Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

søndag 23. oktober 2011

Rundreise i Spania - 11 Baeza

I den ellevte og tolvte artikkelen fra min og min manns rundreise i Spania tidligere i sommer, skal jeg ta for meg tvillingbyene Baeza og Ubeda, som ligger i provinsen Jaén. Men først altså Baeza i artikkel nr. 11 ... (Reiseruten vår finner du her.)


Katedralen

Baeza kom på Unescos verdensarvliste i 2003. Byen var tidlig under maurisk herredømme, men ble allerede i 1226 erobret tilbake av de kristne, hvoretter den ble kolonisert av kastiljanske riddere, kan jeg lese i en av mine reiseguider. De fleste av byens bygninger ble reist i middelalderen og bygningsmassen anses som den best bevarte italienske renessanse-arkitekturen i Spania.

Baeza er i likhet med tvillingbyen Ubeda omgitt av olivenlunder så langt øyet rekker og vel så det. Provinsen Jaén er ikke bare Spanias største olivenprodusent, men verdens største. Da vi kjørte gjennom Jaén på vei til Baeza og Ubeda, skjedde det ikke få ganger at vi ble overveldet av lukten fra olivenoljeproduksjon, og denne lukten var lite flatterende, for å si det slik. 





I Baeza bor det i dag om lag 16 000 innbyggere, mens det i byens storhetstid under maurisk herredømme er anslått at det bodde rundt 50 000 mennesker her. Vi tilbrakte en formiddag i Baeza, ruslet rundt og suget inn atmosfæren. Her er våre inntrykk. 


Folketomme gater midt i siestaen 
Det er noe med de sandfargede bygningene ... 
En svært idyllisk liten småby!
Hmmm ... Gikk ikke disse veldig målbevisst mot vår bil, mon tro? 
Vi reddet oss så vidt unna en parkeringsbot ... 
Plaza del Pópulo

Her lå turistkontoret!
Plaza del Pópulo
Tårnet på San Juan Evangelista, universitetet i Baeza
Katedral-tårnet
Fuente de Santa Maria
Universitetet
Palacio de Jabalquinto
Detalj på bygningsfasade 

Gatebilde i Baeza
Før vi satte kursen mot Ubeda, måtte vi ha oss noe å spise. Kanskje ikke den 
beste restauranten i byen, men vi hadde rett og slett ikke tid til å lete etter noe mer spennende.
Her sto dessverre ikke tapas på menyen ... 

Hvis du ønsker å lese mer om Baeza, kan jeg virkelig anbefale dette nettstedet

"Main Street" (Regissør: John Doyle)

Sjarmerende, men middelmådig


Innspilt: 2010
Originaltittel: Main Street
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Colin Firth (Gus Leroy), Orlando Bloom (Harris Parker), Ellen Burstyn (Georgina Carr), Patricia Clarkson (Willa), Amber Tamblyn (Mary Saunders)
Spilletid: 90 min.

En liten by i sørstatene i USA er i ferd med å dø ut. Det er ingen som ønsker å investere der lenger, de unge vil bare vekk fortest mulig og det er i grunnen bare å innse at det går nedover med det meste. For det skjer jo absolutt ingenting der lenger. Spede forsøk på å lage parader i byens hovedgate i forbindelse med høytider, har for lengst strandet. De unge vil ikke for sitt bare liv risikere å bli sett der, for dette er ganske enkelt for pin
lig.

Så ankommer den kjekke og sjarmerende Gus Leroy (i Colin Firths skikkelse)! Det hele starter med at han leier et gammelt lager av den aldrende kvinnen Georgina Carr. Georgina skulle egentlig ha vært en rik arving, men tobakksindustrien tok en annen vending for mange, mange år siden. Det er ikke rare greiene hun sitter tilbake med, og det ser ut til at hun kan bli nødt til å selge sitt herskapelige barndomshjem. Det er jo alt for stort for et menneske uansett .... Men følelsen av å måtte gi opp sitt hjem er likevel sår. Og hva vil forresten alle vennene hennes si? Vel ... de er for lengst døde uan
sett ... 

Midt oppi alt dette blir vi vitne til ungjenta Mary Sanders spede forsøk på å starte et voksenliv. Men da det blir klart for henne at sjefen hennes på advokatkontoret hvor hun jobber, som hele tiden har ønsket en affære med henne, faktisk er gift, mister hun alle illusjoner. Da hun at på til får sparken fordi hun ikke vil treffe ham lenger, bestemmer hun seg for å flytte. Ser hun i tide den kjekke unge mannen - Harris Parker i Orlando Blooms skikkelse - som elsker henne høyt, og som studerer juss ved siden av full jobb som politimann for hennes skyld? Han som faktisk har elsket henne så lenge han kan huske? Og skjønner den unge mannen for den saks skyld at han må vise Mary at han har "edge" - ikke varte henne opp hele tiden som en logrende hund som er fornøyd med smuler ... ?

I mellomtiden kommer det frem at mr. Leroy bruker Georginas lager til å oppbevare helsefarlige stoffer, riktig nok forskriftsmessig oppbevart på tønner, men dog ... Ønsker byens borgere og ikke minst Georgina at han skal lagre helseskadelige stoffer i deres by? Selv om han lover at dette kan snu opp-ned på den nedadgående trenden i byen deres, og faktisk revitalisere den og starte en vek
st?
 
Ette
å ha sett Colin Firth i strålende filmer som "A single man" og "Kongens tale", måtte jeg ha denne da den kom på DVD. Like fullt kan jeg med en gang si at jeg ble rimelig skuffet. For egentlig er det vel kun Colin Firth som stråler i det hele tatt i denne filmen, mens resten fremstår som nokså forutsigbart og kjedelig etter at jeg først hadde klart å få tak i tråden i filmen. Både Colin Firth og Orlando Bloom snakker sørstats-amerikansk i denne filmen. Sikkert krevende nok å lære seg for å kunne bekle rollene i filmen, men ikke tilstrekkelig til at dette kunne bære filmen som helhet. Dessuten synes jeg det var nokså synlig at Colin Firth slet litt med å artikulere seg, og kjente igjen noe av mimikken hans fra "Kongens tale", hvor dette for øvrig var på sin plass. Det gjorde ham i alle fall litt kunstig. Han sto dessuten hele tiden på utsiden av de andre hovedpersonene i f
ilmen.

Kanskje er det en grunn til at denne filmen aldri er blitt vist på kino i Norge? Det skyldes i alle fall ikke at den er for smal! Handlingsforløpet ble for snublende, det var for mange ting som skulle inn i denne forholdsvis korte filmen på 90 minutter, og jeg fikk liksom aldri ordentlig tak på noe. I stedet for å bli en kompleks og "dyp" film, ble den bare rotete. Her er jeg i tvil om jeg skal gi terningkast tre eller fire, noe min mann som så den sammen med meg synes er alt for snilt (uansett om det blir tre eller fire, altså). Jeg tror like fullt jeg ender på noe midt i mellom. Men bevares! Filmen er sjarmerende nok den, og i mengden av alle de mange middelmådige filmene i denne genren, ville jeg heller ha sett denne enn mye av alt det andre. 



Er Gus Leroy byens redningsmann?
Sjarme i bøtter og spann
Mr. Leroy sammen med Georgina og hennes niese
Harris Parker (Orlando Bloom)

lørdag 22. oktober 2011

Ernest Hemingway: "Farvel til våpnene"

Krigens meningsløshet


Opprinnelig utgitt: 1929
Originaltittel: A Farewell to Arms
Oversatt: Herman Wildenvey
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Kim Haugen
Spilletid: 9t 30 min.


For å få fullt utbytte at denne boka, er det viktig med noe bakgrunnskunnskap om den. Hemingway var ambulansesjåfør under første verdenskrig, og i den forbindelse så han mye elendighet forårsaket av krig. Han opplevde på nært hold hvor lite heroisk krig var, hvordan opplevelsene ødela mange for resten av livet og hvor meningsløst alt egentlig var. Dette har han skildret i to bøker - i første rekke i "Og solen går sin gang", som han debuterte med, og i neste rekke i sin andre bok "Farvel til våpnene", som anses som nærmest selvbio
grafisk.

Boka vakte naturlig nok oppsikt da den utkom, fordi det fra før av var opplest og vedtatt at det å delta i krig var forbundet med heltestatus. I Hemingways bøker er det ikke mange helter - bare desillusjonerte, skuffede og kyniske mennesker. Begge bøkene handler for øvrig om det man den gangen kalte "den tapte generasjon". 


Amerikaneren Frederic Henry har vervet seg frivillig til den italienske hæren under andre verdenskrig. Han jobber som ambulansesjåfør på grensen mot Østerrike-Ungarn, og hadde nok forventet noe annet og mer heroisk av krigen. Mens han er på perm, møter han sykepleieren Catherine Barkley, som er engelsk. Mellom dem oppstår det sterke følelser, og det eneste Henry egentlig ønsker er å starte et liv sammen med henne, langt borte fra alt som heter kri
g.

Senere blir Henry såret og brakt inn til et sykehus i Milano. Der møter han atter Cathrine Barkley, og han skjønner at hun er og blir kvinnen i hans liv. De stjeler seg til hete stunder sammen på nettene når de fleste sover, og alt som betyr noe er stundene de får sammen. Den dagen Catherine blir gravid, bestemmer Henry seg for å desertere. Han vil bort fra all elendigheten sammen med henne. Spørsmålet er imidlertid om de klarer å komme seg over til Sveits tidsnok ... 

I tillegg til å være selvbiografisk samt at den avkler de fleste myter om det å være soldat i en krig, er "Farvel til våpnene" også noe så sjeldent som en kjærlighetsroman for menn. Forholdet mellom Frederic Henry og Catherine Barkley er intenst og lidenskapelig, men er like fullt fortalt på manns vis - uten for mye dikkerdarier og romantiseringer. Kim Haugen passet veldig godt som oppleser av denne boka, fordi han på en måte slentrer gjennom den, litt likegyldig der dette er på sin plass, passe fandenivoldsk andre steder og inderlig der dette var na
turlig.

Det er ikke veldig mange år siden sist jeg leste "Farvel til våpnene", men jeg husket likevel svært lite av den. Og sånn synes jeg ofte at Hemingways bøker er. For det er som regel ikke den ytre handlingen som står sentralt - mer formidlingen av stemninger. Det ligger mye mellom linjene, for Hemingway er knapp i stilen og overlater mye til leseren selv. Selv om boka er blitt tolket til å handle om krigens meningsløshet, fremstår ikke dette som noe klart politisk budskap i den. Uansett - dette er ikke den av Hemingways bøker som har gjort størst inntrykk på meg, og jeg veksler mellom å ville gi den en sterk firer eller svak fem´er på terningen. Når jeg like fullt ender med
terningkast fem er det i første rekke språket som er avgjørende. Men kanskje er dette en bok som noen burde ha forsøkt å få oversatt på nytt? Det har jo vist seg at mange av de gamle oversettelsene ikke holder helt mål når det kommer til stykket ... 

Ernest Hemingway, f. 1899 d. 1961

tirsdag 18. oktober 2011

Gunn Marit Nisja: "Naken i hijab"

Meget hederlig debut!


Utgitt: 2011
Forlag: Juritzen forlag
Antall sider: 399

Venninnene Live og Maren er på ferie i Egypt. Det skal vise seg å bli en ferie som snur opp-ned på det meste i Lives liv. For mens de er i Luxor støter de på den sjarmerende unggutten Kareem. I begynnelsen blir Live vitne til hvordan Kareem kurtiserer hennes pene venninne. Maren er imidlertid ikke med på notene, og da vender Kareem seg i stedet mot Live, som ikke akkurat er bortskjemt med oppmerksomhet fra det annet kjønn. Ikke bare blir hun meget smigret - hun blir stormende forelsket. Da Maren reiser på utflukt til en av Egypts mange flotte severdigheter, velger Live å bli igjen i hotellområdet i håp om å treffe Kareem igjen. Og det gjør 
hun. Dette blir innledningen til et kjærlighetsforhold mellom dem.

Uten at Maren er klar over det, har Kareem og Live avtalt at hun skal komme tilbake til Egypt etter kort tid. Før hun reiser tilbake, forteller hun venninnen om sin planer. Selv om Maren blir dypt rystet og forsøker å få henne fra det, snakker hun for døve ører. Live er for lengst så forelsket at hun er helt uimottakelig for go
de råd.

På grunn av Kareems påstander om at de kan få problemer med turistpolitiet, lar hun seg lokke til å inngå en ekteskapskontrakt med ham under sitt neste opphold i Egypt. Dette skal etter hvert vise seg å bli skjebnesvangert for henne. I alle fall bestemmer hun seg for å bli hos Kareem og hans familie i ett år, og etter dette skal de begge flytte til Norge. 


Å gifte seg med en muslimsk mann er ikke enkelt. Det innser tom. naive Live. Men Kareem er ikke som andre. Han har en dobbelt natur og er av og til skremmende. Akkurat hvor ille han kan være, får hun innblikk i allerede på bryllupsnatten. Da kaster Kareem en leken, men for ham plagsom liten valp utenfor balkongen. Valpen dør pga. skadene.

"Allerede da hadde
jeg skjønt at om dette ble livet jeg valgte, ville det ikke bli enkelt. Men jeg hadde trodd at Kareem og jeg var sammen mot utfordringene. I stedet hadde det vist seg å være nettopp ham som var det vanskeligste å takle."
... tenker Live underveis, men helst etter at hun er fanget av situasjonen. 

Kareem tvinger henne til å dekke seg til, og med ett er det meste av det Live har forbundet med sitt tidligere liv, borte. Etter kort tid er han en annen, og slett ikke den romantiske unggutten Live trodde han var. Kareems familie er både inkluderende og kjærlige mot Live, som ikke bare kommer inn i familien som et friskt pust, men som også skal sikre dem slektens videre gang. Men selv de står maktesløse når Kareem er på sitt verste. Kone og barn er mannens eiendom, og dette er det lite de får gjort noe med. Først da Live er blitt mor til en liten datter og skjønner at kjønnslemlestelse er vanlig i den lille landsbyen, innser hun at hun ikke kan avfinne seg med å bli i Egypt hos Kareem og hans familie. Å reise uten datteren er fullstendig uaktuelt ... 

Det har vært skrevet et lass av lignende litteratur om dette temaet tidligere. Det nye i denne romanen er kanskje at det hele denne gangen foregår i Egypt, et land i alle fall jeg trodde var noe mer moderne enn det som beskrives i "Naken i hijab". Jeg opplevde også at fremstillingen ikke er så svart-hvitt som man ofte ser i lignende litteratur. For selv om Kareem både drikker alkohol og er voldelig, og slett ikke er noen god muslim, står dette i sterk kontrast til hvordan hans øvrige familiemedlemmer fremstilles. Live blir tatt godt i mot av familien hans, selv om hun ikke er en egyptisk kvinne. Skjønt etter hvert viser det seg at de har skjult litt av hvert for henne om Kareems fortid, fordi de håper og tror at Live er den som skal få ham på rett kjøl igjen. At fremstillingen er såvidt nyansert gjør at i alle fall ikke jeg anser dette som en stereotyp fremstilling av et kjærlighetsforhold mellom en vestlig/kristen kvinne og en muslimsk mann.

"Naken i hijab" er Gunn Marit Nisjas debutroman. Jeg synes hun kom svært godt ut av det! Noen steder kunne teksten sikkert ha tjent på å være noe mer gjennomarbeidet, men jeg synes like fullt at dette er en meget hederlig debut! Mot slutten kunne forfatteren dessuten ha gjort det hele enda mer spennende ved å dramatisere noe mer, samtidig som jeg synes at nettopp fordi hun ikke gjorde det, unngikk hun de verste fallgrubene i forhold til å risikere å bli banal. Hun har utvilsomt mye kunnskap om forholdene i Egypt, og dette opplevde jeg svært positivt og ikke minst interessant. Boka kan for øvrig leses som en advarsel mot ekteskap mellom kristen kvinne og muslimsk mann - eller at man som et minimum bør tenke seg godt om og ikke kaste seg hodestups ut i et forhold som har alle odds mot 
seg. Det er vanskelig nok å få et forhold mellom ellers nokså likesinnede til å fungere ... Og når man ikke en gang kjenner den man gifter seg med, kan fryktelig mye gå galt.

Det var i grunnen bare et par ting som irriterte meg litt underveis. Jeg klarte ikke helt å tro på at det går an å være så naiv at man som norsk kvinne gifter seg med en mann som nærmest er analfabet. Videre synes jeg aldri jeg fikk noen forståelse for hva som hadde ført til at Kareem ble psykopat. Boka inneholder ellers alle ingredienser til å bli en bestselger. Det skal bli spennende å følge denne forfatteren videre!


Etter min oppfatning fortjener denne boka terningkast fire!


Gunn Marit Nisja

mandag 17. oktober 2011

Gaute Heivoll: "Kongens hjerte"

"... i den klare lufta mellom virkelighet og drøm ..."


Utgitt: 2011
Forlag: Tidens Norsk Forlag
Antall sider: 229

På midten av 1700-tallet ble Sørlandet herjet av en epidemi av radesyke. Sykdommen var helt forferdelig og artet seg ved at ofrene fikk svære væskende sår på hele kroppen, mens livskraften gradvis ebbet ut. Svært mange døde av denne sykdommen, som man antok var av venerisk karakter og en slags undergruppe av syfilis. Behandlingen som pasientene ble utsatt for, var imidlertid like fryktet som selve sykdommen. Den besto i at kvikksølv ble dryppet ned i sårsprekker, og førte etter hvert til at tungen hovnet opp og at man fikk smertefulle munnsår som til slutt førte til at tennene løsnet. Og man var selvsagt ikke sikret noen form for helbredelse, så bivirkningene kom gjerne i tillegg til den allerede grusomme og ikke minst skamfulle sykdommen
.

I 1775 fikk legen Heinrich Deegen direktiver om å samle sammen pasienter med radesyke og bringe dem til Kong Fredriks hospital i København. Ombord kom et titalls pasienter, deriblant en ti år gammel jente og hennes far. Det er dette Gaute Heivoll har skrevet en roman om denne gangen. Som tidligere (bl.a. i "Før jeg brenner ned" og "Himmelarkivet") har han gravd i gamle arkiver og funnet en liten flik av en historie fra virkeligheten, og så har han spunnet videre på dette. Resultatet er en fantastisk roman! Som i følge forfatteren selv er blitt til "i den klare lufta mellom virkelighet og drøm ..."

Vi følger den navnløse jenta og hennes far på overfarten fra Norge til Danmark. Jenta er alvorlig syk og har store sår på kroppen, særlig i underlivet. Faren, som i utgangspunktet er frisk, er svært bekymret for datteren sin, som er den siste han har igjen av familien etter at hans kone og deres andre barn er døde av den samme sykdommen. Kjærligheten vi blir vitne til mellom far og datter er rørende, og dette blir helt avgjørende for viljen til å leve. Kommer datteren til overleve, og kan faren unngå å bli smittet når han lever så tett både på henne og de andre pasientene om bord? Kan de stole på at legen virkelig vil deres beste? Og vet egentlig kongen av Danmark at de er på 
vei?

"Vet du hvem jeg så?

Nei, sa han.
Jeg så kongen. Han kom til meg. 
Kongen? 
Han var der. Han kom til meg.
Han svarte ikke. 
Han holdt rundt meg, sa hun lavt.
Han lå urørlig og fikk ikke fram et ord. 
Jeg hørte det, hvisket hun. Jeg hørte hjertet hans." (side 222)

Jeg mener at Heivoll har klart det igjen. Atter en gang har han skrevet en vakker og vár bok om en hendelse som ellers ville gått i glemmeboken - eller knapt ville ha blitt ofret noen oppmerksomhet over hode. Med utgangspunkt i en virkelig hendelse har han diktet seg inn i hvordan det må ha vært å være pasient ombord på skipet som skulle frakte dem til Kong Fredriks hospital i 1775. Den stigende desperasjonen om bord etter hvert som sykdomsforløpet hos de enkelte pasientene svingte, er skrevet med en inderlig innlevelse som gjør det umulig å sitte uberørt tilbake. Legen Heinrich Deegen har for øvrig virkelig eksistert.

Ikke forvent en actionfylt roman! Dette er derimot en stillferdig historie om enkle mennesker (det var som regel de som pådro seg denne sykdommen), hvis eneste håp var å overleve. Dialogene dem i mellom bærer også preg av enkelhet. Heivoll beskriver pasientenes lidelser så intenst og nært at jeg omtrent kjente smerten i min egen kropp. Jeg trodde for øvrig at dette kom til å bli en lettlest bok, men erfarte etter hvert at den krevde å bli lest nokså langsomt. Forfatteren er tidligere blitt kritisert for sin bruk av metaforer, mens min påstand er at få behersker dette slik nettopp han gjør det. Romanen bærer i det hele tatt preg av å være svært gjennomarbeidet rent språklig. Her kan det ikke bli noe annet enn terningkast fem!





Gaute Heivoll
Her er et intervju med forfatteren på NrKs nettsider (datert 05.09.2011).

søndag 16. oktober 2011

Herbjørg Wassmo: Hundre år



For en bok! 


Utgitt: 2009
Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Gjertrud Jynge
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 16 t 27 min.

I "Hundre år" forteller Herbjørg Wassmo historien om tre kvinner i hennes egen slekt som har hatt helt avgjørende betydning for henne selv - hennes oldemor, bestemor og mor. Det er - som tittelen henspeiler til - en hundre år lang histo
rie.

Idéen til å skrive boka startet da forfatterens datter sendte henne et bilde av altertavla i Lofotkatedralen - et bilde som angivelig skulle være av hennes egen oldemor. Slik var det i alle fall blitt henne fortalt gjennom hele hennes liv så langt. Altertavlen viser et bilde av en engel og Jesu kamp i Getsemane. Likheten mellom engelen og kvinnene i Wassmos slekt skal være nokså slående. Etter at arbeidet med boka var i gang, fant hun likevel ut at det ikke var hennes oldemor som hadde stått modell. Derimot var det en annen kvinne i slekta. Dette satte henne fullstendig ut - helt til hun bestemte seg for å dikte at det likevel var hennes oldemor som sto modell da presten Fredrik Nikolai Jensen malte bildet i 1869-70. 

Altertavla i Lofotkatedralen
For å være helt ærlig, gjorde det absolutt ingenting, for historien om Sara Susanne som satt modell for presten mens han malte altertavla, er i tillegg til å være svært sentral i boka, også meget fascinerende! Det ble aldri noe mellom presten og Sara Susanne, men det vokste like fullt frem en inderlighet og en gjensidig forståelse mellom dem som i en tid hvor fysisk berøring ikke var nødvendig for å hensette en kvinne og en mann i den dypeste lidenskap, var mer enn tilstrekkelig til å få stor betydning for dem begge. Han boklig lærd og kunstnerisk - hun en kvinne uten særlig skolegang, gift med en mann som ikke mælte mange ord, og som lengtet etter å snakke med et menneske om noe annet enn fiske og været. Og som etter hvert satte mange, mange barn til verden - bundet til alle barnefødslene og aldri egentlig fri ...

Senere følger vi en av Sara Susannes døtre - Elida, som er gift med en mann med store taleproblemer fordi han stammet. Dvs. i virkeligheten var jo ikke Elida Sara Susannes datter, men hun var vitterlig Herbjørg Wassmos bestemor. Også Elida satte mange, mange barn til verden - ti i alt. Desto større var tragedien da hun ble sittende alene som enke, uten å være i stand til å ta vare på sine barn. Det var ikke uvanlig i det karrige nord at barna i slike tilfeller ble plassert rundt hos snille slektninger, eller hos barnløse som ønsket seg inderlig et barn. Dette ble skjebnen for Hjørdis, forfatterens mor. Historien om hvordan mor og barn som følge av dette ble totalt fremmede for hverandre, og om hvor smertelig Hjørdis opplevde det da moren - gift på ny - kom for å hente henne igjen etter flere år, er til å gri
ne av.

Parallelt følger vi forfatteren i hennes liv, hvor tidsaspektet veksler mellom slektens kvinner som levde før hun selv ble født, og til hennes egen barndom under og etter krigen - en oppvekst som også inneholdt triste opplevelser. Garantert så skjellsettende at dette har hatt stor betydning for hennes utvikling som forfatter. "Hundre år" er for øvrig også historien om hvordan deler av slekten ga opp livet i nord og flyttet til Oslo - lenge før dette ble enda mer vanlig på 1960-tallet og i årene etter dette. Snobberiet og nedlatenheten som møtte dem i hovedstaden, der de ble tvunget til å skifte dialekt fordi "ingen" forsto deres kauderveldske språk ... At det var kultursjokk for begge parter er det liten tvil om, men SÅ stor var forskjellen dog ikke! Det fantes da dannelse også i nord - selv på den tiden. 

Denne boka fengslet meg fra første stund! Jeg har alltid likt Wassmos fortellerstemme, i tillegg til at jeg i grunnen ikke får nok av å høre om tidligere tiders Nord-Norge. Enkelte steder har jeg lest at Wassmo sammenlignes med Hamsun. Det er jeg imidlertid ikke enig i. Jeg synes tvert i mot at de er nokså forskjellige i sitt uttrykk. Det Wassmo og Hamsun likevel har til felles, er at de skriver om samme tidsperiode og om samme landsdel. Det forhold at Wassmos familie kommer fra en del av landet hvor min egen morsslekt har sin opprinnelse og hvor også jeg selv er født (Vesterålen og omegn), tilførte for mitt vedkommende noe ekstra til historien. Historier om bortsetting av barn, splittelse av barneflokker, karrige og tøffe kår er kanskje ikke unikt for Nord-Norge når man går 50 - 100 år tilbake i tid, men det er noe med avstandene nettopp i nord som gjorde slike atskillelser ekstra dramatiske på toppen av det hele. I tillegg til at naturkreftene gjorde livet ekstra tøft på kysten, selvsagt. Uansett om Sara Susanne var forfatterens oldemor eller ikke (noe som åpenbart irriterer noen lesere), så inneholder "Hundre år" litterært meget gode historier om forholdene nordnorske kvinner levde under i en snart fullstendig forgangen tid. Denne boka berørte meg dypt og inderlig. Her blir det terningkast seks!

Et bilde jeg tok av forfatteren i forbindelse med Jubileumsforestillingen
under årets Bokfestival i Operaen

fredag 14. oktober 2011

Rundreise i Spania - 10 Bilbao (Bilbo)

I denne tiende artikkelen fra min og min manns rundreise i Spania tidligere i sommer, skal jeg ta for meg Bilbao. Byen er hovedstad i provinsen Vizcaya og sentrum for Baskerland. Det bor rundt 400 000 mennesker i denne byen, som har beliggenhet helt nord i Spania, i Biscayabukta. Det Bilbao kanskje er aller mest kjent for, er Guggenheim-museet. Og det var i grunnen dette og dette alene vi dro av gårde for å se. 



Vi kjørte inn i Bilbao med GPS´en innstilt på Guggenheim-museet. Deretter fant vi et egnet parkeringshus og begynte å gå langs elva Rio Nervión. Spaserturen langs elva var faktisk også en hyggelig opplevelse! Ikke bare var det mange flotte bygninger å se på den andre siden av elva, men skulpturer sto på rekke og rad opp mot Guggenheim-museet.


Hovedbygningen til Deusto-universitetet (spansk jesuitt-universitet),
første gang åpnet i 1886.
Denne bygningen klarte jeg i grunnen aldri å finne ut hva huser ...

Paseo de la memoria av Judith Markus Lüpertz

El Libro del Explorador av Sir Anthony Caro

Og så var det der: Guggenheim-museet! Nesten enda mer overveldende enn vi hadde forestilt oss på forhånd! Noe vi i grunnen skulle komme til å erfare var at selve bygningen i grunnen var vel så morsomt å oppleve som kunstverkene den rommet ... syntes nå vi ... 



Guggenheim-museet ble åpnet i 1997, som ledd i en plan om sette Bilbao på kartet som en kulturby av stor betydning etter at tungindustrien hadde fått en solid knekk. Det er stiftelsen Solomon R. Guggenheim som i samarbeid med baskiske myndigheter har stått for planlegging og oppføring av det monumentale byggverket. At byen har lykkes i sin satsning, er hevet over enhver tvil! Skjønt det er et paradoks at bygningen mer enn innholdet/utstillingene er det som trekker skuelystne - som for eksempel oss ... 

Museet sett ovenfra

På plassen foran museet står den berømte blomster-hundevalpen som kunstneren Jeff Koons har skapt. 



Inne på museet var det fotoforbud, men da kom i grunnen Iphone´ n til nytte ... Ha meg unnskyldt! Jeg klarer ganske enkelt ikke å gå forbi objekter som kan komme til å gjøre seg godt på film.


Her er noen inntrykk fra utstillingene inne i museet.






Etter endt besøk på Guggenheim-museet, gikk vi tilbake til parkeringshuset, og så bar det sørover mot Andalucia ...



Populære innlegg