Et lite stopp på veien ved Weymouth, Dorset - Storbritannia (artikkel 8)

Uten mat og drikke, duger helten ikke ... 

På vei mellom Durdle Door og Chesil Beach, stoppet vi i den lille kystbyen Weymouth for å få oss litt mat. 

Weymouth hadde i 2011 litt over 50 000 innbyggere, kan jeg lese på Wikipedia. 

Jeg har i grunnen ikke tenkt å si så veldig mye mer om byen, siden vi aldri "gjorde" den på ordentlig under vår rundtur i Storbritannia. Man rekker ikke alt på en slik rundreise, og må foreta en del valg. 

Jeg hadde imidlertid ikke lyst til å forbigå byen i stillhet, fordi den jo kan være verdt et besøk i seg selv, der den ligger så fint til langs sydkysten av England, og representerer noe annet enn de mer travle og slitsomme (?) havnebyene Eastbourne, Brighton, Bournemouth og Torquay.

Jeg avslutter derfor dette innlegget med noen av bildene jeg tok mens vi som snarest spiste lunch der. 

Koselige uteserveringssteder langs fortauskantene

Menyen på stedet vi spiste

Tar livet med ro - med den kanskje deiligste utsikten av dem alle foran seg, nemlig havet!

Naturperlen Durdle Door, Dorset - Storbritannia (artikkel 7)

I denne artikkelen har jeg kommet frem til Durdle Door, et bemerkelsesverdig og meget vakkert sted ved kysten i Dorset. Vi ble oppmerksom på stedet i en av bøkene vi hadde med oss på turen (Back Roads Great Britain i Eyewitness-travel-serien). Et bilde av spektakulære Durdle Door fanget vår interesse, og dette var det som skulle til for at vi fant det for godt å avlegge stedet et besøk.


Om du noen gang skulle ha vært i den minste tvil, så håper jeg at jeg gjennom en rekke artikler, som i all hovedsak har handlet om Englands kyst så langt, har klart å overbevise deg om at denne kysten inneholder utrolig mye spennende og vakkert som det er vel verdt å få med seg. Mine reisebrev eller reiseskildringer fra min og min manns rundreise i Storbritannia i siste halvdel av juni i år inneholder lite eller ingenting om storbyer som London, Manchester, Liverpool eller lignende. Disse byene har vi ganske enkelt hoppet over på vår tur. Det får heller bli en annen gang. 

Det er enkelt å finne frem til Durdle Door, for som de fleste severdigheter i Storbritannia, er veiene frem godt merket. I dette landet er man meget opptatt av å ta vare på sine kulturskatter! Og man er dessuten opptatt av å gjøre stedene kjent.

Den dagen vi dro til Durdle Door - den samme dagen som vi for øvrig også besøkte Chesil Beach like i nærheten - lå tåka tykk over landskapet, så da vi satte fra oss bilen på parkeringsplassen, var det med litt bange anelser. Ville vi få se noe i det hele tatt?

Alle bekymringer viste seg å være totalt bortkastede, for vi måtte forsere en bratt bakke - og innen vi kom helt ned til utkikkspunktet over strendene som ligger på hver sin side av Durdle Door, hadde det ikke bare klarnet opp. Tåka lå rett og slett høyere opp i landskapet. 

Da vi fikk øye på havet, strendene og ikke minst Durdle Door, slo skjønnheten mot oss. Med fare for å virke klisjéfylt: jeg fikk nesten åndenød av synet som møtte oss. Men så er jeg også en romantiker som elsker vakker natur - og strender og havet i særdeleshet.

Det var som om tåka understreket det helt unike ved stedet. Det karibisk-grønne havet, de grønn-grønne fjellene, den flotte døra der ut i sjøen ... Dette er et sted man må ta inn sakte, så vi slo oss ned i lyngen, og der ble vi sittende og bare nyte å være til. For et sted! Det var nesten så vi angret på at vi ikke hadde tatt med oss hver vår bok, for da kunne vi blitt der resten av dagen. Temperaturen var sommerlig på tross av at det ikke var sol, så det var deilig å være der. 

Kalkformasjonen i Durdle Door ligner en dør - derav navnet - og har blitt til gjennom utallige år med erosjon og forvitring. Mens vi var der i midten av juni i år, var det helt klart at dette var utfluktsted nr. 1 for et utall geografiskoleklasser, som skulle fylle en slunken timeplan før sommerferien. Lærerne doserte i de ulike gruppene med skoleklasser i forskjellige alderstrinn, og forsøkte å frembringe et engasjement fra skoletrøtte elever. Et engasjement som glimret med sitt fravær, så vidt jeg kunne se. Så må man kanskje ha noen år på baken for å kunne sette pris på en slik naturperle? Eller kanskje ble nytelsen av utsikten noe ødelagt av å få pensum tredd over hodet på et tidspunkt da de unge, hormonproppede kroppene skrek etter sommerferie? Mer opptatt av smart-phonene sine enn enn kjedelig gamlis av en lærer ... Lærerne doserte uansett ufortrødent videre. Hva trodde de trøtte skoleelevene ville skje om noen år? Jo, hele døra vil på et eller annet tidspunkt kollapse ... overhørte jeg. Naturlig nok, siden det er grenser for hvor stort hullet i døra kan bli før det hele bryter sammen.

Dersom du ønsker å lese mer om dette spesielle stedet, anbefaler jeg Wikipedias artikkel samt en artikkel på World Heritage Coast´s nettsider. 

Avslutningsvis tar jeg med noen flere av bildene jeg tok på stedet. 

På YouTube kan du nyte denne vakre filmsnutten fra stedet:

Spektakulære Chesil Beach, Dorset - Storbritannia (artikkel 6)

Strevsomt å bevege seg fremover på rullestein-stranda,

fordi beina hele tiden synker ned i steinene ... Her går vi 

oppover til strandas høyeste punkt, før vi kunne gå

ned til vannkanten.

Dersom det ikke hadde vært for Ian McEwans roman "Ved Chesil Beach", hadde jeg nok ikke vært oppmerksom på denne stranda i det hele tatt. Men som det lesende mennesket jeg tross alt er, har jeg alltid følt at det er noe ekstraordinært ved det å ha vært på et sted hvor en spesiell romans handling har funnet sted. Derfor var det nokså selvsagt at vi måtte innom denne stranda på vår rundreise i Storbritannia i siste halvdel av juni i år! 

Det er ikke så mye jeg har skrevet om Ian McEwans roman "Ved Chesil Beach" på denne bloggen. Det forsøksvise sammendraget ble for øvrig skrevet lenge før jeg begynte å blogge for alvor - mens jeg var engasjert i Bokklubbens opplegg, hvor en omtale helst ikke skulle inneholde mer enn 200 tegn. Jeg har derfor skumlest boka for å få opp noen knagger som jeg kan henge handlingen på. Boka handler i korte trekk om et ungt par som har giftet seg, og hvor det går skikkelig galt på bryllupsnatten - så galt at ekteskapet aldri blir fullbyrdet. Bryllupsreisen er lagt til et (oppdiktet) hotell ved Chesil Beach, og i det avgjørende øyeblikket der de forsvinner ut av livene til hverandre, er det denne spesielle stranda som er åstedet. 

Vi besøkte stranda i området mellom fastlandet og 

halvøya på tuppen. Som kartet viser, ligger stranda utenfor
fastlandet, som den "streken" vi ser. Dette er helt unikt.

"Ved Chesil Beach" er delt inn i fem deler eller kapitler, og det er først i det femte kapittelet fra side 135 at stranda omtales. 

"Hun så ham komme bortover stranden, til å begynne med ikke mer enn som en blålig flekk som av og til så urørlig ut mot den mørke grusen ... Det siste dagslyset ulmet langs vannkanten, og bak henne, langt mot øst, syntes prikker av lys fra Portland ..." (side 137)

Og videre på side 155:

"Han gikk fram og tilbake på den utmattende grusen, kastet steiner på havet og ropte skjellsord. Så sank han sammen ved treet og gled inn i en tåke av selvmedlidenhet, helt til han klarte å fyre opp raseriet igjen. Han sto ved vannkanten og tenkte på henne, og merket ikke at vannet skylte over skoene hans. Til slutt trasket han langsomt tilbake over stranden og stanset ofte for i tankene å henvende seg til en streng, nøytral dommer som skjønte seg fullkomment på saken hans. Han følte seg nesten edel i all sin ulykke."

Trolsk stemning over stedet

Og helt til slutt (dette er en spoiler!) på side 162 - så vakkert formulert at det gjør vondt å lese det:

"Det er slik et helt livsløp kan endres - ved ikke å gjøre noe. Han kunne ha ropt til Florence på Chesil Beach, han kunne ha gått etter henne. Han visste ikke, og ville ikke vite, at idet hun rømte fra ham, sikker i sin fortvilelse på at hun var i ferd med å miste ham, hadde hun aldri elsket ham høyere eller mer hjelpeløst, og at lyden av stemmen hans ville frelst henne slik at hun kunne ha gått tilbake. I stedet ble han stående i kald og selvrettferdig taushet i sommerkvelden, mens han så henne haste bortover stranden der lyden av hennes strevsomme ferd druknet i de små bølgeskulpene, helt til hun var en utydelig, stadig mindre prikk mot den veldige, rette gaten av grus som glitret i det bleke lyset."

Tett tåke den dagen vi var ved Chesil Beach

Jeg vet ikke helt hva vi ventet da vi kom til Chesil Beach, et sted jeg på ingen måte hadde lest meg opp på på forhånd. Vi hadde imidlertid ikke ventet oss dette - at hele stranda var en eneste lang rullestein-vold - 15 meter på det høyeste - og at man måtte streve seg opp mot toppen av strandryggen, før man omsider kunne bevege seg ned mot vannkanten. Streve fordi de små rullesteinene hele tiden vil gi litt etter når man kommer til fots, og sånn sett nesten suger kraften ut av beina mens man går ... 

Tåka lå tett nede ved sjøen, og det ga stedet en nærmest magisk stemning - nesten litt Ian McEwansk, slik det ofte er i bøkene hans. Hvor man altså bak en tilsynelatende vellykket fasade alltid må forvente å finne de dypeste ulykker ... 

Nede ved stranda satt hobby-fiskerne - noe vi så vidt kan 

skimte i tåka

Mens vi gikk langs stranda, følte vi oss nokså alene (noe tåka selvsagt bidro sterkt til), og overraskelsen var derfor stor da vi kom ned til vannet og så at det var mange hobbyfiskere der. De fisket med stang, sto langs bredden med passelige avstander seg i mellom - inntil tåka slukte all utsikt i alle retninger. 

I følge Wikipedia er stranda 29 km lang. Her kan man også lese mer om de geologiske forholdene samt det faktum at stranda og dens formasjon beskytter et par nærliggende tettsteder mot hardt vær fra Atlanterhavet - ja, at uten strandas rullestein-voll - eller kanskje rettere: en molo laget av naturen selv - ville disse tettstedene ganske enkelt ikke kunnet eksistere. Denne nettsiden er også interessant for alle som ønsker å lese seg mer opp på temaet Chesil Beach. Et fascinerende sted jeg aldri kommer til å glemme ... 

Og dersom du ønsker å høre den spesielle lyden av bølgeskvulp langs Chesil Beach, kan du se denne lille YouTube-filmsnutten:

At været tidvis står hardt på lags "The Fleet", skulle man heller ikke være i tvil om etter å ha sett denne videosnutten:

Polperro - en fiskelandsby i Cornwall - Storbritannia (artikkel 5)

Rene tilfeldigheter førte min mann og meg til den lille fiskelandsbyen Polperro i Cornwall på vår rundreise i Storbritannia i siste halvdel av juni i år. Hadde det ikke vært for at vi kom til Monk´s House mange timer før stedet åpnet og helt spontant måtte finne på noe annet mens vi ventet på åpningen, ville vi aldri ha snakket med en kunstner på et kunstgalleri i nærheten. Hennes foreldre hadde i sin tid vært på bryllupsreise i Polperro, og dette snakket hennes mor om fremdeles - over tyve år senere. Nettopp slike reisetips er helt gull, så vi satte umiddelbart stedet opp på reiseruten vår. Det skulle vi ikke angre på, for maken til pittoreskt sted skal man virkelig lete lenge etter!

Inneklemt i en smal dal ligger den lille fiskelandsbyen, som er høyst levende og ikke gjennom-turistifisert enda, selv om det ikke skal underslås at flertallet av husene - i alle fall var det mitt inntrykk - i realiteten er sommersteder for mange. 

Når man kjører ned mot Cornwall fra sydkysten av England, er 

Polperro nesten det første stedet man kommer til.

På Wikipedia kan jeg lese at stedet så tidlig som i 1303 var kjent som en fiskelandsby, selv om det også er velkjent at smugling utgjorde en vesentlig del av innkomstene helt tilbake fra det 12. århundre. 

Videre kan jeg på Wikipedia lese at stedet ble utsatt for kraftig uvær i 1774 og senere også i 1817 og 1824. All bosetning langs Cornwallkysten helt ned til Land´s End opplevde store ødeleggelser i 1817, selv om ingen liv gikk tapt. Stormen i 1824 var imidlertid den verste av dem alle. I Polperro ble det bygget en ny molo som skulle gi bedre beskyttelse mot fremtidig uvær, og det er denne moloen vi kan beskue den dag i dag. 

Polperro sentrum

Bebyggelsen i Polperro er intet mindre enn vidunderlig, og det meste av bygningsmassen er selvfølgelig fredet. Det er ikke fritt frem å få male husene i hvilke farger man ønsker, idet alt skal være slik det alltid har vært. Nettopp dette gjør stedet til en turistmagnet, og turisme er mye godt det stedets innbyggere lever av den dag i dag. Fisket har mao. mistet sin sentrale betydning, men det påstås like fullt at det er noen båter i drift for å skaffe sjømat i alle varianter - primært mtp. stedets restauranter antakelig ... At det nettopp skulle bli her vi fikk vårt mest skuffende fiskemåltid noen sinne, var derfor en stor strek i regningen ... En sea food platter minnet mest om fiskefingre fra barndommen, der alt var frityrstekt til det ugjenkjennelige ... Klage på maten førte bare til at den uerfarne ungpiken som trakterte oss sa at "men slik lager man fiskemat her for tiden". Særlig!

Synkende vannstand

I alle kystbyer i Storbritannia er noe av det mest fascinerende, synes jeg, at det er så enormt stor forskjell på flo og fjære. Eksakt hvor mange meters forskjell det er skal ikke jeg gjette på, men forskjellen kan under gitte omstendigheter bli opp mot 10 meter. Ved fjære sjø ligger derfor alle båtene på tørt land, mens de flyter slik de skal når det er flo. Enorme vannmengder er i begevelse, for to ganger pr. døgn er det flo og tilsvarende to ganger fjære. Man trenger ikke all verdens fantasi for å forstå at dette påvirker livet langs kysten i svært stor grad. 

Alle husene i Polperro har sine helt egne historier, noe tom. navnene på husene forteller sitt om. "Smuggler´s House" het for eksempel ett hus. Dette er sider ved landsbyen jeg selv ikke har satt meg inn i. Mannen min og jeg får i grunnen aldri nok av nydelige fiskelandsbyer, så bare det å være der, kjenne lukten av sjø, kjenne på elementene i naturen, kjenne på stemningen - alt dette var tilstrekkelig for oss. Fordi vi nå har vært der, kommer imidlertid alt vi senere måtte komme over av lesbare ting om Polperro til å skjerpe sansene. Sånn er det bare med steder man har besøkt og sånn sett fått et slags forhold til. 

Jeg avslutter denne artikkelen med å ta med noen av bildene jeg tok under vårt opphold i Polperro. Enjoy!

Nydelig uansett hvor man ser ... 

Havna tømmes for vann

Og dermed lå alle båtene på land ...

Innerst i bukta var det ikke så stor forskjell på flo og fjære som utenfor moloen 

Originale og stemningsfulle serveringssteder 

Båtene i inne i bukta

Stranda utenfor moloen 

Polperros indre havn 

Konstruert for å tåle å stå på land halve døgnet

Skjarmerende fiskeutstyr 

Alle kystbyer har sin historie om ektemenn, brødre og fedre som ble borte på 

havet ... I Polperro får de etterlatte gjerne en minnebenk etter seg ... Akkurat denne
benken var imidlertid ikke en slik minnebenk, men mer en hedersbenk til en mann
i levende live.

På ett av hustakene var det et måkerede. Vi ble noe fascinert av disse 

stygg-skjønne måkeungene.  

Hjelp! Hvor er mamma?

Skjarmerende, skjarmerende og atter skjarmerende! 

Pittoresk helt ned til minste detalj!

Dagen etter skinte sola, og vi tok oss en tur ned til havna før vi reiste videre. 

Atter fjære sjø etter en natt med flo

Charleston - møtested for Bloomsbury-gruppen, East Sussex - Storbritannia (artikkel 4)

Hovedhuset på Charleston

Som nevnt i dette blogginnlegget, besøkte mannen min og jeg Charleston under vår rundreise i Storbritannia tidligere i sommer. 

Charleston er stedet hvor Bloomsbury-gruppen i England pleide å møtes i første halvdel av det 19. århundre. Gruppen besto bl.a. av forfattere, intellektuelle, filosofer, kritikere og kunstnere - og som eksempler på medlemmer av gruppen kan nevnes forfatterekteparet Virginia Woolf (f. 1882 d. 1941) og Leonard Woolf (f. 1880 d.d 1969), Lytton Strachey (f. 1880 d. 1932), Roger Fry (f. 1866 d. 1934), Duncan Grant (f. 1885 d. 1978), Thomas Stearns Eliot (f. 1888 d. 1965), Edward Morgan Forster (f. 1879 d. 1979) - for ikke å glemme husets eiere selv i årene fra 1916: Vanessa Bell (f. 1878 d. 1961) - Virginia Woolfs kunstnersøster - og ektemannen Clive Bell (f. 1881 d. 1964), skjønt ekteskapet mellom dem for en stor del var over på tidspunktet for kjøp av Charleston. Like fullt skulle ekteskapets formelle rammer bestå livet ut, selv om Vanessa senere (dvs. i 1918) fikk datteren Angelica med Duncan Grant, noe datteren var uvitende om inntil Vanessa fant det for godt å fortelle henne dette etter at hun var blitt voksen. 

Den praktfulle hagen

Charleston ligger praktfullt til i svært landlige omgivelser. Bare hageanlegget er vel verdt et besøk - uten at det skal stikkes under en stol at det er fascinerende å bevege seg rundt i huset, som rommer så mye kultur fra en forgangen tid.  

Opprinnelig var Charleston ment å skulle være et landsted (country retreat) hvor Vanessa Bell og hennes familie kunne trekke seg tilbake fra hverdagens kjas og mas. Da andre verdenskrig brøt ut i 1939 ble Charleston imidertid deres permanente hjem. Ekteparet fikk to sønner -  Quentin (f. 1910 d. 1996) og Julian Bell (f. 1908 d. 1937) - og senere datteren Angelica, som altså ikke var Clive Bells datter når det kom til stykket. Mens Julian endte sitt liv på tragisk vis under den spanske borgerkrigen i 1937, skulle det bli Quentin som tok seg av Charleston etter hvert, og som sørget for at Charleston Trust ble opprettet. 

The Studio/atelieret

Det var dessverre ikke tillatt å fotografere inne i huset - ikke en gang uten blitz, og det synes jeg alltid er veldig synd. Heldigvis har stiftelsen laget et flott og innholdsrikt hefte med mange bilder og mye historie, og dette sikret jeg meg selvfølgelig. Dermed kan jeg nå i ettertid slå opp hva det skulle være hva gjelder husets og gårdens historie fra 1916 og til dags dato. 

Dyktige guider sto i hvert eneste av rommene i husene, og på oppfordring la de engasjert ut om rommenes historie. Da vi var inne i det som kalles "The Garden Room" fikk vi bl.a. høre den dramatiske historien om da Vanessa valgte å fortelle sin datter Angelica hvem som var hennes rettmessige far.

Clive Bell´s Studio

The Studio/atelieret

Alle rommene i huset er kunstferdig utsmykket. Alle kunstnerne som kom og gikk i årenes løp bidro til husets spesielle egenart. Når noe var utslitt, ble det bare malt over - uten tanke for det unike som dermed ble tildekket av ny maling. Vanessa Bell, Duncan Grant og Roger Fry - betegnet som "the three chief painters of Bloomsbury" - dominerer riktignok hva gjelder husets nåværende dekor. 

                                                                     Vanessa og Clives sønn Quentin har skrevet flere bøker om Bloomsbury og menneskene som ferdet der: "Bloomsbury" (1986), "Virginia Woolf, A Bigraphy" i to bind (1972) m.m. 

Stiftelsen Charleston ble opprettet i 1980, og huset og hagen var da svært forfallent. Det er lagt ned mye penger og ressurser i å gjenskape huset slik det fremsto på 1950-tallet. Å bevege seg rundt i alle husets rom - Clive Bell´s Study og soverom, i kjøkkenet og spisestuen, biblioteket, Maynard Keynes´s soverom (en så fast gjest at det ble laget et permanent rom til ham), Duncan Grant´s soverom, gjesteværelset (tidligere barnerom - nå kalt The Spare Bedroom), hagestuen, Vanessa Bells soverom og The Studio (atelieret) - det er en vandring tilbake i historien til et sted hvor kunsten i sin tid blomstret, der det var høyt under taket og hvor det meste var tillatt - enten det var støyete og bråkete barn som lekte i hagen eller intellektuelle som diskuterte høytsvevende filosofiske temaer, seksualmoral, politikk eller religion. 

Du kan lese mer om Charleston på deres nettside, og det er dessuten mulig å se mange fine bilder fra stedet ved ganske enkelt å google på stikkordene charleston, sussex og art. Jeg avslutter denne artikkelen med noen av mine egne bilder.

Hovedhuset og atelieret

En byste i hagen

Hagen

Hagen

Karpedammen

Statue ved karpedammen

Hovedhuset