"Nicostratos" (Regissør: Olivier Horlait)

Søt feelgood-film om en gresk sommer på Milos

Yannis er en gutt på 14 år som nylig har mistet sin mor. Faren sørger dypt og er ikke i stand til å ta vare på sønnen. Yannis må ikke bare klare seg selv, men han må også forholde seg til en far som er brysk og uvennlig, til tider direkte fientlig. Lokalsamfunnet er vitne til utviklingen, og det Yannis ikke får av kjærlighet hjemme, opplever han å få fra menneskene han har rundt seg. Spesielt fra den meget uortodokse presten på stedet ...

Vi følger far og sønn gjennom en sommer der noe spesielt skjer, som ikke kommer til å etterlate noen uberørt etterpå. Handlingen finner sted på øya Milos i Hellas, og det skulle vel derfor være unødvendig å si at omgivelsene eller kulissene er idylliske og utsøkt vakre. Det skurret imidlertid for meg at rolleinnehaverne i filmen snakket fransk.

I alle fall - i forbindelse med en tur over til fastlandet kommer Yannis over en liten pelikanunge på båten. Det er for ham åpenbart at denne lille fuglen ikke har det bra. Han forhandler med den kyniske eieren, som har fanget fuglen for å tjene penger på ham, og etter å ha gitt fra seg et gullkors han har arvet etter moren, får han med seg pelikanungen tilbake til Milos.

Det er av største viktighet at faren ikke får greie på at Yannis oppbevarer pelikanen i et uthus. Og faren har så mer enn nok med seg selv at han ikke merker noe som helst. Det oppstår et helt spesielt forhold mellom Yannis og pelikanen, som får navnet Nicostratos, eller Nico til hverdags. For Yannis er det av største viktighet at Nico lærer seg å fly, og dette trener de mye på. Pelikanen blir etter hvert for stor til å kunne skjules, og en dag må han fortelle faren om Nico. Som forventet blir faren rasende ... Særlig fordi Yannis har gitt fra seg morsarven sin for å få denne fuglen!

Yannis tar med seg fuglen til en hule i nærheten, og dette blir Nicos nye hjem. Fordi Nico følger hakk i hel på Yannis nesten hele tiden, oppdager lokalsamfunnet deres spesielle forhold. Ikke bare fascineres de av pelikanen, men en lokal kafeeier øyner også muligheten for at dette kan bli en stor turistattraksjon som både han og Yannis kan tjene penger på. Yannis er betenkt, og hadde det ikke vært for at faren er konstant pengelens og jobber dag og natt for å skaffe mat på bordet, går han med på å opptre sammen med Nico. Og suksessen uteblir ikke! Turister kommer i busslast på busslast til denne lille avkroken av øya, som normalt ikke pleier å trekke turister. Kafeeieren - den eneste på stedet - er fra seg av lykke! I mellomtiden oppstår det et nært vennskap mellom Yannis og kafeeierens søte niese Angeliki, som har kommet ut til øya for å sommerjobbe på kafeen.

Og slik kunne lykken ha fortsatt med å smile til menneskene på stedet. Men så skjer det ulykksalige: Nico blir påkjørt av en buss med turister, og det er i grunnen ganske opplagt at dette blir hans endelikt. Plutselig våkner Yannis´ far opp og viser uventede sider av seg selv, eller kanskje rettere: han blir seg selv igjen. Så spørs det hva som skjer med lokalsamfunnet som sviktes av turistene, og som må gå i seg selv mtp. hva som har drevet dem denne sommeren ... Hva betyr mest? Pengene eller det livet de tross alt har vært vant til å leve? Og hva med pelikanens skjebne?

Dette er en søt barnefilm, som aldri har vært satt opp på norske kinoer. Det er kanskje like greit, for noen publikumsmagnet tror jeg aldri denne filmen ville blitt uansett. Rent bortsett fra at det som sagt skurret med fransk tale i en film med en handling lagt til en gresk øy, ble jeg like fullt veldig sjarmert. Jeg burde jo selvsagt kunne sagt at "og barna koste seg også", men sannheten er at denne filmen kun ble sett av meg og min mann, som er Hellas-elskere på vår hals. Nettopp av den grunn er jeg kanskje ikke helt objektiv  i min dom over filmen når jeg ender med å gi den terningkast fire. Handlingen er nemlig mager, moralen i filmen rørende naiv og noen av rollefigurene er dessuten nokså grunne og tildels stereotype. Like fullt: dersom du ønsker å kose deg sammen med barna, er dette virkelig en deilig feelgood-film som kan forene både store og små seere en stakket stund!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Nicostratos le pélican
Norsk tittel: Min greske sommer
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Emir Kusturica (Yannis´ far), Thibault Le Guellec (Yannis), Francois-Xavier Demaison (Aristote), Jade-Rose Parker (Angeliki)
Spilletid: 95 min.

Yannis har kjøpt en liten pelikanunge

Pelikanungen har blitt fullvoksen, og Yannis lærer ham å fly

Yannis og Nico opptrer sammen

Nico er skadet og Yannis´ far tar ham med seg til et sted hvor han kan dø i fred

Yannis´ far blir seg selv igjen

Baha Tahir: "Der solen går ned"

Sterkt historisk drama fra Siwa-oasen i Egypt

Baha Tahir (f. 1935) har totalt utgitt seks romaner, og tre av disse er oversatt til norsk ("Kjærlighet i eksil", "Tante Safiyya" og "Der solen går ned" - den første under navnet Bahaa Taher). Forfatteren er født i Kairo, og på bokas smussomslag kan jeg lese at han levde i eksil i 20 år etter å ha fått forbud mot å skrive og publisere grunnet sin radikale og oposisjonelle virksomhet. Han returnerte til Egypt i 1995.

Romanen "Der solen går ned" er basert på kjennskapen til den utsendte kommisæren Mahmud Azmis liv. Det eneste man vet om ham er at han ble sendt til Siwa-oasen på slutten av 1800-tallet, og at han begikk en handling som satte varige spor etter seg i oasen. Det er hans liv forfatteren har diktet seg inn i i denne romanen, skjønt han her er gitt navnet Mahmud al-Zahir.

Mahmud al-Zahir blir beordret til oppgaven som skatteoppkrever i den fjerntliggende og isolerte oasen Siwa, angivelig fordi han har vært illojal både mot de egyptiske myndighetene og de britiske kolonimyndighetene. Mahmud vet at alle skatteoppkreverne som har vært sendt til Siwa-oasen før ham har blitt drept, og at han mest sannsynlig kommer til å lide den samme skjebnen som sine forgjengere. Ja, selv reisen ut til denne oasen er en prøvelse i seg selv, lumsk som ørkenen med alle sine sandstormer kan være. Like fullt vet han at han ikke har noe valg.

Mahmud ønsker ikke å ta sin irske kone Catherine med seg på sitt livs farligste oppdrag, mens hun på sin side insisterer på å være med. Hun er meget glad i sin mann, som til hennes store skuffelse har fortsatt med sine kvinnehistorier etter ekteskapsinngåelsen. I ørkenen øyner hun muligheten for å få ham for seg selv.

Etter en farlig ferd gjennom ørkenen ankommer ekteparet og deres følge oasen Siwa, hvor deres tilværelse etter hvert skal handle om å redde ekteskapet, samtidig som de havner mellom to krigerske parter som er bestemt på å motarbeide Mahmuds skatteinnkreving fra første dag. Mahmud, Catherine, Sjeik Sabir og Sjeik Yahya veksler mellom å være bokas jeg-personer - ja, til og med Aleksander den store slipper til med sin stemme. Det er først og fremst mysteriet rundt hvor han er gravlagt som hva ham angår er tema i boka - sett gjennom Catherines vestlige blikk på det egyptiske samfunnet, interessert som hun er i de døde språk og arkeologi generelt. Hennes undersøkelser i forhold til noen arkeologiske utgravninger vekker sterk mistenksomhet blant menneskene i oasen, som er sterkt tradisjonsbundne og ikke rent lite overtroiske. Prøver hun å finne skatten i de arkeologiske ruinene, og stikke av med den rett foran øynene på dem kanskje? Catherine tillegges derfor hensikter og motiver som hun ikke har, og møtes med sterk skepsis. Ikke kan hun ha kontakt med mennene i oasen, og slett ikke med kvinnene som kan forderves av hennes nærvær. Og da det etter hvert skjer noe meget dramatisk rundt en ung enke som bryter tradisjonen for hvordan det forventes at enker skal leve, kastes ekteparet ut i en krise de knapt finner veien ut av. Samtidig bygger det opp til strid i oasen, hvor ekteparet blir stående i skuddlinjen.

"Da kom denne forbannede kommisæren, sammen med kona si som tramper inn i hjemmene våre og leter etter skatten vår", svarte Mabruk trassig.

"Ser du hvor ulykkelig det er?", sa sjeik Sabir. "Drapet på den forrige kommisæren var altså til ingen nytte. Og hva med dem som døde da de ble angrepet av soldatene til Mahir bey? Hva med dem som ble tatt med og hengt i Kairo, for ikke å snakke om dem av våre landsbybarn som fortsatt sitter fanget der?"

Alle ble stille, men sjeik Idris hevet igjen stemmen. "Så vi skal altså bøye oss for denne kommisæren og kona hans, sjeik Sabir, og godta å bli vanæret?", sa han irritert. (side 74)

Baha Tahir har i romanen "Der solen går ned" tegnet et meget interessant historisk bilde av et samfunn, hvis tradisjoner for lengst er glemt. I bokas etterord forteller forfatteren om arbeidet med romanen, og i den forbindelse trekker han frem Siwa-oasens spesielle skjønnhet. Dette fikk meg til å google på Siwa oasis, og dermed ble jeg oppmerksom på at stedet er en stor  turistattraksjon i dag. Siwa er for øvrig fremdeles betegnet som Aleksander den stores land, skjønt man aldri har klart å finne ut hvor hans grav befinner seg. 

Baha Tahir skriver svært godt, og jeg går uten videre ut fra at Unn Gyda Næss, som har oversatt boka fra arabisk, må ha gjort en fremragende oversetterjobb. Dette er nemlig en bok med sterke litterære kvaliteter, og som av den grunn har vunnet den arabiske Booker-prisen (The International Prize for Arabic Fiction). Tahir skriver lett og elegant, og de ulike perspektivene han fikk frem ved å la de sentrale hovedpersonene i boka veksle på forteller-rollen, tilførte historien mange lag gjennom sine ulike perspektiver. Jeg er sånn sett forundret over at boka ikke synes å være omtalt av noen profesjonell anmelder. I alle fall har ikke jeg klart å finne noen omtale av romanen på nettet. Denne boka hadde virkelig fortjent mer oppmerksomhet enn hva som åpenbart har blitt den til del. Ut fra en helhetsvurdering mener jeg at "Der solen går ned" fortjener terningkast fem, Det som trekker opp er det språklige samt en mangefascettert historie, mens det som trekker ned i forhold til en eventuell sekser på terningen er et noe stillestående parti midt i boka.

Utgitt i Egypt: 2007
Originaltittel: واحة الغروب eller  wahat al-ghurub
Utgitt i Norge: 2009
Oversatt fra arabisk:Unn Gyda Næss
Forlag: Vigmostad Bjørke
Antall sider: 308

Andre som har omtalt boka:
- Labben

Baha Tahir (eller Bahaa Taher som han også kalles)

John Martyn - Don't Want To Know

Siste søndag i sesongen på Blaafarveværket i år

23. september - sesongens siste åpningsdag på Blaafarveværket 

Blaafarveværket er omgitt av vakker natur

Arkitekturen på Blaafarveværket er besøket verdt 

Koselige bindingsverkhus

Mange morsomme butikker i området

Koboltblått glass i mengder

Flotte skulpturer 

Skulptur av Leif Juster

Fra utstillingen i glasshytta

Utstillingen i glasspaviljongen

Trivelige uteområder

Jan Erik Vold: "Høst"

Foto: Rose-Marie

Høst

Når høsten kommer

og melankolien har satt seg

spiller djevelens orkester opp til dans.

En forrykende arie,

så vakker, så brutal

som om ingenting har skjedd

river stormen bort

de siste farger.

- J.E. Vold

Ferdinand von Schirach: "Skyld"

Forbryterske noveller fra det virkelige liv

Etter å ha lest Ferdinand von Schirachs mesterlige novellesamling "Forbrytelser" som utkom på norsk i 2011 (og i Tyskland i 2009), var jeg aldri i tvil om at jeg rett og slett bare måtte få med meg hans nyeste bok "Skyld" som utkom i år (og i Tyskland i 2010). Forfatteren har for øvrig hentet inspirasjon til sine noveller fra sitt yrke som forsvarsadvokat.

"Skyld" inneholder 15 noveller, og spennvidden i historiene, som riktignok alle handler om forbrytelser og ulike grader av skyld, er stor.  I en av novellene får vi f.eks. høre om grov mishandling av et barn ("Illuminatene"), og i en annen om en kvinne som etter mange års vold i ekteskapet ender med å ta livet av mannen sin ("Utligning"). Historien som gjorde sterkest inntrykk på meg var likevel den om mannen som blir beskyldt for å ha tuklet med en mindreårig jente og som opplever at hele livet hans rakner fullstendig da han blir uskyldig dømt ("Barn"). Novellen "Folkefest" hvor en gjeng med helt vanlige menn ender opp med å massevoldta av ei ung jente, er også til å få grøsninger av.

Schirach er en mester til å fange leseren i et fast grep fra første setning. Som i kortnovellen "Hemmeligheter":

"Mannen kom inn til kontoret hver morgen i hele tre uker. Han satt alltid på den samme plassen i det store møterommet. Som regel holdt han for det venstre øyet. Han het Fabian Kalkmann. Og han var gal." (side 149)

Og så videre:

"Har de noen gang vært på et fotballstadion under en kamp?"
"Nei"
"De må gå en gang. Alle roper navnet mitt, hele tiden roper de det. De skriker Mohatit, Mohatit."
"De heter jo Kalkmann", sa jeg.
"Jo, men hos de hemmelige tjenester heter jeg Mohatit. Også i Stasi-dokumentene heter jeg det. Det vet jo alle. De vil ha hemmeligheten min, den store hemmeligheten." (side 149)

Jeg slukte denne boka fra perm til perm på mindre enn et døgn. Så spennende var den at jeg ikke en gang pakket den sammen da jeg gikk av bussen, men fortsatte å lese - gående langs fortauet på vei til jobb. (En "uvane" jeg har når jeg er midt i en virkelig god bok ... en dag kommer dette til å gå galt ...) Men selv om Ferdinand von Schirach er knakende god til å fortelle, ble jeg likevel litt skuffet over denne novellesamlingen. Som kriminalnoveller fungerer de riktignok meget godt, idet det er et godt "driv" i de fleste av novellene. De når likevel ikke opp til de litterære kvaliteter jeg opplevde at novellesamlingen "Forbrytelser" hadde. Mon tro om det skyldes at de beste historiene hans ble valgt ut til novellesamlingen "Forbrytelser", mens resten havnet i denne siste novellesamlingen "Skyld"? Kvaliteten på novellene varierer mer i "Skyld", og et par av historiene fant jeg litt uinteressante. Noe av den magien som fascinerte meg så sterkt i hans første novellesamling, hvor han fikk frem hvor mangefascettert virkeligheten kan fortone seg, og at ingenting nødvendigvis er slik det først kan se ut til, manglet et stykke på vei her. Og kanskje var det noe med vinklingen - alle som slapp fri på tross av skyld fordi forsvarsadvokaten rådet gjerningsmennene til ikke å snakke - som ikke innbød til så mye følelser hos meg som leser? Like fullt mener jeg at denne novellesamlingen tenderer opp mot en fem´er på terningen. Det er for øvrig godt mulig at det er urettferdig mot forfatteren å sammenligne "Skyld" med den fantastiske debutboka hans. Og bare så det er sagt - Ingvar Ambjørnsen ga denne boka terningkast seks i sin omtale den 25. juni 2012. 

Utgitt i Tyskland: 2010
Originaltittel: Schuld
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt: Sverre Dahl
Forlag: Gyldendal

Antall sider: 151

Ferdinand von Schirach

Michel Rostain: "Sønnen"

Varmt om et far-sønn-forhold og om å miste et barn

Michel Rostain (d. 1942) er musiker og operaregissør, har undervist i filosofi og psykologi og har skrevet flere bøker om opera, kan jeg lese på bokas smussomslag. I 2003 mistet han sønnen sin, og i 2011 debuterte han med sin roman "Sønnen" - eller "Le Fils" som er den franske originaltittelen. Dette mottok han den prestisjefylte Concourt-prisen for. Ut over dette vet jeg lite eller ingenting om denne forfatteren, før jeg kom over denne boka på Bokbloggertreffet i Gyldendalhuset sist lørdag, der diverse forlag - deriblant Pax Forlag - hadde donert leseeksemplarer til treffet.

Det har vært skrevet et lass med bøker om det å miste et barn, om den bunnløse sorgen som oppstår i kjølevannet av et slikt tap og ikke minst hva det gjør med en familie når et elsket medlem blir borte. Jeg føler at jeg for lengst har fått min dose og vel så det av slike bøker - særlig av slike som er rasket sammen i full fart etter en tragedie for å komme ut mens saken fremdeles er brennende aktuell i samfunnet. Dette er imidlertid ingen slik bok. Riktignok handler den i aller høyeste grad om et selvopplevd tap av et barn, men det har tatt forfatteren bortimot åtte år å skrive den. Teksten er dessuten meget gjennomarbeidet og har litterære kvaliteter, historien fortelles i romanform og fortellergrepet er ytterst originalt. Det blir aldri "kleint" og heller ikke sosialpornografisk - bare rørende, varmt og ekte.

I "Sønnen" er det nemlig forfatterens avdøde sønn som forteller historien om sin sørgende far. Eller for å si det på en annen måte: her har forfatteren og far til Lion, den 21 år gamle gutten som døde av hjernehinnebetennelse etter få dagers dramatisk sykeleie i 2003, diktet seg inn i sønnens hode og forsøker på den måten å formidle hva han tenker om faren og hans sorg. Dermed kommer vi tettere innpå deres far-sønn-forhold.

Det er et varmt og trist-godt portrett som tegnes av faren og hans forhold til sønnen. Noen ganger kjente jeg at tårene presset på, andre ganger at latteren trillet. For faren er tidvis både komisk og patetisk der han saumfarer tingene til sønnen, på leting etter tegn på at sønnen faktisk ville leve og at han hadde fremtidsplaner. 

"Pappa har allerede tenkt tanken tusen ganger: Døde jeg virkelig på grunn av maksimal uflaks, en hissig bakterie dukker opp, og før du vet ordet av det, er du død. Var det ikke heller sånn at jeg hadde senket guarden et øyeblikk? Et minutt med litt mindre livsgnist, og pang! Pappa har alltid trodd, og sågar formulert mer eller mindre klare teorier om det, at hvis han ikke er på vakt absolutt hele tiden, så vil dødskreftene i ham vinne frem. Et sekunds uoppmerksomhet, og vips, så ryker det.

Offisielt tror han ikke noe særlig på dette med dødsdrift, men likevel, han vet da et og annet om det; vi bærer i oss, i alle fall gjør han det, krefter som er i stand til å bryte ned selv det mest robuste liv. Så derfor har han lurt på om jeg også, ubevisst, mer eller mindre frivillig, holdt døra åpen for mine egne destruktive krefter de siste dagene jeg levde." (side 13)

Da faren oppdager at noe av det siste sønnen hans gjorde før han døde var å bestille time hos psykologen, blir han først veldig glad fordi han tolker livsglede inn i dette - deretter fortvilet fordi psykologen selvsagt ikke kan fortelle ham hvorfor sønnen hadde bestilt time hos ham. Dette spørsmålet - var sønnen lykkelig på slutten av sitt liv? - blir det overmåte viktig for ham å finne ut av. Ekstra sårt er det fordi dette var hans eneste barn.

"Pappa leser tvangsmessig i notatene mine for å holde kontakten med meg. En kveld han holder på med disse triste utgravningene, finner han et sitat av Pat Metheny, rammet inn av kraftige røde streker, mellom to avsnitt om Platon: "Musikk er kjærlighet i seg selv." Musikken kjælte med meg, slik den gjør med deg. Han flirer, musikk, kunst? ikke spesielt høyt ansett av Platon, akkurat. Han snakker ennå til filosofistudenten som jeg var. Noen sider lenger fram finner han dette skriblet ned i margen: "Å gi avkall: Hva gir man avkall på?"

Jeg har etterlatt meg hefter du kan bla i i årevis, pappa.

En far som arver sin sønn. Det er en ubegripelig rekkefølge av ord. En tidsforstyrrelse." (side 26)

Og slik fortsetter det gjennom boka som med sine 173 sider er akkurat passe lang. Dette er en bok jeg leste både med hjertet og hodet, fordi den berørte meg på så mange plan og fordi jeg hadde så sansen for måten den er skrevet på. En skjønn liten perle av en bok er det, og som jeg anbefaler på det varmeste! Her blir det terningkast fem!

Utgitt i Frankrike: 2011
Originaltittel: Le fils
Oversatt: Gøril Eldøen
Forlag: Pax Forlag A/S
Antall sider: 173 

Michel Rostain

Andre omtaler av boka:
- Cathrine Krøger i Dagbladet 04.06.2012 - Hjerteskjærende og skremmende realistisk om å miste et barn
- Med bok og palett 19.06.2012
- I Ninas Bokverden 09.05.2012
- Bokprogrammet: Hvordan leve videre? 20.03.2012 - intervju med forfatteren
- thauke2read
- Jeg leser 20.09.2012

Høst ved Langevann

Stillest vann har dypest grunn

Langevann rett før skumringstimen

Hundebilder har vært etterlyst - her kommer et av familiens midtpunkt
- sheltien vår Theo

Bokbloggertreffet 15. september 2012 - rapport fra selve dagen

Lørdag den 15. september 2012 var omsider dagen her - den historiske dagen da bokbloggere endelig skulle møte hverandre i Gyldendalhuset; først for å mingle og bli kjent, dernest med noe fastere program utover dagen. Arrangementskomiteen har bestått av seks bloggere, som jeg har presentert i et annet blogginnlegg tidligere.

Det var utrolig spennende å møte bokbloggere jeg har snakket og diskutert så mye med på nettet, og i grunnen følte at jeg kjente godt fra før av. Ja, noen av disse har jeg til tider faktisk ført dypere samtaler med enn med mange av dem jeg omgir meg med til daglig. Jeg ble selvsagt også kjent med for meg nye bloggere. Ut fra det jeg selv kunne bedømme, oppsto det mange gode og intime samtaler rundt bordene etter at isen var brutt (om den da egentlig noen gang var der - isen, altså). Bokbloggerne er for øvrig like forskjellige som alle leserne i vårt langstrakte land. De er mao. på ingen måte en homogen masse av likesinnede - rent bortsett fra at alle deler en lidenskapelig interesse for bøker. Vår yngste deltaker var for øvrig 16 år, og den eldste et eller annet sted i 70-årene. Noen har blogget i årevis - andre kun i kort tid. Det er imidlertid ikke veldig mange bokbloggere i Norge, og jeg tror nok at jeg ubekjedent kan si at flertallet av Norges mest markante bokbloggere var til stede.

Underveis hadde vi litteratur-quiz og det laget som fikk flest poeng, fikk velge bøker fra bok-bordet først. Line hadde på forhånd vært i dialog med flere forlag, som raust hadde donert en hel del av høstens nyutgivelser til oss. 

Selv plukket jeg blant annet med med Michel Rostains roman "Sønnen", Eivind Hofstad Evjemos "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet", Ingvar Ambjørnsens nyeste roman "Natten drømmer om dagen" og "Veien til Barranquilla" av Thomas Hylland Eriksen.

I to-tiden kom Dagavisen innom for å intervjue oss i arrangementskomitéen (og her er artikkelen som kom ut av dette - med tittelen "Bloggere har makt"), og kl. halv tre kom fire representanter fra forskjellige forlag for å fortelle litt om forventningene til oss bloggere. For ordens skyld: flere forlag var invitert, men mest sannsynlig grunnet andre oppgaver var det altså bare fire som hadde anledning til å stille. Elin alias Bokelskerinnen har på en utmerket måte redegjort for signalene som kom fra hhv. Henrik Njaa fra Aschehoug, Ingvild Greaker Myhren fra Gyldendal, Anne Iversen fra Schibsted og Wenche Haugland fra Silke på dette blogginnlegget. 

Invild Greaker Myhren fra Gyldendal på talerstolen

Anne Iversen fra Schibstedt

I firetiden sto den bebudede paneldebatten for tur. Bernhard Ellefsen fra Vagant (og Morgenbladet), Merete Granlund (profesjonell anmelder og aktiv i kritikerlaget), Kristine Tofte (forfatter og blogger), Line Tidemann (blogger), Janicke Stray (blogger) og undertegnede (blogger) satt i panelet. 

Noe av bakteppet for debatten - altså det som var gjenstand for debatt - var bl.a. utspill fra Ellefsen mot blogging tidligere i år, her gjengitt på Kommafeil:

«I Likhet med Facebook og Twitter, har bloggene forskjøvet tyngdepunktet i den offentlige samtalen: Diskusjon om litteratur, filosofi og ideer foregår nå like mye i digitale publiseringskanaler som i avisenes og tidsskriftenes debattspalter, og konsekvensene er tidvis nedslående. For eksempel i litteraturkritikken, hvor amatørismen har glade dager på blogger som bokmerker.org. Entusiasme og halvkvedede viser utgir seg for å være anmeldelser og lesninger, og ut med badevannet forsvinner så vel kritikernes faglighet som den velskrevne og observante fortolkningen. Man kan ta seg i å bli dystopisk når den studentikose «kjærligheten til litteraturen» skal leses på linje med kritikken til en Ane Farsethås eller en Espen Søbye.» skriver Ellefsen.

Dessuten har Merete Røsvik Granlund holdt innlegg på Kritikfestivalen i Malmø den 23. februar i år, hvor hun stilte mange nyanserte spørsmål rundt kritikernes vilkår, herunder om bokbloggernes inntreden på dette feltet. 

Merete Røsvik Granlund og Bernhard Ellefsen

Ut over dette har det foregått mange diskusjoner bloggerne imellom selv, og i et innlegg Line publiserte dagen før bokbloggertreffet, prøvde hun å trekke opp noen problemstillinger som kunne være egnet til å få opp litt temperatur i den forestående debatten. Hun viste bl.a. til diskusjonen som har pågått på Solgunn Sitt (med den treffende tittelen "Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene! - et innlegg som endte med 52 engasjerte tilbakemeldinger), Thauke2read (Hvor pusete skal vi være?), Skrift (Har blogging litterære kvaliteter?), Flukten fra virkeligheten (Bokbloggere: Hvordan gjør du det med handlingsreferat til bokanmeldelsene dine?) og Nina forfatter (som stiller spørsmål om kritikk egentlig handler om sjalusi). Det skulle mao. være nok å ta tak i for dem som er interessert i å ta en real debatt om det vi faktisk driver med. 

Lise/Knirk - en av initiativtakerne bak treffet - med bloggen Knirk

Kristin Storrusten laget et forsøksvis referat på Bokmerker.org fra debatten, men hun er (heldigvis!) veldig klar på at referatet ikke er uttømmende og noen steder også kan være knapt og dermed noe misvisende. Blant annet ble jeg tillagt at jeg skulle ha uttalt at jeg "hadde fått beskjed om å være forsiktig med nye bøker", noe Merete Røsvik Granlund angivelig ble helt sjokkert over at jeg sa. Det jeg derimot sa var at jeg føler et sterkt ansvar når jeg skal omtale/anmelde en debutantbok, og at jeg da er mer forsiktig i mine uttalelser (det er ikke da jeg spyr ut av meg eder og galle - dersom boka er så dårlig, blir den ganske enkelt ikke lest ferdig og mine oppfatninger kommer dermed aldri på trykk) - samtidig som jeg selvfølgelig er ærlig og ivaretar min egen integritet. Jeg er heller ikke blant dem som har mottatt flest bøker fra forlagene, og i den utstrekning jeg har mottatt bøker enten fra forlagene eller direkte fra forfatterne, har jeg aldri til dags dato opplevd å bli fortalt eller instruert om noe som helst. Der er forlagene - og for den saks skyld også forfatterne - meget ryddige! 

Randi - en av bokbloggerne på treffet (med bokbloggen Reading Randi)

OK - det ble ikke noen skikkelig temperatur under debatten i går, og det kan selvsagt være mange årsaker til det. Det som imidlertid er spennende er at mange blogger i dag har kokt over av diskusjoner. Lise alias Knirk har laget en oversikt over alle diskusjonene som pågår og har pågått det siste døgnet. Det er åpenbart at det faktisk er mye å diskutere der ute i bloggsfæren! Og kanskje er årsaken til at så mange følelser er i sving at de fleste har et veldig nært forhold til bloggen sin. Der får man utløp for sin kreativitet, der kan man møte likesinnede - bloggen er på en måte "babyen", som man er uendelig glad i. Ja, langt på vei er kanskje bloggen blitt ens egen identitet eller et uttrykk for dette. Da er det ikke vanskelig å forstå hvorfor man kan bli i overkant såret når noen begynner å snakke om kvalitet - for ikke å snakke om at man setter ord på at det finnes både gode og dårlige blogger (for det gjør det jo - her som ellers i bloggsfæren). Like fullt blir jeg nokså forbauset over hvor såre enkelte er, og hvilke hensikter som tillegges enkelte bloggere og debatanter, uten at dette tas direkte med den eller dem dette gjelder. Hvis debatten i går var "for pusete" - hvorfor ikke som et minimum ta til orde for en diskusjon der en opplevd provokasjon faktisk er uttrykt?

Tåler vi i det hele tatt en debatt? Jeg sitter i alle fall og kjenner på et kjempeparadoks i dag: Mange har tatt til orde for at debatten ble for tam i går. Samtidig ønsker flere ikke motsetningsfylte diskusjoner med temperatur på bloggene sine. Det er virkelig ikke meningen å henge ut enkeltpersoner, men når en og samme person f.eks. kritiserer debatten som ensidig og samtidig sier at visst må vi tåle en debatt, men at det virker underlig å skrive dette til en person som er av en annen mening enn en selv - ja, hvem skal man da egentlig diskutere med? Ikke med den man er enig med, men heller ikke med den man er uenig med? Jeg bare spør.

Gro alias Groskro - en av initiativtakerne bak treffet - med
bloggen Groskro´s Verden

Personlig tenker jeg at folk selvfølgelig må få skrive det de vil, men at i det øyeblikk man begynner å agere utenfor sin egen bloggsfære (les: ta i mot leseeksemplarer fra forlag og forfattere el.a.), så bør man ha et bevisst forhold til det man driver med. Pressen er underlagt en selvpålagt vær-varsom-plakat, og jeg er ubeskjeden nok til å mene at det samme bør gjelde i bloggsfæren. Noen kjøreregler burde det faktisk være. Og det handler ikke om at andre enn bloggeren selv skal bestemme layout, hva man skal skrive om, hvordan man gjør det, hvilke temaer man ønsker å kjøre hver uke - det er jo ikke der utfordringen ligger. Derimot mener jeg at utfordringen ligger i en del etiske problemstillinger - som ryddighet i forhold til hvilken hatt man har på seg, ryddighet i forhold til habilitet, ryddighet i forhold til vilkår for å skrive om gratiseksemplarer man mottar osv. Og så må jeg jo legge til at jeg synes forfattere som kanskje har brukt flere år på å skrive sine bøker, har krav på en viss respekt fra oss - noe som særlig kommer på spissen når vi "slakter" en bok. Mens leserne på sin side har krav på at vi er ærlige og ikke "overselger" bøker som vi selv innerst inne mener ikke fortjener det. Vi har faktisk mye makt, vi bloggerne, og da må vi også bruke den på en forsvarlig måte. Dessuten må vi tåle at det av og til blir stilt kritiske spørsmål til det vi bedriver - og så er spørsmålet: skal vi ta denne debatten internt blant oss bloggere, eller skal vi overlate dette til f.eks. media? For debatten og kritikken kommer - det er det overhode ingen tvil om! Uansett hva vi, som den uensartede gruppen vi bloggere er, måtte føle og mene om det .... Som i denne artikkelen som finnes på Dagbladets nettsider, ført i pennen av Marie L. Kleive den 17.01.2011 med tittelen "Hva er vitsen med anmeldere når vi har bloggere og tvitrere?"

Jeg gleder meg allerede til neste års bokbloggertreff! Dessuten gleder jeg meg til den evalueringen som vil bli foretatt i etterkant av treffet vårt i år!

Helt til slutt: en stor takk til Gyldendal som stilte sine lokaler til vår disposisjon! 

Etter treffet hadde Dagsavisen dette oppslaget den 18. august 2012. Se for øvrig
Siljes innlegg på bloggen Siljes skriblerier 

Ismail Kadare: "Tre sørgesanger fra Kosovo"

Om bakgrunnen for Balkankrigen på 1990-tallet

Ismail Kadare (f. 1936) er en albansk forfatter med en svær produksjon av bøker på sin merittliste. Det er ikke så mye jeg vet om denne forfatteren, rent bortsett fra at han er ansett som Albanias fremste forfatter i dag. Dermed er han en forfatter jeg absolutt føler at jeg burde lese noe av. Da øynene mine falt på denne lille boka sist jeg var innom et antikvariat, var jeg derfor ikke sen om å plukke den frem. På Wikipedia kan jeg lese at han i sin tid kom på kant med albanske styresmakter, og at han i perioder ikke fikk lov til å publisere noe. I 1990 søkte han om asyl i Frankrike. Kun seks-syv av hans bøker er oversatt til norsk.

"Tre sørgesanger fra Kosovo" utkom på albansk i 1998, og det eksemplaret jeg sitter med utkom i 1999, oversatt fra fransk. På forlagets nettsider kan jeg lese at boka er utsogt og ikke kommer i salg igjen. Dermed er man henvist til antikariatene eller bibliotekene dersom man ønsker å få tak i den.

"Aldri hadde det hendt at freden kom styrket ut etter rykter om krig. At det etter håp om fred brøt ut krigshandlinger, var derimot nesten alminnelig på den store halvøya.

Man hadde iblant følelsen av at halvøya virkelig var vidstrakt, at det var plass til alle på den - til atskillige språk og religioner, til ti-tolv folkeslag og statsdannelser, kongedømmer og fyrstedømmer, for ikke å si tre keiserriker, hvorav to - serbernes og bulgarernes - var beseiret, mens det tredje, det bysantiske, til skam for seg selv og for hele kristenheten, hadde underkastet seg tyrkerne.

Men det kom andre tider; folk forandret mening og landområdet virket altfor trangt. Denne følelsen av trangboddhet oppsto ikke så mye av gnisningene mellom territorier og de ulike folkeslagenes språk, som av levninger fra gamle dager. Det var gammelt nag som de angjeldende folkene gikk og ruget over i ensomhet, helt til den dagen da alt virket uutholdelig ... " (side 7)

Våren 1389 skjedde det noe helt usedvanlig på det som etter hvert fikk navnet Balkan:

"Det var det som skjedde denne våren i 1389, da det nesten øyeblikkelig etter den første nyheten som innvarslet en helt ualminnelig fredsperiode, dukket opp en annen som gikk ut på at det ville bli krig, og at det også kom til å bli noe utenom det vanlige." (side 9)

Det store slaget skulle nemlig komme til å stå på Kosovosletten (eller Svarttrostsletten),  hvor serberne tapte i kampen mot tyrkerne. Kadare har en noe distansert fortellerstil når han beretter om det som skjedde i 1389, og som senere - nærmere bestemt i 1989 - ble brukt for alt det var verdt for å hisse til krig på Balkan under Serbias statsleder Slobodan Milosevics ledelse. I tre små beretninger - derav tittelen "tre sørgesanger" - får vi høre Balkans svar på våre norske skalde-historier, om kriger og seire, gammelt nag og hat og "om hvordan menneskene her for alltid siden har vært bundet av sin fortid, ute av stand til å frigjøre seg fra sine gamle lenker av uvennskap og nag" (sitat fra smussomslaget). Bunner all ufreden i denne delen av Europa i en gammel forbannelse og et lik som ligger begravet på sletten?

Selv om denne boka bare rommer 100 sider, har jeg brukt litt tid på den. Ikke fordi den på noe vis er tungt fordøyelig, men mer fordi det var mye jeg ønsket å tenke litt rundt før jeg gikk videre. Mange ulike stemmer slipper til, og helt til slutt er det den døde, han som ligger begravet på sletten som får tale:

"Tiden har gått. Fem århundrer har henløpt siden den dagen som så meg stupe. Og så hundre og søtti år. Så seks hundre. Jeg er fremdeles her, alene i min türbe, under den lille flammen på denne usle lampen. Larmen fra dem, liksom havets bulder, vil stadig ikke ta slutt.

... Allah! Nå er det over ti århundrer og jeg er lei av å ligge i ensom majestet i den kristne uendeligheten. Iblant, i de dystreste stunder, undres jeg på om det ikke er mitt blod som er opphav til alle disse redslene. Keg vet at dette er en vanvittig hypotese; likevel bønnfaller jeg Deg, Herre, i min ikke-væren, om endelig å innvilge meg glemsel! Gjør så mitt blod blir trukket ut og ført bort fra denne iskalde sletten. Og de må ikke nøye seg med å fjerne blyvasen, men pløye opp og spavende jorden under mitt telt, der hvor bakken først ble innsatt med dette blodet. Ja, min Gud, rydd jorden godt omkring meg, for det skal bare noen dråper til for å romme fortsettelsen av all verdens erindring ..." (side 99 - 100)

Dette har nok for mitt vedkommende vært høstens store overraskelse så langt og jeg er veldig klar på at denne boka fortjener terningkast fem. Først og fremst fordi jeg opplevde det språklige som svært godt og dernest fordi det var fascinerende og interessante historier som ble fortalt.

Det kunne være veldig interessant å høre om det er noen andre som har lest noe av Ismail Kadare, og som har et og annet tips å komme med i den forbindelse!

Utgitt på albansk: 1998
Originaltittel: Tri kenge zie per Kosoven
Utgitt i Norge: 1999
Oversatt fra fransk: Tom Lotherington
Forlag: J. W. Cappelens Forlag AS
Antall sider: 100

Ismail Kadare

"The Inner Life of Martin Frost" (Regissør: Paul Auster)

Om skaperevnens pris

Paul Auster er først og fremst forfatter - en av dem jeg skatter høyest - men han opptrer fra tid til annen også i rollen som filmregissør. Så langt har jeg kun sett "Blue in the Face" (1995) og "Smoke" (1995) (til gjengjeld har jeg sett dem mange ganger), men Auster har også regissert filmer som "The Music of Chance" (1993 - basert på hans roman med samme navn), "Lulu on the Bridge" (1998) og "The Inner Life of Martin Frost" (2007 - basert på en bitte liten flik av hans roman "Illusjonenes bok, som egentlig handler om noe helt annet). For et par uker siden lyktes det meg å få tak i de to siste filmene via Amazon, mens jeg fremdeles jobber med å finne ut av hvordan jeg kan få tak i "The Music of Chance".

I "The Inner Life of Martin Frost" møter vi forfatteren Martin Frost , som nettopp har blitt ferdig med en roman, og som har fått låne huset til noen venner av seg mens de er på reise. Der har han tenkt å slappe av i et par uker - få seg en hardt tiltrengt ferie i ensom majestet. Han blir derfor noe overrasket over at han rett etter ankomst får en idé til en novelle. Som alltid har han skrivemaskinen sin med, så det er uansett ingen krise.

Dagen etter ankomst i vennenes hus våkner Martin Frost opp, glad og fornøyd - inntil han forskrekkes av at det ligger en kvinne ved siden av ham i sengen. Kvinnen er tilsynelatende like forskrekket som Martin. Hun forteller at hun heter Claire og er niesen til dem som eier huset. Også hun har kommet dit for å slappe av, lese og kose seg.

Martin og Claire blir enige om at de skal holde til i hver sin del av huset, og gjøre sine egne ting uten å forstyrre hverandre. Martin begynner å skrive på sin historie, mens Claire tar med seg en bok ut i hagen hvor hun fordyper seg i en tekst. Da det nærmer seg middagstid, oppsøker Martin likevel Claire. Kanskje først og fremst fordi hun er en vakker kvinne som vekker hans attrå? I alle fall er det noe med henne som gjør at han føler seg svært tiltrukket av henne. Nokså snart viser det seg at Claire har det på samme måte, og før kvelden har passert, havner de i heftige favntak.

Etter hvert som forholdet til Claire utvikler seg, er det som om en stor skapertrang forløses i Martin. Han skriver og skriver, og det han får til føles genialt. Det er som om Claire fungerer som hans muse. Så skjer det underlige ting. I første rekke får Martin telefon fra vennene han låner huset av, og da han forteller om Claire, kan de avkrefte at de over hode har noen niese. I første omgang skaper det forvirring hos Martin, inntil Claire tilstår at hun har kommet dit nettopp pga. ham. Martin bestemmer seg for å gi forholdet en sjanse, ikke minst fordi han har utviklet dypere følelser for Claire. Han fortviles imidlertid over at Claire synes å bli sykere og sykere jo nærmere slutten av historien han nærmer seg. Martin tvinges til å ta et slags valg; kunsten eller kjærligheten? Men valget skal likevel vise seg å ikke bli fullt så enkelt, for plutselig er Claire forsvunnet. Hvem var hun egentlig? Et virkelig menneske eller en fantasi? Det hele kompliseres ytterligere da en av bygdas menn Jim Fortunato dukker opp med en ny kvinne som han tilbyr Martin ...

For å ta det viktigste først: Paul Austers filmer er ikke som andre filmer! Her må man forvente det uventede, at handlingen tar en helt annen retning enn man først tror, at man plutselig sitter der med flere spørsmål enn svar. De rutinerte skuespillerne Davis Thewlis og Irène Jacob i rollene som henholdsvis Martin og Claire fungerte ypperlig i samspillet seg i mellom. Jeg fikk virkelig tro på deres lidenskap. At bøker og skriveprosesser står i fokus i mye av det Paul Auster skriver om, er heller ikke ueffent. Paul Austers datter Sophie Auster dukker for øvrig overraskende opp på slutten av filmen - kanskje som en ny muse? Den delen av filmen var kanskje det jeg likte minst, fordi det på en måte bidro til å gjøre poengene overtydelige. Mysteriet kunne godt ha hengt i en slags løs tråd, og fått meg som seer til virkelig å lure og gruble i lang tid etterpå. For øvrig vil jeg fremheve filmmusikken og stemningen denne skapte. Nettopp musikken er svært sentral i Paul Austers filmer, og der overlates intet til tilfeldighetene. Jeg fikk derfor lyst til å skaffe meg filmmusikken, slik jeg i sin tid gjorde etter å ha sett spesielt "Smoke". Alt i alt en film jeg føler for å gi terningkast fem. 

Innspilt: 2007
Originaltittel: The Inner Life og Martin Frost
Nasjonalitet: USA, England
Genre: Drama 
Skuespillere: David Thewlis (Martin Frost), Irène Jacob (Claire Martin), Michael Imoerioli (Jim Forunato), Sophie Auster (Anna James)
Spilletid: 93 min.

Skrivingen går trått ...

En morgen er det plutselig en ukjent kvinne i Martins seng ...

Hvem er denne Claire egentlig?