Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

søndag 25. februar 2018

Graeme Macrae Burnet: "Med blodig forsett"

For en roman! Toppkarakter fra meg!

Har du lyst til å lese noe helt annet enn du vanligvis pleier å lese? Da skal du lese denne boka av Graeme Macrae Burnet! Dette er nemlig en helt usedvanlig kriminalhistorie der vi fra første stund vet hvem morderen er, og hvor gåten består i å finne ut hvorfor gjerningsmannen har myrdet. Som den reneste dokumentarroman skrelles lagene i historien av, inntil vi er ved kjernen av det som har skjedd. Spenningen ved plottet er - om man kan si det slik - om rettferdigheten seirer til slutt eller ikke ... 

Graeme Macrea Burnet (f. 1967) er en skotsk forfatter som så langt har utgitt tre romaner. "His Bloody Project" - hans andre roman - kom ut i 2015, og forelå i norsk utgave tidligere i år. Burnet ble nominert til Man Booker Prize i 2016 for denne boka. Selv om Burnet ikke vant, ble boka ansett som publikumsfavoritten. 

Forfatteren hevder i bokas innledning at han kom over den bemerkelsesverdige historien om Roderick Macrae da han våren 2014 gikk i gang med et prosjekt for å finne ut litt om sin farfar. Han fant da noen avisutklipp med omtale av rettssaken mot Roderick Macrae. Dette førte ham også til Roderick Macraes memoarer. I ettertid har mange i følge Burnet lurt på om memoarene er ekte. For hvordan kunne en uskolert 17-åring fra den fattigste delen av befolkningen ha vært i stand til å skrive velformulert som dette? 

Så langt kan man få en oppfatning av at hendelsene i boka er basert på en konkret sak, men det er den altså ikke. Romanen er en fiksjon, men forfatteren har gjort rikelig med research og har gjennom sin roman beskrevet inngående under hvilke forhold leilendingene levde på 1800-tallet. 

17 år gamle Roderick Macrae står tiltalt for et trippelmord av verste sort. Året er 1869. Blant de drepte er bygdas relativt nyvalgte konstabel Lachlan Mackenzie, godseierens forlengede arm og forvalter, og blant leilendingene i landsbyen Culduie bare kalt Breie-Lachlan. Selv om bygda er delt i synet på ham, er det også de som forstår at Roderick kunne nære et dypt hat overfor ham - særlig fordi Lachlan nærmest forfulgte familien Macrae og til slutt krevde at de ble kastet ut. Men at Roderick også drepte Lachlans datter Flora og hans treårige sønn Donnie, er ikke til å forstå. Med mindre det ligger andre motiver bak, som ingen har sett tidligere ... 

Roderick har tilstått drapene, og han har også uttalt at han ikke angrer det han har gjort. Det var imidlertid Breie-Lachlan han var ute etter. Flora og Donnie måtte bøte med livet av "nødvendighet", fordi de tilfeldigvis kom i veien for drapet på faren. Rodericks advokat - Mr. Andrew Sinclair - har anmodet ham om å skrive ned det som har skjedd. Og ene og alene for å gjengjelde den vennligheten hans sakfører har vist ham, går Roderick med på dette. 

"Jeg begynner med å si at jeg utførte disse handlingene ene og alene i den hensikt å frelse min far fra de gjenvordigheter han har lidd under i det siste. Årsaken til disse gjenvordighetene var vår nabo Lachlan Mackenzie, og det var for å bedre min families skjebne at jeg fjernet ham fra det jordiske liv. Videre vil jeg opplyse at jeg ikke har vært annet enn en skuffelse for min far helt siden jeg selv kom til verden, og det at jeg forlater hans hus, kan bare være en velsignelse for ham. 

Mitt navn er Roderick John Macrae. Jeg er født i 1852 og har levd alle mine dager i landsbyen Culduie i Ross-shire. Min far, John Macrae, er leilending og nyter en viss anseelse i sognet, og han fortjener ikke å bli svertet av de skammelige gjerninger som jeg alene er ansvarlig for. Min mor Una ble født i 1832 i Toscaig, en liten grend en fjerdingsvei sør for Culduie. Hun døde i barselseng da hun fødte min bror Iain i 1868, og etter min mening markerte den hendelsen begynnelsen på vår ulykke." (side 23)

I de neste ca. 150 sidene i boka er det Roderick Macgrae som er bokas jeg-person og forteller. Historien vi får høre er så vond og traumatisk og så drivende godt skrevet at det var umulig å legge boka fra seg. 

Leilendingenes kår i Skottland (og garantert alle andre steder også på den tiden) var så elendige at det var så vidt det var mulig å overleve. Fordi familiene hadde levd der i generasjoner, hadde de likevel funnet noen måter å klare seg på. F.eks. sanket de tang i fjæra som de gjødslet sine små jordteiger med. Næringen fra tangen gjorde det mulig å få den utpinte jorda til å gi så pass med grøde at de ikke sultet ihjel. 

Breie-Lachlan blir valgt til vervet som forvalter for godseieren, og det var nå det reneste helvete for familien Macrae begynner. Rodericks far er ikke blant de best utrustede intellektuelt, og i stedet for å sno seg rundt etter beste evne og komme ut av det på et vis - om ikke annet for familien og ungenes skyld - gir han Breie-Lachlan motstand. Han firer ikke en tomme. Da Breie-Lachlan nekter ham å samle tang i fjæra uten å levere inn søknad, fortsetter han å dyrke jorda uten tang. Forut for dette har han blitt fratatt en del av jordteigen siden de nå er en mindre i kosten. Det går som det må gå. Avlingen svikter. Dette fører til at han og Roderick må ta seg annet arbeid ved siden av, og dermed blir jordteigen enda mer forsømt. På toppen av det hele tildeler Breie-Lachlan dem den ene boten etter den andre, som kommer i tillegg til en gjeld for en død sau som Roderick hadde ansvar for. Gjelden gjør dem til slaver. Det er komplett umulig å komme ut av dette. Det nytter heller ikke å klage til godseieren, for han er helt likegyldig til deres skjebne. 

Vi får også høre sakkyndig J. Bruce Thomsons redegjørelse for Roderick Macrae mentale tilstand. Psykiatrien er kanskje det området innenfor medisinen som har utviklet seg mest det siste århundret, og godt er det! Å lese Thomsons "Reiser i galskapens grenseland" er nemlig så gruoppvekkende og provoserende at jeg nesten holdt på å gå ut av mitt gode skinn. Her forfektes et menneskesyn som har klare paralleller til nazismens raseteorier, der det fysiske utseendet blir brukt til å kategorisere mennesker. 

Mange vitner er innkalt i rettssaken, og vi får høre deres syn på Roderick Macgrae, en person skolelæreren hans mener er svært begavet og gjerne ville ha hjulpet frem til en høyere utdannelse. Rodericks far, som har banket og slått sønnen sin ukentlig gjennom mange år, sa imidlertid nei, og så var den saken ute av verden. En etter en kommer landsbybeboerne frem. Noen mener at Roderick er tilbakestående, andre at han er ond. Få har noe godt å si om ham. En mener at han gikk rundt med et tåpelig flir når det ikke var noe å le av, og skulle gjerne "ha tørket fliret av trynet hans". Hele landsbymiljøet bærer preg av at man skal bli ved sin lest, og at dersom man drømmer om noe annet, må dette slås hardt ned på. Det hele fremstår som en catch 22. 

"Min forklaring er kun den at dersom tiltalte var sinnssyk, ville han ikke vært klar over det selv. I virkeligheten er det slik at om han hadde gitt uttrykk for at han var sinnssyk, ville det faktisk medført det motsatte, ettersom et slikt synspunkt ville forutsatt en grad av selvinnsikt som er fullstendig fraværende hos dem som har gått fra forstanden." (side 274 - fra Mr. Thomsons utlegninger under rettssaken)

Jeg skal ikke si så mye mer om handlingen i boka, som omfatter så mye, mye mer enn hva jeg har nevnt her. (Blant annet søsteren Jetta skjebne, som hadde vært verdt en bok i seg selv.) Ikke annet enn at det hele er et interessant studium i hvem vi er, hvordan vi oppfattes og hva som er den egentlige sannheten om den vi er. Finnes det i det hele tatt noen sannhet om noe som helst, eller er det meste fragmentert og må ses fra flere perspektiver for at vi skal kunne danne oss et helhetlig bilde av det hele? De fleste av oss vurderer verden fra eget ståsted, og egne holdninger og verdier preger sterkt hvordan vi ser på andre. Derfor vil våre utlegninger om andre mest av alt si noe om hvordan vi selv er og hva som er viktig for oss. Dessuten bedømmer de fleste av oss andre på bakgrunn av effekten av deres handlinger, og ikke ut fra deres motiver - mens vi alltid dømmer oss selv ut fra egne motiver og ofte er blind for effekten av våre egne handlinger. Vi tror vi vet så mye, og vi er så skråsikre på egne oppfatningene. Og så vet vi i realiteten så lite ... I dette spenningsfeltet oppstår konflikter mellom mennesker, og når man skal løse disse konfliktene, er målet å gjøre hver av partene oppmerksom på motivene for handlingene, som ofte er gode, men kanskje kom noe uheldig ut. (Med mindre man altså tenker seg virkelig onde mennesker eller mennesker uten velutviklede empatiske evner ...) 

Så hvordan passer dette inn i en bok om en morder, som attpåtil har tilstått ugjerningene og ikke har gjort noe for å unnslippe sin straff? Det er her Rodericks memoarer kommer inn. Omverdenen dømmer ham utelukkende ut fra det de selv har sett og bedømt, og ingen har vært interessert i å høre Rodericks stemme. Når vi først gjør det, skjønner vi at hele historien er så uendelig mye mer kompleks enn hva drapshandlingene i seg selv kan gi inntrykk av. Og det er nettopp spenningsfeltet mellom Rodericks egne opplevelser og refleksjoner, og omverdenens bedømmelse - for ikke å si fordømmelse - av ham, som er selve plottet i denne boka. Forfatteren fremviser stor psykologisk innsikt der han både beveger seg inn i forbryterens hode, i rettsmedisinerens og sakførerens hode. I tillegg møter vi et nokså stort persongalleri av vitner fra Culduie, som avhøres under rettssaken. Her har det ikke vært enkelt å være den ene som faktisk var begavet, og som ønsket å ta igjen for opplevd urett. Et forsøk på å komme seg vekk før drapene, strandet fordi Roderick følte seg helt hjelpeløs utenfor sine kjente omgivelser. Han hadde aldri noe reelt valg ... 

Bokas styrke er de sterke språklige kvalitetene, den psykologiske innsikten som kommer frem gjennom skildringen av persongalleriet, det spennende fortellergrepet og det interessante plottet. Dessuten får vi med oss historien om leilendingene og deres vilkår i Skottland på midten av 1800-tallet, som er bakteppet for plottet. Dette gjør at boka har svært mange lag. Denne boka får toppkarakter fra meg! 

Jeg anbefaler boka sterkt!

Disse bloggerne har skrevet om boka:  Beathes Bokhjerte (Denne boken vil du ikke gå glipp av! Anbefales!), Ebokhylla mi (Rett og slett mesterlig!), Så rart - en bokblogg (Denne boken kan absolutt anbefales.), Bokbloggberit (Med blodig forsett er ein uvanleg krim med mange lag - ei bok som utfordrar både lesaren og sjangeren. Forteljinga er interessant, lærerik og gripande og lagt til eit fascinerande landskap.), Den har jeg lest og Tones bokmerke (... jeg tror boken til Graeme Macrae Burnets kan fenge mange lesere.).

Helt til slutt siterer jeg fra Fredrik Wandrups anmeldelse i Dagbladet 2. februar 2018:

Thomsen er en autentisk skikkelse, kjent som fengselslege i Perth, der han undersøkte 6000 innsatte og skrev to artikler som er blitt stående. Macrae Burnet har brukt disse avhandlingene som grunnlag for den oppdiktede rapporten i boka.

Det er mesterlig utført. Macrae Burnet har skrevet en roman av høy, litterær kvalitet. Hvor mye kan vi vite om andre mennesker, om deres indre liv og deres motiver? Mindre enn man kunne håpe.

Som den fåmælte, mørkt anlagte faren til morderen uttrykker det i møte med Thomsen: «Man kan like lite se inn i en annens sinn som man kan se innsiden av en stein.»


Utgitt: 2016
Originaltittel: His bloody project
Utgitt på norsk: 2018
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: Hege Mehren
Antall sider: 302
ISBN: 978-82-328-0152-7
Boka har jeg kjøpt selv
Forfatterens nettside


Graeme Macrae Burnet (Jeg har lånt bildet av forlaget)

6 kommentarer:

  1. Dette var min favoritt av de Bookernominerte i 2016. Den er så kompleks og fascinerende og dermed også utrolig spennende å diskutere.

    Jeg må innrømme at mitt inntrykk etter å ha lest hele boken var at Roderick var en særdeles upålitelig forteller og at han bevisst skjulte mye fra leseren. Han ønsket sympati og å fremstå som om han hadde en nobel grunn for å gjøre det han gjorde, men i stedet for gikk han langt over alle grenser hvor det er mulig å ha særlig medfølelse med ham. Han skjulte enten deler av grunnen, eller hele den egentlig grunnen, til drapene fra leseren og det er ikke før rettsmedisinerens rapport at man begynner å ane hva han har utelatt fra sin beretning. At han og familien hadde opplevd urett som enhver ville reagert sterkt på er det ingen tvil om, men det forsvarer ikke det han gjorde med barna til "fienden" (husker ikke navnet i farten).

    Det er alltid veldig spennende å lese bøker hvor fortelleren er upålitelig, det gir historien et annet lag og gir leseren mye å tenke på. Og gir rom for mange ulike tolkninger.

    SvarSlett
    Svar
    1. Interessant at du trekker opp dette at Roderick er en upålitelig forteller. Jeg problematiserte ikke dette direkte i min omtale av boka. Jeg tenker at vi alle er mer eller mindre upålitelige fortellere når det kommer til å forklare hvorfor vi gjorde det ene eller det andre. Alle handler ut fra sitt ståsted, med de begrensninger som ligger i at vi bare kjenner våre egne motiver, og henvist til å gjette andres.

      Roderick fikk ingen glede av sine memoarer. Han døde på galgen lenge før det ble klart hvilken videre skjebne hans memoarer skulle få. De kom ham ikke til nytte mens han levde, så hvilken grunn skulle han ha til å være bevisst upålitelig? Han var jo beredt til å ta sin straff. Dette med tilregnelig eller ikke tilregnelig var noe som kom til senere i prosessen. Det var og ble et advokat-påfunn i hans verden. Han visste at han ikke hadde en sjanse uansett. Han var og ble forhåndsdømt.

      Jeg vil veldig gjerne diskutere denne boka med deg en gang jeg er i Bergen!

      Slett
    2. OBS: SPOILERE NEDENFOR!

      Han sa ingenting om voldtekten i sine memoarer, og den må ha vært ekstremt brutal og kan på ingen måte rettferdiggjøres av hva familien hennes gjorde mot hans familie. Det er dette jeg har inntrykk av at han ønsket å skjule - hvem han var, den perverse, voldelige siden av ham selv som ikke (kun) begikk mord som en slags hevn, men som gjorde det av egen lyst og glede (eventuelt for å hevne seg i en helt syk grad uten tanke for de som var uskyldige i det hele).

      Og i den forbindelse er straffen irrelevant og det kan godt være at hans ønske (enten bevisst eller ubevisst) om å skjule de detaljene handlet mer om hvordan han ønsket å se på seg selv enn om hvordan andre så på ham. Kanskje var han ikke tilregnelig i gjerningsøyeblikket og fortrengte den verste biten av det han hadde gjort. Om han bevisst utelot de detaljene eller om han faktisk fortrengte dem vet jeg ikke, men ugjerningene hans er uansett mye verre enn slik han fremstilte dem. Gitt at patologens rapport er til å stole på da, men jeg ser ingen umiddelbar grunn til ikke å stole på den. Og det som står der passer til en viss grad med en del av historiene vi får høre senere om Roderick fra andre.

      Jeg fikk i hvertfall en sterk følelse av å ha blitt lurt trill rundt av Roderick, som jeg i utgangspunktet tenkte beskrev det som hadde skjedd og hvorfor etter beste evne.

      Slett
    3. Da jeg leste om voldtekten tenkte jeg at det ikke kunne være han som hadde gjort det. Det var en annen detalj underveis om en som var inne i huset etter at ugjerningen var begått, og han fremstilte det som at Flora var skjendet. Jeg gikk umiddelbart ut fra at det var han selv som gjorde dette og forsøkte å kaste skylden over på Roderick, som ikke på noen måte kunne forsvare seg mot denne beskyldningen.

      Derimot tenkte jeg at han nesten ikke orket å forholde seg til at han også drepte Flora og Donnie. Han snakket om at han gjorde dette "av nødvendighet". Jeg tror at psyken virker slik på mennesker i helt ekstreme situasjoner. At de skyver det vekk for i det hele tatt å holde seg oppe. Ja, det kan hende at han var sinnssyk i gjerningsøyeblikket. Jeg tror bestemt at han ikke var et ondt menneske. Derimot var han et fortvilet menneske som ble trengt opp i et hjørne. Det er uttrykk som sier at dersom en rotte blir trengt opp i et hjørne, biter den. Derfor skal man alltid gi folk og fe en utvei. Det handler om verdighet - og i ytterste konsekvens kan det handle om liv og død. Man må alltid sørge for at andre har en utvei - ellers kan det bli stygt. Akkurat det skjønte ikke Breie-Lachlan. Han bare durte på. Og det fikk alvorlige konsekvenser.

      Slett
  2. Artig at vi har så ulike tolkninger. Jeg tror det er sannsynlig at han har gjort det. Gitt at han utelater å skrive om hans egne seksuelle tilbøyeligheter og erfaringer og har en negativ historie med denne jenten og har blitt tatt med buksen nede mens han stirrer inn vinduer er det tydelig en del han ikke ønsker at vi skal vite. Det betyr ikke at det var han som voldtok henne, men han har motiv. Både i form av utløp for egne lyster, hevn overfor faren og overfor henne selv. I tillegg var vel drapet på lillebroren mye mer brutalt enn det hadde trengt å være, var det ikke? Forklarer han det på en god måte? Mener å huske at det var flere ting som skurret med hans forklaring på det som skjedde den dagen og med patologens rapport av skadene.

    Det er dog halvannet år siden jeg leste boken, så det hadde vært interessant å lese den på nytt og se om jeg vil ha samme tolkning nå. Jeg vet jo heller ikke hva jeg kan ha glemt siden jeg leste den.. Fikk ganske lyst til å lese den på nytt nå.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er veldig artig! Jeg tror at han ikke har gjort det, og dette gjorde selvsagt noe med min tolkning av hans memoarer. Det fratar ham ikke et mulig motiv (ikke minst med tanke på hvordan Floras far hadde ødelagt hans søster), og dette ble jo også brukt mot ham av en av de sakkyndige under rettssaken.

      Drapene var brutale. Han kunne jo bare ha svimeslått dem.

      Mest av alt ble jeg fascinert av avstanden mellom Rodericks oppfatning av seg selv og omgivelsenes oppfatning av ham. Slik tror jeg det er i manges liv. Vi synes vi har så edle motiver, og så kan andre oppfatte oss stikk motsatt. Nettopp dette interesserer meg sterkt på et dypere psykologisk plan.

      Slett

Det er fint om du legger igjen en kommentar. Jeg foretrekker at du oppgir navnet ditt. For øvrig er det viktig med en høflig tone i kommentarer og diskusjoner. Jeg forbeholder meg retten til å fjerne upassende innhold.