"Rose´s songs" (Regissør: Andor Szliágyl)

Ungarsk Holocaust


Innspilt: 2003
Originaltittel: A Rózsa énekei
Nasjonalitet: Ungarn
Skuespillere: Franco Castellano, Djoko Rosic, Maia Morgenstern, Ildikó Bánsági, Dávid Zum
Spilletid: 98 min.

Nazistene har okkupert Budapest og er i gang med å samle alle jøder i byens ghetto våren 1944. Derfra finnes det kun én utgang: døden ... Å følge pålegget om å sy gule jødestjerner på alle ytterplagg er dermed svært risikabelt. Tilsvarende er det meget risikabelt ikke å følge pålegget ...

En tilfeldighet fører til at den jødiske familiefaren Géza Halasz river av seg jødestjernen. Mens han befinner seg på bussen, begynner nemlig en ungarsk kvinne å trakassere ham. Da hun til slutt spytter Géza i ansiktet, bestemmer han seg for at han må ta mer grep om sin egen skjebne.

Familien bor i en villa som eies av den berømte operasangeren Imre Rózsa. Selv om Imre er jødisk, er det ingen som våger å gjøre noen utfall mot ham på grunn av hans høye sosiale status. Imre bor i husets tårn, og kommer aldri ut. Den eneste som har kontakt med ham, er Géza. Han fyller huset med jødiske slektninger og venner, i forvisning om at de er trygge for nazistene i dette huset. Hver kveld samles husets beboere for å høre Imre Rózsas vakre sang. Dette holder dem oppe i en svært vanskelig tid, hvor mangelen på det meste er stor og alle aktiviteter utenfor huset er høyst risikable.

Filmen er basert på en sann historie.

Jeg kom over denne perlen av en film ved en tilfeldighet på biblioteket. Temaene andre verdenskrig og jødeforfølgelse vekket min interesse umiddelbart. Filmen er ikke spesielt gammel (fra 2003), men ulike søk på nettet har likevel vært nokså nedslående. Det er lite informasjon å finne om denne filmen rett og slett. Betyr virkelig markedskreftene så mye for at folk i det hele tatt skal få med seg filmer som dette?

Skuespillerprestasjonene er glitrende, historien er både gripende og rørende og det filmtekniske er stort sett av god kvalitet. Hvis noe skulle trekke ned er det at jeg underveis merket at filmproduksjonen ikke kan ha hatt allverdens midler å rutte med. Noen av kulissene hadde nemlig ikke det autentiske preget vi er vant til fra annen europeisk film. Uten at det ødela noe som helst av filmopplevelsen, bare så det er sagt! Mennesker som befinner seg i alvorlige kriser, kan i desperasjon finne på å gjøre de mest absurde ting. Som en kvinne som befinner seg i Imres hus, og som trygler Gézas 14 år gamle sønn om å ta på henne. Hun skal jo snart dø likevel ...

Det sørgelige er at da krigen faktisk er over, var dette kun innledningen til et nytt sørgelig kapittel i dette landets historie. For da kom russerne ... 

Min konklusjon er at denne filmen fortjener terningkast fem!

"Rebecca" (Regissør: Alfred Hitchcock)

Spennende Hitchcock-klassiker


Innspilt: 1940
Originaltittel: Rebecca
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Joan Fontaine (den nye fru de Winter), Laurence Olivier (Maxime de Winter), Judith Anderson (fru Danvers), George Sanders, Nigel Bruce, Gladys Cooper, Florence Bates, Reginald Denny, C. Aubrey Smith, Melville Cooper, Leo G. Carroll, Leonard Carey, Philip Winter, Edward Fielding, Forrester Harvey, Lumsden Hare, Edith Sharpe
Spilletid: 126 min.
Basert på Dahne Du Mauriers roman "Rebecca"

Det er ikke en gang to uker siden jeg gjenleste Dahne Du Mauriers roman "Rebecca", men da jeg ble oppmerksom på at boka var filmatisert, var jeg ikke sen om å bestille denne filmen fra England.

I min bokomtale av romanen har jeg redegjort for hendelsesforløpet, og jeg viser rett og slett til denne. I det følgende nøyer jeg meg med å komme med min personlige vurdering av filmen.

Filmen ble innspilt kun to år etter at boka kom ut for første gang - dvs. i 1940. Den er naturligvis i svart-hvitt. Tidens tann har tæret på filmen, og selv om den tidvis er åndeløst spennende, får en del av scenene et noe kunstig preg over seg når det er så tydelig at det er tale om kulisser i et filmstudio. Men slik var det jo den gangen. Noe som imidlertid har tålt årene som har gått, er skuespillerprestasjonene. Joan Fontaine har virkelig lykkes i å skape den nye fru de Winter og hennes angst for fru Danvers, den fryktinngytende sjefen for tjenerstaben på godset Manderley. Fru Danvers nesegruse beundring for den forrige fru de Winter kaster spøkelsesaktige skygger over det nygifte paret. Kan de bli lykkelige i disse omgivelsene, hvor minnene etter Rebecca er påtrengende til stede absolutt hele tiden?

"Rebecca" er selvsagt omtalt i "1001 filmer du bør se før du dør". Og her kan man lese at selv om Hitchcocks mange filmer oppnådde nominasjoner i bøtter og spann, var det kun for "Rebecca" han mottok Oscar (i klassen beste film). Fordi jeg selv ikke er i stand til å si det bedre, siterer jeg fra "1001 filmer ... ":

"Alle hans (dvs. Hitchcocks) kunstneriske talenter ble brukt med full effekt: den uklare og mystiske bakgrunnen, mistankene som lurer like under overflaten, eventyrromansen som er dødsdømt på grunn av en fortid som trenger seg på, og selvfølgelig det truende gjenferdets lumske spill. Rebecca mangler noe av Hitchcocks varemerke, nemlig lekelysten, og vi savner hans humoristiske sans. At det ikke finnes munterhet, skyldes ikke minst den uopphørlige dystre, skremmende stemningen i Du Mauriers melodramatiske roman. Den uskyldige Fontaine drives nesten til vanvidd av Manderleys hemmeligheter, men Hitchcock lar mer enn gjerne spenningen bygge seg opp mot den uforglemmelige avslutningen." 

Filmen er svært tro mot boka, med unntak av slutten. Her har Hitchcock tatt seg noen kunstneriske friheter for å gjøre filmen enda mer spennende, uten at jeg skjønner at det skulle ha vært nødvendig. Jeg konkluderer med at dette er en av filmklassikerne det er veldig ok å få med seg, og mener at filmen fortjener terningkast fem.

Amalie Skram: "Forrådt"

Opprinnelig utgitt: 1892
Lydboka er innspilt: 2005
Opplest: Marianne Krogh
Forlag: Aller/Fono Forlag
Spilletid: 4 t

I bokas innledende scene er Ory nygift og har ikke en gang rukket å komme ut av brudestasen. Hun er 17 år gammel og kunne knapt vært mindre forberedt på hva ekteskapet innebærer, der hun kommer rett fra barnerommet hos sin mor og far. Brudgommen er den 30 år gamle kaptein Adolf Riber, en mann som har et levd liv bak seg etter mange år til sjøs. Ory har akseptert å gifte seg med ham gjennom frivillig tvang ... Og hun vemmes ved tanken på at det forventes at hun skal dele seng med sin mann på bryllupsnatten. Hun kan ikke skjønne hvorfor hun ikke kan få tilbringe sin siste natt hjemme på barnerommet, sammen med sine småsøsken. Etter en krangel rundt dette med moren, går hun motvillig med på at dette ikke går. Tenk på folkesnakket!

Allerede samme kveld aner vi at bryllupsnatten ikke kommer til å bli noen suksess. Den kan vel knapt sies å finne sted noen gang ... For så opptatt er Ory av sin egen uskyld at hun for en hver pris vil unngå å bli besudlet. Alt som er urent og ufint tar hun på det dypeste avstand fra. Stakkars Riber vet ikke sine arme råd. Hva skal han gjøre med sin strenge kone, som han elsker av hele sitt hjerte og kunne gått i døden for?

Det er forventet at Ory allerede dagen etter bryllupet følger sin mann ombord i et skip med retning mot London. Der skal de vente på skipet Orion, hvor kaptein Riber har fått hyre. Over alt møter Ory sine omgivelser med den dypeste forakt, beskyttet som hun i hele sitt liv har vært mot alt som er skittent, ondt og besudlet. Da hun skjønner at hennes mann har levd og hatt andre kvinner, får hun det for seg at dersom hun bare får vite eksakt hva han har opplevd, så skal hun nok klare å hanskes med dette. Riber går motvillig med på dette, men skjønner for sent at dette bare gjør alt så mye verre. Han som bare er et helt vanlig menneske, men som i Orys verden etter hvert fremstår som et uhyre ... Til slutt går det galt ... fryktelig galt ...

Jeg leste denne boka mens jeg var i tenårene, og et så sterkt inntrykk gjorde den på meg at hele handlingsforløpet sto levende for meg også før jeg valgte å lese denne boka på nytt - mange tiår senere. I boka tar Skram et kraftig oppgjør mot datidens skjerming av unge kvinner i forhold til hva som ventet dem når de ble gift. I allefall overklassens unge kvinner ante lite eller ingenting om seksualitet, men ble tvert i mot oppdratt til kyskhet og til å ta avstand for egne lyster og behov. Det er vel neppe noen tvil om at denne boka har helt klare selvbiografiske trekk. Amalie Skram ble selv gift som følge av et arrangert ekteskap mellom henne, som var pur ung, og en eldre skipskaptein. Noe lykkelig ekteskap ble det ikke, og paret ble senere skilt. Det må ha vært svært oppsiktsvekkende på den tiden.

Det beste med boka synes jeg er beskrivelsene av karakterene. Både Ory og Riber beskrives som meget sammensatte personer på godt og vondt. Her er det ikke slik at Ory er offeret og Riber den fæle. Riber er vel så mye offer for omstendighetene som hans kone. Faktisk var det aller mest ham jeg syntes synd på til slutt, der han ble utsatt for Orys inkvisitoriske og besettende utspørringer om hans fortid. Maktkampen dem i mellom er glitrende beskrevet! Marianne Krogh som oppleser var dessuten flott! Her blir det terningkast fem - en sterkt sådan!

Bokbloggeren Elikken har også skrevet om denne boka.

Andre bøker av Amalie Skram som jeg har omtalt på bloggen min:

1. Skram, Amalie: Fru Inés (1891)
2. Skram, Amalie: Hellemyrsfolket 1: Sjur Gabriel (1987)
3. Skram, Amalie: Hellemyrsfolket 2: To venner (1988)
4. Skram, Amalie: Hellemyrsfolket 3: S.G. Myre (1990)
5. Skram, Amalie: Hellemyrsfolket 4: Avkom (1898)
6. Skram, Amalie: Professor Hieronimus (1895)
7. Skram, Amalie: På St. Jørgen (1895)
8. Skram, Amalie: Lucie (1888)
9. Skram, Amalie: Norsk novellekunst - klassikere (1982 - 1885)

"The Book of Eli" (Regissører: Albert og Allen Hughes)

Litt for lik "The Road"


Innspilt: 2010
Originaltittel: The Book of Eli
Nasjonalitet; USA
Genre: Drama, Action
Skuespillere: Denzel Washington (Eli), Mila Kunis (Solara), Gary Oldman (Carnegie), Michael Gambon (George), Ray Stevenson (Redridge), Jennifer Beals (Claudia), Tom Waits (ingeniør)
Spilletid: 113 min.

I denne post-apokalyptiske filmen, som til forveksling kan minne om "The Road", møter vi Eli traskende på en vei mot vest. Med seg har han en bok han vokter som den største skatt, og som det er overmåte viktig å ta vare på slik at den ikke kommer på avveie. Dette er Eli villig til å drepe for.

Vi får vite at jorda ble utsatt for sterk stråling fra sola for om lag 30 år siden. Alt som befant seg på jordas overflate ble svidd av, og kun de som var så heldige å befinne seg i tilfluktsrom overlevde. Eli har vært på veien i alle disse årene, mens han har levd tett med sin spesielle bok. Det er slett ikke risikofritt å ferdes langs veien, for bander herjer. De plyndrer, dreper og spiser andre mennesker.

En dag kommer Eli til en falleferdig by i det som en gang var delstaten California. Stedet er tilsynelatende noe mer sivilisert enn forholdene langs veien, men det er også bare tilsynelatende. Carnegie bestemmer absolutt alt i byen fordi han og bare han vet hvor man kan skaffe vann. Han har et mål: han vil ha tak i en spesiell bok! Denne boka er nøkkelen til makten i verden. Og det er denne boka Eli har.

Verden slik Eli møter den, mangler vesentlige kunnskaper om den gamle verden. Det er ikke en gang selvsagt at folk kan lese. Det forhold at Eli sier at han leser, vekker Carnegies nysgjerrighet. Han vil gjerne ha den boka Eli leser, selv om han foreløpig ikke har skjønt eksakt hvilken bok det er tale om. Han ønsker å få Eli med på sitt lag, men skjønner at det kan bli vanskelig. Han gjør stedatteren Solar tilgjengelig for Eli i håp om at Eli skal ombestemme seg. I stedet ender det med at både Eli og Solar etter hvert er på flukt fra Carnegie og hans menn ...

Filmen er både velspilt og godt regissert. I tillegg er Denzel Washington en av mine yndlingsskuespillere, og han spiller godt! Kulissene i filmen var dessuten gode i forhold til å skape et "autentisk" post-apokalyptisk landskap. Det forhold at det meste var filmet i sepia ga landskapet akkurat et så dødt og livløst preg som det var meningen. Like fullt fenget ikke denne filmen meg. I mitt hode har regissøren John Hillcoat allerede laget den beste post-apokalyptiske filmen "The Road", og sånn sett tilfører ikke filmen "The Book of Eli" meg noe nytt, utover at det nå er en spesiell bok med i bildet. Det blir rett og slett for likt. Den opprinnelige idéen er allerede brukt opp. Fordi skuespillerne er gode, det filmtekniske svært godt samt at regien er glitrende, har jeg ikke samvittighet til å gi noe lavere enn terningkast fire.

Denzel Washington som Eli

Mila Kunis (Solar) og Denzel Washington (Eli)

Post-apokalyptisk landskap

Cornelis Vreeswijk - orginalsång Cecilia Lind

"Cornelis" (Regissør: Amir Chamdin)

Hank von Helvete glitrende som Cornelis Vreeswijk!


Innspilt: 2010
Originaltittel: Cornelis
Nasjonalitet: Sverige
Genre: Drama, musikkfilm
Skuespillere: Hans-Erik Dyvik Husby (alias Turbonegers Hank von Helvete) (Cornelis Vreeswijk), Malin Crépin (Ingalill Rehnberg), Helena af Sandeberg (Bim Warne), David Dencik (Fred Åkerström), Johan Glans (Anders Burman), Vera Vitali (Ann-Christin Wennerström)
Spilletid: 97 min.

Cornelis Vreeswijk ble født i 1937 i Nederland, og døde i 1987 i Stockholm. Som barn ble han rammet av tuberkulose, og i 12 årsalderen flyttet hans familie til Sverige. Han var låtskiver, balladesanger og trubadur, og oppnådde stor popularitet i løpet av sitt liv, selv om den største berømmelsen først oppsto etter hans død. I dag regnes han som like stor som Bellman og Evert Taube. Men svensk statsborgerskap fikk han aldri ...

"Cornelis" er filmen om Cornelis Vreeswijks liv. Vi møter ham allerede da han som liten gutt ble fjernet fra sin familie grunnet tuberkulose, og ble plassert på en institusjon av nazistene. Dette var traumatisk for ham.

I Sverige arbeidet han i en del år som pleiemedhjelper på en psykiatrisk institusjon, samtidig som han skrev på sine viser. Han giftet seg med Ingalill, og sammen fikk de sønnen Jack. En tilfeldighet førte til at Cornelis ble oppdaget, og deretter begynte han på sin karriere som opprørsk trubadursanger. Mye fravær fra hjemmet grunnet turnéer, et stadig økende antall episoder hvor fyll var involvert og skandale-overskrifter - alt dette tålte hans kone litt for godt. Men da hun tok ham på fersken i utroskap, valgte hun å ta ut skilsmisse.

Deretter fulgte noen turbulente år, hvor Cornelis forsøksvis levde et liv med en ny kvinne, Bim. Men Cornelis´drikking førte til at han ble paranoid langt inn i galskapen, og ganske enkelt ikke var til å leve med. Også Bim forlot ham til slutt ... 

Jeg har lenge sett frem til å se denne filmen, og jeg ble virkelig ikke skuffet! Hank von Helvete spiller hovedrollen som Cornelus Vreeswijk, og han gjør en så stor rolletolkning at hans innsats kvalifiserer til terningkast seks. Filmprodusentene kunne virkelig ikke ha gjort et bedre valg når de skulle finne noen som skulle spille den dyktige trubadurens vandring fra toppen av sin karriere til han til slutt nådde bunnen ... Skuespilleren skal selv ha uttalt at denne rollen kostet ham mye, og at han måtte hente frem absolutt alt han selv hadde opplevd for å klare å spille Cornelis slik han gjør.

Selv om regien av filmen gjør at jeg totalt sett ender med å gi denne filmen terningkast fem, satte jeg pris på at man behandlet trubadurens minne med respekt og ikke vasset rundt i tragedien hans liv utvilsomt må ha vært til slutt. Det store hovedfokuset i filmen er satt på Vreeswijks musikk, og så flagrer på en måte hans begredelige familieliv litt løslig i bakgrunnen. Men kanskje var det også dette som gjorde at filmen som sådan ikke grep meg helt inn i hjerterøttene når det kom til stykket? Uansett er dette blitt en flott film om Cornelis Vreeswijks musikalske karriere, hvor han som låtskriver skrev de mest fantastiske viser som lever i beste velgående den dag i dag. Alle musikkelskere med respekt for seg selv har i det minste samle-CD´en med de beste låtene hans i musikksamlingen sin. Cornelis Vreeswijk ga for øvrig ut et sted mellom 30 og 40 "skiver" i løpet av sin musikalske karriere.

Her blir det som sagt terningkast fem!

Herta Müller: "Pustegynge"

En Nobelprisvinner som tok innersvingen på meg til slutt

Utgitt på tysk: 2009
Utgitt i Norge: 2009
Innspilt: 2010
Originaltittel: Atemschaukel
Oversatt: Kjell Olaf Jensen
Oppleser: Trond Peter Stamsø
Forlag: Lydbokforlaget (Tiden forlag står bak utgivelsen av papirutgaven)
Spilletid: 7 t 42 min.
Nobels litteraturpris i 2009

Etter mitt i sin tid svært uheldige møte med Herta Müllers roman "Mennesket er en stor fasan i verden", som jeg absolutt ikke likte, har jeg kvidd meg svært lenge for å prøve en bok av henne på nytt. Selv ikke det faktum at hun fikk Nobels litteraturpris i 2009, kunne egentlig rokke meg ... Eller det faktum at "Mennesket er en stor fasan i verden" faktisk ble utgitt for rundt 25 år siden, helt i starten av forfatterens karriere, og at hun jo kunne ha utviklet seg til det bedre ... Men så kom jeg over en annen bokbloggers omtale av "Pustegynge". Elisabeth har i sin blogg "Bokstavelig talt" skrevet om denne boka, og det var noe med denne som gjorde at jeg tenkte at jeg burde prøve likevel. Da boka at på til plutselig var tilgjengelig som lydbok, var det i grunnen bare å hive seg rundt og sette i gang! I to dager har jeg gått med denne lydboka på ørene, og du verden FOR en bok! Jeg likte den 100 %! Så takk til Elisabeth som fikk meg til å undres på om jeg skulle forsøke meg på Herta Müller på nytt!

På slutten av andre verdenskrig levde den tyske minoritetsbefolkningen i Romania et heller usikkert liv etter hvert som Hitler-Tysklands makt ble svekket. Da russerne overtok makten i Romania, ble alle tyskere - menn som kvinner - mellom 17 og 45 år deportert til tvangsarbeidsleire i Sovjetunionen. 17 år gamle Leopold Auberg var en av dem, og dette er historien om hans fem år lange opphold i en sovjetisk arbeidsleir.

Det er en meget brutal historie som fortelles. I arbeidsleiren handlet absolutt alt i bunn og grunn kun om en ting: å overleve! Vi får også høre parallelle historier om hvordan enkelte ble tatt og deportert til Sovjektunionen - som Trudi Pelikan som lenge trodde at hun skulle klare å unnslippe. Nysnø ødela imidlertid alt:

"Det kommer jeg aldri til å tilgi snøen, sa hun. Nyfalt snø kan man ikke etterligne, man kan ikke ordne snøen slik at den ser uberørt ut. Jord kan man ordne, sa hun, og sand og til og med gress, hvis man anstrenger seg. Og vann ordner seg selv, fordi det sluker alt og straks lukker seg igjen når det har slukt. Og luften er alltid ferdigordnet, fordi man ikke kan se den i det hele tatt. Alt bortsett fra snøen ville ha tiet stille, sa Trudi Pelikan."

Forholdene i arbeidsleiren er ubeskrivelige. Fangene utsettes ikke bare for sult, men for farlige arbeidsforhold som for mange ender med døden. Enten frøs folk ihjel, sultet ihjel, ble skadet uten å få medisinsk hjelp, døde som følge av forgiftninger fordi de ikke ble skånet for farlige stoffer ... Mat uten næring, luseplager ... Men i stedet for å klage over dette, snakket fangene om sin "hjemlengsel". Den rommet alt! Ingen trengte å presisere noe - alle skjønte uten ytterligere forklaringer. Detaljene i forfatterens lyriske måte å beskrive de brutale forholdene i leiren på, overlater derimot lite til fantasien ... Gjennom en tidvis manende fortellerstil levnes det liten tvil om hvilke lidelser fangene ble påført av Sovjet-makten. Mens fangene selv altså omskrev sine lidelser, og kanskje nettopp av den grunn klarte å holde ut ...

Leopold kommer til slutt hjem - fremmedgjort både for seg selv og for sin familie. Heller ikke der ønsket noen å snakke om deportasjonen, men dette levde på alle vis videre i ham. Og i de andre familiemedlemmene.

Gjennom boka "Pustegynge" har Müller gravet en glemt historie frem i lyset; nemlig Stalins forfølgelse av tyske rumenere under og etter andre verdenskrig. I bokas etterord forteller forfatteren om sitt prosjekt med å intervjue tidligere deporterte i sin egen landsby. Det er detaljer fra disse intervjuene forfatteren har flettet inn i historien og dermed gjort til vesentlige deler av Leopolds historie. Dette etterlater liten tvil om at grusomhetene faktisk har funnet sted og ikke er basert på fri diktning. Det gjorde noe med min opplevelse av boka, som en dag kommer til å lede til at jeg leser mer om GULag-leirene. For øvrig skjønte jeg aldri hvorfor de deporterte var så skamfulle over sine opphold i Sovjet-leirene og at dette var noe man bare ikke snakket åpent om ... Som om de skulle ha vært skyld i sin egen skjebne på dette punktet ...

Her blir det terningkast fem. Og jeg kommer absolutt til å forsøke meg på flere av Herta Müllers bøker etter hvert.

Herta Müller

Yan Lianke: "Landsbyens blod"

Sterkt om AIDS-epidemi på den kinesiske landsbygda


Utgitt i Kina: 2005
Utgitt i Norge: 2009
Originaltittel: Ding Zhuang Meng
Oversatt fra kinesisk til norsk: Brit Sæthre
Forlag: Font forlag
Antall sider: 265

Denne romanen er basert på en sann historie om en AIDS-epidemi som oppsto blant bønder på landsbygda i Kina som følge av organisert kjøp og salg av blod. Bokas forteller er en tolv år gammel gutt - Xiaoqiang - som er død på grunn av forgiftning - en følge av landsbyboernes hevn over hans far, som er ansett ansvarlig for den ulykke som hadde rammet landsbyen deres.

Handlingen er lagt til landsbyen Ding, som har beliggenhet på slettelandskapet i østre Henan. Selv om fattigdommen var stor, hadde bøndene stort sett nok å spise hver dag. Drømmen om noe mer rikdom lå imidlertid der, og skulle senere gjøre landsbyens folk mottakelige for det som senere skjedde.

Da muligheten for å tjene gode penger gjennom kjøp og salg av blod på vegne av myndighetene oppsto, var Xiaoqiangs far Ding Hui tidligst ute av alle. I begynnelsen var landsbyens folk meget skeptiske. De følte at det å skulle selge sitt eget blod ikke hadde noen god klang. Ding Hui fikk sin far - i boka kalt bestefar av fortelleren Xiaoqiang - til å organisere en busstur til en annen landsby som allerede hadde solgt blod i lengre tid. For betaling fikk Dings beboere en tur dit for å se hvordan velstanden hadde økt etter at beboerne begynte å selge blod. Dette ble helt avgjørende, og etter dette sto folk bokstavelig talt i kø for å selge blodet sitt for noen skarve blodpenger. Der hvor skepsisen fremdeles rådde, skjelte konene ut sine ektemenn som de mente ikke var mannfolk nok dersom de ikke solgte litt blod. At Ding Hui brukte de samme sprøytene om og om igjen - etter hvert infiserte sprøyter - for å øke profitten og holde kostnadene nede, var ikke de uvitende bøndene i stand til å skjønne rekkevidden av ...

Etter en tid begynte folk å bli syke. De ble rammet av "feberen". Etter hvert ble det klart at det var tale om HIV og AIDS, en uhelbredelig og dødelig sykdom. Da folk skjønte sammenhengen, oppsto det et raseri mot dem som sto bak blodhandelen. I Ding ble det Ding Hui som ble gjenstand for dette raseriet, og det i en slik grad at familien til slutt måtte flytte. Underveis tok bestefar seg av de syke i landsbyens skolebygning. Dette for å hindre smitte mellom de friske og de syke. Men selv om folk var døende av AIDS, sluttet de ikke å intrigere, lyve og stjele ... til bestefars store fortvilelse ... Innimellom skjedde det imidlertid også mange gledelige ting - som at det oppsto kjærlighet mellom syke og døende mennesker.

Da myndighetene skjønte hva som hadde skjedd, forsøkte de å dempe folks raseri ved å dele ut gratis kister. Men dette førte bare til enda mer svartebørshandel og at de som ble rike på blodsalget nå ble enda rikere ... Og som om ikke det var nok, gjorde bl.a. Ding Hui store penger på å sørge for at unge og ugifte ofre av sykdommen - for lengst døde - kunne inngå ekteskap i det hinsidige. For store summer penger skulle disse altså slippe å leve ugifte i det hinsidige. Og Ding Hui ble stadig rikere, mens flere og flere døde ...

Denne romanen inneholder en gruoppvekkende historie om hvordan mange landbysamfunn gikk i oppløsning som følge av AIDS-epidemien etter omfattende salg av blod. Men til tross for alt det grufulle som forfatteren forteller, er fortellerstilen nærmest poetisk. For å sitere baksideteksten på boka: "Dette er en historie om enkeltmennesker og hele samfunn som går til grunne fordi deres små drømmer om et bedre liv brukes mot dem av et likegyldig system som gir griskheten fritt spillerom. Men det er også historien om ukuelige livskrefter og om livsdrømmens grenseløse utholdenhet - selv langt inn i døden." Historien gjør virkelig inntrykk!

Denne boka har fått meg til å lese meg mer opp på problematikken på nettet, og det er sjokkerende å lese at antall HIV-smittede i Kina nå utgjør flere enn 10 millioner. Det er alminnelig antatt at denne epidemien skyldes blodoverføringer med HIV-infisert blod, og at dette har foregått over store deler av landet, i stort omfang og over lengre tid. Når forfatteren selv i etterordet av boka beskriver en stor sorg og ble fylt av en følelse av fortvilelse over det han hadde skrevet, så er dette langt på vei veldig forståelig, ettersom det er hans egen hjemprovins Henan dette handler om. Han skriver:

"Det var som om jeg så de hvite sørgekuplettene og vimplene, og det enorme øde og folketomme slettelandet.

Jeg visste at den smertelige fortvilelsen ikke alene skyldtes arbeidet med Landsbyens blod. Det var et utbrudd av sorg oppsamlet gjennom mine år som forfatter. Solen flommet inn gjennom vinduet og fikk støvpartiklene som svevde i luften til å skinne og hviske til meg fra alle kanter, som de avdøde sjelene i romanen min. Hodet mitt var tomt det ene øyeblikket og fylt av kaotiske tanker det neste. Jeg gråt. Jeg vet ikke hvorfor jeg led, eller hvem jeg gråt for, eller hvorfor jeg for første gang i livet ble overmannet av en hittil ukjent håpløshet og fortvilelse. Gråt jeg for resten av verden? Eller for hjemprovinsen min, Henan, og de talløse AIDSsyke der og lidelsene deres?"

Dette er den andre boka til Yan Lianke som er oversatt til norsk. "Tjen folket" utkom i 2008. Også den en liten perle av en bok, som dessverre altfor få har oppdaget!

Jeg mener at "Landsbyens blod" fortjener terningkast fem.

"Med åpne øyne" (Regissør: Haim Tabakman)

Kraftfull jødisk film om forbudt kjærlighet


Innspilt: 2009
Originaltittel: Einaym phuhot - Eyes Wide Open
Nasjonalitet: Israel
Språk: Hebraisk
Genre: Drama
Skuespillere: Zohar Strauss, Ran Danker, Tinkerbell
Spilletid: 93 min.

Aarons far er død og i åpningsscenen er han i ferd med å rengjøre farens slakterbutikk, som skal gjenåpnes. Aaron er gift og har fire barm, og de tilhører en svært ortodoks-jødisk menighet. Det gjør for øvrig alle som bor i denne delen av Jerusalem.

En dag dukker den unge og vakre Yeshiva-studenten Ezri opp i Aarons slaktebutikk. Han spør om å få låne telefonen, og det er åpenbart at den han skulle bo hos da han kom til Jerusalem, av en eller annen grunn har sviktet ham. Ezri er på leting etter en Yeshiva (religiøs skole) hvor han blant annet kan studere Talmud og Tora. Aaron forbarmer seg over Ezri og tilbyr ham både jobb og et midlertidig husvære.

Nokså snart oppstår det sterke spenninger mellom de to mennene. Aaron tiltrekkes av Ezris sensualitet, og en sterk og nærmest ukontrollerbar lidenskap eksploderer mellom dem. Samtidig begynner ryktene å gå i nabolaget, og det viser seg at "alle" vet hvorfor Ezri ble kastet ut fra den forrige Yeshivaen ... Rabbien oppsøker Aaron og advarer ham. Han må velge mellom menigheten og familien sin, og Ezri ... Men hvordan kan Aaron velge? Han som nærmest var død og nå føler at han lever?

Det er skrevet om denne filmen at den er "et poetisk stykke filmkunst som pirrer og provoserer". Jeg kunne ikke vært mer enig! Forholdet som oppstår mellom de to mennene er svært vakkert skildret. Reaksjonene i den strengt religiøse menigheten står som et grelt motstykke til alt det vakre de to mennene opplever. Ekstra spennende er det faktisk at dette er en israelsk filmproduksjon! Det gjør det hele enda mer kraftfullt. For øvrig er det alltid spennende med filmer både fra Midt-Østen og arabiske land! Jeg synes denne filmen fortjener terningkast fem. 

Erlend Loe: "Stille dager i Mixing Part"

Umiskjennelig Erlend Loesk! Men ikke hans beste ...

Opprinnelig utgitt: 2009
Lydboka er innspilt: 2010
Opplest av: Erlend Loe
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 2 t 47 min.

I denne lille boka møter vi familien Telemann som reiser på ferie til Garmisch-Partenkirchen, eller Mixing Part som Bror Telemann liker å kalle det. Han hater for øvrig tyskere, mens kona Nina elsker alt det tyske. Bror Telemann er dramaturg ved teateret, mens Nina Telemann er norsklærer i den videregående skolen.

Det meste av boka består av rene dialoger mellom Bror Telemann og kona, mens barna - tre i alt - befinner seg i bakgrunnen. Stilen er helt umiskjennelig for Erlend Loe. En stil jeg egentlig begynner å bli litt lei, men som jeg likevel dras mot. Jeg "må" liksom få med meg Loes bøker okke som ...

Familien skal altså feriere i Mixing Part i hele juli, men nokså fort begynner det å skjære seg mellom ektefellene. Med en rekke urkomiske dialoger krangler de seg gjennom ferien, og i god fellesferiestil er de underveis nærmest på skilsmissens rand, uvant som de er av tilbringe så mye tid sammen. Mens Telemann fantaserer om kokebokforfatteren Nigellas fristende kropp, tar Nina det hele ut litt lenger. Hun innleder en affære med en tysker ...

Mange ganger ble jeg sittende og humre og le underveis. Som denne dialogen på side 18:

"Det skjer forresten ganske ofte at jeg opplever at jeg er alene i et rom og så viser det seg at du også er her. Du er en stille type. 
Det er du også. 
Du mener vi er stille typer begge to?
Ja."

Eller når Bror Telemann bekymrer seg for deres åtte år gamle sønn (side 38):
 
"Han er en sjeldent fjern åtteåring som flyter rundt i sine egne tanker og ikke bekymrer seg over at andre ikke når inn til ham. Flere år etter at barn flest har sluttet å si rare og søte ting, gjør Berthold det fortsatt. Nina og Telemann lurer på om de vil makte å gjøre ham til et levedyktig og handlekraftig individ."

Eller når han forklarer hvordan de to byene Garmisch og Partenkirchen ble ett (s. 82):

" ... så ble de slått sammen før vinterolympiaden i 1936.
Jeg skjønner.
Men det ville ikke innbyggerne.
Ok.
Hitler bare bestemte det.
Typisk Hitler."
 
Boka er for det meste veldig morsom, men av og til også innmari irriterende. Akkurat det tror jeg også har vært forfatterens hensikt. Han kunne utvilsomt ha dratt det hele enda lenger, og muligens kunne det da ha blitt en enda mer interessant roman av det. Slik som han har valgt å skrive "Stille dager i Mixing Part", ble det morsomt nok der og da, uten at han er i nærheten av å skrive stor litteratur. Egentlig var det enkelte sekvenser som kunne minne om "Tatt av kvinnen", hvor han presenterte vrengebildet av den moderne kvinnen. For Bror Telemanns kone Nina er virkelig ikke helt god, der hun manipulerer mannen sin gjennom å sette opp ikke rent få listige feller for ham. Men på samme måte som i "Tatt av kvinnen", tar Bror Telemann igjen til slutt. Og først når han blir ordentlig slem, blir Nina interessert i ham som mann igjen ...

Alt i alt en bok litt over middels - og som fortjener terningkast fire. Uten Erlend Loes oppleserstemme kan det tenkes at boka ikke hadde fått mer enn terningkast tre ... 

Knut Hamsun: "Sværmere"

Herlig og svermerisk!


Opprinnelig utgitt: 1904
Lydbok innspilt: 2002
Opplest av: Henny Moan
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 3 t 8 min.


I bokas åpningsscene ankommer den nye presten og hans frue kystsamfunnet Rosengård et sted i Nord-Norge. På kaia har bygdas folk møtt opp for å hilse den nye presten velkommen. Blant dem står telegrafist Rolandsen, ikke helt edru. Det er han som følger presten med følge til prestegården.

Rolandsen har tidligere fridd til Elise, den vakre datteren av handelsmannen Mack, som er bror av den Mack som holder til på Sirilund (jf. bøkene om Benoni og Rosa samt Pan). Frieriet ble imidlertid avslått, og nærmest i trass har Rolandsen forlovet seg med husjomfru Marie van Loos - også kalt "faen løs" bak hennes rygg. Van Loos er et meget strengt og humørløst fruentimmer, og det er ikke vanskelig å forstå at den godeste levemannen Rolandsen ikke legger noe særlig i denne forlovelsen. I motsetning til van Loos som med arge øyne er vitne til forlovedens hemningsløse flørting med alt og alle, og som forsøker å holde ham i ørene uten å lykkes det aller minste ...

Rolandsen har ambisjoner om å bli noe mer enn kun telegrafist. Når han ikke flyr rundt og bedårer stedets kvinner med sitt gitarspill og sin kraftige sangrøst, er han opptatt av en ny oppfinnelse. Han har nemlig oppfunnet et nytt fiskelim som er betydelig billigere å produsere enn det Mack selger. Dette skal gjøre ham rik! Problemet er bare at han ikke har penger til patentet. Han er så og si en bankerott millionær.

Da det finner sted et innbrudd i Macks forretningslokaler og livspolisen hans blir borte, utlover Mack en belønning på det dobbelte av det som har blitt ham frastjålet. Og det på tross av at det ikke står så veldig bra til med økonomien, skjønt dette er det siste Mack vil innrømme og derfor frenetisk forsøker å dekke over ved å utlove denne rause belønningen, som også vil bli tyven til del, bare han står frem. Rolandsen ser sitt snitt å sikre seg midler til patentet, og innrømmer et tyveri han ikke har begått, selv om det koster ham stillingen som telegrafist fordi all hans ære med et sverdslag blir borte. Mack er både overrasket og skuffet, men utbetaler belønningen til Rolandsen, som umiddelbart går i gang med patentsaken. I mellomtiden rømmer husjomfru van Loos bygda etter å ha brutt forlovelsen med Rolandsen, og så reiser hun til Bergen - langt bort fra skammen.

Underveis følger vi presteparet. Presten er ikke så velbeslått som han gjerne liker å gi inntrykk av, og han fortviles over prestefruens sløseri og hennes manglende evne til å styre deres hus. Alt er kaos, og hjemmet bærer preg av rot og skitt. Fruen har nemlig en tendens til å slippe det hun har i hendene hver gang hun får et nytt innfall. Nye innfall får hun absolutt hele tiden, og hjemmet deres ser ikke ut. Fruen kan ikke forstå hvorfor presten maser slik om hver minste lille bagatell.

Så kommer det frem at det slett ikke var Rolandsen som sto bak innbruddet han tilsto, og helvete er løs i den lille bygda. Samtidig er nyheten om at han er i ferd med å bli en rik mann pga. sin nye oppfinnelse i ferd med å spre seg. Og at Mack enten kan bli hans konkurrent eller kompanjong ... Mack som aldri har trengt å be noen om noe som helst i hele sitt liv ... Og så spørs det om Elise får et annet syn på Rolandsen, nå som han med ett er blitt rik?

Med unntak av "Benoni" og "Rosa", må dette være den morsomste boka Hamsun har skrevet! Hamsun er her så bitende sarkastisk at det er en sann fryd! Rolandsen beskrives som en mann som tar kraftig for seg av livets gleder. Ingen har klart å binde ham, og han inntar rollen som spillemann og ungkar, en mann som har noe som kvinnene lar seg sjarmere voldsomt av. I og med at boka er filmatisert med Bjørn Floberg i rollen som telegrafisten, er det ikke til å komme forbi at det var ham jeg hadde på netthinnen mens jeg leste boka. For øvrig må jeg si at beskrivelsen av småkjeklingen mellom presten og prestefruen var noe av det mest fornøyelige med hele boka! Den gang som nå var det pengene som rådde og som anga hvilken verdi man hadde i samfunnet, like det eller ikke like det ... Dermed var det om å gjøre å skjule at man ikke hadde så mange shillinger å rutte med når det kom til stykket. Fasaden var overmåte viktig! Hamsun harsellerer med alle - fattige og rike. Alle får sitt pass påskrevet. Aller best er han når han harsellerer med oppblåsthet, hovmod og selvhøytidelighet.

Henny Moan er kanskje ikke den rette til å være oppleser, og det ville vært en fordel om noen av de gamle klassikerne ble revitalisert gjennom nyinnspillinger. Like fullt var det morsomt å gjenlese denne boka! Her blir det terningkast seks!

Beautiful Blogger Award

Først av alt: tusen takk til Anita, Randi og Labben for at de ga meg award!

Ingen ting er hyggeligere enn å merke at bloggen min blir lest og satt pris på av andre. ;-)

Jeg vil i det følgende besvare spørsmålene som fulgte med awarden.

1. Ta opp nærmeste bok og slå opp på side 18, linje 4:

"ESR-kameraets egenskaper har gjort det til den suverent mest populære kameratypen blant seriøse fotografer, uansett om de er nybegynnere, entusiaster eller profesjonelle."

John Hedgecoe: "Fotografering - slik blir du en kreativ fotograf"

2. Hva var det siste du så på TV?

Nyheter.

3. Bortsett fra datamaskinen, hva hører du på nå?

Jeg hører på Via payuta iii by Platon Andritsakis w/ Marianthi Sontaki om og om igjen. Det er så vakkert, synes jeg!

4. Når var du sist ute, og hva gjorde du da?

Jeg var på massasje og fikk knadd opp stive muskler. Deilig!

5. Hva har du på deg nå?

Jeg går fremdeles i mitt jobbantrekk - svart bukse, hvit genser med jakke utenfor.

6. Hva var den siste filmen du så?

NOKAS - som er en meget vellykket norsk film!

7. Skulle du overveie å flytte til utlandet?

Niks! Jeg elsker Norge! Men jeg har en drøm om en leilighet i Italia hvor jeg kan bo om vinteren. Aller helst ved kysten i nærheten av Toscana.

Jeg sender awarden videre til disse flotte bokbloggerne (men øvrige bloggere må ikke føle seg glemt, altså!):

1. Solgunn
2. Janke
3. Guiritana

"Nokas" (Regissør: Erik Skjoldbjærg)

Solid norsk produksjon!


Innspilt: 2010
Originaltittel: Nokas
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama, thriller
Skuespillere: Tov Sletta (David Toska), Frode Winther Gunnes (Kjell Alrich Schumann), Erik Håland (Morten Håland), Geir Høiseth (Erling Havnå), Morten Larsen (Arne Sigve Klungland), Jeton Jajovski, Thomas Berhane (Metkel Betew), Marit Synnøve Berg (Beate), Jeton Jajovski (Jusuf Hani), Lirik Sahiti (Ikmet Kodzadziku), Lars Morten Skaiaa (Johnny Thendrup)
Spilletid: 90 min.

Endelig er den her på DVD, filmen jeg bare aldri rakk å se på kino ... Og FOR en film! Jeg bøyer meg i støvet for norsk filmproduksjon, som her er nesten på sitt aller, aller beste!

Hendelsesforløpet i filmen er lagt til tidsrommet mellom kl. 03.00 og kl. 08.30 den dagen NOKAS-ranet fant sted - den 5. april 2004. I åpningsscenen står Kjell Alrich Schumann i dusjen og skrubber seg ren for mulige DNA-spor. Deretter går det raskt! Leiligheten mennene har bodd i under planleggingen av gigant-ranet renskes for personlige effekter og DNA-spor, og 11 menn som er væpnet til tennene, er klare for å aksjonere.

Underveis mot Stavanger sentrum har ranerne full kontroll over politiets aktiviteter via en overvåket politiradio. Ranet er for øvrig lagt til påskeferien, et tidspunkt hvor det er kjent at politistasjonen som bare ligger noen hundre meter unna NOKAS-sentralen, ikke er fullt bemannet grunnet ferieavvikling. Guttene gjør narr av politiets naivitet. Tanken på at politiet skulle løsne så mye som et eneste skudd først - det flirer de av. For noe så utenkelig! Videre fleiper de av filmer som "Heat" samt om hvor mye et visst antall millioner kroner faktisk veier og at de fleste ransfilmer faktisk bløffer på enkelte punkter.

På politistasjonen er rykter om at NOKAS kan være utsatt for ran, fanget opp. Av den grunn patruljerer politiet domskirkeplassen en gang per time.

I morgentimene er de ansatte i NOKAS på plass. Helt sjokkert blir de vitne til en haug med svartkledde, maskerte og bevæpnede menn på utsiden av et vindu mot bakgården. Da disse begynner å slå mot vinduet med slegge og deretter med en rambukk, skjønner de at de er utsatt for ran. De ansatte reagerer raskt med å ta med seg det de kan klare av penger, og deretter forlater de klokelig bygningen. Nå er politiet varslet, men det er én hake ved politiets muligheter for å komme raskt til stedet: foran utkjørselen til politigarasjen har ranerne plassert en brennende kassebil ... Dermed går det mange minutter før politiet er i stand til å komme seg ut av bygningen. Helt avgjørende minutter, skal det vise seg!

På domskirkeplassen oppstår det etter hvert skuddveksling mellom noen av ranerne og politiet. Disse scenene er helt surrealistiske ... For folk som er på vei til jobb, tror at det dreier seg om en øvelse. Og at ranerne er politi ... Med stor fare for sitt eget liv, skriker politimannen ut til de forbipasserende at de må komme seg vekk! Uten at folk egentlig reagerer noe særlig ...

Etter hvert gikk det slik som alle vet - at politiførstebetjent Klungeland ble skutt og drept, og at ranerne kom unna med nesten 60 mill. kroner i ransutbytte.

Denne filmen er fantastisk godt laget til! Og det beste av alt med den er at den er befridd for et hvert tilløp til overforbruk av de vanlige skuespillerne som vi ser litt for ofte i norske filmer! Ikke en gang Bjørn Sundqvist (som jeg for øvrig synes er en flott skuespiller, bare så det er sagt!) har fått så mye som en bitteliten rolle i denne filmen! ;-) At skuespillerne faktisk har vestlandske dialekter som sine morsmål, ga filmen noe som lignet veldi på et autentisk preg. Jeg vil også berømme produsentene for valg av skuespillere!

Regissøren har gjort en fabelaktig jobb med å sette sammen sekvensene i filmen, slik at den ble så spennende! Det var faktisk bare én ting jeg savnet, og det var at noen av scenene som vekslet mellom natt og dag, og som noen ganger ga inntrykk av helt parallelle hendelsesforløp uten at de var det, kunne vært merket med klokkeslett. Det ble nemlig litt forvirrende en og annen gang. Dessuten fikk jeg spesielt under scenen da ransmennene slet med å komme seg gjennom det skuddsikre glasset, inntrykk av at de brukte en "hel evighet" på dette. Det tok nok lenger tid enn ranerne hadde forutsett, men like fullt dreide det seg ikke om mer enn noen minutter. De ekstra minuttene de hadde kjøpt seg ved å sperre utgangen fra politigarasjen med en brennende kassebil ... En brennende kassebil som var full av avslørende DNA-spor, og som siden skulle gjøre at de ble tatt - alle som en! Min konklusjon er at dette er en svært vellykket dokumentar om et ran alle nordmenn har et forhold til. Jeg for min del kommer til å se denne filmen flere ganger. Terningkast fem!

Ransmennene slår seg gjennom NOKAS-sentralens skuddsikre glass

Skuddveksling på domskirkeplassen

Politiet skyter mot ransmennene

Ransutbyttet lastes inn i bilen før flukten 

Zeava Ben - What Will Be

Knut Hamsun: "Pan"

Uforløst kjærlighet i naturskjønne nordlandske omgivelser


Opprinnelig utgitt: 1894
Lydbok innspilt: 2000
Opplest av: Nils Johnson
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t 2 min.

"Pan" er rett og slett den boka jeg har lest flest ganger i mitt liv. Både denne og forrige gang valgte jeg denne vakre lydbokutgaven, hvor Jan Garbareks flotte musikkstykke "Pan" toner inn og ut av kapitlene, og gjør at lytteropplevelsen er omgitt av en helt særegen stemning. Det er som om ensomheten kryper inn i ryggmargen på meg, fortrinnsvis på en god måte.

Løytnant Thomas Glahn har ankommet en jakthytte i Nord-Norge om sommeren på midten av 1800-tallet. Som skogsguden Pan ønsker han å leve i ensomhet ute i skogen, bare i selskap med hunden Æsop. Kun når han trenger det går han på jakt for å fange mat til seg og hunden. Han er trøtt av de vanlige konvensjonene, og gjennom diverse episoder blir vi vitne til at han er en nokså splittet person som kan finne på de mest forunderlige ting, til stor overraskelse både for seg selv og andre.

Løytnant Glahn slipper imidlertid ikke unna det sosiale liv, selv om han lever alene ute i skogen. Ikke langt unna ligger nemlig tettstedet Sirilund, hvor handelsmannen Mack troner. Mack har datteren Edvarda, en ung og ugift kvinne som går og venter på sin prins. En prins hun ikke helt vet hvor hun skal lete etter, annet enn at hun er sikker på at han kommer fra et annet sted enn bygda Sirilund. Da løytnanten, bokas jeg-person, dukker opp, blir han straks gjenstand for Edvardas tilbedelse. Selv om de ikke en eneste gang i løpet av boka får forløst sin kjærlighet, er den intenst til stede absolutt hele tiden. Glahn kastes ut i håp og fortvilelse, og tidvis foregår det en nokså stygg maktkamp mellom dem. Edvarda blir heller aldri helt klok på Glahn, som til sin store fortvilelse av og til får noen innfall han ikke klarer å styre. Som da han plutselig kaster Edvardas sko over båtripen ... som om han ikke har kontroll over seg selv ...

Men mens løytnant Glahn går der og venter på Edvarda, som flørter hemningsløst med de få kandidatene hun har å velge mellom (men uten å klare å velge), er han på sin side omsvermet av andre kvinner som han forlyster seg med. Smedens kone Eva og gjeterkvinnen Henriette oppsøker Glahn i hans jakthytte, skjønt det tar noe tid før Glahn skjønner at Eva er en gift kvinne. Han trodde nemlig lenge at hun var smedens datter. Like fullt er det Edvarda han elsker, men som han altså aldri får. I håp om å oppnå sympati fra Edvarda, og kanskje mer av hennes oppmerksomhet, skyter Glahn seg i foten. Nokså raskt innser han at dette er en tabbe, for det gjør bare at han må holde seg enda mer for seg selv. Og på dette tidspunktet var det faktisk ikke det han ønsket.

I bokas epilog fremkommer det at Edvarda har giftet seg med en atskillig eldre mann. Dette tar Glahn bokstavelig talt sin død av, etter at han har reist på jakt i India ...

Miljøet i boka rundt Sirilund og med Mack og Edvarda som noen av hovedpersonene, dukker for øvrig opp i Benoni- og Rosa-bøkene, som Hamsun skrev atskillige år senere. 

Denne boka slutter aldri å fascinere meg! I første rekke fascineres jeg av det poetiske språket i boka. Ikke bare er Hamsun en mester i å beskrive naturen og naturkreftene. I tillegg skriver han mesterlig om menneskenaturen, der den vipper mellom tilsynelatende normalitet og den reneste galskap. Dette går igjen som en rød tråd gjennom hele hans forfatterskap, slik jeg opplever det. Denne boka elsker jeg rett og slett! Den gjør noe med meg hver gang jeg leser den. Det gammelmodige språket gjør at handlingen får noe opphøyet ved seg, og jeg tror det er dette som utgjør en stor del av opplevelsen ved å lese Hamsuns bøker - og i særdeleshet "Pan"! Det gir meg nesten en Shakespearsk opplevelse. Igjen må jeg berømme Nils Johnsons opplesning! Her blir det terningkast seks!