Julian Barnes: "Flauberts papegøye"

Herlig papegøyeskvalder 

Etter å ha lest Julian Barnes fantastiske roman "Fornemmelse for slutten" i desember i fjor (min første leste bok av Julian Barnes), var jeg fast bestemt på at dette er en forfatter jeg virkelig ønsker å bli bedre kjent med. Stor var derfor gleden da jeg oppdaget at hans roman - eller kanskje rettere sagt biografi - om Gustave Flaubert - "Flauberts papegøye" - var å finne blant 1001 bøker du må lese før du dør. Desto mer nedslående at boka på dette tidspunktet faktisk ikke var å få tak i via de vanlige salgskanalene ... Etter mange måneders venting hos www.antikvariat.net, dukket boka omsider opp i juni i år. På dette tidspunktet visste jeg ikke at Cappelen Damm den 1. mars i år utga boka som pocket. Tvert i mot planla jeg å lage et stunt med en høylytt bønn om snarest å få utgitt denne boka på nytt da siste side var vendt for et par dager siden ... I stedet - og nå foregriper jeg - kommer denne omtalen til å ende med et rungende "Løp og kjøp!" til alle ansvarlige bokelskere som ønsker å være litt med der det skjer! Dette er nemlig en bok alle som er over gjennomsnittet litteraturinteressert bare MÅ få med seg!

I "Flauberts papegøye" møter vi den aldrende legen og enkemannen Geoffrey Braithwaite, som på sine gamle dager er besatt av den franske 1800 tallsforfatteren Gustave Flaubert (f. 1821 d. 1880) , mannen som er aller mest kjent for sin roman "Madame Bovari". I særdeleshet er det historien om en spesiell utstoppet papegøye som Flaubert lot seg inspirere av mens han skrev sin roman "Un coeur simple" (direkte oversatt betyr dette "Et enkelt hjerte", men den norske oversettelsen har fått navnet "En enkel sjel"), som Braithwaite jakter på. I jakten på den rette papegøyen nærmer vi oss stadig Gustave Flauberts sjelsliv. Mannen som aldri giftet seg, men omga seg med elskerinner, noe som til slutt medførte at også han - i likhet med mange av sine samtidige - fikk syfilis ... Mannen som mente at hans egen person var totalt uinteressant mtp. den litteraturen han skapte ... Hvor mye av Flaubert fantes likevel i hans romaner? Og hvor ble det av den autentiske papegøyen som inspirerte Flaubert?

"Vi rekapitulerer. Først har vi Loulou, papegøyen til Félicité. Så er det de to konkurrerende, utstoppede papegøyene, én på Hôtel-Dieu og én ute ved Croisset. Så er det de tre levende papegøyene, to i Trouville og én i Venezia, pluss den syke parakitten i Antibes. Som mulig opphav til Loulou tror jeg vi kan se bort fra moren i en "avskyelig" engelsk familie Gustave traff på båten fra Alexandria til Kairo: Med grønn øyeskygge som klistret seg til kysen, så hun ut "som en syk, gammel papegøye." (side 57)

Flaubert hadde en gang elsket og tapt, og etter dette forherdet han sitt hjerte slik at ingen annen kvinne kunne overta den plassen som var  tiltenkt hans elskede. Kanskje nettopp derfor fremsto han som litt av en kyniker i senere faser av sitt liv, og hvor ingen kvinne klarte å binde ham til seg. Dette skulle han senere komme til å angre på - særlig når alderen og ensomheten kom trengende på. 

Samtidig som "Flauberts papegøye" er en slags romanbiografi over Flauberts liv og forfatterskap, syntes det i alle fall for meg som om legen Geoffrey Braithwaite fremstår som forfatterens eget alterego, men hvor han tidvis kan leke seg med det mest autrerte og dra det hele så mye lenger - til stor fornøyelse for meg som leser. Jeg humret og lo meg gjennom denne boka, som er et funn for litteraturinteresserte som også ønsker å lære litt. 

Når den aldrende legen går til angrep på litteraturkritikerne, er det med et fandenivoldsk vidd som er så kneggende morsomt at det var så vidt jeg klarte å lese videre.

"De bøkene de (les: kritikerne - min kommentar) underviser i og skriver om, kan aldri forsvinne ut av hjernen deres. De inngår i familien. Kanskje det er derfor enkelte kritikere utvikler en svakt overbærende tone overfor det temaet de tar for seg. De oppfører seg som om Flaubert, Milton eller Wordsworth var en eller annen kjedelig gyngestoltante som luktet harskt pudder, bare interesserte seg for fortiden og ikke hadde sagt noe nytt på årevis. ....

Mens den vanlige, men lidenskapelige leser derimot har lov til å glemme, han kan gå sin vei, være utro med andre forfattere, komme tilbake og bli trollbundet igjen. ..." (side 77)

I et kapittel dikter Braithwaite seg inn i hodet på en av Flauberts forsmådde elskerinner, mens han i et annet tar for seg alle forbudene han hadde innført dersom han fikk bestemme hva forfattere fikk lov til å skrive om - omtalt som Braithwaites Oppslagsverk over gjengse ideer. Og mens han graver seg ned i Flauberts innerste hemmeligheter, lurer man mon tro på om han egentlig leter etter sin avdøde kones uforståelige irrganger. 

"Ellen. Min kone: et menneske jeg synes jeg forstår dårligere enn en utenlandsk forfatter som har vært død i hundre år. Er dette lettere sinnsforvirring, eller er det normalt? Hun gjorde det fordi, sier bøkene. Hun gjorde det, sier livet. Bøkene er stedet hvor tingene blir forklart for en, livet er det stedet hvor de ikke blir det. Det forbauser meg ikke at enkelte foretrekker bøkene. Bøkene gir livet en mening. Den eneste vanskeligheten er at livene de gir mening, er andre menneskers liv, aldri ditt eget." (side 179)

Siden boka som nevnt er en 1001-bok, siterer jeg fra denne til slutt:

"En støvete, pensjonert doktor som forføres av en avdød fransk forfatter, virker lite trolig som fruktbar grunn for humor, men romanen er full av vidd og innsikt. Den flommer av detaljer, blant annet tre Flaubert-biografier (én salvelsesfull, én kritisk og én objektiv); den virkelige Flaubert-eksperten Enid Starkie opptrer, og det forekommer til og med en liksom-universitetseksamen. Dessuten inneholder boken en del pussig materiale, som Braithwaites Oppslagsverk over gjengse ideer. Det er et fascinerende puslespill av en bok." 

Inne i mitt eksemplar av boka fant jeg dessuten en VG-bokanmeldelse fra 9. november 1987, ført i pennen av Tove Valmot. Hun var den gangen helt fra seg av ovasjoner over bokas kvaliteter - "Forfatterens fascinerende tanke er nemlig den at vår oppfatning av andre - heri innbefattet Flaubert - alltid speiler oss selv." 

Jeg har for øvrig ikke funnet mye på nettet om denne boka; faktisk bare Dispolitteratens slakt av boka (han kjedet seg til døde) 21. februar 2010, og Minlesegledes omtale den 15. mars 2012 (som elsket den og omtaler boka som en perle). 

Selv elsket jeg boka! Ikke bare er den glitrende skrevet, men tematikken og analysen av et forfatterskap, med et utall av de mest merkverdige digresjoner underveis - det var fornøyelig fra første til siste setning! Få kan som Julian Barnes skrive så interessant om f.eks. Gustave Flauberts beskrivelse av Madame Bovaris øyne - et i bunn og grunn trivielt tema som løftes til et spørsmål om hennes karakter - både i filosofisk og moralsk forstand. Og et ditto omvendt vrengebilde av en akademisk litteraturkritiker som pirker i inkonsekvente beskrivelser i Flauberts tekst - og det på et detaljnivå man nettopp må være akademiker i et snevert miljø for i det hele tatt å ha interesse for. Det hele fremstilles med et komikkens skjær - slik at man en gang for alle skjønner at noen kritikere utelukkende skriver for hverandre - andre for leserne ... Og uten å røpe for mye om slutten, som for øvrig er i god Julian Barnes-stil, kan man vel si at spørsmålet rundt hvilken papegøye som egentlig er den rette, koker noe bort i kålen til slutt ... 

Jeg er ikke i tvil: Her blir det terningkast seks!

Utgitt første gang: 1984
Originaltittel: Flauberts Parrot
Utgitt på norsk: 1987
Oversatt: Kjell Olaf Jensen
Forlag: Ex Libris
Antall sider: 202
Utgitt på nytt i pocket i 2013 av Cappelen Damm

Julian Barnes

White Cliffs of Dover, Kent - Storbritannia (artikkel 9)

Dover var ett av de første stedene som dukket opp på ønskelisten over steder mannen min og jeg hadde lyst til å se da vår rundreise i Storbritannia var under planlegging. På dette tidspunktet hadde vi heller ikke hørt om Beachy Head, selv om vi selvfølgelig visste at hele østkystens landemerke er nettopp de vakre, hvite kalklippene.

I og med at Dover ligger på det stedet i England hvor det er kortest avstand over til Frankrike, må man forvente at stedet først og fremst er en gigantisk havn. Liten by og gigantisk havn - det er Dover i et nøtteskall! Havner er sjeldent særlig pene, men dette er ikke det verste jeg har sett - først og fremst takket være at havneområdet er rent og pent, ryddig og ordentlig! Kan det tenkes at dette skyldes at havna brukes til å frakte folk og i liten grad varer? I alle fall så ikke jeg noe tegn til stygge containere, slik vi er vant til at Oslos havneområde har vært preget av i uminnelige tider. I dag kjøres kanskje det meste av import- og eksporttransport gjennom den undersjøiske tunnelen som forbinder disse to landene? Ikke vet jeg - jeg bare gjetter.

Havneområdet

Uansett - det var kalkklippene vi kom for å se og ikke minst fotografere: kalkklipper i kontrast til et blå-grønt hav så langt øyet rekker. Interesserte kan lese mer om Dover på Wikipedia.

Akkurat som da vi var ved Beachy Head senere samme dag, blåste det stiv kuling ved Dover. Det gjorde ikke så mye all den tid sola skinte og det var blå himmel. Skjønt det også her var litt småskummelt å bevege seg for nær klippekantene ... 

Noe Dover for øvrig har, og som ikke Beachy Head har, er et gammelt slott eller en borg. Flott og ruvende ligger Dover Castle der på toppen av fjellet som byen har i ryggen - slik den har ligget siden 1200-tallet, beskrevet som "Key to England". Man trenger ikke mye fantasi for å skjønne at borgen må ha vært svært viktig opp gjennom historien, der ingen sjøfarende kunne ankomme uten å bli observert i god tid på forhånd - med mindre den berømmelige tåken la seg over hele området da ... 

Dover Castle

Dover og tilliggende herligheter har mye å by på - blant annet rikelig med tur- og fotomuligheter. Dersom vi hadde hatt bedre tid, ville vi utvilsomt ha tatt turen ut til South Foreland Lighthouse & Tea Room - en om lag 45 minutters tur fra parkeringsplassen rett over Dover havn. Og før jeg glemmer det: når man ankommer Dover, kjører man gjennom byen, forbi havna og rundt slik at man kommer på oversiden av byen - der turstier og utsiktspunkter finnes. Å gå nede ved havna har lite for seg, med mindre man planlegger å ta turen over til Frankrike eller noe slikt. 

Jeg tar med en hel del av bildene vi tok mens vi var der - og fordi jeg ikke helt klarer å begrense meg, blir det kanskje vel mange. Dette sier imidlertid noe om stedet, som er fascinerende og vakkert!

Nydelig kulturlandskap 

Det blåste friskt!

Noen av stiene gikk skummelt nær klippekanten

Et fascinerende skue

I det fjerne kan toppen av South Foreland Lighthouse så vidt ses 

Ikke et vær for småbåttrafikk denne dagen

Turstier i flere retninger 

Vi utforsker området ved Dover Castle

Dover Castle

Utstyr fra andre verdenskrig - med Dover Castle i bakgrunnen 

Statue av krigshelten Admiral Sir Bertram Home (f. 1883 d. 1945) - en mann
som bl.a. medvirket i forbindelse med D-dagen i 1944 

Flotte kontraster

Et lite stopp på veien ved Weymouth, Dorset - Storbritannia (artikkel 8)

Uten mat og drikke, duger helten ikke ... 

På vei mellom Durdle Door og Chesil Beach, stoppet vi i den lille kystbyen Weymouth for å få oss litt mat. 

Weymouth hadde i 2011 litt over 50 000 innbyggere, kan jeg lese på Wikipedia. 

Jeg har i grunnen ikke tenkt å si så veldig mye mer om byen, siden vi aldri "gjorde" den på ordentlig under vår rundtur i Storbritannia. Man rekker ikke alt på en slik rundreise, og må foreta en del valg. 

Jeg hadde imidlertid ikke lyst til å forbigå byen i stillhet, fordi den jo kan være verdt et besøk i seg selv, der den ligger så fint til langs sydkysten av England, og representerer noe annet enn de mer travle og slitsomme (?) havnebyene Eastbourne, Brighton, Bournemouth og Torquay.

Jeg avslutter derfor dette innlegget med noen av bildene jeg tok mens vi som snarest spiste lunch der. 

Koselige uteserveringssteder langs fortauskantene

Menyen på stedet vi spiste

Tar livet med ro - med den kanskje deiligste utsikten av dem alle foran seg, nemlig havet!

Naturperlen Durdle Door, Dorset - Storbritannia (artikkel 7)

I denne artikkelen har jeg kommet frem til Durdle Door, et bemerkelsesverdig og meget vakkert sted ved kysten i Dorset. Vi ble oppmerksom på stedet i en av bøkene vi hadde med oss på turen (Back Roads Great Britain i Eyewitness-travel-serien). Et bilde av spektakulære Durdle Door fanget vår interesse, og dette var det som skulle til for at vi fant det for godt å avlegge stedet et besøk.


Om du noen gang skulle ha vært i den minste tvil, så håper jeg at jeg gjennom en rekke artikler, som i all hovedsak har handlet om Englands kyst så langt, har klart å overbevise deg om at denne kysten inneholder utrolig mye spennende og vakkert som det er vel verdt å få med seg. Mine reisebrev eller reiseskildringer fra min og min manns rundreise i Storbritannia i siste halvdel av juni i år inneholder lite eller ingenting om storbyer som London, Manchester, Liverpool eller lignende. Disse byene har vi ganske enkelt hoppet over på vår tur. Det får heller bli en annen gang. 

Det er enkelt å finne frem til Durdle Door, for som de fleste severdigheter i Storbritannia, er veiene frem godt merket. I dette landet er man meget opptatt av å ta vare på sine kulturskatter! Og man er dessuten opptatt av å gjøre stedene kjent.

Den dagen vi dro til Durdle Door - den samme dagen som vi for øvrig også besøkte Chesil Beach like i nærheten - lå tåka tykk over landskapet, så da vi satte fra oss bilen på parkeringsplassen, var det med litt bange anelser. Ville vi få se noe i det hele tatt?

Alle bekymringer viste seg å være totalt bortkastede, for vi måtte forsere en bratt bakke - og innen vi kom helt ned til utkikkspunktet over strendene som ligger på hver sin side av Durdle Door, hadde det ikke bare klarnet opp. Tåka lå rett og slett høyere opp i landskapet. 

Da vi fikk øye på havet, strendene og ikke minst Durdle Door, slo skjønnheten mot oss. Med fare for å virke klisjéfylt: jeg fikk nesten åndenød av synet som møtte oss. Men så er jeg også en romantiker som elsker vakker natur - og strender og havet i særdeleshet.

Det var som om tåka understreket det helt unike ved stedet. Det karibisk-grønne havet, de grønn-grønne fjellene, den flotte døra der ut i sjøen ... Dette er et sted man må ta inn sakte, så vi slo oss ned i lyngen, og der ble vi sittende og bare nyte å være til. For et sted! Det var nesten så vi angret på at vi ikke hadde tatt med oss hver vår bok, for da kunne vi blitt der resten av dagen. Temperaturen var sommerlig på tross av at det ikke var sol, så det var deilig å være der. 

Kalkformasjonen i Durdle Door ligner en dør - derav navnet - og har blitt til gjennom utallige år med erosjon og forvitring. Mens vi var der i midten av juni i år, var det helt klart at dette var utfluktsted nr. 1 for et utall geografiskoleklasser, som skulle fylle en slunken timeplan før sommerferien. Lærerne doserte i de ulike gruppene med skoleklasser i forskjellige alderstrinn, og forsøkte å frembringe et engasjement fra skoletrøtte elever. Et engasjement som glimret med sitt fravær, så vidt jeg kunne se. Så må man kanskje ha noen år på baken for å kunne sette pris på en slik naturperle? Eller kanskje ble nytelsen av utsikten noe ødelagt av å få pensum tredd over hodet på et tidspunkt da de unge, hormonproppede kroppene skrek etter sommerferie? Mer opptatt av smart-phonene sine enn enn kjedelig gamlis av en lærer ... Lærerne doserte uansett ufortrødent videre. Hva trodde de trøtte skoleelevene ville skje om noen år? Jo, hele døra vil på et eller annet tidspunkt kollapse ... overhørte jeg. Naturlig nok, siden det er grenser for hvor stort hullet i døra kan bli før det hele bryter sammen.

Dersom du ønsker å lese mer om dette spesielle stedet, anbefaler jeg Wikipedias artikkel samt en artikkel på World Heritage Coast´s nettsider. 

Avslutningsvis tar jeg med noen flere av bildene jeg tok på stedet. 

På YouTube kan du nyte denne vakre filmsnutten fra stedet:

Spektakulære Chesil Beach, Dorset - Storbritannia (artikkel 6)

Strevsomt å bevege seg fremover på rullestein-stranda,

fordi beina hele tiden synker ned i steinene ... Her går vi 

oppover til strandas høyeste punkt, før vi kunne gå

ned til vannkanten.

Dersom det ikke hadde vært for Ian McEwans roman "Ved Chesil Beach", hadde jeg nok ikke vært oppmerksom på denne stranda i det hele tatt. Men som det lesende mennesket jeg tross alt er, har jeg alltid følt at det er noe ekstraordinært ved det å ha vært på et sted hvor en spesiell romans handling har funnet sted. Derfor var det nokså selvsagt at vi måtte innom denne stranda på vår rundreise i Storbritannia i siste halvdel av juni i år! 

Det er ikke så mye jeg har skrevet om Ian McEwans roman "Ved Chesil Beach" på denne bloggen. Det forsøksvise sammendraget ble for øvrig skrevet lenge før jeg begynte å blogge for alvor - mens jeg var engasjert i Bokklubbens opplegg, hvor en omtale helst ikke skulle inneholde mer enn 200 tegn. Jeg har derfor skumlest boka for å få opp noen knagger som jeg kan henge handlingen på. Boka handler i korte trekk om et ungt par som har giftet seg, og hvor det går skikkelig galt på bryllupsnatten - så galt at ekteskapet aldri blir fullbyrdet. Bryllupsreisen er lagt til et (oppdiktet) hotell ved Chesil Beach, og i det avgjørende øyeblikket der de forsvinner ut av livene til hverandre, er det denne spesielle stranda som er åstedet. 

Vi besøkte stranda i området mellom fastlandet og 

halvøya på tuppen. Som kartet viser, ligger stranda utenfor
fastlandet, som den "streken" vi ser. Dette er helt unikt.

"Ved Chesil Beach" er delt inn i fem deler eller kapitler, og det er først i det femte kapittelet fra side 135 at stranda omtales. 

"Hun så ham komme bortover stranden, til å begynne med ikke mer enn som en blålig flekk som av og til så urørlig ut mot den mørke grusen ... Det siste dagslyset ulmet langs vannkanten, og bak henne, langt mot øst, syntes prikker av lys fra Portland ..." (side 137)

Og videre på side 155:

"Han gikk fram og tilbake på den utmattende grusen, kastet steiner på havet og ropte skjellsord. Så sank han sammen ved treet og gled inn i en tåke av selvmedlidenhet, helt til han klarte å fyre opp raseriet igjen. Han sto ved vannkanten og tenkte på henne, og merket ikke at vannet skylte over skoene hans. Til slutt trasket han langsomt tilbake over stranden og stanset ofte for i tankene å henvende seg til en streng, nøytral dommer som skjønte seg fullkomment på saken hans. Han følte seg nesten edel i all sin ulykke."

Trolsk stemning over stedet

Og helt til slutt (dette er en spoiler!) på side 162 - så vakkert formulert at det gjør vondt å lese det:

"Det er slik et helt livsløp kan endres - ved ikke å gjøre noe. Han kunne ha ropt til Florence på Chesil Beach, han kunne ha gått etter henne. Han visste ikke, og ville ikke vite, at idet hun rømte fra ham, sikker i sin fortvilelse på at hun var i ferd med å miste ham, hadde hun aldri elsket ham høyere eller mer hjelpeløst, og at lyden av stemmen hans ville frelst henne slik at hun kunne ha gått tilbake. I stedet ble han stående i kald og selvrettferdig taushet i sommerkvelden, mens han så henne haste bortover stranden der lyden av hennes strevsomme ferd druknet i de små bølgeskulpene, helt til hun var en utydelig, stadig mindre prikk mot den veldige, rette gaten av grus som glitret i det bleke lyset."

Tett tåke den dagen vi var ved Chesil Beach

Jeg vet ikke helt hva vi ventet da vi kom til Chesil Beach, et sted jeg på ingen måte hadde lest meg opp på på forhånd. Vi hadde imidlertid ikke ventet oss dette - at hele stranda var en eneste lang rullestein-vold - 15 meter på det høyeste - og at man måtte streve seg opp mot toppen av strandryggen, før man omsider kunne bevege seg ned mot vannkanten. Streve fordi de små rullesteinene hele tiden vil gi litt etter når man kommer til fots, og sånn sett nesten suger kraften ut av beina mens man går ... 

Tåka lå tett nede ved sjøen, og det ga stedet en nærmest magisk stemning - nesten litt Ian McEwansk, slik det ofte er i bøkene hans. Hvor man altså bak en tilsynelatende vellykket fasade alltid må forvente å finne de dypeste ulykker ... 

Nede ved stranda satt hobby-fiskerne - noe vi så vidt kan 

skimte i tåka

Mens vi gikk langs stranda, følte vi oss nokså alene (noe tåka selvsagt bidro sterkt til), og overraskelsen var derfor stor da vi kom ned til vannet og så at det var mange hobbyfiskere der. De fisket med stang, sto langs bredden med passelige avstander seg i mellom - inntil tåka slukte all utsikt i alle retninger. 

I følge Wikipedia er stranda 29 km lang. Her kan man også lese mer om de geologiske forholdene samt det faktum at stranda og dens formasjon beskytter et par nærliggende tettsteder mot hardt vær fra Atlanterhavet - ja, at uten strandas rullestein-voll - eller kanskje rettere: en molo laget av naturen selv - ville disse tettstedene ganske enkelt ikke kunnet eksistere. Denne nettsiden er også interessant for alle som ønsker å lese seg mer opp på temaet Chesil Beach. Et fascinerende sted jeg aldri kommer til å glemme ... 

Og dersom du ønsker å høre den spesielle lyden av bølgeskvulp langs Chesil Beach, kan du se denne lille YouTube-filmsnutten:

At været tidvis står hardt på lags "The Fleet", skulle man heller ikke være i tvil om etter å ha sett denne videosnutten:

Polperro - en fiskelandsby i Cornwall - Storbritannia (artikkel 5)

Rene tilfeldigheter førte min mann og meg til den lille fiskelandsbyen Polperro i Cornwall på vår rundreise i Storbritannia i siste halvdel av juni i år. Hadde det ikke vært for at vi kom til Monk´s House mange timer før stedet åpnet og helt spontant måtte finne på noe annet mens vi ventet på åpningen, ville vi aldri ha snakket med en kunstner på et kunstgalleri i nærheten. Hennes foreldre hadde i sin tid vært på bryllupsreise i Polperro, og dette snakket hennes mor om fremdeles - over tyve år senere. Nettopp slike reisetips er helt gull, så vi satte umiddelbart stedet opp på reiseruten vår. Det skulle vi ikke angre på, for maken til pittoreskt sted skal man virkelig lete lenge etter!

Inneklemt i en smal dal ligger den lille fiskelandsbyen, som er høyst levende og ikke gjennom-turistifisert enda, selv om det ikke skal underslås at flertallet av husene - i alle fall var det mitt inntrykk - i realiteten er sommersteder for mange. 

Når man kjører ned mot Cornwall fra sydkysten av England, er 

Polperro nesten det første stedet man kommer til.

På Wikipedia kan jeg lese at stedet så tidlig som i 1303 var kjent som en fiskelandsby, selv om det også er velkjent at smugling utgjorde en vesentlig del av innkomstene helt tilbake fra det 12. århundre. 

Videre kan jeg på Wikipedia lese at stedet ble utsatt for kraftig uvær i 1774 og senere også i 1817 og 1824. All bosetning langs Cornwallkysten helt ned til Land´s End opplevde store ødeleggelser i 1817, selv om ingen liv gikk tapt. Stormen i 1824 var imidlertid den verste av dem alle. I Polperro ble det bygget en ny molo som skulle gi bedre beskyttelse mot fremtidig uvær, og det er denne moloen vi kan beskue den dag i dag. 

Polperro sentrum

Bebyggelsen i Polperro er intet mindre enn vidunderlig, og det meste av bygningsmassen er selvfølgelig fredet. Det er ikke fritt frem å få male husene i hvilke farger man ønsker, idet alt skal være slik det alltid har vært. Nettopp dette gjør stedet til en turistmagnet, og turisme er mye godt det stedets innbyggere lever av den dag i dag. Fisket har mao. mistet sin sentrale betydning, men det påstås like fullt at det er noen båter i drift for å skaffe sjømat i alle varianter - primært mtp. stedets restauranter antakelig ... At det nettopp skulle bli her vi fikk vårt mest skuffende fiskemåltid noen sinne, var derfor en stor strek i regningen ... En sea food platter minnet mest om fiskefingre fra barndommen, der alt var frityrstekt til det ugjenkjennelige ... Klage på maten førte bare til at den uerfarne ungpiken som trakterte oss sa at "men slik lager man fiskemat her for tiden". Særlig!

Synkende vannstand

I alle kystbyer i Storbritannia er noe av det mest fascinerende, synes jeg, at det er så enormt stor forskjell på flo og fjære. Eksakt hvor mange meters forskjell det er skal ikke jeg gjette på, men forskjellen kan under gitte omstendigheter bli opp mot 10 meter. Ved fjære sjø ligger derfor alle båtene på tørt land, mens de flyter slik de skal når det er flo. Enorme vannmengder er i begevelse, for to ganger pr. døgn er det flo og tilsvarende to ganger fjære. Man trenger ikke all verdens fantasi for å forstå at dette påvirker livet langs kysten i svært stor grad. 

Alle husene i Polperro har sine helt egne historier, noe tom. navnene på husene forteller sitt om. "Smuggler´s House" het for eksempel ett hus. Dette er sider ved landsbyen jeg selv ikke har satt meg inn i. Mannen min og jeg får i grunnen aldri nok av nydelige fiskelandsbyer, så bare det å være der, kjenne lukten av sjø, kjenne på elementene i naturen, kjenne på stemningen - alt dette var tilstrekkelig for oss. Fordi vi nå har vært der, kommer imidlertid alt vi senere måtte komme over av lesbare ting om Polperro til å skjerpe sansene. Sånn er det bare med steder man har besøkt og sånn sett fått et slags forhold til. 

Jeg avslutter denne artikkelen med å ta med noen av bildene jeg tok under vårt opphold i Polperro. Enjoy!

Nydelig uansett hvor man ser ... 

Havna tømmes for vann

Og dermed lå alle båtene på land ...

Innerst i bukta var det ikke så stor forskjell på flo og fjære som utenfor moloen 

Originale og stemningsfulle serveringssteder 

Båtene i inne i bukta

Stranda utenfor moloen 

Polperros indre havn 

Konstruert for å tåle å stå på land halve døgnet

Skjarmerende fiskeutstyr 

Alle kystbyer har sin historie om ektemenn, brødre og fedre som ble borte på 

havet ... I Polperro får de etterlatte gjerne en minnebenk etter seg ... Akkurat denne
benken var imidlertid ikke en slik minnebenk, men mer en hedersbenk til en mann
i levende live.

På ett av hustakene var det et måkerede. Vi ble noe fascinert av disse 

stygg-skjønne måkeungene.  

Hjelp! Hvor er mamma?

Skjarmerende, skjarmerende og atter skjarmerende! 

Pittoresk helt ned til minste detalj!

Dagen etter skinte sola, og vi tok oss en tur ned til havna før vi reiste videre. 

Atter fjære sjø etter en natt med flo