Gil Courtemanche: "En søndag ved bassenget i Kigali" (2003)

Utgitt: 2004
Originaltittel: Un dimanche à la pischine à Kigali
Oversatt: Bente Christensen
Forlag: Dinamo forlag
Antall sider: 262

Dette er en av de sterkeste bøkene jeg har lest om kriger og uroligheter fra Afrika! Denne boka handler om folkemordet i Rwanda, som skjedde i løpet av noen få måneder våren 1994.

Hutuene og tutsiene vender seg mot hverandre, og det bryter ut full borgerkrig i Rwanda. Hutuene har lenge følt seg undertrykket av tutsiene, og det tegnes et bilde tilbake til kolonitiden, hvor de hvite tegnet kunstige skiller mellom folk basert på deres utseende. I den forbindelse konkluderte kolonimakten med at tutsiene var en mer høytstående rase sammenlignet med hutuene. Dette finner hutuene seg ikke lenger i, og de starter en nedslakting hvor formålet er å utradere tutsiene som folkegruppe.

De mest bestialske hendelser skildres, uten at historien på noe tidspunkt blir sentimental. Tvert i mot kunne det gjort seg med en dæsj sentimentalitet oppi alt det groteske. Et vakkert kjærlighetsforhold mellom en hvit mann og en svart kvinne skildres, men selv ikke den hvite mannen kan redde tutsikvinnen fra det forferdelige som senere hender.

Dette var en bok som fikk meg til å gråte, og jeg kommer aldri til å glemme denne boka! Her blir det terningkast seks!

Markus Zusak: "Boktyven" (2007)

Med døden som forteller

Markus Zusak (f. 1975) er en australsk forfatter med tysk-østerriksk bakgrunn. Han debuterte på slutten av 1990-tallet, men det var med «Boktyven» at han for alvor slo gjennom internasjonalt. Romanen har blitt oversatt til mer enn 40 språk og solgt i millioner av eksemplarer, og Zusak ble hyllet for sitt originale grep med å la Døden selv være forteller.

I «Boktyven» er det altså Døden som er fortelleren, noe som gir en særegen ramme for historien, som foregår i Nazi-Tyskland. Døden har en kjølig, men samtidig nesten poetisk stemme, og kommenterer hendelser på en måte som minner oss om at ingen slipper unna hans nærvær.

Vi følger Liesel, ei lita jente på ni år som ikke har hatt noen lett start på livet. Foreldrene er sendt i konsentrasjonsleir, og broren dør mens de er på vei til fosterforeldrene. Hos den bryske, men hjertevarme Rosa og den kjærlige Hans Hubermann finner hun et nytt hjem. Fosterfaren hjelper henne gjennom netter fylt av mareritt, og det er i slike stunder – om natten – han lærer henne å lese. Gjennom bøkenes verden finner Liesel en vei ut av frykten og sorgen. Hun begynner å stjele bøker, både for å stille sin egen tørst etter historier og for å dele ordene med andre.

Til tross for alt det mørke som omgir henne – jødeforfølgelsen, et land styrt av en despot, stadig mer intense bombeangrep – finner Liesel og vennen Rudy små glimt av håp og glede. Rudy drømmer mest av alt om et kyss fra Liesel, mens jøden Max lever skjult i fosterfamiliens kjeller. Oppholdene i bomberommet, der Liesel leser høyt for naboene, blir til øyeblikk av fellesskap, styrke og menneskelighet midt i ødeleggelsene.

Det som gjør romanen så uforglemmelig, er Zusaks evne til å kombinere brutal realisme med poetisk skjønnhet. Han viser oss krigens redsler gjennom barneøyne, men også hvordan språk og fortellinger kan være livsviktige for å holde håpet levende. Dødens fortellerstemme skaper distanse, men gir samtidig en dypere innsikt i menneskenes sårbarhet.

«Boktyven» er en nydelig roman om litteraturens og språkets kraft i møte med undertrykkelse og lidelse. Den minner oss om at selv i de mørkeste tider kan ord og historier gi trøst, styrke og mening.

Romanen ble senere filmatisert (2013), noe som ytterligere bidro til å gjøre den kjent for et bredt publikum, men som vanlig er det boken som gir den sterkeste opplevelsen.

Utgitt: 2005
Originaltittel: The Book Thief
Utgitt i Norge: 2009
Forlag: Cappelen Damm (papirutgaven) / Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Oversatt: Henning Hagerup
Oppleser: Ivar Nørve
Spilletid: 13 t 48 min. (antall sider: 539)

Markus Zusah

Carlos Ruiz Zafón: "Engelens spill" (2008)

Endelig kom oppfølgeren til "Vindens skygge", og jeg gledet meg stort til å kaste meg over boka. Vi befinner oss i tiden før handlingen i "Vindens skygge", fremdeles i Barcelona, på 1920-tallet. David Martin er 17 år og løpegutt i en avis. Hans store drøm er å skrive en udødelig roman, og da han får muligheten til å skrive en føljetong i avisen og at på til lykkes, er det noe som forløses i ham.

Senere får David i oppdrag å skrive en bestselgerroman, og han inngår i den forbindelse en pakt med den desillusjonerte forfatteren Andreas Coreli. Dette angrer han senere dypt på, for forbindelsen koster ham dyrt og ingenting går etter planen.

Ting begynner virkelig å ta av den dagen Isabella dukker opp i Davids falleferdige tårnbygning, og ønsker å bli hans sekretær. Noen er ute etter David, og spørsmålet er om han skjønner det før det er for sent.

Boka startet storveis, men etter hvert syntes jeg den flatet ut. Mye av det som gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg i "Vindens skygge", manglet rett og slett. Etter hvert ble jeg også sittende å irritere meg over språklige lettvintheter og banaliteter. Alt i alt en over middels grei bok og kanskje vel så det, men den lever etter min mening dessverre ikke opp til "Vindens skygge". Ivar Nørve gjorde for øvrig en strålende jobb som oppleser!

Robert Wilson: "Mørkets makter" (2005)

Dette er den første av i alt fire bøker, hvor forfatteren har lagt handlingen til Vest-Afrika. Bruce Medway er pengeinnkrever i Benin. Dette er en farlig måte å tjene til livets opphold på, noe Bruce snart skal få oppleve. Han havner i konflikt med Madame Severnou, og ender opp med å jakte på det han tror er liket av Steven Kershaw.

Denne boka kjedet nesten livet av meg. I ettertid skjønner jeg ikke helt hvorfor jeg gadd å lese den ferdig. Kanskje håpet jeg på at den på et eller annet tidspunkt skulle ta seg opp, men det gjorde den altså ikke.

Jeg har likevel tenkt å prøve meg på "Et lite drap i Lisboa" og "Den blinde mannen i Sevilla" senere. Disse bøkene har fått meget god omtale, og er skrevet etter disse fire bøkene fra Vest-Afrika. Men jeg lar det altså bli med denne ene Vest-Afrika-boka ...

Kjell Westö: "Der vi engang gikk" (2008)

Helsingfors i første halvdel av 1900-tallet

Kjell Westö (f. 1961) er en av Finlands mest anerkjente forfattere, og skriver på svensk. Han har gjennom hele sitt forfatterskap vært opptatt av Helsingfors og hvordan byens historie, kultur og sosiale lag preger menneskene som bor der. Westö har vunnet flere litterære priser, blant annet Nordisk råds litteraturpris i 2014 for «Svik 1938«. Romanen «Der vi engang gikk» («Där vi en gång gått«) fra 2006 fikk Finlandiaprisen og er et av hans mest sentrale verk, ikke minst fordi den kaster lys over en epoke i finsk historie som lenge har vært omgitt av stillhet: borgerkrigen i 1918 og dens ettervirkninger.

I romanen presenterer Westö et rikt og sammensatt persongalleri. Handlingen er lagt til første halvdel av det 20. århundre i Helsingfors, en tid preget av store sosiale kontraster, politisk uro og voldsomme samfunnsendringer. Sentralt står imidlertid tre skikkelser: Allu, Eccu og Lucie. Mens Eccu og Lucie tilhører overklassen, vokser Allu opp i slummen. Denne sosiale kløften blir tydelig gjennom hele romanen.

Eccu har en lovende karriere som fotograf foran seg, men livet hans tar en annen retning. Han ender som en desillusjonert alkoholiker, fanget mellom ambisjoner og virkelighet. Lucie er en kvinne som utfordrer tidens normer og konvensjoner, men prisen hun betaler er høy. Ingen vil gifte seg med henne, og hun blir stående som en outsider i sin egen klasse. Allu, som alltid har drømt om henne, får del i henne først når ingen andre lenger vil ha henne.

Gjennom deres livshistorier skildrer Westö en by i omveltning. Ville fester og høy champagneføring under alkoholforbudet står i kontrast til borgerkrigens sår og fattigdommens harde virkelighet. Første verdenskrig og borgerkrigen i 1918 danner et dramatisk bakteppe. Formuer går tapt, familier går til grunne, og noen utnytter kaoset til å skape seg en posisjon.

Dette er en bok som for mange finner har hatt en spesiell betydning. Westö våger å ta opp en epoke som deler av den finske befolkningen lenge har hatt vanskelig for å snakke om. Nettopp derfor kan romanen oppleves som mer sentral i Finland enn i Norge. Samtidig gir den et viktig innblikk i hvordan mennesker formes av sin tid, av krig, tap og klasseforskjeller – og hvordan de forsøker å finne mening i kaoset.

Jeg likte boken svært godt. Westö skriver levende og detaljrikt, men jeg kunne likevel ønsket at han hadde konsentrert seg om færre personer og gått mer i dybden på disse. Det store persongalleriet gjør at enkelte skjebner forblir litt overfladisk skildret. Likevel er dette en roman som fester seg, og som gir en sterk opplevelse av tid, sted og historiske brytninger.

I ettertid er boka filmatisert.

Utgitt i Finland: 2006
Originaltittel: Där vi en gång gått
Utgitt i Norge: 2007
Oversatt: Erik Johs. Krogstad
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Jan Erik Madsen
Spilletid: 17 t 53 min.

Den finsk-svenske forfatteren Kjell Westö (f. 1961)

Herbjørg Wassmo: "Et glass melk takk" (2006)

Dorte er ei 15 år gammel jente fra landsbygda i Litauen. Faren er død, og familien lever i stor fattigdom. Det livet de lever er like fullt preget av verdighet. En dag får hun tilbud om å jobbe på restaurant i Stockholm, og stikk i strid med hennes natur takker hun ja. Hun håper at hun skal kunne hjelpe familien sin, som står i fare for å bli kastet ut av leiligheten de bor i.

Det viser seg snart at Dortes reise ut av Litauen blir starten på et mareritt. Hun blir offer for menneskehandel og tvinges inn i prostitusjon. Vi følger Dorte gjennom noen måneder, som til slutt ender i Oslo. I mellomtiden blir hun utsatt for den mest uverdige behandling.

Boka er helt hjerteskjærende. Det verste er at handlingen ligger skremmende nær det man ofte kan lese om i avisene; om jenter som har levd i fangenskap i lang tid, utsatt for voldtekter og tvangsprositusjon. Jeg så filmen "Lilja 4 ever" for et par år siden, og boka har klare paralleller til denne filmen.

Ingen sitter uberørt tilbake etter en slik rystende beretning. Her blir det terningkast fem!

Minette Walters: "Plagede sinn" (2004)

Howard Stamp, en tilbakestående mann, ble i sin tid dømt for mordet på sin bestemor. På samme tid forsvant ei ung jente kort tid etter at hun hadde vært utsatt for grov gjengvoldtekt. Stamp hevdet hele tiden at han var uskyldig, men ble ikke trodd. Han tok livet av seg mens han satt i fengelet.

30 år senere begynner Jonathan Hughes å grave i disse gamle sakene. Kan det være en sammenheng mellom drapet og forsvinningen? Hughes er overbevist om at Stamp ble uskyldig dømt, og han begynner å stille en del ubehagelige spørsmål blant dem som kjente den forsvunnede jenta. Nokså snart kommer det frem at ingen likte henne. Hva skjuler de?

I tillegg til selve kriminalhistorien, inneholder boka temaer som rasisme og misforstått lojalitet. Hvorfor sto ingen frem med det de visste? Brikke for brikke avdekkes de gamle hemmelighetene, og vi får innblikk i de ulike personenes motiver og valg.

Anne Krigsvoll gjorde en strålende innsats som oppleser.

Kjetil Try: "La de små barn komme til meg" (2008)

En skuespiller blir borte, og teamet til Rolf Gordon Lykke blir satt på saken. Liket er sporløst borte, men skuespillerens innvoller blir funnet i fryseren hans. Alt tyder på at politiet står overfor en svært makaber mordsak.

Det viser seg snart at skuespilleren bare er første offer, for snart forsvinner en nonne. Er det en massemorder teamet står overfor? Mens etterforskningen skrider frem, forsøker teamet å holde pressen på armelengs avstand, uten særlig hell. Klarer teamet å forhindre at flere blir drept?

Dette er en svært spennende og annerledes krim. En ekstra morsom side ved boka er at handlingen er lagt til Oslo, synes jeg.

Trond-Viggo Torgersen: "Tenke sjæl" (2007)

I denne lydbokutgaven tar Trond Viggo Torgersen utgangspunkt i sangtekstene sine når han drodler over små og store temaer i livet. Med humor og varme beveger han seg gjennom sin egen barndom og oppvekst, og frem til sitt voksne liv som hhv. kjæreste, ektemann, far, lege, komiker, kjendis m.m.

Boka gikk rett hjem hos meg, som alltid har hatt sansen for og beundret Trond Viggo Torgersen. Selvironien ligger i bakgrunnen hele tiden, og det lekne og opprørske ved ham er herlig beskrevet. Han er inne på hva som gjør at vi utvikler oss, viktigheten av å ha egne meninger og stå for dette, nødvendigheten av tidvis å gå på tvers av det andre synes vi bør gjøre og ikke minst det å våge å drite seg ut. Absolutt alt han har laget av sangtekster opp gjennom tidene, er forankret i ting han selv har opplevd og som har vært viktige for ham. Alt i alt en herlig bok som bør oppleves i lydbokformat der forfatteren selv leser!

Janne Teller: "Ingenting"

Utgitt: 2005
Forlag: Bazar Forlag AS
Original tittel: "Imtet"
Antall sider: 139


Den dagen Pierre Anthon forlater klasserommet og erklærer at ingenting betyr noe og at det derfor ikke er noen vits i å gå på skolen, setter han i gang noe han ikke kan ane rekkevidden av.

Fra toppen av et plommetre roper han hver dag ut dekreter om livets manglende mening til skolekameratene som er på vei til skolen. De skjønner at noe må gjøres for å få Pierre Anthon ned fra treet, og bestemmer seg for å bevise at det finnes mange ting av betydning i livet. De starter en lek som går ut på at hver og en av dem skal legge den tingen som har størst betydning for dem i en haug inne på bygdas nedlagte sagbruk.

I begynnelsen er det relativt uskyldige ting som legges i haugen; yndlingsbøker, en dagbok, yndlingssandaler etc. Det finurlige ved leken er at det er den som har lagt den siste tingen i haugen som bestemmer hva nestemann må avgi. På et tidspunkt kommer det hele ut av kontroll, og leken antar uhyggelige former. Hvor langt er de villige til å gå? Og klarer de å få overbevist Pierre Anthon om at livet har en mening til slutt?

Mens jeg leste boka, ble jeg sittende å grunne på hvem som er målgruppen for boka. På en måte fremstår den som en barnebok pga. det nokså enkle og naivistiske språket. Samtidig er jeg ikke i tvil om at dette kan bli i sterkeste laget for barn. Jeg var også i tvil om jeg egentlig likte boka, herunder hva den egentlig forsøker å formidle. Kanskje er forfatterens prosjekt rett og slett å få leseren til å tenke og grunne over hva som betyr noe i livet. I såfall har hun lykkes godt!

Thorvald Steen: "Vekten av snøkrystaller"

Denne boka handler om en gutt hvis høyeste drøm er å bli skihopper. Etter et perfekt hopp og derpå følgende forventninger om at han virkelig kan bli en stor skihopper, skjer det noe uventet. Han faller og skader seg. Hos legen får han høre at han lider av en uhelbredelig muskelsvinnsykdom som kommer til å føre til at han blir sengeliggende. Han kan aldri mer hoppe på ski.

Gutten vil i første omgang ikke dele dette med foreldrene, og skjuler diagnosen i det lengste. De har nemlig nok med sitt. Moren har psykiske problemer, og faren forsøker å skjule dette for sønnen. Når han får innblikk i guttens diagnose, ønsker han heller ikke at moren skal vite noe. Egentlig ønsker han i grunnen ikke å forholde seg til sønnens sykdom i det hele tatt.

Følgelig blir gutten gående alene med sorgen over at det som har betydd alt for ham - skihoppingen - er borte. Dette er en veldig sår roman. Spesielt sårt er det når moren kjefter på ham fordi han ikke går "ordentlig" og gymlæreren latterliggjør ham når han ikke får til øvelser han har klart tidligere. Ingen av dem vet noe om den egentlige årsaken. Like fullt engasjerte ikke boka meg. Kanskje var det som ble utslagsgivende at forfatteren selv leser opp boka, og det på en nokså treg og uengasjert måte. Han lever seg ikke inn i teksten slik jeg forventer av gode opplesere. Dette trekker ned helhetsinntrykket. 

Utgitt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 466 min.
Oppleser: Thorvald Steen

ISBN: 9788202317720

Jeg lånte denne lydboka på biblioteket

Dag Solstad: "Arild Asnes, 1970"

Om AKP-ml-bevegelsen på 1970-tallet

Forfatteren Arild Asnes vender hjem til Norge etter et opphold i Spania i februar 1970. Han er 28 år gammel og bærer med seg en borgerlig oppvekst han tar sterk avstand fra, både sosialt, kulturelt og moralsk. Han definerer seg som kulturradikaler, men til forskjell fra mange av sine samtidige, kjenner han ikke egentlig at han hører til noe sted. Han tilhører ikke lenger sin egen klasse, men har heller ingen reell tilknytning til arbeiderklassen. Han kjenner knapt en arbeider, og dette fremstår ikke som en detalj, men som et grunnleggende problem ved hele hans ideologiske prosjekt.

Asnes’ liv er preget av distanse. Til familien, til vennene, til kjærligheten og til seg selv. Han betrakter verden mer enn han deltar i den. Han er en tilskuer til sitt eget liv, samtidig som han desperat forsøker å finne et holdepunkt, et system, noe som kan gi tilværelsen retning og mening. Arbeidet hans som lærer, forholdene til kvinner, omgangskretsen han beveger seg i, alt beskrives med en slags kjølig nøyaktighet som gjør både ham selv og miljøet rundt ham fremmed.

Etter hvert søker han seg mot AKP-ml-bevegelsen. Ikke fordi han brenner for marxismen, men fordi han forakter det han oppfatter som den småborgerlige, konsumerende, liberale middelklassen. AKP blir for ham mindre et politisk prosjekt enn et negativt valg. En motstandshandling. Et sted å markere avstand fra «alle de andre». Samtidig blir han aldri en ekte deltaker. Han forblir observatøren, også her. Den halvt tilstedeværende, halvt ironiske figuren som analyserer bevegelsen uten å evne å gå helt inn i den.

Boka handler dermed ikke bare om politikk, men om tilhørighet, fremmedgjøring og selvbedrag. Den kan tydelig leses som en roman om en generasjon som vokste opp i etterkrigstidens velferdssamfunn, men som opplevde dette samfunnet som tomt, flatt og åndelig karrig. Solstad skildrer en form for eksistensiell hjemløshet, som ikke primært er økonomisk eller geografisk, men intellektuell og moralsk.

Mens jeg hørte meg gjennom lydboka, fikk jeg en sterk fornemmelse av at Solstads dypere prosjekt er å avmystifisere hele den revolusjonære venstresidens selvforståelse. Han kler av bevegelsen uten å demonisere den. Han viser hvordan den på mange måter er et sosialt fellesskap bygget på avstand og fiendebilder, mer enn på genuin solidaritet med arbeiderklassen. Og han viser hvor vanskelig det faktisk var å gjøre opprør i et samfunn som i utgangspunktet var liberalt, rikt og forholdsvis åpent. Resultatet ble ikke en reell revolusjon, men et intellektuelt opprør som i stor grad utspilte seg innenfor trygge rammer.

Samtidig gir romanen et slående tidsbilde av Norge rundt 1970. Ikke gjennom store historiske hendelser, men gjennom stemninger, holdninger, samtaler og små situasjoner. Den er forankret i sin tid, men føles likevel ikke foreldet. For det Arild Asnes egentlig strever med er noe tidløst: behovet for å høre til, samtidig som man forakter fellesskapets premisser.

Jeg synes dette er den beste boka av Solstad jeg har lest hittil. Og særlig interessant er det å høre ham lese den selv. Stemmen hans er tørr, nesten monoton, uten store emosjonelle bevegelser, men nettopp det kler teksten. Likevel opplevde jeg at han til tider låser teksten litt i sin egen tolkning. Jeg tror faktisk en annen oppleser kunne gitt romanen enda flere nyanser, flere åpninger, mer rom for leserens egne vurderinger. Derfor stanser jeg på terningkast fem, selv om romanen som tekst ligger svært nær toppscore.

«Arild Asnes, 1970» er i bunn og grunn en roman om intellektuell selvbevissthet og selvbedrag. Arild Asnes fremstår som et menneske som forakter det han selv er formet av, men samtidig ikke evner å bli noe annet. Han vil være radikal, men forblir privilegert. Han vil være del av et kollektiv, men holder alltid en analytisk distanse. I dette ligger det både en personlig tragedie og en samfunnskritikk.

Solstads styrke ligger i at han ikke feller dom. Han lar karakteren avsløre seg selv gjennom sine tanker, sine resonnementer, sine inkonsekvenser. Og kanskje er det nettopp her romanens varige kraft ligger. Den handler ikke egentlig om AKP, eller om 1970-tallet. Den handler om mennesker som søker ideologi for å fylle et tomrom, men oppdager at ideologien ikke kan erstatte et manglende forhold til seg selv. Arild Asnes blir dermed ikke bare en figur fra en svunnen tid, men et bilde på en type menneske vi fortsatt møter, i nye bevegelser, nye kamper og nye selvforklaringer.

Utgitt første gang: 1970
Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Dag Solstad
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 6 t. 1 min.

Mark Haskell Smith: "Våt" (2006)

Bob jobber ved dissekeringsbordet på et av Los Angeles´ patologilaboratorier. Han er underbetalt og forholdet til samboeren Maura, en onaniinstruktør, halter. En dag kommer det inn en avrevet arm med tatoveringer av en nydelig kvinne i en erotisk situasjon. Bob blir fullstendig betatt av kvinnen. Og han er besatt på å finne eieren av armen, slik at han kan komme i kontakt med kvinnen. Det skal snart vise seg at han ikke er den eneste som vil ha tak i armen eller eieren.

På vei til politiet for å avlevere det spesielle bevismaterialet, blir Bob kidnappet av meksikanske gangstere som vil ha tak i armen. Nå starter en intens jakt. Bob klarer med kløkt å unnslippe den sikre død ved å alliere seg med gangsterne.

Boka er full av grove voldsskildringer og beskrivelser av skruppelløse gangstere. Like fullt er dette først og fremst en fornøyelig bok, full av makaber og svart humor. Den kan faktisk minne litt om Carl Hiaasens bøker.

Elif Shafak: "Bastarden fra Istanbul" (2008)

I boka følger vi flere generasjoner av familien Kazanci i Istanbul - en familie dominert av kvinner og hvor mennene har dødd i ung alder, som om det hviler en forbannelse over familiens menn.

Zehlia blir gravid i 19 årsalderen, og forteller ingen om hvem faren til barnet er. Etter et mislykket abortforsøk føder hun datteren Asya, som er minst like opprørsk som moren. Asya - bastarden - vokser opp under samme tak som tantene sine; den synske og religiøse Banu, den humørløse Cerviye og den hypokondriske Feride. Moren Zehlia og bestemoren Gülsüm bor også der. Søstrenes bror Mustafa forlot Istanbul for en årrekke siden, redd som han var for å dele samme sjebne som resten av familiens menn.

Mustafa lever i USA, der han i sin tid giftet seg med Rose, som hadde datteren Armanoush fra et tidligere ekteskap med en armener. En dag ankommer Armanoush - uten foreldrenes vitende og vilje - Istanbul for å besøke stefarens tyrkiske familie, men også for å forstå sin armenske bestemors historie, herunder også sin egen historie, bedre. Det skal snart vise seg at familiene - Kazanci og Armanoush´ armenske farsslekt - er sterkere knyttet sammen enn noen kunne vite på forhånd. Familien Kazancis hemmeligheter avsløres en etter en etter hvert som handlingen skrider frem.

Det tok litt tid før denne boka tok fart for mitt vedkommende, men da den først gjorde det var jeg solgt. For maken til personskilringer, blomstrende språk og fascinerende historier! Her er det bare å gi seg hen! Vi får bl.a. innblikk i armenernes historie, som siden har skapt mye hat mellom tyrkerne og de armenerne som forlot Tyrkia for å slippe unna folkemordet på 1920-tallet. Dessuten skildres utfordringene med å vokse opp med skilte foreldre fra to ulike kulturer med mye sår fortvilelse og masse humor. Dagens Istanbul beskrives som en by full av motsetninger, men hvor motsetningene lever i fullstendig harmoni med hverandre.

Jeg fikk forferdelig stor lyst til å reise til Istanbul etter å ha lest denne boka ...

Diane Setterfield; "Den trettende fortellingen" (2007)

Jeg synes boka var fin, men den "tok ikke av". Det jeg likte best var skildringen av lidenskapen for litteraturen.

Åsne Seierstad: "De krenkede" (2007)

Om barna i Tsjetsjenia

Mitt inntrykk er at enten så hater man Åsne Seierstad, eller så elsker man henne. Selv befinner jeg meg et sted i øvre del av midten.

Jeg synes Seierstad skriver godt, og det er interessant å lese bøkene hennes. I denne boka møter vi barnehjemsbarn som er ofre for en krig som har vart i mange år. Alle har mistet sine nærmeste. Vi møter den ene mer tragiske skjebnen etter den andre. Barn som aldri kommer til å bli veltilpassede individer i samfunnet. Barn som har sett og opplevd så mye grusomhet at det er vanskelig å sette seg inn i det. Barn som har blitt seksuelt misbrukt, og hvor de kriminelle handlingene på en måte har druknet oppe i alt det andre som skjer i landet. Ingen har stilt opp for dem, og det handler om å overleve på best mulig måte.

Så vidt jeg vet er det ingen som har skrevet disse barnas historie tidligere. Så all ære til Sierstad som faktisk har gjort det! Jeg blir en smule provosert over alle hatutfallene mot henne og hennes forfatterskap.

Hvis du har lyst til å lese mer om forholdene i Tsjetsjenia, anbefales novellesamlingen "Kuntas skygge" av Musa Mutaev.

Utgitt: 2007
Forlag: Cappelen
Antall sider: 383

Åsne Seierstad (Foto: Elin Høyland)

Lars Ramslie: "Fatso" (2004)

Rino er tykk, venneløs og ensom, har definitivt ikke draget på damene ... og er jomfru. Det eneste som står i hodet på ham er å debutere seksuelt. Besettelsen på sex er så sterk at den står i veien for et naturlig møte med kvinner. Dette er imidlertid ikke en roman om sex, men mest av alt om fravær av sex.

Rino bor i en leilighet som faren hans eier, og en dag bestemmer faren seg for at han skal leie ut et rom. Maria flytter inn, og det blir på mange måter vendepunktet i Rinos liv. Den tidligere så tomme leiligheten er med ett fylt av mennesker og liv, fest og moro. Og kvinner.

Spesielt sympatisk kan man ikke si at Rino er, der han hele tiden nokså kynisk fantaserer om og planlegger å få kvinnene rundt ham til sengs. Innerst inne lengter han imidlertid etter at noen skal bry seg om ham, ta på ham og holde armene rundt ham.

Tidvis ble jeg frastøtt av det direkte og vulgære språket i boka. Samtidig tror jeg at dette er noe av det mest ærlige som er skrevet om en ung mann som befinner seg i en situasjon som Rinos. Med forventninger om at han skal ta initiativ, være erfaren og selvsikker - og så være det stikk motsatte - er ingen enkel situasjon for dagens unge menn.

På et gitt tidspunkt tar Rino tak i livet sitt. Han slanker seg, bytter ut brillene med kontaktlinser og fikser seg opp, og opplever at omgivelsene plutselig "ser" ham. Og kanskje er det også håp for Rino til slutt ....

Utgitt: 2003

Lydboka er innspilt: 2004 

Forlag: Lydbokforlaget (lydbokutgaven)/Oktober forlag (papirutgaven)

Spilletid: 7t (344 sider)

Oppleser: Lars Ramslie

Lars Ramslie

Per Petterson: "Jeg forbanner tidens elv" (2008)

Utgitt: 2008
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Per Petterson
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t 43 min.

Året er 1989 og Arvid, 37 år, befinner seg i en personlig krise. Kvinnen han en gang forelsket seg i og har fått to barn med, elsker ham ikke og vil ikke lenger leve sammen med ham.

Samtidig får moren hans uhelbredelig kreft, og det eneste som står i hodet på henne er å reise tilbake til Danmark og stedet der hun kommer fra. Arvid følger etter, angivelig for å støtte moren, men kanskje mest av alt for å finne seg selv?

Gjennom tilbakeblikk på de valg han har gjort så langt i livet, gjør Arvid opp status. Var det riktig å kutte ut studiene for å proletarisere seg på 70-tallet? Som maoist følte han det nemlig som et svik mot arbeiderklassen å ta høyere utdanning. Moren, som hele livet har stått ved samlebåndet på Freia, hadde i sin tid helt andre drømmer for Arvid, og opplevde det som et svik mot henne at sønnen ikke brukte de mulighetene han hadde.

Gjennom tilbakeblikkene til 60- og 70-tallet, får vi innblikk i hvordan Arvid møtte sin kone, forholdet hans til foreldrene og spesielt til den fjerne faren, og dels også de politiske og økonomiske forholdene som hersket på denne tiden. Alt i alt en meget flott bok, synes jeg! Den ble dessuten nydelig lest av forfatteren selv. Her blir det terningkast fem!

Gert Nygårdshaug: "Rødsonen" (2004)

Hodeløse lik dukker opp i Ny-Guinea, nærmere bestemt i Tanjung. Sistnevnte er liket av den norske etterforskeren som ble sendt dit for å oppklare mordet av en norsk representant for Regnskogfondet. Skarphedin Olsen blir bordret til Ny-Guinea, og Drum blir motvillig overtalt til å bli med.

Etter ankomsten finner Olsen ut at det drives ulovlig hogst av fredet tømmer, og at regnskogaktivistene ikke er veldig populære i området.

Drum får vite at det var nettopp i Ny-Guinea oldefaren hans, navnebroren Fredric Drum, forsvant for mange år siden.

Boka er drivende spennende, og inneholder også et høyst aktuelt aspekt, nemlig utbyttingen av regnskogen. Dette er den tiende og siste boka om Fredric Drum og Skarphedin Olsen, og her faller de siste brikkene på plass.

Gert Nygårdshaug: "Mengele Zoo" (1989)

Nydelig, nydelig, nydelig!

Gutten Mino lever i pakt med naturen sammen med familien sin i jungelen. Faren forsørger familien ved å jakte på sjeldne og vakre sommerfugler, som han preparerer og selger. Den kapitalistiske verden nærmer seg faretruende, og skogen hogges ned uten at urbefolkningen får ta del i rikdommene.

En dag blir alle i landsbyen massakrert, og kun Mino overlever. Han står nå helt alene og må klare seg selv. Hatet mot gringoene er stort, og nå starter en reise gjennom flere land. Mino blir terrorist, og det gode formålet er redning av regnskogen og menneskeheten. Kjærligheten til Maria, som sitter i fengsel pga. ham, holder ham oppe.

Boka kan leses som et oppgjør mot kapitalismen, som en vekker mht. alt vi moderne mennesker har mistet ved å fjerne oss fra naturen, og den er ikke minst et oppgjør mot vår oppfatning av hva terrorisme egentlig er. For hvem er nå egentlig "terroristene" i vårt samfunn? Boka gir mellom linjene også en forklaring på hvordan verden skaper terrorisme. Når "den siviliserte" verden truer et samfunn eller en minoritet, skapes det et hat som er egnet til å forrykke alt vi i dag kjenner til. Først og fremst er imidlertid dette en vakker og godt skrevet bok!

Dette var den første boka jeg leste av Nygårdshaug, men etter dette har jeg lest mange! Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 1989
Lydboka er innspilt: 2008
Forlag: Cappelen
Oppleser: Helge Winther-Larsen
Spilletid: 16 t 43 min.

Gert Nygårdshaug