Edvard Hoem: "Ave Eva"

En perle av en bok!

Ytre sett handler denne romanen om Edmund Saknevik som vender tilbake til odelsgården i hjembygda for å ta over gårdsdrifta. Han kommer tilbake som en som både hører til og ikke hører til lenger, en som har vært borte, en som bærer på noe han ikke vil sette ord på. Hva som har skjedd med ham i årene utenfor bygda, får vi bare i glimt. Og nettopp dette tause rommet rundt ham gir historien en egen spenning. Edmund er en lukket figur, og Hoem lar stillheten rundt ham bli meningsbærende, nesten like viktig som det som faktisk sies.

Han innleder etter hvert et forhold til Siri, og her utdyper romanen seg til å bli en fortelling om kjærlighet, lojalitet, skyld og indre fangenskap. Forholdet mellom dem er komplisert, både fordi Edmund selv bærer på noe usagt, og fordi Siri lever med sine egne sår. Hun er fortsatt gift med mannen som forsvant sporløst for flere år siden, og binder seg juridisk og mentalt til en mann som ikke lenger er til stede. Så lenge han ikke er erklært død, kommer hun heller ikke løs, verken formelt eller emosjonelt. Hoem skildrer denne situasjonen med stor finfølelse for både det praktiske og det psykologiske. Siri lever i en slags mellomtilstand, verken fri eller bundet, verken forlatt eller sammen med noen.

Og så er det datteren, Ingvild. Når hun skader seg og havner i rullestol mens hun ennå er ung, forrykkes alt. Ikke bare livet hennes, men hele dynamikken mellom Siri og Edmund. Det skjer noe i Siri. En slags brist. Hun orker ikke mer, ikke bygda, ikke situasjonen, ikke livet slik det har blitt. Hun vil bare vekk. Og hun bryter, også med Edmund, selv om han har vært en trygghet. Edmund blir igjen og tar seg av Ingvild, mens Siri flytter til Oslo og langsomt tæres opp av både savn, skyld, sjalusi og selvforakt.

Her går romanen langt inn i de indre landskapene hos begge. Det er ikke bare en fortelling om ytre hendelser, men om hvordan mennesker reagerer ulikt på tap, skyld og håpløshet. Edmund finner på et vis mening i det han blir igjen for. Han tar ansvar, tar vare på, holder fast. Siri derimot flykter, men blir ikke fri. Hun bærer bygda videre i seg, slik hun bærer skyld, angst og sjalusi. Hoem er uvanlig god til å vise hvor lite det noen ganger hjelper å fysisk reise bort, når det man flykter fra sitter i en selv.

Romanen beveger seg også på mange indre plan. Det ekstra spennende er at Hoem noen ganger lar Siri fortelle, andre ganger Edmund. Disse skiftene i synsvinkel gjør at vi kommer svært tett på personene, ikke bare utenfra, men innenfra. Vi får ulik tilgang til det samme stoffet, ulike blikk på de samme hendelsene. Det gjør teksten mer sammensatt og mer urolig, på en god måte. Man merker at det ikke finnes én sannhet her, bare ulike erfaringer av den samme virkeligheten.

For meg framstår «Ave Eva» som en roman om hvordan kjærlighet både kan være redning og fall, om hvordan plikt kan bli meningsfull for noen og ødeleggende for andre, og om hvor vanskelig det er å leve med konsekvensene av valg man tok, eller ikke tok. Det er også en roman om hvordan fortiden legger seg som et filter over alt det som skjer senere, uansett hvor langt man reiser.

Dette er den mest komplekse romanen jeg så langt har lest av Edvard Hoem, både i tematikk og i fortellerstruktur. Den rommer mye, men uten å miste sin menneskelige nerve. Og igjen, det er alltid et stort pluss å høre Hoem lese sine egne bøker. Stemmen hans gjør teksten enda mer kroppslig og nær, som om historien ikke bare blir fortalt, men levd på nytt.

Her blir det et klart terningkast seks.

Utgitt første gang: 1987
Lydboka innspilt: 2009
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Edvard Hoem
Spilletid: 9 t 46 min.

Edvard Hoem

Edvard Hoem: "Mors og fars historie"

Hoem på sitt aller, aller beste!

Jeg valgte å «lese» denne boka som lydbok, og for en opplevelse det ble. Det er ikke ofte jeg synes det er en fordel at forfatteren selv leser teksten, men her kunne jeg ikke tenkt meg noen andre. Stemmen hans gir stoffet en ekstra tyngde, en nærhet og en dirrende nerve som en profesjonell oppleser aldri kunne etterlignet. Det føles som å få historien fortalt direkte, som om han sitter i rommet. At boka i tillegg er skrevet på nynorsk, gjør også sitt: språket får en egen musikalitet, en poesi som forsterker både alvor og ømhet.

Dette er en modig bok. Hoem går inn i sin egen families mest smertefulle og konfliktfylte historie, uten å skjerme verken seg selv eller sine nærmeste. I sentrum står fortellingen om foreldrenes liv, kjærlighet og valg. Særlig farens skjebne gjør et dypt inntrykk. Han ble presset til å overta odelsgården, noe som innebar at han måtte gi slipp på kvinnen han egentlig elsket og hadde lovet en fremtid. Dette valget, eller fraværet av et valg, danner grunnlaget for hele fortellingen. Det er ikke bare en personlig tragedie, men også et bilde på hvordan sosiale normer, slekt, plikt og tradisjon kunne styre enkeltmenneskers liv langt inn på 1900-tallet.

Hoem skriver ikke dette frem som et enklere psykologisk drama, men som en vev av forhold, makt, forventninger og tidsånd. Han prøver å forstå, ikke bare avsløre. Det gjelder særlig skildringen av farmoren. I stedet for å gjøre henne til et monster, forsøker han å plassere henne i sin tid, i sin virkelighet, med de rammene hun handlet innenfor. Det er noe veldig stort i nettopp dette forsøket på å forstå, fremfor å dømme. For hun gjorde det hun opplevde som nødvendig for å sikre gården, slekta og fremtiden, selv om dette fikk brutale konsekvenser for sønnen og den kvinnen han elsket. I dag kan det fort fremstå som nådeløst, kanskje også egoistisk. Men Hoem nekter å møte fortiden med moderne arroganse. Han møter den med undring, smerte, men også med en sjelden menneskelig generøsitet.

Samtidig er dette også en bok om kjærlighet. Ikke den romantiske kjærligheten alene, men kjærligheten i alle sine former: mellom foreldre og barn, mellom mennesker som aldri fikk leve det livet de ønsket, mellom generasjoner. Det er en kjærlighet full av ambivalens, skuffelse, undertrykte følelser og uuttalte konflikter, men den er der. Som en understrøm. Hoem skriver veldig sterkt om hvordan kjærlighet kan leve side om side med svik, bitterhet og tap, uten at det ene opphever det andre.

Det er også noe dypt eksistensielt i denne boka. Den handler om hva som styrer livene våre, valgene våre, de tilsynelatende små avgjørelsene som får enorme ringvirkninger. Om hvordan liv kan formes av andre lenge før vi selv får mulighet til å ta ordentlig stilling. Og om hvordan det å skrive kan være en måte å rydde i alt dette på, en måte å finne sammenhenger i det som før bare var smerte.

Denne boka gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg endte opp med å lese det meste Hoem har skrevet etterpå. Det sier kanskje alt. For her skriver han ikke bare som en romanforfatter eller en forteller, men som et menneske som går til bunns i sitt eget opphav, sin egen skam, sin egen lojalitet og sin egen kjærlighet. Dette er stor litteratur, både personlig og allmenn på samme tid.

Her blir det uten tvil terningkast seks.

Utgitt: 2005
Lydboka innspilt: 2006
Forlag: Fono Forlag (lydbok) / Oktober (papirutgave)
Oppleser: Edvard Hoem
Spilletid: 6 t 25 min.

Edvard Hoem

Edvard Hoem: "Heimlandet. Barndom"

Selvbiografisk om en oppvekst i et trangt bygdemiljø

Edvard Hoem forteller i denne boka om sin barndom og oppvekst i hjembygda Hoem, eller Karviland som det het i gamle dager. Dette er historien om en ung gutt og etter hvert en ung mann som føler seg kvalt av forventningene hjemme, og som til slutt må bort for ikke å bli gal. Ikke bare for å komme vekk geografisk, men for å få pusterom, for å kunne tenke egne tanker, forme sitt eget språk, bli noe mer enn det bygda har bestemt at han skal være.

Han skriver fram et bygdemiljø som både er gjenkjennelig og fremmed, også for oss som ikke har vokst opp i akkurat dette landskapet. Bedehusmiljøet står sentralt, et miljø der troen ikke bare er personlig overbevisning, men en sosial orden, et system av normer, plikter og usagte regler. Det er et univers der det er utenkelig å snakke om det indre livet, om tvil og uro, om begjær og ambivalens. Alt personlig blir skjøvet til side, og det viktigste er å unngå at «noen får noe på en». Ryktene, blikkene, de stille dommene henger i lufta som en konstant overvåkning.

Hoem er skarp når han beskriver hvordan dette former menneskene rundt ham. Fordi ingen snakker om noe som virkelig betyr noe, blir de bare ansikter, ikke personer. Det ligger en dyp lengsel i teksten etter å bryte gjennom denne overflaten, etter å bli en virkelig person, slik han selv formulerer det. Ikke bare en funksjon i et lokalsamfunn eller en lydig sønn, men et menneske med eget sinn, egne ord og egne valg. Denne lengselen blir også en drivkraft i hele boka, en tidlig spirende idé om at livet må leves annerledes, at språket og litteraturen kan bli en vei ut.

Samtidig er det slående hvordan han skriver om alt dette uten bitterhet. Tvert imot er det en varme i måten han skildrer både menneskene og omgivelsene på. Han ser begrensningene, men også omsorgen, hverdagens slit, verdigheten og fellesskapet. Naturen rundt ham, arbeidet på gården, stillheten, det langsomme livet, alt dette er vevd inn i fortellingen. Hoem viser en forståelse for at dette miljøet ikke bare er undertrykkende, men også bærende for dem som lever der. Det er noe dypt menneskelig i dette blikket, en evne til å holde to tanker samtidig: både kritikk og kjærlighet.

Boka handler derfor ikke bare om en barndom, men også om hvordan et menneske formes i spennet mellom arv og opprør. Om hvordan skam og plikt kan sitte dypt i kroppen lenge etter at man har reist. Og om hvordan det å skrive frem sin egen historie også blir en måte å ta makt over den på. Når Hoem ser tilbake, gjør han det med en distanse som gir rom for refleksjon, men også med en nærhet som gjør at stoffet fortsatt dirrer.

Som fjortenåring reiser han hjemmefra, med en drøm om å bli forfatter. Det er et fysisk brudd, men også et indre brudd. Reisen bort blir et bilde på frigjøringen, men frigjøringen er ikke enkel og ikke fullkommen. Bygda, menneskene, språket og minnene følger ham uansett videre i livet, og det er kanskje også derfor denne teksten føles så sann. Fordi han ikke fornekter det han kommer fra, men bærer det med seg, gransker det, skriver det fram igjen og igjen.

Med fare for å gjenta meg selv hver gang jeg har lest en «ny» Hoem-bok, dette er nok en perle fra Edvard Hoem. Han har en egen evne til å skildre menneskers indre liv med få, presise ord, uten å gjøre det sentimental eller utlevert. Her er både det nære og det allmenne, både en personlig historie og et stykke norsk kultur- og bygdehistorie. For meg er dette barndomsskildringer på sitt beste. Terningkast seks.

Utgitt: 1985
Lydboka innspilt: 2006
Forlag: Fono Forlag (lydbok) / Oktober (papirutgave)
Oppleser: Edvard Hoem
Spilletid: 5 t 50 min.

Edvard Hoem

Edvard Hoem: "Kjærleikens ferjereiser"

Om alminnelige liv i utkant-Norge

Vi befinner oss i bygda Ramvik, et sted på nordvestlandet, en gang på 70-tallet, og får innblikk i livet rundt rutebilkafeen ved fergeleiet. Et tilsynelatende hverdagslig sted, men samtidig et knutepunkt der mennesker passerer, stopper opp, venter, reiser videre, og hvor liv blir levd i små glimt mellom avgangene. Ferga kommer og går, og med den både håp, lengsel og resignasjon.

I sentrum står Marianne Kretsen. Hun har forlatt foreldreheimen og bærer på noe både konkret og tungt: hun er gravid med ekskjæresten Hans. Hans er samtidig både til stede og fraværende. Han finnes, men han når ikke frem til noe, verken i seg selv eller i verden. Livet hans mangler retning, vilje, ansvar. For Marianne blir dette et eksistensielt vendepunkt. Hun er fortvilet og ønsker abort, men dette er før fri abort ble en rettighet i Norge. Dermed blir hennes situasjon ikke bare personlig, men også politisk og sosial. Hun er fanget i et system hun ikke selv har makt over, mellom moral, lovverk, skam og fremtidsfrykt.

Hoem skildrer dette uten å moralisere. Han viser hvor sammensatt situasjonen er, både for Marianne selv og for dem rundt henne. Hvordan skam, skyld, frykt og kjærlighet veves sammen, men også hvor alene man kan være midt i et samfunn der alle mener noe om alles liv. Det er en stille, men tydelig kritikk her av både holdninger og strukturer, og samtidig en stor forståelse for menneskene som lever midt inne i denne virkeligheten.

Rundt Marianne står foreldrene. Moren Annemaria, med sine nerveproblemer, som er både et medisinsk og sosialt problem. Noe man ikke snakker om. Noe som må skjules. Noe man nesten later som ikke finnes. Faren Oliver går på tå hev, hele tiden redd for å utløse nye sammenbrudd. Han vil beskytte, skjerme, skåne, men i det forsøket på å gjøre alt stille og udramatisk, vokser spenningen. Annemarias frustrasjon over et ulevd liv, over egne drømmer som ikke ble til noe, stiger faretruende. Hoem skriver veldig fint om hvordan taushet kan bli like ødeleggende som åpen konflikt.

Bygda selv er også et viktig bakteppe. Kommunen er truet av moderniseringens spøkelse. Rykter om nedleggelser, om vendepunkt, om fremtidige planer, skaper uro. At kommunestyret holder kortene tett til brystet, gjør uroen enda større. Menneskene i Ramvik lever ikke bare i sine private dramaer, men også i skyggen av økonomiske og strukturelle endringer som de selv har liten innflytelse over. Hoem får på denne måten flettet det personlige og det samfunnsmessige naturlig sammen.

Rutebilkafeen blir et mikrokosmos for hele bygda. Her møter vi blant annet Mette, som jobber der. Hun er en av de mange som holder hjulene i gang, som ser, hører og vet mer enn hun sier. Kafeen er et sted for små samtaler, tause observasjoner, blikk som møtes. Livet i bygda styres på mange måter av fergetidene, når den kommer, når den går, hvem som reiser, hvem som blir igjen. Ferga blir et nesten symbolsk bilde på bevegelse og stillstand, på muligheten for å komme seg bort og realiteten i å bli værende.

Dette er en roman om alminnelige liv i utkant-Norge, om de små dramaene som utspiller seg bak gardiner og langs kjøkkenbord, om mennesker som gjerne vil holde problemene for seg selv, men hvor alle egentlig vet det meste om alle. Det er trangt å leve her, men det er også omsorg her. Hoem er god på nettopp denne dobbeltheten. Han viser hvordan bygdelivet kan være både kvelende og bærende, begrensende og trygt på samme tid.

Det som kanskje imponerer meg mest, er at Hoem skrev denne romanen mens han var i begynnelsen av 20-årene. Det er nesten vanskelig å forstå, når man leser den modne måten han skildrer både relasjoner, samfunn og indre liv på. Her er det allerede en forfatterstemme med både presisjon, varme og alvor.

Dette er en rørende og samtidig nøktern roman, uten store effekter, men full av menneskelig innsikt. Ei bok som blir værende i meg etter endt lytting. Jeg gir terningkast fem.

Utgitt: 1974
Lydboka innspilt: 2010
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok) / Oktober (papirutgave)
Oppleser: Edvard Hoem
Spilletid: 6 t 25 min.

Edvard Hoem

Paul Auster: "Mann i mørket"

Utgitt: 2009
Original tittel: "Man in the dark"
Oversatt: Torleif Sjøgren-Erichsen
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 185 

August Brill er 72 år, og bor for tiden hos sin datter der han forsøker å komme seg etter en bilulykke som førte til at han ble lam. Datteren har nettopp blitt skilt, og Augusts kone døde nylig av sin kreftsykdom. Mens han befinner seg hos datteren, vender også datterdatteren Katya hjem til sin mor, helt knust fordi ekskjæresten hennes er blitt drept på et oppdrag i Irak.

Både August og Katya sliter med søvnløshet og tiltaksløshet. Om dagene sitter de og ser gamle filmer sammen, den ene klassikeren etter den andre. Der August ser historien, ser Katya det briljante ved filmteknikken, faget hun studerer ved universitetet.

Mens August ligger søvnløs natt etter natt, skaper han en historie hvor han selv er innblandet, for på den måten å holde dødstankene sine på avstand. En fascinerende historie om en mann som våkner opp til en annen parallell virkelighet, der 11. september aldri har skjedd og hvor USA havnet i borgerkrig etter valgjukset første gang Bush ble "valgt" til president ...

Dette er en Auster-roman av det gode gamle slaget! Her er alle de vanlige ingrediensene med; tap, vendepunkt, tilfeldigheter, ensomhet, nære relasjoner mellom få mennesker. I denne boka står de nære hverdagslige problemene spesielt for August og Katya i stor kontrast til alt det fæle mennesker faktisk er i stand til å gjøre mot hverandre. Denne boka er et must for Auster-fans, og kan også fungere som en inngangsport for nye fans!

Terningkast fem.

Alexander L. Kielland: "Gift"

I denne boka tar Kielland et saftig oppgjør med skolesystemet slik det fungerte på slutten av 1800-tallet. Denne boka handler om maktmisbruk fra lærere, den gangen en del av øvrigheten i samfunnet.

Lille Marius pugger latin så det står etter. Latinske gloser og bøyninger er noe han virkelig har taket på. De andre fagene lider, men latinen er uansett nøkkelen til fremtiden hans får man høre ... Lærerne latterliggjør de av elevene som ikke kan leksene sine, og både elevene og deres foreldre skjelver av frykt for at lærernes gunst skal forsvinne. Alle unntatt fru Wenche ... Hun aksepterer ikke uten videre de verdier skolen forvalter. Men prisen hun betaler for å opponere er høy. Som kvinne på 1800-tallet har hun heller ikke så mye hun skulle ha sagt.

Skolesystemet undergraver den selvstendige tanke hos de unge. Marius tar bokstavlig talt sin død av det. En dag stopper alt opp og han får ikke noe til lenger. Og så dør han ... mens latinske gloser fortsetter å komme over hans lepper helt til det siste ...

Heldigvis er puggeskolens dager et tilbakelagt stadium, men det tok sin tid ... Jeg tilhører ikke dem som mener at boka fremdeles er høyaktuell, selv om den absolutt er tankevekkende.

Edvard Hoem: "Faderen"

Om Bjørnstjerne Bjørnsons far

Det er alltid med stor spenning jeg tar fatt på en ny Edvard Hoem-bok, og jeg blir sjelden skuffet. Heller ikke denne gang. Edvard Hoem (f. 1949) har gjennom sitt store forfatterskap vist en særegen evne til å forene historiske kilder, slektshistorie og levende fortelling. Han har flere ganger skrevet frem sterke skikkelser fra norsk historie og egen slekt, og i «Faderen» (2007) retter han blikket mot Peder Bjørnson, faren til dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson.

I denne boka har Hoem gjort et forsøk på å rekonstruere Peder Bjørnsons liv og levnet på 1800-tallet. Kildene han har brukt er korrespondanse og offentlige dokumenter, og ut fra dette forsøker han å fylle ut hullene i historikken. Nettopp dette er han svært god på!

Peder Bjørnson var en meget stri og kranglevoren prest. Eller var han det? Mye kan nemlig tyde på at han først og fremst var svært opptatt av rettferdighet og var en rettskaffen mann. På den annen side tordnet han så voldsomt fra prekestolen mot den umoral og drukkenskap som hersket i hans prestegjeld, at han tråkket mange på tærne. Dermed fikk han en rekke uvenner og fiender som etter hvert gjorde hva de kunne for å bli kvitt denne brysomme presten. Historier og bakvaskelser ble konstruert for å nå dette målet. På det verste ble også prestens utkomme rammet, slik at han fikk store problemer med å forsørge sin etter hvert meget barnerike familie.

Som leser sitter man igjen med spørsmålet: Var Peder Bjørnson først og fremst en stridbar og vanskelig mann, eller var han snarere et offer for bygdesladder, misunnelse og maktkamp? Hoem gir oss ingen endelig fasit, men åpner for at historien om Bjørnstjerne Bjørnsons far kan være mer sammensatt enn det ettertiden har trodd.

Som alltid er det en fornøyelse å høre Edvard Hoem lese sine egne bøker! Hans varme og rytmiske stemmeføring gjør stoffet levende, og gir oss følelsen av at historien fortelles fra innsiden.

Med «Faderen» lykkes Hoem i å kombinere slektsgransking med litterær formidling. Han gir oss et portrett av en mann som står midt i spenningsfeltet mellom rettskaffenhet og stridbarhet, moral og maktkamp. Samtidig gir boka et tidsbilde av 1800-tallets Norge, der presten hadde en enorm maktposisjon, men også kunne falle tungt dersom han kom i unåde. For meg er dette en av Hoems styrker: Han tar utgangspunkt i en enkelt skjebne, men åpner rommet slik at vi ser de større historiske linjene.

Utgitt: 2007
Lydboka er innspilt: 2010
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok) / Oktober (papirutgave)
Oppleser: Edvard Hoem
Spilletid: 7 t 47 min.

Edvard Hoem: "Jordmor på jorda"

Om en sterk kvinneskikkelse i Hoem-slekten

Edvard Hoem (f. 1949) har skrevet både romaner, skuespill, dikt og biografier, og han er særlig kjent for sine slektsromaner der han vever sammen historiske kilder og diktning til levende fortellinger. I "Jordmor på jorda" (2010) retter han blikket mot tippoldemoren Martha Kristine.

Hun levde i Romsdalen på 1800-tallet, og hennes drøm var å bli jordmor. Men det skulle vise seg å bli en lang vei å gå før målet var nådd. På tross av at det ble innført lovforbud mot å ta imot hjelp fra de såkalte hjelpekonene i forbindelse med fødsler, unnlot Romsdalens kvinner å tilkalle jordmor. Årsakene kunne være mange. Noen hadde ikke penger til å betale en jordmor, mens andre ikke hadde noen tiltro til den nye jordmora.

Til slutt gikk Martha Kristine rettens vei for å kjempe frem at loven skulle overholdes, og at det var hun som jordmor som skulle tilkalles, og ikke hjelpekonene. Hun vant frem med prinsippene i rettssaken, men det ble mest på papiret. Først da hun dro til Oslo for å utdanne seg ytterligere, ble hun til slutt anerkjent av kvinnene i Romsdalen.

Det er en sterk kvinneskikkelse Hoem beskriver i denne boka, og han har i all hovedsak basert seg på historiske kilder. Boka er skrevet på bestilling i forbindelse med Den Norske Jordmorforenings 100-årsjubileum i 2008. Jeg synes det er helt nydelig å høre Hoem lese sine egne bøker, og lydboka har en spilletid på 3 timer og 56 minutter.

Gjennom fortellingen om Martha Kristine får vi et portrett av en pionér som kjempet for sin rett til å utøve sitt yrke, men også et innblikk i kvinners kår og samfunnets skepsis til det nye på 1800-tallet. Hoem lykkes i å vise spenningen mellom tradisjon og modernitet, mellom hjelpekonenes erfaringsbaserte praksis og jordmoryrkets profesjonalisering. Historien blir både slektshistorie og kvinnehistorie, og minner oss om at det vi i dag tar for gitt, som profesjonell fødselshjelp, en gang måtte kjempes frem med mot, utholdenhet og personlig offer.

Utgitt: 2010
Lydboka er innspilt: 
Forlag: Karviland forlag (lydbok) /Dinamo forlag (papirutgave)
Oppleser: Edvard Hoem
Spilletid: 3 t 56 min.

Edvard Hoem

Knut Hamsun: "Markens grøde"

Et mesterverk!


Opprinnelig utgitt: 1917
Lydbok innspilt: 2002
Opplest av: Karl Erik Harr
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 12 t 52 min.

Ute i ødemarken i Nordlands ville natur bygger Isak Sellanraa seg en gård helt fra grunnen av og med sine egne hender. Han er en enkel sjel og ikke den mannen bygdens kvinner står i kø for å få. Derfor faller det naturlig at det er nettopp han som gifter seg med Inger, en kvinne med hareskår. Inger er en flink og driftig kvinne, som er i stand til å få maksimalt ut av lite. Hun og Isak har ingen hjelp utenfra, men klarer seg utelukkende av det som jorden måtte gi.

Den dagen Inger føder en datter med hareskår og tar livet av spedbarnet fordi hun ikke orker å gi datteren samme skjebne som henne selv, blir et vendepunkt i hennes og Isaks liv. Inger blir nemlig oppdaget og må sone sin straff.

I årene som følger forsøker Isak så godt han kan å livberge familien. Oline, etter hvert en forhatt kvinne, bor sammen med ham på gården i disse årene.

Men så kommer Inger hjem igjen - sammen med en datter hun fødte mens hun satt inne - og hun er annerledes. Ikke bare har hun fått operert hareskåret, men hun er blitt en bydame som kan lese og sy. Og dessuten er hun blitt en beleven kvinne, og folk fra bygda strømmer til.

Isak føler seg truet. På den ene siden er han fascinert av Inger, men mest av alt ønsker han seg sin gamle kone tilbake. En kone som ikke sa stort, som gledet seg over de små ting.

I mellomtiden følger vi barnas utvikling. Eliseus som håper han skal gjøre karriere i byen, den hjemmeboende sønnen som ønsker å følge i farens fotspor ... Grøften som oppstår mellom Eliseus og hans enkle foreldre, beskrives mesterlig. Prisen for å gi et barn en høyere utdannelse i datidens målestokk, var høy idet avstanden mellom dem til slutt ble uoverstigelig.

"Markens grøde" er intet mindre enn et mesterverk av en roman. Det er så mange lag i denne historien at det ikke er enkelt å skulle beskrive dette med få ord. Den fikk da også Nobels litteraturpris i 1920.

Per Olov Enquist: "Boken om Blanche og Marie"

Om kretsen rundt Marie Curie

Dette er en roman om besettende kjærlighet som risikerer alt. Hovedpersonen i boka er Blanche, som tidligere har vært pasient ved sykehuset La Salpétriere-sykehuset, hvor den verdensberømte legen Charcot drev med hypnosebehandling av hysteripasienter. Han var ikke bare legen hennes, men også hennes elsker. Etter en skandale som ender med at Blanche reiser fra sykehuset, blir hun Marie Curies assistent. De blir nære venner og fortrolige.

Livet sammen med Marie og forskningen hennes betales etter hvert med en høy pris. Strålingen fra de radioaktive stoffene Marie driver forskning på, fører til stor skader på Blanche, som amputerer den ene kroppsdelen etter den andre - og til slutt ender som en torso i en trekasse. Hun beholder imidlertid den ene armen, noe som gjør henne i stand til å skrive. Etter Pierre Curies død, vikler Marie seg inn i en håpløs kjærlighetsaffære med en gift mann, og affæren havner i medienes søkelys. Det hele ender med forferdelse.

Det tok litt tid før jeg ble revet med av historien, men da var jeg også solgt. Per Olov Enquist skriver historien på en besnærende måte, slik at det ikke var mulig å rive seg løs fra boka.

Utgitt i Sverige: 32004
Originaltittel: Boken om Blanche och Marie
Utgitt i Norge: 2005
Oversatt: Bodil Engen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 212

Andre bokbloggere som har omtalt boka:
- Knirk

"Engelen på det sjuende trinn" (Regissør: Alan Parker)

Innspilt: 1999
Skuespillere: Emily Watson, Robert Carlyle
Spilletid: 140 min.

I åpningsscenen befinner familien McCourt seg i USA i 1934, mens depresjonen er på sitt verste. De har kommet dit for å komme bort fra fattigdommen i Irland, men opplever at det ikke er bedre i det forgjettede landet Amerika. Angela og Malachy (spilt av Emily Watson og Robert Carlyle) har en stor og voksende barneflokk, og nøden er påtrengende.

Fordi Malachy drikker opp alle pengene og aldri klarer å holde på en jobb - i den grad han i det hele tatt er i stand til å skaffe seg en jobb i et land med en vanvittig høy arbeidsledighet - synker familien mer og mer ned i søla. Til slutt er det ingen annen råd enn å vende tilbake til Irland. Ikke at ting er bedre der, men der har de i alle fall slektninger som kan hjelpe dem når nøden er størst.

I Limerick i Irland er det virkelig ikke jobber å oppdrive. Og trygden betales kun ut til familieoverhodet, dvs. mannen. Men med en gang Malachy har mottatt trygden, forsvinner han inn i en bar og drikker opp alle pengene. Først døde den lille datteren Margareth, deretter tvillingene - og det er fattigdommen, mangelen på mat, medisiner og varme og ikke minst fuktigheten pga. det evigvarende regnet, samt at faren drikker opp det lille de har, som er årsaken til at barneflokken halveres før de får områdd seg.

Mot alle odds vokser Frank og broren Malachy opp. Gjennom barndommen er de vitne til og offer for trakassering, mobbing og plaging av de dårligstilte i samfunnet. Frank forbanner seg på at han vil bort fra elendet. Han vil til USA! Så snart han er stor nok til å ta seg en jobb, begynner han å spare penger.

Filmen er basert på boka med samme navn, skrevet av forfatteren Frank McCourt. Dette er første del av hans selvbiografi om sin fattige, irske oppvekst. Skuespillerne er glitrende, og kulissene i det evig fuktige Irland likeså. Historien er hjerteskjærende uten noen gang å bli banal. Den er bare rå! Og sann!

Donna Tartt: "Den hemmelige historien"

Intenst spennende!

Bokas jeg-person, Richard Papen, har lagt en heller trist og intetsigende barndom bak seg da han ankommer prestisjeskolen Hampden College i Vermont. Nokså snart fascineres han av en liten studentklikk bestående av fem personer; rike studenter som studerer gammel-gresk og er under vingene til den eksentriske professoren Julian Morrow. Han ønsker intenst å høre til denne klikken, men opplever at det ikke er hvem som helst som blir tatt inn i varmen hos professoren.

Nokså uventet får Richard likevel en forespørsel fra Julian, men vilkåret er at han kutter ut samtlige fag unntatt fransk. Det skal bli en avgjørelse han angrer på mer enn en gang. For hvem er egentlig Henry, som synes å kontrollere alle de andre? Med en tilsynelatende utømmelig bankkonto får han alle til å danse etter sin egen pipe, nær sagt uansett omstendigheter. Tvillingene Camilla og Charles fremstår som søte og uskyldige, men er de det? For ikke å snakke om Frances og den noe mer uberegnelige Bunny …

Mystiske ting skjer, og før Richard vet ordet av det er han involvert i et mord de andre i klikken har begått. Hvorfor blir han ikke vettskremt og stikker sin kos? Og hva er det som gjør at han faktisk blir med på å planlegge et mord til, hvor han selv får en nøkkelrolle?

”Den hemmelige historien” strekker seg over nesten 600 sider, men som leser opplevde jeg å bli sugd inn i historien fra første stund. Den var skrekkinngytende spennende, selv om handlingen først og fremst foregår på et indre, psykologisk plan. Dessuten synes jeg språkføringen i boka er elegant og tidvis svært morsom, på tross av beskrivelsene av en fullstendig demoralisert gjeng som gradvis er i ferd med å gå til grunne etter hvert som det går opp for dem hva de egentlig har gjort. Selv om Richards historie er et tilbakeblikk til hans studietid, benyttes en fortellerteknikk som gjør at man er til stede mens handlingen utspinner seg. Det gjorde leseopplevelsen ekstraordinært intens.

Jeg gir toppkarakter til denne boka, som er en av de beste krimbøkene jeg noen gang har lest!

Utgitt: 1992
Originaltittel: The Secret History
Utgitt i Norge: 1994
Oversatt: Ida Lou Larsen
Forlag: Tiden 
Antall sider: 584

Andre bokbloggere som har omtalt boka: 
- Bokstavelig talt - 18. august 2014 

Alice Munro: "Alice Munros beste noveller i utvalg"

Besnærende noveller om kvinneliv

I denne boka er Munros tyve beste noveller samlet. Bakteppet i samtlige noveller er Canada i det 20. århundre – fra første verdenskrig og frem til i dag.

I korte og lange noveller skildres alt fra ungpikers romantiske drømmer og forsiktige møte med kjærligheten til gifte kvinners noe mer desillusjonerte forhold til det å være gift. En kvinne som nærmest har ramlet nokså bevisstløst inn i ekteskapet sitt, ramler like bevisstløs ut i utroskapen – uten tanke for konsekvensene. En annen treffer mannen i sitt liv mens hun egentlig venter på en annen som aldri dukker opp. En tredje kvinne ble sviktet av sin vordende brudgom ved kirkealteret, og resten av hennes levetid er hun ”den som ble sviktet”. Små og store episoder av mer eller mindre avgjørende karakter skildres på en besnærende måte, og ikke få ganger ønsket jeg å få vite mer om personene. Fordi Munro i en del av novellene skildrer hele livsløp, minner noen av historiene mer om romaner enn om noveller. Hele tiden er det det typisk canadiske som beskrives.

Munro beskriver vart og vakkert hva som skjer med de ulike kvinnene. Mennene fremstår mer som noen diffuse figurer i bakgrunnen, mer som objekter for kvinnenes drømmer, skuffelser og bristende illusjoner. Ofte utgjorde slutten av novellene høydepunktet i historiene, gjerne svært overraskende og uventet.

Rosinen i pølsa var intervjuet med Munro på slutten i boka. Jeg skulle faktisk ønske at jeg hadde startet med dette intervjuet i stedet for å lese det helt til slutt. Da falt nemlig en del av brikkene på plass, og min forståelse for hvorfor Munro skriver som hun gjør økte betydelig.

Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Merete Alfsen m.fl.
Antall sider: 694

Jorge Bucay: "99 gullmynter"

Vakre fabler

Bokas hovedperson Demian er en ung gutt som er i ferd med å tre inn i voksenlivet for alvor. Han sliter med problemer i forhold til kjæresten, foreldrene som han fremdeles bor sammen, vennene sine med samt arbeidsgiveren. Problemene er imidlertid ikke større enn dem de aller fleste unge mennesker uten særlig livserfaring sliter med. I alle fall oppsøker Demian en psykolog litt utenom det vanlige; Jorge, eller Tjukken som han kalles, graver nemlig ikke i fortiden hans. Derimot er han opptatt av her-og-nå-situasjoner, og behandlingen han benytter som metode har mye til felles med gestalt-terapi.

Etter hvert som Demian presenterer små og store utfordringer i livet sitt, forteller Jorge en fabel. Fablene er både vakre og fulle av visdom. Noen er hentet fra Østen, andre f.eks fra Talmud og atter andre igjen er diktet opp av forfatteren. Ofte skal det ikke mer til enn en ørliten vri på perspektivet en situasjon ses fra, for at Demian skal finne løsningen til problemene sine på egen hånd.

Jeg har brukt litt tid på denne boka, som egner seg godt til å bli lest stykkevis og delt. Jeg opplevde fablene som er knyttet opp til handlingen i boka, som nydelige og tankevekkende. Dette er en liten skatt av en bok, som jeg er sikker på at jeg kommer til å ta frem ved passende anledninger og lese høyt fra.

Utgitt i Norge: 2005 
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Halvor Kristiansen 
Antall sider: 216

Pierre Bayard: "Hvordan snakke om bøker du ikke har lest?"

Fornøyelig og tankefullt om å lese og ikke-lese bøker

Alle lesere - selv de som leser formidabelt mange bøker - innser nok at det er en umulig oppgave å komme gjennom alle bøker man synes man "bør" ha lest. Det er i og for seg en helt grei erkjennelse. Alle bøker gir dessuten ikke alle mennesker det samme, så det er heller ingen vits i å forsøke en gang. Men SOM enkelte av oss prøver! Og hvilken dårlig samvittighet det skaper at man ikke har lest alle bøker som et virkelig dannet menneske ”bør” ha et forhold til!

Litteraturprofessoren Pierre Bayard viser oss i boka ”Hvordan snakke om bøker du ikke har lest” at det er fullt mulig å være dannet uten å ha lest ”alt”. Ikke bare dét, men det er fullt mulig også å diskutere bøker man ikke har lest med andre som heller ikke har lest disse bøkene. Ja, faktisk er det morsommere å snakke med andre som ikke har lest en bok, enn med dem som HAR lest den …

Bayard berører imidlertid et meget tabubelagt emne når han side opp og side ned gjennomgår ulike former for ikke-lesing, som består i alt fra at man rent faktisk ikke har lest aktuelle bok til at man en gang har gjort det, men fullstendig har glemt innholdet i boka. Kan man for eksempel si at man har lest en bok når man ikke husker noe av innholdet? Hvilken verdi har det i det hele tatt å si at man HAR lest boka, når man ikke er i stand til å fortelle hva den handler om? Og hvilken verdi har det at en annen som ikke har lest den, like fullt er i stand til å fortelle hva den handler om? Hvem av dem har lest eller ikke-lest boka? En absurd problemstilling for noen kanskje, mens den for andre fremstår som fornøyelig.

Det er ikke stuerent i alle miljøer å innrømme at man ikke selv har lest den litteratur som er definert som et ”must” å få med seg. Kanskje særlig ikke dersom man som forfatteren er litteraturprofessor, eller for den saks skyld er litteraturkritiker. Likevel er det en kjennsgjerning at selv en som lever av og med bøker, er ute av stand til å rekke over alt.

Jeg opplevde å få mye ut av denne lille boka , hvor forfatteren i løpet av 217 sider tar for seg ulike sider ved ikke å ha lest en bok og hvordan man like fullt kan ha meningsfylte diskusjoner om denne. Og dersom noen tror at man ved å lese denne boka skal bli flinkere til å dekke over alle bøkene man ikke har lest, så er det ikke helt riktig. Skjønt det i enkelte miljøer, hvor de færreste av oss har noen tilhørighet, kanskje ikke er like smart å innrømme at man ikke har lest en spesiell bok … F.eks. dersom man er en britisk litteraturviter og ikke har lest Hamlet ... da kan det få katastrofale følger å innrømme at man ikke har lest dette skriftstykket. Mest av alt oppfatter jeg imidlertid at Bayards dypere budskap er at dannede mennesker må slippe taket i skyldfølelsen over at man ikke rekker å lese ”alt” i løpet av et kort liv.

Utgitt: 2007
Originaltittel: Comment parler des livres que l´on n´a pas lus?
Utgitt i Norge: 2008
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Christine Amadou
Antall sider: 217

"Jeg leser aldri en bok jeg skal anmelde; det er så lett å påvirket." Oscar Wilde