"Get Out" (Regissør: Jordan Peele)

Rasistisk grøss

Grøsseren "Get Out" hadde Norgespremiere i april 2017, og den er for lengst tilgjengelig på DVD. Filmen er nominert til fire Oscars: beste film, beste mannlige hovedrolle, beste regi og beste originalmanus. 

Jordan Peele (f. 1979) er både skuespiller, komiker, forfatter og produsent. "Get Out" er den første spillefilmen han har regissert. 

Dette er den syvende filmen jeg har sett av de i alt ni nominerte filmene i kategorien beste film. Lenge syntes jeg at den var drivende god. Selv om jeg ikke likte slutten like godt (den ble for urealistisk), satt jeg igjen med en opplevelse av en vellykket film. Jeg tror likevel ikke at den kommer til å vinne Oscar i kategoriene beste film eller beste regi. Daniel Kaluuya har derimot en solid sjanse til å vinne Oscar for sin rolletolkning som Chris. Dette gjør han nemlig helt suverent! 

Fotografen Chris Washington er kjæreste med Rose Armitage. Han er farget og hun er hvit. Nå skal de besøke hennes foreldre, og Chris er nervøs fordi Rose ikke har fortalt sine foreldre at hun har en farget kjæreste. Rose beroliger Chris og mener at hennes foreldre overhode ikke er rasister. Faren hennes ville ha stemt på Obama for tredje gang om han hadde fått sjansen. 

Et forelsket par på vei til svigers for første gang

Mens de er på vei i bilen, kjører de på en hjort. Hendelsen er skremmende. De tilkaller politiet for å rapportere om hendelsen. På tross av at det var Rose som kjørte, ber politimannen om å få se Chris´ identitetspapirer. 

Vel fremme hos Rose´s foreldre blir Chris tatt overstrømmende godt i mot. Faren er nevrokirurg og moren er hypnotisør. Gården de bor på vekker assosiasjoner til sørstadsplantasjer. 

Noe av det første Chris legger merke til er at samtlige av tjenerne i huset er fargede mennesker. De har noe litt merkelig over seg. De er hyggelige nok, men distanserte. Litt forundret reflekterer Chris over dette, men han blir hele tiden beroliget av Rose, som er svært forelsket i ham. Han begynner derfor å lure på om han bare innbilder seg det hele.

Hvem er han - denne mannen som virker så kjent?

Om natten får ikke Chris sove. Han går ut av huset for å ta seg en røyk, og blir nesten nedløpt av en mann. Lettere skremt trekker han seg inn i huset igjen, og ser at moren til Rose sitter i peisestuen. Hun ber ham inn. Før han vet ordet av det, har hun hypnotisert ham. Da han våkner blir han kvalm bare han tenker på røyk ... Han har også utlevert seg selv og sin familiehistorie fullstendig. 

Rose´s mor vet hva hun gjør når hun begynner å røre rundt i tekoppen.

Foreldrene har bedt til selskap på dag to, og det strømmer på med gjester utover ettermiddagen. Alle er hvite rikinger. Chris føler seg svært utenfor blant dem, og går rundt og fotograferer. Så ser han en annen farget mann, som det er noe veldig kjent med. Hans tilstedeværelse får ham til å føle seg mye bedre og ikke så alene. En tilfeldighet fører til at han fotograferer denne mannen, og plutselig får mannen et anfall. Alle forklarer at han har epilepsi, men for Chris skurrer det nå for alvor. Hva er det med alle disse menneskene? Han vil bare bort derfra - med det samme ... Men det er da dramaet for alvor starter ... 

Chris er omgitt av mennesker som tenker at de er svært positivt innstilt til
fargede mennesker. Men han blir aldri en del av deres fellesskap.

Egentlig passer denne filmen ganske godt for alle oss som ikke liker grøssere som får pulsen til å slå i 200. Her er det mer uhyggestemningen som dominerer. Både i dystopier og i fantasy er det gjerne en underliggende samfunnskritikk av et eller annet slag, og det er det også her. Vi kjenner på en rasisme som er pakket inn i politisk korrekthet, slik at det til å begynne med er vanskelig å få øye på den. Samtidig er Chris så opptatt av å "ta ned" at han er farget at han ikke får med seg risikobildet før det egentlig er for sent. Dette fører til en del komiske situasjoner, som får oss til å le. 

Filmens røde tråd er den evige tematikken med de hvites utnyttelse av de fargede ... Det er nesten slik at man føler seg hensatt til en Roald Dahl-novelle av beste merke ... Slutten er svært, svært overraskende! 

Dette er en grøsser som fikk meg til å bli sittende og tenke en god stund etter rulleteksten. Og da har filmen trykket på de riktige knappene! Dette er absolutt en film som det er verdt å få med seg!

Daniel Kaluuya (f. 1989) er dessuten en skuespiller man bør merke seg. 

(Fasiten er at denne filmen vant en Oscar - i kategorien beste originalmanus.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: Get Out
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Grøsser/thriller 
Skuespillere: Daniel Kaluuya (Chris Washington), Allison Williams (Rose Armitage), Bradley Whitford (Dean Armitage), Cathrine Keener (Missy Armitage), Caleb Landry Jones (Jeremy Armitage) m.fl.
Spilletid: 103 min.

"The Shape of Water" (Regissør: Guillermo del Toro)

Magisk Oscar-favoritt!

"The Shape of Water" hadde Norgespremiere 23. februar 2018. Den er nominert til hele 13 Oscars - i kategoriene beste film, beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige birolle, beste kvinnelige birolle, beste regi, beste originalmanus, beste foto, beste filmredigering, beste kostymedesign, beste originalmusikk, beste lydklipp, beste lydmiks og beste produksjonsdesign. Den er med andre ord selveste Oscar-favoritten i år. 

Jeg har sett filmen, som jeg på forhånd var en smule skeptisk til fordi fantasy ikke er min "greie", men må bare knekke sammen og tilstå at jeg ble sjarmert. Skikkelig sjarmert! Og det til tross for at historien/plottet er utrolig banalt og ikke står til troende for fem øre. Likevel ble jeg bergtatt, og det var ganske enkelt kos, kos, kos over hele linja, selv om filmen også inneholdt mye alvorlig tematikk. Heldigvis var det ingen onde ånder i filmen. Der går nemlig grensen for meg. 

Nå tror jeg likevel ikke at filmen kommer til å gjøre rent bord den 4. mars. Fremdeles håper jeg f.eks. at min favoritt "Call Me by Your Name" skal stikke av med Oscar i kategorien beste film. Jeg tror likevel at Sally Hawkins i rollen som stumme Elisa har en ganske stor sjanse til å vinne Oscar i kategorien beste kvinnelige skuespiller, selv om hun ikke har en eneste muntlig replikk i filmen. (Hun gjør seg forstått med tegnspråk.) Hun fyller nemlig rollen med en slik innlevelse at vi snakker om en karakterskuespiller av rang.  

Elisas leilighet

Kulissene i filmen er med på å gi den et eventyrlig fantasy-preg. Detaljene er utsøkt vakre, lydbildet er fantasy-overdrevet (du er aldri i tvil om at det f.eks. knirker i en dør) og karakterene er nokså stereotype. Man er aldri i tvil om hvem som er gode og hvem som er slemme. Til og med da vannmonsteret eller amfibie-mannen dukker opp, skjønner vi at han er god. Hvorfor? Fordi han er så vakker, så klart. 

Elisa og Zelda vasker på romforskningssenteret

Året er 1962, og vi er midt under den kalde krigen. I filmens åpningsscene er vi vitne til stumme Elisas daglige rutiner. Det handler om å stå opp, ta seg et bad, koke egg, spise frokost, lage niste og komme seg på jobb. Hun leier hos Giles, som er homofil. De har i grunnen bare hverandre. I husets førsteetasje er det en kino. 

Elisa og Zelda vasker på et romforskningssenter. Jobben innebærer at de også må vaske inne på et topphemmelig laboratorium. En dag oppdager de at det er en skapning inne i en tank. Elisa sniker seg tilbake og gradvis blir hun kjent med amfibiemannen, som viser seg å være både følsom og intelligent. Vakker er han også, og Elisa forelsker seg i ham. Hun føler at hun har funnet et sjelefrende. De er outsidere på hvert sitt vis, ingen av dem kan uttrykke seg med ord, og begge er i aller høyeste grad kommunikative på andre måter. 

Den vakre amfibiemannen

Etter hvert blir Elisa vitne til at amfibiemannen er en viktig brikke i et politisk kappløp mellom USA og Sovjetunionen. Russerne har sendt ut en rakett med en hund. Dette ønsker amerikanerne å toppe ved å sende amfibiemannen ut i rommet. Men uten vann vil han dø ... Elisa blir helt fra seg da hun også ser at Colonel Richard Strickland torturerer amfibiemannen. Hun får hjelp av en annen til å redde amfibiemannen fra den sikre død ... 

Hjelp fra uventet hold ...

Vil hun klare det? Og hvordan kan hun i såfall holde liv i et vesen som er avhengig av saltvann for å overleve? Noen av de påfølgende scenene er så utsøkt vakre at man nesten kan miste pusten av det, og aldri - aldri - blir kjærligheten mellom Elisa og amfibiemannen støtende på noe vis. Det hele er så amerikansk som det kan få blitt. Dette er kanskje mitt sterkeste ankepunkt til filmen. 

Regissør Guillermo del Toro (f. 1964) er kjent for sine mørke fantasy-filmer, så det er ikke det grann rart at jeg aldri har sett noen av hans filmer. Det er mye mulig at han kan vinne Oscar i kategorien beste regi. Han ble i sin tid nominert i samme kategori for filmen "Pan´s Labyrinth" i 2006. 

"The Shape of Water" er eventyrlig vakker film, som får en til å glemme alle hverdagssorger, og gå over i et helt annet univers der det er enkelt å skille mellom det gode og det onde, hvor skurkene er stygge og heltene er pene, og hvor ikke en eneste detalj er tilfeldig i de drømmeaktige kulissene. Dette har også ført til at det har kostet anslagsvis 20 milioner dollar å produsere den. 

Selv om du ikke er fantasy-fan - se denne filmen! Du kommer til å bli positivt overrasket!

(Fasiten er at denne filmen vant tre Oscars - i kategoriene beste film, beste produksjonsdesign og beste filmmusikk.)

Innspilt: 2017

Originaltittel: The Shape of Water

Nasjonalitet: USA

Språk: Engelsk + amerikansk tegnspråk

Sjanger: Drama/thriller

Skuespillere: Sally Hawkins (Elisa Esposito), Octavia Spencer (Zelda), Michael Shannon (Colonel Richard Strickland), Richard Jenkins (Giles), Michael Stuhlbar (dr. Hofstetler/Dimitri Antonovich Mosenkov), Doug Jones (Amfibiemannen) m.fl. 

Spilletid: 123 min.

"The Florida Project" (Regissør: Sean Baker")

Hjertevarmt og trist om omsorgssvikt

Willem Dafoe er nominert til Oscar i kategorien beste mannlige birolle for sin rolletolkning av Bobby Hicks i filmen "The Florida Project". Det var grunn nok til at jeg ønsket å se filmen da anledningen tilfeldigvis bød seg for meg tidligere denne uka. Jeg holder nemlig på med mitt bloggprosjekt om Oscar-nominasjonene for 2018. Dette er den åttende Oscar-nominerte filmen jeg omtaler her på bloggen. Oscar-kåringen finner sted 4. mars i år. 

Regissøren Sean Baker (f. 1971) har et lite knippe med filmer bak seg. Jeg har ikke sett noen av dem, men "Tangerine" fra 2015 er nok en film å merke seg. "The Florida Project" må likevel anses som Bakers gjennombrudd, i alle fall bedømt ut fra det antall priser som har blitt filmen og skuespillerne - i særdeleshet Willem Dafoe - til del. Jeg skjønner det godt, for denne filmen har mange lag og den forteller historien om hvordan de fattigste i det amerikanske samfunnet lever livene sine, i skyggen av den amerikanske drømmen. 

Vi befinner oss på et motell i Kissimmee like utenfor Orlando, der de vellykkede feriere og hygger seg med alt som Walt Disney World kan by på av fornøyelser, eventyr og luksus. Her bor seks år gamle Moonee (spilt av Brooklynn Prince) og vennene hennes Scooty, Dicky og Jancey. De er barn av mødre som knapt er i stand til å forsørge dem, men Moonee og hennes mor er hele tiden verst stilt av dem alle. Moonee´s mor Halley kommer på kant med sosialkontoret, og hun er kontant blakk. Ikke klarer hun å holde på en jobb heller, for hun ender svært fort i konflikt med andre. Som en slags hån mot det livet menneskene her lever, heter motellet Magic Castle ... 

Rakkerungene ved Magic Castle

Bobby Hicks er daglig leder på Magic Castle. Han krever inn husleien fra beboerne, kaster ut folk som ikke kan betale for seg, sørger for at forfallet ikke tar overhånd, følger med på at beboerne holder seg innenfor sømmelighetens rammer og - som om ikke det var nok - holder han et aldri så lite øye med ungene på stedet, som for å kompensere for at mødrene stort sett lar dem gå for lut og kaldt vann. Han skjønner at de er spesielt utsatte, disse ungene, som ingen egentlig bryr seg veldig mye om. En dag følger han ekstra godt med på en eldre mann, som nærmer seg ungene og som tilsynelatende virker nokså uskyldig. Hans intuisjon viser seg å være riktig. Dette er ingen vennligsinnet mann, men en som har sett sitt snitt å ville utnytte disse barna ... 

Bobby Hicks (spilt av Willem Dafoe) holder et øye med alt og alle

Moonee og de andre ungene fyller dagene med rampestreker. Moonee leder an og sammen pusher de grensene - fra å spytte ned biler, banne og rope ukvemsord etter andre, til de en dag setter fyr på noen fraflyttede rønner like i nærheten. Scootys mor som underveis har skaffet Moonee og Halley mat, tar avstand fra dem etter dette. Hun er redd for at Halley skal dra henne ned, for hun er så vidt i stand til å holde seg flytende selv. Scooty får ikke lenger lov til å leke med Moonee, men Moonee er ikke tapt bak en vogn. Hun finner straks andre barn å leke med. Hun er jevnt over et eneste stort fandenivoldsk smil. Selv ikke da moren, som er stadig mer desperat i sin jakt på penger, begynner å prostituere seg, synes hun egentlig å lide noen nød. Hun elsker sin mamma, som er morsom når hun tar seg tid til å leke med henne, og som er fri for formanende pekefingre og stort sett lar henne får drive med det hun har lyst til. Den dagen moren blir meldt til myndighetene for omsorgssvikt og "de" kommer for å hente henne bort fra moren, raser hele hennes verden sammen. Likevel - heller ikke nå er Moonee rådvill. Og slutten ... den er både trist og på et vis eventyrlig ... Men vi lar oss ikke lure, for dette er ingen happy ending, kan ikke være en happy ending ... Samtidig øyner vi et visst håp på noe bedre. 

Moonee elsker sin mamma Halley

Det meste av handlingen foregår på motellet Magic Castle og i området rundt. Det er skittent og glorete her, og veggdyr florerer. Rommene er spartansk utstyrt, og det er kaotisk og rotete overalt. Mødrene bruker all sin tid på å røyke (marihuana) og vil helst slippe unna barna sine.  Enkelte prøver likevel litt hardere enn de andre å leve et anstendig liv. Som moren til Scooty, som helst ser at sønnen har et mer oppbyggelig selskap enn Moonee ... Moonee´s mor er imot alt og alle, og hun nøler ikke med å slå dersom hun kjenner at det er "riktig". Diplomatiets kunst er ukjent landskap for henne. Dette at hun ikke er lydhør overfor noen, fører henne opp i mange vanskeligheter. Jeg ble like fullt sittende og tenke på hvorfor ingen var der for disse mødrene - om ikke annet så i forebyggende øyemed. Særlig Halley bar preg av sterk grad av ADHD og selvmedisinering (les: rusmisbruk). Man merker dette spesielt ved at Halley er konstant urolig, og ikke klarer å sitte stille. Hun har liten evne til å planlegge noe og mangler struktur på det meste. 

Det oppstår sterke bånd mellom barna

Jeg forbinder i grunnen Willem Dafoe først og fremst med voldelige psykopatroller, og derfor var det ekstra fint å se ham i rollen som den sympatiske og empatiske Bobby Hicks. Han er et lite sosialkontor i seg selv (eller kanskje alles far?), og hjertet hans blør når han ser seg nødt til å kaste ut folk. 

De nominerte i kategorien beste mannlige birolle er Woody Harrelson og Sam Rockwell fra "Three Billboards outside Ebbing, Missouri", Christopher Plummer fra "All the Money in the World", Richard Jenkins fra "The Shape of Water" - og Willem Dafoe fra herværende film. Jeg har veldig sansen for at Willem Dafoe vinner denne gangen. Han har vært nominert to ganger tidligere for sine biroller i hhv. "Platoon" (1986) og "The Shadow of the Vampire" (2000). 

Vi kommer garantert til å se mer til barneskuespilleren Brooklynn Prince! Hun er et funn! 

Filmteknisk er filmen spennende, og jeg ser stadig oftere at iPhone brukes for å filme enkelte scener. Det er også gjort i denne filmens sluttscene. Ungene løper inn i en folkemengde, og dette filmes uten at folk rundt vet at de dermed er med i filmen ... (Dette går ikke på bekostning av personvern eller det etiske - bare for å ha nevnt det. Her er nemlig ingen nærbilder.) Kontrasten mellom den depressive voksenverdenen og den tilsynelatende bekymringsfrie barneverdenen, er enorm - og hele filmen bygger opp til et skikkelig kræsj mellom disse to verdenene ... 

"The Florida Project" er en film man bare er nødt til å se! Den kan tilsynelatende virke veldig "lett", men under hviler det et stort alvor.  

(Fasiten er at denne filmen ikke vant noen Oscars.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: The Florida Project
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Brooklyn Prince (Moonee), Bria Vinaite (Halley, Monnee´s mor), Willem Dafoe (Bobby Hicks), Valeria Cotto (Jancey), Mela Murder (Ashley, Scooty´s mor), Christopher Rivera (Scooty), Aiden Malik (Dicky), Caleb Landry Jones (Jack Hicks, sønn av Bobby), Macon Blair (eldre gammel mann som nærmer seg barna, og som Bobby Hicks kjeppjaget) m.fl.
Spilletid: 111 min.

Oscar-nominasjonene og vinnerne 2018

Det er ikke veldig lenge til Oscar-utdelingen 2018. Den 4. mars i år braker det nemlig løs! Jeg pleier å skrive om Oscar-nominasjoner og Oscar-vinnere på bloggen min, og gjorde dette også i 2017.

I dette innlegget skal jeg presentere noen av de viktigste nominasjonene, noe som betyr at jeg har konsentrert meg om seks av i alt 24 kategorier: beste film, beste mannlige hovedrolle, beste kvinnelige hovedrolle, beste regi, tilrettelagt manus og beste utenlandske (ikke-engelsktalende) film. 

Jeg linker til mine omtaler av filmene etter hvert som jeg har sett og omtalt dem her på bloggen. 

Beste film

Nominerte:

Call me by Your Name (Norgespremiere 26. januar 2018 - nominert til fire Oscars; også i kategoriene beste mannlige hovedrolle, beste adapterte manus, beste originalsang) - vant en Oscar (beste tilrettelagte manus)

Darkest Hour (Norgespremiere 12. januar 2018 - nominert til seks Oscars; også i kategoriene beste mannlige hovedrolle, beste foto, beste kostymedesign, beste hår og sminke, beste produksjonsdesign) - vant to Oscars (beste mannlige hovedrolle, beste makeup og hårstyling)

Dunkirk (Norgespremiere 19. juli 2017 - nominert til åtte Oscars; også i kategoriene beste regi, beste foto, beste filmredigering, beste originalmusikk, beste lydklipp, beste lydmiks, beste produksjonsdesign) - vant tre Oscars (beste filmredigering, beste lydredigering, beste lydmiks)

Get Out (Norgespremiere 7. april 2017 - nominert til fire Oscars; også i kategoriene beste mannlige hovedrolle, beste regi, beste originalmanus) - tilgjengelig på DVD - vant en Oscar (beste originale manus)

Lady Bird (Norgespremiere 16. mars 2018 - nominert til fem Oscars; også i kategoriene beste kvinnelige hovedrolle, beste kvinnelige birolle, beste regi, beste originalmanus) - vant ingen Oscar

Phantom Thread (Norgespremiere 13. april - nominert til seks Oscars; også i kategoriene beste mannlige hovedrolle, beste kvinnelige birolle, beste regi, beste kostymedesign, beste originalmusikk) - vant en Oscar (beste kostyme)

The Post (Norgespremiere 16. februar 2018 - nominert til to Oscars: også i kategorien beste kvinnelige hovedrolle) - vant ingen Oscar

The Shape of Water (Norgespremiere 23. februar 2018 - nominert til 13 Oscars; også i kategoriene beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige birolle, beste kvinnelige birolle, beste regi, beste originalmanus, beste foto, beste filmredigering, beste kostymedesign, beste originalmusikk, beste lydklipp, beste lydmiks, beste produksjonsdesign) - vant tre Oscars (beste film, beste filmmusikk, beste produksjonsdesign)

Three Billboards Outside Ebbing, Missouri (Norgespremiere 19. januar 2018 - nominert til syv Oscars i seks kategorier, herunder beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige birolle (2 stk.), beste originalmanus, beste filmredigering, beste originalmusikk) - vant to Oscars (beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige birolle)

I alt ni filmer er nominert, og blant disse er "The Shape of Water" ansett som den store favoritten med sine 13 Oscar-nominasjoner. I fjor opplevde vi for øvrig at "La La Land" ble ansett som den store favoritten - med 14 nominasjoner. Likevel var det "Moonlight" som stakk av med seieren i kategorien beste film. 

To av filmene - "Dunkirk" og "Get Out" - hadde Norgespremiere medio 2017, mens tre andre - "Call me by Your Name", "Darkest Hour" og "Three Billboards Outside Ebbing, Missouri" hadde Norgespremiere i januar i år. "The Post" hadde Norgespremiere 16. februar, og "The Shape of Water" hadde Norgespremiere 23. februar i år. De resterende filmene får ikke norske filmelskere se før Oscar-kåringen er over 4. mars - med mindre man tilbringer helgen 2. - 4. mars på Gimle kino i Oslo ... Der arrangeres det nemlig Oscarhelg. Med unntak av "Phantom Thread" kan man da se åtte nominerte filmer i kategorien beste film. 

Det er stor spennvidde i tematikken på filmene. Riktignok handler både "Dunkirk" og "Darkest Hour" (de eneste filmene jeg så langt har rukket å se) om nesten det samme, men sett fra to ulike perspektiver. I "Dunkirk" følger vi dramaet blant de engelske, belgiske og franske soldatene som var omringet av tyske tropper i Dunkerque i mai/juni 1940, og som ved nærmest et under kom velberget fra det. I "Darkest Hour" følger vi den tyske invasjonen sett fra britenes ståsted - etter at Winston Churchill var valgt som statsminister. Han møtte mye motstand for sin manglende vilje til å gå inn i fredsforhandlinger med tyskerne. Selveste lakmustesten var håndteringen av den fastlåste situasjonen i Dunkerque. Bergingen av soldatene førte til at holdningen overfor Churchill snudde. Det er dette dramaet vi er vitne til i denne filmen, der Gary Oldman spiller sitt livs rolle.

Amerikanerne er svært glade i avisredaksjon-avsløringer av fra virkeligheten, og det er ikke mer enn to år siden "Spotlight" vant i kategorien beste film. Den handlet The Boston Globe´s avsløringer av katolske presters seksuelle utnyttelse av barn. Det verste var hvordan dette var dysset ned og nærmest umulig å trenge ned i. I år er det filmen "The Post" som er virkelighetsdramaet fra avisredaksjonen i The Washington Post. Her var riktignok avisredaksjonen avhengig av lekkasjer fra en som jobbet i de innerste gemakker i Pentagon. I og med at handlingen er lagt til 1960-tallet var oppgaven atskillig mer krevende enn den Snowden hadde noen tiår senere. Det handlet nemlig om mengder med papirdokumenter som måtte smugles forbi sikkerhetsvaktene. Tematikken denne gangen er Vietnamkrigen og hvordan politikerne gjennom flere tiår lurte det amerikanske folket til å tro på viktigheten av å delta i kampen om Vietnam.

En film å merke seg er "Call me by Your Name". I alle fall dersom du må velge blant filmene du har lyst til å se, og ikke får sett alle. Tematikken i filmen er et homofilt forhold, og filmen vant publikumsprisen under Bergen Internasjonale Filmfestival (Biff) i månedsskiftet september/oktober 2017. Dette er min klare favoritt så langt! 

"Three Billboards Outside Ebbing, Missouri" er antakelig en film som kommer til å nå ut ganske bredt, siden dette egentlig er en krimgåte-film. En ung jente er drept, og moren hennes er frustrert over politiets mangelfulle innsats for å finne morderen. Til slutt tar hun sjeen i egne hender og begynner å lete ved å ta nokså ukonvensjonelle midler i bruk. Jeg har sett filmen, og omtale kommer!

"Phantom Thread" handler om en moteskaper i London på 1950-tallet, som kler opp sosietetskvinner. Dessuten er det en Pygmalion-lignende parallellhistorie her. Daniel Day-Lewis har hovedrollen i filmen, og det i seg selv lover godt. "Lady Bird" handler om en ungjente som drømmer om å komme seg bort fra en mor hun har et anstrengt forhold til, og "The Shape of Water" er et romantisk fantasy-drama. "Get out" er en grøsser. 

I år som i fjor kjente jeg på at Oscar-favoritten ikke trigget meg veldig. Jeg har selvsagt kjøpt DVD´en av "La La Land" fra i fjor, men den ligger fremdeles i en av mine skyhøye usett-bunker ... Jeg trodde at sannsynligheten for at jeg skulle komme til å se "The Shape of Water" ville avhenge veldig av om jeg rakk å se den før kåringen den 4. mars, og eventuelt hvordan filmen ville gjøre det i konkurransen med de øvrige filmene. Det skal vel uansett mye til for at filmen ikke skal håve inn en håndfull av de 13 nominasjonene til slutt, selv om den ikke vinner de gjeveste prisene. Vel - nå har jeg sett den, og jeg ble begeistret! 

Foreløpig har jeg sett syv av filmene i kategorien beste film, og jeg holder en knapp på "Call me by Your Name". "Dunkirk" er en vanvittig god krigsfilm, og jeg likte også "Darkest Hour" om den whisky-marinerte Winston Churchill svært godt. Jeg tror at filmer med krigstematikk engasjerer flere enn f.eks. et romantisk fantasy-drama. Samtidig er det nok filmer som "The Shape of Water" som trekker flest filmgjengere til kinoene våre ... Til sammenligning var det "Three Billboard Outside Ebbing, Missouri" som vant Golden Globe i kategorien drama tidligere i år, mens "Lady Bird" vant i kategorien beste musical eller komedie.  

Jeg kommer til å oppdatere dette innlegget etter hvert som jeg får sett flere av filmene. 

(Fasiten er at "The Shape of Water" vant Oscar i kategorien beste film.)

Beste mannlige hovedrolle

Nominerte: 
Daniel Kaluuya (Get Out)
Timothée Chalamet (Call me by Your Name)
Daniel Day- Lewis (Phantom Thread)

Denzel Washington (Roman J. Israel, Esq)
Gary Oldman (Darkest Hour)

I og med at jeg foreløpig kun har sett tre av filmene - "Darkest Hour", "Call Me by Your Name" og "Get Out" - er det selvsagt vanskelig å ha noen klar formening om hvem som kommer til å vinne. Gary Oldman gjør en fantastisk innsats i rollen som Winston Churchill. Ofte er det skuespillere som har gjennomgått en enorm fysisk forvandling - opp eller ned i vekt, sminke etc. - som er de foretrukne vinnerne i denne kategorien. Da bør nok Gary Oldman ha en solid sjanse. Gary Oldman vant for øvrig Golden Globe tidligere i år for sin hovedrolle i "Darkest Hour", og det hadde derfor ikke gjort noe om en annen enn ham hadde vunnet denne gangen. Timothée Chalamet gjør en fantastisk rolletolkning som 17 årige Elio i "Call Me by Your Name", men det gjør jammen meg også Daniel Kaluuya i "Get Out". Min favoritt så langt er Daniel Kaluuya.

(Fasiten er at Gary Oldman vant Oscar i kategorien beste mannlige hovedrolle.)

Beste kvinnelige hovedrolle

Nominerte:
Sally Hawkins (The Shape of Water)
Frances McDormand (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
Margot Robbie (I, Tonya)
Saoirse Ronan (Lady Bird)
Mery Streep (The Post)

Foreløpig har jeg sett tre av filmene. Jeg er ikke i tvil om hvem som er min favoritt så langt, og det er Sally Hawkins. Til sammenligning vant Saoirse Ronan Golden Globe tidligere i år for sin rolle i "Lady Bird". 

(Fasiten er at Frances McDormand vant Oscar i kategorien beste kvinnelige hovedrolle.)

Beste regi

Nominerte:
Dunkirk (Christopher Nolan)
Get Out (Jordan Peele)
Lady Bird (Greta Gerwig)
Phantom Thread (Paul Thomas Anderson)
The Shape of Water (Guillermo del Toro)

Når vi sammenligner kategoriene beste film og beste regi, kommer vi tettest på de filmene som jeg tenker virkelig er verdt å se. Foreløpig holder jeg en knapp på Guillermo del Toro, selv om han også vant Golden Globe i samme kategori tidligere i år.

(Fasiten er at "The Shape of Water" vant Oscar i kategorien beste regi.)

Tilrettelagt/adaptert manus (filmatisering)

Nominerte:

Call Me by Your Name
The Disaster Artist
Logan
Molly's Game
Mudbound

Jeg har så langt ikke sett noen av disse filmene, og venter med å kommentere denne nominasjonen til jeg vet noe mer om dem. 

(Fasiten er at "Call Me by Your Name" vant Oscar i kategorien beste tilrettelagte manus.)

Beste utenlandske film

Nominerte:

A Fantastic Woman (Chile) - Norgespremiere 25. desember 2017
The Insult (Libanon) - Norgespremiere i november 2018 (norsk tittel: "Fornærmelsen")
Loveless (Russland) - Norgespremiere 26. januar 2018 (norsk tittel: "Savnet")
On Body and Soul (Ungarn) - Norgespremiere 20. oktober 2017 (norsk tittel: "Om kropp og sjel") - tilgjengelig på DVD
The Square (Sverige) - Norgespremiere 29. september 2017 - tilgjengelig på DVD 19. februar 2018

Jeg synes denne kategorien er svært interessant! Spennvidden blant filmene er stor, og det at vi blant de nominerte filmene finner en film fra Chile, en fra Libanon og en fra Ungarn gleder meg sterkt. Samtidig er jeg svært skuffet over at den norske filmen "Hva vil folk si" (med regi av Iram Haq) ikke er blant de nominerte. Viktigere film i dagens globaliserte verden skal man nemlig lete lenge etter! 

I fjor vant den iranske filmen "The Salesman", og året før vant ungarske "Son of Saul". Det er sterke skjebner vi stifter bekjentskap med, og her hadde den norsk filmen til Iram Haq passet inn som hånd i hanske! 

Jeg har kun sett "The Square" så langt. Filmen vant Gullpalmen under Cannes Filmfestival i fjor. For øvrig har svenske filmer blitt nominert seksten ganger tidligere, og vunnet tre ganger (sist i 1983). "The Square" er en meget god film, som handler om kunstverdenen på sitt mest forskrudde. Den har derfor svært bred publikumsappell. Vi elsker jo å komme på baksiden og få avslørt tidligere vedtatte sannheter - særlig de som går høyt over hodet på folk flest. Filmen hadde Norgespremiere 29. september 2017, og DVD´en slippes 19. februar. 

Den chilenske filmen "A Fantastic Woman" handler om forholdet mellom servitrisen og sangeren in spe, Marina, og hennes forhold til det mye eldre Orlando. Så dør Orlando brått og uventet, og resten av filmen handler om hvor urettferdig behandlet Marina blir - både av Orlandos familie og av myndighetene. Filmen hadde Norgespremiere 25. desember 2017. Kun en gang tidligere har en chilensk film blitt nominert.

Den libanesiske filmen "The Insult" handler om en palestinsk flyktning som er leid inn for å gjøre reparasjoner i leiligheten til et libanesisk kristent ektepar. Det hele ender med en voldelig konflikt som skyldes fordommer, og som ender i rettsapparatet. Denne filmen er svært interessant, og jeg holder faktisk en knapp på den (uten å ha sett den ...). I følge filmweb skal filmen ha Norgespremiere i november 2018. På norsk har filmen fått tittelen "Fornærmelsen". Libanesiske filmer har aldri tidligere blitt nominert. 

Den russiske filmen "Loveless" handler om en bitter skilsmisse mellom en mann og kvinne, som allerede har funnet seg nye partnere. Så forsvinner deres 12 år gamle sønn, og de tvinges til å samarbeide for å finne ham. Russiske filmer har vært nominert seks ganger tidligere, og har vunnet en gang (i 1994). Filmen hadde Norgespremiere 26. januar i år, og har fått den norske tittelen "Savnet". Den slippes på DVD 14. mai i år. 

Den ungarske filmen "On Body and soul" handler om en slakter i Budapest og kvinnen han er forelsket i. Hun er avvisende - helt til det viser seg at de deler de samme drømmene ...  Som tidligere nevnt vant den ungarske filmen "Son of Saul" i 2015. Ungarn vant også i 1981, og har til sammen vært nominert ni ganger tidligere. Filmen har fått den norske tittelen "Om kropp og sjel" og den hadde Norgespremiere 20. oktober 2017. Filmen er allerede å få tak i som DVD. 

Det er virkelig ikke hvert år de nominerte filmene i kategorien fremmedspråklige filmer er så tilgjengelig for oss norske filmelskere som i år!

(Fasiten er at "A Fantastic Woman" vant Oscar i kategorien beste utenlandske film.)

Andre filmer å merke seg blant nominasjonene

Når man studerer listene over de nominerte filmene, er det selvsagt noen nominasjoner det kan være verdt å merke seg. Dette er følgende:

Beste mannlige birolle - her er Willem Dafoe blant de fem nominerte (han spiller i "The Florida Project" - filmen går for tiden på norske kinoer)
Beste animasjonsfilm - her er "Loving Vincent" blant de fem nominerte (jeg har skrevet om filmen i dette blogginnlegget) - filmen er tilgjengelig på DVD

Beste kostymedesign - her er "Victoria & Abdul" blant de fem nominerte (jeg har skrevet om filmen i dette blogginnlegget) - DVD´en slippes 12. mars 2018

Beste hår og sminke - her er "Victoria & Abdul" blant de tre nominerte 

Graeme Macrae Burnet: "Med blodig forsett"

For en roman! Toppkarakter fra meg!

Har du lyst til å lese noe helt annet enn du vanligvis pleier å lese? Da skal du lese denne boka av Graeme Macrae Burnet! Dette er nemlig en helt usedvanlig kriminalhistorie der vi fra første stund vet hvem morderen er, og hvor gåten består i å finne ut hvorfor gjerningsmannen har myrdet. Som den reneste dokumentarroman skrelles lagene i historien av, inntil vi er ved kjernen av det som har skjedd. Spenningen ved plottet er - om man kan si det slik - om rettferdigheten seirer til slutt eller ikke ... 

Graeme Macrea Burnet (f. 1967) er en skotsk forfatter som så langt har utgitt tre romaner. "His Bloody Project" - hans andre roman - kom ut i 2015, og forelå i norsk utgave tidligere i år. Burnet ble nominert til Man Booker Prize i 2016 for denne boka. Selv om Burnet ikke vant, ble boka ansett som publikumsfavoritten. 

Forfatteren hevder i bokas innledning at han kom over den bemerkelsesverdige historien om Roderick Macrae da han våren 2014 gikk i gang med et prosjekt for å finne ut litt om sin farfar. Han fant da noen avisutklipp med omtale av rettssaken mot Roderick Macrae. Dette førte ham også til Roderick Macraes memoarer. I ettertid har mange i følge Burnet lurt på om memoarene er ekte. For hvordan kunne en uskolert 17-åring fra den fattigste delen av befolkningen ha vært i stand til å skrive så velformulert som dette? 

Så langt kan man få en oppfatning av at hendelsene i boka er basert på en konkret sak, men det er den altså ikke. Romanen er en fiksjon, men forfatteren har gjort rikelig med research og har gjennom sin roman beskrevet inngående under hvilke forhold leilendingene levde på 1800-tallet. 

17 år gamle Roderick Macrae står tiltalt for et trippelmord av verste sort. Året er 1869. Blant de drepte er bygdas relativt nyvalgte konstabel Lachlan Mackenzie, godseierens forlengede arm og forvalter, og blant leilendingene i landsbyen Culduie bare kalt Breie-Lachlan. Selv om bygda er delt i synet på ham, er det også de som forstår at Roderick kunne nære et dypt hat overfor ham - særlig fordi Lachlan nærmest forfulgte familien Macrae og til slutt krevde at de ble kastet ut. Men at Roderick også drepte Lachlans datter Flora og hans treårige sønn Donnie, er ikke til å forstå. Med mindre det ligger andre motiver bak, som ingen har sett tidligere ... 

Roderick har tilstått drapene, og han har også uttalt at han ikke angrer det han har gjort. Det var imidlertid Breie-Lachlan han var ute etter. Flora og Donnie måtte bøte med livet av "nødvendighet", fordi de tilfeldigvis kom i veien for drapet på faren. Rodericks advokat - Mr. Andrew Sinclair - har anmodet ham om å skrive ned det som har skjedd. Og ene og alene for å gjengjelde den vennligheten hans sakfører har vist ham, går Roderick med på dette. 

"Jeg begynner med å si at jeg utførte disse handlingene ene og alene i den hensikt å frelse min far fra de gjenvordigheter han har lidd under i det siste. Årsaken til disse gjenvordighetene var vår nabo Lachlan Mackenzie, og det var for å bedre min families skjebne at jeg fjernet ham fra det jordiske liv. Videre vil jeg opplyse at jeg ikke har vært annet enn en skuffelse for min far helt siden jeg selv kom til verden, og det at jeg forlater hans hus, kan bare være en velsignelse for ham. 

Mitt navn er Roderick John Macrae. Jeg er født i 1852 og har levd alle mine dager i landsbyen Culduie i Ross-shire. Min far, John Macrae, er leilending og nyter en viss anseelse i sognet, og han fortjener ikke å bli svertet av de skammelige gjerninger som jeg alene er ansvarlig for. Min mor Una ble født i 1832 i Toscaig, en liten grend en fjerdingsvei sør for Culduie. Hun døde i barselseng da hun fødte min bror Iain i 1868, og etter min mening markerte den hendelsen begynnelsen på vår ulykke." (side 23)

I de neste ca. 150 sidene i boka er det Roderick Macgrae som er bokas jeg-person og forteller. Historien vi får høre er så vond og traumatisk og så drivende godt skrevet at det var umulig å legge boka fra seg. 

Leilendingenes kår i Skottland (og garantert alle andre steder også på den tiden) var så elendige at det var så vidt det var mulig å overleve. Fordi familiene hadde levd der i generasjoner, hadde de likevel funnet noen måter å klare seg på. F.eks. sanket de tang i fjæra som de gjødslet sine små jordteiger med. Næringen fra tangen gjorde det mulig å få den utpinte jorda til å gi så pass med grøde at de ikke sultet ihjel. 

Breie-Lachlan blir valgt til vervet som forvalter for godseieren, og det var nå det reneste helvete for familien Macrae begynner. Rodericks far er ikke blant de best utrustede intellektuelt, og i stedet for å sno seg rundt etter beste evne og komme ut av det på et vis - om ikke annet for familien og ungenes skyld - gir han Breie-Lachlan motstand. Han firer ikke en tomme. Da Breie-Lachlan nekter ham å samle tang i fjæra uten å levere inn søknad, fortsetter han å dyrke jorda uten tang. Forut for dette har han blitt fratatt en del av jordteigen siden de nå er en mindre i kosten. Det går som det må gå. Avlingen svikter. Dette fører til at han og Roderick må ta seg annet arbeid ved siden av, og dermed blir jordteigen enda mer forsømt. På toppen av det hele tildeler Breie-Lachlan dem den ene boten etter den andre, som kommer i tillegg til en gjeld for en død sau som Roderick hadde ansvar for. Gjelden gjør dem til slaver. Det er komplett umulig å komme ut av dette. Det nytter heller ikke å klage til godseieren, for han er helt likegyldig til deres skjebne. 

Vi får også høre sakkyndig J. Bruce Thomsons redegjørelse for Roderick Macrae mentale tilstand. Psykiatrien er kanskje det området innenfor medisinen som har utviklet seg mest det siste århundret, og godt er det! Å lese Thomsons "Reiser i galskapens grenseland" er nemlig så gruoppvekkende og provoserende at jeg nesten holdt på å gå ut av mitt gode skinn. Her forfektes et menneskesyn som har klare paralleller til nazismens raseteorier, der det fysiske utseendet blir brukt til å kategorisere mennesker. 

Mange vitner er innkalt i rettssaken, og vi får høre deres syn på Roderick Macgrae, en person skolelæreren hans mener er svært begavet og gjerne ville ha hjulpet frem til en høyere utdannelse. Rodericks far, som har banket og slått sønnen sin ukentlig gjennom mange år, sa imidlertid nei, og så var den saken ute av verden. En etter en kommer landsbybeboerne frem. Noen mener at Roderick er tilbakestående, andre at han er ond. Få har noe godt å si om ham. En mener at han gikk rundt med et tåpelig flir når det ikke var noe å le av, og skulle gjerne "ha tørket fliret av trynet hans". Hele landsbymiljøet bærer preg av at man skal bli ved sin lest, og at dersom man drømmer om noe annet, må dette slås hardt ned på. Det hele fremstår som en catch 22. 

"Min forklaring er kun den at dersom tiltalte var sinnssyk, ville han ikke vært klar over det selv. I virkeligheten er det slik at om han hadde gitt uttrykk for at han var sinnssyk, ville det faktisk medført det motsatte, ettersom et slikt synspunkt ville forutsatt en grad av selvinnsikt som er fullstendig fraværende hos dem som har gått fra forstanden." (side 274 - fra Mr. Thomsons utlegninger under rettssaken)

Jeg skal ikke si så mye mer om handlingen i boka, som omfatter så mye, mye mer enn hva jeg har nevnt her. (Blant annet søsteren Jetta skjebne, som hadde vært verdt en bok i seg selv.) Ikke annet enn at det hele er et interessant studium i hvem vi er, hvordan vi oppfattes og hva som er den egentlige sannheten om den vi er. Finnes det i det hele tatt noen sannhet om noe som helst, eller er det meste fragmentert og må ses fra flere perspektiver for at vi skal kunne danne oss et helhetlig bilde av det hele? De fleste av oss vurderer verden fra eget ståsted, og egne holdninger og verdier preger sterkt hvordan vi ser på andre. Derfor vil våre utlegninger om andre mest av alt si noe om hvordan vi selv er og hva som er viktig for oss. Dessuten bedømmer de fleste av oss andre på bakgrunn av effekten av deres handlinger, og ikke ut fra deres motiver - mens vi alltid dømmer oss selv ut fra egne motiver og ofte er blind for effekten av våre egne handlinger. Vi tror vi vet så mye, og vi er så skråsikre på egne oppfatningene. Og så vet vi i realiteten så lite ... I dette spenningsfeltet oppstår konflikter mellom mennesker, og når man skal løse disse konfliktene, er målet å gjøre hver av partene oppmerksom på motivene for handlingene, som ofte er gode, men kanskje kom noe uheldig ut. (Med mindre man altså tenker seg virkelig onde mennesker eller mennesker uten velutviklede empatiske evner ...) 

Så hvordan passer dette inn i en bok om en morder, som attpåtil har tilstått ugjerningene og ikke har gjort noe for å unnslippe sin straff? Det er her Rodericks memoarer kommer inn. Omverdenen dømmer ham utelukkende ut fra det de selv har sett og bedømt, og ingen har vært interessert i å høre Rodericks stemme. Når vi først gjør det, skjønner vi at hele historien er så uendelig mye mer kompleks enn hva drapshandlingene i seg selv kan gi inntrykk av. Og det er nettopp spenningsfeltet mellom Rodericks egne opplevelser og refleksjoner, og omverdenens bedømmelse - for ikke å si fordømmelse - av ham, som er selve plottet i denne boka. Forfatteren fremviser stor psykologisk innsikt der han både beveger seg inn i forbryterens hode, i rettsmedisinerens og sakførerens hode. I tillegg møter vi et nokså stort persongalleri av vitner fra Culduie, som avhøres under rettssaken. Her har det ikke vært enkelt å være den ene som faktisk var begavet, og som ønsket å ta igjen for opplevd urett. Et forsøk på å komme seg vekk før drapene, strandet fordi Roderick følte seg helt hjelpeløs utenfor sine kjente omgivelser. Han hadde aldri noe reelt valg ... 

Bokas styrke er de sterke språklige kvalitetene, den psykologiske innsikten som kommer frem gjennom skildringen av persongalleriet, det spennende fortellergrepet og det interessante plottet. Dessuten får vi med oss historien om leilendingene og deres vilkår i Skottland på midten av 1800-tallet, som er bakteppet for plottet. Dette gjør at boka har svært mange lag. Denne boka får toppkarakter fra meg! 

Jeg anbefaler boka sterkt!

Disse bloggerne har skrevet om boka:  Beathes Bokhjerte (Denne boken vil du ikke gå glipp av! Anbefales!), Ebokhylla mi (Rett og slett mesterlig!), Så rart - en bokblogg (Denne boken kan absolutt anbefales.), Bokbloggberit (Med blodig forsett er ein uvanleg krim med mange lag - ei bok som utfordrar både lesaren og sjangeren. Forteljinga er interessant, lærerik og gripande og lagt til eit fascinerande landskap.), Den har jeg lest og Tones bokmerke (... jeg tror boken til Graeme Macrae Burnets kan fenge mange lesere.).

Helt til slutt siterer jeg fra Fredrik Wandrups anmeldelse i Dagbladet 2. februar 2018:

Thomsen er en autentisk skikkelse, kjent som fengselslege i Perth, der han undersøkte 6000 innsatte og skrev to artikler som er blitt stående. Macrae Burnet har brukt disse avhandlingene som grunnlag for den oppdiktede rapporten i boka.

Det er mesterlig utført. Macrae Burnet har skrevet en roman av høy, litterær kvalitet. Hvor mye kan vi vite om andre mennesker, om deres indre liv og deres motiver? Mindre enn man kunne håpe.

Som den fåmælte, mørkt anlagte faren til morderen uttrykker det i møte med Thomsen: «Man kan like lite se inn i en annens sinn som man kan se innsiden av en stein.»

Utgitt: 2016
Originaltittel: His bloody project
Utgitt på norsk: 2018
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: Hege Mehren
Antall sider: 302
ISBN: 978-82-328-0152-7
Boka har jeg kjøpt selv
Forfatterens nettside

Graeme Macrae Burnet (Jeg har lånt bildet av forlaget)