Nikolai G. Høibo: "Fastfit - Hemmeligheten bak en veltrent kropp - uten å ofre livet i prosessen"

Enda en treningsbok ...

Hvorfor kjøpte jeg boka?

Tidligere i sommer kjørte forfatteren av boka "Fastfit Hemmeligheten bak en veltrent kropp - uten å ofre livet i prosessen" en kampanje på Facebook, der han lovet å vise lesere av boka hvordan man kan oppnå drømmekroppen uten "å ofre livet i prosessen". Alt man trengte å gjøre var å bestille boka, og lese den. Dersom man betalte med en gang, ville man også få en lydbok med på kjøpet. Og for dem som var interessert var det også mulig å få et ekstragavant tilbud om treningsmentor og et spesialtilpasset trenings- og vektnedgangsprogram - dersom man bestilte dette med det samme. Dersom man ventet, ville prisen doble seg. 

Dette skriver Nikolai G. Høibo i sin introduksjon av boka:

"Vi har blitt lurt av treningsbransjen. For å få en stram, slank og muskuløs kropp trenger du ikke å trene mye, lenge eller til utmattelse. Du trenger ikke å bli varm, svett, stiv eller støl etter trening. Du trenger heller ikke spise "sunt", "rent" eller gå på diett. Dette er kun myter treningsbransjen har fått oss til å tro." 

Hvordan kan dette være mulig? tenkte jeg, og ble naturlig nok nysgjerrig på boka. Såpass at jeg både bestilte den og en prøvemåned med treningsmentor. Boka ble lest så snart jeg mottok den i posten. 

Introen til Fastfit-filosofien

"Ikke les denne boken om du ikke tåler eller har lyst til å høre sannheten", sier forfatteren innledningsvis. Boka er nemlig skrevet "for deg som er ærlig" og for "deg som trener i håp om å se bedre ut". Han slår også fast at han ikke er interessert i å bruke krefter på dem som er uenig med ham. Dem oppfordrer han til å bruke tid og krefter andre steder. Selv skulle han ønske at noen hadde fortalt ham om "fastfit-filosofien" da han begynte å trene. Dermed kunne han ha unngått å klandre seg selv for ikke å oppnå målet om å se bra ut. 

Hva består fastfit-filosofien av?

Så hva består denne fastfit-filosofien egentlig av? Jeg opplevde under min lesning av boka at litt for mye av den handlet om å gå rundt grøten, uten å komme til poenget. Boka er på rundt 120 sider, og nesten 30 sider er ren intro til det som skal komme. Del 1 (de neste 20 sidene) handler om Høibos desperate jakt på drømmekroppen etter at han hadde mistet sin svømmekropp. Han hadde nemlig fått "pappakropp" uten en gang å ha barn. Han avslører at bodybuilderne som brukes som ideal for alle dem som ønsker å få en stor, muskuløs kropp, har jukset. De bruker nemlig steroider for å se slik ut, og dermed blir avstanden mellom "idealet" og vanlige folks muligheter, for stor. Man tror at bare man trener litt hardere, så skal man nok bli like stor som sine idoler. Selv tenkte jeg da jeg leste dette at "men dette vet vi jo for lengst!" "Dette er da ikke noe nytt!" 

Drømmen om den perfekte kroppen

I oppvåkningsprosessen fant Høibo ut at de mest attraktive kroppene ikke nødvendigvis hadde så store muskler. Det handlet kanskje bare om å være både slank og sterk, ikke bare slank eller sterk. "Ikke for stor, men heller ikke for tynn. De er attraktive fordi de ser sunne ut, naturlige, sterke og friske. I motsetning til en ekkel bodybuilder." (side 39) Det handlet om å redusere kroppsfettet samtidig som han ble sterkere, for derigjennom å oppnå den visuelle effekten av å se ut som en Calvin Klein-undertøysmodell. For ham var det viktig å oppnå drømmekroppen uanstrengt. Det er da han introduserer sitt hemmelige triks, nemlig å kunne relativt uanstrengt gå i kaloriunderskudd over lang tid. "Hvilket er den eneste måten å gå ned i vekt på!" Heller ikke dette er vel nytt?

Om selvsabotasje

Del 2 om selvsabotasje er derimot mer interessant lesning. De fleste av oss er kjent med Janteloven, og viktigheten av ikke å skille seg ut. Man skal ikke være for dårlig, men heller ikke for god. Av den grunn velger mange middelmådigheten. Man gjør andre komfortable ved å begrense seg selv. Det kan være fryktelig provoserende å være bedre enn andre. Da slår nemlig misunnelsen inn, og den kommer i mange ulike varianter. For folk hater å bli minnet om sin egen livsløgn. En ting er et totalt fravær av anerkjennelse for det du har fått til, en annen ting er baksnakking. Det orker de færreste å stå i. 

Om vår evne til å ta til oss ny kunnskap  

Videre snakker Høibo om det jeg vanligvis forbinder med begrepet persepsjon. 

" ... at all kunnskap som ikke støtter opp under egoets etablerte trosmønster blir avvist. Fakta, bevis og logiske argumenter som strider med gjeldende oppfatning blir automatisk rasjonalisert bort. I prosessen blir folk mer og mer sikker på at det de allerede har trodd på er sannheten." (side 56)

Høibo har absolutt rett i dette. Jeg har selv opplevd mange ganger å komme med korrigert informasjon om ett eller annet, bare for å bli avvist fordi man har stivnet fullstendig i et syn man f.eks. har fått presentert i en Facebookgruppe eller andre steder. Som om det å endre syn på noe innebærer at man mister seg selv og alt man tror på ... 

Høibo hevder at fastfit-filosofien er så enkel og kraftfull at folk flest avviser den før de har gitt den en sjanse. De tror at det hele er for godt til å være sant. "Ikke vær den idioten", advarer han. Han kan nemlig ikke hjelpe de som tror at "de vet alt fra før av. De som har så stort ego at de ikke engang kan underholde en ny tanke eller idé før de avviser den, er fortapt." (side 61-62) Det var på dette tidspunktet - halvveis i boka - at jeg begynte å lure på hvor han egentlig ville hen, men jeg var likevel fremdeles såpass nysgjerrig at jeg valgte å lese videre. Var hemmelighetene hans virkelig noe som passet for alle? Nær sagt uansett, tenkte jeg ... Og var de dette ikke passet for, bare idioter eller folk med for stort ego? 

Hva gir treningseffekt?

Hemmelighet nr. 2 består i å avsløre det treningsbransjen har innbilt oss i alle år, nemlig at jo mer utmattet vi er etter trening, desto bedre treningseffekt har vi fått. "Når folk opplever å bli mer varm, svett og utmattet på en gruppetime enn det klarer å oppnå på egenhånd er det logisk å tro at den type trening har bedre effekt enn å trene for seg selv." (side 66) Og jeg som trodde at det var ganske utbredt i dag blant folk som trener at de bruker ulike app´er som måler både fatburn, cardio og peak. Da får man svaret på om treningen har vært effektiv eller ikke, fordi pulsen underveis monitoreres. Om man ikke trener til utmattelse, vil man være avhengig av å få høy puls for å få kondisjonstrening, noe som i neste omgang er bra både for hjerte og blodomløp. Folk trener ikke bare for å se bra ut, men også for å få en viss helseeffekt av treningen, gjør de ikke? Da er det kanskje greit å minne om at Høibos prosjekt først og fremst handler om å se bra ut, og de som ikke er enig i dette, har rett og slett ikke skjønt det. " ... for å få en stram, slank og muskuløs kropp trenger du ikke å bli varm. Du trenger ikke å bli svett. Du trenger ikke å bli totalt utmattet og du trenger heller ikke å bli støl. På lang sikt kan det ha motsatt effekt." (side 66-67)

Viktigheten av kostholdet

Jeg tror det er ganske utbredt kunnskap at det ikke går an å trene seg slank. "Kostholdet tar kiloene - treningen tar grammene", er jeg blitt innpodet med. Høibo slår fast at utmattelsestrening gjør det nesten umulig å gå ned i vekt samtidig som man bygger muskler, som jo er den ultimate kombinasjonen for å endre kroppsfasong. (side 69) Det er dette som er essensen i Fastfit-filosofien. 

Den tredje hemmeligheten er at man kan spise hva man vil når man vil. Man trenger ikke å gå på dietter eller gi opp favorittmaten eller følge vanskelige dietter. 

" ... den termiske effekten av fett er 0-5%. I motsetning til karbohydrater som er 5-15%, og protein som er 20-25%. Den termiske effekten betyr mengden energi/kalorier som kroppen bruker til å fordøye, absorbere og forbrenne maten du spiser. Altså, nesten 25% av kaloriene i fra protein "teller ikke" fordi det krever så mye bare å bearbeide det i kroppen. I motsetning til fett som bare legger seg rett på magen og sideflesket." (side 90)

Om "fedmegåten"

Høybo er dritlei av alt snakket om den såkalte fedmegåten. "Hvorfor er det ingen som tør å snakke om den fundamentale årsaken bak overvekt?" spør han på side 93. Han vet hvorfor folk er feite. Han sier at folk er feite fordi de har gjeld. Fettgjeld. Folk vet at de blir feite av å spise for mye. Man har operert med kalorioverskudd over lang tid. Det som skal få dem ned i vekt, er å gå i kaloriunderskudd. Selvsagt har han rett i dette. Samtidig er det mange andre forklaringer på det økende fedmeproblemet i befolkningen, som jeg mener at han tar for lettvint på. Det forskes mye både på hormoner, tarmbakterier, genetikk og annet som kan vanskeliggjøre vektnedgang for en del mennesker. Dessuten har alle quick fix-kurene som folk har gått på gjennom et helt liv, ført til at mange har blitt tykkere og tykkere til tross for at de spiser både sunt, fornuftig og relativt sett lite. Fordi kroppen går i sparemodus ... Bare for å nevne noe. 

Hvor starter man?

Utfordringen er - som han sier på side 97 - hvordan man kan klare å være i betydelig kaloriunderskudd over tid - uker, måneder - uten å føle ubehag, sult, eller at man må ofre livet i prosessen. Høibo mener at man kan spise hva man vil når man vil - bare ikke for mye. Så lenge man er i kaloriunderskudd, forbrenner man fett. Så lenge man blir sterkere, bygger man muskler. Man blir slankere samtidig som man bygger muskler. Da er det bare et spørsmål om tid før man har en visuelt vakker kropp, hevder han. Selv opererer han med ukesbudsjett for kalorier, og han faster frem til lunchtider hver dag. Han spiser selvsagt ikke godterier og chips daglig, men vanlig "husmannskost" mesteparten av tiden. Poenget er at fokuset ikke må være på mat absolutt hele tiden, for da går det ikke. 

I del 3 av boka oppsummerer Høibo highlights´ene i boka. 

Hva satt jeg igjen med etter å ha lest denne boka?

Høibos Fastfit-bok er absolutt interessant, selv om jeg underveis ble noe irritert over å få servert selvfølgeligheter innpakket i svært mange ord. Han bruker dessuten for mye av boka til å gå rundt grøten. Nå trodde jeg selvsagt ikke at denne boka skulle bli en quick fix for egen del, fordi jeg har en stor jobb å gjøre i forhold til trening, vektnedgang og kosthold. Akkurat der jeg selv er akkurat nå, traff ikke boka. Ikke dermed sagt at filosofien ikke vil kunne passe på et senere tidspunkt i prosessen. Jeg synes at tilnærmingen til den såkalte fedmegåten er for lettvint, og røper at Høibo ikke helt har forstått hvilken folkehelseutfordring dette faktisk er. Forbrenning og fedme handler om så mye mer enn inntak av for mange kalorier, selv om det også er en del av forklaringen. Og det er faktisk ikke alle som går ned i vekt selv om de reduserer kaloriinntaket. Dette problematiserer ikke Høibo i det hele tatt. Uansett hvilken metode man benytter for å gå ned i vekt, må man sørge for ikke å miste muskelmasse, og dette oppnår man ved å innta ca. 1,2 gram protein pr. kilo kroppsvekt - gjennom mat og/eller proteintilskudd. Det siste burde ikke være vanskelig å få til, siden proteintilskuddbransjen lager både proteinpuddinger, proteinshake´s og proteinbarer - bare for å nevne noen eksempler. Og vi snakker ikke proteinmengder i den størrelsesorden bodybuilder-bransjen opererer med, men helt vanlige mengder - innenfor den nevnte størrelsesorden. 

Når man derimot har gått ned i vekt og er kvitt både magefett og muligens også underhudsfett, har jeg tro på at det å trene litt hardere med vekter hver uke, vil føre til at man utvikler muskler som gir en visuelt vakker kropp. Jeg er slett ikke uenig i dette. 

Litt mer ydmykhet ville for øvrig ha kledd den gode forfatter, for i deler av boka opptrer han som en suveren allviter, der alle som ikke tror på konseptet nærmest stemples som idioter. Det er unødvendig og gjør nok at mange vil ha problemer med å lese videre. Men akkurat det driter den godeste forfatter i, for å bruke hans egne ord. Han synes heller ikke å ta inn over seg at opplegget ikke passer for alle. Ingen metodikk passer for alle. Sånn er det bare. Uten at man er idiot av den grunn. Jeg må vel også nevne at jeg fikk tilsendt et opplegg fra treningsmentoren. Dette skulle være basert på opplysninger jeg hadde sendt inn i forkant. For å si det sånn så satt jeg igjen med et inntrykk av at mine opplysninger ikke var lest eller hensyntatt i det hele tatt. Jeg fikk nemlig servert et opplegg som overhode ikke passet med der jeg var, og det hadde jeg forventet at mentoren forsto. 

Alt i alt enda en helt grei bok om vektnedgang og trening, men som etter min oppfatning er hypet vel mye opp i forhåndsreklamen og ingressen til boka. Forfatteren kunne godt kostet på seg en språkvask av boka, for deler av den er ikke veldig godt skrevet.

Utgitt: 2018
Forlag: Idéklekkeriet AS
Antall sider: 121 
ISBN: 978-82-93460-07-7
Boka har jeg kjøpt selv

"Fornærmelsen" (Regissør: Ziad Doueiri)

En mesterlig libanesisk film!

Litt om den libanesiske regissøren Ziad Doueiri 

Det er ikke ofte norske kinogjengere får anledning til å se en libanesisk film. Jeg kan selv bare huske én film i overskuelig fortid, og det er "The Attack" ("L`Attentat"), som gikk på norske kinoer i 2013. I følge Filmweb.no ble imidlertid også "Det Lila sa" ("Lila dit ca") vist på norske kinoer i 2005. Felles for disse filmene og "Fornærmelsen" ("L´insulte") er at det Ziad Doueiri som har regissert dem. 

Vanligvis vises filmer som dette, som har et så åpenbart politisk budskap, kun på filmfestivaler for et relativt smalt publikum. Når jeg bruker begrepet "politisk budskap", mener jeg ikke at regissøren vil tvinge oss til å ta side i en konflikt. Nei, Ziad Doueiri klarer faktisk det kunststykke å provosere begge sider av en konflikt, og målet er helt klart å utvide perspektivet for begge parter. For først når man klarer å ta den andres perspektiv, er det et reelt håp om å løse konflikten. 

Jeg så "The Attack" på Arabiske filmdager i Oslo i 2013. Jeg skrev om filmen her på bloggen. Det gjorde jeg også i sin tid om romanen av Yasmina Khadra, som filmen er basert på. Min bokanmeldelse er fra 2008. 

Heldigvis har regissøren Ziad Doueiri blir så anerkjent at hans filmer nå vises på norske kinoer - hver gang! Doueiri (f. 1963) er libanesisk-født. Han gjorde seg bemerket allerede i forbindelse med filmdebuten i 1998, da "West Beirut" vant en pris på Cannes Film Festival. 

Oscarnominert tidligere i år

"Fornærmelsen" var en av fem filmer som ble nominert til Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film tidligere i år. Jeg har nå sett alle fem ("The Square", "Body and Soul", "Loveless" og "A Fantastic Woman"). "A Fantastic Woman" vant Oscar i denne kategorien. Selv er jeg overhode ikke i tvil om hvilken film jeg likte aller best. Det er "Fornærmelsen" - fordi den har alt! 

Litt om Libanon

For å få tilstrekkelig utbytte av filmen, er det viktig å kjenne til noe av den politiske situasjonen i Libanon. Libanon er et land i Midt-Østen med kystlinje mot Middelhavet. I nord grenser landet mot Syria, og i sør mot Israel. Helt siden Palestina ble delt i to mellom jødene og muslimene i 1948, har landet hatt en stor flyktningegruppe av palestinere i landet sitt. Det bor i dag litt mer enn seks millioner mennesker i Libanon. Mer enn 10 % av disse er libanesiske flyktninger. De bor i flyktningeleire. Som filmen "Fornærmelsen" viser, er det ikke lov for libaneser å ansette palestinere i ordinært arbeid. Filmen belyser også spenninger som eksisterer mellom libaneserne og palestinerne. For øvrig nevner jeg at ca. 50 % av landets befolkning er muslimer, mens 45 % er kristne. 5 % er drusere. Tallene er usikre fordi det ikke har vært gjennomført folketellinger i landet siden 1932. 

Alle land som har vært utsatt for borgerkrig, får sår som har vanskelig for å gro. Libanon er intet unntak. Borgerkrigen i 1975 førte til harde fronter mellom flertallet av befolkningen og minoritetsgrupper, og i årene som fulgte ble befolkningen i noen kristne landsbyer massakrert. FN satte inn fredsstyrken UNIFIL i 1978, og senere marsjerte israelske styrker inn i landet for å bombe ut PLO. Det klarte de. Lokalbefolkningen led. 
(Kalde: Wikipedia)

Om filmen

Tony Hanna og hans kone Shirine bor i en kristen bydel i Beirut. De venter sitt første barn. Leiligheten de bor i er trang og det er mye som ikke fungerer optimalt. En av de første kranglene dem i mellom som vi blir vitne til, er konas innvending om at de kan flytte tilbake til landsbyen der Tony vokste opp. Der står det et helt ubebodd hus som de kan overta. Tony avskjærer forslaget uten videre diskusjon. Vi forstår på blikket hans at han har vonde minner fra denne landsbyen, som han aldri har vendt tilbake til etter at familien flyktet derfra i 1975. 

Shirin og Tony

Tony står og spyler balkongen sin, og alt vannet renner ned på en bygningsarbeider. Denne mannen er Yasser, en palestinsk flyktning som illegalt er satt i jobb for å lede arbeidet med å reparere bygninger som trenger dette, før de smuldrer opp. Han kjefter på Tony, som later som om dette var et hendig uhell han ikke kunne noe for. Saken er imidlertid at han gjorde dette med vilje fordi han ikke ønsker at andre menn skal komme i nærheten av hans vakre kone. Yasser begynner umiddelbart å reparere det ødelagte avløpsrøret, hvorpå Tony bøyer seg over rekkverket og banker i stykker det nye røret. Episoden ender med at Yasser kaller Tony "en jævla kødd". Tony blir dødelig fornærmet, og hele filmen handler etter dette om at han ønsker en unnskyldning fra Yasser.

Selv om Yasser ikke er villig til å si unnskyld, ønsker sjefen hans å tvinge ham til å si dette likevel. Hans renomme står nemlig i fare dersom konflikten eskalerer, og saken havner i domstolene. Dessuten er Yasser en dyktig mann, som han har bruk for i forbindelse med oppdraget han har påtatt seg i den kristne bydelen. Yasser blir med til bilverkstedet som Tony driver. Tony hører på politisk agitasjon på en stor TV i verkstedet, og tonen er aggressiv. Yasser får ikke lyst til å si unnskyld - ikke for enhver pris. Det hele fører til at Tony sier at "Sharon skulle ryddet dere ut alle sammen når han hadde sjansen". Hvorpå Yasser slår Tony og brekker to ribbein på ham ... 

Etter dette er konflikten mellom Yasser og Tony fullstendig låst, og det går som det måtte gå. Saken ender i rettsapparatet. Så får media nyss i saken, og dermed eksploderer det mellom libaneserne og palestinerne. Dette bekymrer presidenten, som innkaller de to til en samtale. Men selv ikke han får hull på byllen. Utenfor bygningen setter Tony og Yasser seg inn i hver sin bil. Yasser får ikke start på sin bil, noe Tony får med seg i bilspeilet etter at han har kjørt et lite stykke. Han kjører tilbake og  hjelper Yasser slik at også han får kjørt av gårde. Vi aner en spire til noe nytt mellom de to. At de kanskje klarer å se menneskeligheten i hverandre ... 

Tony og Yasser forlater presidentboligen ...

Tony er provosert over at palestinerne har eneretten på all lidelse, fordi han og hans folk også har opplevd mye urett og lidelse. Han klarer imidlertid ikke å sette ord på dette. I stedet fremstår han som en sint og bitter mann, som ikke klarer å kontrollere sinnet sitt når det koker over. En atferd som ikke akkurat er egnet til å skape sympati ... 

Rettssaken som senere kommer viser at denne konflikten handler om så utrolig mye mer enn den bagatellen som utløste den. Og det er her filmen virkelig løfter seg til nye høyder! For det vi får høre er ting i alle fall jeg var ukjent med. Ting som skjedde under borgerkrigen på midten av 1970-tallet, og som det aldri har blitt snakket høyt om. Dermed har det meste ligget innkapslet som ubearbeidede traumer hos dem som opplevde det. Tony er en av dem. 

Yasser ønsker ikke at advokaten hans skal bruke ufine triks overfor Hanna-familien.

Dommen som til syvende og sist blir avsagt er så klok og så sindig at den alene gjorde det verdt å se filmen! Vi i Vesten har en tendens til å tro at vi har eneretten på humanisme, medmenneskelighet og alt som forbindes med et godt menneskesyn ... Jeg vil derfor instendig oppfordre til å se denne filmen, som gjør oss vesentlig klokere! 

Skuespillerprestasjonene er glitrende, og plottet er elegant bygget opp. Styrken ved filmen er at den ikke tar noen side i konflikten, men belyser begge sider med mye klokskap. Filmen er rett og slett mesterlig! Se den på kino! 

Innspilt: 2017
Originaltittel: L´insult
Engelsk tittel: The Insult
Nasjonalitet: Libanon, Frankrike
Språk: Arabisk (libanesisk)
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Adel Karam (Tony Hanna), Kamel El Basha (Yassar Abdallah Salameh), Rita Heyek (Shirine Hanna) m.fl. 
Spilletid: 112 min. 

"Føniks" (Regissør: Camilla Strøm Henriksen)

Når mor er deprimert og ruser seg på piller og alkohol

Den norske filmen "Føniks" åpnet New Nordic Films under Den norske filmfestivalen i Haugesund i august i år. Filmen hadde verdenspremiere under filmfestivalen i Toronto 7. september i år, og der ble den lagt merke til. "Heartbreaking and courageous" ble det blant annet uttalt, og man mente dessuten at Camilla Strøm Henriksens regissør-debut var verdt å følge med på. "Føniks" hadde Norgespremiere i går, og jeg så filmen på kino i dag. 

Camilla Strøm Henriksen (f. 1968) er først og fremst kjent som skuespiller, men hun har også regissert et par kortfilmer og et par TV-serier. "Føniks" er hennes første spillefilm. 

Maria Bonnevie (f. 1973) har hovedrollen i "Føniks". Her spiller hun den psykisk syke moren Astrid, som medisinerer seg selv med en cocktail av piller og alkohol. Hun er ikke i stand til å holde på en jobb, og det meste av tiden tilbringer hun i senga. Hun sover bort dagene, og er ikke til stede i barnas liv. I sine våkne øyeblikk sitter hun enten og røyker i senga, eller gjør seg klar for å gå på by´n. Humøret svinger og hun er deprimert, og de to barna, 13-årige Jill (spilt av Ylva Bjørkaas Thedin) og broren Bo på 7-8 år, må stort sett klare seg selv. De er selvsagt glad i moren sin, men mest av alt går de på tå hev rundt henne for å unngå å påkalle hennes vrede. Vreden kommer nemlig like brått og uventet hver gang.

Jill tror at kaken i kjøleskapet er til hennes bursdag, men moren har kjøpt den
for å feire seg selv og den jobben hun er sikker på at hun kommer til å få.

Det nærmer seg Jills 14 årsdag, og moren er innkalt til et jobbintervju. Jill tar seg av alt det praktiske i huset. Hun sørger for å få broren på skolen, lager mat, rydder og ordner. Hun er pliktoppfyllende og flink, og er i praksis den som holder det gående når moren ligger nede for telling. Jill er spent. Vil moren klare å stable seg på beina slik at hun kommer seg på jobbintervjuet? Og hva med bursdagen hennes? Kommer den til å bli ålreit? For ikke å bli så forferdelig skuffet, skrur hun forventningene ned til et minimum. Det som holder henne oppe tross alt, er at faren har lovet å komme. 

Maria Bonnevie i rollen som Astrid

Så skjer det noe helt forferdelig, og Jill klarer ikke å forholde seg til det. Så kommer faren, som det alltid følger mye moro med når han en sjelden gang dukker opp ... Men han er ingen stayer, han heller. Han er mer som en snill onkel, som er fantastisk i noen få timer, før han igjen forsvinner og blir borte i månedsvis. Han spiller nemlig trompet i et jazzband som er på turné en gang og bestandig ... Og han mener selv at han ikke er skapt for familie og faste forhold. 

Jill i den flotte kjolen hun har fått av faren sin i bursdagsgave

"Føniks" er en sørgelig film om omsorgssvikt i et hjem med en psykisk syk mor og hennes to løvetannbarn. Skildringen av hvordan barna takler alt det umulige kan ikke unngå å berøre oss dypt. De er så ressurssterke, de to barna. Og alt hva de må tåle av usikkerhet! Det verste er at moren i det ene øyeblikket er kjærlig, for i det neste å være kald og avvisende. Den iboende lojaliteten til og troen på at de voksne skal ordne alt, tross alt, er rørende beskrevet - også når sviket er så stort at det vel egentlig ikke kan bli verre ... Jill stiller opp for de voksne, tar voksenrollen selv når dét trengs, og sørger for at fasaden utad er upåfallende. Dermed mister de to barna også muligheten til å få hjelp fra folk utenfor familien. For hva vil skje dersom andre skjønner hvor galt fatt det er der hjemme? Da vil antakelig hele tilværelsen for alvor rase sammen. Tror jeg at Jill tenker, der hun hele tiden forsikrer bekymrede voksenpersoner om at alt er ok hjemme hos dem ... Men hvorfor godtar de Jills forsikringer? 

Jeg er imponert over skuespillerprestasjonene til barna i dette familiedramaet. Maria Bonnevie innfrir - som forventet - i rollen som moren til Jill og Bo. Den halvmørke leiligheten som familien bor i, medvirker til å gi scenene i filmen et nokså dystert og deprimerende preg. Og kontrasten mellom den sjuskete moren og den ulastelig kledte faren er slående, men forskjellen mellom dem utviskes gradvis etter som dramaet utvikler seg. For faren er vel egentlig bare en lasaron, han også, selv om han går rundt i en flott hvit dress. Likevel - også her hefter det største sviket ved den av foreldrene som faktisk burde og kunne gripe inn, men ikke gjør det. 

Det var svært stille i kinosalen da rulleteksten kom. Vi var sterkt berørte, vi som satt i salen.

Denne filmen anbefaler jeg varmt! 

Innspilt: 2018 
Originaltittel: Føniks
Engelsk tittel: Phoenix
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk
Sjanger: Drama
Skuespilere: Maria Bonnevie (Astrid), Ylva Bjørkaas Thedin (Jill), Sverrir Gudnason (faren), Casper Falch-Løvås (Bo) m.fl. 
Spilletid: 1 t 28 min.

"Rafiki" (Regissør: Wanuri Kahiu)

Sjarmerende og frisk film om et lesbisk forhold i Kenya

Her om dagen var jeg på BIFF (Bergen Internasjonale Filmfestival), og "Rafiki" var en av tre filmer jeg valgte meg ut. De to andre var dokumentarene "Netizens" (som handlet om netthets av kvinner i USA) og "The World before your Feet" (om Matt Green og hans årelange prosjekt med å gå hver eneste gate, vei og aveny i New York). (Samtlige linker peker til BIFFs nettsider med presentasjon av filmene.)

Jeg har aldri så langt i mitt liv sett en kenyansk film. Det er heller ikke ofte jeg kommer bort i litteratur fra Kenya, men Ngugi wa Thiong´o har i så måte blitt en døråpner inn i kenyansk fortellerkultur. Da jeg ble oppmerksom på "Rafiki" skjønte jeg derfor umiddelbart at den måtte jeg bare se. Filmen er blitt forbudt i Kenya fordi den skildrer et lesbisk forhold. (Den ble riktignok tillatt vist i syv dager i Nairobi etter at regissøren tok ut stevning i saken. Den gikk da for fulle hus.)

I "Rafiki" møter vi de to unge kvinnene Kena og Ziki. De er svært forskjellige. Mens Kena er guttete og tøff, og får være med guttene og spille fotball, er Ziki en fnisende, superfeminin ungjente som elsker å pynte seg og danse. Kena er flink på skolen, mens Ziki ikke er noe skolelys.

Bakteppet for historien, som foregår i Nairobi, er en politisk valgkamp, der Kenas far har stilt til valg. Hans sjanser er avhengig av et plettfritt renommé som også omfatter at barna hans skikker seg vel. Han og Kenas mor er skilt, og Kenas mor er bitter på grunn av dette. Da hun får høre at eksmannens kone venter en sønn, tipper det nesten over for henne. Selv har hun "bare" gitt ham to døtre. 

Ziki og Kena kjenner på at det er noe helt spesielt mellom dem

Så oppstår det søt musikk mellom Kena og Ziki. Nokså famlende nærmer de seg hverandre. Samtidig som Kenya absolutt er et moderne samfunn, skjønner vi at det ikke er helt uproblematisk å være lesbisk eller homofil i dette landet. En gutt blir banket opp fordi man har mistanke om at han er homo. Så Kena og Ziki gjemmer seg bort, og en gang tilbringer de en kjærlighetsnatt i et gammelt vrak av en varebil som står ute i skogen. 

Så begynner mistankene om hva som foregår å våkne i byen. Da forholdet blir avslørt, får dette store konsekvenser både for dem selv og menneskene rundt dem. Omgivelsenes forakt for deres forhold står i grell kontrast til det vakre Kena og Ziki opplever. 

Kena og Ziki er i kirken og hører på pastoren som raser mot umoral og homofili

"Rafiki" er en film som burde skape debatt i Kenya. Det handler nemlig om retten til å få elske den man vil, uten å risikere liv og helse på veien. Antakelig slipper de lesbiske kvinnene lettere fra det enn homofile menn, men likevel belyser filmen et samfunn der kravet til konformitet og det å holde seg innenfor akseptable rammer, er sterkt. Her er det kun én vei som gjelder, og det er å gifte seg, få barn og føre slekten videre. På tross av samfunnets sterke reaksjoner på forholdet mellom Kena og Ziki, øyner vi likevel et ørlite håp på slutten. 

Forelskelsen blomstrer mellom Kena og Ziki

Etter hvert har jeg sett en del filmer om forbudte kjærlighetsforhold fra ulike deler av verden, men den filmen det er mest nærliggende å sammenligne "Rafiki" med, er den iranske filmen "Sharayet" fra 2011 (som fikk den engelske tittelen "Circumstance"). Her tas det hele riktignok enda lenger, og tragedien er for de involverte er så grusom at den berørte meg sterkt. "Rafiki" er "friskere" i stilen, mer sjarmerende og håpefull. Så er det likevel trist at myndighetenes innstilling til filmer med en tematikk som dette, er å forby dem, i stedet for å åpne opp for debatt. Som om det å benekte at homofili eksisterer også i deres samfunn, løser noe som helst ... 

Skuespillerprestasjonene i "Rafiki" er flotte! Dessuten la jeg merke til den flotte filmmusikken. Den søkte jeg opp på Spotify etterpå, og i dagene etter har jeg utelukkende hørt på filmmusikken. 

Jeg håper at denne filmen blir tilgjengelig på DVD eller via diverse strømmetjenester. Den fortjener nemlig et stort filmpublikum! Se den dersom du får sjansen!

Innspilt: 2018
Originaltittel: Rafiki
Nasjonalitet: Kenya
Språk: engelsk og swahili
Sjanger: Drama
Skuespillere: Samantha Mugatsia (Kena), Sheila Munyiva (Zika) m.fl.
Spilletid: 82 min.

"Skjelvet" (Regissør: John Andreas Andersen)

Når hovedstaden ødelegges av jordskjelv ...

Det er tre år siden "Bølgen" hadde Norgespremiere. Dette var en film som overrasket positivt og som opererte med filmeffekter vi ikke hadde sett maken til i norsk film tidligere. Og jeg som egentlig for lengst var litt lei av å se Kristoffer Joner i film etter film, konkluderte med at han her gjorde en av sine beste rolletolkninger noen sinne. 

"Skjelvet" er en frittstående oppfølger av "Bølgen". Nå er det ikke Geirangerfjorden som er truet av en tsunami-bølge, men hovedstaden som er truet av jordskjelv. Det har gått tre år siden oversvømmelsen av Geirangerfjorden, der om lag 250 menneskeliv gikk tapt. Geologen Kristian og hans kone Idun har gått fra hverandre. Han er igjen i bygda, skjelvende som et nervevrak fordi han fremdeles er preget av det som skjedde for tre år siden. Hun og barna har flyttet til Oslo, og Idun har fått seg jobb i toppetasjen av Hotel Plaza. 

John Andreas Andersen (f. 1971) debuterer som regissør med denne filmen. 

I filmens åpningsscene er vi vitne til at Kristian møter opp i Skavlan for å fortelle om det som skjedde i Geirangerfjorden. Han er en rikshelt, for uten hans innsats ville enda flere mennesker ha dødd. Han er ytterst ubekvem i rollen. 

Datteren Julia kommer på besøk, men Kristian ender med å sende henne tilbake til sin mor. Han er knapt i stand til å ta vare på seg selv, og aller minst et barn. Etter at datteren har dratt, ser han at en tidligere geolog-kollega har ringt ham. Dette får ham til å bli oppmerksom på en pakke fra den samme geologen. Samtidig overhører han på radioen at det har skjedd noe i Oslo-tunnelen, og at den nå er stengt. Geologen er død - mens han var på oppdrag i tunnelen. Etter å ha lest gjennom dokumentene i pakken, bestemmer Kristian seg for å reise til Oslo. Han oppsøker Idun.

Kristoffer Joner i rollen som geologen Kristian

Etter at Kristian har ankommet Oslo begynner han å gjøre sine egne undersøkelser, blant annet i geolog-kollegaens dødsbo (med velsignelse fra hans datter). Han blir raskt overbevist om at det er et jordskjelv på gang i hovedstadsområdet. På tross av iherdige forsøk på å overbevise myndighetene som overvåker rystelser i jordoverflaten i Norge, får han intet gehør. Alle tolker hans utspill som overspenthet etter katastrofen i Geirangerfjorden tre år tidligere. Selv ikke da grunnen under Operaen rister og strømmen går, er det noen som vil høre på ham. Alt bortforklares med konstruksjonsfeil. 

Så begynner grunnen under Oslo for alvor å bevege seg og et giga-jordskjelv er på vei. Kristian sender sms´er til Idun som befinner seg i toppetasjen av Plaza, og til sønnen som befinner seg på Blindern. Men heller ikke de tar ham alvorlig. Inntil det går opp for dem at det faktisk er alvor denne gangen ... I mellomtiden går hele hovedstadsområdet i fullstendig oppløsning ... 

Postgirobygget velter innover Hotel Plaza

Jovisst ble jeg imponert over filmeffektene i denne filmen, som egentlig har alt som skal til for å bli en kino-suksess. Og kino-suksess har det også blitt. Det er fint for norsk film! Selv ble jeg likevel ikke overbegeistret av denne filmen. Denne gangen ble jeg f.eks. ikke imponert over Kristoffer Joners skuespillerprestasjoner, og jeg opplevde at hendelsesforløpet ble en smule forutsigbart. Antakelig fordi filmen så åpenbart er bygget på samme lest som "Bølgen". Dessuten fremstår en del av replikkutvekslingene som ganske platte og lite troverdige. Som da far og sønn møtes for første gang på lenge, og sønnen og kjæresten bare går. Som da lederen fra myndighetene, som iherdig benekter Kristians mange forsøk på å overbevise om at det er et jordskjelv på gang, lirer ut av seg den patetiske kommentaren "Jeg gjør bare jobben min." Redningsaksjonen i toppetasjen av Plaza er spektakulært skildret, men samtidig trodde jeg ikke helt på det. Dermed forsvant både spenningen og mystikken for mitt vedkommende. 

Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke representerer flertallets syn på denne filmen, og derfor oppfordrer jeg deg i stedet til å se filmen selv og ikke legge all verdens vekt på min oppfatning av den. Norsk film fortjener all oppmerksomhet den kan få, men "Skjelvet" kommer uansett ikke til å nå opp i konkurranse med internasjonale filmer. Filmeffekter i seg selv er nemlig ikke nok, og dette kan utlandet bedre enn oss. Akkurat dét er jeg veldig sikker på! 

Jeg er lunken til denne filmen. 

Jeg så "Skjelvet" på kino. Det er fremdeles mulig å få sett den på kino, for det er lite som tyder på at publikumstilstrømningen avtar med det første. 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Skjelvet
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk 
Sjanger: Thriller
Skuespillere: Kristoffer Joner (Kristian), Ane Dahl Torp (Idun) m.fl.
Spilletid: 1 t 46 min.

"Bitter Moon" (Regissør: Roman Polanski)

En Roman Polanski-film av beste merke!

Første gang jeg så Roman Polanskis "Bitter Moon" var da filmen hadde Norgespremiere i 1992. Filmen gjorde et sterkt inntrykk på meg. Dette var også første gang jeg så Hugh Grant på lerretet, til tross for at han på den tiden hadde vært skuespiller i om lag 10 år. Da jeg her om dagen kom over filmen på nettstedet og strømmetjenesten Blockbuster.no, fikk jeg lyst til å se den igjen. Dette er nemlig en av de aller beste Roman Polanski-filmene jeg har sett!

Roman Polanski (f. 1933) har en imponerende meritt-liste av filmer. Blant de aller mest kjente er "Rosemary´s Baby" (1968), "Chinatown" (1974), "Tess" (1979), "The Ninth Gate" (1999), "The Pianist" (2002), "Oliver Twist" (2005), "The Ghost Writer" (2010) og "Carnage" (2011). Linkene peker til mine omtaler av filmene her på bloggen. I tillegg nevner jeg en dokumentarfilm om Roman Polanski - "Wanted and desired" fra 2008, som handler om drapet på hans kone Sharon Tate på slutten av 1960-tallet og hans forhold til den mindreårige Samantha Gailey og en påstått voldtekt av henne. Sistnevnte har ført til at han aldri kan reise tilbake til USA fordi han der risikerer livstidsstraff for voldtekten. Polanskis forkjærlighet for yngre kvinner har for øvrig aldri vært bestridt, og dette merker man også i hans filmer. "Bitter Moon" er intet unntak, idet Mimi (spilt av Emmanuelle Seigner) mest av alt minner om en uskyldsren mindreårig kvinne - i alle fall til å begynne med, inntil hun forvandles til en femme fatale av verste sort. 

Det britiske ekteparet Nigel og Fiona har vært gift i syv år, og de har ingen barn. Nå befinner de seg på en reise med en cruisebåt til India, via Istanbul. Nokså tidlig på turen kommer de over en ung kvinne som har et lite illebefinnende på toalettet. Hun er bedårende vakker og ung. Dette er Mimi. 

Det veletablerte ekteparet Nigel og Fiona har lagt ut på en reise til India. Det
blir en reise som for alltid forandrer deres liv.

Senere samme kveld er Nigel i baren etter at hans kone har gått og lagt seg. På dansegulvet ser han ryggen av en sensuelt dansende kvinne. Da hun snur seg gjenkjenner han Mimi. Selv om hun har en farlig utstråling som egentlig ikke lover godt, tiltrekkes han av henne. Han som er så forknytt, og som ikke en gang kan danse uten å virke gammelmodig, sin relativt unge alder til tross ... Han som har lagt så mange begrensninger på sin kone, på hva hun får lov til å være ... Hvor kommer dette begjæret for denne kvinnen fra, hvis utstråling burde varsle fare?

Oscars forførelser av Mimi og hans ønske om å bryte absolutt alle
grenser med henne, har en høy pris.

Da Nigel senere er ute på dekk for å lufte seg, treffer han Oscar, Mimis ektemann. Oscar skjønner at Nigel er tiltrukket av Mimi. Om det er nettopp derfor eller på tross av dette, er ikke godt å si, men han insisterer på å fortelle Nigel sin historie. Nigel blir med Oscar til hans kahytt. Der blir han sittende og høre på den helt utrolige historien om hvordan Oscar møtte Mimi, og senere om utviklingen av deres forhold. Det er ikke gjort i en håndvending å fortelle alt, så historien blir fortalt innimellom en rekke hendelser på båten. Selv om de verste detaljene får det til å grøsse av avsky i ham, blir han sittende og lytte ... 

Et endret maktforhold mellom Oscar og Mimi ...

Oscars historie handler om et kjærlighetsforhold der ingen grenser ble stående uprøvd, og hva dette gjorde med relasjonen mellom ham og Mimi. Som om de brukte opp alle lykke-poengene på en gang, slik at fallet som senere bare måtte komme, ble brutalt og stygt ... Hvem er offer og hvem er overgriper i denne historien? Den eldre mannen som forfører en ungpike, eller ungpiken som senere tar innersvingen på den eldre mannen? Ødela han ikke den uskylden Mimi hadde i starten av forholdet, og hadde han ikke seg selv å takke for det som senere skjedde? Eller hadde Mimi ham i sin hule hånd helt fra starten? Hva gjør grådighet med menneskene i et forhold? 

Mer enn dette har jeg ikke tenkt å røpe av handlingen i filmen, som er blitt karakterisert som en erotisk-romantisk thriller. Karakteristikken er meget dekkende, for her er det både erotikk og romantikk, og handlingen har absolutt thriller-elementer i seg. Det er fornøyelig å se Hugh Grant i en så ung utgave (han var 31/32 år da filmen ble spilt inn), og det samme gjelder selvsagt også Kristin Scott Thomas (hun var på samme alder som Grant, men noe mer erfaren som skuespiller på den tiden). Skuespillerprestasjonene er meget gode. Og for meg som har sett denne filmen noen ganger i årenes løp, må jeg si at den alldeles ikke har mistet sin magi. En Roman Polanski-film borger for kvalitet! 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! Den er imidlertid ikke for sarte sjeler.

Innspilt: 1992
Originaltittel: Bitter Moon
Nasjonalitet: Frankrike
Språk: Engelsk og fransk
Sjanger: Erotisk-romantisk thriller
Skuespillere: Hugh Grant (Nigel), Kristin Scott Thomas (Fiona), Peter Coyote (Oscar), Emmanuelle Seigner (Mimi) m.fl. 
Spilletid: 139 minutter
Jeg har hatt tilgang til filmen vederlagsfritt via Blockbuster´s strømmetjeneste. 

"Per Fugelli - Siste resept" (Regissør: Erik Poppe)

En rørende, tankevekkende og klok film!

Per Fugelli (f. 1943 d. 2017) var en norsk lege og professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo. Aller mest kjent var han nok likevel som en aktiv og ivrig samfunnsdebattant, særlig når det var tale om "flokken vår", holdninger rundt våre nye landsmenn, innstillingen til annerledeshet og utenforskap - og sist, men ikke minst, døden. Dessuten er han kjent for sin tversoversløyfe!

Per Fugelli er født og oppvokst på Jæren. I en periode av sin karriere var han distriktslege i Røst, og dette stedet hadde hele hans liv en helt spesiell plass i hans hjerte. 

Fugelli utga en rekke bøker - blant annet med tematikk rundt helse og verdighet, helse og frihet, helse og prestasjon/perfeksjon etc. Han utga blant annet en bok med tittelen "Døden, skal vi danse?" i 2010 og "Per dør" i 2017. 

Utallige ganger tordnet Fugelli mot politikere som fremmer og normaliserer fremmedfrykt. Vi bor nemlig i ett av verdens rikeste land - i et land det er helt greit å dø i, fordi vi ikke trenger å frykte at de vi er glad i skal lide på grunn av krig eller annen elendighet etter at vi er borte. Vi kan derfor ta det helt med ro! Det går bra! Så hvorfor all denne angsten for det motsatte?

Jeg må nok medgi at jeg på et tidspunkt fikk litt overdose av Fugelli`s retorikk. Kanskje kjente jeg på at det ble litt for selvgodt, dette budskapet hans? Likevel har jeg kjent en dragning mot filmen om hans siste halvannet år i levende live, den som Erik Poppe står bak: "Per Fugelli - Siste resept". Det angrer jeg ikke på! For en film! Og for en mann! 

At filmen om Per Fugelli er velregissert når Erik Poppe står bak, er selvsagt ikke annet enn å forvente. Han står nemlig for meget god kvalitet, og jeg oppfatter ham aldri som spekulativ når han behandler alvorlige eksistensielle spørsmål i filmens verden. Erik Poppe (f. 1960) står bak filmer som "De usynlige" (2008), "Tusen ganger god natt" (2013), "Kongens nei" (2016) og "Utøya 22. juli" (2018) - bare for å nevne noen. (Samtlige linker peker til tidligere omtaler av hans filmer her på bloggen.)

Per Fugelli ved familiens hus i Røst.

I filmens åpningsscene knyter Per Fugelli sin berømte sløyfe. Han prøver å forklare hva han gjør, men da får han det ikke til. Han fremstår så sjarmerende og liketil, der han påpeker at dette er det eneste vanskelige han virkelig kan - og så får han det likevel ikke til. Inntil han bare gjør det - fort og automatisk - og da går det helt fint. 

Fugelli vet at han skal dø. Han har fått påvist to store svulster i hodet. Senere skal det bli flere. Selvsagt har han dødsangst - særlig for at han skal ende med ulidelige smerter på slutten og ikke skal kunne velge selv å få det overstått. Han kjenner lettelse ved at han tross alt har en viss kontroll. Han står nemlig på store doser med steroider, som ved for rask seponering vil være dødelig ... 

Underveis følger vi Per og kona Charlotte, som forsøker å leve så normalt som mulig, og ikke la sykdommen ta for stor plass, slik at de kan kjenne på livets gleder. Til vanlig bor de på Tøyen/Grünerløkka, men de tilbringer mye tid på Røst og også en del på Jæren. I og med at ekteparet har beholdt et hus i Røst, vedvarer det nære forholdet til lokalbefolkningen helt til det siste. Dette kommer tydelig frem i en rørende scene mot slutten av filmen, der Per og Charlotte sitter i kirken og blir sunget for. 

En livsbejaende mann!

Dersom man sitter med en opplevelse av en mann som tok seg selv litt for høytidelig mens han levde, blir dette grundig tilbakevist i filmen. Visst var han forfengelig - det legger han heller ikke skjul på. Kanskje handlet det aller mest om å gjøre ting ordentlig ... ? Men den som flirte mest av (eller med?) en lokal skikkelse på Røst, og som den eneste (!) nektet å møte frem da Per fikk tildelt en pris for sin betydning på stedet, fordi "han hadde hørt nok av Fugelli" ... det var Per Fugelli selv. Han drodler også rundt sin rolle som samfunnsdebattant, og er smertelig klar over at det er mange ulike oppfatninger av ham. Uten at det ser ut til å gjøre ham noe som helst. 

Og mens fokuset er på Per Fugelli´s stadig skrantende helse, så skjer det nærmest utenkelige . Charlotte får hjerteinfarkt, og plutselig er det hun - ikke han - som risikerer å dø først. Dette blir en vekker for dem begge. Så skjørt er livet, og ingen vet hva morgendagen bringer. Per skjønner nå mer hvordan kona hans har det. Han har jo "bare" vært døende i sånn ca. syv år ... 

Sønnen Aksel dukker også opp. Han leser gjennom farens manus til den siste boka "Per dør". Han kritiserer deler av den, og opplever at det blir litt dårlig stemning et par dager. Men, som han sier, det er viktig at han tør å ta til motmæle overfor faren, fordi det ikke er så mange andre som våger. 

En mann som prøver å leve intenst, inntil det siste.

Nesten helt til det siste holder Per Fugelli forelesninger på universitetet. I en scene kommer det to unge kvinner frem til ham - en etnisk norsk kvinne og en muslimsk (annengenerasjons?) innvandrerkvinne. Den ene spør ham om hva han tenker er meningen med livet. Som om det bare fantes ett svar på et så eksistensielt spørsmål ... Per tenker seg om, og så sier han nettopp det - at det ikke finnes bare én ting, men mange. Det er kona, sønnen, barnebarn, naturen, å bety noe, å få bruke sine talenter ... 

Hva sitter jeg så igjen med etter å ha sett denne filmen? Først og fremst at verden har blitt litt fattigere etter Fugelli´s bortgang. Han var noe for seg selv, en som våget å stå for noe og som brukte tid på å fremme noen budskap som ikke har noe kommersielt ved seg. Han satte ting i perspektiv. Hvorfor all denne fremmedfrykten all den tid vi bor i ett av de landene i verden som det er best å leve i? Han tok til orde mot politikere som snakker om "snik-islamisering", et begrep som kun er egnet til å spre fremmedfrykt og utenforskap. Når folk føler seg utenfor det gode selskap, søker de trygghet i å dyrke frem sitt eget. Dette fremmer på ingen måte integrering i vårt samfunn, som jo er drømmen for de aller, aller fleste. 

I filmen benytter Fugelli anledningen til å tilstå noen synder - som at han stjal blomster i Botanisk hage i Oslo, og at han hadde en aldri så liten samling av salmebøker i nederste skuff i skrivebordet sitt, bøker han hadde forsynt seg med - sånn litt her og der. På den måten håpet han at han en dag skulle kunne møte St. Peter uten å ha noe uoppgjort med ham ... 

"Per Fugelli - Siste resept" er en vakker og sjarmerende film. Selv om døden er et hovedtema, handler filmen om så mye, mye mer. Per setter ord på tanker de fleste har når de vet at døden nærmer seg - skjønt han er nok noe mer reflektert og har ordet mer i sin makt enn de fleste. Derfor gir denne filmen så mye. Den får oss til å tenke. En dag er vi der selv ... 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! 

Filmen hadde Norgespremiere den 26. januar 2018. Den er tilgjengelig på DVD. Jeg har sett den på strømmetjenesten Blockbuster.no.

Innspilt: 2017/2018
Originaltittel: Per Fugelli - Siste resept
Nasjonalitet: Norge
Sjanger: Dokumentar
Medvirkende: Per Fugelli, Charlotte Fugelli, Aksel Fugelli
Spilletid: 1 t 50 min.
Jeg har mottatt tilgang til filmen vederlagsfritt via Blockbuster´s strømmetjeneste.