstendig avhengig av henne. "Hent ditt!" "Hent datt!" Kommandoene hagler over henne, og selv om Sofia gjør så godt hun kan for å please moren, er ingenting bra nok. 

De bitende kommentarene til moren er nedbrytende, og for å holde seg oppe må Sofia blant annet fortelle seg selv at hun faktisk har fullført en master med svært gode karakterer. Hun kan "takke" moren for at hun ikke har fullført doktorgraden sin ... Den uferdige avhandlingen er lagret på datamaskinen hvis skjerm hun knuser i bokas åpningsscene ... 

Blir Sofia ved sin mors side fordi hun ikke orker å ta fatt på voksenlivet, og sånn sett dekker seg bak morens urimelige krav, eller er hun virkelig så bundet på hender og føtter som det tilsynelatende ser ut til? Vel, jeg hellet mot den siste tolkningen. Fordi morens sykdom hele tiden trumfer alt, blir det ikke plass til Sofia, og mangelen på morskjærlighet har antakelig gjort at hun betrakter det meste med en viss ironisk distanse. Det er som om hun er på utsiden av seg selv og bare lar ting skje, uten å investere 100 % i noen. Hun legger på svøm ut i sjøen selv om hun vet om medusaene, som om det å skade seg selv er en måte å få litt omsorg fra badevakten og elskeren. Samtidig er det fandenivoldskheten i henne som blir hennes overlevelsesstrategi til slutt ... 

Noe av det jeg likte aller best med denne boka er alt det usagte som ligger mellom linjene, og som gjør at det er mulig å oppfatte historien på flere måter. Den fikk meg til å tenke. Selv om historien som sådan er temmelig outrert, og i utgangspunktet ikke er lett gjenkjennelig for de fleste, er det likevel noe universelt her. Det er nemlig mye makt i sykdom, og den syke kan holde menneskene rundt seg i en skrustikke over lang tid. Ja, i årevis. Skyldfølelse er viktig et stikkord. Kan man svikte en som trenger en 110 %? For Sofia handler det om å finne ut hvor moren slutter og hvor hun selv begynner. Det handler om å slutte å være et gissel. I hennes ironiske distanse til det som skjer rundt henne, er det mye mørk humor. Om man ikke skrattler av de bisarre situasjonene, så gjør det noe med følelsene til den som leser dette. Mens tittelen "varm melk" henspeiler til noe de fleste kan relatere seg til - nemlig bildet av en mor som viser omsorg for sitt syke barn ved å komme med varm melk - er rollene i denne dysfunksjonelle familien snudd opp-ned. Hva er moren uten sykdommen? Og hva er Sofia uten bindingen til moren? Våger hun å leve på egne premisser?

For meg ble dette en sterkt leseopplevelse, og jeg anbefaler boka varmt! 

Utgitt: 2016
Originaltittel: Hot milk
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Solum Forlag
Oversatt: Anne Cathrine Wollebæk
Antall sider: 293
ISBN: 978-82-560-1949-6
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Deborah Levy (Fotograf ukjent)

Så mange bøker og så liten tid ...

Vindusutstillingen på Tronsmo bokhandel mandag 5. august 2017

Bokhøsten 2017 er her!

Bokhøsten er over oss og markedet flommer over av bøker vi bare må lese. For egen del kjenner jeg sterkt på faren for at grådigheten skal ta fullstendig overhånd. Lesetid er nemlig et knapphetsgode i min tilværelse (og i de fleste andres også, tar jeg ikke feil), og det handler ikke bare om prioritering. For jeg leser virkelig når jeg kan - på vei til og fra jobb (da går det som oftest i lydbøker), når jeg venter i kø, når jeg skal slappe av, når jeg gjør huslige sysler hjemme - lydbøker da også (med mindre jeg holder på å lære meg noe nytt som krever all konsentrasjon) osv. En krevende jobb må ta mye av "skylden" for at det har blitt atskillig mindre lesning i 2015 (69 leste bøker), 2016 (69 leste bøker) og 2017 (48 bøker hittil i år). Vanligvis pleier jeg å lese 110-130 bøker pr. år. To bøker i gjennomsnitt pr. uke er virkelig ikke noe å få hakeslepp for når man står overfor en lidenskapelig bokelsker, som for flere år siden definerte TV ut av sitt liv (og bare ser nyheter i streamet versjon på nettet). 

Stabelen med uleste bøker vokser hjemme
hos meg

Lesemålet mitt i år

I år er målet mitt å komme opp i rundt 80 leste bøker. Uansett - det krever mye bevissthet rundt prioritering. Hvilke bøker skal jeg prioritere? Hva skal jeg i så fall prioritere bort?

Mitt overordnede mål er å treffe så godt jeg kan på kvalitetslitteratur. Innimellom unner jeg meg riktignok en bestselger eller tre - dersom tematikken treffer meg. (Da kan jeg i grunnen tåle litt av hvert ... Det eneste jeg ikke tåler er at dårlige bøker markedsføres som mesterlige - da kvesser jeg pennen!) Krim og thrillere tar jeg meg imidlertid ikke tid til å lese, selv om dette er sjangere jeg absolutt kan ha glede av - i alle fall av og til og når kvaliteten er god. (Kanskje leser jeg krim og thrillere igjen den dagen jeg får mer av livet mitt tilbake (les: en mindre krevende jobb) og kommer opp i 120-130 leste bøker årlig ... Da trenger jeg ikke lenger å være så streng med meg selv ...)

Litt om leseeksemplarer

I min postkasse strømmer det for tiden inn leseeksemplarer fra forlagene. De fleste har jeg bedt om selv, men noen kommer også uten at jeg har bedt om dem. Disse bøkene er faktisk en glede - så lenge de treffer på min litteratursmak. Men krimbøker og den slags er det helt unødvendig å sende meg, for jeg gir dem bare videre til andre som er mer interessert. Noen ganger blir mannen min glad, men han er ingen bokblogger. 

Bare for igjen å ha presisert det: Jeg blogger kun på hobbybasis og tjener absolutt ingenting på bloggen min. Jeg har ingen reklame, og jeg mottar aldri penger for å skrive om bøker. Jeg er fri og uavhengig, og jeg er ærlig når jeg skriver. Det hender at jeg har møtt en og annen forfatter tidligere, og da kjenner jeg på det når jeg ikke liker vedkommendes bok. (Særlig gjelder dette unge og uerfarne forfattere.) Men jeg skriver likevel det jeg mener, selv om det sikkert kan såre og skuffe. Hensynet til mine lesere (og egen integritet og troverdighet) går alltid foran.  

Når jeg skriver om bøker jeg har mottatt som leseeksemplarer, oppgir jeg det alltid i selve innlegget. Om leserne mine tenker at det svekker min troverdighet som blogger at jeg mottar leseeksemplarer, er det synd - men det får jeg ikke gjort noe med. 

Hva er det som avgjør hvilke bøker jeg velger meg ut? 

Det er mye som inspirerer meg når jeg skal velge ut bøker jeg ønsker å bruke min lesetid på. (Men bare for å ha sagt det: jeg overvurderer alltid hvor mange bøker jeg tror jeg kommer til å lese.) Den første og største triggeren er mitt eget kjennskap til ulike forfattere. Derfor gleder jeg med f.eks. til å lese Roy Jacobsens nye roman "Rigels øyne" (er ikke utgitt enda), Ketil Bjørnstads "Åttitallet" (har heller ikke kommet enda) og Lotta Elstads "Jeg nekter å tenke".  For ikke å snakke om Elena Ferrante og den nyoversatte boka "Den dunkle dottera" ... Erfaringene jeg har med disse forfatterne fyller meg med mye godfølelse! 

Den andre triggeren er abonnering på nyhetsbrev fra forlagene. De fleste forlagene har åpnet for denne muligheten på sine nettsider. Her får man informasjon om bøker som kommer - sammen med utgivelsesdato. Dette gjør at hjernen skrur på radaren når bøkene senere dukker opp. Gjenkjennelsesfaktoren kombinert med en trang til å få tak i nettopp den ene eller andre boka, er ofte sterk. 

Den tredje triggeren er å gå i bokhandlerne og se, føle og kjenne på bøkene som ligger på bokbordene. Jeg har store problemer med å gå forbi en bokhandel uten å ta turen innom - særlig i perioder der jeg vet at det hele tiden dukker opp nye titler. Heldigvis er det slutt på de tider der de forlagene som betalte mest, fikk sine bøker promotert på bokbordene som møter oss når vi entrer bokhandlerne. (Dette var spesielt provoserende når det dreide seg om "kiosklitteratur" i pen innpakning, og med blurber som lovet gull.) Her er det selvsagt mulig at jeg er naiv, men mitt inntrykk er i alle fall at de fleste bokhandlere prøver å fremstå med integritet, og at det er mye god litteratur - uavhengig av forlaget som har eierandeler i aktuelle bokhandelkjede - som ligger på bokbordene i dag. Dette merkes ikke minst for oss som frekventerer de forlagsuavhengige bokhandlerne ofte, og ser hva de promoterer. Her er det mye inspirasjon å hente! 

Den fjerde triggeren er bokanmeldelser - både fra profesjonelle kritikere og bloggere. Dessverre har antall bokanmeldelser i avisene gått betydelig ned de siste årene. Årsaken er at rammebetingelsene for media er vesentlig svekket. Reklameinntektene svikter og støtten fra det offentlige likeså ... Nyheter trumfer kultur. Det er til å grine av! 

Mine yndlingsaviser er Morgenbladet og Klassekampen (Magasinet i lørdagsavisen er et must). Er det noe disse avisene kan, så er det å plukke ut kvalitetslitteratur! Dermed blir dette en kilde til inspirasjon for meg i min lesning. Jeg leser ikke alle bøkene som anmeldes i disse avisene, men de bøkene jeg jevnt over leser, blir som regel anmeldt der. I tillegg finner jeg gode anmeldelser i NRK, Dagens Næringsliv, Aftenposten, Stavanger Aftenblad og Adresseavisen. (Dessverre ligger det meste bak betalingsmurer. Jeg skjønner i grunnen ikke hvorfor kulturstoffet ikke blir frigitt etter en tid. Jeg er veldig sikker på at dette på sikt ville ha ført til flere abonnenter.)

Kvaliteten på blogger er høyst variabel, men det gjelder å finne de som er gode, og hvor kriteriene som vurderes sammenfaller noen lunde med hva jeg selv legger vekt på. (Dette er ikke det samme som at vi liker de samme bøkene - jeg må bare forstå hvorfor bloggeren mener det ene eller det andre.) Jeg er også i overkant opptatt av at kildebruk oppgis. Dessverre er det flere av de virkelig gode bloggerne som har blitt mer eller mindre borte i årenes løp. Det tar tid å utvikle en personlig stil på blogg, og det er også noe med at øvelse gjør mester. Når man har holdt på i noen år, blir man bedre. Det gjelder i alle fall de aller fleste. Særlig gjelder det der bloggeren har ambisjoner om å bli god. Det handler om et ønske om å ville utgjøre en forskjell, og at man har et budskap. 

Den siste triggeren er tilfeldigheter. Noen ganger handler det om at det dukker opp et leseeksemplar i postkassen, som man ikke har bedt om selv. Bak en slik forsendelse sitter det gjerne et forlag som faktisk følger med på hva jeg leser og interesserer meg for, og som åpenbart har tenkt at "denne boka passer for nettopp deg!" En slik opplevelse hadde jeg tidligere i sommer, da Agora Publishing sendte meg Aris Fioretos´ "Mary". En rask sveip over bøkene jeg har lest så langt i år (og her er det virkelig mye god litteratur!) får meg til å konkludere med at dette er årets sterkeste bok så langt - for mitt vedkommende! Og jeg blir glad når jeg gjenkjenner boka i diverse bokhandlere! At de har den inne! Måtte noen bokhandleransatte også lese boka og begynne å pushe den på kunder! De fleste lesere aner virkelig ikke hva de går glipp av - før noen veileder dem. (Det kommer ut for mange bøker til at det er mulig å holde oversikten, med mindre man er villig til å bruke veldig mye tid på dette - noe de færreste har. Her kommer kritikerne og bokbloggerne inn.)

Mitt spesielle leseprosjekt for tiden

Da min arbeidsplass flyttet tidligere i år, førte dette tilfeldigvis til at jeg "må" passere Tronsmo bokhandel hver eneste dag. Dette har ført til noen endrede lesevaner for mitt vedkommende. Jeg ble nemlig oppmerksom på vindusutstillingen deres. Og fordi jeg har så stor tiltro til denne bokhandelens uavhengighet og vilje til å promotere kvalitetslitteratur, begynte jeg å ta bilde av utstillingen og finne frem til bøkene deres.

Sist gang jeg tok bilde av utstillingen (for seks dager siden) fant jeg ut at jeg hadde lest ni av bøkene, hadde fire på vent og en i bestilling. Mye skjer på seks dager, og status i dag er ti leste bøker, to bøker som jeg holder på med og tre som ligger på vent. Her er en oversikt over bøkene (med linker som peker til mine bloggomtaler):
- Deborah Levy: Varm melk (lest, men foreløpig ikke blogget om)
- José Eduardo Agualusa: Allmenn teori om glemsel (lest og blogget)
- Karl Ove Knausgård: Så mye lengsel på så liten flate (lest og blogget)
- Richard Ford: Mellom dem (Between Them) (lest og blogget)
- Christian Kracht: De døde (lest og blogget)
- Helga Flatland: En moderne familie (denne holder jeg på med)
- Colson Whitehead: Den underjordiske jernbanen (denne ligger på vent)
- Claire-Louise Bennett: Dam (lest, men foreløpig ikke blogget om)
- Chigozie Obioma: Den forbudte elven (denne holder jeg på med)
- Albertine Sarrazin: Astragalen (lest og blogget) 
- Ngugi wa Thing´0: Elven som skiller (lest og blogget)
- Olivier Bourdeaut: Mens vi venter på Bojangles (ligger på vent)
- Siri Hustvedt: Kvinne ser på menn som ser på kvinner (A Woman Looking at Men Looking at Women - den norske utgaven inneholder 1/3 av originalen) (lest og blogget)
- Orhan Pamuk: Kvinnen med rødt hår (lest og blogget)
- Judith Hermann: Lettiparken (ligger på vent)

Hva er det som inspirerer deg når du velger ut bøkene du ønsker å lese?

"Dunkirk" (Regissør: Christopher Nolan)

Sterk krigsfilm!

Slaget om Dunkirk (eller Dunkerque) fant sted i havnebyen Dunkerque i Frankrike i mai-juni 1940. Britiske tropper hadde da forsøkt å komme Frankrike til unnsetning for å forhindre tysk invasjon. Dette mislyktes. Da nederlaget var et faktum, gjensto det å berge det som berges kunne. Evakueringen av soldater begynte 27. mai 1940, og både Storbritannia, Frankrike, Belgia, Nederland og Polen deltok i denne operasjonen. Nesten 340 000 soldater ble reddet i løpet av dagene frem til 4. juni. I løpet av disse dramatiske dagene gikk mange liv tapt, først og fremst fordi det tyske luftvåpenet senket mange skip og båter. Dessuten ble noen skip senket med torpedoer skutt fra ubåter. (Kilde: Wikipedia) Det er denne evakueringen filmen "Dunkirk" handler om. 

Regissøren Christopher Nolan (f. 1970) står bak mange kjente filmer som "The Dark Knight" (2008 og 2012), "Inception" (2010), "Batman Begins" (2005) og "Insomnia" (2002). Hans brede erfaring har nok vært helt avgjørende i forbindelse med produksjonen av "Dunkirk", som garantert kommer til å håve inn mange filmpriser. 

I filmens åpningsscene ser vi noen soldater som er på flukt fra tyske invasjonsstyrker. En etter en plaffes de ned. Kun en overlever fordi han kommer seg tidsnok over på den andre siden av stridslinjene. Dette er den britiske soldaten Tommy (spilt av Fionn Whitehead). Det er ham vi skal følge gjennom hele filmen. 

Britiske soldater som venter på redning

Tommy kommer seg ned til stranden, der hundretusenvis av britiske soldater venter på å bli reddet etter nederlaget. Her støter han på Gibson, en soldat som akkurat har stjålet skoene til en annen soldat, som er død. Sammen gjør de hva de kan for å få komme med et britisk skip, som er i ferd med å forlate havnen. De griper fatt i en såret soldat, som ligger på en båre, og brøyter seg gjennom menneskehavet. Den sårede soldaten får bli med, mens de må bli igjen på moloen. Like etter senkes skipet av tysk luftvåpen. 

Hundretusener av soldater fylte strendene

I mellomtiden har Royal Navy beordret private båteiere å delta i evakueringen. En av dem som setter avgårde er Herr Dawson (spilt av Mark Rylance) og hans to sønner. Underveis plukker de opp en soldat som har overlevd et ubåtangrep. Han prøver å forhindre dem fra  dra til Frankrike, fordi han anser det nyttesløst. Han vil hjem. Under et basketak faller den yngste sønnen til Herr Dawson og pådrar seg et slag i hodet. Plutselig ser han ingenting. Før han dør betror han sin eldste bror at han har drømt å bli en helt som det skrives om i avisene. Han har aldri vært spesielt flink på skolen, men ønsket at læreren hans skulle se at han dugde til noe. 

Kommer redningen tidsnok?

For å beskytte all båttrafikken sender britisk luftvern tre Spitfire´e avgårde mot Dunkerque. Målet er å skyte ned tyske fly slik at båtene kan vende trygt hjem til England igjen. Dramatikken rundt dette er eminent filmet, og vi kan virkelig kjenne hvor klaustrofisk og nervepirrende det må ha vært å sitte inne i cockpiten i disse avgjørende timene av krigen. 

Tyskerne er faretruende nær

Tommy og Gibson klarer å komme seg ombord på et skip - bare for å oppleve at skipet blir torpedert og synker ... De må svømme til land igjen og her finner de en båt på stranden sammen med noen andre soldater. Rekker de å få den sjøsatt når tidevannet kommer - før tyskerne ankommer stranda? 

Noen av scenene i filmen er meget sterke, men ikke verre enn at filmen har fått 12-årsgrense. Dødsangst, drukningsscener, skytescener og redning-i-siste-liten-scener gjør sterkt inntrykk. Særlig fordi vi vet at omtrent slik - om ikke verre - må det ha vært for de impliserte. Krig har mange ofre, og er det noe den filmen virkelig får frem, er det hvor meningsløst det hele fremstår som. Ingenting rettferdiggjør det som skjer. Absolutt ingenting. Det fineste med denne filmen er at den ikke fremstår spekulativ - f.eks. for å gjøre filmen ekstra "spennende". En av de sterkeste scenene er faktisk da hele synsvidden er fylt med privatbåter, som har kommet over fra England for å redde soldatene fra en skjebne verre enn døden. Tysk krigsfangenskap var nemlig intet å trakte etter. Dette ble skjebnen for nesten 35 000 soldater. Nesten like mange ble drept eller såret. En av dem som gikk denne ublide skjebnen i møte var piloten Farrier. I stedet for å vende tilbake til England mens han fremdeles hadde bensin på tanken, ble han til siste slutt. Det reddet mange liv.

Det er mange kjente skuespillere med i denne filmen. Mark Rylance er en av dem. Kenneth Branagh, Cillian Murphy, James D´Arcy og Tom Hardy er fire andre. 

"Dunkirk" går for tiden på norske kinoer. Der kommer den nok til å gå i noen måneder fremover. Kom deg på kino! Dette er en film for alle - også for dem som nesten aldri går på kino!

(Filmen ble nominert til åtte Oscars i 2018, og vant tre - i kategoriene beste filmredigering, beste lydredigering og beste lydmiks.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: Dunkirk
Nasjonalitet: Storbritannia, Frankrike, Nederland
Sjanger: Krigsfilm
Skuespillere: Fionn Whitehead (Tommy), Tom Glynn-Carney (Peter), Jack Lowden (Collins), Harry Styles (Alex), Aneurin Barnard (Gibson), James D'Arcy (Winnant), Barry Keoghan (George), Kenneth Branagh (kommandør Bolton), Cillian Murphy (skjelven soldat, som reddes av herr Dawson og sønnene hans), Mark Rylance (herr Dawson) og Tom Hardy (piloten Farrier)
Spilletid: 106 min.

Inghill Johansen: "Bungalow"

Om mor-datter-forholdet og et hus

Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren da jeg her om dagen ble anmodet sterkt om å lese "Bungalow". Fordi den er så nydelig skrevet, så annerledes ... og fordi forfatteren virkelig fortjener flere lesere. Det var tilstrekkelig til å få meg nysgjerrig. 

Inghill Johansen (f. 1958) debuterte som forfatter med romanen "Hjertehvitt" i 1991. Siden har hun utgitt prosatekstene "Suge" (1996), "Klage" (2001) og "Forsvinne" (2009). Disse bøkene ble utgitt i en samleutgave i 2011 med tittelen "Suge. Klage. Forsvinne." Cappelen Damm, som utga disse bøkene, skriver på sine nettsider at tekstene er "preget av språklig presisjon, sterkt menneskelig nærvær og en til tider både svart og underfundig humor". Forfatteren er utdannet adjunkt og jobber som lærer i Drammen. Hun mottok Tanums kvinnestipend i 2002, og ble nominert til Brageprisen i 2001. 

Jeg-personen i "Bungalow" er lærer og sørger fordi moren hennes er død. Tekstene i boka er fragmenterte, og tar utgangspunkt i hverdagslige så vel som skjellsettende øyeblikk. Det meste med utgangspunkt i et hus, barndomshjemmet, bungalowen ... Og moren, som er borte ... Huset blir på et vis et symbol på forfallet, det forgjengelige ...

"Jeg kunne aldri avgjøre om foreldrene mine syntes ordet bungalow var et ord for noe fint, eller om det var et ord på linje med de andre ordene de brukte. Ordet valmet, derimot, ble uttalt med en stolthet som ikke var til å ta feil av. For husets tak var preget av å være forseggjort på en måte som skilte det fra de andre, spisse takene." (side 13)

Hvordan beskriver man en mor som alltid var der, uten å gjøre for mye vesen ut av seg? Forfatteren sliter med å finne de rette ordene, og så begynner hun med hendene og leggene til moren. Hendene som alltid var virksomme, leggene som aldri ble brune. Kanskje manglet de pigment? De hvite leggene fikk det til å se ut som om moren var delt i to. 

På ett punkt skilte moren hennes seg ut, og det var at hun lagde en waleskringle det virkelig sto respekt av. 

"Mor bar alltid kaka inn på et brett. Brettet var dekket med sølvpapir, og når hun bar det inn, vendte hun alltid ansiktet litt bort. Hun så likegyldig ut, som om hun kom bærende inn med hva som helst. Men sannheten var en annen. Sannheten var at hver trevl og hver fiber i kroppen hennes var full av øyne og ører som registrerte alles ansiktsuttrykk og fanget opp de begeistrede utropene, kort sagt alt det som hører til når en bærer denne kaka inn." (side 21)

Alle var ville etter å få oppskriften på kringlen, og oppskriften fikk de. Men ingen fikk det til. Hva gjør jeg feil? spurte de. Moren repeterte oppskriften for dem og antydet at kanskje var ikke eggene friske nok, eller kanskje var de rørt for hardt inn i deigen? Sannheten var imidlertid at deigen - den glatte massen - måtte stå litt før eggene ble rørt inn. Dessuten burde man bruke en pinne som man stakk litt rundt i blandingen med mellom hvert egg. Men dette fortalte moren aldri. Hvorfor skulle hun det? Skulle hun ta fra seg selv anledningen til virkelig å skinne? Sånn helt alene? Vår jeg-person tar seg i  gjøre det samme. Hun holder igjen detaljer. 

"For det er sånn denne oppskriften er. Jeg vil ikke kalle det å lyve heller. Det er bare å hoppe over. Akkurat som mor gjorde i de korte øyeblikkene gjennom et langt liv da hun satt og var dronning ved et bord." (side 24)

Så er vi tilbake til alderdomsforfallet og morens siste dager. Beskrivelsen av omsorgen hun gir moren sin er rørende beskrevet. Hun får moren til å forstå at hun må drikke mer for ikke å bli for tørr. Samtidig forstår hun at det går mot slutten. 

"Jeg lot som det var noe som virkelig hadde hendt. I tankene raderte jeg henne ut. Jeg ville øve meg. Når hun lå sånn, gjorde jeg henne til en liten prikk. Jeg prøvde å kjenne etter hvordan det ville føles. Jeg ville ikke at mors fravær skulle komme overraskende på meg." (side 31)

Sorgen beskriver vår jeg-person som et tre. Hun føler seg som et tre som har blitt stående for tett inntil et annet for lenge, slik at greinene på den ene siden ikke har fått utvikle seg i det hele tatt. "Et sånt en nesten ikke vet eksisterer før det blir stående alene, og man tenker å, så fint, nå får det lys, luft. Så godt for det treet." (side 77) Men det vokser likevel ikke ut noen nye grener, og man tenker at kanskje er det bare snakk om litt tid. 

"Så man venter, lar det gå tid, men det ser nesten enda verre ut, der det andre treet stod, er det ikke noe, bare luft. Til slutt begynner man å lure på om det ikke er like greit å ta det ned. Det treet er ikke til noe. Det ser ikke ut til å trives. Man har ventet lenge nok, og nå begynner det å irritere på samme måten som sånne folk som går med sorgen klint utover ansiktet år ut og år inn og som man til slutt ender med å snu seg bort fra." (side 78)

Innimellom møter vi jeg-personen i undervisningsrommet, men det er ikke disse tekstene som festet seg mest hos meg. Tekstene som handler om mor-datter-forholdet, om sorgen, om huset og alt rundt - disse er sterke og trengte gjennom meg med en styrke som nesten rystet. Det er sterkt, og kanskje er det sterkest det som ikke står der, men som man må lese mellom linjene. Den såkalte underteksten, som gjør leseopplevelsen så mye mer betydningsfull enn om alt sies rett ut ... 

Jeg-personen vender tilbake til huset og lurer på om det er hun som bor i huset, eller om det er huset som bor i henne. 

"Det huset jeg forteller om, er ikke et sånt hus du ville flyttet inn i eller hatt som bilde på en vegg. Det ser temmelig forfallent ut, men når folk kommer inn i stua her, ser de seg likevel entusiastisk rundt. Øynene deres leter seg fram til alt jeg har prøvd å skjule, som at listverket bak stolen holder på å råtne, eller at taket på visse steder har skader fra fukt, men ikke for å kritisere det eller le. Tvert imot ser det ut til at blikkene deres kjærtegner disse stedene, og når de skal gå, er de alltid merkelig oppstemte og ivrige etter å besøke meg." (side 104) 

Hun kjenner på at det ikke er henne, men huset folk kommer for å besøke. Ja, for det kan jo umulig ha noe med henne å gjøre. Selv tror hun at huset er som en trøst, at det får folk til å føle seg bedre. Huset får også frem det beste i folk, blant annet et ønske om å hjelpe. Huset som bestefaren hennes en gang bygget ... 

Inghill Johansens tekster gir åpning for hele følelsesregisteret. Det handler om alt fra sorg som blir for vond og som man derfor må distansere seg fra, og om forfall for mennesker og hus. Humoren er tidvis svært brutal. Jeg-personen gjennomborer det meste med sitt blikk. Nettopp derfor berørte tekstene hennes meg på så mange ulike nivåer. Dette er ikke en bok man kaster likegyldig til side, ganske enkelt. Det som står der er tanker rundt et levd liv, det er autentisk og ekte - enten det handler om eget liv, andres liv eller et hus i forfall. Det meste er svært gjenkjennelig, og likevel får forfatteren oss til å tenke på gjenkjennelige ting på en litt annen måte enn vi kanskje vanligvis pleier.

Denne boka anbefaler jeg ømt! 

Utgitt: 2017
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 135
ISBN: 978-82-495-1773-2
Boka har jeg kjøpt selv.

Inghill Johansen (Foto: Pernille Marie Walvik)

Patrick Modiano: "Så du ikke går deg bort"

Om minner og glemsel

Patrick Modiano (f. 1945) mottok Nobels litteraturpris i 2014. Da dette skjedde var ikke en eneste av bøkene hans lenger tilgjengelige på norsk. Forlaget la mye jobb i å få utgitt tre av hans bøker på nytt, mens en fjerde bok - "Så du ikke går deg bort" - ble oversatt på norsk for første gang og utgitt året etter. Denne siste boka kom for øvrig ut i Frankrike i 2014. 

Jeg leste "Gater i mørke" rett etter at den ble utgitt på nytt, og skrev også om den her på bloggen. Jeg skaffet meg dessuten "Søndager i august" og "Så du ikke går deg bort" så snart de var utgitt. Likevel har det tatt mer tid enn jeg trodde på forhånd før jeg fikk lest denne siste. 

Litt om forfatteren

Patrick Modiano har en enorm produksjon av bøker bak seg. Jeg teller 28 bokutgivelser på den norske Wikipedia-siden om ham - fra debuten i 1968 og frem til 2014. Mens kun fire av hans bøker er utgitt på norsk, er til sammenligning 14 utgitt på svensk. I tillegg har et par av bøkene hans blitt filmatisert, og han er dessuten manusforfatter bak to andre filmer. 

Modianos forfatterskap var så og si ukjent for de fleste norske lesere da han ble tildelt Nobelprisen i 2014. 

Om boka

En dag blir forfatteren Jean Daragane oppringt av en fremmed, som har funnet en adressebok han har mistet. Mannen insisterer på at de må møtes for at han skal få gitt boka tilbake. Daragane avviser forslaget om å møtes hjemme hos ham, og de blir derfor enige om å møtes ute. 

Gilles Ottolini, som er en mann i førtiårene, møter opp sammen med en venninne ved navn Chantal Grippay. Ottilini byr på noe å drikke, og Daragane får seg ikke til å stikke av gårde med det samme. 

- Jeg skal være ærlig med Dem ...
Han lente seg over mot Daragane, og stemmen var plutselig blitt skarpere. Daragane kjente den samme følelsen som dagen før, i telefonen. Ja, denne mannen var pågående som et insekt. 
- Jeg tillot meg å bla litt i adresseboken Deres ... bare av nysgjerrighet ...
Jenta vendte seg bort, som om hun lot som hun ikke hørte.
- De er vel ikke sint for det?
Daragane så ham rett inn i øynene. Mannen møtte blikket hans. 
- Hvorfor skulle jeg være det? (side 12-13)

Det viser seg at Ottilini har merket seg ved et av navnene i adresseboken hans, og det er "en viss Guy Torstel". Der og da skjønner Daragane ikke hvem dette kan være. Navnet sier ham absolutt ingenting. Ottilini forteller ham at han jobber med en kriminalsak hvor dette navnet er nevnt. Saken er svært gammel og han har lyst til å skrive en artikkel om den. Det hele ender med at Daragane går. 

For et påfunn, å avtale et møte med en fremmed mann, han som ikke hadde sett et menneske på tre måneder, og som ikke hadde savnet det ... Tvert i mot. Han hadde aldri følt seg så lett som i denne ensomheten, med noen underlige opprømte stunder på morgenen eller kvelden, som om alt ennå var mulig og eventyret lå rundt neste hjørne, som det het i en gammel film ... (side 14)

Dagen etter blir Daragane oppringt av Ottilini, som påpeker at navnet Guy Torstel dukker opp i Daraganes bok "Sommerens mørke". Ottilini skal reise bort et par dager, men lurer på om de kan møtes igjen. 

Så blir han oppringt av Chantal Grippay. Hun ønsker å møte ham hjemme hos seg, og Daragane går med på dette. Hun overleverer en fotokopi av dokumentene som Ottilini har tenkt å gi ham, og hun er spent på hva han kommer til å mene om dem når han har lest dokumentene. 

Typene var bitte små, som om de var skrevet på en liten reiseskrivemaskin av et slag som det ikke fantes maken til lenger. Daragane hadde følelsen av å dykke ned i en kompakt, ufordøyelig grøt. Av og til hoppet han over en linje og måtte gå tilbake og hjelpe til med pekefingeren. Snarere enn en sammenhengende rapport var det en rekke korte notater på rams i vill uorden, angående drapet på en viss Colette Laurent. (side 33)

Chantal Grippay ringer ham igjen, og de blir enige om at hun skal komme hjem til ham. Det hele ender med at hun advarer ham mot Ottilini. Hun mener at han ikke kommer til å gi Daragane et øyeblikks ro, og at han er en klegg som biter seg fast. Ottilini ønsker å få Daragane til å hjelpe ham med å skrive en bok. "Ikke svar når han ringer ..." råder hun ham. Så går hun og etterlater seg en svart satengkjole i en pose ... 

Idet han skulle legge "sakspapirene" inn i mappen av papp, falt blikket hans på bildet av barnet, som han hadde glemt. På baksiden av det leste han: "3 automat-bilder. Ikke identifisert barn. Ransaking og arrestasjon av Astrand, Annie. Grensepolitiet, Ventimiglia. Mandag 21. juli 1952." Ja, det var altså en forstørrelse av et automat-bilde, slik han hadde tenkt i går ettermiddag på hybelen i Rue de Charonne.

Han klarte ikke å ta blikket fra dette bildet og lurte på hvorfor han hadde glemt det blant papirene i "saksmappen". Var det noe som plaget ham, et bevis som det heter i rettsspråket, og som han, Daragane, hadde forsøkt å skyve ut av hukommelsen? Han kjente en slags svimmelhet, en prikking i hårrøttene. Dette barnet, som mange tiår holdt på så lang avstand at det var blitt en fremmed, var han pent nødt til å innrømme var ham selv. (side 50)

Møtene med Ottilini og Chantal Grippay setter i gang mye hos Daragane. Det er så mye han har glemt fra sin barndom, som sakte men sikkert trenger opp til overflaten. Som episoden med automat-bildene ... 

Det å skrive en bok, det var som for ham som å blinke med lyshornet eller sende ut morsesignaler beregnet på bestemte personer som han ikke visste hvor var blitt av. Det var bare å strø navnene deres tilfeldig utover boksidene og sitte og vente på at de omsider ga livstegn fra seg. (side 52) 

Men han hadde aldri nevnt Annie Astrands navn ... 

Det var slik det hadde foregått. Han hadde beskrevet scenen nøyaktig, og han visste at dette avsnittet ikke tilsvarte resten av romanen. Det var et stykke virkelighet som han hadde smuglet inn, en sånn personlig melding man setter inn i avisenes rubrikkannonser, som bare kan tydes av ett menneske i verden. (side 53)

Det blir klart for Daragane at han er nødt til å finne Annie Astrand. Han bestemmer seg for å oppsøke en adresse han har fått, selv om han erkjenner at han selv ikke kan fordra uanmeldte besøk eller folk som trenger seg innpå en på gaten. Underveis blir for lengst fortrengte minner klarere og klarere ... Erindringer om et gjentakende mareritt, der han nettopp har unnsluppet fra en fare. Som om han hadde vært medskyldig eller vitne til noe alvorlig som hadde skjedd for veldig lenge siden ... I tillegg til erindringer om å bli forlatt som barn ... 

Min oppfatning av boka

Selv om denne boka er en tynn flis, er den ikke så lettlest som man skulle tro. Årsaken er at hver side er mettet med mening. For at man i det hele tatt skal få noe ut av boka, må man derfor følge godt med. I motsatt fall kommer man til siste side uten å skjønne noe som helst, er jeg redd. 

Historien bygges opp som den reneste krimgåte. Men når man tror at det kanskje er en forbryter som er målet for jakten etter det som en gang skjedde, tar man fullstendig feil. Uten å skjønne det leter nemlig Daragane etter seg selv og sine egne glemte barndomsminner. Hva skjedde den gangen? Hva er årsaken til de stadig tilbakevendende marerittene, og hvorfor er alt så bortgjemt i hukommelsen? Tittelen "Så du ikke går deg bort" refererer til angsten for å bli forlatt. En sånn lapp som voksne gjerne utstyrer barn med for at de skal finne tilbake til foreldrene sine dersom man skulle miste hverandre av syne ...

Menneskene vi møter i nåtid kommer og går, for aldri noen sinne å dukke opp igjen. Tilsvarende gjelder den etterlatte sorte satengkjolen. Hvorfor nevnes den når den likevel ikke får noen betydning senere i handlingen? Menneskene har ikke noen annen betydning for handlingen enn å sette Daragane på sporet av sin egen fortid. De blir katalysatorene som får fortrengte minner til å våkne, slik at han kan nøste videre i mysteriet som handler om ham selv. Det er besnærende lesning, men det grep meg likevel ikke. Jeg fikk ikke den følelsen eller opplevelsen jeg som regel får når jeg leser litteratur som virkelig betyr noe. Til det ble det for mange løse tråder og for mange spørsmål vi aldri fikk svar på. Jeg har likevel ikke problemer med å skjønne hva boka handler om og hvor forfatteren vil. Det meste her i livet får vi nemlig aldri 100 % svar på, og når virkeligheten blir for påtrengende svarer kroppen med å beskytte oss. Fortrengning er en overlevelsesstrategi mange tyr til - bevisst eller ubevisst. Dette er hva jeg oppfatter som bokas tematikk. Språket i romanen er litterært og flott - det står ikke på det. 

Muligens er dette en bok som vokser ved annen gangs lesning ... 

Jeg tror at denne boka ville passet perfekt som film, fordi stemningen i seg selv ville ha vært den bærende kraften i den. Kombinert med de riktige visuelle effektene kan det være mer enn nok til å skape kunst. 

Jeg anbefaler absolutt denne boka, men den ville nok ikke stått først på lista dersom jeg hadde hatt mange uleste bøker på vent. 

Helt til slutt siterer jeg fra Turid Larsens anmeldelse i Dagsavisen den 29. april 2015:

Selv om boka oppleves om behagelig kort med sine 111 sider, krever den både tålmodighet og langsomhet av leseren. Belønningen er en suggererende opplevelse av å bevege seg på kanten av noe gjemt og glemt som denne leseren i sitt enfold trodde ville avdekkes i de siste setninger. Men åpenbaringer er opplagt ikke del av Patrick Modianos litterære prosjekt.

Det er tydelig en traumatisk barndom som ligger gjemt et sted i Daraganes «minnebok», men den lar seg ikke framkalle. Et sted mot slutten av romanen står disse setningene: «Til slutt ville han måtte finne det han hadde mistet, som han aldri hadde kunnet fortelle noen om.» Setningene tirrer leserens fantasi og nysgjerrighet, og driver romanen fram. Men veldig mye forblir i det vage og antydende hos Patrick Modiano, og det er kanskje nettopp denne evnen til aldri helt å slippe noe ut i lyset som gjør beretningen både ubehagelig og fascinerende.

Utgitt i Frankrike: 2014
Originaltittel: Pour que tu ne te perdes pas dans le quartier
Utgitt på norsk: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Tom Lotherington
Antall sider: 111
ISBN: 978-82-02-48078-3
Boka har jeg kjøpt selv

Patrick Modiano (bildet har jeg lånt av forlaget)