"Red Sorghum" (Regissør: Zhang Yimou)

Zhang Yimou og Gong Li´s filmdebut fra 1987!

"Red Sorghum" er basert på en roman av Nobelprisvinner Mo Yan. I forbindelse med prisutdelingen i 2012, uttalte Svenska Akademien at han "forener eventyr, historie og samtiden i en hallusinatorisk realisme". Flere av hans bøker er oversatt til norsk. "Red Sorghum" er en filmatisering av deler av romanen "Rødt korn", som kom på norsk i 1995. Jeg leste denne romanen da den kom ut, og mente den gangen at det var den beste kinesiske romanen jeg noen gang hadde lest. Det mener jeg langt på vei enda, selv om den møter hard konkurranse med "Ville svaner" av Jung Chang. 

Regissør Zhang Yimou (f. 1951) har gjennom mange år gjort seg sterkt bemerket som den virkelig store asiatiske regissøren fremfor noen. De fleste som interesserer seg for kinesisk film, har et forhold til filmer som "Hero" (2002), "House of Flying Daggers" (2004), "Farewell My Concubine" (1993) og "Curse of the Golden Flower" (2006), mens antakelig færre har kjennskap til "The Story of Qiu Ju" (1992), "Raise the Red Lantern" (1991) og "Jou Dou" (1990). Zhang Yimou debuterte for øvrig med filmen "Red Sorghum" i 1987. (Samtlige linker går til tidligere filmomtaler/anmeldelser her på bloggen.)

Gong Li (f. 1965) spiller hovedrollen i "Red Sorghum", og dette var hennes debut som skuespiller. Hun har hatt flere hovedroller i Zhang Yimous filmer - bl.a. i "Jo Dou", "Raise the Red Lantern", "The Story of Qiu Ju", "Farewell My Concubine", "Shanghai Triad", "The Emperor and the Assassin", "Memoirs of a Geisha", "Curse of the Golden Flower" m.m. Hun er en stor stjerne både i Kina og i resten av verden. 

Fortellerstemmen i "Red Sorghum" er barnebarnet til Jiu´er (som spilles av Gong Li). Vi befinner oss i Shandong-provinsen helt øst i Kina, under den andre Sino-japanske krigen (1937-1945). 

Jiu`er er giftet bort til en vin-maker, som er angrepet av lepra (dvs. at han er spedalsk). Vi følger brudefølget fra hennes barndomshjem til hennes nye hjem. Bærerne lurer på hvem bruden er, og de ønsker å få henne i tale. Vognen hun bæres i, svinges frem og tilbake, mens de danser og synger over slettene og gjennom durraen (sorghum). Til slutt høres en svak gråt inne i vogna. Bruden er både kvalm og redd pga. all gyngingen, og endelig skjønner de at de må gi seg. 

Brudefølget 

Før de kommer frem til vin-destilleriet, blir de overfalt av en banditt. Han forsøker å ta fra dem alle verdisaker og bruden, men i siste liten redder en av bærerne Jiu´er.

Vel fremme hos vin-makeren går det opp for bruden hvilken fare hun faktisk står overfor. Dersom ekteskapet skal fullbyrdes, er det med livet som innsats. Jiu´er stikker av og flykter tilbake til foreldrene sine. Der får hun ikke bli, og hun må pent finne seg i å dra tilbake. 

Underveis møter hun på sin redningsmann - bæreren som reddet henne fra banditten. Midt ute på durra-slettene, ligger de med hverandre. 

Tilbake på destilleriet viser det seg at Jiu´ers ektemann er død på mystisk vis. Det er mistanke om drap, men det blir aldri funnet noe bevis. Siden han ikke hadde arvinger, tar Jiu´er over driften. Til å begynne med ønsker alle arbeiderne å stikke av, men Jiu´er lover at dersom de blir, skal de få sin andel av fortjenesten. 

Jiu´er har tatt over destilleriet

Det kommer for en dag at Jiu´er og redningsmannen hennes har vært sammen på durra-slettene, og det ender med at Jiu`er tar ham til ektemann. Siden går årene. Hardt arbeid fører til at destilleriet blomstrer. Ekteparet får flere barn.

Så kommer krigen og japanernes invasjon. Japanerne skildres som et brutalt og ondsinnet folk, som ikke nøyer seg bare med å drepe. De vil også se lidelse. Noen av scenene er så sterke at jeg selv ville ha vært svært forsiktig med å se filmen sammen med barn under 15 år. 

I denne filmen ser vi allerede konturene av den filmstjernen Gong Li kom til å bli. Det er et sterkt drama, der vi til fulle blir vitne til en hel del av det som bor i det kinesiske folket. Det handler dypest sett om samfunnsstrukturer der individet i seg selv ikke har så stor plass. Kun slik kan et samfunn overleve under forhold der det eksistensielle hele tiden er truet - både i form av ytre fiender og av naturen selv. Men selv om livet er brutalt, er det plass både til erotikk og sanselighet. 

For meg som setter svært stor pris både på kinesiske forfattere, kinesiske filmer og ikke minst på regissør Zhang Yimou og skuespiller Gong Li, var det interessant å få med meg denne filmen. Det er noe med at når man først oppdager et navn, er det interessant å forfølge dette videre og finne mer av det samme. "Red Sorghum" bærer preg av å være en lavbudsjettfilm, og er selvsagt ikke så storslått som Zhang Yimous senere filmer. Likevel har den helt klart noen sterke kvaliteter som gjør det vel verdt også å få med seg denne. 

Innspilt: 1987
Originaltittel: 红高粱/紅高粱/Hóng Gāoliáng
Nasjonalitet: Kina
Språk: Mandarin
Skuespillere: Gong Li (Jiu´er), Jiang Wen (Jiu´ers ektemann) m.fl.
Spilletid: 95 min.

"Phoenix" (Regissør: Christian Petzold)

Etterkrigsdrama fra kjent tysk regissør

Christian Petzold (f. 1960) regnes som en av Tysklands viktigste regissører i nyere tysk film. Bak seg har han blant annet filmene "Barbara" (2012), "Jerichow" (2008) og "Yella" (2007). I samtlige filmer spiller Nina Hoss hovedrollen, og det gjør hun også i "Phoenix". Jeg har ikke sett noen av de foregående filmene, og akkurat det tenker jeg å gjøre noe med. Petzold har mottatt mange priser for sine filmer. (Kilde: Wikipedia)

I åpningsscenen av "Phoenix" kommer Lene Winther kjørende inn i et krigsherjet og ødelagt Berlin. Hun er en som hjelper krigstraumatiserte jøder tilbake til livet. Ved siden av henne sitter Nelly Lenz, som ved et under har overlevd Holocaust. Ansiktet hennes er ødelagt av skuddskader, og hele hodet er inntullet i beskyttende bandasje. Vaktene ved bygrensen stopper bilen for å sjekke at de er dem de utgir seg for å være. Etter en liten scene der det stilles spørsmål ved Nellys identitet, får de slippe inn i byen.

I de påfølgende scenene får vi vite mer om Nellys bakgrunn. Hun var en gang en berømt jødisk sangerinne, som opptrådte sammen med sin pianospillende mann Johnny. På et tidspunkt under andre verdenskrig ble hun nektet å opptre fordi hun var jødisk, og mannen hennes sørget etter hvert for at hun gikk under jorden. Lene mener bestemt at Johnny forrådte henne, og at det var derfor hun ble funnet til slutt. Deretter havnet hun i en konsentrasjonsleir. 

Det er ingenting igjen av Nellys tidligere hjem i Berlin.

Nå er krigen over, og det viser seg at Nelly har arvet en stor slump med penger. Alle slektningene hennes er døde, og hun er enearving. Familieeiendommene i Tyskland ble konfiskert av nazistene under krigen, og det vil kanskje ta år å få tilgang til disse igjen. Men på en konto i Sveits står det en hel formue. Lene sørger for at Nelly kommer til en plastikk-kirurg for å få rettet opp skadene i ansiktet hennes. Alt Nelly ønsker er å få tilbake sitt gamle ansikt, mens kirurgen og Lene mener at dette er for farlig. De fleste antar nemlig at hun er død, og slik er det kanskje greit at det fortsetter. Lene har lagt planer for at hun og Nelly skal reise til Palestina, og være med på å bygge opp dette som et land for overlevende jøder fra Europa. Dette skal være deres misjon i livet. I Tyskland er det ingen fremtid, for selv om krigen er over, lever jødehatet videre. 

Men alt Nelly ønsker, er å få tilbake sitt gamle liv ...

Lene ønsker at hun og Nelly skal reise til Palestina. Hun advarer Nelly
mot å oppsøke Johnny - til døve ører ...

Nelly klarer ikke helt å tro at mannen hennes forrådte henne. Da hun hører at Johnny er i byen, går hun inn for å finne ham. Hun oppsøker amerikanske nattklubber, og på Phoenix finner hun endelig sin Johnny. Han har nå skiftet navn til Johannes. 

Johnny kjenner ikke Nelly igjen

Johnny kjenner ikke Nelly igjen. Han synes imidlertid at hun er svært lik hans kone Nelly, og en dag kommer han etter henne og tilbyr en deal. Hun skal utgi seg for å være hans kone Nelly, slik at han får kloa i arven hennes. Selv skal hun få sin del av kaka. Nelly går med på dette. Alt for å finne ut hva som bor i mannen hennes. Er han en foræder, eller elsket han sin kone? Det er et farlig spill hun begir seg inn på, hvor alt kan skje ... 

Nelly blir med på et farlig spill ...

Historien som fortelles i "Phoenix" berørte meg sterkt fordi den er så tragisk. Her finnes det ikke noe melodrama, og det hele er fremstilt så neddempet at det faktisk er scenene uten replikker som gjør sterkest inntrykk. Fraværet av overtydelighet, der man stoler på at seeren får med seg essensen uansett, er en sterk kvalitet ved filmen. 

Selv om historien i akkurat denne filmen er spesiell, fikk den meg til å tenke på alle dem som skulle forsøke å fortsette sine liv etter å ha overlevd Holocaust. I en del ti-år etter krigen var det nærmest tabu å snakke om det som hadde hendt, og ofrene måtte derfor bære på historiene sine for seg selv. 

I "Phoenix" skjønner vi at krigen har gjort noe med de fleste. Hvor svikefull var Johnny når det kom til stykket? Hvor umulig ble det å fortsette ekteskapet med kona Nelly? Hvor langt strekker kjærligheten seg mellom to mennesker under forhold som er så eksistensielle at det handler om å leve eller dø? Når blir det nok? Eller kunne man gått litt lenger? Ville også Johnny ha endt i en konsentrasjonsleir dersom han hadde stått ved sine kones side, koste hva det koste ville? Dette får vi aldri svar på, og vi er derfor henvist til å tenke selv. Jeg tror det er derfor plottet i denne filmen er så ladet. Og jeg er glad for at filmen aldri ender ut i et moralsk dilemma, der vi må velge side. Kompleksiteten gjør at det ikke finnes noe svart-hvitt-løsning. 

Etter krigen var det kaos, og de aller fleste var henvist til å klare seg selv som best de kunne. Mange hjem var lagt i ruiner - både fysisk og i overført betydning. Johnny er overbevist om at hans kone er død, og nå vil han ha kloa i arven hennes. Hvor langt er han villig til å gå? Finnes det en grense han ikke kan overskride?

Ytre sett kan dette synes som en nokså enkel film, fordi kulissene med et Berlin i oppløsning virker noe kunstige og kulisseaktige. Filmen er ikke veldig påkostet, for i følge Wikipedia skal den kun ha kostet 4 millioner dollar. Jeg trodde ikke det var mulig å holde kostnadene til en spillefilm så langt nede, men det har altså denne regissøren klart. Bruk av datateknologi til å lage kulisser, og et nokså begrenset persongalleri er nok forklaringen bak. I denne konteksten blir jeg faktisk enda mer imponert over filmen. 

Rent bortsett fra dette med noe kunstige kulisser, kjentes tidskoloritten autentisk. Slutten av filmen er så emminent at jeg nesten aldri har sett maken! Sett i sammenheng med skuespillerprestasjonene, som er meget gode, og plottet, som er pikant, sitter jeg igjen med en opplevelse av å ha sett en meget god film! 

Helt til slutt nevner jeg at filmen hadde Norgespremiere i februar i 2015, og at rundt 28 stemmegivere har gitt filmen 5,5 av 10 mulige i gjennomsnittskarakter. Filmen er ingen publikums-sjarmbombe, og det er nok forklaringen på den relativt lave skåren. Jeg vil derfor legge liten vekt på dette. 

Dersom du er en filmelsker som liker litt andre filmer enn folk flest, er dette en må-se-film!

Innspilt: 2014
Originaltittel: Phoenix
Språk: tysk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Nina Hoss (Nelly Lenz), Ronald Zehrfeld (Johannes "Johnny"), Nina Kunzendorf (Lene Winter), Michael Maertens (kirurgen), Imogen Kogge (Elisabeth)
Spilletid: 98 min.

Edvard Hoem:"Bror din på prærien"

En av de beste norske romanene i 2015!

Edvard Hoem (f. 1949) har skrevet mange bøker om egen slekt. Basert på en del kilder har han forholdt seg til de ytre hendelsene, men ellers diktet seg inn i deres liv. 

Nesje fra romanen "Slåttekar i himmelen", er Edvard Hoems oldefar (linken går til min omtale av boka). Han fikk fire sønner, og endte opp med å miste dem alle. Handlingen i denne boka startet i 1874, på landsbygda utenfor Molde. 

Nesjes første kone døde, og senere giftet han seg med Serianna. Siden fulgte vi Nesjes svigerinne Gjertine, som var svært frimodig av seg, og som slekta av den grunn fryktet for ikke skulle bli gift. Men gift ble hun, og hun gikk etter dette inn for at hun og ektemannen skulle reise til Amerika. 

De som satt hjemme ble i brevs form fortalt hvor fantastisk det var "over there", og mange ble derfor fristet til å reise etter. En av dem er Eilert Knutsen, sønn av Nesje og Serianna. I romanen "Bror din på prærien", som er en fortsettelse av "Slåttekar i himmelen", følger vi Eilert på hans ferd over til Amerika. Han er kun seksten og et halvt år gammel, og han reiser mutters alene. Han er en høyreist og flott ung mann, noe vi merker fordi damene åpenbart svermer rundt ham. Selv er han livredd for å binde seg til noen, slik at han ikke skal få fullført drømmen sin om et bedre liv. Han jobber iherdig med ikke å la seg rive med, verken av følelser eller øyeblikkets lyster. 

Til slutt kommer han omsider frem til Roslyn utenfor byen Webster, der tanta Gjertine og mannen Ole Aas bor. 

"Synet som møtte han da ho snudde seg, var uventa. Gjertine reiste seg seint og tok han i handa, men ho smilte ikkje og omfamna han ikkje. Ho mumla at han fekk vera velkomen. Kva var det som gjekk føre seg her?" (side 24)

Livet på prærien er ikke bare mye hardt arbeid, men det er i tillegg ensomt. De fleste bor langt fra folk, og den eneste dagen de i grunnen treffer andre er når de reiser til kirken på søndager. Gjertine, den en gang så levende tanta til Eilert, er deprimert. Livet ble ikke slik hun trodde at det skulle bli, og for det meste sitter hun igjen på gården mens mannen stort sett er på farten. Det skal vise seg at Eilert kommer med de forløsende ordene, som gjør at Gjertine ikke går fullstendig i stykker der ute på prærien. Hvorfor tar ikke Ole Aas med seg sin kone på jakt? Dette har Ole aldri tenkt på. Men hvem skal passe barna? Eilert tilbyr seg med det samme. Etter dette dukker livsgnisten atter opp i Gjertine. 

Gjertine og Ole har en vakker datter, 14 årige Olava. Det er ikke fritt for at Eilert og Olava får et godt øye til hverandre. Eilert er imidlertid fremdeles så redd for å binde seg opp i noe han ikke kan komme seg ut av at de fleste mulighetene forsvinner lenge før han får snudd seg. Gjertine drømmer om at Eilert skal bli prest, men Eilert lar også denne muligheten gå fra seg fordi han risikerer å bli bundet til Roslyn i all sin dag. Det vil han ikke. 

På prærien er det alltid bruk for en arbeidskar. Betalingen er det derimot verre med. Eilert bestemmer seg tidlig for å holde seg på den smale sti, og planen er å legge seg opp penger slik at han kan få sitt eget en gang. Før han klarer dette, kan han ikke se at han har noe å tilby en kvinne - som f.eks. Olava. 

"Eilert og Olava gjekk til potetåkeren på farmen til Hans Aas, og ein kunne sjå kor fortrulege dei var. Dei hadde noko saman som ikkje andre visste om. Kva var det dei dreiv på med? Var dei ikkje altfor unge til å ha løyndommar? 

Eilert hadde venta at Hans Aas skulle vera etter han og klandre innsatsen hans, men no var det Karina som snudde vrangsida til og ikkje var fornøgd med nokon ting, enda det ikkje var første gong Eilert plukka poteter. Ho sette Olava i gang med å køyre potetkasser til vinterkjellaren, der det stod ein gammal mann og tok imot, og han tippa kassene mot ei skrå renne som potetene ramle ned i kjellaren på. Olava hadde ingen vanskar med å manøvrere ein hest, det hadde ho gjort mange gonger før, men kvifor var det ikkje Eilert som skulle køyre?

Nei, han skulle plukke, sa Karina." (side 71)

Mens Eilert strever med å komme seg opp og frem i det nye landet, der det meste av jordbrukseiendom er tatt, og hvor det nå lokkes med billige jordeiendommer i Canada, strever Nesje og Serianna med sitt hjemme i Norge. Får de noen gang se sønnen igjen? Så rammes de av enda en ulykke. Sønnen Bastian Georg innkalles til Setnesmoen for å tjene som soldat i 1898, men blir plutselig borte. Lenge vet de ikke om han lever eller er død, og håpet om at han lever er forbundet med stor skam. Hele bygda vet at deres sønn ikke møtte opp, og alle antar at han har stukket av. 

Man er aldri i tvil om at det er en Hoem-bok man har foran seg, dersom man har lest noen bøker av ham fra før av. Hoems fortellerstil har fulgt ham gjennom mange bøker, og jeg tror at disse bøkene om Nesje og hans etterkommere, vil vekke opp lysten hos mange lesere til å finne frem til flere av  hans tidlige bøker. Jeg sier det rett ut: dere blir ikke skuffet! 

Hoem har et fortellertalent av de sjeldne, og magien ligger i det litt gammelmodige, poetiske språket, der nynorsken hans medvirker til å gjøre fortellingene hans så vakre. Dessuten er det noe med måten han skildrer menneskene. Det er så nært og menneskelig alt sammen. Mellom linjene er det også mye humor, noe jeg ikke minst merket svært godt fordi det er forfatteren selv som leser på lydboka. Jeg kunne nesten høre at han smilte mens han leste. Noen ganger stopper han opp og stiller spørsmål, og da på en slik måte at i alle fall jeg skjønte at dette måtte han ha hatt moro av å skrive om. Særlig gjaldt det da Eilert, som jo var så sikker på at det var den smale vei som var tingen for ham, faller for fristelsen og ikke bare drikker seg full, men også innlater seg på damebekjentskaper. Angsten etterpå - at han skal binde seg til noen han vil angre på senere ... Alt er så vart og nærmest kjærlig fortalt. Den unge mannen som har reist over Atlanteren for å finne seg selv, og som ikke ønsker å kaste seg bort på den første og den beste ... Han skjønner heldigvis når han må handle for ikke å risikere at livet bare passerer forbi ham.

I sluttordet til boka skriver forfatteren blant annet:

"Både Slåttekar i himmelen (2014) og Bror din på prærien er fiksjonsromanar, som rett nok baserer seg på sanne historier og som diktar om personar som har levd. Eg fekk først kjennskap til desse slektningane da far min fortalte om dei i min barndom. Han snakka om oldefar Knut Nesje som ein mann som hadde fire søner, men miste dei på ulikt vis. To av dei, Eilert og Bastian Georg, såg han ikkje etter at dei reiste frå landet, Eilert da han var seksten og eit halvt år gammal, Bastian Georg da han var tre og tjue." (side 465)

Det måtte gå svært mange år før han klarte å skrive om dette, og mange av hans tidligere forsøk strandet. Siden reiste han selv til Sør-Dakota, og dette hjalp ham et stykke på vei. Nå har årene jobbet for ham, og han har etter mitt skjønn virkelig fått det til! Jeg ble fra meg av begeistring over den første boka, og selv om det tok litt lenger tid før denne andre boka "tok av" for meg (ble det en stund litt vel mye oppramsing?), synes jeg fortsettelsen er flott. 

Jeg storkoste meg med denne boka, og kjedet meg ikke et øyeblikk! Jeg er også veldig glad for at jeg valgte lydbokutgaven denne gangen, fordi forfatterens egen høytlesing tilførte boka mer enn hva ordene i seg selv gjorde. 

"Bror din på prærien" er rett og slett en av de beste bøkene som ble utgitt i Norge i 2015! Jeg kan nesten ikke vente på fortsettelsen! 

Utgitt: 2015
Forlag: Oktober (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydboka)
Oppleser: Edvard Hoem
Spilletid: 11 t 56 min.
Antall sider: 466
ISBN: 978-82-495-1563-9 (papirutgaven)
ISBN:  9788242162618 (lydfilen)
Jeg har kjøpt papirutgaven selv, mens jeg har fått tilsendt lydfilen fra forlaget.

Edvard Hoem (Foto: RMC)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 13. november 2015 - Triumf fra Hoem! - En av våre fineste forfattere, Edvard Hoem, utfordrer stadig seg selv. Ambisjonsnivået er det ingenting å si på. Hans to siste romaner, «Slåttekar i himmelen» og «Bror din på prærien», vil stå igjen som praktverk i norsk litteraturhistorie.
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 13. november 2015 - Lyst og håp på prærien - Det er blitt en bredt anlagt roman, som har alle de kvaliteter som er så typiske for Edvard Hoem. Den langsomme flyten med de omtenksomt utarbeidede detaljene, det litt høytidsstemte språket som legger seg så fint til rette rundt karakterer og situasjoner, uten å bli stivt eller trangt. De vare, men likevel nøkterne naturbeskrivelsene som gir luft og rom til beretningen står fram som sterke markører i denne romanen. Prærien som normalt oppfattes som en endeløs grasslette, blir i Hoems roman forvandlet til et eldorado av lukter og farger. Floraen, alle treslagene og det rike dyrelivet får farge og form, og det samme får himmelen og væromslagene. Forfatteren legger ikke skjul på slitet og kavet ved nybyggerlivet, men romanen blir aldri stengt inne i en elendighetsbeskrivelse.
- Aftenposten v/Atle Christiansen - 13. november 2015 - Ny slektsroman følger opp Edvard Hoems «Slåttekar i himmelen». Denne romanen er diktning på høyt nivå, derfor 100 prosent til å stole på. ... Jeg tenker på den indre historien i romanen. Den handler ikke bare om å komme seg til Amerika og få bedre materielle vilkår; men også om noe så gammeldags som å reise ut for å finne seg selv. ... Det overrasker ikke om Edvard Hoem kommer med bind 3 og 4 og fører historien om Hoem-slekten frem til våre dager. Disse romanene kan nesten ses på som Hoems svar til Knausgårds Min kamp, utført på en annen måte, men vel så innlevd, intenst og levende. (Virkelig spennende bokanmeldelse!)
- Tine sin blogg - 27. november 2015 - Edvard Hoems formidable måte å lese på passer så godt til handlingen at denne vil jeg anbefale deg på det sterkeste å høre. Han leser fort og med ganske lite tonefall, men dette er helt perfekt. Måten han leser alle de amerikanske benevnelsene på, bidrar til den autistiske følelsen en får når en lytter til denne boken.
- Bok Blogg Berit - 25. november 2015 - Slåttekar i himmelen og Bror din på prærien byggjer på livet til Edvard Hoem sin eigen oldefar og familien hans. Men det finst lite skriftleg materiale; kun ein del datoar og årstal for ymse hendingar, samt nokre få brev som Knut Nesje skreiv til sonen sin på prærien. Det meste er difor fiksjon og boka er ein roman. Likevel - dette er ekte saker - og stor forteljarkunst. Det er tydeleg at boka er skriven med stor respekt for og kjærleik til forfedrane og -mødrene.
- Sukkerrør - 23. november 2015 - Romanen er en rørende fortelling om slekt over generasjoner og hav. Til tider er det vemodig å lese om foreldre hvis barn drar ut i verden, men samtidig kan det vel ikke finnes noe bedre enn å vite at de lykkes og at det går godt for dem der de er, uansett hvor det måtte være, og uansett i hvilken tid man lever i.
- Kleppanrova - 16. november 2015 - Ei vakker fortelling som jeg ble like så bergtatt av som boka "Slåttekar i himmelen". Jeg liker stilen og fortellingene til Hoem. Han er så nøyaktig i sine beretninger om håndverk og jordbruk og så presis på alle fakta opplysninger han kommer med, men dette blir aldri kjedelig.Jeg er interessert i historien fra den gang og syns dette er spennende, jeg har også hatt forfedre som har slitt der ute, så takket være min oldefar som dro hjem etter mange år i Amerika, er jeg her. Se under "Slåttekar i himmelen". Dette er en fantastisk flott bok/lydbok som må leses eller høres selv, det skjer så mye.
- Bøker & Bokhyller - 16. januar 2016 - Felles for alle desse romanane, er at Edvard Hoem sjølv les på lydbøkene og at namn, årstal osb er riktige, mens forfattaren dikter meir eller mindre fritt for å gi liv og nerve til liva dei levde. Dette gjer han på imponerande vis! Bredt anlagt, står det, lågmælt, samseleg og høgtidsstemt er og ord som går at i fleire omtaler. Lesaren blir kjent med og glad i menneska, gler seg med dei når ting går godt og sørger med dei når dei slit. Ein kjenner kulde og frost, lukta av nybaka brød, høyrer vinden blæs, hesten vrinske og kjerrehjula knirke. Edvard Hoem har vorte kjend for eit blomstrande, presist og poetisk språk. Han er ein forteljar av rang og ein kultur- og historieformidlar i ei klasse for seg sjølv. Med fare for (nok ein gong) bikke over mot skamros: romanen er så perfekt som ein roman kan bli. Eg lener meg attende i godstolen og ser fram mot at Edvard Hoem kjem i mål med neste bok- eg føler meg trygg på at ho kjem!

"Kvinnen i gull" (Regissør: Simon Curtis)

En jødisk kvinnes kamp for å vinne tilbake nazi-stjålet kunst

Hver gang jeg kommer over filmer som handler om jødenes skjebne i forbindelse med andre verdenskrig, trigges min interesse. "Kvinnen i gull" handler i tillegg om et av Gustav Klimts berømte malerier, som en gang hang på Belvedere i Wien. Den er basert på en sann historie og har Helen Mirren i en av hovedrollene. Jeg gikk derfor uten videre ut fra at det dreide seg om en meget god film. 

Det er 60 år siden Maria Altmann flyktet fra Wien. Hun var datter i en velstående jødisk familie, som opplevde å bli plyndret av nazistene etter at Østerrike ble okkupert. I tilbakeblikk ser vi en sjokkert ung kvinne som er vitne til hvordan naboer og andre vender seg mot dem. Dårlig skjult misunnelse slår ut i hat, og det livet hun og familien så langt har levd, smuldrer opp. 

Familien Altmann har gjennom mange år skaffet seg en verdifull kunstsamling, og blant disse er maleriet Gustav Klimt malte av Marias tante Adele Bloch-Bauer. Bildet henger på Belvedere i Wien. 

Belvedere i Wien (Foto: RMC)

Maria bor nå i Los Angeles, og hun har nylig arvet sin søster. Blant etterlatenskapene kommer hun over noen brev datert fra 1940, som forteller historien om hvordan nazistene stjal bildet av tanten, og om kampen for å få dette tilbake. Maleriet anses imidlertid som en viktig del av Østerrikes kunstskatter, og det har fått navnet "Woman in gold". Dette er Østerrikes Mona Lisa, og det er knyttet enormt mye følelser til akkurat dette maleriet. 

I Østerrike har man åpnet opp for at tidligere stjålne kunstskatter kan tilbakeføres til deres rettmessige eiere, og Maria ønsker å få retten over bildet av tanten. Dette skal vise seg å bli en vanskeligere kamp enn hun hadde forestilt seg på forhånd. Hun tar kontakt med Randol Schoenberg, som er advokat og sønn av en hun kjenner. I likhet med henne er han jødisk, og hans familie har også en gang bodd i Wien. Filmen handler om samspillet mellom Maria og hennes advokat, og hva han er villig til å gå gjennom for bildets skyld. Der hun ser bildet som et minne om tanten, der ser han hvor mye bildet er verdt. Det handler om makt og avmakt, om østeriksk arroganse og endeløse og kostbare rettssaker. Fasiten kjenner vi: Maria fikk sitt bilde til slutt, og det henger ikke lenger i Belvederes kunstgallerier. Der henger til gjengjeld en rekke andre berømte Gustav Klimt-bilder. "Kysset" blant annet ... 

Portrett av Adele Bloch-Bauer av Gustav Klimt

For å si det som det er: Det er Helen Mirren som mye godt redder denne filmen. Ryan Reynolds opplevde jeg som temmelig intetsigende i rollen som advokaten Randol Schioenberg. Helen Mirren hadde virkelig fortjent en mer spenstig medspiller enn dette! Og kanskje også et mer spenstig manus med mer "trøkk"? Samtidig er jeg glad for at regissøren har holdt seg til sannheten og ikke "spritet" opp hendelsesforløpet med usanne elementer for å gjøre filmen mer severdig og "spennende" ... Det gjorde for øvrig inntrykk å se at Maria - 60 år etter nazi-Tysklands jødeforfølgelse - skulle oppleve at enkelte østerrikere hetset henne da hun ønsket å ta fra dem nasjonalskatten deres. 

Jeg var ikke klar over at denne filmen hadde fått dårlige kritikker før jeg valgte å se den. I flere aviser har det variert mellom terningkast to og tre. Jeg mener at filmen ikke er så elendig. Historien som sådan er såpass interessant at jeg uansett ville ha valgt å se den en eller annen gang - men kanskje ikke som en fullpris-Blu-ray ... Det kan for øvrig være greit å merke seg at filmen har gått på norske kinoer (med premiere 28. august 2015) og at litt over 120 filmgjengere har gitt den en gjennomsnittskarakter på 6,7 av 10 mulige. I alle fall - noen storfilm er dette definitivt ikke!

Innspilt: 2015 
Originaltittel: Woman in Gold
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Helen Mirren (Maria Altmann), Tatiana Maslany (Maria Altmann den yngre), Ryan Reynolds (Randoll Schienberg), Daniel Brühl m.fl.
Spilletid: 109 min.

"The Joy Luck Club" (Regissør: Wayne Wang)

Mor-datter-filmen fremfor noen!

Jeg har lenge vært oppmerksom på at Amy Tans nydelige roman "The Joy Luck Club" (på norsk: "Lykke og glede") fra 1989 er filmatisert (i 1993). I årenes løp har jeg forsøkt å få tak i denne filmen, men uten hell. Da jeg for en knapp ukes tid siden kom over filmen på Platekompaniet, ble jeg så glad at jeg like godt kjøpte alle eksemplarene de hadde inne av filmen. Dette er nemlig en perfekt gave å gi i stedet for blomster ... 

Wayne Wang (f. 1949), mannen som har regissert filmen, er en Hong Kong-født amerikansk filmregissør. Det er for øvrig samme mann som har regissert Paul Auster-filmene "Blue in the Face" (1995) og "Smoke" (1995). Hans regissør-filmografi finner du på Wikipedia. 

I "The Joy Luck Club" møter vi fire kinesiske innvandrerkvinner som i sin tid forlot sine liv i Kina og startet et nytt liv i USA, nærmere bestemt i San Francisco. De har alle det til felles at de har vært gift tidligere, at de har opplevd en tragedie de hele sitt liv har forsøkt å glemme, og at de er mødre til hver sin amerikansk-fødte datter. For 30 år siden startet de The Joy Luck Club. De møtes for å spille mahjong og for å snakke kinesisk sammen. Kvinnene kjenner hverandres hemmeligheter fra Kina. De har mange drømmer for sine døtre, og vi kommer tett inn på alle deres mor-datter-relasjoner som blant annet preges av misforståelser, gjensidige skuffelser og sorg over alt som ikke ble slik de håpet. 

Medlemmene av The Joy Luck Club og deres døtre. Suyuan (Kieu Chinh),
June (Ming-Na Wen), Waverly (Tamlyn Tomita), Lindo (Tsai Chin),
Ying-Ying (France Nuyen), Lena (Lauren Tom), An-Mei (Lisa Lu),
og Rose (Rosalind Chao)

Da en av kvinnene i klubben, Suyuan Woo, dør, er det forventet at datteren June trer inn i hennes sted. Gradvis avdekkes morens fortid. Det viser seg at moren i forbindelse med japanernes invasjon av Kina under andre verdenskrig, forlot sine tvillingdøtre i en veikant. 

Suyuan Woo som forlot sine tvillingdøtre i veikanten da hun ikke maktet å
bære dem lenger ... 

Hvordan gikk det med døtrene til Suyuan Woo? Døde de eller tok noen seg av dem? Dette fikk moren aldri klarhet i mens hun levde. Nå har imidlertid de andre kvinnene i klubben klart å spore opp tvillingene, som lever i beste velgående i Kina, og June får en mulighet til å møte dem og gjøre opp for fortidens synder. Det er bare én hake ved det: Damene i klubben har ikke maktet å fortelle tvillingene at deres mor døde for fire måneder siden. Dette ønsker de at June selv skal fortelle dem ...

Junes kinesiske halvsøsken

Wavely Jong var et sjakk-geni da hun var i niårsalderen. Moren Lindo var så stolt, og datterens suksess brukte hun til å hovere overfor de andre kvinnene i det kinesiske innvandrermiljøet. En dag gikk hun imidlertid litt for langt, og Wavely Jong mistet lysten til å spille - til morens store sorg. Så angrer hun og ønsker å ta opp spillingen, men én skjev kommentar fra moren fratar henne all selvtillit og hun klarer aldri mer å gjenvinne sin plass i et sjakkmesterskap. Det hele får svært alvorlige konsekvenser for mor-datter-forholdet, og vi får inntrykk av at moren har slått av alle følelser for datteren. Kun en stiv maske er igjen ...

Sjakk-geniet Wavely Jong

Da Wavely Jong i voksen alder kommer hjem med en amerikansk kjæreste, er dette ikke helt enkelt. Først da datteren knekker sammen i krampegråt og forteller moren hvor ødelagt hun føler seg når moren kommer med sine drepende kommentarer, lyser moren opp i et stort smil og forteller datteren at dét er det fineste hun noen gang har sagt til henne. Endelig viser datteren at hun trenger sin mor ... 

Wavely Jongs mor antyder at hun ikke kommer i bryllupet hennes ...

Ying-Ying var en gang lykkelig gift i Kina, inntil mannen hennes bedro henne med en operasanger. I dyp fortvilelse drepte hun sønnen deres før hun flyktet avgårde og endte i USA. Datteren Lena lever i et ulykkelig ekteskap med en mann som forlanger at de skal dele alle utgifter, til tross for at han tjener nesten 10 ganger så mye som henne. Moren ser dette mens hun er på besøk hos dem, og hun får datteren til å forstå at hun er mer verdt enn dette og ikke bør komme tilbake før ektemannen er villig til å gi henne det hun ønsker seg mest: ømhet og kjærlighet!

Lena er ulykkelig - selv om hun og ektemannen ikke mangler noe ... kanskje med
unntak av litt omsorg og kjærlighet, riktignok ...

Rose Hsu har giftet seg inn i en velstående amerikansk familie, men på tross av at både hun og mannen hennes elsker hverandre høyt, ønsker han nå å skilles. Rose Hsu er nemlig ikke i stand til å definere sine egne ønsker, antakelig fordi hun er oppdratt til å sette seg selv til side. Er ekteskapet til å redde? Vi blir kjent med moren An-Mei som i likhet med de andre kvinnene, også har en trist historie å fortelle fra Kina ...

Rose Hsu hadde neppe regnet med at morens vise ord skal føre til at
det likevel er håp for hennes havarerte ekteskap ... 

Kompleksiteten i dette filmdramaet er stor, og likevel er det én fellesnevner som går igjen: det vanskelige mor-datter-forholdet. Som om ikke dette er vanskelig nok fra før av, kompliseres forholdene ytterligere ved at mødrene i denne filmen har flyktet fra et land de har svært vonde minner fra. I tillegg har de så dramatiske hemmeligheter at det nesten ikke er mulig å fortelle noen om det - ikke uten fare for å bli ettertrykkelig fordømt. Dette preger dem i større eller mindre grad, og for noen går det på kjærlighetsevnen løs. De blir kalde og fjerne mødre, som forventer at døtrene skal forstå dem og vise dem like mye respekt som de var vant til å gi til sine mødre igjen da de bodde i Kina. Først når døtrenes fasader slår sprekker, er de i stand til å bli virkelig nær dem. Det er følelsesladede scener vi blir vitne til, og den som ikke griner en skvett her, er en kald fisk, tenker jeg. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er av noe variabel kvalitet, uten at dette gjorde det minste for filmopplevelsen. I et kinesisk filmdrama må man regne med litt melodrama og noe stereotyp personskildring , hvilket her kanskje særlig gjaldt enkelte av mødrene og en del scener fra deres kinesiske fortid. Dessuten levnes mennene liten ære i denne filmen. Totaliteten ble uansett fin, og selv om dette filmdramaet først og fremst handler om et kinesisk innvandrermiljø, er dette ikke til hinder for at man kan finne mye gjenkjennbart som er universelt i mor-datter-forhold. Som avstanden som skapes dersom døtrene blir for vellykket, og likeledes enkelte mødres behov for å føle at de har makt til å rive ned det de en gang bygde opp for å føle seg som et verdifullt menneske. Til syvende og sist er det likevel forsonende kjærlighet som er fellesnevneren, heldigvis. 

Jeg anbefaler denne filmen varmt!

Innspilt: 1993
Originaltittel: The Joy Luck Club
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk og mandarin
Sjanger: Drama
Skuespillere: Ming-Na Wen (June Woo), Rosalind Chao (Rose Hsu), Lauren Tom (Lena), France Nguyen (Ying-Ying), Tamlyn Tomita (Wavely Jong), Kieu Chinh (Suyuan Woo), Lisa Lu (An-Mei), Tsai Chin (Lindo Jong) m.fl.
Spilletid: 133 min.

Macao - en times båttur fra Hong Kong

Jeg har tidligere laget flere blogginnlegg fra en ferietur til Hong Kong høsten 2015. Hong Kong, som er en tidligere britisk koloni, er i dag en spesiell administrativ region i Kina. Tilsvarende er Macao, som er en tidligere portugisisk koloni. Mens Hong Kong ble tilbakeført til Kina i 1997, ble Macao tilbakeført i 1999 (etter å ha vært under portugisisk styre i 442 år). 

Macao ligger bare en times båttur med katamaran fra Hong Kong, og er et yndet reisemål for Hong Kong-kinesere. Mange reisebyråer har et utall båter som går i skytteltrafikk mellom Hong Kong og Macao. Vi valgte å ta en slik tur, litt på impuls. Det skulle vise seg at det var dumt ikke å ha planlagt turen på forhånd, men vi hadde flaks og kom oss av gårde uten å måtte vente i flere timer. Jeg vil imidlertid sterkt anbefale å kjøpe båtbilletter på forhånd. (Båthavna ligger for øvrig på Hong Kong-halvøya, og piren hvor Macao-katamaranene går fra, er godt merket.) Visum er ikke nødvendig, men du må ta med passet ditt på en reise fra Hong Kong til Macao.

Da vi ankom Macao trodde vi at det skulle være en smal sak å komme seg fra båthavna og inn til byen. Det var imidlertid ikke én taxi å oppdrive, og hvor disse evt. befant seg, fant vi aldri ut av. I tillegg var vi noe uforberedt på at engelskkunnskapene var så og si fraværende. Her snakket folk i all hovedsak to språk: kinesisk (dvs. kantonesisk) eller portugisisk ... I alle fall kom vi oss til slutt på en shuttlebuss som gikk til et av de store hotellene inne i byen. Det å sitte på bussen inn til byen var en opplevelse i seg selv. 

Macao er først og fremst kjent for sine mange casinoer, og kalles ikke uten grunn for Asias Las Vegas. Det mest kjente casinoet heter Grand Lisboa. Dette åpnet i 2007. Bygningen er 258 meter høy og inneholder 58 etasjer. Dersom du er interessert i å finne ut mer om dette casinoet, kan du gå inn på nettsidene deres.  

Vi reiste ikke til Macao for å gå på casinoer, for selv har jeg ikke et eneste gen som trigges av spilling. Byen har imidlertid mer å by på enn gambling, og det var denne delen vi ønsket å finne ut av - innenfor grensene av hva som var mulig på en dagstur ...

Midt i byen ligger Largo do Senado, hvor hele 3700 kvadratmeter er dekket av elegante brosteiner i et bølgende mønster. Stedet står på UNESCOs verdensarvliste, og var opprinnelig et møtested for kinesere og portugisere i perioden 16. - 18. århundre. Den hvite bygningen på enden av plassen kalles Senado-bygningen.

Largo do Senado er et populært fotoobjekt for turister. Det bølgete mønsteret gir morsomme bilder!

Macao er det tettest befolkede stedet i hele verden. Det bor i underkant av 600 000 mennesker i Macao, og de deler et areal på 28 kvadratkilometer. Dette gir en befolkningstetthet på over 20 000 mennesker pr. kvadratkilometer, mot 6 500 i Hong Kong. Til sammenligning har Oslos ca. 650 000 mennesker nesten 20 ganger så stor plass å boltre seg på. Og i Norge bor det om lag 13 mennesker pr. kvadratkilometer. 

Om styresettet i Macao - jeg siterer fra Wikipedia:

Macao fikk etter innlemmelsen i Kina i 1999 stor grad av selvstyre for 50 år fremover. Lovverket skulle i stor grad opprettholdes og nye lover trengte ikke godkjennes av sentralregjeringen i Beijing, bare registreres. Det økonomiske systemet skulle fortsette å gjelde etter overtakelsen. Macao kunne også, under navnet "Macao, Kina", opprettholde og utvikle forbindelser med fremmede stater og internasjonale organisasjoner.

Hva kan man finne på i Macao, dersom man ikke er interessert i gambling? Ut fra hva vi klarte å bedømme, virket det som at Hong Kong-kineserne reiser til Macao for å kjøpe billig sprit og tobakk. Prisnivået i Macao ligger vesentlig under det som er vanlig i Hong Kong, så det er nok også mulig å gjøre noen riktig gode kjøp her.  

Vi fikk også inntrykk av at Hong Kong-kineserne - som oss - dro mye for turens skyld. Mye av det som foregikk i gatene var tilpasset store strømmer av turister. F.eks. var det mange som solgte varm-mat, og denne ble inntatt stående på gata. Vi valgte også å spise på denne måten, og maten vi fikk servert var smakfull og spennende. Det var sikkert noen restauranter å oppdrive, men de hadde nok en tøff konkurranse med alle gatekjøkkenene. Vi ble heller ikke syke! Ut fra det utledet vi at de hygieniske forholdene var gode. 

Vi ble i løpet av dagen vitne til at skolebarn strømmet gjennom gatene. Jentene i tekkelige, hvite skoleuniform-kjoler, og guttene i dressbukser og hvite skjorter. Folk som lever i Macao klarer seg godt økonomisk, ut fra det vi kunne bedømme. Vi så absolutt ingen fattige mennesker. Det er nok ikke for ingenting at Macao er blant de ti land i verden med høyest levetidsforventning, og at spebarnsdødeligheten er blant verdens laveste. Her lever man gode liv!

Macao lever av turismen. Casino-inntektene utgjør nesten halvparten av Macaos inntekter, kan vi lese på Wikipedia. 

Mens det i Hong Kong er mengder med trå-sykler som gjelder, er Macaos sidegater fylt til randen med mopeder. Det sier en hel del om forskjellen i velstand, tenkte vi. 

Vi brukte dagen til å vandre rundt i bygatene. Heten og luftfuktigheten var nesten drepende, så det gjaldt å finne seg skyggefulle steder. 

Vi kom over noen avgangselever som feiret avsluttende eksamener, og jeg stilte meg like godt ved siden av stolte foreldre, besteforeldre, onkler og tanter og knipset i vei. De unge jentene var så flotte, vakre og glade at det var morsomt å være til stede. 

Sporene etter portugisisk kultur er synlig mange steder - som her ved en drikkefontene med karakteristiske portugisiske keramikk-fliser som dekorasjon. 

Ruinas de Sao Paulo (Ruins of St. Paul´s eller St. Paul kirkeruin) er restene av en katolsk kirke, som ligger på en høyde sentralt i Macao. Den opprinnelige kirken ble bygget av jesuitter på slutten av 1500-tallet. Kirken brant ned i 1835, og etter dette ble bare fasaden stående igjen. De falleferdige ruinene ble reddet på begynnelsen av 1990-tallet, og i dag er dette en av de viktigste turistattraksjonene og landemerkene i Macao. Du kan lese mer om ruinene på Wikipedia. 

Det var atskillig greiere å komme seg fra Macao og ut til båthavna og tilbake til Hong Kong, enn omvendt. Under båtturen var det trist å se hvor forurenset Sør-Kina-havet er. Dette blir enda en påminnelse om at man skal være litt forsiktig med å innta for store mengder sjømat på disse kanter av verden, fordi det meste av sjømaten er fisket akkurat i dette forurensede havet ... Jeg tenker på tungmetallene. 

Da vi ankom Hong Kong, satt det folk og skannet alle som gikk gjennom passkontrollen. Dersom noen skulle ha økt kroppstemperatur akkurat da, tror jeg kanskje man kunne risikere å få noe problemer. På disse kanter av verden er man engstelig for SARS ... Dersom du altså er i Hong Kong og vurderer en tur til Macao, og samtidig føler deg litt tufs, bør du derfor tenke deg litt om før du reiser dit. 

Selvsagt finnes det spennende museer i Macao. Dette rakk imidlertid ikke vi på vår dagstur. Dessuten opplevde vi det som mer spennende å bruke tiden på å være ute i gatene enn å gå inne i løpet av de få timene vi var der. 

Alle bilder i denne innlegget har jeg selv tatt.