For all ettertid kommer jeg aldri til å være i den minste tvil om hva - for ikke å si hvem - som gjorde at jeg snublet over "Catch 22" og kom til å lese den. For jeg tror med hånden på hjertet at jeg aldri - ikke under noen omstendighet - hadde kommet til å lese denne boka helt av meg selv. Derfor en stor takk til Ingalill, den mystiske kvinnen bak bloggen Moshonista, som sto frem i all sin prakt under årets bokbloggertreff den 15. september i Gyldendalhuset, og som med mildt press påla meg og en liten håndfull andre bloggere å lese nettopp "Catch 22". Og belønningen i den andre enden? Å komme inn i varmen hos henne rett og slett. Bak alt spillfekteriet lå nemlig en forventning om at vi i tillegg skulle, om ikke elske boka like høyt som henne, så i alle fall like den!
Noen få dager etter bokbloggertreffet bestilte jeg boka fra Bokklubben, og jeg ble ganske svett da jeg mottok en monstrøs pocketbok med den minste lille skriften man kan tenke seg. Uæh ... Hva hadde jeg egentlig begitt meg ut på? Øynene mine fikser ikke så liten skrift. Så enkelt er det! Om det har med alderen å gjøre? Ja, hva vet jeg? Men kanskje har det med langtkommen misbruk av nettopp dette av kroppens organer gjennom årtier å gjøre? Helt fra jeg som ung pike lå og smugleste alskens pike- og guttebøker (mest av det siste, faktisk) under dyna, med lommelykt for at det skulle være fort gjort å late som man sov - i tilfelle man fikk foreldre på inspeksjon utover kvelden og natta ... Og de gangene man ble fersket, så var det alltid med trusselen om dårlig syn pga. dette misbruket ... (Jeg er nemlig blant dem som tilhører tenk-på-alle-de-sultne-barna-i-Afrika-generasjonen ... At man i det hele tatt kom ut av oppveksten med det meste intakt, er mer enn et mirakel, sier nå jeg.) Jaja, så kan man i grunnen bare ha det så godt!
Da det forut for lesingen kom kommentarer fra Ingalill alias Moshonista om at "denne boken krever sin kvinne" og at "ikke alle har stått løpet ut", begynte det for alvor å gå opp for meg at dette kanskje ikke var den smarteste dealen jeg hadde begitt meg inn på. Kom jeg til å være blant dem som sto løpet ut, eller ville jeg bli en av dem som måtte tilkjennegi at "dette fikset jeg ikke, gitt!"?
Så bestemte bloggeren Solgunn alias Solgunn sitt og jeg oss for å samlese denne boka, og i mellomtiden dukket altså filmatiseringen av boka opp hos Platekompaniet. Kun to eksemplarer var å finne i butikken, og jeg kjøpte dem begge. Et eks. til meg - et eks. til Solgunn. Samlesing er nemlig seriøse greier, og her gjaldt det å være beredt på alle eventualiteter som kunne oppstå underveis!
Startskuddet gikk i høstferien! Dvs. jeg hadde høstferie, mens Solgunn åpenbart måtte jobbe. Dette fikk helt avgjørende betydning for hvem av oss som kom i mål først, men her jobbes det iherdig med saken fra Solgunns side, bare for å ha sagt dét!
Selve åpningsreplikken i boka er "Det var kjærlighet ved første blikk." Og det ble det! Møtet med Yossarian, som gjør alt han kan for å bli dimmitert, var ganske enkelt helt vanvittig. Glemt var de små bokstavene, og jeg ble raskt sugd inn i en verden som til forveksling kan minne om såpekomedien MASH som gikk på svensk TV en gang på 1980-tallet (eller var det 1970-tallet?). Uten å gå nærmere inn på hendelsene i boka - dem kommer jeg nemlig nærmere tilbake til i min bokomtale/bokanmeldelse av den - så kan jeg i alle fall allerede nå røpe at jeg sjelden har ledd så mye og så ofte og så høyt - om noen gang, egentlig - som da jeg leste "Catch 22"! Og med et påtrengende behov for høytlesning av de morsomste episodene, sitatene, dialogene og you name it! Hva som er stikkordet for humoren i boka? Galskap, galskap, galskap! Her er det bare å fråtse i helskrudde dialoger! De kommer nemlig i fleng!
Noe av det morsomme er at jeg underveis i lesingen la ut flere sitater fra boka på nettstedet Bokelskere, noe som førte til et jevnt dryss av stjerner, som enda ikke synes å ha avtatt. Dessuten har jeg lagt ut en liten teaser på et av Facebooks mange lukkede rom ("Hva leser du nå?") - men som ikke er mer lukket enn at hvem som helst kan bli med, om man bare har interesse for bøker. Kanskje våkner boka opp fra sin dvale ved å bli revitalisert av en håndfull bloggere? Så får de kanskje rett, de som påstår at vi bloggere har så mye makt? I så fall en herlig selvoppfyllende profeti!
Dette er alt jeg vil si i denne omgang. Avslutningsvis kan jeg jo legge til at jeg ser frem til en varm velkomst inn i varmen hos Ingalill alias Moshonista! ;-) Og for alle dere som sitter og lurer på om denne boka er noe for dere: løp og kjøp sier jeg - uhildet, ubetalt og ubestikkelig som jeg faktisk er, uansett hva NRK og andre medier måtte mene om oss bokbloggere!
"It says here I must be crazy to fly with you."
"But Mr. Yossarian, everyone knows there ain´t no sanity clause."
Om Catch 22 - eller paragraf 22:
"Det fantes bare en paragraf, og det var paragraf 22, som sa at bekymring for ens egen sikkerhet overfor virkelige og overhengende farer var et produkt av en fornuftig tankeprosess. Orr var sinnssyk og kunne bli fritatt. Alt han hadde å gjøre var å be om det, men så snart han gjorde det, var han ikke lenger sinnssyk og måtte fortsette å fly. Orr måtte være sinnssyk for å fortsette å fly og frisk hvis han ikke gjorde det, men hvis han var frisk, måtte han fly. Hvis han fløy, var han sinnssyk og behøvde ikke gjøre det, men hvis han ikke ville, var han frisk og måtte."
"Det fantes bare en paragraf, og det var paragraf 22, som sa at bekymring for ens egen sikkerhet overfor virkelige og overhengende farer var et produkt av en fornuftig tankeprosess. Orr var sinnssyk og kunne bli fritatt. Alt han hadde å gjøre var å be om det, men så snart han gjorde det, var han ikke lenger sinnssyk og måtte fortsette å fly. Orr måtte være sinnssyk for å fortsette å fly og frisk hvis han ikke gjorde det, men hvis han var frisk, måtte han fly. Hvis han fløy, var han sinnssyk og behøvde ikke gjøre det, men hvis han ikke ville, var han frisk og måtte."