Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Ulike tema i bloggen

Oversikt over forfattere

Forside

lørdag 6. juni 2015

Møte med Gunnar Tjomlid på Eldorado bokhandel 5. juni 2015

Gunnar Tjomlids bok Placebo-
defekten 
Gunnar Tjomlid (f. 1974) er forfatteren bak boka "Placebodefekten - Hvorfor alternativ behandling virker som den virker". Boka kom ut i 2013, og har vakt mye debatt fordi den handler om alternativ behandling og hvor lett det er å lure seg selv. For ikke å si å bli lurt ...

Innledningsvis nevner jeg at forfatteren har en blogg som heter SAKSYNT, hvor han tar opp kampen mot mange av de konspirasjonsteorier som verserer om vaksiner, medisiner og annet. Han reiser rundt og holder foredrag, og det var i den forbindelse jeg fikk overvære et av hans foredrag på Eldorado bokhandel i Oslo. 

Gunnar Tjomlid innledet sitt foredrag med å dra paralleller til idretten, der store idrettsmenn og -kvinner etter endt idrettskarriere inneholdende store bragder, livnærer seg ved å holde motivasjonsforedrag. Poenget er at tilhørerne etter endt foredrag skal sitte igjen med mer selvtillit enn da de kom, og tenke at også jeg kan få til det jeg vil, bare jeg vil det nok. Et foredrag som Tjomlids har derimot som formål å gjøre oss mer skeptiske, og dersom vi forlot salen og følte oss nedstemt, fordi vi hadde mistet selvtilliten, ja, så hadde han lykkes godt med sitt foredrag! 


Foredrag ved Gunnar Tjomlid på Eldorado bokhandel
(Foto: RMC)
Jevnlig møter vi på mennesker som etter å ha prøvd alternativ medisin uttaler skråsikkert "Jeg bare vet!" og "Det virket for meg!" At noen føler at en behandling virket på dem - er det en god nok målestokk for effekten av behandlingen? Tjomlid understreket at hjernen vår er hardkodet til å lure oss selv hver eneste dag. Uansett hvor smart man er, er hukommelsen upålitelig som kilde til sannhet. Vi bygger opp et narrativ som skaper en følelse av kontroll, selv om det meste i livet er tilfeldig og utenfor vår kontroll. 

For noen år siden uttalte daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen at Snåsamannen hadde helbredet sønnen hans for kolikk. Det handlet om fjern-healing pr. telefon. Dette var Hanssens narrativ, slik han husket det. Interessant nok husker visstnok hans eks-kone, sønnens mor, en helt annen historie - selv om også hun var der da dette skjedde ... 

Tjomlid trakk frem følgende postulat: Post hoc Ergo Propter Hoc (linken går til Wikipedias forklaring). Dette betyr "Etter dette, derfor på grunn av dette". Selv om A skjer tidsmessig før B, trenger ikke A være årsaken til B. Dette er typisk i vaksinesaker, der pasienten tilfeldigvis får en sykdomsdebut som ikke har sammenheng med vaksinen, men som pasienten er overbevist om skyldes vaksinen fordi dette kom samtidig. 

Hjernen leter hele tiden etter sammenhenger for å forstå virkeligheten. Vi liker ikke at ting bare skjer, og vi leter derfor etter en forklaring. Men i små forhold er det vanskelig - for ikke å si umulig - å trekke noe som helst ut av dette. Tjomlid trekker frem et eksempel der tre kvinner spontanaborterte etter at de fikk meningokokk B-vaksine i 1990. Betydde dette at vaksinen fremskyndet abort? Absolutt ikke. Det samme ser vi når det gjelder påstander om nettopp denne vaksinen som årsak til ME. Det er til dags dato ikke påvist noen større hyppighet av ME blant de vaksinerte sammenlignet med forekomst av ME i normalbefolkningen. Dette er vanligvis et parameter man leter etter når man er ute etter å finne sannsynlige sammenhenger. 


Gunnar Tjomlid snakker om regresjon mot normalen
(Foto: RMC)
Under overskriften regresjon mot normalen kom Tjomlid inn på dette med at det meste i naturen svinger. Når man observerer et fenomen eller en sykdomssyklus over tid, vil denne svinge fra ytterpunktene (fra verst til minst ille) til mellomstadier. Dette betyr at det meste har en tendens til å svinge tilbake mot normalen eller gjennomsnittet når man bare observerer over noe tid. Dette er et uttrykk for at når ting er på sitt verste, kan det i grunnen bare bli bedre. 

Vi oppsøker gjerne alternativ behandling når symptomene er på sitt verste. Da har vi gjerne prøvd "alt" og er villig til å prøve også alternativ behandling, hva enten denne heter homeopati, healing, fjern-healing pr. telefon eller hva det skulle være. Så kommer det en forbedring, og det vi tilfeldigvis prøvde sist, får all æren for bedringen. Det er derfor noen sier "Jeg bare vet at det virker!" eller at "Det virket i alle fall på meg!" Men skyldes bedringen virkelig behandlingen, eller at symptomene plutselig svingte til det bedre? Det kan altså være at man bare ble bedre helt av seg selv, selv om man føler veldig sterkt at det var behandlingen som virket. 


Når behandling og opplevd bedring skjer samtidig
(Foto: RMC)
De fleste sykdommer går faktisk over av seg selv eller har svingninger i sitt forløp. Den mest sannsynlige forklaringen på at noe tilsynelatende hjelper er derfor at det er sammenfall i tid mellom det man tror hjelper og bedringen man har opplevd. 

Det meste går altså over av seg selv, bare man gir det litt tid. Det er imidlertid vanskelig å få folk til å skjønne at noe skjer helt av seg selv. De fleste har nemlig behov for å knytte det til noe som de selv har initiert. 

Når det gjelder hukommelsen, så er det faktisk så enkelt som at vi husker det vi vil huske. De fleste tror at jo klarere man husker noe, jo sannere er det. Men slik er det ikke! 

Tjomlid fortalte om en episode fra sitt eget liv. Han husket dette så utrolig klart og var helt sikker på at det var akkurat slik det hele forløp. Det var imidlertid helt til han snakket med sin egen mor. Hun kunne fortelle ham at han ikke en gang var i nærheten da det skjedde. Så fortalte hun sin historie - hvordan det egentlig hang sammen ... Noen år senere snakket han med en tante som også var der da det skjedde. Hun kom med en tredje historie, og hevdet hardnakket at det var hennes historie som faktisk var den mest korrekte. Snakket noen usant eller løy? Absolutt ikke! Men ingen av dem hadde den fulle og hele sannheten om det som skjedde. 

Når tiden går, spiller hukommelsen oss opptil flere puss. Minnet endrer seg i årenes løp, og de fleste tror at det er det siste minnet som er det mest sanne. Dette har imidlertid formodningen mot seg. Det kan faktisk dreie seg om et falskt minne. Minnet er nemlig en prosess der man rekonstruerer det som har skjedd. For hver gang dette skjer, endres som regel noe. Minnet er ikke som å spille av en film som er lagret i hjernen. De fleste har hørt uttrykket om at "historier blir bedre og bedre" etter hvert som de blir fortalt og gjenfortalt et utall ganger. Det handler ikke om at man lyver, men at man forsterker det man får respons på. Dermed endres historien gradvis, og sannheten om det som skjedde blir annerledes enn den opprinnelig var. (Liten digresjon: det er nettopp av denne grunn at begivenhetsnære bevis i jussen har større bevismessig vekt enn det man "husker" mange år senere.) Det er viktig å være seg dette bevisst, i alle fall når dette er et tema innenfor ulike profesjoner. 

Noen ganger er våre egne historier ikke engang våre egne. Kanskje har vi hørt en historie så mange ganger at vi tror at den handler om oss selv, mens det egentlig var en annen dette handlet om. Minner grupperes og organiseres tidsmessig og temamessig, for å passe til den historien som gir mening og orden i et ellers kaotisk univers. Når to personer har opplevd det samme, men tolker hendelsene forskjellig. Hvem har "rett"?


Hva er egentlig placeboeffekten? (Foto: RMC)
Når man snakker om placeboeffekten, må denne forstås slik:

Behandlingseffekt = behandlingseffekt + naturlig utvikling av sykdommen (den svinger og/eller blir bedre av seg selv - regresjon mot gjennomsnittet) + placeboeffekt (forventningseffekter)

Man snakker dessuten om Hawthorne-effekten, altså at bare det å bli undersøkt i seg selv har en effekt. Dessuten kan det være målefeil eller støy i dataene. 

Det er ikke nok at en behandling "føles bra". Nærmere undersøkelser av placeboeffekten har vist at denne i seg selv ikke har noen reell effekt - bare på pasientens følelse av at det virker (men altså uten at det faktisk gjør det). 

Tjomlid mener at alternativ behandling ofte arter seg som et lavterskel-psykologtilbud. Bare det å møte en behandler som lar en snakke lenge om plagene sine, har en terapeutisk effekt på de fleste. Hos fastlegen blir man i gjennomsnitt avbrudd etter 18 sekunder ... 


Hvorfor tror vi at alternativ behandling virker?
(Foto: RMC)
Sansene våre bedrar oss, og derfor kan vi ikke stole på våre egne sanser. 

"Alternativtilhengere" og konspirasjonsteoretikere har en overdreven tro på verdien av subjektive opplevelser og anekdoter. En god skeptiker er først og fremst kritisk til seg selv og sin egen opplevelse av virkeligheten, påpekte Tjomlid. 

Vi ser bare en liten del av virkeligheten. Resten konstruerer hjernen og fyller ut. Han viste en video med en tryllekunstner og skifte av farger. Vi som satt i salen ble helt forbløffet over hvor lite vi fikk med oss. Det meste så vi ikke i det hele tatt - kun den lille detaljen vi konsentrerte oss om. 

Det handler i bunn og grunn om et selvbedrag. Sansene våre forer oss med data, dette overstyres av hjernens top-down-kunnskap, sansene våre registrerer svært lite og i grunnen kun det som er nødvendig for å overleve. Resten fyller vi inn selv. 

Vi ser ting i sin kontekst, og liker å tro at farger er absolutte. Men også farger tolkes ut fra sin kontekst. 

Helt til slutt i sitt foredrag kom Tjomlid inn på den farlige vaksinemotstanden som herjer enkelte steder i verden. Konspirasjonsteoretikere har kokt sammen en rekke teorier om hvor farlig enkelte vaksiner er, og glemmer hvor farlig det er ikke å vaksinere seg. Tjomlid viste hvordan statistikker blir misbrukt for å få frem ønskede poenger, og hvor man blander sammen hummer og kanari. Mange alvorlige sykdommers tidligere potensielle dødelighet begrenses f.eks. ved bruk av antibiotika (i alle fall i de deler av verden hvor dette er tilgjengelig), mens utbredelsen som sådan ikke var på retrett før store deler av befolkningen ble vaksinert for å oppnå flokkimmunitet. 


Gunnar Tjomlid snakket om farlig vaksinemotstand (Foto: RMC)
Tjomlid har engasjert seg mye i temaet vaksiner, og han har skrevet mange artikler om temaet i tillegg til det som fremkommer på hans blogg SAKSYNT. Blant annet artikkelen "Faglig desinformasjon om HPV-vaksine" som sto på trykk i Tidsskriftet for Den norske legeforening 21. februar 2012. Så lenge man følger noen grunnleggende retningslinjer for kildebruk, blir man tatt seriøst blant fagfolk, selv om man ikke er medisiner selv! 

Tjomlid understreket at "Vaksiner angår også meg!" og mente at flokkimmunitet er viktig. Blant annet har det vært en del myter rundt HPV-vaksinen, men det som er sikkert er at den virker. 

Når man snakker om at "vaksiner er farlige", er det viktig å ha klart for seg at ingenting er helt ufarlig. Man må imidlertid gjøre en vurdering av risikobalansen, og det er dessuten viktig å være klar over at fravær av vaksine (et "falskt nullpunkt") er mye farligere. Når man tenker vaksinen borte, er det andre risiki som dukker opp. 


Gunnar Tjomlid snakket om vaksiner (Foto: RMC)
Når det f.eks. gjaldt svineinfluensa-vaksinen, døde atskillig færre av svineinfluensa enn av en helt vanlig sesonginfluensa. Den store forskjellen var derimot at dødsofrene var så unge, mens gjennomsnittsalderen på dem som vanligvis dør av sesonginfluensa er over 80 år ... 

Tjomlid nevnte også påstanden om at legemiddelindustrien tjener så utrolig mye penger på vaksiner. I realiteten er det lite penger å tjene på utvikling av vaksiner. Legemiddelindustrien tjener derimot mye mer penger på kosttilskudd og medisiner for behandling av sykdommene (som vi vaksinerer oss mot). Vi bør være glade for at det i det hele tatt er noen som ønsker å utvikle vaksiner. Det blir færre og færre innenfor legemiddelindustrien. 

Farlig vaksinemotstand har blant annet ført til nye tilfeller av meslingeepidemier, som har tatt livet av atskillig flere enn dem som blir skadet av vaksinen. Difteri, en nesten utryddet sykdom, har også kommet tilbake. 

Å så et frø av frykt, er veldig enkelt! Det er bare å komme med en udokumentert påstand. Å reversere tvil og usikkerhet, er derimot vanskelig. Når man skal motbevise en udokumentert påstand, må man legge ned mye arbeid og forskning for å motbevise dette. Mye av skepsisen mot vaksiner bygger på feil statistikk og sviktende og dårlige argumenter. 

Og med dette var et engasjerende og interessant foredrag av nesten tre timers varighet over! Og vi som satt i salen lærte mye vi ikke visste fra før av, og som forbløffet oss. Dette handlet kanskje i særlig grad om evnen til persepsjon. Selv satt jeg igjen med mye respekt for forfatteren og hans prosjekt, som faktisk har en del paralleller til det arbeidet John Færseth har nedlagt i forbindelse med sin bok "KonspiraNorge". Det er virkelig flott at det finnes mennesker som er villig til å engasjere seg så sterkt for å være en motvekt til alt som påstås på nettet og andre steder! Uten disse stemmene kan konspirasjonsteoretikerne fort vinne kampen om "sannheten"! 


En hilsen fra forfatteren til meg (Foto: RMC)

fredag 17. april 2015

The Metropolitan Museum of Art - New York

The Metropolitan Museum of Art (Foto: RMC)
En av de tingene man bør få med seg når man besøker New York, er The Metropolitan Museum of Art. Dette er New Yorks svar på Paris´Louvre. Museet er det største i hele USA og et av de ti største museene i verden. Du kan lese mer om museet og dets samlinger på Wikipedia. 

Museet ble grunnlagt i 1870, og det lå opprinnelig i 681 5th Avenue. Senere ble det flyttet lenger ned i byen, før det i 1880 ble flyttet lenger opp på Manhattan til der hvor det ligger i dag (i 82. Street ved 5th Avenue). På museet finnes kunst fra hele verden, representert over en periode på 5000 år. Det er mer enn to millioner kunstverk i museet.  

Når man besøker dette museet må man bare innse at det er en umulighet å komme gjennom noe særlig mer enn en liten brøkdel av samlingene. En ting er tiden som medgår - noe helt annet er hva man er i stand til å ta inn i løpet av noen timer. Man må derfor foreta noen kvalitative valg. Et godt tips: start dagen på Metropolitian - før du har blitt for sliten av byens ståk og mas. Da er nemlig sjansen for at du orker mer, større. 

I en av mine reiseguider - Gyldendals "Topp 10 New York" - er det listet opp 10 utstillinger man bør få med seg; europeisk kunst, egyptisk kunst, Michael C. Rockefeller-fløyen, amerikansk fløy, Robert Lehman-samling, kostymeinstitutt, asiatisk kunst, Lila Wallace-fløy, europeisk skulptur og dekorativ kunst og Roof Garden. Vi valgte en bitte liten del av dette. For øvrig kan bemerkes at mens andre rikfolk kanskje drømmer om å få oppført en bygning i sitt navn eller å få en gate oppkalt etter seg, så kan rikfolk i USA få en museums-fløy oppkalt etter seg dersom de donerer sin kunstsamling eller betydelige pengebeløp til et museum ved sin bortgang.

Amerikanerne elsker forkortelser, og Metropolitan går derfor under betegnelsen "Met" i dagligtalen. Museets nettside finner du her, og det kan være lurt å studere kartet over museet før du går inn. Museet er åpent hver dag mellom kl. ti på formiddagen og ni om kvelden, og det koster 25 dollar for en voksen-billett. Vanligvis pleier jeg å kjøpe kunstbøker fra museer jeg besøker. Det gjorde jeg ikke denne gangen, og det angrer jeg sterkt på ... 

I dette blogginnlegget har jeg plukket ut noen av bildene jeg tok da mannen min og jeg besøkte museet i påsken. 


Mange morsomme kunstverk fra middelalderen i museet. (Foto: RMC)
En av de første salene vi kom til i middelalder-delen av museet. (Foto: RMC)
Fra middelalder-utstillingen (Foto: RMC)
Et badekar fra middelalderen (Foto: RMC)
Detalj fra badekaret (Foto: RMC)
Disse kinesiske kunstverkene i porselen er fra Qing-dynastiet (1944-1911). Man
antar at figuren til venstre er guden for velstand i militær forstand, mens den til høyre
er en tilsvarende sivil utgave. (Foto: RMC)
Bygningen er i seg selv et kunstverk! (Foto: RMC) 
Jeg fikk assosiasjoner til Picasso da jeg så denne figuren, men
var av asiatisk opprinnelse. Det morsomme var at figuren endret seg
alt etter hvilken vinkel man så den fra. (Foto: RMC) 
Det er flott å gå rundt på et slikt kunstmuseum, men tanken om "hvilket ran fra
andre kulturer" dette i realiteten er, kommer stadig tilbake til meg. (Foto: RMC)
Fremtidens Buddha - kunstverk fra Pakistan, ca. 3. århundre
(Foto: RMC)
Et spennende tak - som del av bygningen. (Foto: RMC)
I den japanske delen kunne man slappe litt av før man gikk videre. (Foto: RMC)
Amida Nyoral - the Buddha of Limitless Light -
fra Kamakura-perioden (1185-1333) (Foto: RMC) 
Arhat - en porselensfigur fra Liao-dynastoet (907-1125) (Foto: RMC) 
En museumsbutikk av det mer spenstige slaget (Foto: RMC) 
Utenfor Metropolitan - langs 5th Avenue (Foto: RMC)
Andre New York-innlegg på bloggen min:

onsdag 25. februar 2015

Gerd Hammerstad om Alice Munro på Lørenskog bibliotek 23. februar 2015

Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)
Om Lørenskog bibliotek:

Lørenskog bibliotek er en del av Lørenskog Hus, og er dermed nabo både med flerkino, konsertsaler (storstua og vasshjulet), musikk- og kulturskole, restauranter m.m.

Biblioteket har en del på programmet i løpet av et år, og det er faktisk lurt å følge litt med fordi det av og til dukker opp arrangementer som kan være interessante. Forfatterkvelder o.a. er helt gratis. Selv har jeg fått med meg noen arrangementer, og noen ganger skriver jeg også om dem på bloggen min.

O
m Gerd Hammerstad:

Mandag denne uka fikk Lørenskog bibliotek besøk av Gerd Hammerstad, forfatteren av bl.a. "En klegg i klisjéenes dal" (2012) og cand.philol. med fagene engelsk, pedagogikk og litteraturvitenskap. I sin tid skrev hun hovedoppgaven "Alice Munro: A Make-Believe World?", der hun belyste nobellprisvinner Alice Munros unike behandling av temaet illusjon og virkelighet. Hammerstad har i mange år jobbet som lektor i engelsk og psykologi, og hun har skrevet lærebøker, noveller, petiter og dikthefter. Hun holder for tiden foredrag på biblioteker Østlandet rundt. (Kilde: Oppegård bibliotek - siden jeg faktisk ikke lenger fant noe om denne litteraturkvelden på Lørenskog biblioteks nettsider.)

Gerd Hammerstads foredrag hadde tittelen "En virtuell verden? På leting etter virkeligheten i nobelprisvinner Alice Munros forfatterskap."

Om Alice Munro:
Alice Munro (Foto: ukjent)

Alice Ann Munro (født Laidlaw 1931) har et internasjonalt ry som novellist. Hun mottok Nobels litteraturpris i 2013. 

Munro vokste opp i småbyen Wingham i Ontario, og det er verdt å merke seg at alle historiene som hun forteller i sine noveller, foregår nettopp her - i all hovedsak i etterkrigstidens Canada. 

Alice Munro giftet seg med James Munro, som hun fikk to døtre med. Her - dvs. i Vancouver i British Colombia - levde hun et overklasseliv hun ikke følte seg hjemme i. Hun flyttet til Victoria i 1963, startet opp firmaet Munro Books sammen med mannen sin, og senere fikk de en tredje datter. I mellomtiden skrev hun når hun hadde tid, og tid var virkelig ikke det hun hadde mest av på dette stadiet i sitt liv. 

I 1972 ble Alice Munro og ektemannen skilt, og hun flyttet da tilbake til Ontario. Her traff hun han som skulle bli hennes andre ektemann, Gerald Fremlin. De lever sammen fremdeles. Og med et skråblikk på bibliografien hennes, ser det ut til at hennes forfatteråre ble bedre ivaretatt i dette ekteskapet enn i det første ... Hun utga nemlig kun to bøker i sitt første ekteskap, og 17 i det andre. Så ble vel også barna større etter hvert. 

Kort om bøkene og prisene:

På Wikipedia finnes det en oversikt over alle bokutgivelsene som Alice Munro har bak seg. Her fremgår det at hun debuterte med novellesamlingen "Dance of The Happy Shades" i 1968. Hele 19 bokutgivelser har det blitt siden den gangen, og bibliografien inneholder til og med en roman ("Lives of Girls and Women" - 1971). 

Alice Munro er en meget prisbelønt forfatter.

Gerd Hammerstads foredrag om Alice Munro:

Biblioteksjef Berit Bjørklid introduserte foredragsholderen, og gledet seg over at en av hennes egne yndlingsforfattere skulle være i fokus denne kvelden. 


Gerd Hammerstad (Foto: RMC)
Alice Munro skriver både europeisk og for oss gjenkjennbart, og på et vis eksotisk siden handlingen tross alt er lagt til Canada. 

Hammerstad understreket at det finnes mange virkelig gode kvinnelige canadiske forfattere. En fellesnevner er at de skriver mye om villmarkslivet i Canada (Munro representerer i så måte et brudd med denne tradisjonen, siden hun skriver om småbylivet). Kvinnene i canadisk litteratur skriver annerledes enn menn, og dessuten annerledes enn andre kvinnelige forfattere. 

Alle personene i Munros noveller befinner seg i Wingham i Ontario, og akkurat dette fikk en del konsekvenser bl.a. for faren hennes, som ble truet på livet i sin egen hage. Det var ikke alle som skjønte at det hun skrev var fiksjon og ikke virkelighet ... 

I selve historiene blander Munro fantasi og virkelighet på en spennende måte, understreket Hammerstad. Dette kom hun nærmere tilbake til under foredraget sitt. 

Helt kort nevnte hun at farens pelsdyrfarm gikk dårlig og at moren fikk en kronisk sykdom. Alice Munro gikk på college, og giftet seg med en velstående mann. De fikk småbarn med en gang, og hun var derfor konstant på leting etter et bitte lite rom for seg selv slik at hun kunne skrive. Munro mener at dette har bidratt til at hun har skrevet noveller i hele sitt liv. De var håndterlige i formen, og mulig å gjøre ferdig under tidspress. 

Det var litt av en prestisje å få en novelle antatt i New Yorker (1968), men det klarte hun altså. Hammerstad viste frem faksimilen fra avisen, som hadde overskriften "Housewife Finds Time To Write Short Stories". 

Det har på en måte vært antatt at noveller ikke har samme status som en roman, men dette tilbakeviste Hammerstad ettertrykkelig. Hver av Munros noveller er så fulle av handling at hun ikke trenger å skrive romaner. Munros noveller er "som å gå inn i et hus, hvor man vandrer fra rom til rom". Munro bryter de tradisjonelle oppfatningene om hva som er tillatt i en novelle. Hun skifter fortellerstemme, og historiene er ikke nødvendigvis kronologiske. Vi kan tro at vi treffer hovedpersonen, men plutselig er vedkommende borte og det handler om en helt annen. Munro tar ikke novellen på alvor, i tradisjonell forstand, mente Hammerstad. 

I likhet med mange av kvinnene i novellene, giftet Munro seg inn i overklassen, men gikk lei. Hun passet ikke inn og livet kjedet henne. Hun skilte seg derfor, flyttet hjem og giftet seg med en annen. 

Hvorfor skrev Munro? Jo, fordi hun forsøkte å finne mening i det meste. Et hvert menneske forsøker å skape orden i kaos. Hva gjør vi da? Jo, vi sorterer, rydder, identifiserer og navngir. Målet er orden. 


Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)
Munro var tidligere også opptatt av gudstro. Hun vokste opp i et hjem hvor man ikke var opptatt av om Gud fantes eller ikke, og hun ønsket derfor å finne ut av dette. Hun ønsket ikke å "tro" - hun ville "vite". Det hun oppdaget var at kirken overhode ikke var opptatt av om det finnes en gud - det ble uten videre tatt for gitt. Det man derimot var opptatt av, var hvordan man kunne gjøre Gud fornøyd. Hun fant også ut at det finnes mange virkeligheter - både med og uten Gud. 

En måte å rydde opp i kaoset er å lage lister. Likevel kan man aldri helt kontrollere alt eller feste virkeligheten en gang for alle til ulike former for lister. Det finnes dessuten mange virkeligheter og parallelle sannheter. Noe handler om hva du velger å huske. Slik kan virkeligheten bli som å skrelle en løk, mente Munro. 

Et tema i Munros noveller er "hva er det vi egentlig har sett?" Det handler om illusjon og virkelighet - å skjelne mellom det du ser og det som er. Akkurat dette kverner Munro en hel del på i sine noveller. 

I novellesamlingen "Forunderlig er kjærligheten" (1986) (på engelsk "The Progress of Love") som inneholder elleve historier, er det en historie om en ung pike hvis mor skulle henge seg. I alle fall var det dette den lille piken så. Skrekkslagen løp hun av gårde for å finne faren sin, og underveis holdt hun på å bli både påkjørt og drept. Hun fant ikke faren, og vendte hjem - overbevist som hun plutselig var over at det var feil å dra fra moren. Da hun kom hjem, satt alle hos en nabo - også moren - og drakk kaffe og hadde det svært så muntert og lystig. Den lille piken skjønte ingenting, men historien om moren som skulle henge seg fulgte henne som et traume til langt opp i voksen alder. I et selskap kom en av søstrene hennes spøkefullt innpå "også du mamma, som liksom skulle henge deg ..." Det viste seg at dette var en spøk som moren hadde tenkt å gjøre overfor faren og ektemannen. Det den lille piken hadde sett og båret på i alle år, og som hadde preget henne sterkt, var altså en illusjon, noe som egentlig ikke hadde noe som helst med virkeligheten å gjøre ... Slik blir denne novellen nettopp et eksempel på hvordan Munro blander fiksjon og virkelighet i sine noveller. Hva skjedde egentlig? Skjedde det du trodde at du så? Eller var dette din tolkning og bare det - uten forbindelse med virkeligheten?


Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)
"Utsikten fra Castle Rock" (2006) er en slektshistorie og selvbiografi, som handler om virkeligheter som flyter sammen. Det handler om tåkelegging og synsbedrag, og ønsketenkning og sammenblanding. 

Noe av det som er vel så interessant med Alice Munros forfatterskap, er hennes beskrivelse av samfunnet versus individet. 

I denne konteksten er det viktig å være oppmerksom på hvilket verdensbilde canadierne har sammenlignet f.eks. med sine naboer, amerikanerne. Mens amerikanerne vokser opp med at alle problemer kan løses med å "go west", er dette diamentralt forskjellig for canadierne. De er nemlig omringet av fiender. Naturen - både geografien og værforholdene - er farlig i seg selv. I tillegg er det mange farlig, ville dyr i den canadiske villmarken. 


Kart over Canada)
Hvis man reiser vestover, kommer man dessuten til Hudson Bay, som er islagt det meste av året. 

Canada er derfor et land der man er nødt til å klumpe seg sammen, og man er avhengig av en gruppementalitet som tradisjonelt ikke har tillatt individet å ha egne ambisjoner. Man må ta til seg skikken der man er, og bygdedyret og janteloven lever i beste velgående. Man skal ikke stikke seg ut, og ikke tro at man er noe - dvs. helt motsatt av hva som er vanlig i et land som USA. Man snakker om The Garrison Mentality, som preger litteraturen i Canada sterkt. 

Mange av småbyene i Canada har egne parader. Da er det greit å sprade, men da gjør man det sammen med andre! Å sprade helt alene er ikke tilllatt. Dvs. man må "gjerne" prøve, men det har sin pris!

"Så hva gjør du dersom du er en ung pike og bor på et lite sted?", spurte Gerd Hammerstad. Jo, du har egentlig bare to valg. Enten kan du reise din vei, eller du kan ... gifte deg!

Hammerstad nevnte en morsom historie rundt boka som vi kjenner som "Tiggerpiken" (1978), men som på originalspråket heter "Who do you think you are?" Her tas nettopp janteloven på kornet. Da boka skulle utgis i USA, var det imidlertid helt umulig å bruke den tittelen. Amerikanere flest skjønner rett og slett ikke problemstillingen. "Men vi vet jo hvem vi er?" Som om dét skulle være et problem ... Mens tittelen klinger "godt og gjenkjennelig" på norsk - for her skal man nemlig ikke tro at man "er noe". (Skjønt det er mulig at denne holdningen er i endring ... men jeg vet ikke helt, jeg ...) I USA fikk boka tittelen "The Beggar Maid", og kanskje er dette årsaken til at den norske tittelen ble "Tiggerpiken"? 


Gerd Hammerstad
(Foto: RMC)
I novellene beskriver Munro en "nådeløs omsorg" og en "ondsinnet hjelpsomhet". Under dekke av å være "hjelpsom" er kvinnene egentlig nedlatende overfor hverandre. Særlig kommer dette på spissen i novellene som handler om overklassen, der kvinnene gjør en hel del av plikt og ikke av lyst, og kanskje avreagerer med å være ondskapsfulle overfor hverandre? Fordi det er den eneste måten de får ut frustrasjonene sine på? 

Munro hadde ingenting til overs for overklassen, og mente at penger kun er viktig for dem som ikke har dem. Dette preger som sagt novellene hennes. 

Det er for øvrig mye dualitet i spennet mellom middelklassen og overklassen. Vakre kvinner fra middelklassen ønsket gjerne å gifte seg inn i overklassen, men oppdaget fort at de ikke passet inn der. Da de forsøkte å vende tilbake til sin egen klasse, passet de ikke inn der heller ... Munro vet nok hva hun skriver om, gift som hun har vært med en mann fra overklassen selv, og som hun forlot for å vende hjem igjen. Hun skriver en del om denne problemstillingen. 

Ellers skriver Munro også om begrensningene som ligger i kjønnet. Mannen beskrives som et traust og uutgrunnelig menneske, som har en tung og vanskelig rolle. Mannen ignorerer problemene. Vil han ikke treffe deg mer, vel - så dukker han rett og slett bare aldri opp igjen. Hvis mannen blir forelsket, så blir han truffet av lynet. Det er ikke mulig å snakke ham til fornuft, for han er jo forelsket. Han bare tar en beslutning om å forlate deg, og så gjør han det. De forelskede kvinnene i Munros noveller er helt annerledes. Når de er forelsket, planlegger de, og de tenker og de tenker ... Hammerstad påpekte at det er mye lidenskap og dramatikk i Munros noveller, men egentlig lite varme og nærhet ... 

Og dermed var de tre tilmålte kvarterene som Gerd Hammerstad hadde fått til rådighet, over. Vi publikumere kunne uten videre ha hørt på henne i minst en time til! Hammerstad fremsto nemlig både som engasjert og kunnskapsrik, og dessuten som en levende forteller av de skjeldne! 

Jeg sier ja takk til flere slike foredrag ved Lørenskog bibliotek! Og det er fint at foredrag som dette legges utenom ordinær arbeidstid, slik at det er mulig å få dette med seg!

Jeg fikk uten tvil lyst til å lese med av Alice Monro! Selv har jeg bare lest "Alice Munros beste noveller i utvalg" og Lydbokforlagets lydbok-singel "Bjørnen gikk over fjellet". Begge er omtalt her på bloggen (det er bare å følge linkene). 

Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)

tirsdag 24. februar 2015

Stemningsfullt langs Langevann

(Foto: RMC)
Vinteren er en fascinerende årstid, og jeg blir aldri lei av å fotografere området rundt og i nærheten av Langevann i Lørenskog. Her er noen bilder jeg tok for et par tre uker siden. Jeg har valgt å gjengi dem i sort-hvitt - nærmest for ytterligere å understreke den nesten magiske stemningen i skogen og langs vannet. 

(Foto: RMC)
(Foto: RMC)

søndag 15. februar 2015

Mine anbefalinger til Mammut-salget 2015


Mammut-salget 16. - 28. februar 2015

I morgen braker Mammut-salget løs! Selv har jeg faktisk tenkt å holde meg sånn noen lunde i skinnet denne gangen, og jeg håper ikke at det skal bli for vanskelig siden jeg har formidable mengder med uleste bøker liggende fra før av. Hele poenget med å kjøpe bøker er jo at de skal bli lest - en eller annen gang! Dette fratar meg imidlertid ikke for gleden til å lede andre ut i fristelsen ... 

Det er mye å ta av i denne katalogen, blant annet et knippe med flotte bøker - både innvortes og utvortes - fra Agora Publishing (der kommer jeg ikke til å klare å holde meg i skinnet! Jeg tenker på bok nr. 12 - Italo Calvino: "Våre forfedre", bok nr. 17 - Sigrid Combüchen: "Byron", bok nr. 22 - Assia Djebar: "Ingen steder i min fars hus", bok nr. 41 - Aris Fioretos: "Den siste greker", bok nr. 105 - 107 - Peter Nádas - Parallelle historier-troiologien, bok nr. 116 - Cynthia Ozick: "Fremmedlegemer" - bare for å nevne noen ... ).

Nedenfor følger mine boktips, med linker til mine bokomtaler. Jeg håper at du finner noen bøker som kan være av interesse for deg her! Jeg har tatt med nummeret på aktuelle bøker fra salgskatalogen, slik at det skal være enklere for deg å finne disse på salget. 


Bok nr. 1 - Emilie Ajar: "Med livet foran seg"

Ikke bare er dette en utrolig nydelig roman av en forfatter som opprinnelig utkom med boka i 1975, men boka er i seg selv et samleobjekt. Agora Publishing (som har flere flotte bøker på dette boksalget) står bak denne nyutgivelsen av boka, som første gang utkom på norsk i 1976.

Forfatterens egentlige navn er Romain Gary, og han vant den prestisjefylte Concour-prisen for boka, som handler om den foreldreløse arabergutten Momo som vokser opp hos Madame Rosa. 

"Med livet foran seg" er en trist-skjønn bok som tåler flere lesninger i løpet av et liv. Den er rett og slett en skatt av de helt, helt skjeldne!



Bok nr. 8 - Ketil Bjørnstad: "Ensomheten"

Denne boka utkom i 2013, og nok en gang har Ketil Bjørnstad lagt handlingen tett til et musiker-miljø - denne gangen til Oslo Filharmonien. 

Bjørnstads bøker er som regel krydret med preferanser til den klassiske musikken, og her tegner han et bilde av et miljø preget av utroskap. Forfatteren utforsker utroskapens mange fascetter, og det store spørsmålet er: er noen rett og slett "bare" uforbedrelig utro, eller handler det i bunn og grunn om ikke å ha møtt den rette enda?

Selv er jeg svært begeistret for Ketil Bjørnstads bøker - særlig dem som handler om musikken i alle dens avskygninger. I tillegg til forfatterskapet er han musiker, så dette kan han!



Bok nr. 31 - Per Olov Enquist: "Lignelsesboken"

Per Olov Enquist er en av mine yndlingsforfattere, og "Lignelsesboken" er rett og slett stor litteratur som overskrider grensene for det tradisjonelle selvbiografiske og for den saks skyld romanen. Dersom du er ute etter noe helt utenfor det vanlige, er dette virkelig en bok du bør få med deg!

Forfatteren har selv kalt dette en kjærlighetsroman, uten at den inneholder noen klassisk kjærlighetshistorie. Her er det ingen som får hverandre til slutt, eller som lider fordi de ikke får hverandre. Derimot inneholder boka en del skjellsettende scener fra forfatterens eget liv, og historiene er - på samme måte som i selvbiografien "Et annet liv" - fortalt i tredjeperson. 

En nydelig roman som det er vel verdt å investere egen lesetid i! 


Bok nr. 36 - Hans Falalda: "Alle dør alene" 

Denne boka kom første gang ut på tysk i 1947, og på norsk i 1954. Dinamo Forlag sørget imidlertid for å utgi boka på nytt i 2011, og kostet i den forbindelse på seg en nyoversettelse som var mer tro mot originalen enn den som kom ut i 1954. 

Boka er helt nydelig skrevet og handler om tysk motstandskamp under et naziregime som fremkalte frykt og angst blant alle dem som var imot, men som knapt våget å protestere. Det spennende med handlingen i boka er at den er basert på virkelige hendelser. 

I samme slengen nevner jeg en annen bok av samme forfatter, som også er på salg - nemlig bok nr. 37 - "Lille mann - hva nå?"


Bok nr. 56 - Frode Grytten: "Brenn huset ned"

Frode Grytten hører med blant Norges beste forfattere. Han har et helt eget blikk for mennesker som skiller seg litt ut fra mengden, og akkurat dette gjør det spesielt spennende å lese hans bøker. 

Romanen "Brenn huset ned" handler om pønkerbandet The Clash. I begynnelsen med medlemmer som var i mot alt og alle. Hva gjorde suksessen med dem etter hvert som de ble mer berømte? Kunne de motstå den effekten mye penger har på de fleste mennesker? 

Med humor og snert skildrer Frode Grytten band-medlemmene - på godt og vondt - og det handler om deres suksess og etter hvert fall ... 

Frode Gryttens "Popsongar" - bok nr. 57 - er også på salg. 


Bok nr. 114 - Sofi Oksanen: "Da duene forsvant"

Sofi Oksanen står for kvalitetslitteratur, og i tillegg til at hun skriver svært godt, er historiene i bøkene hennes ekstraordinært interessante! Hun er nemlig en av få som skriver om Estlands historie - fra krigens dager og frem til i dag. 

Noe av det spesielle med Estlands historie er at landet under andre verdenskrig først sto på Tysklands side mot kommunistene, for deretter å bli okkupert og innkorperert i Sovjet-unionen. Dette skapte et spesielt klima der det gjaldt å snu kappen etter vinden dersom man ville opp og frem. Akkurat dette handler Oksanens siste roman om, og det får fatale konsekvenser for mange av personene vi følger i boka. 

En fantastisk roman som gjør inntrykk, og som ikke slipper taket på en etter at siste side er vendt!


Bok nr. 561 - Erik Larson: "I dyrets buk"

Den amerikanske forfatteren Erik Larson har i denne sakprosaboka skrevet om William E. Dodd, en amerikansk diplomat som bodde i Berlin i en fireårsperiode i mellomkrigstiden. 

I boka får vi høre hvordan Dodd prøvde å advare USA om Hitler og nazismens fremmasj, uten at han ble tatt på alvor. Redselen for at Tyskland ikke skulle gjøre opp for seg i forhold til sine amerikanske utenlandsgjeld var vel for stor ... 

Boka fremstår som den reneste page-turner, og er svært interessant for alle oss som elsker å lese om samfunnsforholdene før andre verdenskrig. Dette er rett og slett sakprosa på sitt aller beste!


Bok nr. 581 - Åshild Eidem: "Spillet om Gaza"

Det er vanskelig å orientere seg skikkelig om hva som egentlig skjer i Gaza dersom man kun forholder seg til mediene. Derfor er det kjærkomment når det kommer ut bøker som byr på dypdykk inn i problemstillingene. I denne boka har Åshild Eidem forsøkt å tegne et bilde av konflikten, uten at hun tar stilling til hvem som er skyld i hva. 

Eidem har intervjuet et lite knippe av palestinere, og vi kommer tett på tunnelbaroner, mødre som er stolte over egne barn som gjennom selvmordsbombing har ofret sine liv i kampen om frihet og andre. 

Gaza er mindre enn Oslo målt i kvadratkilometer, men har en tre ganger så stor befolkning. Denne boka gjør oss klokere mtp. å forstå mer av den vanskelige konflikten mellom palestinerne og israelerne. 

Jeg lar det bli med disse åtte titlene, og ønsker dere alle lykke til på Mammut-salget! 

Og så kunne jeg selvsagt ha nevnt Cecilie Engers "Himmelstormeren" (bok nr. 29), Tomas Espedals "Bergeners" (bok nr. 32), Helga Flatlands "Det finnes ingen helhet" (bok nr. 40), Nikolaj Frobenius´"Mørke grener" (bok nr. 43), Patrick Gales "Notater fra en utstilling" (bok nr. 44), Jonas Gardells "Tørk aldri tårer uten hansker" (bok nr. 45 og 46), Allegra Goodmans "Kokeboksamleren" (bok nr. 49), Héléne Grémillons "Den fortrolige" (bok nr. 52), Gaute Heivolls "Over det kinesiske hav" (bok nr. 64), Khaled Hosseinis "Og fjellene ga gjenlyd" (bok nr. 69), Nicolai Houms "De håpefulle" (bok nr. 70), Christian Jungersens "Du forsvinner" (bok nr. 80), Josefine Klougarts "En av oss sover" (bok nr. 84), Karl Ove Knausgårds "Min kamp - første bok" (bok nr. 85), Henrik H. Langelands "Fyrsten" (bok nr. 89), Alexander Maksiks "Drivanker" (bok nr. 97), Simon Mawers "Kvinnen som falt fra himmelen" (bok nr. 98), Ian McEwans "Serena" (bok nr. 99), Peter Nádas´"Parallelle historier - bind I" (bok nr. 105), Chimamanda Ngozi Adichies "Americanah" (bok nr. 108), Mikael Niemis "Fallvann" (bok nr. 110), Jonathan Odells "Helbredelsen" (bok nr. 113), Anne B. Ragdes "Jeg skal gjøre deg så lykkelig" (bok nr. 119), Tore Renbergs "Vi ses i morgen" (bok nr. 120), Agnes Ravatns "Fugletribunalet" (bok nr. 121), Lars Saabye Christensens "Stedsans" (bok nr. 126), Parinoush Saniee´s "Den stumme gutten" (bok nr. 127), Kamila Shamsies "Brente skygger" (bok nr. 131), Linn Ullmanns "Det dyrebare" (bok nr. 140), Carl Johan Vallgrens "Havmannen" (bok nr. 142), Ferdinand von Schirachs "Collini-saken" (bok nr. 144), Herbjørn Wassmos "Disse øyeblikk" (bok nr. 146), Eva Weavers "Dukkemesteren fra Gettoen" (bok nr. 147), Roar Sørensens "Smertens aveny" (bok nr. 210), Øystein Wiiks "Casanova-syndromet" (bok nr. 219), Siri Pettersens "Odinsbarn" (bok nr. 314), Erik Bertrand-Larssens "Bli best med mental trening" (bok nr. 363), Gretchen Rubins "Lykkeprosjektet" (bok nr. 367), John Perrys "Kunsten å prokrastinere" (bok nr. 377), Irina Lees "Shoppingfri" (bok nr. 546), Trude Lorentzens "Mysteriet mamma" (bok nr. 549) og Åsne Seierstads "En av oss" (bok nr. 595).

Populære innlegg