"The Way Back" (Regissør: Peter Weir)

Flukt fra sibirsk GULag


Innspilt: 2010
Originaltittel: The Wy Back
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Colin Farrell (Valka - russer), Ed Harris (Mr. Smith - amerikaner), Jim Sturgess (Janusz Wiezczek - polsk), Mark Strong (Khabarov), Saoirse Ronan (Irena - polsk), Gustaf Skarsgård (Voss), Dragoş Bucur (Zoran)
Spilletid: 132 min.
Basert på Slavomir Rawicz roman "The Long Walk"

Året er 1941 og vi befinner oss i en russisk fangeleir - et såkalt GULag - i Sibir. Fangene i leiren lider stor nød. De som ikke fryser ihjel, er så underernærte og full av mangelsykdommer at de for lengst har mistet nattesynet - bare for å nevne noe.

Vi introduseres for et lite knippe av fangene. En har opplevd å bli angitt av sin egen kone, en annen var på feil sted til feil tidspunkt. Felles for de fleste er at de ikke helt vet hva de egentlig gjorde galt. De drømmer om en frihet som er fullstendig utenfor deres rekkevidde, og overlever fra dag til dag enten ved å spille bort det lille de har eller sjonglere med svartebørshandel i stor stil. Sigaretter bytter fortløpende eiere, en brødskalk har nærmest sin verdi i gull ...

Tilfeldigheter gjør at drømmen om å slippe vekk våkner for alvor. Og midt i et forrykende uvær er det nettopp dette syv av fangene gjør. Vel vitende om at snøstormen dekker til alle sporene for dem som kommer til å bli sendt ut for å lete etter dem, stikker de av. Og mot alle odds, klarer de å komme seg langt nok unna leiren til at de rister av seg forfølgerne! Foran seg har de sånn ca. 250 mil som må forseres til fots før de når den etterlengtede friheten.

Dette blir starten på en strabasiøs flukt. I første rekke over den sibirske tundraen, der kulden holder på å knekke dem - i neste omgang gjennom Gobi-ørkenen, der både mat- og vannmangelen tidvis er helt prekær. Underveis møter de ungjenta Irina, som de mot bedre vitende ender med å ta med seg. Enda en munn å mette, men samtidig kanskje den som gir dem håp om et bedre liv en eller annen gang? For å komme til India må de dessuten krysse Himalaya-fjellene ... Til tross for at de er svært forskjellige, skjønner de at de ikke kan overleve uten hverandre. Samholdet og vennskapet som oppstår underveis blir alfa og omega! Det er en dristig flukt de har begitt seg ut på, og spørsmålet er selvfølgelig om de vil klare det ... 

Denne sterke filmen er visstnok basert på en sann historie, og nettopp dette gjorde i alle fall for mitt vedkommende sitt til at jeg ble sterkt berørt. Med skuespillere som Jim Sturgess, Ed Harris og Colin Farrell på laget, har det blitt en kvalitetsfilm av de helt store. Ikke bare er historien sterk, med filmingen av naturkreftene som flyktningene ble utsatt for underveis, var så autentisk at det ikke var vanskelig å leve seg inn i handlingen. Colin Farrell spiller kanskje sitt livs beste rolle så langt - som den kyniske, spillegale og noe uberegnelige fangen Valka. Etter hvert som flyktningene blir utsatt for den ene prøvelsen etter den andre, ble rollene de spilte mer og mer krevende. Dette klarte de alle med bragd! Ingen bør etter å ha sett denne filmen være i tvil om hvilken enorm prestasjon det faktisk var å gjennomføre fluktruten fra Sibir til India. Ikke bare er historien spennende, men rolletolkningene er overbevisende, naturen vakker og  dramatisering spennende. Her blir det terningkast seks!

Inne i GULaget

På flukt over den sibirske tundraen

Mennene fra Sibir har truffet Irina

Gjennom Gobi-ørkenen

Og så var de bare fem tilbake ...

Tor Åge Bringsværd: "London"

Et usnobbete skråblikk på London


Utgitt første gang: 2004
Lydboka er innspilt: 2004
Oppleser: Nils Nordberg
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t 58 min.

Bare for å ha sagt dette aller først: denne boka er for viderekomne, som har vært en del i London og som har en del preferanser til det forfatteren forteller om! For førstegangsreisende anbefales helt andre reisebøker. For alle andre anbefales det å høre denne lydboka igjen og igjen og igjen! Jeg tror i alle fall ikke at jeg noen gang kommer til å bli ferdig med denne boka, som er så fantastisk bra at jeg fremdeles ikke er helt enig med meg selv mht. om jeg skal gi terningkast fem eller seks ...

Tor Åge Bringsværd "angriper" London nesten på Richard Herrmannsk vis! En rekke anekdoter, myter, historisk korrekte hendelser fra fjern og nær fortid, egne opplevelser og for den saks skyld andres fra diverse byvandringer - alt har han blandet sammen til en herlig coctail av smakebiter på hva London har å by på. Ikke forvent en reise i gourmetens London.  Tor Åge Bringsværd er opptatt av å bruke pengene sine på alt annet enn overprisede, men dog så lekre retter. Som bøker, kulturopplevelser og den slags ... Anbefalingene hans står imidlertid i kø. Og det handler om markeder, bokhandlere, puber, plasser osv. Hans råd er klinkende klart: uansett hvor dårlig tid du har når du besøker London, så er det to ting du bare ikke dropper; det ene er Tower, det andre er Westminster Abbey!

Visste du for eksempel at det er mulig å få kjøpt teaterbilletter til halv pris på Leicester Square? Eller at du helst bør komme til Tower fra sjøveien - for å oppleve hvordan adkomsten virkelig var den gangen Tower ble brukt til det den var tiltenkt, nemlig å holde straff-fanger innesperret? Bringsværd beskriver stemninger så glitrende at jeg følte at jeg gikk i gatene sammen med ham. Og jeg følte at vi hadde mange like oppfatninger om mangt i London. Som Carnaby Street, som ikke er hva det en gang var, og i bunn og grunn en stor skuffelse ...

Alle som kjenner historien om Henrik XIII og alle hans koner, vet at skilsmissen fra dronning Catherine av Aragon førte til at England brøt med den katolske kirken. Her får vi høre myten om hva som egentlig skjedde og som gjorde at paven var spesielt grinete den dagen den engelske utsendingen ankom Vatikanet for å anmode om kongens skilsmisse, slik at han kunne få sin elskede Anne Boleyn. Hvorfor ønsket ikke paven å diskutere skilsmissen i det hele tatt? Dermed skilte England lag med pavekirken og laget sin egen kirke. Henrik XIII ble lyst i bann og mange hoder dinglet etter dette. Bl.a. Sir Thomas More´s hode ...

Bringsværds bok er lattervekkende og humoristisk. Som f.eks. når han uttaler at hans teori er at alle dyre restauranter er befolket med mennesker som ikke betaler selv. Eller fraråder oss å gå på musicaler som har holdt det gående lenger enn alderen på våre barn, og hvor de skuespillerne som opprinnelig utgjorde trekkplasteret for lengst har hoppet av. Tvert i mot anbefaler han oss å gå på helt ukjente teaterstykker med kjente skuespillere. Hvem ville f.eks. ikke like å se Vanessa Redgrave i et hvilket som helst teaterstykke? Visste du for øvrig hva en kartozoolog er? Ikke det, nei ... Vel, noen spenningsmomenter må jeg la stå igjen! Les boka selv! Med Nils Nordberg som oppleser er det en fornøyelig reise gjennom Londons kjente og ukjente strøk - nettopp en grunn til å høre lydboka om igjen og om igjen og om igjen ... Enjoy!

Det blir terningkast fem og en halv her! Og da er det til og med mulig at jeg er urettferdig mot forfatteren ... ;-)

Tor Åge Bringsværd

Radka Toneff - Rest Enough (incomplete, live, 1977)

Antony Beevor: "Kampen om Spania - den spanske borgerkrigen, 1936 - 1939"

Francos Spania


Utgitt: 1982
Originaltittel: The Spanish Civil War
Utgitt i Norge: 2007
Oversatt: Arne-Carsten Carlsen
Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Anders Ribu
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 20 t 39 min.

I årene 1936 - 1939 ble Spania rammet av en nasjonal katastrofe. Det brøt ut borgerkrig mellom royalistene (dvs. den sittende regjering) og støttespillerne av fascisten Francisco Franco. Franco ble støttet av Nazi-Tyskland og det fascistiske Italia, og utfallet er kjent: Franco og hans støttespillere vant krigen, som ble opptakten til andre verdenskrig. Dermed ble Spania ført inn i et paranoid mørke, som skulle vedvare helt til Francos død i 1975.

Den kjente britiske historikeren Antony Beevor skrev denne boka så tidlig som i 1982, få år etter Francos død og fascistregimets fall. Med en omfattende tilgang til arkivmateriale har han her forsøkt å rekonstruere hva som egentlig skjedde under den spanske borgekrigen. I detalj beretter han om troppenes fremrykkinger gjennom Spania, om de utfordringene de møtte underveis - ikke minst klimatisk - og om det storpolitiske spillet som handlet om Spanias strategiske beliggenhet, særlig i sør ved Gibraltarstredet. Forfatteren har selv en fortid som offiser fra den britiske hæren, hvor han tjenestegjorde i årene 1967-1970. Han har derfor god kjennskap til det millitære og storpolitiske spillet, også fra tiden hvor Franco regjerte.

De lidelser som fant sted under borgerkrigen, var helt ubeskrivelige. Men som Beevor skriver underveis - seierherren var nødvendigvis mer grusom og drepte enda flere enn taperen. Franco vant krigen fordi han var sluere, mer manipulerende, mer ond og skruppelløs enn sine motstandere. Bl.a. ofret han baskernes hovedsete Guernika i 1937 - for at Tyskland skulle få øve seg på bombing ... Kanskje var det prisen han måtte betale for å få tyskerne på sin side? I tillegg til at han ønsket å ramme baskerne, som var altfor egenrådige i hans øyne ...

Som i all annen krig - fortrinnsvis senere - lå det mye makt i å spre løgner (propaganda) om hvem som seiret hvor. Mange av løgnene var så frekke og fantasifulle at det var nærmest komplett umulig å skjønne at det var løgner og ikke sannheter. Om man da ikke var kontrarevolusjonær ... Verden våknet imidlertid opp for alvor etter bombingen av Guernica i 1937. Da kunne man ikke lenger forholde seg likegyldig til det som skjedde i Spania. Dette ble innledningen til massiv støtte fra frivillige som ønsket å støtte den sittende regjering. Bl.a. ble dannelsen av den internasjonale brigaden resultatet. Men støtten kom dessverre for sent.

Beevor beretter om Sovjets støtte til den sittende regjering, om baskernes rolle i konflikten, om slagene ved Teruel, Kapp Palos og Ebro. Noen ganger blir det vel mange detaljer og dessuten alt for mange navn jeg i utgangspunktet ikke har hatt noe forhold til, og som det derfor var vanskelig å huske og skille fra hverandre. Nettopp fordi jeg satt med en lydbokutgave og ikke en papirutgave, ble det antakelig enda mer uoversiktlig når detaljrikdommen florerte. Uansett liker jeg Beevors fortellerteknikk, hvor han inviterer leseren til nærmest å delta der og da. Aller best synes jeg Beevor er når han analyserer virkningen av Francos seier, selv om enkelte kanskje vil hevde at hans egne politiske oppfatninger kommer for mye til syne. Jeg synes imidlertid at det var helt greit.

Jeg mener at denne boka fortjener terningkast fem!

Spesielt interesserte kan lese mer om den spanske borgerkrigen på Wikipedia.

Antony Beevor

KITARO - Matsuri

Paul Auster: "Sunset Park"

På flukt fra seg selv


Utgitt i USA: 2010
Utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Børge Lund
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 249

Miles Heller nærmer seg 30 år og det begynner å bli noen år siden han forlot New York og brøt all kontakt med sine foreldre. Hvorfor han gjorde dette, får vi vite etter hvert.

Miles´foreldre skilte lag da han kun var et lite barn. Miles ble igjen hos faren, som har gjort alt for å skjule det faktum at moren forlot sønnen sin til fordel for sin skuespillerkarriere.

Faren gifter seg etter noen år, og med på kjøpet får Miles en noe yngre halvbror. I motsetning til skoleflinke Miles, er halvbroren alt annet enn veltilpasset. Da guttene har kommet seg godt og vel opp i tenårene og Miles i forbindelse med en krangel dytter halvbroren ut i veien, med den følge at halvbroren blir drept av en møtende bil, starter problemene for Miles. Den tidligere pliktoppfyllende gutten som alltid har klart seg så godt, slites nesten i stykker av dårlig samvittighet fordi han føler at han har drept halvbroren sin. Han klarer ikke å konsentrere seg om skolearbeidet, og skolekarakterene stuper. Den dagen han hører stemoren komme med den ene ufordelaktige karakteristikken etter den andre om ham overfor faren, bestemmer han seg for å forsvinne ut av deres liv.

Miles reiser til Florida, hvor han livnærer seg av å rydde og tømme hus etter folk som har gått personlig konkurs som følge av finanskrisen. Han har ingen venner, og alt han er opptatt av er litteratur og baseball. Inntil han en dag møter ungjenta Pilar, som han forelsker seg hodestups i. Selv om Pilar er mindreårig, oppfatter Miles henne som meget intelligent og klok. Etter hvert introduseres han for Pilars søstre, og så bestemmer de to seg for å flytte sammen. Miles frykter imidlertid Floridas lovgivning, som er meget streng i forhold til sex med mindreårige. Han synes likevel at han tar alle forholdsregler for dem begge, inntil en av Pilars søstre kommer med trusler. Dersom Miles ikke skaffer henne dyre luksusgjenstander fra husene han rydder, truer hun med å anmelde forholdet mellom ham og Pilar. Miles står etter dette overfor et forferdelig dilemma. Skal Pilars søster gjøre ham til en tyv? I stedet flykter han tilbake til sin hjemby New York, etter å ha mottatt en invitasjon til å bo i et okkupert hus i Sunset Park fra en tidligere skolekamerat. Planen er å vende tilbake til Florida og Pilar når hun har fylt 18 år.

Å være husokkupant i New York er kult så lenge de får være i fred. Men så begynner utkastelsesordrene å komme, og beboerne er svært uenige om hvordan de skal forholde seg til dette ... Dette skal komme til å bli fatalt for dem alle. Og så spørs det om Miles er rede til å møte sin skjebne, eller om han velger å fortsette å flykte ...

Som ihuga Paul Auster-fan må jeg dessverre medgi at jeg ikke ble overvettes begeistret for denne boka. På den ene siden tror jeg at dette skyldes at jeg aldri ble sugd inn i fortellingen, slik jeg er vant til å bli når jeg sitter med en Auster-bok i hendene. Dessuten likte jeg ikke helt fortellergrepet han valgte i denne boka. Å skrive i presens er en krevende øvelse som ikke veldig mange forfattere lykkes med. Jeg synes fortellerstemmen ble litt kunstig. Summen av dette førte til at boka flere ganger ble lagt til side til fordel for andre bøker, og jeg må virkelig si at jeg forventer mer av Paul Auster!

De mest interessante delene av boka handlet etter mitt syn om Miles Heller, mens jeg fant det mindre interessant å høre om de andre husokkupantene. Historien om Pilar kokte bort til ingenting, og det hadde faktisk vært mer spennende å høre om hennes og søstrenes liv etter at Miles forlot Florida. Auster pleier å favne om temaer som fremmedgjøring i eget liv, ensomhet, tilfeldighetenes spill, far-sønn-forhold (eller aller helst fraværet av en far), litteratur, baseball, New York/Brooklyn - bare for å nevne noe. Han er innom de fleste av disse temaene også i denne boka, men uten å grave særlig dypt, synes jeg. Jeg får meg likevel ikke til å gi noe mindre enn terningkast fire. Og jeg kommer garantert til å kaste meg begjærlig over neste Paul Auster-bok når den utkommer!

Andre bokbloggere som har omtalt boka:
- Janke

Paul Auster

Erika Fatland: "Englebyen - Historier fra Beslan"

Få øynene opp for denne boka!


Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 247
Kildeangivelser og etterord ved forfatteren

Sosialantropolog Erika Fatland skrev sin masteroppgave om Beslan og terroren som fant sted på Skole nr. 1 i løpet av de tre første dagene i september i 2004 samt om hva som skjedde med menneskene i byen i årene etter denne grusomme hendelsen. I følge henne selv satt hun igjen med så mange historier etter at masteroppgaven var fullført at det ble en nødvendighet å få skrevet denne boka. Hun har foruten å lese en masse om områdets historie og om hva som skjedde i september 2004, lært seg russisk og dessuten vært i Beslan selv to ganger. Første gang som Røde Kors-medarbeider i 2007, og andre gang på egenhånd som "turist" i 2010. Under sine reiser har hun snakket med en rekke av dem som ble berørt av gisseldramaet på Skole nr. 1 på et eller annet vis. Og for en bok det har blitt! Ikke bare skriver Fatland nærmest litterært, men måten hun tilnærmer seg stoffet på er eksepsjonelt godt! For visst blir hun følelsesmessig berørt underveis, men hun klarer likevel å beholde forskerens kritiske og noe distanserte blikk. Denne boka om det som skjedde i Beslan i 2004 er dessverre skremmende aktuell den dag i dag, for aldri før har verden vært utsatt for så mye terror som i vår tid ...

Den lille fredelige byen Beslan ligger i regionen Nord-Ossetia i Nord-Kaukasus. På kartet nedenfor kan vi se eksakt hvor i Russland dette er.

Nord-Ossetia grenser mot Georgia i sør, Ingusjetia i øst og Tsjetsjenia helt i nord 

(omtalt som Chechnya på dette kartet)

Den 1. september 2004 var det første skoledag etter sommerferien, og dette forbindes vanligvis med en festdag hvor rektor holder tale og hvor foreldrene er i følge med barna sine. Nettopp derfor ankom en mengde mennesker til skoleområdet denne dagen. Ikke lenge etter at alle var samlet i skolegården, skjedde det. Plutselig dukket det frem en rekke bevæpnede menn som ropte at de skulle samles i gymsalen. I alt kaoset som oppsto, klarte kun et lite fåtall å flykte, men de fleste - 12-1300 voksne og barn - kom seg ikke unna. Dette ble innledningen til et forferdelig gisseldrama som skulle vare i tre dager, og som til forveksling lignet veldig på det gisseldramaet Sovjetunionen hadde opplevd i Dubrovka-teateret i 2002. Mens gislene led forferdelig inne i den overopphetede gymsalen der de atpåtil ble nektet vann av terroristene som holdt dem fanget, bekymret pårørende på utsiden seg for at myndighetene skulle "løse" den fastlåste konflikten ved å storme bygningen. Slik de gjorde det i Dubrovka-teateret ... som om menneskelivene ikke var noe verdt og måtte ofres for den mye større saken, nemlig å få kontroll på terroristene bak ugjerningen.

Etter hvert var det nettopp dette som skjedde. Skole nr. 1 i Beslan ble på gisseldramaets tredje dag stormet av myndighetene, og resultatet kjenner vi i dag: 186 barn og 147 voksne døde. I tillegg ble ca. 800 mennesker alvorlig skadde. For dem som opplevde gisseldramaet både fra innsiden og utsiden av skolen, har det vært helt sentralt å få vite hva som egentlig skjedde i de mest avgjørende øyeblikkene. Var det terroristene som utløste sine egne bomber først, eller var det myndighetene som utløste bomber utenfra? Fordi myndighetene i alle de årene som har gått etterpå har lagt et lokk over det som skjedde, og fremdeles ikke har avsluttet etterforskningen, er det ingen som vet dette med sikkerhet. Nøytrale og objektive granskninger slik vi kjenner dem f.eks. i vårt eget land, eksisterer ikke i dette landet. Det som imidlertid er et tankekors er at mens myndighetene hele tiden har konkludert med at det var terroristene som utløste sine egne bomber, tyder alle øvrige undersøkelser på det stikk motsatte ... Myndighetene har dessuten benektet at terroristene - fortrinnsvis tsjetsjenere - hadde noen krav, til tross for at det er allment kjent at deres krav var at russiske tropper skulle trekkes ut av Tsjetsjenia.

Fatlands bok handler for øvrig om det som skjedde i årene etter gisseldramaet i Beslan. Det er dessverre ikke en historie om samhold vi får høre. Tvert i mot er det en historie om splittelse av et folk som tidligere sto sammen. Misunnelsen florerer overfor dem som fikk store erstatningssummer utbetalt pga. sine tap. Mistenksomheten tok i flere år overhånd overfor dem som overlevde. Var de bare opptatt av å redde sitt eget skinn? Hvorfor gjorde de ikke mer for å redde barna? Lærerne på skolen, spesielt rektor, har vært utsatt for massiv hets fordi man mente at hun måtte ha samarbeidet med terroristene. Var ikke hun opprinnelig tsjetsjener og en av "dem", kanskje? Osv., osv. Det store spørsmålet er for øvrig hvem som står bak disse splitt- og hersk-utspillene ... og som faktisk har alt å tjene på at folket i Baslan ikke står sammen i sorgen ...

Jeg kjenner at jeg er sterkt berørt etter å ha lest denne boka. Og jeg er ganske sikker på at dette er en bok jeg kommer til å lese igjen, ikke minst fordi Fatland virkelig har satt seg inn i de bakenforliggende forholdene i Nord-Kaukasus, et område jeg i det store og hele vet altfor lite om. Fatland redegjør for de kompliserte forholdene i en region av verden som betegnes som verdens farligste. Å være vestlig og reise rundt i disse områdene kan være svært risikabelt fordi forekomsten av kidnappinger er stor. Samtidig avdekker hun hvordan det ene området etter det andre demoniserer "de andre", og dermed bidrar til å nøre oppunder ytterligere hat og forutinntatthet. Hun forsøker også å finne ut hvem terroristene bak ugjerningen var, men grunnet all fortielsen hun møtte rundt dette, ble dette bokas svakeste del. En annen bok som faktisk gir bedre svar på dette, er "Allahs sorte enker" av Julia Justik. Justiks bok omhandler riktignok ikke bare Beslan, og hun er langt mer opptatt av å belyse forholdene rundt hva som får kvinnene til å bli selvmordsmombere og terrorister.

Jeg har vært i tvil om denne boka bør få terningkast fem eller seks, men ender med en solid fem´er på terningen. Fatland skriver godt, og da sikter jeg både til det rent språklige og innholdet. Det ligger enormt mye arbeid bak denne boka, som burde inngå som pensum på skolen.

Den 12. august 2011 ble Erika Fatland intervjuet i Morgenbladet, og intervjuet finner du her.

Et av bildene som gikk verden rundt etter at gisseldramaet var over

En av Beslans mødre i stor sorg

I Beslan ble sorgprosessen markert med røde nelikker

Avbryter du bøker?

Et lite glimt inn i mine bokhyller

Hvilke bøker avbryter du i så fall? 

Jeg avbryter rett som det er bøker, og har overhode ikke dårlig samvittighet for dette. Kanskje skyldes dette at jeg nesten aldri avbryter bøker som er anerkjent som klassikere eller som meget god litteratur. Den siste boka jeg husker at jeg virkelig slet meg gjennom, og hvor det gikk så sakte, så sakte, var "Donau" av Claudio Magris. Den var for øvrig så eksellent at jeg hadde stor glede av å slite meg gjennom den. ;-) Men når jeg leser en så tung og ikke minst tykk bok, er det viktig at jeg holder på med en annen parallelt. Jeg har nemlig opplevd lange perioder med lesevegring etter at jeg har satt meg fast i en bok uten å komme videre. En bok som utløste en lesevegringperiode på to-tre måneder var "Beleiringen av Lisboa" av Saramago. At på til var jeg midt i flytting og store oppussingsarbeider. Det ble for tungt i en slik periode. Men den boka SKAL jeg ta opp igjen!

Bøker jeg aldri har dårlig samvittighet for å avbryte er bestselgere, hvor jeg tidlig merker at jeg ikke liker språket, historien fenger ikke etc. Noen ganger innser jeg at det også handler om feil timing. Å lese f.eks "Potensgiverne" mellom to tunge, alvorlige bøker ble feil for meg tidligere i sommer. Det skjønte jeg etter svært kort tid. På et annet tidspunkt kan det imidlertid være nettopp en slik lett og morsom bok jeg trenger. I slike tilfeller er det viktig for meg ikke å tvinge meg til å lese videre, for dersom jeg da avbryter på et langt senere tidspunkt, blir boka aldri tatt opp igjen noen sinne. Uten den minste dårlige samvittighet for øvrig. Og hvis jeg i tillegg har noen å gi aktuelle bok til, hvor jeg vet at den blir satt pris på, har jeg heller ikke dårlig samvittighet for å ha brukt penger på den. Noen ganger - når jeg har kjøpt en flunkende ny bok til 3-400 kroner - hender det imidlertid at jeg leser den ferdig i ren trass. Og forbanner meg selv for ikke å ha gjort god nok research før jeg kjøpte det jeg trodde var en perle, men som i realiteten bare var "kiosklitteratur" i pen innpakning ... ;-) Men så opplever jeg også innimellom at jeg gir en for meg fullstendig ukjent forfatter en sjanse, og oppdager at det faktisk ER en perle! Hvilken fryd! Så kanskje man som storleser må innse at det hører med "å kysse noen frosker" for å finne en prins (les: litterær skatt) innimellom .... He-he ...

Livet er uansett for kort til å lese dårlige bøker!

Avbryter du bøker? I så fall - hvilke bøker avbryter du og hvorfor? 

Mine siste nyanskaffelser etter en Stockholmtur tidligere denne uka

PS! Bøker jeg har avbrutt er bl.a. "Sofies verden" av Jostein Gaarder, "Bessys bok" av Jane Harris, "Vann til elefantene" av Sara Gruen, "Paula" av Isabel Allende, "Kneleren" av Andre Brink ... bare for å nevne noen. 

"Never let me go" (Regissør: Mark Romanek)

Tankevekkende om etiske dilemmaer


Innspilt: 2010
Originaltittel: Never Let Me Go
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Carey Mulligan (Kathy), Andrew Garfield (Tommy), Keira Knightley (Ruth)
Spilletid: 103 min.
Basert på en roman med samme navn av Kazuo Ishiguro

Kathy, Ruth og Tommy vokser opp på en tilsynelatende tradisjonell kostskole - Hallsham - i England på 1980-tallet. Felles for dem og de andre barna som bor der er at de er foreldreløse. Lærerne og de andre som er ansatt ved Hallsam gjør det som står i deres makt for å gi barna en så lykkelig barndom som mulig. De får hele tiden høre at de er helt spesielle og enestående, og spesielt deres fysiske helse vies mye oppmerksomhet. Fordi barna aldri har hatt noe annet liv enn dette, savner de heller ingenting. De føler seg trygge og vel ivaretatt på Hallsham, og er av den oppfatning at det er svært utrygt utenfor kostskoleområdet.

Så vokser barna til og blir ungdommer. På mange måter er de henvist til seg selv for å finne ut av kjærligheten, sin egen seksualitet og følelser for øvrig. Det oppstår et trekantdrama mellom Kathy, Tommy og Ruth. Kathy har hele sitt liv følt seg svært knyttet til Tommy, men blir vitne til at det er Ruth som fanger hans oppmerksomhet når det kommer til stykket ...

Hva er det egentlig som foregår på Hallsham? Hva er det som er så spesielt med barna som vokser opp der, og hva er de forutbestemt til? Jeg ønsker ikke å røpe mer for ikke å ødelegge filmopplevelsen for andre som har lyst til å se filmen. Men jeg kan si såpass at den tilsynelatende sorgfrie tilværelsen til barna og etter hvert ungdommene er alt annet enn sorgfri ... Snart skal de nemlig møte en marerittaktig skjebne ingen av dem kunne ha drømt om ...

På tross av det alvor som hviler over denne filmen, vil jeg fremheve at den også har mye skjønnhet i seg. Nydelig filming av vakker natur, stemningsfull musikk, uskylden til barna ... Når det gjelder de etiske problemstillingene som filmen reiser, synes jeg imidlertid at disse ble altfor overfladisk behandlet - vel vitende om de begrensninger som selvfølgelig ligger i Ishiguros roman, og som ligger til grunn for filmen. Jeg tror imidlertid at historien ville ha blitt mye mer interessant om det hadde vært gravd dypere i dette. Jeg ble også litt irritert over at personene i filmen helt uten videre godtok sine skjebner uten å protestere. Men når jeg ser bort fra dette, og forsøker å vurdere filmen på den egne premisser, ser jeg en visuelt vakker film med gode skuespillerprestasjoner. Keira Knightley spiller riktignok på mye av det samme som hun alltid gjør, mens jeg opplevde at Carey Mulligan var betydelig bedre enn jeg har sett henne tidligere. Filmen inneholdt både spenning og driv, og jeg ble sittende nokså fjetret foran skjermen for å følge handlingen videre. Alt i alt en underholdende og fin film, som jeg ender med å gi en sterk firer på terningen.

Kathy, Ruth og Tommy

Ute fra Hallsam for første gang

Tommy og Kathy

3. september 2011: Konkurranse (frist 30. september 2011)

Hei alle mine lesere!

Ettersom bloggen min nylig har rundet 50 000 treff, er det på høy tid med en ny konkurranse!

Tips meg om en film eller en bok du mener at jeg bør få med meg. Svar postes på denne diskusjonstråden innen 30. september i år. Kom samtidig med et DVD-ønske blant de nye filmene som har kommet i det siste (ikke serie, men en vanlig film).

En vinner blir trukket i begynnelsen av oktober.

;-) Rose-Marie 

Bjørn Westlie: "Fars krig"

Oppvekst med en nazist-far

Utgitt: 2008

Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Ivar Nergaard
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 6 t 5 min.
Tildelt Brageprisen i klassen Sakprosa 2008

Forfatteren Bjørn Westlie vokste opp med en far som sto på feil side under andre verdenskrig. Ikke bare var faren nazist, men han vervet seg at på til i Hitlers krig mot kommunistene. Farens fortid hadde ligget der som en skamplett det ikke ble snakket om, og som førte til at det aldri oppsto et nært far-sønn-forhold mellom dem. I ungdommen førte dette til at han engasjerte seg i politikken så langt fra faren som det overhode var mulig - dvs. i Akp-ml-bevegelsen. I godt voksen alder oppsto det et brudd mellom far og sønn som varte i noen år, inntil faren forsøkte å rekke ut en hånd i håp om å oppnå en slags forsoning. I første omgang sendte han sønnen kassetter, som han hadde snakket inn brev på. Her forsøkte han å forklare så godt det lot seg gjøre hvorfor han hadde tatt ulike valg i løpet av sitt liv.

Etter hvert ble Bjørn Westlie klar for å høre farens historie fra krigen. Uten å dømme faren gjengir han nokså nøkternt det faren forteller at han har vært med på. Om den beinharde elitesoldatskolen, om felttoget mot Ukraina, om Operasjon Barbarossa, om tvilen på Hitler, skuffelsen over manglende støtte hjemmefra, om hva som skjedde med desertørene og dem som nektet å gå videre, skuffelsen over at tyskerne egentlig aldri anerkjente de norske soldatene på lik linje med dem ... Og til slutt om forfrysningene av beina som gjorde at han ønsket å reise hjem til Norge - bare for å ønske seg tilbake til krigen igjen fordi han ble møtt med kalde skuldre over alt. Da Tyskland til slutt kapitulerte og Norge tok et oppgjør med landssvikerne, måtte Petter Westlie sone sin straff.

Under skrivingen av sin fars historie, nages forfatteren av tvil rundt farens beskrivelser. Var faren med på utryddelsen av jødene i Ukraina? Hvilken rolle spilte i det hele tatt de norske soldatene som vervet seg i krigen mot kommunistene? Forfatteren gransker alt han kan komme over av historiske kilder for å kryss-sjekke at farens gjengivelse av det han var med på er korrekt. Men akkurat på dette punktet får han ikke tilfredsstillende svar. Faren er unnvikende, husker ikke, tror ikke at han drepte jøder, mener at det var styrkene som kom bak okkupantene som "ryddet opp" osv. Og kanskje var det slik? Eller kanskje ikke ... En ting er i alle fall sikkert: når det gjelder jødene, sliter han med mye dårlig samvittighet.

Etter å ha sonet sin straff gjenopptok Petter Westlie sitt samliv med kona Agnes, som under krigen var venninne med jødinnen Ruth Maier, som Jan Erik Vold for øvrig har skrevet om i boka "Ruth Maiers dagbok". Ruth Maier ble gasset i hjel i Auschwitz.

Under oppveksten blir Bjørn vitne til en far med sterke rasistiske holdninger og dette er en side ved faren han ganske enkelt ikke kan klare. Underveis i skriveprosessen ender han opp med å erkjenne at han og faren har flere likhetstrekk enn han egentlig liker å tenke på. Bl.a. har de det til felles at de har latt seg tiltrekke av de mest ekstremt ytterliggående politiske partiene som finnes - riktignok på hver sin side, men dog ... Kanskje er han sin fars sønn når det kommer til stykket likevel? Og faren som for lengst har glemt hva det var som egentlig drev ham til å bli nazist - kanskje også for å tekkes sin sønn? - har faktisk mildnet med årene og blitt noe mer smakelig i sine holdninger ...

Jeg tar av meg hatten for Bjørn Westlies prosjekt! Å skrive om noe så følelsesladet som sin egen far og hans nazisme under andre verdenskrig, samtidig som han skriver om far-sønn-forholdet deres, og dette uten verken å bli fordømmende eller for intim, er rett og slett en bragd! Jeg satt som fjetret og hørte meg gjennom hans redegjørelse av sin fars historie, hvor han ikke uten videre tok noe for god fisk uten å sjekke kildene der dette var mulig. Nettopp på grunn av hans kildekritiske tilnærming til sin fars historie, er dette blitt et viktig historisk dokument om en av mange nordmenn som lot seg begeistre av nazismens retorikk. Hva førte til at de lot seg lokke med? Angsten for kommunismen og bare det? Ville de ha blitt med dersom de visste om jødeutryddelsen? Var det dette de tenkte, alle de som mislikte jødene og ønsket dem vekk? At de skulle utryddes i industriell stil? La oss ikke håpe det! Helt til slutt må jeg berømme Ivar Nergaard for en strålende innsats som oppleser på lydboka! Denne boka fortjener terningkast fem - en solid sådan!

Link til intervju med forfatteren i Morgenbladet.

Andre bokbloggere som har omtalt boka:
- Kleppanrova
- Ellikken

Bjørn Westlie

"Kongen av Bastøy" (Regissør: Marius Holst)

Opprøret på Bastøy skolehjem i 1915

Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere: Stellan Skarsgård (Hr. Bestyrer), Benjamin Helstad (Erling), Kristoffer Joner (husfar Bråthen), Trond Nilssen (Olav)
Spilletid: 116 min.

I 1915 ankommer Erling til Bastøy skolehjem i Oslofjorden. Institusjonen ble opprettet i 1896 og skulle i stedet for å straffe, bidra til å forebygge kriminalitet. I stedet utviklet det seg et svært spesielt samfunn på øya, hvor guttene var prisgitt enkelte av de ansattes gode moral eller helst mangel på sådan. Hvis noen av de ansatte gikk over streken, så de andre helst en annen vei.

Erling er fra før av i opposisjon til det meste, og vi aner at han har begått et mord. Husfar Bråthen bestemmer seg raskt for at han skal få kustus på den nye gutten, og bruker om nødvendig drastiske midler for å oppnå dette. Erling forsøker å opprettholde et visst minimum av det han oppfatter som verdighet, men skjønner etter hvert at han gjør best i å tilpasse seg. Prisen han betaler for å komme med kostelige kommentarer eller markere seg blir fort for høy. Det er imidlertid vanskelig å vise respekt overfor mennesker han ikke har noen grunn til å respektere. Som denne husfar Bråthen ... Hvorfor skal han hele tiden ha en av de svakeste guttene - Ivar - til å jobbe på vaskeriet? Hva foregår egentlig der mens Erling og de andre guttene jobber ute i skogen?

Herr Bestyrer (spilt av Stellan Skarsgård) er i utgangspunktet den som har det avgjørende ord på Bastøy. Med jernhånd styrer han skolehjemmet og firer aldri en tomme på sine krav. Men hvilke hemmeligheter skjuler han siden han aldri våger å sette foten ned overfor den fordrukne husfar Bråthen, selv om han får høre ryktene som går om hans seksuelle misbruk av enkelte av guttene?

Erling vil bare vekk, men mislykkes i å rømme fra øya. Mellom ham og Olav utvikler det seg et sterkt kameratskap, som etter hvert kommer til å bety alt for dem. Den dagen Ivar tar livet av seg ved å drukne seg selv, og herr Bestyrer gir guttene på sal C skylden for å slippe fri selv, koker det i sinnene til guttene. Og da husfar Bråthen vender tilbake etter at de trodde at herr Bestyrer hadde sendt ham vekk, bryter det ut opprør blant guttene. Da er tålegrensen for lengst nådd ... Det reneste anarki oppstår, og de ansatte forsøker å flykte før de blir drept av guttene. For å gjenoprette kontroll og orden over øya, sender myndighetene et panserskip med 150 soldater ut til dem ...

Filmen er basert på virkelige hendelser fra 1915, som kuliminerte i et opprør som savner sidestykke i norsk fengselshistorie. Nettopp dette gjør historien ekstra sterk. Bastøy skolehjem holdt det for øvrig gående til nærmere midten av 1950-tallet, og var beryktet for sin brutale behandling av guttene som ble sendt dit.

Dette er en av de beste norske filmene jeg har sett! Ikke bare er historien tragisk og samtidig fengende på en slik måte at jeg hele tiden holdt med guttene, men kulissene i filmen var så autentiske at jeg nesten glemte at det bare dreide seg om film. Guttene på Bastøy frøs, sultet og led, og dette er fremstilt så realistisk at jeg nesten kjente det på kroppen selv. Noen ganger kan det bli litt vel mye Kristoffer Joner i norsk film, men her spiller han kanskje sin beste rolle noen sinne. Husfar Bråthen er en forhatt skikkelse med flakkende, nervøst blikk, samtidig som han skaper så sterk frykt blant guttene at de adlyder hans minste vink. Joner er glitrende i rollen som ondskapsfull sadist! Herr Bestyrer i Stellan Skarsgårds skikkelse hadde kanskje ikke så mye å spille på i sin rolle, men han skulle på den annen side fremstå som en noe fjern og autoritær skikkelse som ingen noen gang kom virkelig nær. Det klarte han med bragd! Jeg har aldri vært borti skuespillerne Benjamin Helstad eller Trond Nilssen tidligere (som spiller hhv. Erling og Olav), men dersom de er nykommere innenfor skuespilleryrket i norsk film, kommer det til å bli spennende å følge deres utvikling fremover. Alt i alt er dette en særdeles vellykket film som fortjener terningkast seks!

Erling har ankommet Bastøy skolehjem

Den forhatte husfar Bråthen

Herr Bestyrers dager på Bastøy er over

Guttene forsøker å unslippe øya ... inntil de får øye på et panserskip

som dukker opp fra tåken

Mukhtar Mai: "Vanæret"

Et kvinneportrett fra Punjab

Utgitt: 2006

Originaltittel: Deshonorée
Utgitt i Norge: 2010
Oversatt fra fransk: Anne Elligers
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 204
Etterord side 205-208: Alexander Elgurén (red.), Pantagruel forlag

Den 22. juni 2002 ble Mukhtaran Bibi sendt fra sin kaste - gujjar - for å be mastoi-klanen om unnskyldning for noe hennes 12 år gamle bror angivelig skulle ha gjort. Som fraskilt, men like fullt ansett som ærbar, falt det på henne å gjenopprette balansen mellom hennes laverestående kaste og den høyerestående klanen mastoi. Men i stedet for å få sin unnskyldning akseptert, ble hun utsatt for gruppevoldtekt av fire menn fra mastoi-klanen. Ingen grep inn. 

Normalt var det forventet at Mukhtaran skulle ta sitt eget liv pga. skammen hun var påført. Og det ville hun antakelig også ha gjort dersom ikke familien hennes hadde forhindret dette. Hun bestemte seg for å anmelde saken, og ble i og for seg mottatt på en noenlunde ok måte av politiet. Men fordi hun ikke kunne lese eller skrive, ble hun lurt til å sette fingeravtrykket sitt på et blankt ark, og dermed hadde politiet frie hender i forhold til å sette inn en forklaring som frikjente den mektige mastoi-klanen. Mukhtaran bestemte seg imidlertid for å kjempe, og det var to forhold som gjorde at hun aldri ga opp; saken fikk enorm mediedekning både i inn- og utland, og hun fikk dessuten nokså tidlig kontakt med den pakistanske kvinnen Naseem Akhtar, som er jurist. Naseem ble hennes beste venninne. Uten disse støttespillerne er det ikke godt å si hva som hadde skjedd.

"Vi er alltid fanget mellom to forskjellige juridiske systemer, det religiøse og det offisielle. For ikke å snakke om klan-systemet, som gjør det hele enda mer innviklet, med sine egne regler som overhodet ikke tar hensyn til den offisielle loven, noen ganger ikke engang til den religiøse loven." (side 118)

I første omgang ble gjerningsmennene dømt, men i en høyere rettsintans frikjent. Mukhtaran og hennes familie hadde etter dette virkelig grunn til å frykte for sine liv - inntil hun apellerte til president Musharaf og gjerningsmennene igjen ble fengslet eller satt i husarrest. Da siste utgave av boka gikk i trykken i desember 2010 (fem år etter), hadde Pakistans Høyesterett fremdeles ikke avsagt noen dom ...

Historien som kvinnen i boka forteller er meget sterk og den er dessverre ikke unik i pakistansk sammenheng. Angivelig har kvinnene i følge lovverket en god del rettigheter, men all den tid dette ikke følges opp i praksis, blir rettighetene i realiteten svært illusoriske. Mens saken har pågått har Mukhtaran blitt et ikon ikke bare blant Pakistans kvinner men også i hele den vestlige verden. Hennes mot til å stå frem og kjempe for rettferdighet ikke bare for seg selv, men for alle Pakistans kvinner, er sterk. Hun har engasjert seg i dannelsen av en skole, hvor også jenter får undervisning, og hun har lært seg å lese og skrive. Hele tiden har hun vært fast bestemt på at hun vil leve og bo i den landsbyen hun er oppvokst i, selv om hun bor et steinkast unna mastoi-klanens bopel. Som dokumentar synes jeg boka er velskrevet. Den er riktignok enkel i sitt uttrykk, men nettopp det gjorde historien enda sterkere. Selv om dette ikke er et litterært storverk, synes jeg boka fortjener terningkast fem. Jeg kommer neppe til å glemme Mukhtarans historie med det første ... 

Mukhtar Mai

"Vann til elefantene" (Regissør: Francis Lawrence)

Sirkuslivets skyggesider


Innspilt: 2011
Originaltittel: Water for Elephants
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Reese Witherspoon (Marlena Rosenbluth), Robert Pattinson (Jacob Jankowski), Christoph Waltz (August Rosenbluth)
Spilletid: 109 min.
Basert på Sara Gruens roman med samme navn

Fremtiden ligger lys foran Jacob, veterinærstudenten som har det meste til tross for at han lever i de harde 30-årene i USA; han har foreldre som er glade i ham, utsikter til en lysende karriere som veterinær og dessuten et utseende og en sjarm som gjør at han burde kunne få den kvinnen han måtte ønske seg. Men så snur lykken brått. Rett før avsluttende eksamen får han nyheten om at foreldrene hans har omkommet i en bilulykke. Faren har dessuten pantsatt huset opp til pipa for å finansiere utdannelsen hans. Fullstendig satt på bar bakke forlater han sin hjemby uten å se seg tilbake. Han eier ikke mer enn det han står og går i. 

Tilfeldigvis havner han borti et omreisende sirkus, som drives og eies av despoten August Rosenbluth. Han tar i bruk alle tilgjengelige midler for å gjøre sitt sirkus drivverdig i en tid hvor folk flest knapt har penger til mat. Depresjonen gjør konkurransen mellom sirkusene beinhard og det gjelder å kunne tilby det lille ekstra for å overleve i markedet. Trekkplasteret heter Marlena, og hun er intet mindre enn sirkusdirektørens vakre kone. Ikke bare er direktøren desperat etter å skaffe sitt sirkus inntekter, men han er i tillegg sykelig sjalu og dessuten voldelig når han drikker. Jacob får jobb som veterinær for dyrene på sirkuset, og gremmes over å bli vitne til direktørens dyremishandling. Etter hvert blir han også vitne til konemishandling og voldelighet overfor de ansatte. Den glitrende fasaden er i bunn og grunn pill råtten når det kommer til stykket.

Jacob forelsker seg i Marlene og etter hvert blir også hun dypt betatt av ham. Men deres forbudte kjærlighet er farlig ... meget farlig! Og den får også uante konsekvenser ...

Jeg har tidligere forsøkt meg på Sara Gruens bok, men ga opp fordi jeg opplevde historien som nokså uengasjerende. Når jeg likevel valgte å se filmen, er dette fordi jeg har hørt så mye bra om den. Et tilleggsmoment var dessuten at filmen egnet seg for hele familien, store som små, mens jeg vanligvis må se "mine" filmer alene (de fenger sjelden resten av familien). Dette kan vi i stor grad takke kjekke Robert Pattinson for. Han er nemlig Twilight-stjerne og dermed tenåringsjentenes store idol i vårt hjem.

Historien i filmen er syltynn, men du verden for en vakker heltinne og en flott helt! Underveis irriterte jeg meg imidlertid over at de blødmene jeg opplevde i boka, og som var årsaken til at jeg ikke gadd å lese videre, var merkbart til stede i filmen. En god del av scenene opplevde jeg rett og slett ikke som troverdige. Kanskje forventet jeg også å få mer innblikk i sirkusverdenens hemmeligheter, men hendelsesforløpet ble etter hvert så outrert at jeg heller ikke på dette punktet synes at jeg fikk det jeg forventet ut av filmen. Alt i alt en helt grei film på det jevne, men i og for seg god underholdning. Stjernene Reese Witherspoon og Robert Pattinson bar det meste av filmen. Jeg gir terningkast fire. 

Jacob og elefanten Rosie, som bare forsto polsk

Sirukusdirektøren, hans kone og Jacob

Jacob forlater sirkuset

Frank Rossavik: "Det niende barnet"

Om en av Nansen-hjelpens skjebner 


Utgitt: 2009
Forlag: Spartacus forlag
Antall sider: 174
Etterord av Edgar Brichta, side 175 - 179

Den jødiske gutten Edgar var sønn av Max og Rea Brichta, ble født i 1930 og vokste opp i Bratislava i det som i dag er kjent som Slovakia. Etter hvert som Hitler-Tyskland okkuperte land etter land i Mellom-Europa, og dessuten gjorde forholdene mer og mer vanskelig for jødene, valgte Max og Rea å sende sønnen Edgar i sikkerhet til Norge.

Totalt ble 37 jødiske barn plukket ut av Nansenhjelpen for transport til Norge. Forut for dette forelå mye arbeid med å innhente tillatelser i et heller lite velvillig byråkrati i Norge. Som en av disse 37, hvorav også Berthold Grünfeld var blant barna, kom Edgar til Norge høsten 1939. På forhånd hadde Nansenhjelpen klarert med pleiefamilier som sto klare til å ta imot barna. Edgar kom som et av ni barn til Bergen, mens de resterende ble igjen i Østlandsområdet. Pleieforeldrene Arne og Agnes Normann bodde i Laksevåg like utenfor Bergen.

Da tyskerne invaderte Norge om morgen 9. april 1940, forsøkte Vidkun Quisling å erklære kupp av statsmakten, bare for å bli satt til side av de tyske invasjonstroppene, som innsatte Reichskommisar Josef Terboven som øverste makthaver i Norge. Arne og Agnes reiste sammen med fostersønnen til Nordfjordeid for å komme unna tysk nærvær, bare for å oppleve at nettopp denne bygda skulle bli sterkt invadert av tyske soldater. Fra før av bodde rundt 600 nordmenn i denne bygda, og nå kom det til 800 tyske okkupanter. Mens familien holdt til i Nordfjordeid, gjorde tilfeldighetene det slik at Edgars tyskkunnskaper kom til nytte. Ingen tenkte vel på at denne lyshårede gutten i realiteten var jøde. Dette kombinert med at han må ha vært utstyrt med bøtter av sjarme og utadvendthet, gjorde at han klarte seg godt, nesten uansett hva som skjedde. Over alt møtte han velvilje og hjelpende mennesker.

I august 1940 meldte pleiefaren Arne seg inn i NS, og senere ble han ordfører i Bergen. Dette skulle i forbindelse med landssvikoppgjøret koste ham dyrt, uten at Edgar egentlig merket noen vesentlige endringer mens dette pågikk. Da pålegget om registrering av alle jøder ble kom, gjorde pleiefaren intet for å angi sin fostersønn. Mens de åtte øvrige barna som kom til Bergen ble sendt i sikkerhet til Sverige, ble Edgar - det niende barnet - igjen. Nansenhjelpen var nemlig redd for at det skulle vekke mistanke dersom Edgar plutselig ble borte. Dessuten var de engstelige for å pådra seg fosterfarens harme, noe som i verste fall kunne gå ut over sikkerheten også til de andre barna. Vinteren 1942/1943 ble Edgar likevel flyttet til noen andre, og fra han var 14-15 år måtte han mer eller mindre klare seg selv.

Etter hvert ble alle jøder som ikke hadde klart å rømme, internert og sendt med skipet Donau til Tyskland. Samtlige barn som ble sendt ut av Norge, ble umiddelbart gasset i hjel da de kom frem til Auschwitz. De var uansett for unge til å kunne utnyttes som gratis arbeidskraft.

Etter krigen var Edgar besatt av å finne ut hva som hadde skjedd med hans egen familie, og han reiste noe rotløst rundt i Tsjekkoslovakia et par års tid uten egentlig å få noen svar. Svarene fikk han først mange, mange år senere. Etter hvert utdannet han seg til lege og bosatte seg i USA, hvor han fikk fem barn og etter hvert en rekke barnebarn. Uten Nansenhjelpen og hjelp fra mange andre han møtte underveis, ville hans slektsledd ha dødd ut som en følge av Holocaust.

Denne boka gjorde et sterkt inntrykk på meg! Den er for det første godt skrevet, inneholder for det andre en helt spesiell historie og viser for det tredje hvor mye det hadde å si at noen stilte opp for disse jødiske barna i en tid hvor antisemittismen regjerte i hele Europa, og dessverre også i Norge. Selv om mest sannsynlig ingen tenkte seg en slik løsning som Hitler-Tyskland gjennomførte i all sin gru i løpet av krigen ... Midt oppi alt tok imidlertid likegyldigheten også mange liv, for utryddelsen av bl.a. jødene kunne aldri ha funnet sted i den utstrekning den gjorde dersom flere hadde brydd seg.

Forfatteren Frank Rossavik har i forordet til boka redegjort for sin skepsis til å skrive boka i utgangspunktet. "Trengs virkelig enda flere bøker om rett og galt, samt ofre, helter og skurker i dette triste kapitlet av verdenshistorien?" spurte han seg.

Edgar Brichta hadde det godt i Norge, forholdene tatt i betraktning - så godt at han holdt god kontakt med de fleste av dem han bodde hos og ble kjent med under sitt Norges-opphold, ja, selv med nazisten Arne Normann! Uten hans innsats kunne ikke Edgar ha overlevd, og det er han smertelig klar over.

Jeg synes i alle fall ikke at denne boka er et overflødighetshorn! Og jeg har endelig vært borti noen av den typen, som tror at bare Holocaust er nevnt på baksiden av boka, så skal den selge nærmest uansett. Noe av det jeg kanskje likte aller best med denne boka er at det faktisk er en glad-historie, hvor hjelpen den jødiske unggutten fikk, etter hvert ga støtet til et flott og godt liv i voksen alder!

Ut fra mitt totalinntrykk av boka, som er forsøkt holdt i en så objektiv tone som mulig, og med mange kildehenvisninger som viser at forfatteren har belegg for det meste av det han skriver om og ellers er åpen om når han gjetter og spekulerer, synes jeg den fortjener  terningkast fem! At på til er jeg blitt kjent med en forfatter jeg ikke visste noe om fra før av, men kommer til å være obs på i fremtiden. 

Slovakeren Edgar Brichta bor i dag i USA, hvor han er en pensjonert lege.