Edvard Hoem er etter min mening en av våre største nålevende norske forfattere. Få klarer som ham å krype så langt inn under huden på menneskene han skriver om, uten å gjøre dem verken sympatiske eller usympatiske på en enkel måte. Han skriver dem fram slik de er: sammensatte, motsetningsfylte, selvbedragende og sårbare.
«Prøvetid» handler om en mann som har skuespilleryrket som levebrød, og som parallelt lever et liv der den ene kvinnehistorien etter den andre avløser hverandre. Han nedlegger kvinner for fote, men det er ikke egentlig erotikk eller erobringer som står i sentrum her. Snarere tvert imot. Han bruker møtene med kvinner nærmest for å slippe å møte seg selv. Bak styrken, selvsikkerheten og den tilsynelatende friheten ligger det en dyp usikkerhet og en grunnleggende frykt for avvisning, for nærhet og for å bli gjennomskuet.
Han er redd kvinner, og samtidig tiltrekkes han av dem. Han holder dem på følelsesmessig avstand, men fortsetter å søke dem, nærmest tvangsmessig. Det er denne indre spenningen som driver romanen framover. Han klarer ikke å slippe noen ordentlig inn på seg, men han klarer heller ikke å være alene. Ensomheten truer hele tiden i bakgrunnen, og for å holde den unna, fyller han livet sitt med den ene kvinnehistorien etter den andre, roller etter roller, både på scenen og privat.
Her blir tittelen også viktig. «Prøvetid» kan leses både konkret. Som øving i skuespilleryrket, og mer eksistensielt som en fase i livet, en tid der han prøver og feiler, prøver på nytt, men uten helt å finne fotfeste. Det er som om hele tilværelsen hans befinner seg i en ustanselig prøve, der ingenting er ferdig, der han aldri når fram til noe endelig. Det gir romanen en uro som er svært virkningsfull.
Det som imponerer meg mest, er hvordan Hoem lar oss komme tett på denne mannen, uten å unnskylde ham. Han blir verken en helt eller et offer, og samtidig heller ingen skurk. Han blir bare et menneske i konstant indre kamp. Hoem viser hvordan både sårbarhet og egoisme kan eksistere side om side i samme person. Og hvordan frykt for nærhet ofte kan skjule seg bak det som utad ser ut som frihet og suverenitet.
Når Edvard Hoem selv leser sine egne bøker, tilfører han dem en ekstra dimensjon. Det gjelder også her. Stemmen hans gir karakteren en sår, nesten dirrende kvalitet. Jeg satt selv nærmest fjetret gjennom lydbokversjonen, og ble dratt inn i denne mannens indre nettverk av tanker, selvbedrag og lengsel.
Dette er kanskje ikke en «behagelig» bok, men den er en viktig bok. Fordi den tør å bli i det ubehagelige, det uforsonlige, det litt stygge i mennesket – uten å gjøre det til noe sensasjonspreget. Den er lavmælt, men samtidig rå.
For meg blir dette et klart terningkast fem.
Utgitt første gang: 1984
Lydboka innspilt: 2009
Oppleser: Edvard Hoem
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t 3 min.
![]() |
| Edvard Hoem |



















