Lisa Aisato: "Fugl"

Helskjønn barnebok!

Lisa Aisato (f. 1981), hvis egentlige navn er Lisa Aisato N´jie Solberg, utga i fjor barneboka "Fugl". Boka ble nominert til Bokbloggerprisen 2013 i åpen klasse, og havnet på kortlisten. Som et ledd i kåringen har bokbloggerpriskomiteen, som jeg er medlem av, bestemt at samtlige bøker på kortlisten - seks bøker i alt - skal samleses fra februar - juli 2014. Interesserte kan lese mer om bokbloggerprisen her. 

Første bok ut er altså "Fugl" av Lisa Aisato, og det er Silje på bloggen Siljes skriblerier som har hatt ansvaret for samlesningen i februar. I den forbindelse har hun intervjuet forfatteren. 

Illustrasjon fra boka

Lisa Aisato har tidligere skrevet og utgitt to bildebøker før "Fugl"; "Mine to oldemødre" og "Odd er et egg". I Intervjuet forteller hun at det er det visuelle som kommer først, mens teksten kommer etter hvert. 

Historien i "Fugl" er tilsynelatende ganske enkel. Det hele starter med en liten navnløs jente som drømmer om å bli fugl. 

"I et tre ved et gammelt hus i en hage sitter det en jente.

Jenta studerer fuglene. Tenk å hoppe så lett fra grein til grein. Tenk å fly oppe mellom skyene. Og tenk å fly langt, langt vekk fra hele den mørke, kalde vinteren.

- La meg bli fugl, hvisker jenta."

Illustrasjon fra boka

I begynnelsen virker drømmen helt umulig, men den lille jenta gir seg ikke og slipper ikke tak i drømmen sin. Til slutt tar hun mot til seg og spør noen fugler om hun kan få være med dem."Kan du fly?", spør de. Nei, det tror ikke jenta at hun kan. Fuglene tror på sin side at hun er for stor til å kunne fly, samtidig som de ikke utelukker muligheten helt. Hadde hun bare lignet på en fugl og hatt vinger, så ... 

Vinteren går, det blir kaldt og alle går rundt og fryser. De ser helt forhutlet ut, der de er innpakket i alt de har av klær. 

Så kommer våren, og jenta er enda mer bestemt på at hun vil bli en fugl. Hun diskuterer dette med bestefaren, som mener at dersom hun vil bli en fugl, må hun ha vinger og nebb. 

Illustrasjon fra boka

Hadde bare bestefaren visst hva han satte i gang ... 

Jenta lager seg både fjær, vinger og nebb - og hun klipper av seg sitt nydelig hår. Alt for å ligne en fugl på en prikk. Så trener hun på å fly sammen med fuglene ... Men det går ikke så bra - i alle fall ikke til å begynne med. 

Neste år bestemmer hun seg for å holde ønsket sitt hemmelig, og så spørs det hvordan det går til slutt. Hva tror du?

Moralen i denne historien er dypest sett at dersom vi bare ønsker oss noe sterkt nok, kan man flytte fjell om så det skulle være ... 

Illustrasjon fra boka

Hva jeg synes om boka? Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke er i målgruppen for denne barneboka, men det forhindret likevel ikke at jeg ble fullstendig sjarmert. I første rekke av illustrasjonene, som er så sjeldent vakre at jeg nesten ikke har vært borti maken. Dernest av den rørende historien, så klart. Og noen barnebøker har jeg lest i årenes løp, bare for å ha sagt det! Jeg tror også jeg vet en del om hva som går rett hjem hos barn, og hva som ikke gjør det - bl.a. etter å ha lest "Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans" hundrevis av ganger i årenes løp, for ikke å snakke om bøkene om Otto Monster, bare for å ha nevnt noen. For barn liker bøker som handler om det tilsynelatende umulige, det som er bakvendt og fint. Dersom det er med noen snakkende dyr, er det heller ingen ulempe. Og her passer "Fugl" inn som hånd i hanske! Illustrasjonene er ikke bare flotte - dette er rett og slett kunst! 

Jeg anbefaler denne boka varmt til alle som leter etter en morsom presang til egne barn, barnebarn, tante- og onkelbarn eller hva det skulle være!

Utgitt: 2013
Forlag: Gyldendal
Antall sider: Ca. 36

Lisa Aisato (Foto: Thomas Sivertsen, ANB)

Andre omtaler av boka:

- Siljes skriblerier - 27.02.2014 - Noen siste tanker rundt Fugl av Lisa Aisato
- Siljes skriblerier - 19.02.2014 - Intervju: Lisa Aisato
- Siljes skriblerier - 11.02.2014 - Visuelle virkemidler i bildebøker 
- Siljes skriblerier - 09.02.2014 - Samlesning av Fugl - Hva er en bildebok?
- Groskro´s Verden - 28.02.2014 
- My first, my last, my everything - 12. februar 2014 

"Captain Phillips" (Regissør: Paul Greengrass)

Kapring i somalisk farvann

Det er ikke mer enn toppen et par uker siden "Captain Phillips" hadde release på DVD. Til å begynne med var jeg sterkt i tvil om jeg i det hele tatt skulle prioritere å se denne filmen, siden jeg oppfattet at den langt på vei handlet om mye av det samme som den danske filmen "Kapringen" ("A Hijacking"), som utkom i 2012, men som jeg så for få måneder siden. Begge filmer har nemlig det til felles at de handler om kapring av båter/skip i somalisk farvann. Men så var det noe med at "Captain Phillips" jo er Oscar-nominert, for ikke å glemme at selveste hovedrollen innehas av Tom Hanks ... 

"Captain Phillips" er for øvrig basert på en sann historie om kaptein Richard Phillips, som ble tatt til fange av somaliske pirater i forbindelse med kapringen av det amerikanske lasteskipet MV Maersk Alabama i 2009. Phillips og Stephan Tatty hadde tidligere skrevet boka "A Captain´s Duty: Somali Pirates, Navy SEALS, and Dangerous Days at Sea". Dette skipet var for øvrig det første amerikanske lasteskipet som ble kapret på 200 år ...

Som jeg tidligere har skrevet i min omtale av den danske filmen "Kapringen", var piratvirksomhet og kapring av båter og skip utenfor Somalias kyst et stort problem i årene etter utbruddet av borgerkrigen i landet (fra begynnelsen av 1990-tallet). Noe som vanskeliggjorde situasjonen ytterligere var at det var forbudt med væpnede vakter ombord på handelsskip o.l. (Kilde:Wikipedia) Dette førte til at lasteskip var helt forsvarsløse overfor en håndfull pirater, uansett hvor stort mannskap skipene hadde ombord. Skipsfarten i dette området ble nærmest lammet - inntil det i 2008 ble bestemt at  Task Force 150 skulle beskytte området. Task Force 150 stiller krigsskip til rådighet for å bekjempe terrorisme i internasjonale farvann. Dette har likevel ikke forhindret en og annen kapring, men antall kapringer har sunket dramatisk. Med andre ord er det hjelp å få dersom uhellet skulle være ute. 

Kaprerne

Handlingen i "Captain Phillips" fant sted i 2009. Vi følger kaptein Richard Phillips (spilt av Tom Hanks) fra han drar hjemmefra, sier farvel til sin kone og går ombord i MV Maersk Alabama for å føre skipet fra Oman til Mombasa, rundt Afrikas Horn. Både han og mannskapet vet at de skal kjøre gjennom et farlig farvann, og Phillips er av den grunn svært opptatt av sikkerheten ombord. Han gjennomfører flere sikkerhetsøvelser blant mannskapet og de er godt trent ... tror de. 

Vannkanonene var det eneste våpenet de hadde 

Så får kaptein Phillips øye på et par båter på skipets radar. Følger båtene etter dem, eller er dette helt tilfeldig? Han sørger for å få skipet til å endre retning, og etter dette er det liten tvil om at de faktisk har to forfølgere et sted der ute i havet. Mannskapet varsles og settes i beredskap, og kun flaks redder dem fra kapringen denne gangen. En havarert påhengsmotor ombord på en av kaprernes båter er det som skulle til. Mannskapet er imidlertid ikke i den minste tvil om at disse piratene ikke kommer til å gi seg ... 

Kaprerne tar over kontrollen på skipet

Det går ikke mange timene før piratene atter har tatt opp jakten etter skipet deres. Denne gangen klarer de å innhente MV Maersk Alabama, og det eneste de har å forsvare seg med er vannpumper. Det holder ikke. De skruppelløse piratene entrer skipet, og etter dette er det kun kløkt og ikke rent lite flaks som kan redde dem. Mannskapet gjør det de kan for å forvirre kaprerne og gjøre det mest mulig vanskelig for dem, men kaprerne er desperate og ikke helt rasjonelle ... Kaptein Phillips vet hva han må gjøre og plikten - nemlig å redde mannskapet fra fare - går foran alt. Han tas til gissel og deretter begynner dramaet for alvor i en av skipets livbåter, med U.S. Navy Seals i hælene ... 

Gisseldrama ombord i en livbåt

Mange ganger når jeg ser amerikanske filmer, irriterer det meg dersom fremstillingen blir for svart-hvitt, hvor amerikanerne "selvsagt" er heltene, mens "de andre" alltid er skurkene, og ikke minst at heltene er helter fullstendig uten sprekker i fasaden. Langt på vei opplevde jeg at denne filmen føyde seg inn i rekken av slike filmer. Kaptein Phillips viser ingen redsel, men er helten med stor H, mannskapet er lurere enn lurest og de somaliske kaprerne er nesten umenneskelige i all sin grusomhet. Men: bare nesten! Og det er akkurat dette som redder denne filmen for mitt vedkommende. For vi får se sprekker i fasaden hos den gode kapteinen, og det er jo selvsagt grenser også for hva han kan tåle. Dessuten bidrar fremstillingen av den yngste kapreren, som så vidt har forlatt barndommen, til å mildne noe av det grusomme inntrykket vi får av kaprerne. Det kommer også frem at det er fattigdommen som driver dem til dette - fattigdommen i et land hvor det meste er ødelagt og hvor innbyggerne ut fra de rådende omstendighetene ikke har noen fremtid. Ikke slik vi forstår begrepet "fremtid" i alle fall ... Og vi skjønner at også de bare er brikker i et større spill med bakmenn som styrer det hele. 

Tom Hanks i rollen som kaptein Richard Phillips

"Captain Phillips" er mer spennende enn jeg nesten hadde godt av. Det tok en stund før jeg ble oppmerksom på hvordan jeg satt i konstant helspenn, mens handlingen skred frem. Det var rett og slett så ulidelig spennende at jeg nesten sluttet å puste. 

Skuespillerprestasjonene er det intet å si på. Og spiller Tom Hanks sin rolle som kaptein Richard Phillips godt, så er det ingenting i forhold til lederen av kaprergjengen - Barkhad Abdi i rollen som Abduwali Muse! Abdi har blitt nominert til en rekke priser for sin rolle i "Captain Phillips", hvor han debuterte som skuespiller, men så langt har han måttet nøye seg med nominasjoner. Han er også nominert i klassen beste mannlige birolle i forbindelse med årets Oscarutdeling. Måtte han få en pris som fortjent! Ingen bør nemlig være i tvil om at det er krevende for en ellers fredsommelig eksil-somalier å spille en så desperat og umenneskelig type som Abduwali Muse i en film som denne! 

Barkhad Abdi

"Captain Phillips" er for øvrig nominert til Oscar i klassene beste film, beste manus, beste lydmix, beste lydredigering og beste filmredigering - altså til seks priser når man legger til nominasjonen for beste mannlige birolle. Mitt tips, som like mye handler om hva jeg håper på, er at det kun er Barkhad Abdi som får prisen for beste mannlige birolle. Han er rett og slett formidabel i rollen, og nesten skremmende autentisk slik jeg forestiller meg en somalisk kaprer (fra mitt ringe ståsted). 

For øvrig ble jeg oppmerksom på et CNN-innslag (se nedenfor) mens jeg gjorde litt research rundt filmen, og hvor det stilles spørsmål ved sannhetsgehalten i historien. Det trekker ned mitt helhetsinntrykk av en film som hvilker sterkt på at handlingen skal være fra virkeligheten ... 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Captain Phillips
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama/action/biografi
Skuespillere: Tom Hanks (Richard Phillips), Barkhad Abdi (Abduwali Muse), Catherine Keener (Andrea Phillips), Faysal Ahmed (Najee) m.fl.
Spilletid: 134 min.



Det kan også være interessant å se dette CNN-nyhetsinnslaget, hvor mannskapet på MV Maersk Alabama er i harnisk over at kaptein Richard Phillips fremstilles som en helt. Her kommer det frem at kapteinen slett ikke opptrådte heltemodig og at han bevisst styrte skipet gjennom et farvann som satte mannskapet i fare - alt for å spare rederiet for penger. Dessuten fremstilles han som en farlig mann, som ikke tåler kritikk og ikke hører på gode råd. 

"Twelve Years a Slave" (Regissør: Steve McQueen)

Et knyttneveslag av en film!

"Twelve Years a Slave" er basert på selvbiografien til Solomon Northup (f. 1808 - d. 1863?) fra 1853, kan jeg lese på Wikipedia. Historien er med andre ord basert på en sann historie. Filmen hadde premiere på norske kinoer 31. januar i år.

I filmens åpningsscene skriver vi 1841 og vi befinner oss i New York. Solomon Northup er en frikjøpt slave som lever sammen med sin kone og deres to barn i New York. Solomon er en meget talentfull fiolinist, og hans musikalske tjenester er etterspurt mange steder, også i Canada. Solomon er en bereist og kunnskapsrik mann som lever hva man etter datidens norm kan kalle et liv i den øvre middelklassen, for ikke å si overklassen. De er lykkelige og også tilsynelatende respektert i sitt miljø, selv om vi aner at det rett under overflaten fremdeles finnes en hel del rasisme i det amerikanske samfunnet. Slaveri ble ikke avskaffet i Sørstatene før etter den amerikanske borgerkrigen (1861 - 1865), og akkurat dette er det viktig å ha i mente som et bakteppe når man ser denne filmen.

Solomon Northups lykkelige familie

Mens Solomon er ute og prominerer, blir han kontaktet av to menn som ønsker å tilby ham en toukers-jobb som fiolinist. De inviterer ham med seg ut på en bedre middag i Washington D.C., og Solomon lar seg blende av deres gjestfrihet og storsinn. 

Men Solomon blir lurt, for mennene doper ham ned, og neste dag våkner han opp i lenker et helt annet sted enn på det fine hotellet hvor han befant seg dagen før. Det viser seg fort at han ikke er alene, og den ene fangen etter den andre dukker etter hvert opp. 

Et skjebnesvangert møte

Deretter fraktes de kidnappede fangene til Louisiana i Sørstatene, hvor de blir solgt som slaver. Nå er de bare "niggere" og de får tildelt andre navn enn sine egne. Solomon får navnet Platt, og protester fører bare til et slag over ansiktet. Han får også et godt råd fra en av de andre fangene, nemlig at han aldri må fortelle om hvem han egentlig er og for all del ikke at han kan lese og skrive. 

Den første plantasjeeieren Solomon kommer til viser seg å være svært menneskelig. Han er imidlertid tynget av gjeld, og hans handlefrihet er dermed begrenset. Å frigi slaver har han ikke økonomi til i et marked hvor prisene er basert på stor tilgang på gratis arbeidskraft. Underveis blir vi vitne til en nokså dum oppsynsmann som føler seg svært truet av at Solomon åpenbart har større intellektuell kapasitet enn ham. Han legger Solomon for hat, og mener at djevelen selv bor i ham.

Slavene på sukkerplantasjen

Det ligger selvsagt i kortene at Solomon til slutt kommer seg fri - etter 12 år som slave - men jeg skal uansett ikke røpe mer av handlingen. Vær imidlertid forberedt på en film som kjennes som opp til flere knyttneveslag i magen, og hvor filmingen av slavenes lidelser er så nærgående at det nesten ikke er til å holde ut. Det er ikke uten grunn at filmen har fått 15 årsgrense i Norge, for å si det sånn. Likevel - jeg kan virkelig ikke få sagt det sterkt nok: gå på kino og se filmen! Den er viktig!

Solomon Northup brukte resten av sitt liv i frihet til å reise rundt og holde foredrag om slaveri, og han var dermed en viktig bidragsyter i kampen om å få slutt på slaveriet i USA. 

Plantasjeeierens kone hater Patsey

Filmen har allerede rukket å få mange priser, og den er dessuten nominert til årets Oscar i klassen beste film, beste mannlige skuespiller (Chiwetel Ejiofor som Solomon/Platt), beste mannlige birolle (Michael Fassbender som den grusomme plantasjeeieren Edwin Epps), beste kvinnelige birolle (Lupita Nyong´o som slavekvinnen Patsey), kostymedesign, beste regissør (Steve McQueen), filmmanus (Joe Walker) og et par til - totalt ni nominasjoner så vidt jeg har klart å telle. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er helt uovertrufne! Chiwetel Ejiofor som Solomon gjør selvsagt et sterkt inntrykk. Likeså Lupita Nyong´o som slavekvinnen Patsey, som får unngjelde fra alle og kanskje aller mest fra plantasjeeierens kone, som forakter henne fordi Patsey utkonkurrerer henne fra ektesenga. Patsey som bare vil dø og føler at livet er ødelagt ... Historien i denne filmen er også formidabel, særlig fordi den i tillegg er sann. Når man i tillegg vet at blant alle dem som ble kidnappet etter å ha vært frikjøpt som slaver, var det bare et fåtall som slapp fri igjen, settes det hele i et mye mer grusomt perspektiv. De fleste historier om slaveri er fortalt av hvite, mens denne altså er ført i pennen av en som har opplevd slaveriet på kroppen selv. Det gjør den helt spesiell. 

Fortvilelsen over all volden som utøves mot slavene er
hjerteskjærende!

Jeg er ganske sikker på at denne filmen kommer til å stikke av med mange Oscars under Oscar-showet i kveld/natt! 

(Fasiten etter Oscar-utdelingen var at denne filmen fikk Oscar i kategorien beste film, Lupita Nyong´o fikk Oscar i kategorien beste kvinnelige birolle, og det ble Oscar i kategorien beste adapterte manus.)

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Twelve Years a Slave
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama 
Skuespillere: Chietel Ejiofor (Solomon Northup), Michael Fassbender (Eqwin Epps), Brat Pitt (Samuel Bass), Lupita Nyong´o (Patsey), Benedict Cumberbatch (William Ford), Garret Dillahunt (Armsby), Sarah Paulson (Mary Epps), Paul Dano (John Tibeats), Paul Giamatti (Theophilus Freeman), Michael Kenneth Williams (Robert), Adepero Oduye (Eliza)
Spilletid: 134 min.



Andre som har skrevet om filmen:
- Randi Reading - 1. november 2014

Sigmund Aas og Thomas Vestgaarden: "Skammens historie"

En annerledes Norges-historie

Det er ikke mer enn knapt et par uker siden "Skammens historie" med undertittelen "Den norske stats mørke sider 1814 - 2014" ble lansert, og sjelden har jeg vært vitne til at så mange har ment så mye om en bok som nettopp denne gangen. For alle som er over middels interessert i historie, er min påstand at dette er en bok man bare må få med seg! Og for alle dem som ikke tror at de er så interessert i historie - les boka likevel, for du kan komme til å bli nettopp det - historieinteressert, altså! 

Om forfatterne og bakgrunnen for bokutgivelsen

Det er to forfattere som har skrevet denne boka sammen. Den ene er Sigmund Aas (f. 1983). Han har mastergrad i menneskerettigheter fra UiO, har vært styreleder i Amnesty International Juridisk Studentnettverk, og jobbet for FNs høykommisær for flyktninger. Den andre er Thomas Vestgården (f. 1985). Han har master i statsvitenskap fra UiO, og var tidligere leder for studentorganisasjonen Amnesty Blindern fra 2010 til 2012. (Kilde: Smussomslaget på boka) For øvrig anbefaler jeg interesserte å lese bloggeren Bokelskerinnens intervju med forfatterne, der de forteller om bakgrunnen for boka, hvordan de fikk ideen til den, og hva som har vært tanken med "Skammens historie", som utkommer i år, i forbindelse med 200-årsjubileet for vår norske grunnlov. 

"I 2014 fyller den norske grunnloven 200 år. Grunnloven er selve fundamentet for staten Norge og dens historie - som mange oppfatter som uskyldig, harmonisk og inkluderende. I læreboken for ungdomsskolen Kosmos heter det at "Siden vi fikk Grunnloven har den vært et vern for folk og land."

Fordi Norges menneskerettighetsbrudd og overgrep ikke blir nevnt i jubileumstaler, finner vi det nødvendig å skrive en bok med et systematisk fokus på de mørkere sidene av Norges nyere historie. Det er en god menneskelig egenskap å lære av sine feil, men dette forutsetter at vi først erkjenner de feilene vi har begått, og ikke minst oppfordrer til ettertanke midt i selvhyllesten som en feiring av grunnlovsjubileet gjerne bringer med seg." (side 7)

Og bare for å ha sagt det med det samme: "Skammens historie" inneholder ikke nye, avslørende ting vi ikke visste fra før av, men her gjøres det etter mitt syn likevel noe helt nytt: forfatterne sammenstiller det vi vet, samler dette og skriver en bok om det.  Og for alle som også valgte å følge Frank Aarebrots maratonforelesning om Norges siste 200 årige historie på 200 minutter på NRK2 i går kveld, vil denne boka bidra til ytterligere kunnskaper om forhold Aarebrot av tidsmessige årsaker ikke rakk å gå i dybden av. Likevel var det interessant å merke seg at også han var innom mange av de temaene som står sentralt i "Skammens historie".

Bokas oppbygging

Det er i all hovedsak statens handlinger og ikke enkeltpersoners overtramp forfatterne har ønsket å fokusere på i "Skammens historie". Grensene mellom enkeltpersoners handlinger og statens mangelfulle ivaretakelse av sitt ansvar for f.eks. å gripe inn, kan imidlertid være glidende. 

I boka skiller forfatterne mellom aktive statlige overgrep og menneskerettighetsbrudd (hvor staten aktivt har tatt skritt som bryter rettighetene til enkeltpersoner), unnlatelsessynder (brudd som staten enten har visst om eller unnlatt å gjøre noe med, eller med rimelighet burde ha undersøkt) og interessebaserte overgrep og menneskerettighetsbrudd (f.eks. investeringer som er gjort i land som bryter menneskerettigheter, salg av våpen til krigførende land osv.). 

Gjennom tematiserte kapitler tar forfatterne bl.a. for seg jødeparagrafen i grunnloven, om norske myndigheters behandling av samer, tatere og sigøynere, behandlingen av straffedømte og psykiatriske pasienter (tvangssterilisering, lobotomi etc.), barnemishandlingen som fant sted på statlige barnehjem, krenkelse av trykkefriheten/ytringsfriheten, det skammelige etterkrigsoppgjøret, ulovlig overvåkning og politisk forfølgelse, flere saker om justismord og politivold, om oljepenger/blodpenger og helt til slutt om Norges håndtering av 22. juli 2011 både før, under og etter denne hendelsen. Hvert tema er flere bøker verdt, og det finnes også et rikholdig kildemateriale som forfatterne har vist til, og som er tematisk sortert fra s. 290-299. 

Det sier seg selv at det ikke er mulig å gå i dybden av alle disse temaene i en bok på rundt 300 sider, og det har heller ikke vært forfatternes intensjon. Men gjennom å gi en kortfattet og samlet oversikt over de overgrep som rent faktisk har funnet sted i løpet av de to siste århundrene, settes vår nære historie i et noe annet perspektiv enn hva vi vanligvis tenker oss. Så kan man selvsagt innvende at det kunne ha vært på sin plass å få frem alt Norge faktisk har gjort for å rette på all uretten i nyere tid. Få land har f.eks. et så sterkt personvern som nettopp Norge, og få land gir sine borgere så mange rettigheter som nettopp her. Vi har også en åpenhetskultur som jeg tenker er et resultat av mange verdibaserte debatter opp gjennom tidene. Og det er da jeg tenker at noe har vi som nasjon faktisk lært av vår historie! 

Nedenfor tar jeg sikte på å berøre noen av temaene som tas opp i boka, og som jeg synes er svært sentrale og viktige. 

Grunnloven av 1814

«Eidsvold 1814» ble malt av Oscar Wergeland 70 år 

etter riksforsamlingen og gitt til Stortinget i 1885.

FOTO: WIKIMEDIA COMMONS

Hvert eneste år feirer vi grunnloven vår den 17. mai. Dette gjør vi i den tro at denne loven etablerte demokratiet vårt. I 1814 var det imidlertid ikke demokrati, og de eneste som hadde stemmerett var en engere krets av embetsmenn. Andre ble ansett som tredjeklasses mennesker. Vi hadde ikke en gang religionsfrihet, og jøder og jesuitter hadde ikke adgang til riket. 

"Grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll mente etter alt å dømme at de "lavere folkegrupper" ikke hadde evne til å dømme i statssaker - eller at evnen til å dømme i slike saker hadde sammenheng med selvstendig yrke og eiendom." (side 25)

Dessuten måtte man avlegge en ed til forfatningen for å få utøve sin stemmerett. 

Rasehygiene m.v.

Det er ikke bare Hitler som har hatt tanker om at det skulle finnes en arisk rase, at andre raser var mindreverdige og at det gjaldt å beskytte en nasjons egenart. På 1800-tallet vokste det frem en forestilling om nordmenn som en egen germansk stamme, og det vises i den forbindelse spesielt til Rudolf Keyser som en ledende skikkelse. Man forsket og inndelte nordmenn i "kortskaller" og "langskaller", og det oppsto teorier om viktigheten av rasehygiene. 

"Dette internasjonale tankegodset nådde også Norge i denne perioden. Etter inndelingen av mennesker i raser, oppsto videre ideer om at noen raser var overlegne andre raser, og at dette overlegne genmaterialet måtte beskyttes og bevares. Forskjellige mennesketyper måtte derfor holdes fra hverandre, slik at arvematerialet ikke ble degenerert. Dette ble kalt eugenikk, eller rasehygiene." (side 36) 

Denne tankegangen la grunnlaget bl.a. for Norges behandling av romanifolket. 

"Et av norgeshistoriens mørkeste kapitler er den norske stats behandling av de nasjonale minoritetene. Jøder har blitt hundset og deportert av sine landsmenn, og samer, skogsfinner og kvener er blitt tvunget til å glemme sitt språk og sin kultur. Likevel har statens overgrep aldri vært så målrettet, omfattende og intime som i tvangssteriliseringen av romanifolket. Norges behandling av dette folkeslaget utgjør etter internasjnale definisjoner et folkemord." (side 39)

Bl.a. går forfatterne langt i å antyde at massegraven på Ris kirkegård i Oslo trolig inneholder mange med romani-bakgrunn, og dette gravstedet har også blitt benyttet som et sted å samles til en årlig minnestund for Taternes landsforening. Like fullt påstår forskere at historien bak massegraven er udramatisk og at det kun skal ligge et lik med romani-bakgrunn i denne. Se mer om dette i denne Aftenpostenartikkelen. 

Forfatterne skriver også om Norges behandling av kvener og samer, og om forsøkene på fornorsking av spesielt samene, som i dag er definert som urfolk. På den måten håpet myndighetene at de skulle klare å fortrenge den samiske språket og samenes tradisjoner. Men det gikk lenger, for det handlet om et menneskesyn og noen holdninger som er til å få grøsninger av i dagens samfunn.

"Han (Finnmarks skoledirektør i årene 1923-1933, Christian Brygefjeld, min kommentar) utøvde sitt embete basert på en rent rasistisk grunnholdning:

"De få individer som er igjen av den opprinnelige lappiske folkestamme er nu så degenerert at det er lite håp om nogen forandring til det bedre for dem. De er håpløse og hører til Finnmarkens mest tilbakesatte og usleste befolkning og skaffer den største kontingent herfra til vore sindsykeasyler og åndssvakeskoler." " (side 65)

"Samene, kvenene, romanifolket, skogfinnene og jødene passet dårlig inn i den konstruerte oppfatning av hva det ville si å være norsk, med sin avvikende religion, språk, kultur og levesett - i tillegg til eventuell fysiske særtrekk. 

Man kan etterspore innflytelsen av rasisme og rasehygisk tankegang i Norden innenfor medisin, psykiatri og genetikk i store deler av den første halvparten av det 20. århundre. I sin ytterste konsekvens kan et nasjonsbyggingsprosjekt føre til folkemord. Det tydeligste eksempelet på dette er tyrkernes folkemord på armenerne i 1915-1917. Også i Norge ble de nasjonale minoritene sett på som laverestående og mindreverdige av mange. Dette kan ha gitt grobunn og aksept for statens politikk overfor alle avvikende grupper." (side 66)

Tortur og henrettelser

De fleste vil vel rygge bakover over påstander om at Norge den dag i dag driver med tortur, mens tanken ikke er så fremmed når man tenker på hvordan straff-fanger ble behandlet i norske fengsler. Forfatterne hevder at menneskerettighetsbruddene fortsetter den dag i dag. 

Aller først får vi høre om hvordan straff-fangene ble behandlet den første tiden etter 1814, der de gikk i lenker absolutt hele tiden. Det vises bl.a. til at grunnloven forbød tortur under avhør, men ikke under soning. Norge hadde Europas strengeste strafferett på denne tiden, og det var relativt små lovovertredelser som skulle til for å få livstidsstraff. Noe av det mest groteske som trekkes frem er historien om bøddelen Anton Lædel som trolig led av Parkinsons sykdom, og som med skjelvende hånd måtte hogge ofrene flere ganger for å få løsnet hodet fra resten av kroppen. Hvilke lidelser dette må ha påført de dødsdømte, kan vi bare forestille oss. Verre er at Lædel ønsket å fratre sin stilling på grunn av langt fremskreden sykdom og alder, men lenge ble nektet dette. 

Bastøy guttehjem i Oslo-fjorden er en annen skamplett i vår nære historie. Og hvem har vel ikke sett den norske filmen "Kongen av Bastøy" om opprøret i 1915 - en av de beste norske filmene som noen gang er laget, etter min mening. Behandlingen av guttene som havnet på Bastøy er det skrevet mye om, og felles for de fleste historiene er at jo mer guttene forsøkte å få omverdenen til å bli klar over hva som egentlig foregikk der, desto mer risikerte de å bli straffet som opprørere, som for enhver pris måtte temmes ... 

Noe av det som trekkes frem som eksempler på overgrep i nyere tid er Norges behandling av alvorlig sinnslidende kriminelle, den manglende personvernet som har blitt fanger til del og bruk av isolasjon over lang tid. 

Psykiatrien

Det området hvor det kanskje har vært flest overgrep mot mennesker helt opp i nyere tid, er innenfor psykiatrien. 

For et par hundre år siden behandlet man sinnssyke ved å låse dem inn og skjerme samfunnet fra dem. 

"Dollhusene, og senere asylene, var i stor grad bare oppbevaringsanstalter for mennesker som ofte var avskrevet som uhelbredelig gale. Behandlingen de innlagte fikk var ofte varme og kalde bad om hverandre, eller årelating. Asylene skulle "rense landet for bunnfall", slik Gaustads første direktør uttrykte det. Denne tilstanden og mentaliteten skulle mer eller mindre vare helt til slutten av 1930-årene, da man for første gang så en utvikling mot at behandling av de sinnssyke i stor skala ble sett som mulig. Størst håp var det knyttet til en nyutviklet metode - lobotomi." (side 85)

Lobotomi-inngrep

Lobotomiens historie er som hentet rett ut av den verste skrekk-film, og det er både skrevet bøker og laget en del filmer hvor dette står sentralt - som "Gjøkeredet" med Jack Nicholson i hovedrollen, og "Frances" med Jessica Lange i hovedrollen. 

De fleste lobotomi-ofre var kvinner, noe som hang sammen med datidens kjønnsrolle-oppfatninger. Det er imidlertid også avdekket at barn helt ned i 11 årsalderen, som aldri hadde utvist tendenser til psykoser, ble lobotomert. Ved Gaustad sykehus, som brukte denne metoden i størst utstrekning, var dødeligheten rundt 25 %. 

Andre metoder som ble utprøvd overfor psykiatriske pasienter var ulike former for sjokkbehandling, som overdoser av insulin og cardiazol, og ... LSD! 

"Normale menneskelige reaksjoner på slik behandling - som protest og raseri - ble tolket som en del av sykdomsbildet. Konklusjonen var gjerne at sjokkbehandlingen ikke hadde vært en sterk nok inngripen da pasienten fortsatt var aggressiv eller vanskelig. Protest mot mishandlingen ble dermed ofte det første steget mot en mer endelig løsning - lobotomi." (side 88)

Et problem var at man ikke brydde seg om å innhente samtykke - ikke fra pasienten selv, og i svært liten grad fra de pårørende. Alle brev hvor pasientene forsøkte å rope om hjelp til utenomverdenen, ble konfiskert av sykehusledelsen ... 

"En eldre dame som ble utsatt for gjentatte sjokkbehandlinger skrev i desperasjon til en venn: " ... jeg tåler ikke å bli behandlet på en slik grusom måte, som de har gjort. Jeg skulle aldri ha reist hit, for alt det jeg har gjennomgått av lidelser er så grusomt at det er umulig å beskrive det, og stillingen blir bare verre." Brevet ble konfiskert og nødropet nådde aldri frem." (side 89)

Mine tanker går til Amalie Skrams psykiatribøker "Professor Hieronimus" og "På St. Jørgen", som i stor grad er bygget på hennes selvopplevde opphold innenfor psykiatrien, og hvor man skjønner at dersom det ikke hadde vært for at mannen hennes faktisk ønsket å få henne ut av sykehuset, hadde hun aldri sluppet ut. 

Forfatterne er også innom temaer som tvangskastrering av homofile, seksuelle overgrep mot barn som oppholdt seg på barnehjem i Finnmark, de forferdelige forholdene ved Våk statlige skolehjem, Reitgjerdet sykehus, brevsensur og lenking til sengen. 

Sensur av samfunnskritisk litteraur og litteratur med erotiske elementer

Forfattere som Hans Jæger, Christian Krohg, Agnar Mykle og Jens Bjørneboe har alle fått unngjelde for sine bokutgivelser. For selv om grunnloven fastslo trykkefrihet, gjaldt den ikke helt uten grenser. Majestetsfornærmelser og usømmelig kritikk av statsmyndighetene hørte blant disse unntakene. Tilsvarende var det ikke fritt frem å danne organisasjoner med formål å kjempe frem økte rettigheter for borgerne. Thranes arbeiderbevegelse - betegnet som den første arbeiderbevegelse - nevnes som ett eksempel på en organisasjon som ble sablet ned av myndighetene. 

"Den 20. desember 1886, mens Jæger fortsatt satt i fengsel og sonet sin straff (pga. utgivelsen av "Kristiania Bohemen, min kommentar), gav Krohg ut boken Albertine. Krohg refset her det norske samfunnet, og skrev om hvordan unge piker fra arbeiderklassen ble ledet inn i prostitusjon av politiet. Albertine er en troskyldig og naiv ung pike som lever med sin alkoholiserte og voldelige far, og sin tuberkulose-syke bror i det fattige Kristiania. Hun ønsker å unnslippe det livet som prostituert som har fanget hennes eldre søster, men forføres av en politifullmektig og ledes dermed til et liv i fortapelse." (side 131)

Både Jægers og Krohgs bok var politiske bøker som kritiserte det bestående, der det faktisk var politiet selv som førte mange unge piker inn i prostitusjonen. "Albertine" fremskyndet en allerede pågående prosess som førte til at offentlig prostitusjon ble avskaffet. 

Senere skrev Arnulf Øverland "Kristendommen - den tiende landeplage", og ble i 1933 siktet for blasfemi, men senere frifunnet i lagmannsretten. Agnar Mykle ble tiltalt for å ha skrevet "Sangen om den røde rubin", men også han ble frifunnet - mens boka ble forbudt i mange år. Det ble derimot ikke Jens Bjørneboe for å ha skrevet romanen "Uten en tråd", en bok skrevet nettopp for å provosere. Forbudet av Bjørneboes bok førte imidlertid bare til at folk dro til Sverige eller Danmark for å få tak i den, og Bjørneboe tjente en hel del på bokutgivelsen. 

Norske overgrep i skyggen av nazismen

Mens jødeforfølgelsen skred frem i Hitler-Tyskland fra 1933 og fremover, forsøkte mange jøder å flykte fra landet som det ble mer og mer umulig å leve i. Både Norge, Sverige og Danmark drøftet en mulig "jødeinvasjon", og Norge var strengest i sin tilnærming til problemet. 

"Til tross for at jødene ble utsatt for økende diskriminering, hets, trakassering, som til slutt kulminerte i Europas største folkemord, ble de ikke ansett som politiske flyktninger. For å redde jødiske barn fra Hitlers gasskamre, søkte Nansenshjelpen om innreisetillatelse for 100 jødiske barn fra Tsjekkoslovakia til Norge." (side 161)

Søknaden gikk helt til topps i Justisdepartementet, men norske myndigheter var engstelig for at de skulle "brenne inne med barn". Til slutt fikk 60 av barna grønt lys for innreise. Ett av barna havnet hos en barnløs familie i Bergen, NS-ordføreren Arne Normann og hans kone Agnes (se Frank Rossaviks bok "Det niende barnet"). 

Norske myndigheter var for øvrig mer enn behjelpelig i forhold til å registrere alle jøder, og dermed lette nazistenes arbeid med å få tak i disse for utsendelse med skipet Donau til Tyskland. 

"Ingen rettsprosesser i Norges historie har vært så omfattende og så omstridt som landssvikoppgjøret. Selv om det var meningen at lov og rett igjen skulle legge grunnlaget for styret av landet, førte landssvikoppgjøret til flere nye overgrep og urettferdigheter. Bakteppet var sterke følelser og hat mot okkupantene, deres medhjelpere og antatte sympatisører." (side 163)

En undersøkelse utført to år etter krigen viste at 150 av landets juridiske ekspertise mente at de fleste var dømt på forhånd, at hele rettsprosessen var en skandale og at rettsvesenet var dominert av klikkvesen - bare for å nevne noen av alle tilbakemeldingene som kom. Det var dessuten store klasseforskjeller på hvordan folk ble behandlet. Blant dem som fikk dødsstraff var flertallet ufaglærte arbeidere, mens jurister og andre som hadde gjort seg skyldig i verre forbrytelser, slapp dødsstraff. Mens man i andre land skilte mellom aktive og passive NS-medlemmer, ble alle medlemmer av NS i Norge dømt. Dette var tross alt et parti som var lovlig før krigen ... 

Og så var det atter behandlingen av de såkalte tyskertøsene. " ... sjelden har unge norske kvinner blitt utsatt for så omfattende brudd på menneskerettighetene som de som forelsket seg i tyske soldater i Norge under krigen." (side 176)

Helle Aarnes skriver om tyskerjentenes skjebne i sin bok "Tyskerjentene". Jeg har dessuten kommet over en bok av Terje Andreas Pedersen - "Vi kalte dem tyskertøser" - hvor historikeren tar for seg "tiden under og etter okkupasjonen og gir svar på hvem disse jentene var, hva som lå til grunn for valgene de gjorde og hvordan de ble behandlet av myndighetene og av befolkningen for øvrig." Det som i alle fall er hevet over en hver tvil er at disse jentene var fullstendig rettighetsløse etter krigen, og at myndighetene så en annen vei når jentene ble angrepet på åpen gate og skamfert av en rasende mobb. Det spilte ingen rolle om mennene de hadde forelsket seg i slett ikke hadde noe til felles med maktmennesker som Eichmann, Rinnan og deres like, men var helt alminnelige tyske menn som avtjente verneplikt, som kom fra skikkelige hjem og hadde alminnelig, god oppdragelse. 
Og da har jeg ikke en gang nevnt lidelsene "tyskerbarna" og barna av dømte NS-folk led i årene etter krigen. 

Ulovlig overvåkning

Etter andre verdenskrig lå frykten for kommunismen over hele den vestlige verden som en trykkende verkebyll. I USA førte dette til en paranoia kalt "McCarty-perioden", mens det i Norge førte til massiv overvåkning, et fenomen som kom frem for offentligheten i forbindelse med Lund-kommisjonens granskning på midten av 1990-tallet. Det var tilstrekkelig at man var medlem av NKP eller AKP-ml for å bli overvåket. 

Justismord og politivold

De fleste som har levd en stund husker sikkert politivoldsaken i Bergen særdeles godt. Jeg var selv juss-student i Bergen på den tiden, og var i likhet med alle andre på min tid svært opptatt av denne saken og gikk på alt som var av debatter i studentersamfunnet - særlig i forhold til de såkalte "bumerangsakene". Det var imidlertid ikke bare i Bergen at politvold fant sted. 

"For å undersøke omfanget av problemet nedsatte Justisdepartementet 27. oktober 1981 et utvalg som skulle undersøke påstandene om overgrep og vold i politiets varetekt. Utvalget besto av dr. juris Anders Bratholm og advokat Hans Stenberg-Nilsen. De intervjuet i alt 101 vitner, inkludert 13 vitner til politivold. Politivoldrapporten var klar 22. februar 1982, og funnene var rystende ..." (side 220)

Deretter bestemte statsadvokaten at det skulle åpnes etterforskning av forholdene i Bergen. 368 saker ble etterforsket, og 500 personer ble intervjuet, herunder 230 polititjenestemenn. En politimann ble som følge av dette tiltalt, men senere frikjent. "Politiet frifant seg selv, og konklusjonen i saken var at påstandene om vold i bergenspolitiet i det store og hele var ubegrunnede." (side 221)

Som en følge av det hele ble i alt 17 personer som hadde uttalt seg om politivold, tiltalt for å ha avgitt falsk forklaring - og det er disse sakene som er kjent som "bumerangsakene". Med unntak av en av de tiltalte som begikk selvmord, ble de andre dømt for falsk forklaring. Senere besluttet Høyesterett at sakene skulle gjenopptas, og i 1999 ble seks av syv tilkjent erstatning fra staten. 

Forfatterne tar for seg noen av de mest kjente tilfellene av justismord, bl.a. Fritz Moen-saken, men jeg går ikke nærmere inn på dette her. 

For øvrig ...

I de to siste kapitlene i boka tar forfatterne for seg Norges image som fredsnasjon, og er dessuten innom Norges investeringer av oljepenger i uetiske fond (og dermed indirekte støtte til produksjon av landminer, bare for å nevne ett eksempel), om bistandsmidler og støtte til indisk familieplanlegging (med tvangssterilisering av indiske kvinner), samt forholdene før, under og etter 22. juli 2011. Jeg går heller ikke nærmere inn på dette. 

Min oppfatning av boka

Som tidligere nevnt inneholder ikke "Skammens historie" noe vesentlig nytt som ikke har vært kjent tidligere. Jeg har imidlertid ikke hørt om noen som har sammenstillet den mørke delen av Norges historie på denne måten. Det synes jeg forfatterne fortjener honnør for!

Jeg opplever boka som svært interessant skrevet, og den er også språklig sett godt gjennomarbeidet. Selv leste jeg boka ut på rekordtid fordi jeg ganske enkelt ikke klarte å legge den fra meg. Tenk om denne boka kunne ha inngått i historiepensummet på ungdomsskolen? Hvor mange flere historieinteresserte skoleelever ville det ikke blitt!? 

Noen har kritisert boka fordi den ikke i tilstrekkelig grad plasserer Norge inn i en større kontekst og sammenligner forholdene her til lands med hvordan det var i andre land det er naturlig å sammenligne oss med. Ja, også jeg beklager at boka ikke er minst dobbelt så tykk. I det ligger at jeg hadde ønsket meg mer dypde på enkelte områder, og at også flere forhold hadde vært inkludert i boka. Som f.eks. barnevernets historie ... 

Samtidig har forfatterne vært veldig tydelig på hva de har ønsket å skrive om - nemlig først og fremst norsk historie, det vil si den delen av norsk historie som verken står i skolebøkene, nevnes i jubileumstaler eller lignende. Jeg er likevel ganske sikker på at Norge verken var spesielt mye verre eller bedre enn andre land, og jeg tilhører også dem som mener at Norge har lært svært mye av sin historie og også har gjort mye med forhold som tidligere ble ansett som kritikkverdige. I noen tilfeller har man etter mitt skjønn endog gått så langt at det er grunn til å diskutere om det opprinnelige formålet egentlig blir godt nok ivaretatt ... 

Aller sterkest inntrykk på meg gjorde historiene om behandlingen av minoriteter i Norge, psykiatriens ofre, Norges håndtering av jødene og faktisk også politivoldsaken i Bergen. Imidlertid savnet jeg en mer analytisk tilnærming til hvorfor dette kunne skje, og om det er noen sammenhengende rød tråd i historien som kan forklare noe av det som skjedde. Kanskje er forklaringen så "enkel" som at Norge historisk sett er en nokså ny stat (etter unionsoppløsningen med Sverige i 1905) med få eller ingen tradisjoner for tilsyn og kontroll av maktapparatet, i alle fall ikke slik vi kjenner til i dag, og at all makt korrumperer - særlig når den er samlet på få hender - dersom den ikke blir nøye overvåket ... 

Jeg synes dette er noe av det mest spennende jeg har lest på lenge, og nøler ikke med å anbefale boka varmt! Dette er en viktig bok, den er lettlest og så spennende at den nærmest er pageturner-aktig! Jeg har allerede rukket å gi denne boka bort i presang én gang, og det blir garantert ikke den siste!

En fantastisk bok på alle måter! Det eneste jeg beklager er at boka ikke var minst dobbelt så tykk! 

Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 319
Takk til forlaget for leseeks. av boka!

Her er en link til Wikipedias artikkel om Sigmund Aas - en link som også inneholder flere linker til kronikker og artikler i dagspressen. 

Thomas Vestgården og Sigmund Aas (Foto: Cappelen Damm)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Torgeir Larsen - 17.02.2014 - Uforløst historie om norsk skam 
- NRK v/Ana Letica Sigvartsen - 17.02.2014 - Gir ut bok om skamplettene i Norges historie
- Dagbladet v/Jon Rognlien - 17.02.2014 - Fy deg, slemme Norge
- Bokelskerinnen intervjuer: Thomas Vestgården og Sigmund Aas - 17.02.2014
- Morgenbladet v/Espen Søbye - 21.02.2014 - Best på det opplest og vedtatte
- Bok-Karete - 25.02.2014 - Skammens historie - av Aas og Vestgården
- Tine´s blogg - 24.02.2014
- Elikkens bokhylle - 27.02.2014
- Aftenposten v/Nina Selbo Torset - 18.02.2014 - Norgeshistorien vi helst vil glemme
- Dagsavisen v/Stian Bromark - 21.02.2014 - Skam eller stolthet? Nei, takk, ingen av delene.
- Journalen v/Nils Martin Silvola - 20.02.2014 - Ber Norge justere selvbildet
- Aftenposten v/Nina Selbo Torset - 25.02.2014 - Kun én tater i fellesgraven
- Tine´s blogg - 24.02.2014
- Siljes skriblerier - 22.03.2014 - Dokufeber

Naoki Higashida: "Hvorfor hopper jeg"

Om autismens hemmeligheter

De fleste har vel på et eller annet vis et forhold til autisme, men aner kanskje bare vagt hva det egentlig handler om. Noe litteratur finnes på dette området, men det er ikke ofte den autistiske selv står bak en bokutgivelse som i dette tilfellet. Som regel handler det om en mildere form for autisme, nemlig Aspergers, slik bl.a. Halfdan W. Freihow har skrevet om i "Kjære Gabriel" og slik Mark Haddon har skrevet om i "Den merkelige hendelsen med hunden den natten", eller for den saks skyld i filmer som "My Name is Khan" og "Laksefiske i Jemen". I bøkenes verden vakkert og noe ubehjelpelig skildret - i filmens verden fremstilt som noe vi kan le av ... 

I bokas forord forteller David Mitchell om Naoki Higashidas bok (f. 1992) "Hvorfor hopper jeg". Forestill deg at du ikke kan snakke, at redaktøren som sørger for å sortere alle sanseinntrykkene som hele tiden strømmer på har sagt opp og at det hele tiden kommer en "styrtsjø av ideer, impulser og tanker" som ustanselig velter over deg. Det er som å være i et lukket rom med tyve radioer, som alle prøver å overdøve hverandre, og disse radioene kan ikke skrus av. Sanseinntrykkene strømmer på - "uten kvalitetsfilter og i overveldende mengder". Alt oppleves like sterkt, og hodet kjennes som om det er innestengt i en motorsykkelhjelm som er tre størrelser for liten. Tidsbegrepet er opphørt å eksistere, og dermed klarer du ikke å skille mellom det som skjedde for en time siden og det som skjedde for ett minutt siden. "Men de som er født med autisme må leve i denne uredigerte, ufiltrerte og skremmende virkeligheten hver eneste dag." 

Forfatteren David Mitchell har selv et autistisk barn, og da han og kona (som er japansk) kom over Naoki Higashidas bok, som den gangen kun forelå på japansk, var det som om en ny verden åpnet seg for dem. Heldigvis er det slutt på at såkalte "kalde mødre" får skylden for at deres barn er autister, men det betyr ikke at alle bekymringer kan legges vekk. Gjennom Naokis bok sluttet imidlertid Mitchell å synes synd på seg selv fordi han var så uheldig å ha fått et autistisk barn. Det var jo barnet - ikke han selv - som hadde det vanskelig. 

Naokis historie åpnet opp øynene for hva som finnes av ressurser i et autistisk barn. Ja, de følte det som en "himmelsk åpenbaring" - rett og slett fordi Naokis ord fortalte dem hva som foregikk i deres egen sønns hode. Historien er dessuten et bevis for "at det finnes en person innestengt i den tilsynelatende hjelpeløse, autistiske kroppen som er like nysgjerrig, finstemt og kompleks som deg og meg og alle andre mennesker". Historien fjernet dessuten myten om at mennesker med autisme er "antisosiale einstøinger som mangler empati". Det fikk ham og hans kone til å strekke seg enda lenger, være enda mer tålmodig, være enda mer lyttende til sitt barns uttrykk. 

"Hvorfor jeg hopper" skrev Naoki da han var 13 år, og det med en autisme så alvorlig ar verbal kommunikasjon er nesten umulig. En ambisiøs lærer og hans egen standhaftighet har gjort at han lærte å stave ord ved hjelp av en alfabettabell, hvor han peker på de grunnleggende førti japanske hiragana-tegnene for å forme ord. 

Mitchells begeistring for boka førte til at den omsider ble oversatt til engelsk, og siden har den vært en bestselger i mange land. Nærmere sannheten om autismens virkelige ansikt kommer man antakelig ikke, skjønt det er viktig å være klar over at autisme kan arte seg på svært mange forskjellige måter. 

Gjennom 58 nokså lettfattelige kapitler forteller Naoki om hvordan det er å være autist. Det er helt, helt umulig å forbli uberørt av hans beskrivelser av hvordan dette er ... Aller sterkest var det faktisk å lese om hvilke refleksjoner og sammenligninger Naoki drar mellom seg selv og omverdenen, og hvor tydelig det kommer frem at hans autisme ikke forhindrer ham i å lese omgivelsene på en oppsiktsvekkende klar og empatisk måte.

"Hvis en person uten autisme opplever vanskeligheter, kan han eller hun snakke med noen om det, eller skape oppstyr rundt det. Men i vårt tilfelle er det ikke et valg - vi kan aldri gjøre oss forstått. Selv ikke når vi er midt i et panikkanfall, forstår folk hva det er som skjer, eller så ber de oss bare om å slutte å gråte. Jeg tror desperasjonen vi føler, ikke har noe sted å gjøre av seg, og fyller opp hele kroppen vår og gjør sansene våre mer og mer forvirret." (side 106)

"For folk med autisme er livet en kamp i seg selv." (side 178)

Her får vi høre om hva som gjør at du ikke kan forvente at en autist ser deg rett inn i øynene når dere kommuniserer, hva som skjer når ord gjentas eller den som er autist ikke hører etter, men bare fortsetter å repetere atferd han eller hun har fått beskjed om å slutte med. Et element av tvangsatferd forklarer en hel del, mens forsterkede sanseinntrykk forklarer mye annet. 

"Hvorfor hopper jeg" er en tankevekkende og lærerik bok, som burde være pensum i alle yrker som handler om barn. Her avmytifiseres det meste vi trodde at vi kunne om autisme, og det på en så nydelig måte at jeg har et brennende ønske om at boka må bli lest av riktig mange! Jeg siterer den unge forfatterens etterord i sin helhet:

"Hva skal det bli av meg hvis autismen min aldri kan kureres? Da jeg var liten, var det noe jeg alltid bekymret meg over. Jeg var redd for at jeg så lenge jeg var autistisk, aldri ville kunne leve som et virkelig menneske. Det var så mange ting jeg ikke kunne gjøre slik som alle andre, og tanken på å måtte be om unnskyldning dag ut og dag inn tømte meg for alt håp.

Jeg håper at du, ved å lese mine forklaringer om autisme og dens mysterier, kan få en forståelse av at alle barrierene som oppstår, ikke skyldes at vi er selvsentrert eller egoistiske. Hvis dere kan innse denne sannheten om oss, gir det oss alle et glimt av håp. Uansett hvor hardt livet med autisme er, uansett hvor trist det kan være, kan vi holde ut så lenge det er håp. 

Og når håpets lys skinner på hele denne verden, da vil vår fremtid være forbundet med din fremtid. Det er det jeg ønsker, mer enn noe annet." (side 227)

Helt, helt til slutt: Da jeg skulle oppsummere faktum om bokutgivelsen, stusset jeg litt over at det står oppgitt at "The Reason I Jump" er bokas originaltittel ... Men er ikke boka japansk, da? Det får meg i likhet med bloggeren Bok-Karete til å lure på hvor mye av originalteksten som egentlig er Naokis, og hvor mye som er lagt til i den engelske oversettelsen ... Dette kombinert med all reklamen for Mitchells egne bøker - ikke Naokis - bakerst i boka, forsterket et inntrykk, som bidro til å dempe noe av min begeistring når det kom til stykket. Uansett - jeg håper ikke dette kommer i veien for andres ønske om å lese boka - men her kunne forlaget godt ha forklart litt nærmere om bakgrunnen for bokas tilblivelse. Spesielt interesserte kan for øvrig lese mer om forfatteren og oversettelsen her. 

Utgitt i Japan: 2007
Utgitt på engelsk: 2013
Engelsk tittel: The Reason I Jump
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Pantagruel
Oversatt fra engelsk: Marius Middelthon
Antall sider: 236

Naoki Higashida

Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Heidi Borud og Ane Hem - 15.01.2014 - Tastet seg ut av tausheten
- Beate´s bokhylle - 06.02.2014 
- Betraktninger - 31.01.2014
- Med Bok og Palett - 20.01.2014
- Pias kulturkrok - 12.01.2014
- Julies Bokbabbel - 25.01.2014
- Bok-Karete - 22.01.2014
- Bokloftet - 23.02.2014