"The boy in the striped pyjamas" (Regissør: Mark Herman) - 2008

Vi må aldri glemme!


Bruno og familiens hans må uten forvarsel flytte fra sitt nydelige hjem i Berlin til den tyske landsbygda. Dette er traumatisk spesielt for den åtteårige Bruno, som med ett mister kontakten med alle kameratene sine. Foreldrene har heller ikke involvert ham eller den fire år eldre søsteren Grätel i hva som skjer.

Vel fremme på landsbygda forsøker alle familiemedlemmene å finne seg til rette. Bruno får strenge formaninger om at det er forbudt å bevege seg utenfor hagen. En dag ser han imidlertid sitt snitt til å stikke av, og dette blir innledningen til en spennende tid. Han finner "gården" han har sett fra vinduet sitt - der hvor alle går rundt i stripete pyjamaser. Og han blir kjent med en gutt på sin egen alder.

Filmen i seg selv er veldig fin, men alle de gode poengene og ikke minst den vare oppbyggingen av historien som finner sted i boka, er overhode ikke å finne igjen i filmen. Sånn sett ble jeg veldig, veldig skuffet ... For dem som aldri har lest boka, vil jeg likevel anbefale denne filmen! Karakteren er gitt løsrevet fra min skuffelse i forhold til boka.

"Genova - en italiensk sommer" (Regissør: Michael Winterbottom) - 2008

Moren og hennes to døtre Kelly og Mary er på vei hjem i bil. For å få tiden til å gå gjetter de fargen på bilene som kjører forbi - med lukkede øyne. For å være sikre på at ingen jukser, holder jentene foran øynene på hverandre. Så holder den yngste jenta plutselig foran øynene på moren, som ikke lenger ser hvor hun kjører og kolliderer i motgående bil. Hun dør.

Sorgen er ikke til å holde ut verken for faren Joe eller døtrene. For å komme seg til hektene takker han ja til en jobb som lærer ved et universitet i Genova i Italia. Joes gamle venninne Barbara hjelper dem til rette i begynnelsen.

Kelly er i tenårene og begynner straks å utforske sin gryende seksualitet. Søsteren Mary sliter med skyldfølelse for morens død og ser stadig morens gjenferd i Genovas gater ...

I denne nydelige og rørende filmen møter vi Colin Firth som Joe. Det var faktisk fornøyelig å se ham i en annen rolle enn en stiv, fjern og kjølig britisk overklasserolle! Han spiller en i aller høyeste grad tilstedeværende alenefar, som langt på vei må sette sine egne behov til side av hensyn til døtrene. Kivingen søsknene imellom, og den eldste søsterens unnasluntring fra pliktene for lillesøsteren, er helt klassisk og veldig gjenkjennelig. Dette er i det hele tatt en veldig varm film som fikk meg til å få veldig lyst til å dra til Genova, en by jeg så langt i livet har nøyd meg med å kjøre forbi når vi har vært på de trakter.

Knut Faldbakken: "Tyvene" (2007)

Dette er foreløpig den siste boka Faldbakken har skrevet om Hamar-etterforskeren Valmann, og dette er også den desidert beste!

Denne gangen har Faldbakken valgt en veldig spennende fortellerteknikk. Fem personer opptrer vekselsvis som jeg-personer. En og samme scene ses fra ulike perspektiver, og dette gjør boka ulidelig spennende. Vi møter personer som i tillegg til å være kriminelle, ikke er rent lite forskrudde. Alle er på jakt etter en spesiell Mac, som inneholder kryptert data laget av en hacker.

Egentlig er dette Oslo-politiets sak, men Valmann dumper borti saken pga. et mord som blir begått under visningen av en leilighet i Trudvangveien. Der befinner også samboeren Anita seg sammen med søsteren som er på jakt etter en leilighet. I Oslo-politiet ledes etterforskningen av Olav Tjenn. Han er en eks av Anita, og det er nok ikke bare dårlig politiarbeid som trigger noe i Valmann. Men det skal også vise seg at Oslo-politiet ikke er i stand til å løse saken på egen hånd ...

"Last chance Harvey" (Regissør: Joel Hopkins) - 2008

Harvey Shine (spilt av Dustin Hoffman) er på vei fra New York til London for å delta i sin datters bryllup. Bekymringer rundt jobbsituasjonen hans bidrar ikke akkurat til å sette ham i et lystig humør. Med en selvtillit som ikke er den aller beste, ankommer han mottakelsen dagen før bryllupet. Han plages med jet lag, har bommet på kleskoden, alarmen sitter fremdeles fast i jakkeermet og eks-konas nye ektemann har åpenbart overtatt den plassen han burde ha hatt på datterens store dag. Eks-kona lar heller ikke anledningen til å komme med en giftig bemerkning som drar ham enda mer ned, gå fra seg …

Harvey er til stede under selve bryllupssermonien dagen etter. Sårt er han vitne til at datterens stefar fører henne til alters og så forlater han gildet. Det ser ikke ut til at noen bryr seg. Pga. trafikk-kork rekker han ikke flyet tilbake til New York. En telefon til sjefen medfører at han får sparken. Harvey føler seg som en dritt. Stort bedre er det ikke å få det.

Ved en tilfeldighet treffer han Kate (i Emma Thompsons skikkelse) i flyplassbaren, og uten noe å tape innleder han en samtale med henne. Det blir en samtale som skal komme til å forandre begges liv …

Dette er en uimotståelig sjarmerende film om det å ha kommet midtveis i livet og føle at livet ikke ble helt slik man ønsket og håpet. Og om å ha mot til å gjøre noe med sin situasjon, uten at angsten for og mislykkes skal bli lammende. Jeg falt ganske enkelt pladask for denne filmen!

"Den siste revejakta" (Regissør: Ulrik Imtiaz Rolfsen) - 2008

Dette er en historie om to menn som har tilbrakt det meste av sitt voksne liv i hasjrus. Nå skal de gjøre et siste kupp og tjene store penger. Deretter skal de slutte med dette tullet og leve normale liv. Det er tørke på hasjtilgangen i Oslo, og med tilgang til et utmerket parti hasj fra Nepal, er det store muligheter for å tjene seg rik.

Men selv i den relativt uskyldige tiden på 70-tallet, er det noen virkelig hardbarkede typer i miljøet som vil ha sin del av kaka. En jente dør av en overdose med heroin, og spørsmålet er bl.a. hvor dette stoffet kommer fra. Og så er spillet i gang ...

Denne filmatiseringen av Ingvar Ambjørnsens roman med samme navn,  har etter min mening lykkes svært godt! Og hvem andre enn nettopp Kristoffer Joner kunne ha spilt den forsofne hovedpersonen Carl? Nicolai Cleve Brock spiller også rollen som Robert svært godt, en meget emosjonell type som Carl aldri helt kan regne med når det virkelig gjelder.

Det som trekker ned helhetsinntrykket i filmen er Linn Skåber. Hun kan jo ikke spille annet enn seg selv. Om hennes rolle er det bare én ting å si: platt!

På tross av dette anbefaler jeg filmen varmt!

"The other man" (Regissør: Richard Eyre) - 2008

Ekteparet Peter og Lisa har levd et tilsynelatende lykkelig liv sammen i 25 år, da Peter ved en tilfeldighet får greie på at Lisa har hatt en affære over flere år med spanjolen Ralph.

Fra seg av sjalusi forsøker Peter å finne ut hva som har skjedd, og han reiser til Milano og oppsøker Ralph. Sakte, men sikkert sirkler han inn Ralph, blir kjent med ham og fravrister ham detaljer om kjærlighetsaffæren mellom ham og Lisa. Ralph deler villig vekk de mest intime detaljer med Peter, intetanende som han er om hvem Peter egentlig er.

Hvor langt er Peter villig til å gå for å kompromittere Ralph? Og hva har egentlig skjedd med hans kone Lisa? Er Peter bare ute etter hevn, eller føler han sympati for konas elsker? Og hvem er Ralph? Er han en reell trussel, eller er han kun en flopp?

I rollen som Peter møter vi Liam Neeson, mens Antonio Banderas spiller konas elsker. Et nokså spesielt plott, hvor vi kommer nokså nært inn på mennene i Lisas liv. En fin film, synes jeg!

"Iskyss" (Regissør: Knut Erik Jensen) - 2008

Denne filmen er basert på den sanne historien om Gunvor Galtung Haavik, som levde et dobbeltliv som russisk agent mens hun virket som tolk og sekretær ved den russiske ambassaden i Moskva under den kalde krigen.

Vi møter kvinnen Vera Vaage som under den andre verdenskrig forelsker seg i en russisk soldat, som er tatt til fange av tyskerne i Nord-Norge. Da Vera en tid senere befinner seg i Moskva som sekretær og tolk grunnet sine eminente kunnskaper i russisk, oppsøker hun russeren og et intenst kjærlighetsforhold oppstår.

Om det var naivitet eller dumdristighet som førte henne i klørne til KGB, er vel for så vidt uinteressant. Hun hadde nok neppe unnsluppet uansett. I alle fall holdt KGB på denne tiden et øye med alle som jobbet ved utenlandske ambassader, i håp om å få noe på dem slik at de kunne presses til å jobbe som russiske agenter. Vera var i så måte et lett bytte. Hun fikk ikke se mannen hun elsket over alt på jord med mindre hun samarbeidet. Og så sterk er kjærligheten mellom disse to at hun ofrer hensynet til sitt eget land til fordel for sin egen lykke. Hun utnytter den tilgangen hun har til hemmeligstemplede dokumenter, og KGB legger endog forholdene til rette slik at de elskende kan treffe hverandre oftere.

Det er et intenst og vakkert kjærlighetsforhold som skildres. Filmen er både poetisk og estetisk nydelig, og det blir så lett å forstå hvordan det hele kunne skje. Men intet varer evig. Heller ikke dette eventyret ... At det hele kunne skje og med så vidt stor skade for Norge i den svært sårbare etterkrigstiden, ble forsøkt dysset ned fra norske myndigheters side.

Jeg kan virkelig anbefale denne filmen!

"Mathieu og korguttene" (Regissør: Christophe Barratier) - 2004

Den middelmådige musikklæreren Clement Mathieu ankommer i 1948 en internatskole for gutter av det heller vanskelige slaget. Fra første stund forferdes han over de rå og urettferdige avstraffingsmetodene skolens rektor iverksetter for selv den minste reglementsovertredelse.

Mathieu går i bresjen for sine elever, og beskytter dem så godt han kan mot rektoren. Dette er foreldreløse gutter uten særlig fremtidshåp, samt gutter som er sendt til skolen fordi foreldrene har gitt opp å få skikk på dem.

Mathieu ser noe godt i alle, og den dagen han bestemmer seg for å danne et guttekor, oppdager han fort hvilken gunstig effekt dette har på elevene hans. Livsgnisten som kommer tilbake i øynene deres, samtidig som antall bøllestreker blir dramatisk redusert. Skolens sjefsbølle nr. 1 viser seg også å være usedvanlig talentfull som solosanger ...

Denne filmen handler om ensomhet, lengsler, håp og drømmer. Den var ganske enkelt rørende!

"Begravelse med utsikt" (Regissør: Nick Hurran) - 2002

En fornøyelig film om en kvinne og en begravelsesagent som faller for hverandre. Begravelsesagenten og kvinnen arrangerer hennes død, slik at hun kan flykte sammen med ham. Lattervekkende og herlig!

"The devil´s Mistress" (Regissør: Mark Munden) - 2008

Bakteppet i filmen er forholdene i England på midten av 1600-tallet. Karl I er eneveldig monark, skjønt han de siste årene av sin regjeringstid etablerte et parlament. En strid i parlamentet med Oliver Cromwell i spissen førte til at den despotiske kongen ble dømt til halshugging. I kjølevannet av disse hendelsene brøt den engelske borgerkrigen ut, og i 1649 kom Cromwell til makten. Han avskaffet kongedømmet og fjernet overhuset. Frem til 1660 ble England styrt som republikk - Det engelske samveldet.

Angela Fanshawe er en ung og fritt-talende kvinne som inngår i kongens hoff. I åpningsscenen gifter hun seg med sin fetter, og det er utelukkende ekte kjærlighet som har ført til ekteskapsinngåelsen. Overtro florerer og fordi Angela er en usedvanlig kvinne, vil andre ha det til at hun står i ledtog med djevelen. Selv ektemannen begynner å tvile på henne. Denne tvilen skal senere koste ham livet. Det er med nød og neppe Angela unnslipper døden selv.

Senere utsettes Angela for en del intriger som tidvis ikke står til troende. Hun gifter seg med en mann hun selv ikke elsker, men som elsker henne og ikke forventer at de skal opptre som ektefeller.

På introen til filmen står det at denne filmen er et storslått drama om tiden etter The Tudors & Elisabeth, og at den utklasser serien The Tudors. I så fall begynner jeg å stille spørsmål ved om jeg gidder å se Tudors, som jeg allerede har skaffet meg første sesong av ... Denne filmen var interessant i forhold til å beskrive forholdene i England i en av de mest brutale tidsepoker landet har vært gjennom. Men historien om Angela opplevde jeg temmelig svulstig og lite troverdig. Hun er for øvrig en oppdiktet person ut fra hva jeg har forstått. Jeg synes heller ikke skuespillerne overbeviste. Dette er ingen storfilm, men en film av den helt middelmådige typen. At det i tillegg tok 3,5 time å se den synes jeg også ble i meste laget.

"I rosens navn" (Regissør: Jean-Jacques Annaud) - 1986

Et mesterverk av en film basert på Umberto Ecos roman "Rosens navn". Autentiske kulisser fra middelalderen skapte den rette uhyggelige stemningen etter hvert som likene dukker opp. Sean Connery var som støpt for rollen. Filmen har inspirert meg til å kjøpe Ecos bok, og den kommer til å bli lest i overskuelig fremtid.

"Lust, Caution" (Regissør: Ang Lee) - 2008

En studentgruppe befinner seg i Hong Kong og Kina er okkupert av japanerne. De organiserer seg som en motstandsgruppe med det formål å ta livet av en etterretningsagent som er medløper for de japanske invasjonsstyrkene i Shanghai.

Sikkerhetstiltakene rundt denne mannen er solide, og for å komme inn på ham, går en av kvinnene i motstandsbevegelsen med på å spille et dobbeltspill og på den måten infiltrere seg i miljøet rundt ham. Først blir hun venninne med agentens kone. Kveld etter kveld spiller hun og tre andre kvinner, herunder agentens kone, mah-jong. Etter hvert treffer hun agenten, og han tiltrekkes av den vakre kineserinnen.

Før oppdraget fullbyrdes, blir agenten og hans familie forflyttet til Shanghai. Tre år etter krysses deres veier igjen, og oppdraget om å ta livet av mannen gjenopptas.

Den kinesiske kvinnen og agenten blir elskere, og gradvis kommer motstandsbevegelsen nærmere sitt mål. Det bevegelsen imidlertid ikke har tatt høyde for er at det oppstår varme følelser mellom kvinnen og agenten ...

Dette er en storslagen og ikke minst spennende film regissert av Ang Lee, som også står bak bl.a. storfilmene "Snikende tiger, skjult drage" og "Brokeback Mountain".  Det er alltid spennende når det kommer nye filmer fra Kina, og jeg ble ikke skuffet ... heller ikke denne gangen.

"Changeling" (Regissør: Clint Eastwood) - 2008

Vi befinner oss i Los Angeles i 1928 og alenemoren Christine Collins opplever noe av det verst tenkelige en mor kan oppleve. En dag hun kommer hjem fra jobben, er sønnen Walter forsvunnet.

Christine anmelder saken til politiet, som hele tiden meddeler at de jobber med saken. Etter et halvt år dukker politiet opp med en gutt de påstår er Walter. Grunnet mye negativ publisitet i den senere tid, har de med seg pressen for å dekke overrekkelsen av sønnen hennes. Problemet er bare at Christine med en gang ser at det ikke er hennes sønn politiet har med seg. Når hun protesterer, insisterer de like fullt på at det er hennes sønn. Saken blir ikke mindre komplisert når gutten selv påstår at han er Walter Collins. Med pressen til stede, er det ingen som ønsker å lage noen scene. Christine begynner dessuten å tvile på sin egen dømmekraft og tar motvillig gutten med seg hjem.

Christine vet imidlertid innerst inne at gutten ikke er hennes sønn, men fordi politiet nekter å høre på henne, begynner hun på egen hånd å lete etter konkrete bevis. Ikke bare er gutten lavere enn hennes sønn, men han er også omskåret. Og læreren hans støtter moren i at dette ikke er Walter. Med fornyet mot oppsøker hun politiet, bare for å oppleve at hennes integritet blir krenket på det groveste. Politimannen som opplever henne som brysom, får henne ganske enkelt tvangsinnlagt på en psykiatrisk klinikk. Og så befinner Christine seg sammen med flere kvinner som er ofre for tvilsomme overgrep fra politiets side. Det nytter heller ikke å forklare seg for sykehusets lege, som er forutinntatt som få. Dersom kvinnene nekter å samarbeide, anses de som fortsatt syke. Protesterer de, er de virkelig ille ute og kjøre. Fremstår de som rolige og sindige, anses de som deprimerte. Med andre ord: uansett hva de gjør eller sier, hjelper det ingenting.

I mellomtiden dukker det opp en fæl drapssak, hvor det viser seg at minst 20 smågutter er drept. Spørsmålet er om Walter er et av ofrene ...

Filmen er basert på en sann historie, som endte med en rettssak som rystet Los Angeles i grunnvollene. Et gjennomkorrupt maktapparat avsløres, og byen ble (heldigvis!) aldri denne samme etter denne saken! Angelina Jolie spiller den unge moren og hennes fortvilede kamp mot maktapparatet, mens John Malkovich spiller en pastor som brukte sitt liv på å avsløre maktovergrep fra myndighetenes side. Uten pastorens hjelp ville Christine mest sannsynlig ikke ha lykkes i sitt forehavende. En engasjerende, rystende og opprørende film!

"Gomorra" (Regissør: Matteo Garrone) - 2008

Filmen er basert på bestselgerromanen til Roberto Saviano, som opprinnelig er journalist og oppvokst i Napoli. I flere år etterforsket Saviano Camorraens kriminelle aktiviteter i Napoli, før han skrev bok om dette. Hendelsene i boka bygger i det alt vesentlige på virkelige hendelser. Etter at boka utkom, var Saviano nødt til å gå i dekning for å unngå å bli drept.

Camorraen er en slags stat i staten, med sine helt egne regler. Dersom man først har kommet inn i organisasjonen, kommer man stort sett ikke levende ut av den. Organisasjonen befatter seg med narkohandel, våpensmugling, tekstilindustrien, bygningsbransjen osv. og dens aktiviteter gjennomsyrer hele samfunnet.

I begynnelsen av filmen treffer vi to unger gutter som tror at de kan operere på egen hånd, dvs. uten å velge side blant de rivaliserende gjengene som kjemper om makten i Napoli og omegn. Det skal de komme til å angre dyrt på.

Vi blir også vitne til en blomstrende forretning hvor mafiaen skal ta hånd om gift som kundene forutsetter blir håndtert på en forsvarlig måte, og som de også er villige til å betale for at skal bli håndtert etter gjeldende lover og regler. Mafiaen tar begjærlig mot pengene, men dumper giften i det første og beste hullet de finner. Når det er kjent at forekomsten av kreft og andre sykdommer er svært høy i nettopp dette området, og at dette faktisk skyldes giftstoffer som lekker ut i grunnvannet som drikkes av menneskene som bor der, er det ikke rent lite skremmende.

Menneskeliv er ikke mye verdt, og det er ikke lov til å tenke selv. Enten er man med klanen, eller så er man i mot. Lunkenhet eller manglende besluttsomhet kan koste livet. Her drepes det over en lav sko og ingen er interessert i å finne ut om det var rett eller galt etterpå. Æreskodeksen er nådeløs. I løpet av de siste 30 årene har Gamorraen drept anslagsvis 4000 mennesker!

Filmen er både spennende og interessant. Selv i dag er byen Napoli så godt som utilgjengelig for utenforstående, og det anses som en høyrisiko å ta seg inn i byen. Her fungerer nemlig ikke lov og rett slik man ellers må kunne forvente i en europeisk storby. Skuespillerne i filmen var glitrende! Det er utrolig befriende å se en film med skuespillere som nærmest virker autentiske!

"Flammen & citronen" (Regissør: Ole Christian Madsen) - 2008

Dansk motstandsbevegelse


Innspilt: 2007
Originaltittel: Flammen & Citronen
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Drama, krigsfilm, thriller
Skuespillere: Thure Lindhardt, Mads Mikkelsen, Stine Stengade
Spilletid: 136 min.

Med utgangspunkt i virkelige hendelser fra motstandskampen under andre verdenskrig i Danmark, fortelles historien om Flammen og Citronen og deres rolle i krigens siste periode. Begge tilhørte Holger Danske-gruppen, som ble ledet av politisjef Winther.

Etter ordre fra Winther likviderer Flammen og Citronen sentrale personer blant nazistene, både tyskere og dansker som sviktet sitt land. Men etter som krigen nærmer seg slutten, blir det stadig vanskeligere å skille fiender fra venner. Noen i miljøet tyster til tyskerne, men hvem?

Flammen innleder underveis et forhold til Ketty. Den dagen han får i oppdrag å likvidere henne, idet det angivelig skal være hun som tyster til tyskerne, oppstår det en betydelig tvil hos ham ang. oppdragsgivernes motiver.

Filmen er flott laget til! Den er dessuten meget spennende! Mads Mikkelsen deltar i nærmest alle danske filmer av betydning, også i denne, og sånn sett var det forfriskende å bli introdusert for en ny stjerneskuespiller; Thure Lindhardt.

"Che: 2. del - Geriljalederen" (Regissør: Steven Soderbergh) - 2008

Etter at den cubanske revolusjonen var over og Fidel Castro satt med makten på Cuba, hadde Che Guevara allerede rukket å bli et ikon for undertrykkede mennesker ikke bare i Latin-Amerika, men over hele verden.

I stedet for å leve et godt og trygt liv på Cuba, gikk Che under jorden for så å dukke opp i Bolivia hvor han mobiliserte til kamp. Det gikk ikke så bra denne gangen, for kampen om Bolivia ble tapt og betydde slutten for Che. Men underveis forstår vi hvorfor han ble det ikonet han ble. For mange står han fremdeles som et symbol for folkets frihet.

Filmen er storslått, selv om den ikke hadde helt det samme drivet som i del 1. Begge filmene er basert på Che Guevaras egne dagboknotater. Jeg håper riktig mange ser begge filmene, og får et dypere forhold til ham enn kun å kjenne ham som et kult bilde på en T-skjorte eller en plakat. Benicio del Toro er intet mindre enn fantastisk som Che Guevara!

"Che - 1. del: Argentineren" (Regissør: Steven Soderbergh) - 2008

Regissør Steven Soderbergh har portrettert Che Guevara i to frittstående filmer, og dette er den første av dem.

På slutten av året 1956 ankommer Fidel Castro sammen med en gjeng med opprørere Cuba. Blant disse befinner Ernesto Che Guevara seg. Opprørernes mål er å knekke Batista-diktaturet.

I begynnelsen synes kampen nokså håpløs. Opprørerne mangler det meste - kanskje i særdeleshet våpen. På den annen side har de en fordel Batista-regimet ikke har; de har nemlig folket med seg.

Omkostningene i frihetskampen er store, og det er ikke bare-bare å få en hvilken som helst bondetamp til å innta de rette holdningene og den nødvendige disiplin, slik at alle går for det samme målet og står løpet ut. Che viser seg imidlertid å ha meget gode lederegenskaper, og han forstår seg dessuten godt på geriljakrigføring. Dermed seiler han ikke bare opp som en stor kriger, men etter hvert også som et ikon og ideal i revolusjonskampen.

I denne storslåtte filmen imponerte Benicio Del Toro i rollen som Che Guevara. At han ble tildelt prisen som beste skuespiller under filmfestivalen i Cannes, er derfor meget velfortjent. Men hvor ble det av Oscar-statuettene?

For deg som har interesse av Cubas historie, er dette en film det absolutt er verdt å få med seg! Jeg opplevde det som en fordel at rolleinnehaverne snakket spansk og at de dessuten fremsto som autentiske i det miljøet regissøren har skapt i filmen. Å se kjente amerikanske skuespillere i en slik film, ville vært fullstendig feil.

"A woman in Berlin" (Regissør: Max Färberböck) - 2008

Filmen er basert på en anonym kvinnes dagboknotater fra 26. april 1945 og i tiden etter Tysklands kapitulasjon. Da russerne invaderer Berlin, er hun alene i byen. Ektemannen kjemper en fånyttes kamp et eller annet sted, og selv er hun overlatt til sin egen skjebne. Den gangen hun ga ut en bok basert på sine egne dagboknotater, turte hun ikke å stå frem i offentlighet. Det var nok en klok vurdering, for så sterk var fordømmelsen av hennes historie at det neppe ville vært mulig for henne å fortsette sitt liv i Tyskland. Tyske kvinner følte nemlig at hun dro deres ære ned i skitten med sine avsløringer …

Den navnløse kvinnens kamp begynner for alvor da krigen er slutt. Soldatene i Den Røde Armé voldtar alt som kan krype og gå av kvinner, unge som eldre. Gruppevoldtekter er dagligdags. Kvinnen bestemmer seg for å ta skjebnen i sine egne hender. Hun vil i det minste bestemme selv hvem som skal få kroppen hennes, og hun vil ha noe igjen for det. Hun treffer offiseren Andreij og de innleder et forhold. Til gjengjeld får hun og dem hun lever sammen med i en bygård som har overlevd bomberegnet, mat, sigaretter og andre nødvendighetsartikler. Slik blir denne tunge perioden i Tysklands historie til å holde ut.

Underveis får vi innblikk i at vel er russerne brutale, men det har jammen tyskerne også vært overfor russerne. Hvem som er eller har vært verst mister etter hvert sin betydning. Ond, god, venn eller fiende – det spørs hvilket ståsted man har. For ikke bare var dette en kamp om liv eller død under helt ekstreme forhold for den anonyme dagbokforfatteren, men det samme gjaldt for tusenvis av andre tyske kvinner. Mennene deres var jo ikke der, og hvilket valg hadde de egentlig når det kom til stykket? Hvem har rett til å fordømme?

Filmens styrke ligger i at dette er en tysk produksjon og ikke en Hollywood-film. Skuespillerne gjør en formidabel innsats og får frem det ekstreme i den situasjonen de befinner seg i. Her er det ingen helter eller heltinner som våkner opp nærmest nysminket og vakre i en hver situasjon. Historien krøp under huden på meg rett og slett. Jeg synes også at filmen er velbalansert, og ikke tegner et svart-hvitt-bilde av tyskerne versus russerne. Det var skurker og helter på begge sider, og det kommer godt frem. Mens jeg så på filmen, tenkte jeg på Antony Beevors bok ”Berlin – nederlaget 1945” som har mye av den samme tematikken i seg, selv om denne favner mye videre enn hva herværende film gjør. Dette er en film man bør få med seg! Terningkast fem!

"George W. Bush" (Regissør: Oliver Stone) - 2008

George W. Bush jf. vokser opp som den fortapte sønn av den mannen som etter hvert ble USAs president George W. Bush senior. Kjøring i fylla, fyllefester og mangel på retning i livet preger jr.s tilværelse, og gir faren grå hår på hodet. Faren har derimot langt større tro på sin eldste sønn, som virkelig er skodd til å bli noe stort her i livet.

Bush jf. mislykkes med absolutt alt han tar i. Ikke har han utholdenhet eller selvdisiplin, og ikke klarer han å holde på en eneste jobb. Så hva i all verden er det som gjør at han lykkes i å bli USAs president?

Filmen prøver å gi svar på denne gåten. Og sannheten er at det ikke finnes noe annet svar enn flaks. Skjønt flaks for hvem?

Filmen er faktisk svært fornøyelig. Selv om Bush jr. fremstilles som lite smart, blir portretteringen av ham aldri direkte ondsinnet. Bush jr. er og blir et mannlig fjolls som snubler inn i Det hvite hus ved en ren tilfeldighet. Nøkkelen til suksessen synes å være at han spiller på kristendom, gjenfødd og angrende kristen som han ble før han startet sin politiske karriere. Det som derimot ER skremmende - hvis det er sant - er hvordan omgivelsene rundt presidenten manipulerer ham trill rundt til å treffe alvorlige beslutninger på svært så sviktende grunnlag ... I ettertid vet vi at målet om å avskaffe og fjerne terrorisme har mislyktes så til de grader. Resultatet etter George W. Bush jr.s presidentperiode er at verden aldri har vært et farligere sted å være ...

"Paris" (Regissør: Cédric Klapisch) - 2008

Mens den dødssyke danseren Pierre venter på å få transplantert inn et nytt hjerte, tilbringer han tiden sin med å betrakte Paris og menneskene i nærheten fra sin balkong. Etter hvert flytter hans temperamentsfulle søster (Juliette Binoche) inn hos ham med sine tre barn fra et havarert ekteskap. Hun ønsker å være sammen med broren sin i en tid som kan bli hans siste fordi utfallet av en hjertetransplantasjon ikke er gitt.

Paris er en pulserende by som aldri faller til ro, som alltid er full av liv. Fra balkongen følger vi enkeltmenneskers liv og levnet. En aldrende professor som forelsker seg i en ung og vakker studine, og som er redd for å bli en parodi ... De stadig vekslende hakkekyllingene som forsøker seg som vikarer på det lokale bakeriet, som drives av et utyske av en mobbende eier ... Dramatikken rundt dem som jobber på grønnsaksmarkedet ... En hel masse hverdagslige scener som appellerer nettopp pga. elementet av gjenkjennelse ...

Pierres tilstand får søsteren til å innse hvor mye hun faktisk har å være glad for, selv når det blåser rundt henne med problemer som i et større perspektiv tross alt er bagateller. Hun er jo frisk, full av liv og med en fremtid foran seg! I motsetning til ham ...

Filmen handler dypest sett om håp, om hva som gir livet mening, om kjærlighet og lengsler, om betydningen av å elske og bli elsket. Den er en nydelig hyllest til byen Paris, iscenesatt med utrolig flott musikk. En pianosolo jeg aldri klarer å huske navnet på, men som er komponert og spilt av Erik Satie, går igjen gjennom filmen. Dette pianostykket er og blir vakkert! Jeg gleder meg for øvrig stort sett alltid over filmer med Juliette Binoche, og dette er definitivt en film jeg kommer til å se om igjen! Ikke minst før min neste reise til Paris!