Edvard Hoem på Lørenskog bibliotek 23. april 2013

Fra Lørenskog bibliotek i kveld (Foto: RMC)

Verdens bokdag markeres hvert år den 23. april. Formålet med dagen er bl.a. å markere bokas rolle i samfunnet, og feiringen bygger på en gammel tradisjon fra Barcelona, som går ut på at man på dagen gir sin elskede en bok og en rose.

På Lørenskog bibliotek har man i anledning verdens bokdag valgt å markere dette ved å invitere den profilerte forfatteren Edvard Hoem, som nylig har gjort seg ferdig med fjerde bind i en serie om Bjørnstjerne Bjørnson. "Villskapens år" (om Bjørnstjerne Bjørnsons liv i årene 1832 - 1875) utkom i 2009, "Vennskap i storm" (1875 - 1889) utkom i 2010, "Syng mig hjæm" (1890 - 1899) utkom i 2011 og "Det evige forår" (1899 - 1910) utkom i 20013. (Her er en link til en nettside hvor spesielt interesserte kan lese mer om Hoems Bjørnson-prosjekt.) Hele ni år har Edvard Hoem brukt på Bjørnstjerne Bjørnson. Rent bortsett fra at han stadig inviteres rundt forbi for å snakke om sitt Bjørnson-storverk, forsøker han så godt han kan å vri fokuset over på noe annet. For først og fremst oppfatter han seg selv som en skjønnlitterær forfatter, selv om han har en hel del biografier på samvittigheten.

På Wikipedia kan jeg telle hele 14 romaner - den siste var "Mors og fars historie" fra 2005. I tillegg har Hoem skrevet syv skuespill og en rekke dikt, biografier og annen litteratur. Selv ble jeg for alvor oppmerksom på forfatteren nettopp etter å ha lest "Mors og fars historie", og siden dette har jeg i grunnen lest det jeg har kommet over - alltid i form av lydbøker. Det dreier seg om "Prøvetid", "Ave Eva", "Heimlandet. Barndom", "Kjærleikens ferjereiser", "Faderen" og "Jordmor på jorda".

En engasjert forfatter som forteller levende om sitt 

Bjørnson-prosjekt som har gått over ni år (Foto: RMC)

Edvard Hoems foredrag handlet først og fremst om de siste årene av Bjørnstjerne Bjørnsons liv (f. 1832 d. 1910), dvs. hans siste bind i serien - "Det evige forår". Som en tirade trillet sentrale hendelser i Bjørnsons liv ut av Hoem, og jeg ga i grunnen ganske fort opp å få med med alle detaljer. Det jeg imidlertid merket meg var hans fortelling om Bjørnsons religiøse krise, noe som førte til at han kom på kant med presteskapet og ble en fritenker. Når Bjørnson først hadde fått noe for seg, kjempet han innbitt helt til det siste, og ga seg ikke. Han skal riktignok ha gjort et forsøk på å forsone seg med kirken, men hans utspill var så provokativt at kirken ikke på noen måte kunne godta det.

Bjørnson-slekten hadde tilhørighet til Aulestad, som man i dag kan besøke og som er betegnet som et av Norges best bevarte kunstnerhjem. Hoem redegjorde for Bjørnsons ønske om å ville være en del av Gausdals bondestand, men som pga. alle stridighetene som fulgte med ham, ble møtt med uvilje. Like fullt steilet han da sønnen Erling ønsket å selge gården, og sørget straks for å få skjøtet gården over på seg selv igjen. Det var viktig for ham å ha et fotfeste et sted.

Med årene skulle mye gå på tverke for Bjørnstjerne Bjørnson. Særlig ille var det kanskje at bondestanden, som han gjennom et helt liv hadde forsøkt å reise opp gjennom sitt forfatterskap, fra hans side ble forsøkt brutt ned gjennom hans kamp mot landsmålet. Hva som enn gikk galt - landsmålet fikk skylden. Og da alt så som mørkest ut, ble han venner med Høyrefolk, som tidligere hadde mislikt ham sterkt. Hans engasjement mot målsaken fikk dem til å revurdere sitt syn på Bjørnson, som plutselig fremsto som en fornuftig mann. Samarbeidet med Høyre ble lagt merke til i Stockholm.

I 1903 ble han som første nordmann tildelt Nobelprisen i litteratur. Pga. de turbulente politiske forholdene i Norge vendte det norske folk seg mot ham i avsky. Nobelprispengene - kr 141 000 i alt den gangen (svarende til 7-8 mill. kroner i dag) - ble ansett som Judas-penger. I følge Hoem var det kun Carl Berner som var anstendig nok til å gratulere Bjørnson med prisen, mens alle andre tok avstand fra ham.

Etter dette dro Bjørnson og hans kone Karoline utenlands. Men selv om Bjørnson prøvde å isolere seg, klarte han ikke å la være å blande seg opp i det som foregikk hjemme i Norge.

Hoem fortalte om den lille fjellandsbyen Monterenzio i Italia, hvor Bjørnson oppholdt seg en liten periode i 1904. Landsbyen ligger 15 km sør for Bologna, og på dette stedet er det åpnet et spesielt bibliotek som er viet den norske Nobelprisvinneren Bjørnstjerne Bjørnson. Biblioteket ble åpnet 27. august 2003. I forbindelse med researchen til bøkene om Bjørnson har Hoem vært i Monterenzio, og med lun humor fortalte han om oppholdet, som bl.a. bød på noen utfordringer i forbindelse med kjøreturer i fjellheimen.

Edvard Hoem (Foto: RMC)

Aldri skrev Bjørnson mer enn nettopp i sine ti siste leveår. Det finnes et vell av kilder, brev og artikler fra forfatterens hånd fra denne perioden. Bjørnson hadde meninger om det meste, og når han var i mot noe, var det ikke grenser for hvor mye han var i mot.

Noe Hoem stusset over mens hans skrev på Bjørnson-biografien var hvor det egentlig ble av Nobelprispengene. For det gikk ikke veldig lang tid etter avreisen til Italia før Bjørnson atter var blakk. Dette fikk Hoem ikke til å rime. Til slutt var det tilfeldigheter som førte til at han kom over et brev hvor Bjørnsons kone Karoline forteller at sønnen Erling kom hjem fra Kina etter 20 år, bankerott og med nye forretningsplaner. Han fikk Bjørnson til å låne seg 100 000 kroner av Nobelprispengene, og lovet at alle kom til å bli rike i en fei når han bare fikk realisert planene sine. Det forhold at Bjørnson faktisk gikk med på å låne ham pengene, mener Hoem illustrerer Bjørnsons storslagne galskap. Kona Karoline led mye under dette. Som da han så seg tvunget til å selge forfatterskapet sitt til Gyldendal, og mottok 10 000 kroner årlig så lenge han levde. Og som opphørte da han døde. Hans kone levde i godt over 20 år etter hans død, og måtte nøye seg med inntektene fra hans skuespill ...

Kristiania-borgerskapet hadde hele tiden vært på den svenske Bernadotte-familiens side i ett og alt. Etter en episode hvor Sverige prøvde å holde Norge nede, var det imidlertid nok selv for borgerskapet. Stemningen snudde og alt som i løpet av relativt kort tid skulle føre til unionsoppløsningen, begynte så smått å rulle. Bjørnson som fremdeles oppholdt seg i Italia, skjønte ikke hva som foregikk. Når han tordnet mot det som skjedde og kalte det en skandale, skapte dette derfor furore. Han som i 50 år av sitt liv hadde kjempet for et likestilt Norge med Sverige, og satte unionsoppløsning opp som et alternativ, ble nå oppfattet som en som dolket de norske frihetskjemperne i ryggen.

Den 6. juni 1905 var Bjørnson og Karoline tilbake i Norge, og Bjørnson ønsket å møte Christian Mikkelsen for å forhøre seg om hva som egentlig skjedde. Siden Bjørnson kunne finne på nær sagt hva det skulle være, holdt Mikkelsen kortene tett inntil brystet og lot som han ikke ante hva som skjedde. Bjørnson og kona dro derfor hjem til Aulestad, og fikk derfra beskjed om at unionen var vedtatt oppløst samme dag. I dagene som fulgte forsvarte Bjørnson unionsoppløsningen av alle krefter i utenlandsk presse - alt for å forhindre at det skulle bryte ut krig. Norge hadde ingen korrespondenter eller diplomater utenlands, og Bjørnson fylte dermed et tomrom og en viktig rolle. Deretter overrasket han alle med å gjøre seg til talsmann for kongedømme, han som hele sitt liv hadde vært republikaner.

Et interessant foredrag nærmer seg dessverre slutten ... 

(Foto: RMC)

Bjørnson tok mye plass hvor enn han måtte befinne seg. Av den grunn ble han noe mislikt av yngre forfattere, som alltid følte at de kom i skyggen av den store forfatteren.

Da Bjørnson var 75 år befant han seg atter i Italia, denne gangen i Roma. Året etter ble han oppsøkt av en Aftenposten-journalist som kunne fortelle at landsmål var innført i hans hjemkommune. Bjørnson skal da ha utbrutt: "Jeg vil hjem!" Så reiste han hjem for å kjempe mot beslutningen. Han fikk underveis blodpropp og beinet hans var så hovent at han ikke kunne gå. Dette forhindret ham likevel ikke i å stå på for det han trodde på. Samtidig tordnet han mot Ungarn som tvang tsjekkere til å lære ungarsk. Hvorfor lot han ikke tale- og skriftmål være noe han kunne velge å forholde seg til eller la være? Det sier historien intet om ... Kanskje så han på landsmål som en form for separatisme, og kanskje var det hans engasjement for nordist-perspektivet som slo gjennom?

Senere forverret Bjørnsons helse seg ytterligere, idet han fikk blodpropp på blodpropp. Han var svært syk, men insisterte på å skrive dikt. Da diktet var ferdig skal han ha uttalt at "Det er fanden meg ingen døende mann som har skrevet dette diktet!" Han ønsket å reise til Paris igjen, hvor han hadde hørt om behandling med magnetisme og jernbur. Det reneste kvakksalveri som bare gjorde ham dårligere og dårligere, uten at han ville innse dette selv ... Edvard Hoem mener at Bjørnstjerne Bjørnson i denne tiden må ha vært Norges verste pasient gjennom tidene.

Mens Edvard Hoem har skrevet sine bøker om Bjørnstjerne Bjørnson har han mottatt mange brev fra fjern og nær. Noen hevder å vite at Bjørnson forsonet seg med Gud på dødsleiet, mens andre mener at han døde som en fritenker. Faktum er at ingen vet sannheten. På slutten av Bjørnsons liv forlangte han å få et nytt ark hver dag, som han kunne skrive på. I alt 50 sider med det Hoem betegner som Bjørnson-rabbel er tatt vare på og befinner seg i Nasjonalbiblioteket. Det er kun mulig å tyde en linje - resten er ... rabbel ...

Blomster overrekkes til forfatteren (Foto: RMC)

Den 26. april 1910 kl. 20.30 døde Bjørnson - mens han fremdeles befant seg i Paris. Danskene forlangte at Bjørnsons båre måtte komme innom København på vei opp mot Norge, fordi man der ønsket å ta farvel med forfatteren som man for lengst hadde tilgitt. Enorme mengder med mennesker samlet seg i København da togvognen med Bjørnson ankom. 1. mai ankom båren Norge, og den ble hentet av selveste kongen. Den 3. mai fant begravelsen sted i Trefoldighetskirken, og kongen, Mikkelsen, Nansen m.fl. deltok - i tillegg til at det samlet seg tusenvis av mennesker utenfor kirken. Maken til gravferd hadde Norge aldri opplevd. 

Den tidligere fritenkeren som hadde egget til strid med alt og alle med sine sterke meninger om det meste, døde som en helt. Bjørnson hadde nemlig æren for mye av det som hadde skjedd i Norge de foregående ti-årene - som alminnelig stemmerett for menn, juryordningen, avskaffelse av dødsstraff etc. Man valgte å legge bort Bjørnsons kamp mot landsmål, kampen mot kirken osv.

Selvsagt sikret jeg meg en dedikasjon fra forfatteren 

(Foto: RMC)

Bjørnson ble nesten glemt på midten av den tyvende århundre. Sporene etter ham i norskpensumet på skolen ble tynnet ut, og ble nesten borte - inntil man i nyere tid har fått et nytt fokus på forfatteren. Hoem ga uttrykk for at han ikke på noen måte angrer på at han har brukt ni år av sitt liv på denne mannen, og som tilhører aner jeg en stor beundring for denne skikkelsen som på en måte var som kjærringa mot strømmen, alltid beredt til å stå opp for det han trodde på, nær sagt koste hva det koste ville, og som tok konsekvensene uansett hva de besto i.

Selv har jeg ikke gått til anskaffelse av bøkene om Bjørnstjerne Bjørnson enda, men jeg kommer nok til å gjøre det med tid og stunder. Hoems foredrag ga meg virkelig lyst til å bli bedre kjent med Bjørnson! Og som Hoem-entusiast må jeg også innrømme at jeg gleder  meg til at han skal få tid til å skrive skjønnlitterære bøker igjen! 

Sofi Oksanen: "Da duene forsvant"

Mesterlig fra Oksanen - igjen!

Tidligere denne uka var jeg på Litteraturhuset og hørte Sofi Oksanen bli intervjuet om sin siste bok - "Da duene forsvant". Det var en veldig fin opplevelse, og ikke minst var det svært interessant å høre henne fortelle om hva hun hadde tenkt underveis i skrivingen og hva denne boka egentlig handler om. I boka har hun ønsket å fokusere på krigsårene 1941 - 1945 og begynnelsen av 1960-årene - begge perioder turbulente i Estlands historie. Under andre verdenskrig opplevde Estland en dobbelokkupasjon. Da resten av Europa ble fri etter Hitler-Tysklands fall, ble Estland atter okkupert av Sovjetunionen. Kun fem dagers frihet opplevde landet. Plutselig måtte man forholde seg til sin tidligere fiender igjen, og det var de som var "flinkest" til å snu kappa etter vinden, som klarte seg best. Med dette som bakteppe gikk utviklingen videre ... Det er klart det må ha gjort noe med landets historie. 

I bokas åpningsscene befinner vi oss i Nord-Estland. Landet er under sovjetisk okkupasjon, og det er ham vi skal bli kjent med som frihetskjemperen Roland som fører ordet, som er boka jeg-person i noen løsrevne kapitler i en bok som ellers fortelles i tredjeperson. Han og fetter Edgar er ute i felten. Dvs. nokså tidlig har Roland mistanke om at hans feige fetter har stukket av. For fetteren er ikke egnet for kamp, og selv ikke tanken på et fritt Estland får ham til å være villig til å ofre noe som helst. Ja, det skal sagtens vise seg at det eneste Edgar er villig til å ofre noe for er redningen av sitt eget skinn. Det er han til gjengjeld villig til å ofre alt for.

"Før jeg rakk å tenke etter, nikket jeg og var på vei med beskjed om at vi dro for å beskytte flyktningene, selv om Edgar sikkert hadde brakt det på bane i håp om å slippe unna et nytt angrep og derved berge skinnet. Han kjente det svake punktet mitt. Hjemme hadde vi alle sammen etterlatt kjærester, forloveder og koner, det var bare jeg som så kvinnen min som en grunn til å forlate kampen. Men jeg forsikret meg selv om at valget var fullstendig hederlig, ja til og med fornuftig." (side 15)

Edgar gifter seg senere med Juudit, men ekteskapet blir alt annet enn lykkelig. Hva det er med Edgar som gjør at han ikke engang er opptatt av å fullbyrde det slik man forventer av en mann, er det vanskelig å få øye på. Kanskje er han seg selv nok også her? Ikke bare vansmekter Juudit i ekteskapet, men hun er også nødt til å late som om ekteskapet er lykkelig overfor omgivelsene. Det faller også Edgar tilsynelatende lett å finne frem til sine gentlemannsfakter når andre ser på. Men dette skrus av så snart de er alene. 

Så blir Estland okkupert av nazistene. For noen fremstår de som redningen fra det gudeløse Sovjetunionen og de forhatte bolsjevikene. Og det gjelder å være inne med de rette for å overleve også nå. Roland mister ikke sin sjel oppi dette, mens fetteren Edgar atter vet å sno seg. Juudit er på sin side desperat av kjærlighetslengsel, og utstyrt med et oppdrag om å infiltrere tyskerne og dermed kjempe for et fritt Estland, skjer det som ikke burde skje: hun forelsker seg i en av fiendens menn. Det er tale om ekte kjærlighet fra begges side - men en kjærlighet med helt umulige vilkår. Dessuten er det farlig for dem, særlig ettersom krigen skrider frem og nazistenes posisjon atter er truet. Dessuten oppdager Edgar forholdet, og da blir det riktig farlig. Men for Juudit er forholdet redningen - uten sin tyske elsker ville hun ikke hatt noe å leve for. 

"Foran alle disse menneskene, guttevalpene, skrapselgerne og gatefeirne oppførte SS-Hauptsturmführer seg på den måten, lot henne løpe til bilen for å ta avskjed, enda vinden limte nattkjolen til lårene og lot silken gli ned av skuldrene, og han belønnet blottingen med å kjærtegne øret hennes. En sånn mengde uanstendighet, en sånn berøring som hørte til mellom laknene i de private budoarene, en sånn mengde ømhet midt i gata, en sånn berøring som ikke var for et ludder. Edgar hadde sett hvordan krigsbrudene ble behandlet, her var det noe annet. En sånn berøring er bare for én her i livet, mange får aldri oppleve den." (side 179)

Så vakkert, så skjørt og så farlig - fordi kamelonen og svikeren Edgar, Juudits egen ektemann i navnet (men ikke i gavnet), bevitner det hele og skjønner hva det dreier seg om ... En ektemann hun ikke kommer fra, fordi man rett og slett ikke skilte seg på den tiden, men var prisgitt det feilaktige valget man en gang hadde foretatt, en gang og for alltid til døden skilte dem fra hverandre ... 

Parallelt følger vi ekteparet Edgar og Juudit Parts i begynnelsen av 1960-årene. Edgar har blitt kamerat Parts, og kamerat Parts skriver bok. Han skriver bok om sin og andres roller under andre verdenskrig, og han dikter seg selv inn i boka som helt, mens han gir de fleste andre skurkeroller. Bl.a. levnes fetteren Roland ingen ære. Hvor ble det forresten av ham? En historieforfalskning som dessverre ikke er fjernt fra hvordan det foregikk under kommunistveldet, hvor det gjaldt å slette alle spor fra fordums estisk storhet og erstatte dette med en kommunistisk vi-følelse som ikke tillot separatistisk tankegods. På litt avstand kan vi betrakte Juudit, som er blitt en alkoholisert og fetladen sjuske, som lar alt rundt seg forfalle. Hva skjedde egentlig med henne underveis? 

Jeg kjenner til at denne boka har fått litt lunken mottakelse av enkelte anmeldere. Bl.a. er boka kritisert for å være noe rotete bygget opp. Jeg kjenner meg ikke igjen i denne beskrivelsen, all den tid kapitlene er tydelig merket med årstall, og det forhold at persongalleriet ikke er stort eller vanskelig å få oversikt over. Boka handler i all hovedsak om Roland, Edgar og Juudit, mens alle andre bare er bipersoner. Og det handler om å takle en kaotisk situasjon i et land med mye svik, hvor man ikke kan være trygg for angiveri, heller ikke innad i sitt eget ekteskap.

Jeg sikret meg selvsagt en 

dedikasjon på Litteraturhuset

Oksanen skriver som en gudinne, og jeg elsker hvordan hun noen ganger ikke avslutter setningene, men bare fortsetter og fortsetter, like fullt med korrekt bruk av tegnsetting sånn ellers, selv om bruk av punktumene altså er sparsomme. På den måten får fortellingen noe fortettet over seg, og som leser fikk jeg følelsen av at forfatteren holdt meg i et strupetak og nektet å slippe før jeg hadde fått med meg alt. Det er for øvrig en hel del symbolikk i boka, som tilstedeværelsen på Litteraturhuset tidligere denne uka hjalp meg med å forstå bedre. Som at tittelen på boka - at duene forsvant - er et bilde på at nazistene faktisk spiste dem opp. Og siden duer er et symbol på fred, kan dette tolkes som at nazistene spiste freden. Oksanen presiserte også under intervjuet at det aldri er tilfeldig hvilke navn hun velger på hovedpersonene sine. Jeg liker for øvrig at hun skriver historisk korrekte bøker, og at hun gjennom sitt forfatterskap på et vis har viet seg til Estland, hennes mors hjemland, og dermed bidrar til å gi andre verdenskrig-elskere som meg mer kjøtt på beina i forhold til å forstå hva de baltiske landene faktisk har gjennomgått i årenes løp. 

"Parts husket godt at da hammeren og sigden ble heist i standa på Lange Hermann 22. september 1944, var det ikke flagget til Hitler som ble fjernet, det var Estlands eget. Selvstendighet i fem dager. Fem dager med frihet. Parts så flagget selv, men i manuskriptet kunne han naturligvis ikke nevne det, for Sovjetunionen befridde Estland fra hitleristene. Hva med Roland, hadde han sett det samme, og hvis så var, hadde han klart å løsgjøre seg fra synet?" (side 290)

Det kan faktisk ikke bli annet enn terningkast seks denne gangen! 

Helt til slutt: For helt nye Oksanen-lesere vil jeg faktisk anbefale at man starter med "Utrensning" først, og så tar denne boka etterpå. "Stalins kyr" er også en meget god roman som man bør få med seg. Selv har jeg "Baby Jane" liggende på vent og den boka gleder jeg meg til å ta fatt på. 

Utgitt i Finland: 2012
Originaltittel: Kun kyyhkyset katosivat
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Forlaget Oktober
Oversatt fra finsk av: Turid Farbregd
Antall sider: 331

Sofi Oksanen 

Andre omtaler av boka: 

- NRK v/Hilde Bruvik - Oksanen: Skriver det jeg vil - 17.04.2013
- NRK v/Marta Norheim - Oksanens krig - 05.04.2013
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - Oksanen er kanskje en bedre kjendig enn forfatter om dagen - Men hun er for god til å være dårlig - 15.04.2014 
- Dagsavisen v/Turid Larsen - Nytt storverk fra Oksanen - 03.04.2013
- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - Overraskende tamt - 15.04.2013
- Bentebing´s Weblog - 12. september 2014 -

Ingvar Ambjørnsen: "Natten drømmer om dagen"

Livet er en ensom sak ... 

Det er ingen tilfeldighet at jeg nok en gang har plukket opp en Ingvar Ambjørnsen-bok. Ambjørnsen har en enorm produksjon bak seg, og jeg har langt fra lest alt av ham. Ikke alt treffer like godt, men det som treffer gjør det til gjengjeld til gangs. "Natten drømmer om dagen" er en slik bok. Og det er stemningen som treffer. Kanskje også det outsider-aktige som i grunnen hefter ved alle hans bøker ... 

"Jeg kom over de lange myrene i skumringen, og da jeg begynte å ta meg nedover mot Veggeli, så jeg taket på hytta inne mellom dvergbjerkene; det var tekket med torv, høstfarget mose og eng. Jeg ventet til det var blitt mørkt. Så tok jeg meg inn på den beste måten: Med nøkkelen jeg fant under hellen. 

Det er gjerne der de gjemmer den. Der, eller oppe på listverk, eller under store blomsterpotter, dersom de har slikt stående utenfor. Det finnes et dusin andre steder også. Jeg kan dem. 

Jeg ble stående helt stille i vindfanget etter at jeg hadde låst meg inn. Det luktet tyri og grønnsåpe, og ikke av folk. Det var ei hytte etter min smak. Enkel og oversiktlig. To soverom, og et oppholdsrom med kjøkkenkrok. Et lite bad uten dusj. Peisovn i stua. 

Helt stille. Bare vinden i trærne; den la seg nå mot kvelden. Jeg har gjort det til en vane å stå slik og lytte og lukte i noen minutter. Gjøre meg kjent med stedet. 

Jeg var sulten. Jeg visste at jeg ville bli liggende våken dersom jeg ikke fant noe spiselig ..." (side 9)

Sune har trukket seg unna folk og har beveget seg mot skogen, hvor han vandrer fra hytte til hytte, som han bryter seg inn i. Men han er ikke som innbruddstyver flest, for han behandler hyttene med respekt og etterlater seg alltid det meste i den skjønneste orden. Det eneste han stjeler er maten han finner, og kanskje et og annet klesplagg når han finner dette nødvendig. Aller helst vil han være alene, men det er vanskelig å isolere seg fullstendig fra omverdenen skal det vise seg. Selv Sune har et nettverk som krever at han er til stede - i alle fall av og til. Samvittigheten hans gjør dessuten at da han treffer på Vale, en ung asiatisk kvinne med ødelagte og verkende hender, klarer han rett og slett ikke å overlate henne til sin egen skjebne. Etter dette blir ikke vandringen i skogen som før ... I stedet for å gå mutters alene, har han nå et menneske å ta seg av. 

Sune og for den sakens skyld vennene hans holder seg langt unna myndighetene generelt og politiet spesielt. De handler ut fra nokså korte tidsperspektiver, hvor det handler om den neste rusen eller den neste kvinnehistorien som kan gi dem et øyeblikks sjelefred. På den ene siden handler det om en dyp og inderlig frihetstrang, om å slippe unna forpliktelser - på den annen side handler det om å høre til et sted. Kanskje er det her samvittigheten tross alt melder seg? Den virkeligheten som beskrives ligger kvantesprang fra det vi vanligvis forbinder med kos og hygge og hytteliv. Og for meg som selv vokste opp med hytte i øvre Telemark, nettopp i de traktene hvor Sune vandrer fra hytte til hytte, og hvor vi alltid pleide å legge nøkkelen oppe på listverket over hyttedøra (i tilfelle vi skulle glemme den hjemme), skaper dette et aldri så lite gufs fra fortiden. Var det virkelig så opplagt hvor nøkkelen ble gjemt? Og kunne vi i grunnen vite om noen hadde vært der siden sist vi selv var der?

Som et årvåkent dyr med en hørsel som virkelig kommer godt med, hører Sune etter lyder av for ham "uvedkommende", uten tanke for at det er han - ikke de andre - som faktisk er nettopp "uvedkommende". Noen ganger kommer samvittighetskvalene riktignok kastende over ham, og da hender det at han foretar enklere vedlikeholdsarbeid eller hogger ved. Som om dette skal rettferdiggjøre alle innbruddene han foretar seg på sin ferd. 

I Ambjørnsens bøker og kanskje i særdeleshet i novellesamlingen "Natt til mørk morgen", er det outsideren som går igjen. I så måte har romanen "Natten drømmer om dagen" noe erketypisk Ambjørnsensk over seg. Det er dystert, mørkt og noe dessillusjonert over det hele, og som tittelen antyder - her forfølger nattens mørke også dagene. Få forfattere klarer som ham å beskrive naturen så levende. Jeg tror faktisk det bare er Per Petterson som når opp, og som kanskje til og med passerer Ambjørnsen, når det gjelder å beskrive naturens magi. Tendensen i Ambjørnsens romaner er for øvrig at det meste av handlingen foregår på det indre plan og ikke i særlig grad i det ytre. "Natten drømmer om dagen" er en av hans virkelig bedre romaner. Her blir det et sterkt terningkast fem! Avslutningsvis må jeg nevne at Ivar Neergård leste lydbokutgaven helt nydelig.

Utgitt: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 54 min. (papirutgaven: 328)
Oppleser: Ivar Neergård

Ingvar Ambjørnsen

Andre som har skrevet om boka:
- Knirk - 23.11.2012
- Solgunn sitt - 26.10.2012
- Moshonista - Feeling good was good enough for me ... - 23.11.2012
- Dagbladet v/Jon Rognlien - Finslipt nattsvart - 13.09.2012
- VG v/Tone Velldal - Vandreren - 12.09.2012
- Dagsavisen v/Turid Larsen - Det roper i skogen - 13.09.2012

Hvem blir voldelige islamister?

I forbindelse med Arabiske filmdager på Cinemateket i helga, og etter visningen av filmen "Horses of God", var det debatt med temaet "Hvem blir voldelige islamister". Jeg siterer fra festivalbrosjyren side 13:

"Etter den arabiske våren håpet mange at voldelig islamisme ville være historie. Fredelige demonstrasjoner og demokratisk deltakelse skulle erstatte den voldelige motstanden. Dessverre har vi sett flere eksempler de siste årene på at bildet ikke er så enkelt. Angrepet i Algerie viste med all tydelighet hvor relevante voldelige islamistiske grupper fortsatt er. Med utgangspunktet i filmen Horses of God spør vi hvor voldelig islamisme kommer fra. Kan det forklares ut fra religion og silamistisk ideologi, eller er det er resultat av fattogdom og marginalisering? Er det en økende tendens etter den arabiske våren eller ser vi tross alt en nedgang? Vi har samlet internasjonale og norske forskere med lang erfaring og mye kunnskap om voldelige motstandsgrupper for å belyse disse spørsmålene og vi vil også åpne for spørsmål fra salen."

I panelet satt Beverly Milton-Edwards (Professor of Politics ved Queens University i Belfast - særlig anerkjent for sitt arbeid om voldelig islamisme i Israel-Palestina), Samuli Schielke (antropolog ved Freie Universität i Berlin - har fokusert på islamistiske bevegelser i hele sin forskerkarriere, med et særlig fokus på Egypt), Laila Bokhari (norsk-pakistansk forsker med islamisme som spesialfelt - forfatter av Hellig Vrede) og Sindre Bangstad (sosialantropolog og postdoktorstipendiat ved SAI, Universitetet i Oslo - forfatter av Sekularismens Ansikter). Bangstad var ordstyrer under debatten, som foregikk på engelsk. 

Innledningsvis ble det påpekt at filmen "Horses of God" er basert på virkelige hendelser (16. mai 2003), referert som Casablanca bombings på Wikipedia. Hvor typisk er det som skjedde i filmen? 

Beverly Milton-Edwards understreker at det er vanskelig å karakterisere noe som typisk når det gjelder den radikaliserte islamismen. Det hun fant overraskende med historien som fortelles i "Horses of God", var den manglende sammenhengen mellom politikk og selvmordsbombingen. Her synes hun filmen mangler noe vesentlig. Selv om hun betegner filmen som mektig, påpeker hun at selve politikken er den sosialøkonomiske "linken" til handlinger som den vi er vitne til i filmen. 

Laila Bokhari, som har jobbet mest i Pakistan og Afghanistan, mener at det er mye i filmen som minner om tendenser man ser andre steder i verden. Her er det nokså åpenbart at "staten" er usynlig, og vi møter elementer av desperasjon hos personene som ender som martyrer. Viktigheten av å høre til, her beskrevet som en sterk gruppetilhørighet, å høre til noe som er større enn en selv og som kan gi stoltheten tilbake - alle disse elementene er med i "Horses of God". 

Samuli Schielke stiller spørsmål ved hvorfor man bare snakker om voldelig islamisme, men ikke om f.eks. voldelig kommunisme el.l. Slik han ser det har alle grupperingene som opptrer i voldelige terroraksjoner det til felles at militære elementer er fremtredende. Han viser til at salafisme opprinnelig var en fredelig sak, men at dette i dag brukes i det vi betegner som farlige organisasjoner. Bevegelsen lover gruppens medlemmer lykke, og det som er fremtredende i gruppen er tanker om "dem og oss". Kontakten mellom gruppens medlemmer betegner han som intim og han bruker begrepet "soft violence". 

Beverly Milton-Edwards påpeker at vi lever i en kaotisk verden, og at filmen dypest sett handler om maskulinitet. En sterk del av filmen handler om hva det betyr å være mann. Fra første start er konteksten slossing, også på fotballbanen. Senere ut i filmen vises en bevisst manipulasjon av unge menn. Hun mener det er viktig å være seg bevisst at filmen ikke handler om at millioner av muslimer ønsker å bli martyrer. Tvert i mot handler det om manipulasjon. 

Laila Bokhari og Beverly Milton-Edwards

Laila Bokhari mener at det er viktig å se på konteksten. Det er ikke slik at "alle" muslimers høyeste ønske er å bli martyrer. 

Sindre Bangstad påpeker at få av mennene i filmen har en eneste sjanse til å leve som de mennene de ønsker å være ... 

Samuli Schielke uttaler at det handler om menn som blir tatt ut av sitt miljø. Innenfor islam er det først og fremst fredelige mennesker det er tale om. Radikalisme handler dessuten egentlig om menn som ønsker å bli bedre mennesker, som slutter å drikke og dope seg, som slutter med kriminelle handlinger ... Vanligvis er det ikke tale om terrorisme. Han drar sammenligninger til Baader-Meinhof-bevegelsen. Først da gruppen måtte gå under jorda, ble de voldelige. Tilsvarende kan man se for andre bevegelser som har endt opp med å bli voldelige. I "Horses of God" skildres noe tilsvarende. 

Beverly Milton-Edwards mener at vi i Vesten har blitt helt fiksert på voldelig islamisme etter 11. september 2001. Hun mener at voldelig islamisme rett og slett "bare" er et nytt politisk våpen, og at for mye fokus på selvbordsbombingen i seg selv på et vis ødelegger dialogen. 

Sindre Bangstad påpeker at filmen viser at en av dem som er valgt ut som martyr og selvmordsbomber virkelig tviler. Deretter blir gruppen ytterligere isolert.

Samuli Schielke og Sindre Bangstad

Laila Bokhari uttaler at det er vanlig at slike grupper isolerer de fremtidige martyrene i den siste fasen før selve aksjonen. Slik sikrer man at de utvalgte ikke skal ombestemme seg, men ha fokus på "the Mission" og unngå tvil. Hun mener at filmen er nydelig på dette punktet, nettopp fordi den viser frem tvilen. Det hele er ikke så opplagt likevel!

Samuli Schielke hevder at selvmordsbombing ikke er en veldig spesiell måte å utøve vold på. Det er dessuten ingen konsensus i forskermiljøet mht. hva man skal kalle dette med selvmordsbombing. Han trekker paralleller til trening av soldater som skal drepe (f.eks. i forbindelse med Vietnamkrigen) - men med den vesentlige forskjellen at soldaten skal unngå å bli drept selv. Samuli mener at vi burde stille spørsmål ved hvorfor en type vold angivelig er verre enn en annen. 

Beverly Milton-Edwards minner om at vi lever i en sekularisert verden, og at når man ser på Irland, IRA, sultestreiker etc. og sammenligner dette med selvmordsbombing, så handler dette alltid om store ofre. Det er imidlertid vanskelig for oss i Vesten å forstå det ultimate offer som ligger i å gi sitt eget liv til en sak. På spørsmål om det er noe spesielt islamsk ved selvmordsbombing, svarer hun nei - overhode ikke! Det spesielle med islamistisk selvmordsbombing er imidlertid at man fyller handlingen med islamsk budskap. Man kan selvsagt ikke nekte for at islam er blitt brukt til dette. Hun minner om de tamilske tigrene, som driver med den samme type vold, men altså uten dette spesifikke religiøse innholdet. Men hvorfor må man drepe seg? I følge Milton-Edwards er det å miste sitt eget liv et offer, og dette elementet finner man også igjen i IRAs kamp mot Storbritannia. 

Laila Bukhari mener at det å ofre sitt eget liv, å bli martyr, sender et meget sterkt budskap tilbake til samfunnet. På spørsmål om dette med selvmordsbombing er et typisk "mannsyrke", svarer hun at det er flest menn som begår slike handlinger. Man finner imidlertid også eksempler på kvinnelige selvmordsbombere (jf. filmen "Attack"), særlig i Palestina, men også blant de tamilske tigrene. Hun har også sett noen få eksempler på dette i Pakistan. Som regel har kvinnene støttende roller og de opererer sjelden i frontlinjen. Er kvinnenes motivasjon annereldes enn mennenes? Bukhari mener at dette er vanskelig å si fordi det foreligger lite forskning på området. Dessuten tror hun at kvinnene blir stilt andre spørsmål enn mennene i de tilfellene hvor noen har forsøkt å grave seg ned i tematikken. Det som det imidlertid kan se ut til, er at kvinnene som er med i terrororganisasjoner gjerne har mistet sine ektemenn, eller har vært utsatt for vold og/eller overgrep. Man har f.eks. sett dette i Tsjetsjenia. Ved å ofre seg kan kvinnene gjenvinne sin tapte ære. Det hele handler om "the Act of War", slik man ser i Palestina. (Og for egen del viser jeg til boka "Allahs sorte enker" av Julia Jusik.)

Samuli Schielke mener at filmen "Horses of God" mangler et element av overbevisning om hva som var rett og galt for dem som var utvalgt til martyrer. 

En spennende og ikke minst lærerik debatt var over

Var filmen overbevisende nok i forhold til hvordan radikal islamisme oppstår? Arrangørene for Arabiske filmdager opplyste helt på slutten at filmen ikke er valgt ut for å gi alle svar på dette, men mer for å reise debatt. Svarene ble heller ikke gitt under debatten, men for egen del fikk jeg øynene opp for flere sider av en særdeles vanskelig problematikk. All ære til arrangørene som satte opp et panel etter filmen "Horses of God" - en debatt som fikk meg til å tenke mer dyptpløyende over tematikken enn hva filmen alene ville ha fått meg til. 


http://bloggurat.net/minblogg/registrere/45228dd998cf0e6e6a034e34055c6fc870cb23e5

"Horses of God" (Regissør: Nabil Ayouch)

Om fire selvmords-bomberes oppvekst i slummen utenfor Casablanca

I forbindelse med Arabiske filmdager på Cinemateket i Oslo denne helga vises blant annet "Horses of God" (med originaltittelen "Les chevaux de Dieu"). Regissøren Nabil Ayouch (f. 1969) har vokst opp i Frankrike, men er sønn av en marokansk far og en tunisisk mor. Han har regissert en rekke filmer (se oversikt på Wikipedia), og "Horses of God" er hans siste. Filmen hadde premiere på Cannes Film Festival i 2012.

"Horses of God", hvis handling finner sted i Casablanca, er basert på virkelige hendelser. Den 16. mai 2003 ble 45 personer, inklusive 12 selvmordsbombere, drept i flere parallelle bombeangrep i byen. Mer enn 100 mennesker ble i tillegg skadet. En spansk restaurant, et hotell, en jødisk gravplass, et jødisk kommunikasjonssenter og en jødisk-eid italiensk restaurant var åstedene for ugjerningene. Etterforskningen viste at selvmordsbomberne i all hovedsak kom fra slummen utenfor Casablanca. Hvordan kunne dette egentlig skje? 

Slosskamp - med Hamid i aksjon

I filmen følger vi fire gutter fra 1993 til 2003, alle hjemmehørende i slummen utenfor Casablanca. Yacine og Hamid er brødre, mens Nabil og Fouad er kamerater av dem. Livene deres er preget av slossing og vold, og fotballkamper som ender i basketak hvor de må flykte for livet, går som en rød tråd gjennom hele deres oppvekst. Det handler om å være tøffest, mest usårbar, mest fryktet ... Den tøffeste av dem alle er Hamid, utstyrt som han er med en kjetting han alltid har kveilet rundt høyre håndledd, og som han veiver med når det oppstår truende situasjoner. Vi blir vitne til temmelig brutale scener, der den sterkeste ikke går av veien for å voldta den svakeste, selv om de forsåvidt tilhører den samme gjengen. Penger skaffer de seg ved å rote rundt på søppeldynga i håp om å komme over noe som kan omsettes. Felles for alle er at de vokser opp i dysfunksjonelle hjem uten voksenpersoner det går an å lene seg på og finne trygghet hos. 

Guttene er blitt eldre

Så blir guttene eldre. Fremdeles er det lite som skal til for å utløse voldeligheter guttene i mellom - særlig i fighter mellom slumguttene og "de andre" som kommer utenfra. Alle henger rundt slummens eneste bar, et sted hvor det serveres alkohol og hvor de kan spille biljard. Jobber er det heller lite av, og Yacine som frister en tilværelse som appelsinselger, preges av motløshet. Moren hans synes at alt Hamid kommer hjem med til henne er fantastisk, mens det han kommer med ikke synes å være verdt stort, uansett hva det er. Hun ser ikke at Hamid driver med lyssky aktiviteter, mens Yacine forsøker å leve et så ærlig liv som mulig. Men Hamids aktiviteter fører mer penger til hjemmet enn Yacines usle appelsinsalg ... Jenta Yacine er forelsket i kan han dessuten bare glemme, for hva i all verden skulle han ha å tilby henne? 

En natt blir familien vekket av et spetakkel. Politiet tar seg inn i hjemmet deres (som egentlig bare er et skur), og Hamid blir arrestert. Moren er helt fra seg og skriker at sønnen hennes ikke har gjort noe galt og forsøker å hindre dem i å ta ham med, men til ingen nytte ... Deretter soner Hamid en straff på to år. Moren synker inn i apatien, og alt som betyr noe er noen TV-såper, som hun ser på hver eneste dag. I mellomtiden forsvinner mannen hennes inn i demensens verden, mens den siste hjemmeboende sønnen, som ikke er helt som andre, konstant sitter med høreklokker på og angivelig hører på nyhetssendinger fra Frankrike og Italia.  

Mens Hamid sitter i fengsel, skjer 11. september 2001. Men vantro øyne ser folkene i slummen hvordan flyene kræsjer inn i tvillingtårnene på Manhattan, samtidig som de jubler over at de vantro får som fortjent. 

Klar til å bli rekruttert som selvmordsbombere

En dag kommer Hamid ut av fengsel. Det er en helt annen mann enn han som ble arrestert to år tidligere. Han har blitt en troende og praktiserende muslim, og ankommer slummen med et fredfullt ansikt. I begynnelsen er Yacine oppbrakt over den forandring som har funnet sted ved broren, inntil han og Fouad ved et uhell kommer til å drepe sin arbeidsgiver etter at han i fylla forsøker å antaste Fouad. Dermed trenger de hjelp fra Hamid og hans trosfeller, og før de vet ordet av det er de på en måte fanget i en bevegelse som siden skal vise seg å være en militant islamistisk terrorgruppe. 

Både Yacine, Nabil og Fouad blir viet massivt med oppmerksomhet fra lederen av gruppen. De slutter å drikke, og begynner å be. Så går tiden, og de integreres i gruppen. Den dagen lederen forteller at de er spesielt utvalgte til å bli martyrer, er dette en så selvsagt ting at ingen av dem protesterer. Dette handler nemlig om å vise at man er en skikkelig mann, selv om gruppepresset er til å ta og føle på. Etter hvert begynner overraskende nok Hamid - den mest troende av dem alle - plutselig å tvile. Er det virkelig riktig å ofre sitt eget liv for saken? Og han begynner å tenke på moren som snart skal miste sine to sønner. Vil hun tåle det? Etter hvert som tiden for aksjonene nærmer seg, isoleres medlemmene mer og mer fra omverdenen, og et hvert tilløp til tvil blir omgående viet mye oppmerksomhet fra ledernes side. Guttene er klare ... eller er de egentlig det?

"Horses of God" er en interessant film med en meget sammensatt tematikk. I akkurat denne filmen er det fattigdom og nød og store sosiale forskjeller som skaper grobunn for det som senere skjer. Ingen av guttene har vært utenfor slummen før aksjonene finner sted, og dermed er de enkle å manipulere for lederne av den radikaliserte islamistiske sekten. Dessuten har vel ikke akkurat stolthet og verdighet preget livene deres i altfor stor grad, og endelig har de tilhørighet i en gruppe og får anledning til å være med på noe som er større enn dem selv. Bare det å tilhøre en religiøs gruppe er sånn sett likelydende med å fortjene mer respekt fra omverdenen. Og utsiktene til å komme til paradis med alle dets herligheter er atskillig mer forlokkende enn det mistrøstige livet de lever i slummen ... 

Underveis savnet jeg kanskje mer følelsen av at disse guttene faktisk trodde på det de ble med på og hadde en større bevissthet i forhold til de valgene de foretok. Men kanskje er nettopp dette - uvitenhet og manglende kunnskaper - noe av grunnen til at det er relativt enkelt å rekruttere akkurat dem? Filmen gir selvfølgelig ikke alle svar i så måte, men er først og fremst tankevekkende og egnet til å skape debatt. Det sterkeste ved hele filmen var hvordan den viser frem tvilen til de involverte. Dessuten at ingen av dem fremstår som onde på noe som helst vis - bare uvitende og naive. Som seere skjønner vi at de er like mye ofre for omstendighetene som dem de er satt til å drepe ... 

Ut fra en helhetsvurdering av filmen har jeg kommet til at det må bli terningkast fem denne gangen. Jeg har lagt vekt på at miljøskildringene er svært autentiske og at tematikken er meget interessant. Scenografien var dessuten nydelig og virkningsfull. Noe av det som trekker ned og som gjør at filmen ikke får toppkarakter, er at enkelte av skuespillerprestasjonene ikke var glitrende. Dette skyldes antakelig at en hel del av rollene ikke var besatt av profesjonelle skuespillere, noe som på den annen side bidro til opplevelsen av ekthet. Et av høydepunktene i filmen var for øvrig et bryllup - bare det alene gjorde filmen verdt å se! 

Etter at filmen var vist, ble det paneldebatt. Dette skal jeg skrive om i et eget innlegg. 

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Les chevaux de Dieu
Nasjonalitet: Belgia, Frankrike, Marokko
Språk: Arabisk
Genre: Drama 
Skuespillere: Abdelhakim Rachi (Yacine), Abdelilah Rachid (Hamid), Hamza Souidek (Nabil), Ahmed El Idrissi Amrani (Fouad) m.fl. 
Spilletid: 117 min.

"The Attack" (Regissør: Ziad Doueiri)

Provoserende og sterkt om selvmordsbombing i Israel

Det er Arabiske filmdager i Oslo denne helga, og selveste åpningsfilmen var "The Attack" (eller L´Attentat som er originaltittelen) av den libanesiske regissøren Ziad Douieri. Filmen er basert på Yasmina Khadras bok med samme navn. 

I åpningsscenen introduseres vi for hovedpersonene i filmen; den suksessfulle palestinske kirurgen Amin Jaafari og hans kone Siham. De bor i Tel Aviv i Israel, er velstående og har nesten utelukkende jødiske venner. Samme dag skal Amin motta en presisjefull utmerkelse for sitt arbeid som lege, noe kona dessverre ikke har anledning til å stille på. Hun skal nemlig til Nazareth for å besøke slektninger. 

Mens Amin sitter i salen og venter på prisutdelingen, ringer hans kone. Han har imidlertid ikke tid til å snakke med henne, og få minutter etter står han selv på talerstolen for å takke for den ærefulle prisen som han som den første palestineren noen sinne har vært så heldig å motta. I takketalen tar han opp hvor viktig det er at jøder og palestinere kommer godt ut av det med hverandre, og han trekker endog inn at alle jøder egentlig er litt arabere, og at alle arabere egentlig er litt jøder. Alle smiler tilfreds til hverandre fordi de er et levende bevis på at det går an å leve i fredelig sameksistens med hverandre. 

Senere samme dag er Amin tilbake på jobb. Plutselig smeller en bombe i byen, og inn kommer den ene ambulansen etter den andre med sårede og drepte. Når status skal gjøres opp, viser det seg at selvmordsaksjonen denne gangen har kostet 17 menneskeliv. 11 av dem var barn. Bomben gikk nemlig av inne i en restaurant hvor det foregikk en barnebursdag. Amin og de andre på operasjonsstuen er rystet over hendelsen og snakker om hva i all verden det er som kan få noen til å gjøre noe så ondt og meningsløst. Vi blir dessuten vitne til en sterkt skadet jødisk mann som krakilsk nekter å la seg behandle av Amin, og forlanger en annen (jødisk) lege. 

Senere kommer Amin hjem fra jobben, helt utslitt etter basketakene på operasjonsstuen. Han stusser over at kona ikke er kommet hjem enda. Da han forsøker å ringe henne, ser han at hun har glemt mobiltelefonen hjemme. 

Midt på natta blir Amin vekket av en telefon fra jobben. Han blir bedt om å komme på sykehuset. Det viser seg at det han skal gjøre er å identifisere liket av sin kone. Da det fremkommer at hun mest sannsynlig har operert som selvmordsbomber, og er den som står bak alle drapene og skadene som Amin og kollegaene hans har tatt imot på operasjonsstua den foregående dagen, klarer han ikke å ta dette innover seg. Det må foreligge en misforståelse. Han nekter å tro at det er mulig å være gift med en kvinne i 15 år og ikke vite noe om hennes politiske eller religiøse beveggrunner og grunnleggende holdninger. Det viser seg etter hvert at han skal få mer enn dette å slite med, for det israelske politiet kan heller ikke tro at han ikke har visst noe om det som har foregått ... 

Uten å røpe for mye av handlingen, kan jeg si så pass at historien som fortelles videre handler om en mann som gradvis tar inn over seg sannheten og som får et behov for å finne ut hvorfor. Og jo mer han graver seg ned i dette, jo vanskeligere blir det for ham å møte sine jødiske venner på samme måte som før. Og så spørs det hvor liberale de er når det kommer til stykket ... 

Det var meningen at regissøren skulle være gjest på festivalen og dukke opp i salen etter visningen av denne filmen, og akkurat dette hadde jeg gledet meg til. Men så viste det seg at Ziad Doueiri hadde mistet flyet sitt fra New York til Norge, og dermed måtte vi nøye oss med en overføring via Skype. I stedet for at dette skulle ende med en skuffelse sånn totalt sett, ble det faktisk et høydepunkt. I alle fall for de av oss som valgte å bli sittende igjen og høre regissøren fortelle om alle utfordringene underveis, og om alle reaksjonene han har møtt både fra israelere/jøder og palestinere etter at filmen var ferdig. I nesten tre kvarter snakket han uavbrutt om filmen sin. 

Opprinnelig var det meningen at filmatiseringen av Yasmina Khadras bestselgerroman skulle bli en Hollywood-produksjon, men slik ble det likevel ikke. Amerikanerne mente at den ble for pro-israel-aktig og droppet hele konseptet. Det Ziad Doueiri og hans medarbeidere ikke skjønte før det var for sent, var at manuset de hadde laget var eid av amerikanerne. Han ønsket naturlig nok å fullføre filmen, men opplevde at han ikke fikk ut manuset "sitt". Først etter noen år lyktes det ham å få kjøpt det tilbake, og dermed var han endelig i gang igjen.

Og film ble det! Innspillingene ble foretatt i Israel, og han brukte mange israelske skuespillere. For ti år siden ville dette vært helt utenkelig for ham, libaneser som han tross alt er. Han har selv vokst opp med hatet mellom arabere og jøder i Midt-Østen, men erfarte under innspillingene at israelerne var like redde for all uroen som han var under sin oppvekst. Det forhold at filmen er innspilt i Israel og med israelske skuespillere har imidlertid gjort at mange arabiske land nekter å vise filmen. Han risikerer selv opptil tre års fengsel pga. dette dersom han reiser tilbake til Libanon. 

Ziad Doueiri er meget klar på at "The Attack" ikke først og fremst er en politisk film. Han endret bl.a. Sihams bakgrunn fra muslim til kristen-araber. Dette for å få frem at konflikten ikke handler om religion, men om landområder. Slutten av filmen er heller ikke så storslagen og pompøs som bokas slutt (med kanskje desto mer realistisk?), og dette førte i begynnelsen til en konflikt med forfatteren av "Attentatet", som ikke likte at han hadde endret på slutten. Inntil han til slutt faktisk forsonet seg med det ... 

Min vurdering av "The Attack" er at dette er en utrolig sterk film på mange ulike nivåer. Ikke bare er historien som sådan hjerteskjærende, provoserende og rå, men den inneholder også mange sterke scener - særlig etter at skadde og drepte mennesker begynner å ankomme sykehuset etter bomben. Skuespillerprestasjonene er formidable i all sin enkelhet, regien er mesterlig og temaene som tas opp er mer komplekse enn vi er vant til å få servert på film. Jeg ble meget følelsesmessig berørt mens jeg så filmen. Innimellom kjente jeg de reneste knyttneveslag i magen - andre ganger var det som om jeg ble filleristet. At filmen provoserer begge sider av konflikten i Midt-Østen kan jeg faktisk skjønne, for her er alle elementer med. Filmen er imidlertid ikke mer provoserende enn virkeligheten selv. Israelernes rasisme og generalisering i forhold til at "alle" arabere er potensielle terrorister, arabernes hat mot dem som urettmessig har stjålet landet deres fra dem, det gjensidige hatet, stoltheten over at en slektning har gjennomført et selvmordbombertokt ... det meste er tatt med. Etter å ha sett en slik film er jeg temmelig sikker på at det ikke er mulig å velge enten den ene eller andre siden, for virkeligheten er så mangefascettert at det må være åpenbart for alle at det ikke finnes bare én sannhet. Min konklusjon er at denne filmen fortjener terningkast seks! Her er faktisk filmen enda bedre enn boka!

Innspilt: 2012
Originaltittel: L´Attentat
Nasjonalitet: Belgia, Frankrike og Libanon
Språk: Arabisk/hebraisk
Genre: Drama
Skuespillere: Ali Suliman (Amin Jaafari), Reymond Amsalem (Siham Jaafari) m.fl.
Spilletid: 102 min.