Hanne Nabintu Herland: "Alarm! Tanker om en kultur i krise"

Om moralsk forfall, kulturelt selvmord og den norske "integrer- ingstragedien" m.m.

Jeg skal vel ikke akkurat nekte for at det var med en viss skepsis jeg bestemte meg for å lese denne boka. Årsaken ligger i en del av medieutspillene som har kommet fra den sterkt mediefokuserte religionshistorikeren Hanne Nabintu Herland opp gjennom de siste årene. En god del av budskapene hennes er så spisset at de er mer egnet til å provosere enn til egentlig å danne grunnlag for gode og nyanserte samfunnsdebatter. Jeg skjønner imidlertid godt at media elsker å trekke frem en meningsytrer som er fullstendig uredd og som står for en trøkk når det stormer som verst. Og som ikke går av veien for å gi media det media vil ha - nemlig provokative og slagkraftige overskrifter i nyhetsbildet. Og det skal hun ha - hun er og blir en morsom friskus!

Herland mener at det er på tide å høyne respekten for den norske kulturen, og at det ikke er noen motsetning mellom å fastholde sin egen kulturelle identitet og det å leve i et etnisk mangfold. Ikke minst mener hun at USA viser at dette er mulig. Hun har i intervjuer rundt boka bl.a. uttalt at hun i "Alarm!" tar et totaloppgjør med de kulturradikale 68´ernes måte å tenke på. Det hun sikter til er den nedgradering av egne idealer og verdier som har skjedd for europeere generelt i møte med ikke-vestlige innvandrere. Hun mener det i dag blir uglesett dersom man fremhever de store idealene og verdiene som har gjort Europa til en stor sivilisasjon. Det kulturelle selvmordet som vi er i ferd med å begå i Europa, mener Herland må opphøre. Det forhold at vi er tilbøyelig til å synes synd på innvandrerne som kommer hit, karakteriserer hun som en form for rasisme.

Så langt i grunnen vel og bra ... Men på et eller annet tidspunkt i boka tippet det etter mitt skjønn så mye over at jeg hadde problemer med å henge med i svingene ... Og jeg ble så eitrende forbannet at jeg måtte moblisere styrke til å gidde å lese videre. Noe av det jeg reagerte mest på var regelrette personangrep på navngitte personer, og det etter at forfatteren selv hadde kritisert venstreradikale for å gå til personangrep på navngitte verdikonservative personer i samfunnet. Hun gjør mao. nettopp selv det hun beskylder andre for å gjøre. F.eks. opplevde jeg angrepet på samlivsekspert Thue som stygt. Jeg kjente ikke igjen de holdningene hun tilla ham, og oppfattet hennes utlegninger som temmelig nedlatende.

Dessuten virker det ikke helt som om Herland forstår hvordan lover blir laget i det norske samfunn, dvs. at disse vedtas av Stortinget og ikke av den til enhver tid sittende regjering. Et eksempel på dette er kirkens manglende oppfølgning av partnerskapsloven, dvs. enkelte presters motstand mot å vie homofile. Herland steiler over at politikerne i det hele tatt forsøker å tvinge sine verdier på kirken i et sekularisert samfunn, og mener at religionen bør være hevet over det verdslige. Dette er et resonnement jeg ikke har problemer med å følge når det gjelder trosbekjennelser og/eller kirkelige spørsmål av mer teologisk karakter. Men at kirken skal være hevet over alminnelig lovgivning som skal sikre at f.eks diskriminering ikke skal finne sted - der faller jeg altså av. Uten innblanding fra lovgivningen ville vi i dag aldri hatt kvinnelige prester, og alle vet hvilken kamp det har vært for homofile å få lov til å praktisere innenfor dette yrket. 

Videre synes jeg Herland går vel langt når hun sammenligner det norske samfunn med det tidligere Sovjetunionen, fordi hun mener at annerledes tenkende blir straffet så hardt. OK, jeg tar poenget - men man tar i alle fall ikke livet av annerledes tenkende i et land som Norge, og man risikerer heller ikke livstidsstraff for å ha avvikende meninger. Hvis en offentlig tjenestemann eller en som står på det offentliges lønningslister ikke er villig til å følge de lover og regler som gjelder for vedkommendes yrkesutøvelse - vel, så må man faktisk finne seg i at en konsekvens kan være at man mister jobben ... uten at Norge dermed kan karakteriseres nærmest som et totalitært samfunn! Jeg er nesten tilbøyelig til å gi uttrykk for at det virkelig ikke går an å påstå noe slikt!

At verken Norge eller øvrige land i Europa har lykkes veldig godt med å integrere en hel del av de ikke-vestlige innvandrerne, er det for øvrig ikke vanskelig å være enig i. Herland har også et poeng når hun understreker at det har hatt noen omkostninger når vi har privatisert religionen, fordi vi har mistet viktige samfunnsoppbyggende verdier på veien. Man skulle tro at det europeiske samfunnet var særlig egnet til å øke menneskenes livskvalitet, for aldri har vi hatt større frihet, mer materiell velstand og flere valg, men så er det faktisk det motsatte som langt på vei har skjedd. Det er tilstrekkelig å nevne antall selvmord spesielt blant unge menn, narkotikamisbruk og ensomhet blant svært mange mennesker.

I motsetning til Herland er jeg imidlertid optimistisk mht. fremtiden i et flerkulturelt Norge. Kanskje trengs det et generasjonsskifte eller to til før vi er helt fremme ved målet, men måten de helt unge omgås i et flerkulturelt samfunn, er virkelig eksempler til etterfølgelse! At vi i mellomtiden må kvotere inn innvandrere i arbeidslivet, er ett av flere virkemidler som må til, og dette handler ikke om å synes synd på mørkhudede. Det handler derimot om å bryte ned eksisterende fordommer hos nordmenn gjennom lovverket! Bare tenk hvor hårreisende næringslivet fant kravet om 40 % kvinnedeltakelse i styrer og råd! Tror vi virkelig at det ikke finnes et tilstrekkelig antall dyktige kvinner i det norske samfunnet? I en overgangsfase forsøkte man med frivillighet, men da skjedde det dessverre sørgelig lite. Lovregulering må faktisk til for å nå slike mål - og dette er ikke annerledes for innvandrere, som opplever at de på tross av høyere utdanning ikke en gang kommer til intervjuer. 

For øvrig synes jeg Herland burde begrense seg til å være rikssynser om det hun utvilsomt kan mye om, nemlig religionshistorie, og være noe mer forsiktig med å komme med for bastante oppfatninger om samfunnsøkonomiske forhold. Noen av påstandene om Norges oljepenger og bruken av disse, er faktisk direkte gale. Dette skjemmer en ellers provokativ bok som absolutt er et friskt innslag i samfunnsdebatten, der hun åpenbart tør å sette ord på en del forhold det ikke er helt stuerent å snakke høyt om. Jeg har ikke helt sansen for stilen hennes eller måten hun gjør dette på. Og kanskje skyldes noe av min antipati at vi har så totalt forskjellig politisk ståsted. På den annen side trengs flere stemmer i debatten, og jeg har respekt for at hun ikke har samme oppfatninger som meg! Helt til slutt en viktig presisering: Herland er ingen forsker, selv om media ynder å kalle henne dette. Jeg gir boka terningkast fire. 



Utgitt: 2010
Forlag: Luther
Antall sider: 202

Hanne Nabintu Herland

"Ørkenblomsten" (Regissør: Sherry Hormann)

En sann historie om kjønnslemlestelse


Filmen "Ørkenblomsten" er basert på somaliske Waris Diries bestselgende selvbiografi "Desert Flower".  Warie ble født i Somalia i 1965 og allerede som treåring ble hun omskåret og sydd igjen nedentil. To av hennes søstre døde som følge av omskjæring. Selv fikk Waris en alvorlig infeksjon fordi kvinnen som omskar henne ikke brukte rent utstyr. Med nød og neppe overlevde hun.

12-13 år gammel ble hun forespeilet et liv som en eldre manns fjerde kone. Mannen hadde betalt svært godt for henne, og foreldrene - fattige nomader med mange barn - trengte pengene. Natten før bryllupet rømte hun imidlertid. Hun la på sprang ut i ørkenen, og etter flere dager kom hun omsider frem til Mogadishu, der hun visste at hennes mors foreldre bodde. I sin tid hadde de nektet datteren å gifte seg med det de mente var en simpel nomade, med den følge at hun rømte ut i ørkenen med ham.

Familien i Mogadishu sørget etter hvert for å få Warie over til London. Som gratis hushjelp i den somaliske ambassaden vokste hun opp til å bli en voksen kvinne. Så brøt det ut borgerkrig i Somalia, og hele den somaliske ambassaden i London pakket sammen for å reise hjem. Tilbake sto Waris, uten å kunne engelsk og fremdeles analfabet. Fra den ene dagen til den andre en hjemløs som vandret rundt i Londons gater uten penger, uten å kunne gjøre særlig godt rede for seg og uten noe sted å gå. I desperasjon klistret hun seg på en ung kvinne som jobbet i en butikk. Kvinnen - Marylin - gikk til slutt med på å la henne overnatte en eneste natt hos henne. Dette skulle imidlertid bli innledningen til et varmt og godt vennskap, som ble helt avgjørende for Waris og hennes fremtid. 

Siden ble Waris toppmodell, guddommelig vakker som hun både er og var, og dette førte til en voldsom interesse for hennes bakgrunn. I et intervju fortalte hun om at hun var omskåret, og oppmerksomheten rundt dette førte etter hvert til at hun ble utnevnt som FNs talskvinne mot omskjæring av kvinner. Totalt anslås det at rundt 130 millioner kvinner er omskåret. Waris er visstnok den første kvinnen som har stått frem i offentligheten og tatt til motmæle mot omskjæring - en skikk en del afrikanske kulturer har praktisert i over 3000 år, i den tro at kvinnens uskyld må beskyttes. Ikke omskjærte kvinner har ingen sjanse på ekteskapsmarkedet, og anses på likefot med horer. Waris´engasjement i saken har ført til at mange land har innført forbud mot omskjæring, men fremdeles blir om lag 6000 kvinner omskåret hvert eneste år.

Filmer om Afrika og for den saks skyld om tvangsgifte og omskjæring er et "must" for meg når jeg kommer over slike. Derfor var jeg aldri i tvil om at "Ørkenblomsten" var en film jeg måtte se, skjønt jeg nok tenkte at den kom til å handle aller mest om en litt overfladisk toppmodellkarriere. Så feil kunne jeg altså ta! Historien om Warie gjorde noe med meg, og på slutten satt jeg rett og slett og gråt. For dette handler om en svært modig kvinne - en kvinne som lever i beste velgående, og som faktisk har gjennomlevd historien i filmen. Mye av det som fremgår av filmen er rystende. En ting var den bestialske omskjæringen som fant sted ute i ørkenen - en annen var episoden der Warie kom inn på et sykehus i London med sterke smerter i underlivet. Den britiske legen tilkalte en somalisk helsearbeider og ba ham tolke. Mens legen redegjorde for hva han måtte gjøre for å hjelpe henne, "oversatte" somalieren at "du burde skamme deg der du ligger og bretter deg ut på den måten - hva tror du din mor ville si om hun så deg nå" osv. Skamfull reiste Warie fra klinikken, fremdeles med underlivssmerter forårsaket av altfor stram sying av kjønnsåpningen ... Heldigvis tok hun tak i dette etter hvert og gikk til kamp mot den meningsløse tradisjonen med å kjønnslemleste kvinner.

Liya Kebede, som selv er modell i tillegg til skuespiller, tolket rollen som Waris Dirie på en helt fantastisk måte. Jeg fikk faktisk assosiasjoner til Whitney Houston slik hun var i sine velmaktsdager. Og Sally Hawkins som venninnen Marylin var bare helt herlig! En historie som dette får en ekstra dimmensjon fordi den er basert på en sann historie, rett og slett fordi virkeligheten som regel overskygger en hver fiksjon. Det jeg for øvrig likte med denne historien er at den tross alt endte bra, selv om Warie måtte gå veien via et arrangert ekteskap i England for å få oppholdstillatelse. Hun fikk et godt liv til slutt! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2009
Originaltittel: Desert Flower
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Liya Kebede (Waris Dirie), Sally Hawkins (Marylin), Craig Parkinson (Neil), Meera Syal (Pushpa Patel), Anthony Mackie (Harold Jackson), Juliet Stevenson (Lucinda), Timothy Spall (Terry Donaldson), Soraya Omar-Scego (Waris - 12 år gammel)
Spilletid: 121 min.

Waris på flukt gjennom ørkenen

Waris og Marylins veier krysses

Marylin lærer Waris å gå på høye hæler

Liya Kebede og den virkelige Waris Dirie

Liya Kebede i rollen som toppmodellen Waris Dirie

"Tyrannosaur" (Regissør: Paddy Considine)

Britisk sosial-realisme på sitt aller, aller beste!


Joseph er og blir en taper. Uten noen særlig impulskontroll å snakke om, havner han i trøbbel med alt og alle. Det skal nesten ingenting før selvbeherskelen forsvinner, og han enten havner i slosskamp eller verbalt håndgemeng. Det hele topper seg etter et par episoder - en hvor han rett og slett sparker ihjel hunden sin, og en hvor han lar sitt sinne gå ut over noen yngre gutter som spiller biljard i en bar, og som driver med uskyldig moro.

Helt ute av seg etter sistnevnte episode havner han tilfeldigvis i veldedighetsbutikken til Hannah. Helt nedbrutt søker han ly bak et stativ med brukte klær. Mens han hikster, ber hun for ham. Joseph møter henne likevel kun med forakt og håner henne - som den vestkantfruen han går ut fra at hun er. Hva vet hun om livet der ute? Sånn egentlig? Beskyttet som hun lever på beste vestkant, uten å mangle noe ... ?

Noen dager senere kommer han innom butikken hennes igjen. Hannah har et blått øye. Selv om Olivia insisterer på at hun har snublet på badet, skjønner Joseph at hun kanskje ikke har det så greit som han først hadde trodd, og dette blir kimen til noe som gradvis vokser frem mellom dem. Litt tillit kanskje, mellom to mennesker man ikke skulle tro hadde noe som helst til felles, men som faktisk er like skipbrudne begge to, om enn på noe forskjellig måte. For Hannah lever med en voldelig ektemann, en ektemann som ikke går av veien for å pisse henne ned når hun har sovnet på sofaen og ikke deler ekteseng med ham, en ektemann som tar med makt det hun ikke gir ham frivillig ... Og som slår når avmaktsfølelsen overmanner ham, noe den gjør nokså ofte. Så ber han om tilgivelse etterpå, men dette gjør mindre og mindre inntrykk på Hannah. Men hvor kan hun egentlig gå? For hvem vil tro at den "perfekte" mannen hennes er en som slår? En som voldtar henne? Ikke menighetens medlemmer i alle fall.

Joseph selv har imidlertid sine svin på skogen. Hans kone døde for fire-fem år siden, og vi skjønner etter hvert at han selv har vært en konemishandler. Hvordan kan han representere en trygg havn for Hannah når hun omsider bestemmer seg for å forlate sin syke, syke mann? Og så er det kanskje nettopp det han blir ... Selv om han advarer Hannah om at ingen kan føle seg trygg hos ham. Mens Olivia gradvis begynner å slappe av, får historien imidlertid en dramatisk vending ...

I rollene som hhv. Joseph og Hannah finner vi Peter Mullan og Olivia Colman. Deres rolletolkninger er virkelig stor skuespillerkunst! Historien som fortelles i denne filmen er så rystende at det gjorde vondt å se den. Og når jeg tenkte at nå kan det ikke bli verre, så var det nettopp det det ble. Det er en god del sterke scener i filmen, og den har av den grunn fått 18 årsgrense. Dette er mao. ikke en film for sarte sjeler. Peter Mullan omtales som en av britenes beste karakterskuespillere, og filmen er ansett som "The best British Film of the Year". Jeg kan i grunnen bare slutte meg til denne karakteristikken! Jeg vet ikke hvorfor jeg selv stadig oppsøker slike mørke filmer, men det er noe med dem som får meg til å føle at temaene er mer viktige enn i de typiske feelgood-filmene. Britene er for øvrig ekstraordinært gode på å lage fantastiske sosialrealistiske filmer innenfor nokså nøkterne rammer, der det er historien som sådan som står i sentrum. Her blir det terningkast seks!

DVD´en hadde release i foregående uke, men skal i følge filmweb.no ha premiere på norske kinoer i april i år. Løp og se, sier jeg!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Tyrannosaur
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Peter Mullan (Joseph), Olivia Colman (Hannah), Eddie Marsan (James, Hannahs ektemann)
Spilletid: 91 min.

Hannah og ektemannen James

Hannah og Joseph

Joseph lar all sin frustrasjon gå ut over et skur i hagen

Gjensidig behov for trøst

Stéphane Hessel: "Bli sint!"

Likegyldighet har aldri bragt verden fremover

Denne lille boka inneholder en rundt 30 siders pamflett som utkom i Frankrike i oktober 2010 under tittelen "Indignez-vous!" Oversatt til norsk skulle det bety noe sånn som "Bli indignert!" Det første opplaget utgjorde 6000 eksemplarer, men så eksploderte salget. Bare i fransktalende land har den solgt i over 2 millioner eksemplarer og tallet kan dobles når man tar med verden for øvrig. Pamfletten er foreløpig oversatt til 30 språk, og det er mer enn antydet at den har vært avgjørende for opprøret i mange arabiske land i løpet av det året som har gått. Libya, Syria, Egypt ... bare for å nevne noen av dem.

Den norske utgaven, som er utgitt av Arneberg forlag, inneholder innledningsvis en presentasjon av forfatteren, forord av Anders Heger og Vigdis Hjorth samt et etterord av Bernt Hagtvedt - i tillegg til selve pamfletten.

Først litt om forfatteren, som man for øvrig kan lese om på Wikipedia. 

Stéphane Hessel ble født i 1917 i Berlin. Han er jøde og da andre verdenskrig brøt ut, bodde han og familien i Paris. Familien unnslapp ikke nazi-Tysklands jødeforfølgelse, men det som skiller Hessels historie fra så mange andres, er at han klarte å rømme - flere ganger. "Da jeg fikk livet tilbake, måtte jeg bruke det til noe", skriver forfatteren i sine memoarer. Etter krigen jobbet han ved FN, og da spesielt med Menneskerettighetserklæringen. På side 35 sier han følgende:

"Den universelle menneskerettighetserklæringen står i gjeld til den universelle avskyen for nazismen og totalitarismen - og takket være vår deltakelse ble den også preget av motstandsbevegelsens ånd. Jeg hadde en følelse av at vi måtte handle raskt og ikke la oss lure av hykleriet i seierherrenes erklærte tilslutning til verdier som ikke alle hadde til hensikt å gå lojalt inn for, men som vi prøvde å tvinge på dem."

Det handlet den gang som nå om å forfekte noen idealer, å ha noe å tro på i en verden som en periode hadde gått fullstendig av skaftet og foretatt de mest gruoppvekkende ting. Det som imidlertid har preget verden etter hvert som den materielle velstand har økt, er likegyldighet.

"Den verste av alle holdninger er likegyldigheten, det å si: "Jeg kan ikke gjøre noe med det, jeg klarer meg som best jeg kan." Den som oppfører seg slik, mister en av de vesentlige bestanddelene som utgjør det menneskelige. En av de uomgjengelig nødvendige bestanddelene, nemlig evnen til å bli sint og det engasjementet som følger denne evnen." (side 33)

Anders Heger skriver om det samme i sin del av forordet:

"Denne lille boka trekker spennet fra et annet av Europas skjebneøyeblikk - den annen verdenskrig - til samfunnspolitiske spørsmål i en annen tid, i en annen politisk virkelighet.: Palestinaspørsmålet. Menneskerettighetene. Velferdsstaten. Kampen mot nazismen og hverdagens små og store spørsmål et par generasjoner senere er bundet sammen via en enkelt manns livsskjebne. To ytterpunkter i det samme livet: En ung frihetskjemper og en eldgammel diplomat. Felles er et brennende engasjement - og en klippefast tro på at det spiller en rolle hva vi mener. Det har betydning hva vi gjør. For det er vår tid som er viktig - alltid. Det er her og nå som gjelder.
              Det er dette som er så lett å glemme - i et liv som består av hverdager, av få eller ingen heroiske øyeblikk, av alt det alminnelige og tilsynelatende uviktige. Vi blir gående og tro at de store kampene tilhører andre mennesker, andre steder, andre tider. Derfor kan vi komme til å tro at det egentlig ikke så viktig hva vi gjør.

              Men det er vi som bebor historien.

              Det er vårt engasjement og våre handlinger som skal avgjøre hvordan morgendagen skal se ut." (side 12)

Hessel har for øvrig engasjert seg sterkt i Palestinaspørsmålet, og er skuffet over jødenes innsats i den sammenheng. Som han sier:

"At jøder selv kan begå krigsforbrytelser, er ikke til å holde ut. Dessverre inneholder historien få eksempler på folk som lærer noe av sin egen historie." (side 38)

Helt til slutt ønsker jeg å sitere følgende fra Bernt Hagtvedts etterord:

"En 93 år gammel fransk motstandsmann skriver en pamflett på 29 sider. Den er ikke spesielt glitrende skrevet. Innholdet er sentrert rundt argumenter, selv om tonen er båret oppe av en moralsk patos som er sjelden å høre i det samtidens mer kyniske Europa. Hessel tar et moralsk oppgjør med elitenes politiske og finansielle maktarroganse. Han angriper sosial og kulturell ulikhet, og han freser mot politisk likegyldighet. Han gjør det under henvisning til den franske motstandsbevegelsens holdninger i kampen mot nazistene. Alt dette har vi hørt før. Eller har vi? So what?" (side 49)

Selvsagt spiller det en rolle! Som Hessel skriver: "Du må først bli forbannet. Det fører nemlig til noe svært viktig: Engasjement!" De fleste mennesker er imidlertid ikke engasjerte. De er numne og nokså likegyldige til verdensbegivenheter som ruller inn over TV-skjermene i beste Dagsrevy-tid. Det er som om engasjement og for den saks skyld ekte begeistring har gått av moten, som om det å bli sint er en primitiv følelsesreaksjon som helst skal fortrenges. Denne lille boka er utgitt etter 22. juli 2011, og mon tro om det måtte en slik dramatisk begivenhet til for at Hessels pamflett skulle få relevans i den lille boblen Norge tross alt er i det store verdensbildet?

Denne beskjedne lille boka lå under mitt juletre i året som gikk, og to måneder tilbake ante jeg ikke en gang om bokas eksistens - ikke før bl.a. Arks bokhandel på Karl Johan hadde nesten en hel vegg med denne boka rett etter nyttår. Jeg hadde nok uansett oppdaget den til slutt, men takker samtidig for at et engasjert menneske tenkte på nettopp meg da hun kom over denne spennende lille boka! Her blir det terningkast fem!

Utgitt i Frankrike: 2010
Originaltittel: Indignez-vous
Engelsk tittel: Time for outrage (her kan pamfletten lastes ned i fulltekst)
Utgitt i Norge: 2011
Forlag: Arneberg forlag 
Oversatt: Kjell Olaf Jensen
Antall sider: 62

Stéphane Hessel

"Son of Babylon" (Regissør: Mohamed Al-Daradji)

Sterkt drama fra ukene etter Saddam Husseins fall


"Son of Babylon" er en prisbelønt film fra 2010, som den irakiske regissøren Mohamed Al-Daradji (f. i 1978) står bak. Han flyktet fra Irak til Nederland i 1995. Der utdannet han seg til kameramann. Senere videreutdannet han seg ved The Northern Film School i Leeds i England med tanke på å bli filmregissør. Hans spesielle bakgrunn fra Irak har gjort ham engasjert i å lage filmer med et krigsherjet Irak som tema i en eller annen form. "Son of Babylon" er hans fjerde film.

I filmen befinner vi oss i Nord-Irak to uker etter Saddam Husseins fall (i 2003). 12 år gamle Ahmed og hans bestemor har startet en lang reise for om mulig å finne spor etter hans far og hennes sønn. Ahmeds far har vært borte i 12 år - dvs. helt siden Gulfkrigen i 1991. Bestemoren har nemlig hørt at noen krigsfanger er funnet i live sør i landet, og for noen år siden mottok hun dessuten et brev fra en av sønnens medfanger, hvor han fortalte at hennes sønn befant seg nettopp der. Hun er helt oppsatt på å finne ham, fordi barnebarnet trenger en far.

Det er en farefull ferd bestemoren og hennes barnebarn har lagt ut på. Vi følger dem gjennom et endeløst ørkenlandskap, uten tegn til liv. I den grad de etter hvert støter på andre, er det enten tale om militærkolonner med amerikanske soldater eller sammenstimlinger av irakere på flukt. Det meste av bygninger er fullstendig ødelagt. Ruiner og atter ruiner så langt øyet rekker ...

I løpet av reisen passerer de Kurdisan, de er innom et fullstendig ødelagt Bagdad og de kommer til slutt frem til reisens mål, fengselet i Babylon, men uten å finne Ahmeds far. Etter hvert blir de ledet fra massegrav til massegrav, men uten å finne spor etter mannen de søker ... En skjebne de for øvrig deler med mange irakere ... I løpet av de foregående 40 årene er det anslått at rundt 1 mill. irakere forsvant. Det er funnet massegraver med om lag 300 000 uidentifiserbare lik, og det innebærer at det fremdeles er mange som ikke aner hvor det ble av deres kjære. 

Dette er en sterkt drama fra den første tiden etter Saddam Husseins fall. Filmen viser et Irak uten noen særlig fungerende infrastruktur som følge av krigens ødeleggelser. Samholdet mellom den 12 år gamle gutten og hans analfabete bestemor som kun kan kurdisk og ikke et ord arabisk, er rørende. Sørover i Irak er det nemlig kun arabisk som gjelder, og uten barnebarnet ville hun vært fullstendig hjelpeløs. Filmen slutter med at bestemoren dør, noe som medvirker til at guttens skjebne - langt, langt hjemmefra - er svært uviss ... "Bare" én av enormt mange skjebner og ofre som en krig nødvendigvis bringer med seg ...

Jeg fant denne filmen på salg på Platekompaniet rundt juletider. Plutselig ble jeg oppmerksom på et lite knippe av filmer fra www.dogwoof.com, og temaene påkalte min nysgjerrighet. Så langt har jeg bare sett en av dem - "Garbage Dreams" fra Kairo. Kulissene i "Son of Babylon" er så autentiske som det er mulig å få dem, og selv om skuespillertalentene hos bestemoren og barnebarnet med Shazada Hussein og Yasser Talib kanskje ikke akkurat er i stjerneklassen, reduserte dette på ingen måte min opplevelse av historien. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Irak
Språk: Arabisk og kurdisk
Genre: Drama
Skuespillere: Shazada Hussein, Yasser Talib
Spilletid: 90 min.

12 åringen Ahmed - på leting etter sin far

Farefull reise

Tett samhold mellom bestemor og barnebarn

Infrastrukturen i Bagdad har brutt fullstendig sammen

Gamle ruiner i Babylon

Ved en av Iraks mange massegraver

Pixar Vgel - For the birds: denne er helt fantastisk!

Kristín Marja Baldursdóttir: "Jeg er Freyja"

Islands svar på Isabel Allende?

Det var rene tilfeldigheter som førte til at jeg ble oppmerksom på denne boka og endte opp med å foreslå den for en av mine boksirkler. Særlig opplysningen om at forfatteren tidligere er blitt nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, fremkalte min nysgjerrighet. Nå var det riktignok for en helt annen bok - "Karitas, uten tittel" - i 2006, mens herværende bok utkom i 2004, og opprinnelig het "Måkelatter" da den utkom på norsk i 2010. Hvorfor tittelen ble endret til "Jeg er Freyja" i forbindelse med utgivelsen av pocketutgaven, vet jeg ikke, men jeg har en mistanke om at det kan ha sammenheng med at boka er filmatisert under denne tittelen. 

Kristín Marja Baldursdóttir er for øvrig islandsk og ble født i 1949. Så vidt jeg vet har hun kun utgitt fire bøker. I 2011 mottok hun Jónas Hallgrimssons Award, en pris som hvert år gis til en viktig islandsk forfatter. I begrunnelsen for tildelingen heter det at "Kristín Marja's subject matter is the reality of Icelandic women. She illuminates the life and work, dreams and longings of women."

Handlingen i boka finner sted i en liten islandsk fiskelandsby i 1950-årene, og det er betraktninger gjort av den 12 år gamle jenta Agga som formidles. Agga har livlig fantasi og trekker sine helt egne slutninger av ting hun opplever. Da tanten Freyja kommer hjem etter mange år i Amerika, settes det meste av det Agga har vært vant til, på hodet. Fordi det ikke er enkelt å skaffe seg et husvære på Island, tvinges familien til å ta imot denne spesielle kvinnen, selv om de egentlig ikke har plass. Verst går det ut over Agga som heretter må sove på en campingseng. Kanskje ikke så rart at hun fra første stund misliker Freyja og har henne mistenkt for å være en ond heks?

Freyja har åpenbart det de fleste kvinner i den lille fiskelandsbyen mangler. Ikke bare er hun gudsbenådet vakker, med et hulderhår som rekker henne langt ned til midjen, men hun er så smal rundt livet at de fleste - både kvinner og menn - gisper når de får se henne. Med seg fra Amerika har hun mengder med kofferter fulle av vakre kjoler, som hun deler ut til de eventyrlystne kvinnene i familien. Hennes nærvær forrykker i grunnen det meste på stedet, og mest av alt må Agga tåle å bli vitne til at de fleste forguder Freyja. Selv føler hun at denne tanten er så kald, så kald, og at hun har mye å skjule. Hvorfor spiser hun nesten mindre enn katten for eksempel? Agga finner snart ut av hemmelighetene til Freyja, der hun nattestid glupsker i seg mengder med mat, for så å spy det hele opp igjen ... 

Agga har en finger med i spillet på det meste som skjer, også når romansen mellom Freyja og Bjørn Theodor seiler opp. Mens Bjørn Theodor er sjenert, er Freyja stolt - så det er helt klart at de trenger litt drahjelp fra 12 åringen! Parallelt følger vi familiens kvinner som rivaliserer seg i mellom. Oppe i alt dette forsøker Aggas morfar, som jobber på tråler og som bare er hjemme innimellom, å distansere seg fra alt ståket rundt kvinnene han er omgitt av, enten han vil eller ikke. Etter hvert skal imidlertid familiesamholdet bli satt på kraftige prøver, og til slutt skal en spesiell hendelse binde dem sammen for alltid ...

Jeg ser at boka er betegnet som en kriminalroman bl.a. i Bokklubbens presentasjon av den. Det synes jeg er å ta litt hardt i, selv om det absolutt forekommer mord i boka. Først og fremst er dette en meget fornøyelig bok full av humor og situasjonskomikk, alt sett gjennom et barns øyne. Personlig synes jeg at språket antok litt vel svulstige former noen ganger, så kanskje er det ikke så rart at det på smussomslaget er et sitat om at forfatteren er Islands svar på Isabel Allende? Uansett - boka er svært lesverdig, selv om handlingen tidvis var noe stillestående og uten det helt store drivet. Forfatteren er imidlertid glitrende når hun beskriver enkelte av scenene som oppstår rundt Freyja, en kvinne som nekter å gi etter for smålige konvensjoner eller det man på godt norsk kaller Janteloven. Ved vurderingen av terningkast ender jeg her med en firer. Og så gleder jeg meg til å se filmen når den kommer!

Utgitt på Island: 2004
Originaltittel: Mávahlátur
Utgitt i Norge første gang: 2010 
- under tittelen "Måkelatter"
Oversatt fra svensk: Ellen Karine Berg
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 285

Kristín Marja Baldursdóttir

Hell Is For Children by Pat Benatar

Johan B. Mjønes: "Orkanger"

Om mobbing, skyld og hevn

Terje og Børge vokser opp i Orkanger. De er like gamle, går i samme klasse og er opptatt av fotball. Men der stopper også alle fellestrekk. For mens Terje blir mobbet, er Børge en mobber. Og han gjør livet til Terje til et sant helvete i viktige barndomsår. Ikke bare plager han Terje innbitt, men han tar også livet av den lille katten hans, brenner bort hele ansiktet til den lille kattepusen til den til slutt dør ...

Lenge forsøker Terje å skjule at han blir mobbet, for det er forbundet med så stor skam å være et mobbeoffer. Men så går Børge og gjengen litt for langt, og det blir tatt affære på skolen. Læreren blir involvert, og Børge synes det er dypt urimelig at han, som nesten ikke har gjort noen ting, får skylden. Han som bare ville ha det litt moro. Det var liksom ikke meningen å gå så langt, men så ble det slik, og det kan da ikke han ta hele skylden for ... ? Han lover bot og bedring og skal ta med Terje i fotballspillet i neste friminutt. Og Terje blir så glad for endelig å få være med, og skjønner for sent at bare hans blotte nærvær irriterer vettet av Børge, at han blir ansett som klengete når han dilter etter guttene. Og så smeller det igjen ...

I ettertid får vi vite at det er drapet på katten som gjorde at Terjes foreldre til slutt valgte å flytte fra stedet, bort fra all ondskapen som sønnen var omgitt av.

25 år senere er Terje tilbake i Orkanger. I mellomtiden har han utdannet seg til psykolog og har fått en samboer. Vi får høre at han har gått årevis i terapi for å komme over alle traumene fra barndommen, og at terapien har vært medvirkende til hans yrkesvalg. Han har tatt sin kones etternavn - som om han har ønsket å slette alle spor fra barndommen. Nå er han oppnevnt som sakkyndig i en barnefordelingssak som skal opp for herredsretten, og så oppdager han et kjent navn .... Børge er far til barnet i saken ...

Terje skulle ha sendt oppdraget som sakkyndig fra seg fordi han er inhabil, men så gjør han ikke det likevel. Selv føler han seg veldig habil, og tenker at denne saken verken handler om ham eller Børge. Derimot skal han ta stilling til barnets beste. Og da er det jo faktisk en fordel at han vet det han vet om Børge, kan se gjennom alle manipuleringene hans, redder barnet fra dette grusomme mennesket som han er overbevist om er like ond som for 25 år siden. Vi følger ham der han er på hjemmebesøk hos Børge og skal vurdere interaksjonen mellom ham og barnet, ei lite jente på 3-4 år. Problemet er bare at der andre ville ha sett et svært normalt far-datter-forhold, tolker Terje alt gjennom sine egne erfaringer med mannen han kjente en gang for 25 år siden ...

Dette er en bok som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Fortellergrepet som forfatteren har valgt er spennende, fordi offer og overgriper - Terje og Børge - veksler på å være bokas jeg-person. Vi møter dem som barn, som 40-åringer og til slutt som gamle menn. Hele tiden skifter perspektivet, slik at vi får innblikk i hvordan de på hver sin måte (feil)tolker virkeligheten og lar dette få fatale konsekvenser for den andre og dens liv. Til slutt er det ikke gitt hvem som egentlig er offer og hvem som er overgriper, og sympatier og antipatier veksler alt etter hvilken rolle mennene inntar. Det handler om skyld, hevn og uante konsekvenser - to ødelagte mennesker med hver sin ballast i ryggsekken og som tolker verden ut fra dette. Mens Terje tross alt hadde foreldre som var svært, svært glade i ham, får vi mellom linjene vite at så ikke var tilfelle for Børge, hvilket mest sannsynlig var årsaken til at han var grusom mot andre som barn. Men en gang overgriper/mobber er ikke ensbetydende med at man nødvendigvis er slik hele livet. I møtet med Terje som sakkyndig - en mann han ikke kjente igjen - spiller det imidlertid ingen rolle at han er en god far for datteren sin. For Terje ser bare det han vil se, og tolker det fine han tross alt ser som et påtatt spill og et forsøk på manipulering.

Fortellerstilen i boka er nokså manende og repeterende og et stykke på vei fant jeg dette litt slitsomt. Jeg skjønte vel heller ikke poenget med dette, fordi historien som sådan kom mer enn tydelig frem. Likevel vil jeg si at boka er meget velskrevet. Første del - mobbesekvensen - burde rett og slett vært pensum i grunnskolen! Underveis i lesingen ble jeg både forbannet, oppgitt og kvalm. Kvalm over å lese om hvordan Børge pinte en kattunge til døde. Forbannet over at Terje valgte å stille som sakkyndig til tross for at han var inhabil, og oppgitt fordi hver av partene kun evnet å se sitt eget perspektiv. Men så var kanskje forfatterens hensikt også oppnådd? Dette er ikke en bok man kan forholde seg likegyldig til. Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2010
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Haakon Strøm og Herman Sabado
Spilletid: 4 t 2 min.

Johan B. Mjønes

Boris Akunin: "Vinterdronningen"

Uspennende russisk krim

Da jeg kom over denne lydboka og fikk forståelse for at det dreide seg om en russisk krimbok, hvor handlingen var lagt til Moskva i 1876, ble min nysgjerrighet umiddelbart tent. Jeg lånte både "Vinterdronningen" og "Tyrkisk gambit" på biblioteket, og skred til verket ...

Hovedpersonen i boka er Erast Petrovitsj Fandorin, og han er tjenestemann med 14. laveste rang i statsregulativet, for å sitere forlagets omtale av boka. Like fullt er han både ambisiøs og intelligent, sin unge alder (på 19) til tross. Egentlig var han i gang med en høyere utdannelse, men så døde hans far, og dermed var det bare en ting å gjøre: å få seg en jobb slik at han skal kunne forsørge seg selv. Og hva var vel mer naturlig enn å begynne i politiet?

I bokas åpningsscene blir vi vitne til at en ung adelsmann begår selvmord foran en liten folkeansamling. Selvmordet begås ved det vi i dag kjenner under begrepet russisk rulett, men som den gangen ble kalt amerikans rulett. Det viser seg at det er enda en ung mann som har begått selvmord på samme måte. De har begge det til felles at de har testamentert alt de eier - og det er visstnok ikke lite - til en vakker kvinne, som holder et hoff for unge velhavende menn. Fandorins oppgave er å finne ut hva som er sammenhengen mellom disse selvmordene og den vakre kvinnen, og underveis havner han bl.a. i London ...

Miljøskildringene i boka er absolutt interessante og Eindride Eidsvold leser med slik innlevelse at det er en fornøyelse å høre på ham. Like fullt kjedet denne boka meg nesten til døde. Historien ble aldri spennende, og når det først skjedde noe, var det i grunnen for sent. Underveis hadde jeg mest av alt lyst til å kaste hele boka fra meg og begynne på en annen. Men så hørte jeg likevel videre ... uten at jeg i ettertid kan konkludere med at det var vel verdt å bruke tiden på denne boka. Jeg kommer ikke til å gidde å lese/høre "Tyrkisk gambit". Jeg er veldig i tvil om jeg skal gi terningkast tre eller fire, men synes at boka bør få en firer tross alt. Den er ikke dårlig skrevet, men historien fenget meg ikke. Jeg forventer litt spenning når jeg leser krim, men dette er helt fraværende i denne boka.

Forfatteren heter egentlig Grigori Shalvovisj Tsjkhartisjvili, men skriver altså under psevdonymet Boris Akunin. Han er både forfatter og oversetter (av japansk og engelskspråklig litteratur). Akunin har skrevet syv bøker om Fandorin, og fire av disse er filmatisert.

Utgitt på russisk: 2002
Utgitt på norsk: 2003
Oversatt: Isak Rogde
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Eindride Eidsvold
Spilletid: 7 t 30 min.

Boris Akunin

"Maskenes konge" (Regissør: Wu Tianming)

Kinesisk filmkunst i ypperste klasse!


Wang er en omreisende illusjonskunstner som livnærer seg av en eldgammel Sichuansk teknikk som går ut på å skifte masker med lynets hastighet. Mens tilskuerne står fjetret i ring omkring ham, som om de var vitne til ren magi, skifter han masker fra de mest fargesprakende til de mest groteske fra den ene brøkdelen av et sekund til den neste. Derfor kalles han Maskenes Konge.

Den gamle Sichuanske teknikken kan i følge tradisjonene kun læres videre fra far til sønn, eller til en sønnesønn. Sønnen til Maskenes Konge er imidlertid - til hans store sorg - død. Da han får mulighet til å kjøpe en liten gutt på markedet, slår han derfor til. Dette blir innledningen til en lykkelig tid, hvor han og den lille gutten - lille valp, som han kaller ham - opptrer sammen. De bor på en husbåt sammen med en liten ape, og denne trioen er en suksess hvor enn de måtte opptre.

Stor er skuffelsen da det viser seg at lille valp slett ikke er en gutt, men derimot en liten pike. Fra det ene øyeblikket til det neste skifter han innstilling til barnet, som nå bare er håpløst fordi det er en jente. Rent umiddelbart ønsker Wang å støte jenta fra seg, og uansett hvor mye hun gråter, er han helt ubøyelig. Han legger fra kai i husbåten sin. Ikke før han ser at jenta prøver å komme etter ham i vannet, og han må hoppe uti for å redde henne fra å drukne, gir han etter for følelsene. Mot at den lille jenta lover å jobbe svært hardt, lar han henne få bli. Og riktig lærenem og hardtarbeidende er hun!

Etter dette følger en tid hvor den ene katastrofen avløser den neste, som regel utløst av ubetenksomhet fra den lille jenta. Men uansett hvor ille det går, står de to sammen. Det er et rørende samhold som beskrives, hvor begge er avhengige av hverandre. Og Wang stilles overfor et dilemma: skal han la den gamle maskekunsten følge ham i graven, eller skal han bryte gamle tradisjoner og lære kunstene videre til den lille jenta?

Denne filmen er så nydelig, så nydelig! En skatt og en perle, rett og slett. Det kommer til å bli hardt å levere den tilbake på biblioteket igjen, for dette er en film jeg gjerne skulle likt å eie - rett og slett for å kunne se den om og om igjen når jeg måtte ønske. Men uansett hvor mye jeg har lett på nettet, har jeg ikke klart å finne noe sted hvor den er å få kjøpt. Igjen takker jeg Deichmanske bibliotek for at de gjorde det mulig for meg å få sett denne filmen! Skuespillerne Chu Yuk og Chao Yim Yin spiller Wang og den lille jenta med en slik innlevelse og varme at jeg ble helt forgapt. Her møter vi kyniske menneskehandlere, barnekidnappere, godheten fra enkeltmennesker overfor andre som ikke har det så bra, ærligheten som en del av menneskets verdighet, kinesisk opera og fargesprakende kostymer - bare for å nevne noe. Filmen har mottatt et helt lass med priser over hele verden. Det forundrer meg ikke, fordi det menneskelige uttrykket i filmen har noe universelt over seg som går rett hjem hos de fleste, uansett kulturell bakgrunn. Her blir det terningkast seks!

Innspilt: 1996
Originaltittel: Bian Lian
Engelsk tittel: The King of Masks
Nasjonalitet: Kina
Språk: Mandarin
Skuespillere: Chu Yuk, Chao Yim Tin
Spilletid: 102 min.

Den lille jenta er avslørt, og trygler om å få bli hos Wang

Jenta jobber hardt og får bli

Maskenes Konge

Et rørende samhold

Konkurranse

For å markere at jeg nærmer meg 85 000 sidevisninger/treff på bloggen min, ønsker jeg å lage en liten konkurranse.

Legg igjen en kommentar om den beste boka du har lest i løpet av det siste året, og vær med i trekningen om Stephan Mendel-Enks bok "Tre aper".

Jeg trekker en vinner 1. mars 2012.

Boka kjøpte jeg i forbindelse med arrangementet på Jødisk Museum i Oslo

Boka inneholder en dedikasjon fra forfatteren. Les for øvrig min omtale av boka her. Og om forfattertreff på Jødisk Museum i Oslo søndag 12. februar her ...

Forfattermøte med Stephan Mendel-Enk på Jødisk Museum i Oslo søndag ettermiddag 12. februar 2012

Jødisk Museum i Oslo har planer om å arrangere jevnlige forfattertreff i sine lokaler, og i ettermiddag var det forfatteren Stephan Mendel-Enk som skulle presentere sin bok "Tre aper", som utkom på norsk i Dinamo forlag i 2011. Fordi jeg både har lest boka tidligere og ble svært begeistret for den, nølte jeg ikke med å takke ja da en venninne spurte om jeg var interessert i å bli med på dette arrangementet! 

Jødisk Museum i Oslo holder til i Calmeyers gate 15b.

Sidsel Levin presenterte Stephan Mendel-Enk, og i den forbindelse opplyste hun at muséet ble kontaktet av oversetter Gøril Eldøen i forbindelse med en del jiddiske ord som hun slet med å få oversatt til norsk. Noen av problemene skyldtes av jiddisk ikke lenger er et levende språk i Norge, og at språket, slik det blir brukt blant jøder i Sverige, har klare røtter til polsk. Når muséet ga råd i forhold til oversettelsen til norsk, valgte man å ta utgangspunkt i den utgaven av jiddisk som faktisk brukes i Norge. Som en liten "diggresjon" nevnte Levin at muséet arrangerer et jiddisk seminar 2. og 3. september i år. 

Sidsel Levin mener at Stephan Mendel-Enk i sin bok har klart å fange den typiske jødiske humoren, jødisk galskap, sårbarheten ved å være en minoritet og tilhørigheten til det jødiske miljøet på en utmerket måte. Hun ga derfor uttrykk for stolthet ved å ha fått denne forfatteren til å komme til dem.

Innledningsvis fortalte Mendel-Enk om bakgrunnen for boka, hvorfor han skrev den samt problemene med å skrive som en representant for en minoritet. Han hadde aldri skrevet en bok før, og hadde vansker med å komme i gang. Så traff han en fyr som drev en bokhandel og som tilfeldigvis også jobbet i et forlag, og deretter begynte ballen å rulle. Dvs. først skrev han en helt annen bok - "Med uppenbar känsla för stil : ett reportage om manlighet", men det var hele tiden den boka som senere skulle bli "Tre aper" som var hans egentlige mål. I mellomtiden arbeidet han som journalist, men denne delen av livet hans føltes ikke så meningsfylt som tidligere.

Fire år gikk før han klarte å finne den rette tonen i boka. Det var først da han begynte å beskrive stemningen rundt besteforeldrene at brikkene begynte å falle på plass. Tittelen "tre aper" refererer seg i følge forfatteren til de tre mannlige personene Jacob, hans far og farfar - hver av dem "aper" ... Relasjonene mellom disse mennene og beskrivelsen av dette, gjorde at han for alvor kom i gang med skrivingen.

Boka inneholder et familiedrama som foregår på to tidsplan. Hovedpersonen Jacob kommer til Göteborg i sin mormors begravelse, og familien samles for første gang på mange, mange år. Jacob minnes sin barndom, og dermed er vi tilbake i hans bar mitzva. Og så er historien i gang ...

I følge forfatteren er det mye selvbiografisk i boka, men han har ellers diktet inn det meste av dramaet som utspiller seg. Innimellom leste han høyt fra boka, og latteren trillet i forsamlingen. For boka er fantastisk morsom! 

Selv var han veldig spent på reaksjonene da han utga boka. Både han og forleggeren hadde levd så lenge med boka og flerfoldige ulike utkast at de var ute av stand til å bedømme om den var god eller ikke, om humoren ville fungere eller bare falle som stein til grunnen. Det skulle snart vise seg at alle bekymringer ble gjort til skamme. Boka ble nemlig svært godt mottatt, og den er etter hvert oversatt til en rekke språk. Blant annet er den utgitt i England, men av en eller annen grunn ikke i USA. Han opplyste - som en kurositet - at boka ikke er utgitt i Israel - angivelig fordi den er for jødisk ...

I det jødiske miljøet i Sverige har boka for øvrig også blitt godt mottatt. Reaksjoner som "Jeg synes boka er veldig bra, og bryr meg ikke om hva andre synes" indikerer kanskje at ikke alle er like glade for å få det typisk jødiske utlevert på godt og vondt. Når man skal skrive en humoristisk bok, er det ifølge Mendel-Enk vanskelig å ta hensyn til alle og uten å tråkke noen på tærne. For ham var det viktig at boka skulle være morsom og underholdende, men han ser også faren for at noen kan føle seg støtt.

Hva handler så den typiske jødiske humoren om? Mendel-Enk tror at noe handler om at jøder er en minoritet - en utsatt sådan. Sex er dessuten ikke like tabu innenfor jødedommen som f.eks. i USA. F.eks. spiller Woody Allen mye på seksuelle nevroser i sine filmer. Harsellering med de mange regler som finnes innenfor jødedommen er også et velkjent tema innenfor det man vanligvis karakteriserer som typisk jødisk humor.

Mendel-Enk skriver for øvrig om omskjæring i boka, og det på en slik måte at hele salen skogglo da han leste fra boka om dette. Debatten rundt dette med omskjæring har rast i Sverige - på lik linje med her hos oss. Er dette humant eller er det bestialsk?

Helt til slutt nevnte forfatteren at litteratur bygger broer over manglende kunnskap om minoriteter. Dette fordrer imidlertid ærlighet, og at man ikke dekker over ting som om man skammer seg over dette. Da må også minoritetsgruppene selv tåle at litteraturen ikke alltid fremstiller dem like rosenrødt. 

Det ble underveis åpnet for spørsmål fra salen, og ett av spørsmålene forfatteren fikk var om det kommer noen oppfølger til "Tre aper". Mendel-Enk opplyste at han holder på med en ny bok. Denne er ikke noen direkte oppfølger til "Tre aper", men han kunne røpe såpass at hovedpersonen i hans nye bok nok har en del til felles med Jacob fra "Tre aper". Han gikk også langt i å antyde at det kan komme til å bli film av "Tre aper", samtidig som han understreket at selv om visse rettigheter er solgt, så er det en lang prosess fra bok til film.

Sidsel Levin takket forfatteren for at han kom, og ga i den forbindelse uttrykk for at en bok som "Tre aper" nok aldri kunne ha vært skrevet i Norge. Dette fordi det er for store forskjeller mellom norske og svenske jøders historie. I Norge ble nesten en hel generasjon borte under andre verdenskrig, og den humoren som Mendel-Enk så hjertelig gir uttrykk for i sin bok, er nærmest fraværende i norsk historie. Her handler det mer om sorg og savn enn noe annet ... 

Jeg fikk for øvrig en dedikasjon i min bok fra forfatteren. Jeg kjøpte også en bok til som fikk en dedikasjon, og jeg vurderer å bruke denne i en konkurranse på bloggen min.

Helt til slutt: Forfatteren Marianne Terjesen kommer til Jødisk Museum i Oslo søndag 18. mars. Temaet for foredraget er "Fra Breslau til Bryne - min jødiske arv", og i den forbindelse skal hun også presentere sin bok "For Leas skyld", som utkom i 2011. Den boka har jeg nylig kjøpt, og jeg gleder meg til å lese den!