Lars Kittilsen: "Hei, jeg heter Lars ... En alkoholikers dobbeltliv"

Om alkoholisme og veien ut av dette

Lars Kittilsen (f. 1969) er utdannet journalist og jobbet i mange år som ansvarlig redaktør i Grenlands-avisen Varden. Det er ikke mer enn noen få uker siden hans bok "Hei, jeg heter Lars ..." kom ut på Schibsted forlag. 

Lars Kittilsen sto frem med sine (tidligere) alkoholproblemer i en leder i egen avis (Varden) 5. oktober 2013. Da hadde han vært tørrlagt i litt over et halvt år. Reaksjonene han mottok var overveldende og de var så godt som utelukkende positive. Rent bortsett fra en og annen advarsel om at det var vel tidlig etter tørrleggingen, for ville ikke fallhøyden bli stor dersom han sprakk ... ? Men Kittilsen visste allerede da at han hadde lagt sine alkoholproblemer bak seg, og at han aldri mer kunne røre alkohol uten å risikere å bli svært syk ... så syk at han kunne dø av det. Det ønsket han ikke. 

I januar i år kom Lars Kittilsen ut med bok om sin fortid som alkoholiker. Og det er ingen hvem som helst som har skrevet forordet til boka. Det har nemlig Jonas Gahr Støre gjort. Her skriver han om at vi lever i en nytelseskultur. Alkohol har fått en meget sterk plass i vår kultur, også i arbeidslivet. Her nytter det ikke bare med regelverk - det må holdninger til. Støre takker Lars som deler sin historie, fordi vi trenger dem som står frem og som har mot til å dele. 

Mens jeg leste innledningen til Lars Kittilsens bok, der han forteller om sitt tilsynelatende vellykkede liv- et liv som inneholdt mye trening og også maratonløping, et liv som inneholdt et pent og ryddig hjem og en stor interesse for de edle dråper - tenkte jeg at "jammen, dette er jo ikke en typisk alkoholiker". Neivel ... det var vel akkurat det han tenkte selv også. At det ikke er mulig å være f.eks. både alkoholiker og maratonløper ... Dette selvbildet bidro til å forsterke fornektelsen av å ha et problem. 

Etter hvert gjorde Kittilsen mye for å skjule sine problemer. Han handlet på forskjellige Vinmonopol for å unngå å vekke mistanke, han drakk mer og mer alene, gjemte seg i sitt eget hus og lukket ikke opp når det ringte på. Han levde bokstavelig talt et dobbeltliv, og derfor var det omtrent ingen andre enn de aller nærmeste som skjønte hvordan det egentlig var fatt med ham. 

"Nettopp derfor kjente jeg meg heller ikke igjen i beskrivelsen av en alkoholiker, og veien til innrømmelsen ble ekstra lang. Jeg så bare den vellykkede personen som jeg ville at alle andre skulle se, og jeg lukket øynene hver gang jeg skjønte at jeg drakk for mye. Jeg ville ikke se det, og jeg manipulerte meg selv til å tro at jeg hadde kontroll. Jeg ville være den som fikset alt - og gjerne alene." (side 36-37)

Et opphold på Vangseter, etter initiativ fra hans søster, reddet livet hans og fikk ham på rett kjøl igjen. Dette ble et vendepunkt i livet hans, som han senere skulle se tilbake på med takknemlighet - selv om det første møtet med stedet var nedslående. 

"Når ble jeg alkoholiker? Det spørsmålet stilte jeg meg selv mange ganger, og jeg har stadig grublet på det. Når ble det for mye? Hvor går grensen mellom normal drikking, risikodrikking og avhengighet? Jeg kommer aldri til å få noen klare svar på dette, og det finnes kanskje ingen klare svar. 

Det er flytende overganger og ingen absolutte grenser. Noen har drukket masse over lang tid, mens andre har drukket mindre over kort tid. Noen har drukket hver dag, mens andre har drukket i perioder. Men betyr det at noen er mer alkoholikere enn andre?" (side 43)

Det som nok var svaret for Lars Kittilsens vedkommende var at han drakk for å håndtere en masse såre følelser som han ikke klarte å takle på annet vis. Det handlet om følelser som var i konflikt med hverandre, en skilsmisse, ønsket om å være en god far for barna sine, om alvorlig og dødelig sykdom i familien. Samtidig kom han til en forståelse om at det ikke nyttet å skylde på andre. Han hadde selv ansvar for sine valg, og kun gjennom å tviholde på eget ansvar kunne han også gjøre noe med problemene og finne en løsning. Han så ikke tidsnok at alkoholen ga ham enda flere problemer enn han allerede hadde fra før av. 

Noe av det mest spennende med de refleksjonene forfatteren gjør seg i boka, er at han trekker paralleller til andre usunne mønstre og avhengighetsformer. For det er mye likt mellom alkohol-avhengighet, spille- og nett-avhengighet, overspising, treningshysteri osv. Alt handler i bunn og grunn om en manglende evne til å takle følelser og i stedet flykte inn i noe annet.

"Det finnes også mange paralleller til spilleavhengighet og nettavhengighet. Det starter kanskje med uskyldig moro og spenning, og så blir det til en flukt. Denne flukten blir til slutt viktigere enn alt annet, og familie, venner og det sosiale livet blir nedprioritert. Ensomheten blir stor, og det blir en ond sirkel som det er vanskelig å komme ut av." (side 88)

Det meste av boka handler om Lars Kittilsen selv og hans kamp for å komme ut av sitt alkoholmisbruk, men boka handler også om det samfunnsmessige rundt vårt forhold til alkohol. Dessuten tar han opp rollene som pårørende og medavhengige har til den som misbruker alkohol. For mange handler det derfor ikke bare om å håndtere egen avhengighet, men også andre mennesker som lever tett på dem. 

For forfatteren handlet tilfriskningen hans om å legge et tidligere dobbeltliv bak seg. Etterpå handlet det om ikke på nytt å havne i et dobbelt-liv-spor. Derfor ble det overmåte viktig for ham å stå frem og fortelle sin historie. Og fordi han var en kjent person i lokalmiljøet pga. sin rolle i avisen Varden, vakte det stor oppmerksomhet at nettopp han sto frem. 

"Som redaktør hadde jeg en unik mulighet til å skape mer bevissthet og bidra til noe av den åpenheten som helseministeren hadde etterlyst. Det er så mye uvitenhet og stigmatisering rundt alkoholisme, og tenk om jeg kunne være med å endre dette ved å være åpen om meg selv?" (side 131)

Mot slutten av boka tar Kittilsen opp drikkepresset vi alle i større eller mindre grad legger på andre - ofte med de beste intensjoner fordi vi vil at alle skal hygge seg. Men hva da når en (eller kanskje flere?) i selskapet har slitt med sitt forhold til alkohol og nettopp ønsker å forholde seg til alkoholfri drikke? Hvem tar seg ikke i å si: "Hva? Skal du ikke ha et glass?" mens vi tenker at "Jøss, hva er i veien med deg, da?" 

"De som tar til motmæle og er kritiske, blir ofte møtt med negative betegnelser som "mørkemenn", "moralister" og "festbremser". Når noen stiller spørsmål ved alkoholbruken, er det ikke uvanlig at de blir beskyldt for å ødelegge andres kos og hygge." (side 159)

Kittilsen påpeker at de fleste har et greit forhold til alkohol og fikser livene sine helt utmerket. Nettopp derfor kan det være vanskelig å skjønne at noen har vært så "dumme" at de har satt seg i en slik situasjon at de har blitt avhengig av alkohol ... Dette får mange som har hatt eller prøver å gjøre noe med sitt alkoholproblem til å holde munn og ikke si noe. Men tenk over paradokset: vi blåser ikke røyk inn i ansiktet på en asmatiker, gir ikke peanøtter til en med nøtteallergi, og dersom vi inviterer gjester som ikke tåler egg eller melk, unngår vi disse ingrediensene i maten vi serverer. Hvorfor tenker vi ikke på samme måte om alkohol overfor mennesker som er i faresonen eller langt over? (se side 153)

Kittilsen mener at fokus på genetisk og arvelig disposisjon for alkoholisme i og for seg er greit, men at det kan føre til at den som sliter ikke tar et selvstendig ansvar for sin egen situasjon. Nøkkelen til et liv uten alkohol for den som sliter og ikke har kontroll over sitt forbruk, er å ta ansvar - verken mer eller mindre. 

"For meg var det en sykdom som utviklet seg gradvis, og jo mer den utviklet seg, jo mindre ønsket jeg å se den. Jeg tror at den mentale avhengigheten begynte lenge før den fysiske avhengigheten. Og jeg vet at den fysiske avhengigheten forsvant lenge før den mentale avhengigheten.

Jeg kjenner ingen alkoholikere som drakk eller drikker fordi det var gøy, eller fordi de absolutt måtte bli fulle. De fleste drakk fordi de hadde en uro, og fordi de ikke taklet livet og følelsene. Alkoholen ble en nærliggende og fristende flukt, og etter hvert ble det både flukt og medisin. 

Enkelte kan drikke mye i mange år før de mister kontrollen, men det finnes også dem som blir avhengige skremmende raskt. Nettopp derfor er det farlig å lage en prototype av alkoholikeren. Men kanskje ønsker vi egentlig å stigmatisere? Da kan vi tegne et bilde av en alkoholiker som ligner minst mulig på oss selv, og da blir ikke vår egen drikking så farlig." (side 165)

"Hei, jeg heter Lars ..." en en slik bok jeg håper at virkelig mange kommer til å lese. De fleste av oss kjenner noen som sliter med sitt forhold til alkohol, og har godt av å lese oss litt opp på hvordan det er å være alkoholiker. Boka bidrar dessuten til å nyansere hva det egentlig vil si å være alkoholiker, fordi det finnes så mange variasjoner over problemet. Det er en modig historie som fortelles, og rent bortsett fra at jeg merker at Kittilsen beskytter menneskene han har hatt og i stor grad fremdeles har rundt seg, er han svært åpen og ærlig rundt meget private ting. Dette er også bokas styrke! Jeg opplevde for øvrig boka som godt skrevet, og tenker at han har vært innom de fleste temaer som kan tenkes å være aktuelle når en såkalt vellykket alkoholiker forteller sin historie. Og kanskje det mest interessante av alt: nettopp fordi han var så "vellykket" før alt holdt på å rakne fullstendig for ham, har boka relevans for alle dem som lever i grenseland (eller for alt vi vet: godt over) til å utvikle et alvorlig problem. I så måte blir Lars Kittilsen et ansikt og et forbilde å forholde seg til, fordi han baner vei for en løsning ut av uføret! 

Jeg er full av beundring for at Lars Kittilsen har våget å være åpen og også har skrevet denne boka, som jeg anbefaler sterkt!

Utgitt: 2015 
Forlag: Schibsted
Antall sider: 190
ISBN: 978-82-516-8594-7
Boka har jeg mottatt av forlaget.

Lars Kittilsen (Foto: Varden)

Intervjuer med forfatteren m.v.: 
- Lars Kittilsens leder i Varden 5. oktober 2013 - "Hei, jeg heter Lars ..." -Det ble et dobbeltliv. Utad var jeg aktiv, engasjert og sunn. Men da jeg kom for meg selv, låste jeg ofte døra. Jeg trodde jeg hadde kontroll, men fornektelsen er sterk hos en rusmisbruker. Det er først i ettertid jeg har sett alle tegnene og symptomene.
Jeg passet alltid på å ha noe i huset, og etter hvert begynte jeg å sjonglere mellom vinmonopol for å unngå mulige rykter. Jeg kjøpte gjerne to like hvitvin og to like rødvin for «å vise» at jeg skulle ha middagsgjester. Jeg studerte etikker, og betraktet druer og slott, men jeg var kanskje mer opptatt av alkoholprosenten?
- Vårt Land v/Kaja Skatvedt - 14. januar 2015 - Flere søker hjelp for alkoholisme
- Kittilsen var redaktør i avisen Varden, løp maraton og hadde stor omgangskrets. Livet kom inn i en vanskelig periode, dødsfall i familien, skilsmisse og stress på jobben. Men når han låste døren og var alene, hadde han en hemmelig venn som ga ham ro – alkoholen. Han klarer ikke å sette fingeren på når det begynte. Laget han seg en fin middag, var det lett å ta seg et glass eller to til, det var «normalt».
– Men det endte jo med at jeg drakk hvitvin til fiskepinner og rødvin til kjøttpudding. Jeg visket grensene ut gradvis, sier Kittilsen.- 
NRK v/Fredrik Laland Ekeli og Anette Dotseth Stensholt - 7. oktober 2013 - Jonas Gahr Støre hyller Varden-redaktøren – Jeg skammer meg ikke lenger over at jeg fikk dette problemet. Jeg ser så mange som sliter og jeg ser mange som har hatt det på samme måte som meg, sier han og fortsetter:
– I tillegg ser jeg at vi fortsatt har et stigmatisert syn på alkoholisme; at det er de som raver rundt i parken med spritflaske, eller de som sovner under juletreet på julaften. Jeg har ikke kjent meg igjen i det, og tenker at det er et behov for åpenhet og bevisstgjøring. Så leste jeg det helseministeren sa for noen måneder siden, om at det er behov for åpenhet, og det inspirerte meg faktisk til å gjøre noe med det.
- VG v/Hilde Kristine Misje - 5. oktober 2013 - Redaktør skrev leder om sine alkoholproblemer - Ansvarlig redaktør Lars Kittilsen i Varden stod i dag frem i egen avis og fortalte at han er alkoholiker. Ifølge organisasjonen Blåkors er de fleste med alkoholproblemer i Norge i dag en del av normalbefolkningen. «Hei, jeg heter Lars... Det var skummelt å fullføre setningen den første gangen, men nå går det greit. Det handler om å innrømme, erkjenne og akseptere. Jeg mistet kontrollen over alkoholen, og jeg innså til slutt at jeg trengte hjelp.»
- Dagsavisen v/Anette Wingerei Stulen - 14. januar 2015 - Den velfungerende alkoholikeren – Jeg tenkte at jeg ikke kunne være alkoholiker, for jeg lignet ikke på den stigmatiserte stereotypiske alkoholikeren. Jeg var ikke den som drakk sprit, drakk meg full på pub eller ravet rundt. Jeg løp maraton og var sunn. Jeg spiste salat, spiste ikke godteri og drakk ikke brus. Jeg skapte et bilde av meg selv som en helt annen. På denne måten ble veien til erkjennelsen ekstra lang, sier mangeårig journalist og redaktør Lars Kittilsen.5. oktober 2013 sto Kittilsen, daværende sjefredaktør i avisen Varden, fram som alkoholiker på lederplass i egen avis. Han fortalte åpent og ærlig om angst, uro, skam og manipulering. Ønsket var å avstigmatisere synet på en alkoholiker, øke bevisstheten og gi andre håp om et annet liv.
Noen ganger er saken viktigere enn egne prinsipper, skrev han i lederen som fikk mye oppmerksomhet også utenfor hjembyen Skien. Nå har han skrevet en hel bok om sine erfaringer, med forord av Arbeiderparteits leder Jonas Gahr Støre.
- TV2 v/Synnøve Gjerstad - 5. oktober 2013 - Enorm støtte til redaktør som sto frem som alkoholiker - Kittelsen skriver om bortforklaringer og knep for å skjule hvordan alkoholen til slutt tar kontroll over livet.
«Besettelsen vinner over all fornuft. Det er skremmende og destruktivt. Vi skjuler ikke fordi vi er ondskapsfulle. Det handler om skam, redsel og fortvilelse» skriver han.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Aage Georg Sivertsen: "9. april 1940 - Et historisk bedrag"

Historie-formidling på sitt beste!

Aage G. Sivertsen har hovedfag i historie og kriminologi, og har skrevet en rekke bøker, herunder tre om 2. verdenskrig. (Kilde: Lydbokforlagets presentasjon av forfatteren.)

Hva skjedde egentlig i tiden før utbruddet av 2. verdenskrig, selve den 9. april 1940 og i tiden etter? For ikke å snakke om i forbindelse med det store landssvikoppgjøret? Kjenner vi egentlig vår nære historie godt nok, og hvem var det forresten som fortalte denne historien, som knapt har endret seg fra krigens dager og til langt ut på nitti-tallet? Dette og mye, mye mer gir Aage Georg Sivertsen svar på i sin nye bok "9. april 1940", med undertittelen "Et historisk bedrag".  

Jeg har i grunnen lyst til å begynne med slutten denne gangen, for her rører forfatteren ved noe helt essensielt, og som kan forklare hvorfor vår nære historie ble fortalt nettopp slik den ble. "Av historia kan vi lære kven som har hatt makt til å skrive den", siteres Arnljot Eggen. Det har tatt lang, lang tid å få kjennskap til historien vår - sannheten - fordi denne bryter med den offisielle utgaven. Hvorfor ble det slik? 

"Like etter krigen var det et behov for å markere hvem som hadde rett. Det startet i 1945 med et omfattende landssvikoppgjør. Det fortsatte med to undersøkelseskommisjoner, den sivile og den militære, som skulle presentere klare oversikter over hvem som hadde gjort noe galt. Videre var det en protokollkomité og et odelsting som frikjente politikerne i 1948, mens den militære undersøkelseskommisjonen dømte flere militære ledere. På slutten av 1940-tallet hadde man oppnådd det man ønsket, å skape et skille mellom venn og fiende, mellom de trofaste og de som sviktet. Denne linjen skulle videreføres. 

Historieverket "Norges krig" kom ut på Gyldendal forlag 1947-1950. En av de fremste historikerne i Norge, Sverre Steen, var redaktør. De tre bindene hadde tilsammen over 30 forfattere. Til tross for at det var et verk med historisk tyngde, unngikk man å oppgi kilder. Forfatterne var selv kilder. Dette står i strid med god historisk metode. Flere av forfatterne bak verket hadde vært sentrale både i Hjemmefronten og i Arbeiderpartiet. Vi kan nevne: Jens Christian Hauge, leder av Milorg, i Hjemmefrontens ledelse og senere justisminister i Gerhardsen-regjeringen, skrev om motstandskampen. Handelsminister Lars Evensen, som ledet flyktningekontoret under krigen, skrev om norske flyktninger i Sverige. Gunnar Jahn satt i administrasjonsrådet under krigen, og ble forfatter av det samme tema. Rektor Magnus Jensen, også han en av Hjemmefrontens ledere, skrev kapittelet Kampen i skolen. Ragnvald Roscher Nielsen, som hadde signert kapitulasjonsavtalen med tyskerne 10. juni 1940,  skrev om felttog. 

Den ene forfatteren etter den andre hadde nært kjennskap til de historiske hendelsene. Professor Sverre Steen måtte ha tenkt at de som opplevde og var ledere for alle sentrale hendelser under krigen også måtte være de beste skribenter og sannhetsvitner. Det var selvsagt umulig for forfatterne å være objektive i sin fremstilling. Det måtte også være vanskelig å være kritiske i fremstillingsformen. I alle fall uteble mange av de sentrale temaene i denne bokserien. Her mangler historier om jøder, frontkjempere, tyskertøser, NS-medlemmer og norske likvideringer. Det må legges til at alle disse temaene har fått stor oppmerksomhet de siste årene. 

Spørsmålet var hva man ønsket å skrive. Et slikt historieverk hadde en redaksjonskomié. Denne skulle kontrollere fremstillingen, vurdere objektiviteten og bidra med kritiske bemerkninger. I redaksjonskomiteen finner vi tidligere kommanderende general Otto Ruge, Hjemmefrontens leder Paal Berg, som selv var i søkelyset for å bli stilt for Riksrett, og nok en gang Gunnar Jahn. Sistnevnte måtte også ha fryktet en Riksrettsak.  Som om ikke dette var nok, landets nye statsminister Einar Gerhardsen var selv en av de syv i redaksjonskomiteen. 

Sannheten om krigen ble presentert på denne måten. "Norges krig" fremsto både den gangen og senere som et anerkjent grunnlag for hva som foregikk under krigen. Man forsøkte å fremstille krigshistorien som en felles front mot dem som mente noe annet. I sum ble det en fortelling om helter og skurker. Mangelen på nyansering og å sette ting i perspektiv, som for eksempel å sammenligne med andre lands krigshistorie, er påfallende." (sitat fra slutten av boka) 

Den stivnede historiefortellingen fortsatte takket være Magne Skodvin, ansett som okkupasjonsekspert nr. 1 her i landet etter krigen. Han hadde selv vært med i motstandsbevegelsen under krigen. I følge Sivertsen sørget Skodvin for at historien om krigen fortsatte i samme spor. Han var helt sentral i 58 radioprogrammer om krigen som ble sendt på NRK på 1960-tallet og fremover. "Fremstillingen var i tråd med det som var politisk tillatt." Det var ikke tillatt med kritikk rundt det som skjedde i aprildagene i 1940, og det var heller ikke tillatt å stille seg kritisk til landssvikoppgjøret. Mye var fremdeles tabubelagt. Regjeringen Nygaardsvold skulle fremdeles være Norges helter, og takket være Skodvin, motstandsmannen under krigen, har norsk motstandskamp fått vel mye fokus i historiebøkene våre. Skodvin sto også som redaktør for bokverket "Norge i krig", som utkom på 1980-tallet. 

Noe annet Sivertsen oppdaget var at lærebøkene i alle årene etter krigen har holdt seg til den historien som ble vedtatt som sannhet like etter krigen. "Det som var fremstilt i 1950 var like riktig i 1990-årene." Riksrettsaken som uteble mot regjeringen Nygaardsvold etter krigen, er det så godt som ingen historikere eller journalister som har gått nærmere i sømmene på. Sivertsen mener at det ikke kan være særlig tvil om at statsminister Johan Nygaardsvold, utenriksminister Halvdan Koht og forsvarsminister Birger Ljungberg hadde vært uforstandige i sine embeter i aprildagene 1940. Likevel ble det ingen riksrettsak ... Det var selvsagt opp til Stortinget å bestemme dette. Det at det ikke ble noen riksrettsak og at ingen i regjeringen Nygaardsvold ble stilt til ansvar, står imidlertid i grell kontrast til det omfattende landssvikoppgjøret i vårt land, hvor også passive NS-medlemmer fikk sin straff. Med ordene "Kampen om fortida vil fortsette", avslutter Sivertsen sin bok. Han mener at vi ikke må være så naive at vi tror at siste ord om krigen er sagt. 

Og for en bok dette har blitt! Her får vi høre at det både i månedene, ukene og dagene før tyskernes invasjon av Norge, kom så mange signaler på det som senere skjedde at man nærmest måtte være døv og blind for ikke å få dette med seg. I historiebøkene har imidlertid Tysklands angrep på Norge vært fremstilt som noe som kom som lyn fra klar himmel. Forsvarsminister Koht nektet å innse realitetene, og han formidlet ikke en gang alt han fikk høre videre til statsministeren. Det handlet om flere krenkelser av norsk territorium både i luften og på havet, det handlet om skip som ble mobilisert og klare signaler om at spesielt Narvik og malmtransporten var et aktet mål, ikke bare for tyskerne men også for engelskmennene. Sivertsen har blant annet vist til forsidene på Aftenposten den siste måneden før krigen også nådde Norge, ca. et halvt år etter at andre verdenskrig hadde begynt. 

At konge og regjering flyktet hals over hode og overlot det norske folket - fullstendig forsvarsløse - til seg selv, er også en sak for seg ... Likeså landssvikoppgjøret som nærmest var seksuelt betinget. Kvinner som hadde forelsket seg i tyske soldater ble behandlet som løsaktige kvinner som måtte interneres etter krigen for å unngå spredning av kjønnsykdommer. Uten lov og dom ble mange holdt innesperret i et år etter krigen - angivelig for å beskytte dem mot mobben. Mens andre som hadde blitt rike på handel med tyskerne, slapp unna ... Det er i det hele tatt mange hårreisende sider ved krigen, som er blitt holdt skjult i de offisielle historiebøkene. 

Aage Georg Sivertsens fortellerstemme i boka "9. april 1940" er intens, og Anders Ribu er - som alltid - en fantastisk oppleser! Boka er den reneste thriller for alle som interesserer seg for 2. verdenskrig! Jeg savnet en papirutgave av boka under lesingen, fordi jeg da kunne ha bladd frem og tilbake underveis. Samtidig var det ikke verre enn at jeg hørte store deler av lydboka minst et par ganger. Jeg tror også at dette er en lydbok jeg kommer til å ønske å høre flere ganger, fordi den er så interessant og lærerik. Boka føyer seg for øvrig inn rekken av interessante bøker om andre verdenskrig for tiden - bøker som gir oss et helt nytt perspektiv på det som egentlig skjedde den gangen - nærmere sannheten!

Denne boka anbefaler jeg sterkt! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok)/Kagge forlag (papirutgave)
Oppleser: Anders Ribu
Spilletid: 7 t 46 min.
ISBN: 9788242161666 (lydfil)
ISBN: 9788248914402 (papirutgave)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget

Aage Georg Sivertsen (Foto: Lånt fra Kagge forlag)

Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Lars Kluge - 11. september 2014 - Bedrag å hevde at angrepet 9. april 1940 kom overraskende - Da freden kom, ga major Oliver H. Langeland ut to bøker der han kritiserte regjeringens og andre sentrale aktørers handlemåte under angrepet i april 1940. Han gikk også hardt ut mot at de som var ansvarlige for alt som gikk galt, ikke ble stilt til ansvar.
Bøkene ble en sensasjon og solgte i store opplag. Her fikk nordmenn vite hva som hadde skjedd bak kulissene. Men bøkene ble raskt forbudt, og dokumentene unndratt offentlighet. Først da Arvid Bryne for to år siden ga ut en bok om rettssaken mot den tidligere milorgmannen Langeland, ble saken igjen allment kjent.
Historikeren Aage G. Sivertsen hadde boken som nå utgis – 9. april 1940, et historisk bedrag – klar for ti år siden, men syntes ikke at tiden var moden. Først nå er det klima for et mer nyansert syn på det som skjedde for nesten 70 år siden, mener han.
I boken forklarer han hvorfor han mener at det er et bedrag når det hevdes at angrepet 9. april kom overraskende.
- Kleppanrova - 1. januar 2015 - Aage Georg Sivertsen forteller at han begynte å interessere seg for krigen som åtte åring, da han gikk i 8.kl kom han over boka "Det angår også deg". Der stod det så mye at bestemte han seg: De voksne var ikke til å stole på. Han har jobbet med mye krigsstoff i film, er historiker og forfatter.
En informativ og fin bok skrevet med en skarp og kritisk penn om hva som skjedde den gang, denne bør leses! Nei! Hør den på lydbok fordi Anders Ribu tar å leser inn alle notene samtidig som han leser boka. Han skiller bare og sier; så til boka, flott!
Les nydelig av Anders Ribu, han er så god til å tolke tekstene når han leser.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

"Boyhood" (Regissør: Richard Linklater)

Et fascinerende filmprosjekt!

En av grunnene til at jeg har valgt å se "Boyhood", er at den er blant dem som er nominert til årets Oscar, ikke bare i én, men i seks kategorier:
- beste film
- beste mannlige birolle (Ethan Hawke)
- beste kvinnelige birolle (Patricia Arquette)
- beste regi (Richard Linklater)
- beste originalmanus
- beste filmredigering

Fra før av har jeg omtalt de Oscar-nominerte filmene "The Imitation Game" og "American Sniper".

Filmen hadde premiere 22. august 2014 i Norge, og den går fremdeles på kino. 

Regissøren av filmen, Rickard Linklater (f. 1960), har regissert 18 filmer fra sin debut i 1988. (Kilde: Wikipedia) "Before Sunset" (2004) er den eneste av hans filmer jeg har sett fra før av. Ellers preges hans filmografi mye av komedier og romantikk, ut fra hva jeg kan se. 

"Boyhood" er en helt spesiell oppvekst-film. Der det vanlige er at ulike skuespillere spiller rollene som hhv. barn, ungdom og voksen, har regissøren her fulgt gutten Mason (spilt av Ellar Coltrane) fra han var fem til han er atten år. 

Mason jr. gjennom elleve år.

Akkurat dette gjør filmen veldig annerledes og særegen enn hva vi er vant til i tilsvarende filmer. 

Underveis skildres nokså vanlige problemstillinger som barn av i dag utsettes for. Moren Olivia (spilt av Patricia Arquette) får to barn med Mason sr. (spilt av Ethan Hawke) så altfor tidlig. Mens Mason sr. er en drømmer som ønsker å leve av musikken sin, men aldri får det riktig til, blir Olivia sittende med det fulle og hele ansvaret for barna. Til slutt faller hele samlivet deres i grus, og de blir skilt. 

Tidlig i barnas oppvekst.

Mens Olivia tar seg utdannelse i voksen alder, vokser sønnen Mason jr. og datteren Samantha opp som ansvarlige små voksne. Ting andre tar som selvsagt, er ikke like selvsagt for dem. De er dessuten prisgitt morens valg - også da hun senere treffer en mann som tilsynelatende har orden på livet sitt, men som det er "noe" ved ... Akkurat hva dette "noe" er, skal de smertelig få erfare alle tre ... I mens er faren deres i periferien av deres liv, i lange perioder uten arbeid, men likevel med noe å tilføre dem. 

Underveis dukker det opp mobbe-episoder, episoder med alkohol-debut, historier med jenter osv. Og den en gang så håpløse faren deres, er visst ikke fullt så håpløs likevel når det kommer til stykket ... 

En far-sønn-samtale.

Det er ikke bare Mason jr. som eldes fra episode til episode i denne filmen. Det gjør nemlig alle de andre skuespillerne også. Akkurat dette er faktisk veldig fascinerende! Skuespiller-prestasjonene i filmen er gode på den nære og nærmest autentiske måten. Man får nesten følelsen av at det er en dokumentar, ikke en fiksjon, man blir presentert for. Dette skyldes ikke bare at filmen er innspilt over en elleveårs-periode, men måten den er regissert på, eller kanskje mer hvordan historien er fortalt. Olivia er dessuten en fascinerende kvinneskikkelse, der hun aldri går inn i offerrrollen, men tar grep for å forbedre barnas og sin egen situasjon de gangene dette fremstår som nødvendig. Så er spørsmålet hva som skjer med henne den dagen barna ikke trenger henne lenger ... 

Når barna er "voksne" og skal klare seg på egen hånd ...

"Boyhood" falt virkelig i smak hos meg! Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe, så må det være at en spillelengde på 165 minutter - dvs. nesten tre timer - er i meste laget nesten uansett hvor god en film er. Samtidig skjønner jeg dilemmaet som skaperne av denne filmen må ha hatt underveis. Man har lagt ned utrolig mye jobb i å filme noen snutter av livet til denne familien gjennom elleve år, og står til slutt overfor valget: hva må kuttes? Jeg tror at jeg må konkludere med at filmredigeringen har vært meget vellykket og at det faktisk tar nesten tre timer å fortelle denne historien - verken mer eller mindre! 

Jeg anbefaler "Boyhood" varmt!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen den 22. februar 2015 er at Patricia Arquette vant en Oscar i kategorien beste kvinnelige bi-rolle.)

Innspilt: 2014
Originaltittel: Boyhood
Genre: Drama
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Ellar Coltrane (Mason Evans jr.), Patricia Arquette (Olivia Evans), Ethan Hawke (Mason Evans sr.), Lorerei Linklater (Samantha Evans) m.fl.
Spilletid: 165 min.

"American Sniper" (Regissør: Clint Eastwood)

Enda en endimmen-sjonal film om Irak-krigen ...

Det er egentlig bare to grunner til at jeg valgte å se denne filmen, som det ante meg ville bli i meste laget på flere nivåer. Det ene er at filmen er regissert av Clint Eastwood. Det andre er at hovedrollen spilles av Bradley Cooper. At filmen er Oscar-nominert, har med andre ord ikke vært avgjørende. 

Clint Eastwood (f. 1930) er en meget erfaren regissør, og han står blant annet bak filmer som "J. Edgar" (2011), "Invictus" (2009), "Bird" (1988), "Mystic River" (2003), "Gran Torino" (2008), "Changeling" (2008), "Million Dollar Baby" (2004) og "Broene i Madison County" (1995) - bare for å nevne noen. Han har rett og slett laget mye bra film! Og alt er ikke like brutalt som for eksempel "American Sniper".

Bradley Cooper (f. 1975) er en skuespiller jeg har fått mer og mer sansen for. Det har nok sammenheng med alle de seriøse rollene han har hatt i de senere årene. Mens jeg googlet på ham, dukket det opp en flunkende ny film som han har medvirket i - "Serena" med Susane Bier som regissør. Det er bare å glede seg!

"American Sniper" hadde Norges-premiere fredag 23. januar 2015. Filmen er nominert til seks Oscars i følgende kategorier:
- Beste film
- Beste mannlige hovedrolle (Bradley Cooper)
- Beste adapterte manus
- Beste filmredigering 
- Beste lydmiks
- Beste lydredigering 

Filmen er basert på Chris Kyle (f. 1974 d. 2013) sin selvbiografi som snikskytter i Irak - "American Sniper: The Autobiography of the Most Lethal Sniper in U.S. Military History". Bare tittelen er nok til å rygge bakover! Som om det skulle dreie seg om en konkurranse om å være best ... Men Kyle hadde rett. Ingen snikskytter har visstnok drept så mange som ham. Han mente selv at han drepte 255 mennesker, mens det er blitt offisielt bekreftet at han "bare" drepte 160. 

Mens Chris Kyle var rekrutt i U.S. Navy SEAL

Vi følger Chris Kyle tett gjennom fire opphold i Irak, hvor han kommer opp i ulike dilemmaer. Av og til ser han seg nødt til å drepe både barn og kvinner der han oppfatter disse som en trussel. Jeg skjønner at dette kan være nødvendig i en krig av årsaker vi som ikke har vært der skal være forsiktig med å overprøve. Men at vi underveis ikke møter en eneste iraker - ikke en! - som har noe som ligner på menneskelige og formidlende trekk ... det trekker ned hele min opplevelse av denne filmen. Jeg antar f.eks. at irakere flest er like ulike innbyrdes som de fleste folkeslag. I tillegg vet vi at en hel del irakere var/er sekulære, at noen er sunnier og andre er shiaer. Noen ønsket amerikanerne velkommen - i alle fall til å begynne med - andre ønsket dem dit pepper´n gror, og dem ble det ganske mange av etter hvert som årene med okkupasjon vedvarte og vedvarte. Disse nyansene er fullstendig fraværende i denne filmen. Og det er kanskje ikke så rart, for det var slik Chris Kyle så dem: som onde. "There is evil out there!" er for eksempel en replikk som går igjen gjennom hele filmen. 

Vi følger en hel del av Chris Kyle´s skyte-bragder i filmen.

Innimellom alle skyteepisodene kommer Chris Kyle hjem til sin kone, og ekteskapet halter mer og mer. For han er ikke til stede i deres familieliv, og etter hvert preges han mer og mer av posttraumatisk stress-syndrom. Høye og brå lyder får ham til å reagere automatisk, og i et hageselskap holder dette på å koste hunden deres livet. Hvordan han skulle være egnet til å foreta adekvate vurderinger av faresituasjoner da han reiste tilbake til Irak igjen, trenger vi ikke rare fantasien for å tenke oss ... 

Teamet i Irak

Som alltid når Hollywood lager heltehistorier, fjernes det som ikke passer. Et sted leste jeg at Chris Kyle skjøt og drepte to menn som forsøkte å stjele bilen hans etter at han kom tilbake igjen til USA. Ikke ble han tiltalt - han var jo krigshelt - og ikke er dette med i filmen. Dermed svekkes min oppfatning av filmen ytterligere. Jeg har aldri vært noen fan av såkalte sanne historier som utelater vesentlige opplysninger, enten fordi de ikke passer inn i et helteepos eller fordi man har endret på sannheten for å gjøre filmen "mer spennende". 

Chris Kyle og en annen snikskytter

Så hva fikk jeg ut av denne filmen, tross alt? Jo, den er meget virkningsfullt filmet og regissert, med nærbilder av nær sagt alle vinkler snikskytteren må ha befunnet seg i under sine opphold i Irak. Det hele nesten på grensen til våpen-fetisjisme eller våpen-pornografi, om det er mulig å bruke slike begreper. Rent teknisk er filmen upåklagelig! Det var bare det at jeg ikke hadde særlig sansen for den innholdsmessige, det vil si måten historien er fremstilt på. Jeg var for øvrig forberedt på at Clint Eastwood er macho både som skuespiller og regissør, og at det er muskler, manndom og våpen som gjelder. Noen av klisjeene kunne han riktignok ha spart seg, som tilbakeblikkene til Chris Kyles barndom. Dessuten kunne filmen blitt enda mer interessant dersom det hadde vært fokusert mer på hva det gjorde med ham å ha vært i krigen, for så å komme hjem krigstraumatisert. Det lille vi fikk innblikk i, ble for overfladisk etter mitt skjønn.

Jeg verken tror eller håper at denne filmen blir tildelt Oscar som beste film, og jeg tror heller ikke at Bradley Cooper har en sjanse til å få prisen for beste mannlige hovedrolle. Så langt holder jeg en knapp på Benedict Cumberbatch sine skuespillerprestasjoner i "The Imitation Game". Kanskje har filmen muligheter til å hente inn priser for filmredigering og lyd. Jeg har så langt bare sett noen få av de nominerte filmene, så det er absolutt for tidlig å si. 

På grunn av mine innvendinger mot filmen, kan jeg ikke anbefale den varmt. Det gjør heller ikke mannen min, som er tilbøyelig til å like atskillig flere såkalte "B-filmer med C-skuespillere" enn meg ... Filmen føyer seg inn den amerikanske tradisjonen med å fremstille seg selv som helter og alle andre som skurker uten menneskelige trekk. 

(Fasiten etter Oscar-utdelingen den 22. februar 2015 er at "The Sniper" vant Oscar i kategorien beste lydredigering.)

Innspilt: 2014 
Originaltittel: American Sniper
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Bradley Cooper (Chris Kyle), Sienna Miller (Taya Renae Kyle), Max Charles (Colton Kyle), Luke Grimes (Marc Lee) m.fl.
Spilletid: 132 min.

Mokhtar Barazesh: "Den innbilte fristelse til lykke"

En fortellerstemme fra Iran

Om forfatteren:

Mokhtar Barazesh (f. 1964) er aserbajdsjaner fra Iran, og akkurat dette var faktisk årsaken til at jeg plukket med meg boka da jeg tilfeldigvis kom over den i en bokhandel. Lite fremstår som mer spennende enn å få innblikk i andre kulturer, synes jeg. 

Forfatteren kom til Norge sammen med sin familie i 2001. I dag er han norsk statsborger og arbeider som morsmålslærer i kommunene Røyken og Bærum. Han  skriver om politikk og menneskerettigheter i iranske og aserbajdsjanske nettaviser og står også ansvarlig for blogger på norsk, tyrkisk, aserbajdjansk og persisk, kan jeg lese på bokas smussomslag.

Om novellesamlingen "Den innbilte fristelse til lykke":

Novellesamlingen består av fire noveller, tre av dem med handlingen lagt til Iran, tidsmessig etter den iranske revolusjonen, mens handlingen i den siste foregår i Norge. Samtlige noveller belyser hver på sitt vis ulike sider ved prestestyret, og de konsekvenser dette har for dagliglivet til menneskene som bor i Iran, og for dem som har valgt å flykte. I og med at det ikke er så mange år siden forfatteren selv bodde i Iran, går jeg uten videre ut fra at han har inngående kjennskap til det iranske samfunnet. 

 I novellen "Den grønne druen" skildres livet til ungjenta Sima, som nettopp har mottatt et brev fra kjæresten som har slått opp. I dette samfunnet er det imidlertid forbudt å ha en kjæreste, i alle fall uten foreldrenes vitende og vilje, og er det noe moralpolitiet slår alvorlig ned på, så er det umoral eller mistanke om sådan. Brevet fra eks-kjæresten - i den grad man egentlig kan snakke om et forhold som fortrinnsvis har bestått av telefonsamtaler - inneholder tegningen av en grønn drue. Da brevet blir oppdaget og beslaglagt av læreren, er det denne druen de er opptatt av. 

"Den grønne druen? Hva kunne den bety? tenkte Sima. - Hvis du ikke forteller oss hva den grønne druen betyr, vil alt bli vanskelig for deg, hadde Søster Rektor sagt med en truende tone. 

Sima forsto at situasjonen hennes var alvorlig.

Kanskje Nasrin kunne vite noe om den grønne druen? Men etter dagens hendelse på Søster Rektors kontor var Sima blitt usikker. på om Nasrin fortsatt ville holde kontakt med henne. Hun husket godt hva som hadde skjedd etter at elevvaktene på skolen fant et bilde av Rambo i skriveboken hennes og hun fikk en skriftlig advarsel fra skolen: Nasrin trakk seg unna.

Søster Rektor hadde sagt: - Skammer du deg ikke? At du som går i første videregående leker med slike bilder?" (side 15-16)

Brevet får helt fatale konsekvenser for Sima i et samfunn der staten blander seg inn i alt, også i den mest private delen av livet. Det går på verdigheten løs. Hvilken fremtid har hun etter dette?

Den neste novellen - "En uferdig histories lengsel" - er etter min mening den beste i samlingen. Den handler om en familie som i sin tid ble splittet den gangen grensen mellom Iran og Aserbajdsjan ble lukket. Nå ryktes det at grensen skal åpnes igjen, og dermed våkner et dyptfølt ønske om å få se igjen gamle slektninger. Slektninger som familiefaren er overbevist om er i live fremdeles ... 

" ... hvordan skulle vi fortelle at ingen i hans familie hadde overlevd på den andre siden av havet.

Far levde i en verden av falske drømmer. Vi visste, men han var uvitende, eller ville ikke vite ..." (side 51)

I tittelnovellen - "Den innbilte fristelse til lykke" - møter vi en ung mann som kurtiserer en kvinne - blant annet ved å sende henne parfyme hun ikke bruker. Det er ikke lett å finne tid og anledning til å være sammen på tomannshånd. 

"Ingen av oss våget å komme for nær, eller snakke sammen. Jeg ønsket ingen problemer. Vi var lykkelige om dagen, om natten tenkte jeg på hvor ulykkelig vår lykke var.
- Legg fra deg hijaben, sa jeg.
Hun reiste seg fra sengen. - Hva er det med hijaben min? sa hun surt.
- Jeg vil se håret ditt!
Hun hadde sittet på stolen med manteauen og hijaben på. Da hun la seg i sengen, var hun fremdeles fullt påkledd. Jeg kysset en ung, vakker kvinne kledd i kappe og skaut." (side 79)

Den siste novellen - "Frosne blomster" - handler om en liten familie som har flyktet fra Iran til Norge. Deler av handlingen er om datterens drøm om en sykkel, men mest av alt handler dette om en familiefar som nesten går til grunne fordi han ikke kan jobbe pga. skadene han er pådratt etter tortur. Mens kona og datteren viser alle tegn til trivsel og integrering ... Til slutt går det ikke lenger, og paret skilles. 

Fellesnevneren for samtlige noveller er at dette er sterke historier. Sterke og interessante historier, som det er viktig at noen forteller! Samtidig tenker jeg at disse historiene hadde gjort seg best som dokumentar. Jeg fant dessverre ikke så mange litterære kvaliteter ved tekstene. For eksempel mangler novellesamlingen de kvaliteter jeg i sin tid fant hos den pakistanske forfatteren Daniyal Muenuddin i hans novellesamling "Andre rom, andre undere". Den novellesamlingen var til gjengjeld helt brilliant! 

Samtidig må jeg si at jeg synes det er spennende at mennesker fra andre deler av verden, som har bosatt seg i vårt land av ulike årsaker, skriver på norsk og utgir bøker i Norge! Det har flere gjort før ham, blant annet Daniyal Muenuddin, og flere kommer det garantert etter hvert!

Jeg er en leser som liker at alt ikke beskrives helt ut, at det er noe undertekst og at noe overlates til leserens fantasi. Jeg leter også etter vakre setninger, setninger med et fortettet meningsinnhold, setninger som gir rom for tolkning og som ikke serverer alt rett ut. Innimellom glimter Mokhtar Barazesh til, som i sistnevnte sitat som jeg har hentet fra novellen "Den innbilte fristelse til lykke". Her gir teksten meg noen bilder og gjør noe med meg som leser. Samtidig kunne forfatteren sikkert ha gått lenger, skrevet på en måte som hadde gjort mer vondt, hadde vært mer provokativt. Jeg har både lest en hel del bøker og sett en del filmer fra Iran, og i den konteksten opplevde jeg vel også at det fremkom lite nytt i disse novellene. Når det er sagt ønsker jeg å fremheve at språket er over middels godt, selv om det er enkelt, og at disse novellene helt sikkert har stor verdi for andre som kanskje ikke har lest så mange tekster om Iran. I og med at novellene tar for seg noen ulike aspekter ved det iranske samfunnet, gir de økt innsikt om leveforholdene til vanlige mennesker i Iran. Alt i alt er dette en lesverdig novellesamling, som jeg ikke har noen problemer med å anbefale, selv om dette ikke er hva jeg vil kalle stor litteratur. 

Mokhtar Barazesh har tidligere utgitt barneboka "Adoptivkyllingen og andungen". Denne boka utkom i 2008. Jeg kjenner ikke til om han har skrevet flere bøker. 

Utgitt: 2010
Forlag: Communicatio 
Antall sider: 117 
ISBN: 978-82-92400-50-0
Boka har jeg kjøpt selv. 

Mokhtar Barazesh (Foto: Kolofon forlag)

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Levi Henriksen: "Harpesang"

Bibelsk harpe-skuffelse

Levi Henriksen (f. 1964) er både forfatter, musiker og journalist. I årenes løp har han utgitt 17 bøker innenfor mange genre; først og fremst romaner og noveller, men også essays, reiseskildringer, en barnebok og et par "lettlestbøker". Når man legger til at han har medvirket som bassist og låtskriver på seks CD´er, skjønner vi at han er en allsidig mann.

Mitt første møte med forfatterens forfatterskap skjedde i 2007, da jeg leste romanen med den besnærende tittelen "Snø vil falle over snø som har falt" (2004). Samme år fikk jeg også med meg novellesamlingen "Bare mjuke pakker under treet" (2005). "Babylon Badlands" (2006), som jeg leste i 2008, er nok den av Levi Henriksen-bøkene jeg har likt aller best, sammen med novellesamlingen "De siste metrene hjem" (2007). Mens verken "Trekkspilltvillingene" (2007) eller "Like østenfor regnet" (2008) falt i smak ... De var rett og slett gigantiske skuffelser. Dette er nok bakgrunnen for at jeg har falt litt av og ikke har fulgt med i Levi Henriksens forfatterskap i de senere årene. Inntil altså "Harpesang" utkom i fjor, en bok jeg har hørt veldig mange god-ord om ... 

Handlingen i "Harpesang" foregår nok en gang i den fiktive bygda Skogli utenfor Kongsvinger. I bokas åpningsscene, som er riktig fornøyelig, har plateprodusenten Jim Gystad møtt opp i Vinger kirke (som er høyst reell) for å delta i en barnedåp, hvor han skal være fadder. Han er i bakrus og har det så elendig som det er mulig å ha det etter å ha vært på fylla dagen før. Hans teft for gode toner er imidlertid ikke slukket, og da han får høre de vakre stemmene til det som viser seg å være søstrene Thorsen under salmesangen, våkner han for alvor. 

De Syngende Søstrene Thorsen var en gang store på bibelsang. De turnerte blant annet i USA og hadde suksess med sine plateutgivelser. Hvorfor synger de ikke mer? Hva skjedde egentlig den gangen de valgte å avslutte sine sangkarrierer? Akkurat dette er Jim oppsatt på å finne ut. Han ønsker også å vekke deres sang til live, gi ut plate med dem. 

Underveis avsløres et til dels nokså råttent pinsemenighetsmiljø og handlinger som har kostet mer enn ett menneske lykken i livet. Så spørs det om det likevel er mulig å finne tilbake til det som en gang var, eller om toget for lengst har gått? 

Historien som fortelles er egentlig helt fantastisk. Likevel ble jeg ikke fenget. Jeg må faktisk innrømme at jeg heller ikke ble rørt. Selv om forfatteren har bedyret at han aldri har skrevet om akkurat en slik romanskikkelse som Jim før, og dessuten har brukt mye av sine musikkpreferanser og kunnskaper, ble jeg likevel sittende igjen med en følelse av at romanen ikke tilførte noe nytt. At jeg på et vis har hørt dette før ... Kanskje har det sammenheng med at persongalleriet i Levi Henriksens bøker som regel befinner seg på siden av samfunnet, ikke går inn i A4-tralten, alltid er på leting etter en mening av noe slag? At det er noen fellestrekk her som går igjen i roman etter roman, mens jeg først og fremst leter etter tegn på fornyelse i et forfatterskap jeg i sin tid gikk lei?

Levi Henriksen er flink med metaforer, men nokså ofte kjente jeg at det ble så alt for mæget av det gode. Han blir litt for "flink", og mange av tekstene føles nesten som sangtekster - som om setningene kunne vært puttet inn i en sang, fordi det er rytme i dem ... som om dette har vært det viktigste for forfatteren på et vis? Dermed får boka et preg av at det faktisk er forfatteren og bare han som kan lese denne boka høyt, skapt som den er for nettopp ham. For det er alltid helt spesielt å høre Levi Henriksen lese sine egne bøker. Man må like det for å ha sansen. Det har jeg også gjort underveis i min tilnærming til hans forfatterskap, men denne gangen ble jeg altså skuffet. Boka kjedet meg underveis, og jeg brukte en hel "evighet" på å komme meg gjennom den. Kanskje ville jeg fått mer ut av den om jeg hadde lest boka selv? 

Jeg ønsker ikke å felle en knusende dom over denne boka. Derfor har jeg - som jeg pleier - linket til mange andre omtaler av boka nedenfor. Forhåpentligvis er dette med på å balansere bildet av boka, som man altså enten elsker eller ikke elsker ... Jeg sitter mao. ikke med fasiten her!

Utgitt: 2014 
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok)/Gyldendal (papirbok)
Oppleser: Levi Henriksen
Spilletid: 9 t 43 min. (328 sider)
ISBN: 9788242161376 (lydfil)
ISBN: 9788205432239 (papirbok)
Jeg har mottatt lydfilen fra Lydbokforlaget

Levi Henriksen (Foto: Dagbladet)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 18. august 2014 - En vekkelse i Vinger kirke - Tre 80-åringer synger så himmelsk at selv en sørpa full musikkprodusent blir edru på sekundet. ...
Når forsamlingen skal synge første salme, skjer det noe. På benkeraden bak ham hører han gudbenådede stemmer. Han snur seg og ser De Tre Syngende Søsken Thorsen, som bergtar ham med en intens tilstedeværelse.
Opplevelsen hans kan sammenlignes med å bli frelst, og hans fascinasjon for søskentrioen opptar all hans tid.
- NRK v/Marta Nordheim - 31. august 2014 - Himmelske harmoniar, jordiske intriger - Det heile toppar seg mot slutten, og sjølv om forfattaren aldri har vore redd for å spele på dei sentimentale strengene, overgår han seg sjølv og dessutan denne lesarens tolegrense før han set endeleg punktum. Det er som det punktet i kinosalen då filmen har fått fram tårene dine men så dundrar det inn med solnedgang og tusen fiolinar og steminga blir slått av idet du innser at dette er ikkje berre ei god historie, det er effektar som er lassa opp for nettopp å få salen til å hulke unisont.
- Aftenposten v/Torstein Hvattum - 6. september 2014 - Lavmælt om musikk, håp og svik - Harpesang er ingen drivende, intens roman. Den trekker meg ikke fra side til side i et heseblesende tempo. Romanens styrke og karakter ligger i miljøtegningene, i de vare beskrivelsene av forsmådde følelser og tapt livsglede. Henriksen er en mester i å beskrive desillusjonerte menneskers famlende søken etter noe fast å holde i.
Han pensler med presisjon og følsomhet bildet av en kristen subkultur i Kongsvinger-traktene. Forfatterens begeistring for amerikansk musikk og amerikanske kjerneverdier er like fremtredende som i tidligere bøker.
Levi Henriksen er også denne gang aller best når han lar teksten dvele, når han med inngående kunnskap om plateindustri og rockehistorie fletter innskytelser og referanser inn i fortellingen om Maria, Tulla og Timoteus Thorsen. Fortellergrepet er ikke nytt, det er i det hele tatt ikke noe eksepsjonelt ved Henriksens siste roman. Det er feelgood-atmosfæren i det skittenrealistiske bygdedramaet som nok en gang fascinerer.

- Vårt Land v/Alf Kjetil Walgermo - 30. september 2014 - Bibelsk harpesang - Intervju med forfatteren - Bedehuset Eben Ezer dukkar stadig opp i Levi Henriksens forfattarskap. Men den nye romanen Harpesang opnar faktisk i Vinger kirke på Kongsvinger. Her får plateprodusenten Jim Gystad ei slags musikalsk «vekking» av å høyre tre 80-årige­ pinsevennar, søskena Maria, Timoteus og Tamar Thorsen, synge i ein barnedåp.

– Eg kunne ikkje ha skrive denne romanen før no, seier Levi Henriksen til Vårt Land.
– På ein måte byrjar han i mars 1996, i gravferda til far min. På minnesamveret etter­på song mamma, som har pike­namnet Thorsen, klassiske pinse­vennsongar saman med ein yngre bror og ei søster. Opplevinga har ligge og spira i meg sidan då.
- Glomdalen v/Anita Krok - 22. august 2014 - Romanen som ble til Levis reise - Intervju med forfatteren - Det er få felles trekk mellom personen Levi og fiksjonen Jim. Romanens bakteppe er innvevd i lokale hendelser, noe er svært løselig basert, den skriftlærde kan descifferere om man vil. Platesjappa som Jim søker tilflukt i, ligger på nøyaktig samme sted hvor den legendariske Odd Gjelsnes hadde sin butikk:
– Der måtte du virkelig føle deg fortjent til å kjøpe den og den plata. Jeg har virkelig fått bruke musikeren i meg da jeg skulle konstruere Jim Gystad.
- Dagbladet v/Erle Marie Sørheim - 12. september 2014 - Ustemt om tre gudsbenådede stemmer - Anmeldelsen befinner seg dessverre bak betalingssperrer.
- Tine sin blogg - 10. desember 2o14 - Dette er en av de bøkene som er rørende og og full av flere typer kjærlighet, uten å bli kvalmende søt. Boken minner om en deilig chilisjokolade, herlig søt med en god snert. Er du i tillegg glad i musikk er dette absolutt boken for deg.
- Tones Bokmerke - 26. desember 2014 - Harpesang av Levi Henriksen - igjen en god roman, denne gangen med en lysere grunntone og mer humor 
- Kleppanrova - 30. november 2014 - Man må like Levi sin slepne Kongsvinger dialekt og han leser svært sakte og spesielt. Enten liker man den eller man hater den, tipper jeg!
Litt vell mye pinsevenn snakk og bibelsitater som egentlig ikke er mye å ta med, syns jeg!
Han er pinsevenn selv eller har iallfall vært det og det blir for mye. Men tross dette, jeg har sans for han, men denne boka er ikke blant hans beste, langt, langt derifra. ...Vanligvis liker jeg hans bøker og opplesning veldig godt, men nå gikk det litt for sakte i svingene.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.