Patti Smith: "Just kids"

FOR en bok!

Patti Smith (f. 1946) er en amerikansk musiker, låtskriver og poet. Hun anses som en meget betydningsfull person innenfor rocken. For dem som ikke visste det fra før av, kommer hun til Norge for å spille i forbindelse med Norwegian Wood 12. juni. Jeg har selvsagt sikret meg billetter til konserten!

Det er nok først og fremst som musiker Patti Smith er kjent, i alle fall i Norge. Hun debuterte med punkrock-albumet "Horses" i 1975, og har siden utgitt 10-15 album/CD´er. Selv har jeg et dypt kjærlighetsforhold til LP´en "Easter" (1978), som jeg har hatt i platesamlingen min siden begynnelsen av 1980-tallet. Det er rett og slett et av de aller beste musikk-albumene som noen gang er laget! Bibliografien hennes viser for øvrig 16 bokutgivelser, og det er som poet hun har sine fremste talenter. At hun også kan skrive stor litteratur, viser hun i "Just kids". Boka utkom i USA i 2010 og på norsk i 2012. 

"Just kids" handler om den unge Patti Smith og hennes møte med voksenverdenen, der hun fremfor alt ønsket å bli poet. Så sterkt var dette ønsket at hun var villig til å ofre det meste for å få dette til. Hun reiste hjemmefra på lykke og fromme, og regnet med at det ville være en smal sak å få seg en jobb. Mange var imidlertid ute i samme ærende, og hun måtte i begynnelsen friste en tilværelse som uteligger. Innledningsvis får vi noen glimt fra hennes barndom.

"Eg var eit drøyamnde, søvngjengaraktig barn. Eg irriterte lærarane mine med den bråmodne leseevna kombinert med manglande evne til å bruke den til noko dei såg praktisk nytte i. Ein etter ein skreiv dei i meldingsboka mi at eg dagdrøymde altfor mykje, alltid var ein annan stad. Kor dette ein annan stad var anar eg ikkje, men det førte ofte til at eg fekk på meg ein kjegleforma papirhatt og blei plassert på ein høg krakk i skammekroken, der alle kunne sjå meg." (side 19)

Tilfeldigheter førte til at hun møtte Robert Michael Mapplethorpe (f. 1946 d. 1989) i 1967. Patti hadde fått seg jobb i en bokhandel (Strand Bookstore) og en dag sto han foran henne og ville kjøpe et persisk halsbånd, et flott et som hun selv lenge hadde hatt lyst på, men ikke hadde råd til å kjøpe. Idet hun pakket det inn til ham, datt det ut av henne: "Ikkje gi det til noka anna jente enn meg." Det lovet han, og slik ble det. 

Patti og Richard 

Forholdet mellom Patti og Robert varte i mange år, og dette står sentralt i boka "Just kids", også etter at Patti giftet seg med Fred "Sonic" Smith. Forholdet ble underveis komplisert av at Robert etter hvert ble tiltrukket av menn, inntil han erkjente at det var homofil han var. Begge gikk gjennom mange prøvelser for kunsten sin, og de lovet tidlig å støtte hverandre i tykt og tynt. Begge tegnet, men etter hvert var det fotokunsten som appellerte mest til Robert, mens Patti utviklet seg til å bli poet. Tilfeldigheter førte henne senere inn i musikken. 

"Vi hadde arbeidet vårt og kvarandre. Vi hadde ikkje pengar til å gå på konsertar eller kino eller til å kjøpe nye plater, men vi spela dei vi hadde, om og om igjen. 

... Vi var på veg mot fontena som låg i sentrum for all aktiviteten, da eit eldre par stoppa og glodde openlyst på oss. Robert likte å bli lagt merke til, så han klemde handa mi ømt. 

"Å, ta bilde av dei," sa kvinna til den lattermilde ektemannen. "Eg trur dei må være kunstnarar."

"Å, gi deg," sa han og trekte på skuldrene. "Dei er berre unge. Just kids." (side 58)

Livet de levde var full av usikkerhet, og ofte visste de ikke hvor de skulle få penger til neste måltid. Boforholdene var elendige, og selv litt "uskyldig" tannverk var under disse forholdene nærmest livstruende når det ikke var penger til annet enn det aller nødvendigste, og knapt nok det. Likevel drømte ingen av dem om å gi avkall på ambisjonene om bli kunstnere. Mens Robert dopet seg, styrte Patti unna. Om det var sprøyteskrekken hennes som reddet henne, vites ikke, men hun var aldri fristet til å flykte fra virkeligheten. 

Etter at de flyttet fra Brooklyn til Chelsea Hotel på Manhattan, kom de i nærkontakt med mange av de største rockemusikerne som noen gang har levd. Jimi Henrix, Janis Joplin, Jim Morrison - rockere som etter hvert døde som fluer, enten av overdose av narkotika eller under mystiske omstendigheter, hvor det har vært spekulert i om det var selvmord eller mord. Senere var det AIDS´en som skulle ta liv ... 

Chelsea Hotel i 222 West 23rd Street
(mellom 7. og 8. Avenue på Manhattan)

"Chelsea var som eit dokkehus i The Twilight Zone, med hundre rom, kvart av dei eit lite univers. Eg vandra rundt i korridorane og søkte etter åndene der, døde eller levande.  ... Eg elska denne staden, den lurvete elegansen og historia som ble så godt ivaretatt. ... Så mange hadde skrive, samtalt og strevd i desse viktorianske dokkehusromma. Så mange skjørt hadde slept over desse nedslitne marmortrappene. Så mange flyktige sjeler hadde uttrykt seg, laga avtrykk, og gått under her ... " (side 132)

Etter hvert som de begynte å få mer fast grunn under beina, og etablerte seg som kunstnere, økte også behovet for mer kontakt med omverdenen. Fremdeles var det tidlig 1970-tall, og mange av menneskene de kom i kontakt med, er navn som senere har fått stor betydning innenfor kunsten. 

"Han (Richard - min kommentar) begynte å få innpass i høgsosieteten. På ein måte var den sosiale overgangen hans vanskelegare å godta enn den seksuelle overgangen. Når det gjaldt den, var det berre snakk om at eg måtte forstå og akseptere det doble i seksualiteten hans. Men skulle eg klare å vere på høgd med han sosialt, måtte eg ha endra heile veremåten min." (side 198)

Patti Smith (Foto fra boka)

Det forhold at Patti Smith møtte Lenny Kaye og en rekke andre tilfeldigheter førte til at hun på midten av 1970-tallet dannet et rockeband. 

"I løpet av dei vekene vi heldt til på CBGB, blei det openbert for oss alle at vi på eigne vilkår heldt på å utvikle oss til eit rockeband. Den 1. mai tilbaud Clive Davis meg ein platekontrakt med Arista Records, og den 7. skreiv eg under. Vi hadde ikkje eigentleg sett ord på det, men under radiosendinga for WBAI kunne vi kjenne at det oppstod eit momentum. Under den improviserte slutten på "Gloria" hadde vi falda oss ut. 

Lenny og eg kombinerte rytme og språk. Richard stod for underlaget, og Ivan hadde styrkt sounden vår. Det var tid for neste trinn. Vi måtte finne ein til av same slag, ein som ikkje ville endre oss men drive oss vidaere, som ville bli ein av oss." (side 275)

Historien vi får høre i "Just kids" er ikke bare uhyre interessant. I tillegg er dette stor litteratur! Med en observasjonsevne av de sjeldne fanger hun øyeblikkene i et intenst og fortettet språk, som på sitt beste er poesi. Vi blir vitne til mange av de store øyeblikkene i New Yorks kulturelites historie på begynnelsen av 1970-tallet. Det handler om mennesker som levde høyt og som tok store sjanser både innenfor kunsten og med sin helse. Patti Smith var til stede under ikke helt få historiske øyeblikk, uten at hun egentlig skjønte hvor stort det var ... ikke før etterpå. Manges karrierer - også Roberts - kræsjlandet etter hvert pga. AIDS´en ... 

Etter å ha lest boka må jeg si at jeg er full av beundring for Patti Smith og hennes målbevisste reise helt fra bunnen, i dypeste fattigdom, og til toppen - uten noen gang å svikte kunsten. Hennes kjærlighet til Robert, som hun til slutt måtte gi opp som kjæreste på grunn av hans legning, holdt helt til det siste da hun var vitne til at han visnet bort på sykehuset, kjempende mot følger av HIV-viruset ... Hun er nådeløst ærlig i sin fremstilling av livet hun har levd, og som leser fikk jeg en følelse av at hun ikke dekket til noe. Det hele er rått, brutalt og nådeløst - fra begynnelse til slutt - og samtidig med noe uskyldsrent over seg. Kanskje fordi det er så ekte, så gjennomført og så fullt av integritet. Aldri, aldri ga hun opp å ville jobbe med noe kreativt og kunstnerisk! Og selv om hun noen ganger tvilte på eget talent, endte hun opp med å bli den største av dem alle. 

Boka er nydelig oversatt av Brit Bildøen. 

Denne boka kommer jeg aldri til å glemme! Den har gjort et uutslettelig inntrykk på meg! Måtte mange lesere finne frem til Patti Smith og hennes litteratur! Og selv fikk jeg lyst til å finne frem alle mine gamle LP-plater og CD´er av Patti Smith!

Artemisias Verden har også skrevet om denne boka.

Utgitt i USA: 2010 
Originaltittel: Just Kids 
Utgitt i Norge: 2012 
Forlag: Samlaget 
Oversatt: Brit Bildøen
Antall sider: 315 
ISBN: 978-82-521-8289-7
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Patti Smith (Foto: Edward Mapplethorpe)

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Ketil Bjørnstad: "Barnevakt"

Et nattlig kammerspill

Det er ikke mange ukene siden jeg leste Ketil Bjørnstads siste bok "Veien til Mozart". Mens jeg leste denne boka, tenkte jeg stadig på at jeg har lyst til å begynne å lese Bjørnstads tidligere bøker på nytt. Jeg har nærmere 30 av hans bøker stående i mine bokhyller. Samtlige er lest over en periode på 35 år. Mange av bøkene har gitt meg sterke leseropplevelser. En av dem er "Barnevakt". Da jeg for et par-tre uker siden kom over denne som lydfil hos Lydbokforlaget, var jeg ikke sen om å skaffe meg den. Innspillingen er fra 1995 (den gang som kassetter), mens det er nytt av året av lydboka er tilgjengelig som lydfil. 

"Jeg husker mitt første bilde av ham. Jeg sto oppstilt i skolegården sammen med alle de andre barna som skulle begynne i første klasse. Han kom mot oss, smilende, med armene utslått, som om han vile favne oss alle. Jeg elsket ham da, med hele mitt unge hjerte. Jeg ville inn mellom de sterke armene hans. Jeg ville bli holdt, bli forklart alle livets gåter og hemmeligheter. Han skulle lære meg og beskytte meg. Han var Brantzæg. Læreren. Solen var nesten hvit, himmelen var blå, rosene blomstret. Jeg strakte armene ut mot ham, rede til å bli løftet opp i paradiset som jeg visste fantes et sted der inne i lyset, på den andre siden av barndommen. 

Men han så meg ikke." (side 7)

Med disse ordene settes en slags ramme for hva historien i "Barnevakt" skal handle om. Om ikke å bli sett, verken da eller senere. Hva gjør det med et menneske ikke å bli sett av den man beundrer mest? 

Hanna er barnet som ikke ble sett den gangen. Nå er Hanna blitt en voksen kvinne. En voksen kvinne som fremdeles ikke blir sett. Hun er bokas jeg-person, og hun henvender seg til Eva ... 

"Eva - husker du meg? Jeg var der den natten det skjedde. Du møtte meg. Men la du merke til meg?

Jeg kjenner min plass. Jeg tør ikke ta unødige initiativer. Jeg er den som venter på å bli forklart de store sammenhengene. Menn elsker å snakke til meg, for de møter ingen motstand. Jeg gjør meg alltid flid med mitt utseende. Særlig øyepartiet er jeg stolt av. De brune øynene, innrammet i svart. De som ingen legger merke til. 

Jeg var der, Eva. Men vet du hvorfor?

På teateret får jeg aldri de største rollene. Jeg er bunnen av menneskeberget. I "Peer Gynt" var jeg et av trollene. I "Frøken Julie" var jeg tjenestepiken. Og i "Stormen" kunne de bare bruke meg som Ariels stumme "slør", et av de polske regissørenes mange påfunn (forestillingen ble da også drept av kritikerne). 

Allikevel er rollen min uunnværlig. Også for deg. Som to gribber sitter vi tilbake og kan vurdere vårt bytte. Ser du et menneske av kjøtt og blod? Noe du kan sette tennene i, som kan mette deg og tilfredsstille din forfengelighet? Eller fikk du bare et skjelett som smilte dødens smil, noen kalde knokler som ikke kunne gi deg varme?" (side 9)

Hanna skal være barnevakt for skuespilleren Irenes tiårige sønn Yngve. Hun har så vidt kommet før Brantzæg, hennes tidligere lærer, trenger seg inn i huset. Den tidligere så flotte mannen - den berømte filmregissøren - er nå bare en skygge av seg selv. Han har nerve- og alkoholproblemer, og trenger et tilfluktssted. Det pleier han å få hos Irene. Han har ingen anelse om at Irene ikke er hjemme. Hanna prøver å få ham til å gå, men til ingen nytte. 

I løpet av en natt samtaler de to, Hanna og Brantzæg. Han er ute av stand til å huske at Hanna noen gang var hans elev. I begynnelsen er Brantzæg skremmende i sin desperasjon, men etter hvert snur makt-spillet. Som den reneste thriller bygger stemningen seg opp, i et fortettet kammerspill som foregår innenfor husets vegger, til et klimaks hvor vi får innblikk i hva som gikk galt i Brantzægs liv og hvorfor ... 

Samtalen i natten og desperasjonen underveis minnet meg litt om et Strindberg-drama. De ytre rammene for dramaet, det at alt skjer i løpet av en natt, har noen klare paralleller til Strindbergs "Frøken Julie", dramaet som Hanna nevner innledningsvis. Dessuten minner dramaet om Ian McEwans roman "The Atonement" (på norsk "Forsoningen"), fordi den belyser alvoret i et barns "uskyldige" hevn når sjalusien tar overhånd- med formidable menneskelige ødeleggelser som konsekvens ... I den sammenhengen er det verdt å merke seg at Ketil Bjørnstads roman utkom i 1994, mens Ian McEwans roman utkom i 2001. 

Det er ikke mange bøker jeg husker 20 år etter at jeg leste dem, men denne boka er blant dem som i sin tid festet seg i meg og ikke ble glemt. Bjørnstad skriver meget godt. Historien er intenst og nervepirrende fortalt, et element som jeg opplevde ble godt ivaretatt av oppleser Mona Jacobsen. 

Jeg håper selvsagt at flere av Ketil Bjørnstads bøker dukker opp som lydbøker etter hvert! 

"Barnevakt" er kun tilgjengelig som lydbok i dag. 

Utgitt første gang: 1994
Lydbokutgaven er innspilt (som kassetter): 1995
Lydbokutgaven er utgitt som lydfil: 2015
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok) / Aschehoug (papirutgaven)
Oppleser: Mona Jacobsen 
Spilletid: 4 t 13 min. (152 sider)
ISBN: 9788242160393 (lydfil)
ISBN: 82-03-17450-7 (papirutgave - ikke lenger tilgjengelig)
Jeg har mottatt lydfilen fra Lydbokforlaget, mens jeg har papirutgaven selv. 
Forfatterens nettside

Ketil Bjørnstad (Foto: lånt av Aschehoug)

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Gerd Hammerstad om Alice Munro på Lørenskog bibliotek 23. februar 2015

Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)

Om Lørenskog bibliotek:

Lørenskog bibliotek er en del av Lørenskog Hus, og er dermed nabo både med flerkino, konsertsaler (storstua og vasshjulet), musikk- og kulturskole, restauranter m.m.

Biblioteket har en del på programmet i løpet av et år, og det er faktisk lurt å følge litt med fordi det av og til dukker opp arrangementer som kan være interessante. Forfatterkvelder o.a. er helt gratis. Selv har jeg fått med meg noen arrangementer, og noen ganger skriver jeg også om dem på bloggen min.

Om Gerd Hammerstad:

Mandag denne uka fikk Lørenskog bibliotek besøk av Gerd Hammerstad, forfatteren av bl.a. "En klegg i klisjéenes dal" (2012) og cand.philol. med fagene engelsk, pedagogikk og litteraturvitenskap. I sin tid skrev hun hovedoppgaven "Alice Munro: A Make-Believe World?", der hun belyste nobellprisvinner Alice Munros unike behandling av temaet illusjon og virkelighet. Hammerstad har i mange år jobbet som lektor i engelsk og psykologi, og hun har skrevet lærebøker, noveller, petiter og dikthefter. Hun holder for tiden foredrag på biblioteker Østlandet rundt. (Kilde: Oppegård bibliotek - siden jeg faktisk ikke lenger fant noe om denne litteraturkvelden på Lørenskog biblioteks nettsider.)

Gerd Hammerstads foredrag hadde tittelen "En virtuell verden? På leting etter virkeligheten i nobelprisvinner Alice Munros forfatterskap."

Om Alice Munro:

Alice Munro (Foto: ukjent)

Alice Ann Munro (født Laidlaw 1931) har et internasjonalt ry som novellist. Hun mottok Nobels litteraturpris i 2013. 

Munro vokste opp i småbyen Wingham i Ontario, og det er verdt å merke seg at alle historiene som hun forteller i sine noveller, foregår nettopp her - i all hovedsak i etterkrigstidens Canada. 

Alice Munro giftet seg med James Munro, som hun fikk to døtre med. Her - dvs. i Vancouver i British Colombia - levde hun et overklasseliv hun ikke følte seg hjemme i. Hun flyttet til Victoria i 1963, startet opp firmaet Munro Books sammen med mannen sin, og senere fikk de en tredje datter. I mellomtiden skrev hun når hun hadde tid, og tid var virkelig ikke det hun hadde mest av på dette stadiet i sitt liv. 

I 1972 ble Alice Munro og ektemannen skilt, og hun flyttet da tilbake til Ontario. Her traff hun han som skulle bli hennes andre ektemann, Gerald Fremlin. De lever sammen fremdeles. Og med et skråblikk på bibliografien hennes, ser det ut til at hennes forfatteråre ble bedre ivaretatt i dette ekteskapet enn i det første ... Hun utga nemlig kun to bøker i sitt første ekteskap, og 17 i det andre. Så ble vel også barna større etter hvert. 

Kort om bøkene og prisene:

På Wikipedia finnes det en oversikt over alle bokutgivelsene som Alice Munro har bak seg. Her fremgår det at hun debuterte med novellesamlingen "Dance of The Happy Shades" i 1968. Hele 19 bokutgivelser har det blitt siden den gangen, og bibliografien inneholder til og med en roman ("Lives of Girls and Women" - 1971). 

Alice Munro er en meget prisbelønt forfatter.

Gerd Hammerstads foredrag om Alice Munro:

Biblioteksjef Berit Bjørklid introduserte foredragsholderen, og gledet seg over at en av hennes egne yndlingsforfattere skulle være i fokus denne kvelden. 

Gerd Hammerstad (Foto: RMC)

Alice Munro skriver både europeisk og for oss gjenkjennbart, og på et vis eksotisk siden handlingen tross alt er lagt til Canada. 

Hammerstad understreket at det finnes mange virkelig gode kvinnelige canadiske forfattere. En fellesnevner er at de skriver mye om villmarkslivet i Canada (Munro representerer i så måte et brudd med denne tradisjonen, siden hun skriver om småbylivet). Kvinnene i canadisk litteratur skriver annerledes enn menn, og dessuten annerledes enn andre kvinnelige forfattere. 

Alle personene i Munros noveller befinner seg i Wingham i Ontario, og akkurat dette fikk en del konsekvenser bl.a. for faren hennes, som ble truet på livet i sin egen hage. Det var ikke alle som skjønte at det hun skrev var fiksjon og ikke virkelighet ... 

I selve historiene blander Munro fantasi og virkelighet på en spennende måte, understreket Hammerstad. Dette kom hun nærmere tilbake til under foredraget sitt. 

Helt kort nevnte hun at farens pelsdyrfarm gikk dårlig og at moren fikk en kronisk sykdom. Alice Munro gikk på college, og giftet seg med en velstående mann. De fikk småbarn med en gang, og hun var derfor konstant på leting etter et bitte lite rom for seg selv slik at hun kunne skrive. Munro mener at dette har bidratt til at hun har skrevet noveller i hele sitt liv. De var håndterlige i formen, og mulig å gjøre ferdig under tidspress. 

Det var litt av en prestisje å få en novelle antatt i New Yorker (1968), men det klarte hun altså. Hammerstad viste frem faksimilen fra avisen, som hadde overskriften "Housewife Finds Time To Write Short Stories". 

Det har på en måte vært antatt at noveller ikke har samme status som en roman, men dette tilbakeviste Hammerstad ettertrykkelig. Hver av Munros noveller er så fulle av handling at hun ikke trenger å skrive romaner. Munros noveller er "som å gå inn i et hus, hvor man vandrer fra rom til rom". Munro bryter de tradisjonelle oppfatningene om hva som er tillatt i en novelle. Hun skifter fortellerstemme, og historiene er ikke nødvendigvis kronologiske. Vi kan tro at vi treffer hovedpersonen, men plutselig er vedkommende borte og det handler om en helt annen. Munro tar ikke novellen på alvor, i tradisjonell forstand, mente Hammerstad. 

I likhet med mange av kvinnene i novellene, giftet Munro seg inn i overklassen, men gikk lei. Hun passet ikke inn og livet kjedet henne. Hun skilte seg derfor, flyttet hjem og giftet seg med en annen. 

Hvorfor skrev Munro? Jo, fordi hun forsøkte å finne mening i det meste. Et hvert menneske forsøker å skape orden i kaos. Hva gjør vi da? Jo, vi sorterer, rydder, identifiserer og navngir. Målet er orden. 

Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)

Munro var tidligere også opptatt av gudstro. Hun vokste opp i et hjem hvor man ikke var opptatt av om Gud fantes eller ikke, og hun ønsket derfor å finne ut av dette. Hun ønsket ikke å "tro" - hun ville "vite". Det hun oppdaget var at kirken overhode ikke var opptatt av om det finnes en gud - det ble uten videre tatt for gitt. Det man derimot var opptatt av, var hvordan man kunne gjøre Gud fornøyd. Hun fant også ut at det finnes mange virkeligheter - både med og uten Gud. 

En måte å rydde opp i kaoset er å lage lister. Likevel kan man aldri helt kontrollere alt eller feste virkeligheten en gang for alle til ulike former for lister. Det finnes dessuten mange virkeligheter og parallelle sannheter. Noe handler om hva du velger å huske. Slik kan virkeligheten bli som å skrelle en løk, mente Munro. 

Et tema i Munros noveller er "hva er det vi egentlig har sett?" Det handler om illusjon og virkelighet - å skjelne mellom det du ser og det som er. Akkurat dette kverner Munro en hel del på i sine noveller. 

I novellesamlingen "Forunderlig er kjærligheten" (1986) (på engelsk "The Progress of Love") som inneholder elleve historier, er det en historie om en ung pike hvis mor skulle henge seg. I alle fall var det dette den lille piken så. Skrekkslagen løp hun av gårde for å finne faren sin, og underveis holdt hun på å bli både påkjørt og drept. Hun fant ikke faren, og vendte hjem - overbevist som hun plutselig var over at det var feil å dra fra moren. Da hun kom hjem, satt alle hos en nabo - også moren - og drakk kaffe og hadde det svært så muntert og lystig. Den lille piken skjønte ingenting, men historien om moren som skulle henge seg fulgte henne som et traume til langt opp i voksen alder. I et selskap kom en av søstrene hennes spøkefullt innpå "også du mamma, som liksom skulle henge deg ..." Det viste seg at dette var en spøk som moren hadde tenkt å gjøre overfor faren og ektemannen. Det den lille piken hadde sett og båret på i alle år, og som hadde preget henne sterkt, var altså en illusjon, noe som egentlig ikke hadde noe som helst med virkeligheten å gjøre ... Slik blir denne novellen nettopp et eksempel på hvordan Munro blander fiksjon og virkelighet i sine noveller. Hva skjedde egentlig? Skjedde det du trodde at du så? Eller var dette din tolkning og bare det - uten forbindelse med virkeligheten?

Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)

"Utsikten fra Castle Rock" (2006) er en slektshistorie og selvbiografi, som handler om virkeligheter som flyter sammen. Det handler om tåkelegging og synsbedrag, og ønsketenkning og sammenblanding. 

Noe av det som er vel så interessant med Alice Munros forfatterskap, er hennes beskrivelse av samfunnet versus individet. 

I denne konteksten er det viktig å være oppmerksom på hvilket verdensbilde canadierne har sammenlignet f.eks. med sine naboer, amerikanerne. Mens amerikanerne vokser opp med at alle problemer kan løses med å "go west", er dette diamentralt forskjellig for canadierne. De er nemlig omringet av fiender. Naturen - både geografien og værforholdene - er farlig i seg selv. I tillegg er det mange farlig, ville dyr i den canadiske villmarken. 

Kart over Canada)

Hvis man reiser vestover, kommer man dessuten til Hudson Bay, som er islagt det meste av året. 

Canada er derfor et land der man er nødt til å klumpe seg sammen, og man er avhengig av en gruppementalitet som tradisjonelt ikke har tillatt individet å ha egne ambisjoner. Man må ta til seg skikken der man er, og bygdedyret og janteloven lever i beste velgående. Man skal ikke stikke seg ut, og ikke tro at man er noe - dvs. helt motsatt av hva som er vanlig i et land som USA. Man snakker om The Garrison Mentality, som preger litteraturen i Canada sterkt. 

Mange av småbyene i Canada har egne parader. Da er det greit å sprade, men da gjør man det sammen med andre! Å sprade helt alene er ikke tilllatt. Dvs. man må "gjerne" prøve, men det har sin pris!

"Så hva gjør du dersom du er en ung pike og bor på et lite sted?", spurte Gerd Hammerstad. Jo, du har egentlig bare to valg. Enten kan du reise din vei, eller du kan ... gifte deg!

Hammerstad nevnte en morsom historie rundt boka som vi kjenner som "Tiggerpiken" (1978), men som på originalspråket heter "Who do you think you are?" Her tas nettopp janteloven på kornet. Da boka skulle utgis i USA, var det imidlertid helt umulig å bruke den tittelen. Amerikanere flest skjønner rett og slett ikke problemstillingen. "Men vi vet jo hvem vi er?" Som om dét skulle være et problem ... Mens tittelen klinger "godt og gjenkjennelig" på norsk - for her skal man nemlig ikke tro at man "er noe". (Skjønt det er mulig at denne holdningen er i endring ... men jeg vet ikke helt, jeg ...) I USA fikk boka tittelen "The Beggar Maid", og kanskje er dette årsaken til at den norske tittelen ble "Tiggerpiken"? 

Gerd Hammerstad
(Foto: RMC)

I novellene beskriver Munro en "nådeløs omsorg" og en "ondsinnet hjelpsomhet". Under dekke av å være "hjelpsom" er kvinnene egentlig nedlatende overfor hverandre. Særlig kommer dette på spissen i novellene som handler om overklassen, der kvinnene gjør en hel del av plikt og ikke av lyst, og kanskje avreagerer med å være ondskapsfulle overfor hverandre? Fordi det er den eneste måten de får ut frustrasjonene sine på? 

Munro hadde ingenting til overs for overklassen, og mente at penger kun er viktig for dem som ikke har dem. Dette preger som sagt novellene hennes. 

Det er for øvrig mye dualitet i spennet mellom middelklassen og overklassen. Vakre kvinner fra middelklassen ønsket gjerne å gifte seg inn i overklassen, men oppdaget fort at de ikke passet inn der. Da de forsøkte å vende tilbake til sin egen klasse, passet de ikke inn der heller ... Munro vet nok hva hun skriver om, gift som hun har vært med en mann fra overklassen selv, og som hun forlot for å vende hjem igjen. Hun skriver en del om denne problemstillingen. 

Ellers skriver Munro også om begrensningene som ligger i kjønnet. Mannen beskrives som et traust og uutgrunnelig menneske, som har en tung og vanskelig rolle. Mannen ignorerer problemene. Vil han ikke treffe deg mer, vel - så dukker han rett og slett bare aldri opp igjen. Hvis mannen blir forelsket, så blir han truffet av lynet. Det er ikke mulig å snakke ham til fornuft, for han er jo forelsket. Han bare tar en beslutning om å forlate deg, og så gjør han det. De forelskede kvinnene i Munros noveller er helt annerledes. Når de er forelsket, planlegger de, og de tenker og de tenker ... Hammerstad påpekte at det er mye lidenskap og dramatikk i Munros noveller, men egentlig lite varme og nærhet ... 

Og dermed var de tre tilmålte kvarterene som Gerd Hammerstad hadde fått til rådighet, over. Vi publikumere kunne uten videre ha hørt på henne i minst en time til! Hammerstad fremsto nemlig både som engasjert og kunnskapsrik, og dessuten som en levende forteller av de skjeldne! 

Jeg sier ja takk til flere slike foredrag ved Lørenskog bibliotek! Og det er fint at foredrag som dette legges utenom ordinær arbeidstid, slik at det er mulig å få dette med seg!

Jeg fikk uten tvil lyst til å lese med av Alice Monro! Selv har jeg bare lest "Alice Munros beste noveller i utvalg" og Lydbokforlagets lydbok-singel "Bjørnen gikk over fjellet". Begge er omtalt her på bloggen (det er bare å følge linkene). 

Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)

Stemningsfullt langs Langevann

(Foto: RMC)

Vinteren er en fascinerende årstid, og jeg blir aldri lei av å fotografere området rundt og i nærheten av Langevann i Lørenskog. Her er noen bilder jeg tok for et par tre uker siden. Jeg har valgt å gjengi dem i sort-hvitt - nærmest for ytterligere å understreke den nesten magiske stemningen i skogen og langs vannet. 

(Foto: RMC)

(Foto: RMC)

Anne B. Ragde: "Jeg har et teppe i tusen farger"

En forsonende roman om et mor-datter-forhold

Anne B. Ragde (f. 1957) har i årenes løp utgitt et imponerende antall bøker - ikke bare voksenromaner, men også bøker for barn. Dessuten er hun utgitt en hel del noveller. Jeg har tidligere omtalt syv av hennes bøker og en novelle her på bloggen min. 

I romanen "Jeg har et teppe i tusen farger" er det moren hennes Birte som står i sentrum for begivenhetene. Slik hun også gjorde det i den kanskje beste romanen Anne B. Ragde noen gang har skrevet - "Arsenikktårnet". Der omtales moren, som opprinnelig var dansk, riktignok som Ruby. 

Anne B. Ragdes mor er syk. Hun har lymfekreft og det går mot slutten av hennes liv. Nettopp dette at det går mot slutten får forfatteren til å ønske å skrive om moren sin. "Jeg har et teppe i tusen farger" har blitt en fragmentarisk historie om morens liv, sett med en datters øyne. En historie som lik et lappeteppe består av mange biter, som til slutt utgjør et hele.

Det er en sår historie som fortelles. Moren har aldri vært A4. Til det har utferdstrangen vært for stor. Alltid drømte hun om å reise, hvilket hun også gjorde hver gang anledningen bød seg. Inntil hun altså ble bundet av sine to barn og etter hvert også ble forlatt av sin mann. Dette opplevde hun så lammende og skamfullt at hun i lang tid overlot det meste av ansvaret til eldstedatteren Anne, som på den tiden var åtte år. Senere fulgte en periode hvor moren så seg nødt til å gå på sosialen. Da var nemlig alt omsettelig i heimen solgt unna. Som de fleste barn som må, laget datteren - dvs. Anne - seg strategier for å overleve. Som at det handlet om å kjøpe det billigste pålegget når det skortet på penger, og om å slå sammen brødskivene slik at ingen kunne se hvor dårlig stelt det var på matfronten. Når det er sagt, var moren en kløpper til å lage smakfull og delikat mat ut av "ingenting", men det kom senere.

Vi følger familien gjennom oppturer og nedturer, som på 1960- og 1970-tallet handlet om å få det til å gå rundt økonomisk. Etter hvert fikk moren jobb blant annet på en posefabrikk, men nøysomheten skulle prege resten av hennes liv - rett og slett fordi hun måtte. Hun var fattig. Hun tok heller ikke uten videre imot hjelp fra sin forfatterdatter, fordi hun hadde en forestilling om at det burde ha vært omvendt. Derfor gikk hun heller rundt i billig vintertøy og frøs enn å ta imot det hun opplevde som allmisser fra datteren. 

Selv om vi aner at mor-datter-forholdet ikke kan ha vært enkelt, beskriver Anne B. Ragde moren med ømhet og kjærlighet. Moren hvis største gleder her i livet var å lage velkomponerte måltider og lekre smørbrød av det lille hun hadde, som elsket å reise og som slukte alt hun kom over av god litteratur. Det er ikke verst å få til dette, for mer en gang aner vi mellom linjene at moren ikke var det vi ville betegne som "en god mor". Ikke en mor som satte barna i første rekke - ikke en gang da de var små. Til det var hun for opptatt av seg selv og realisering av egne drømmer. Kanskje var hun "bare" forut for sin tid? Den gangen forventet man imidlertid noe helt annet av en mor enn hva man gjør i dag. Den oppofrende morsrollen var et ideal, som man ble målt opp mot - mens det i dag er helt andre verdier som gjelder ...  

Ekstra smertelig er det å lese om det som skjer etter at moren ender på sykehjem i Oslo, nærmere bestemt på Furuset sykehjem. Moren som alltid har vært opptatt av smakfulle måltider, bys nå mat som ikke er egnet til å fremme apetitt overhode. Verre var det imidlertid at det ikke var noen forståelse for hvilken behandling lymfekreften faktisk krevde. "Vi driver ikke med massasje her!" fikk hun høre. Dessuten beskrives forholdene der verre enn hva hun og datteren opplevde en gang de reiste til Wien, og moren måtte ta til takke med et kommunalt sykehus fordi hun ikke hadde reiseforsikring ... Det handler om gardiner som ikke er hengt opp skikkelig, om et personale som ikke kan norsk, som er for fåtallig til egentlig å kunne ta seg av beboerne på en betryggende måte ... Og forfatteren som tidligere har fått med seg at forholdene på enkelte sykehjem er under pari og som har tenkt at "noe skal vel de gamle dø av til slutt uansett", opplever dette helt annerledes når det handler om hennes egen mor. Hun visste ikke at det var så ille! Så ille at hun faktisk endte med å anmelde sykehjemmet for å ha tatt livet av moren. Akkurat dette er likevel ikke det som har fått størst plass i boka, bare for å understreke dette! 

Selv om Ragde er utleverende i sin bok, som forlaget har valgt å kalle roman, merket jeg underveis at hun ikke uten videre ønsket å dele alt. Hun holder en hel del igjen, hvilket må være greit, tenker jeg. Litt verre er det at leieboere som ikke holdt helt mål, navngis ... Og jeg kjente også på det på måten svigerforeldrene fra hennes første ekteskap ble utlevert. Men: det er ikke hele liv som utleveres, men enkeltepisoder. 

Alt i alt fant jeg denne boka både interessant og fornøyelig, og innimellom også trist. Men altså mest av alt fornøyelig, tross alt. Moren hennes må ha vært et morsomt menneske å kjenne, selv om det sikkert har vært både på godt og vondt til tider. Samtidig skjønner vi at moren gjorde så godt hun kunne hele tiden, ut fra de ressursene hun til en hver tid hadde tilgjengelig. Ragde skriver godt og engasjerende, og underveis ville jeg bare høre mer. Sånn sett ble jeg skuffet da boka var over, for det kom så brått på. Frøydis Armand leste med god innlevelse, skjønt jeg denne gangen skulle ønske at det var en trønder som hadde lest boka. Kanskje forfatteren selv burde ha lest den? 

Jeg anbefaler boka - og spesielt lydbokutgaven - varmt!

Utgitt: 2014
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok) / Oktober forlag (papirutgaven)
Oppleser: Frøydis Armand
Spilletid: 8 t 25 min. (236 sider)
ISBN: 9788242161406 (lydfil)
ISBN: 978 82 495 1408 3 (papirbok)
Lydfilen har jeg mottatt fra Lydbokforlaget

Anne B. Ragde (Foto: Asger Simensen - bildet har jeg lånt fra Oktober forlag)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes - 15. august 2014 - Sterkt og utleverende fra Anne B. Ragde - Romanen «Jeg har et teppe i tusen farger» er et portrett av Anne B. Ragdes mor Birte. Hun ble kjent nasjonalt etter sin død i 2012 da Ragde og søsteren rykket offentlig ut mot uakseptabel behandling på et sykehjem i Oslo.
Den uverdige behandlingen av en alvorlig syk mor er en tråd i boken som veves inn i et tilbakeblikk på morens liv. Likevel er det ikke skildringene av morens siste tid som sitter igjen i leseren. Først og fremst er det som treffer det sterke portrettet av moren som mor, husmoren med stor H, som med en urkraft av styrke kjemper og sliter for et godt, anstendig liv for seg og sine døtre.
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 15. august 2014 - Mammas kamp - Ragdes mor representerer på et plan den første generasjonen som levde i en vedvarende opposisjons- og ungdomskultur. 52 år gammel satte hun seg fore å haike fra Trondheim til Istanbul, det fremgår at dette ikke var spesielt eksentrisk til henne å være. Hun var opptatt av samtidslitteratur til hun døde. Og hun fulgte tilstrekkelig med på trendene i samfunnet til å internalisere nye krav til morsrollen, krav hun ikke selv hadde oppfylt og som hun bebreidet seg selv for.
Den alminnelige beretningen om den dårlige mor får her en svært tidsmessig vri, datteren har gått videre i livet, mens moren higer, nesten masochistisk, etter å bli fortalt at hun ikke ga nok kjærlighet i oppvekstårene.
- Klassekampen v/Bjørn Ivar Fyksen - 16. august 2014 - En mors oppgaver - «Jeg har et teppe i tusen farger» er en forsonlig og godlynt bok, og det ser jeg i dette tilfellet på som en kvalitet. Målt opp mot Cecilie Engers «Mors gaver», som det er naturlig å sammenlikne med, kommer riktignok noen svakheter til syne: Der Enger med stort utbytte benyttet morens detaljerte gavelister som utgangspunkt for å diskutere familierelasjoner, omsorgsuttrykk, minner, tap og affeksjon, mangler Ragde et liknende overordnet grep som hever refleksjonsnivået ut over det personlige mor – datter-forholdet. Ragdes komposisjon følger lappeteppeprinsippet – sewing every piece with love – men det enkle og umiddelbare i uttrykket er kledelig for det avklarte forholdet til moren som hun formidler.
Ragdes stilistiske register gjør sant nok ikke at leseren krøller seg sammen under teppet i litterær fryd, men der hennes forrige roman – «Jeg skal gjøre deg så lykkelig», som også i stor grad handlet om husmødre – opplevdes som fryktelig karikert i persontegningene, gjør ømheten overfor moren at denne romanen kjennes både relevant og sann for leseren. Vi har alle en mor, og det er noe oppløftende ved den manglende bitterheten over morens emosjonelle begrensninger.
- Aftenposten v/Toril Sæther - 8. september 2014 - Varmt og humoristisk om mor - Jeg har et teppe i tusen farger er Anne B. Ragdes roman om moren Birte. Moren døde i 2012, noe som fikk stor oppmerksomhet i mediene. Anne og søsteren politianmeldte en bydel i Oslo for tjenesteforsømmelse etter behandlingen moren fikk på et sykehjem.
Boken fungerer på tre plan: som et portrett av moren Birte, som en skildring av forholdet mellom mor og datter og som et oppgjør med eldreomsorgen i Norge. Sorgen og fortvilelsen over den uverdige behandlingen moren ble utsatt for, veves inn i fortellingen.
- Reading Randi - 15. oktober 2014 - Det er mye positivt å peke på ved denne romanen - det var nesten slik at alt dette positive overskygger det som ikke fungerte så bra - nevnes bør det også: Noen vil nok mene at denne til forskjell fra Arsenikktårnet (min Ragde-favoritt) har et muntlig kaotisk og rotete preg - ( men det kan på sin side symbolisere at slik er selve livet også…..) - det er mye "løst" prat, og detaljer - ganske "chatty" til tider, en god del trivialiteter og bagateller tar mye plass i romanen, - og så ble den kanskje vel nærgående og privat (noen vil vel si at det var litt av charmen ved romanen). Om man er nysgjerrig på Anne B. Ragdes private liv, så er romanen i tillegg til en hyllest til moren også en slags biografi på forfatterens liv.De litterære kvalitetene man finner i Arsenikktårnet, var ikke helt "der" i denne romanen, men alt i alt velger jeg å fokusere på det jeg fant mest positivt i romanen, og gir den derfor et solid terningkast:4
- Artemisias Verden - 8. oktober 2014 - En nydelig hyllest fra en datter til sin mor - Jeg har et teppe i tusen farger er en bok som er rask å lese, fordi den er så gripende at en bare må lese videre. Den veksler i tid, frem og tilbake, er vevd så fint sammen, og berører så mange følelser. Den gir også et tidstypisk bilde av en oppvekst på 60- og 70-tallet, med utedo i boligen i Kongens gate for eksempel. Eller fra blokka de bodde i på Moholt, før foreldrene ble skilt.Mor Birte som visste at Anne skulle skrive bok om henne, en annerledes bok enn Arsenikktårnet, som også handlet om moren og bestemoren, men med fiktive navn, rakk ikke selv å lese boka før hun døde. Hun hadde nok sikkert satt pris på denne.
Anne B. Ragde har skrevet en nydelig hyllest til sin mor. En bok som er varm og nær, uten å bli for sentimental eller navlebeskuende. Anbefales på det sterkeste.
- Tine sin blogg - 24. august 2014 - Når Birte får diagnosen lymfekreft har hun ikke lenge igjen. En tid tilbringer hun på Stovnerskogen sykehjem, men der får hun ikke være lenge og havner i helvete, også kalt Furuset sykehjem. Det er ikke sykdommen eller behandlingen fra det offentlige Anne B. skriver om, men den anklagende fingeren kommer tydelig frem i de små innblikkene vi får. Historien om fysioterapeuten som ikke ville massere de ømme føttene som var fylt opp av lymfe, fordi foten hadde blitt stående på gulvet hele natten, rystet meg.
- Betraktninger - 20. oktober 2014 - Dette er en vakker roman. Vakkert skrevet, respektfullt utført og skremmende aktuell! Jeg ble oppslukt i Ragdes minner. Om bryllupet moren tok opp lån for å ordne, om naboen i første etasje og om den fraværende faren. De er alle beskrevet på en så stemningsfull måte, samtidig som reelle følelser kommer frem. Birte får plass til å fortelle, til å tenke tilbake samtidig som Ragde forteller om en kvinne som ikke vil eie noe. Som mens de har dårlig råd selger alt de har og som da hun blir gammel rydder alt ut og kaster album og pynteting, men som alltid beholder bøkene. Bøker har en stor plass i Birtes liv og hun leser mye. Der kan jeg virkelig kjenne meg igjen. Hun går til biblioteket og låner store hauger bøker og er stadig oppdatert.
- Bøker & Bokhyller - 19. august 2014 - Jeg leste i et forfatterintervju i forbindelse med boklanseringa at det hun ønsket med boka, var å vise at Birte var så mye mer enn en syk gammel dame. At hun var et menneske som hadde strevd og levd. At hun var verd mye mer enn det helse-norge gav henne de siste månedene hun fikk.
Konklusjon:En fargerik vev og et truverdig og tankevekkende tidsbilde.
En datters nydelige kjærlighetserklæring og takk til en bemerkelsesverdig mor.
Det skulle vel ikke være noen tvil, men for ordens skyld: Les!!
- Rita leser - 25. november 2014 - Egentlig er jeg ganske usikker på hva jeg tenker om disse bøkene som skal fortelle om en forfatters eget liv og oppvekst. Spesielt siden det tross alt bør ha skjedd noe (gjerne negativt) spesielt for at det i det hele tatt skal bli en interessant historie å fortelle.Men jeg lar meg fange i historien også, lar meg til tider provosere av Birtes noe uortodokse, egoistiske liv og tankesett. Så slik sett har vel Ragde truffet noe i meg med denne boken.
- Min bok- og maleblogg - 10. oktober 2014 - Jeg liker Anne B. Ragdes måte å skrive på. Hun er direkte, skriver lettfattelig uten mange krumspring, og hun skriver med hjertet! Og så er det alltid mye humor med i bøkene hennes. En bok jeg gjerne anbefaler!

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Hiromi Kawakami: "Merkelig vær i Tokyo"

Ny japansk forteller-stemme for norske lesere

Hiromi Kawakami (f. 1958) er en av Japans mest populære forfattere. Forlaget har på sine nettsider presentert henne på følgende måte:

"Hun debuterte i 1994 og har skrevet bøker i flere sjangre. Kawakamis forfatterskap er anerkjent og hun har vunnet flere priser for bøkene sine. For Merkelig vær i Tokyo vant hun i 2001 den store Tanizaki-prisen - Japans største - og ble nominert til Man Asian Literary Prize og Independent Foreign Fiction Prize. Merkelig vær i Tokyo er oversatt til 19 språk."

I følge Wikipedia foreligger en håndfull av Kawakamis bøker på engelsk. "Merkelig vær i Tokyo" er en av dem, og denne (med originaltittelen "Sensei no kaban") har fått tittelen "The Teacher´s Briefcase" på engelsk. "Merkelig vær i Tokyo" er den første av Kawakamis bøker som er oversatt til norsk. 

Jeg ser at  forlaget sammenligner Hiromi Kawakami med Haruki Murakami.  Jeg synes at det er uheldig med slike sammenligninger, fordi det kan lede leserne til å tro at Kawakamis bok faller innenfor genren magisk realisme. Det gjør den nemlig ikke. Når det er sagt har Murakami også skrevet romaner som ikke faller inn under genren magisk realisme, men det er ikke til å komme forbi at det er nettopp magisk realisme han først og fremst forbindes med. Personlig tror jeg at lesere som liker Murakami vil elske Kawakami, men at det vil også mange lesere som ikke liker Murakami gjøre ... Selv sier jeg ta takk til begge to. 

Handlingen i "Merkelig vær i Tokyo" er ganske enkel. Boka handler nemlig om Tsukiko som ofte sitter alene på en bar og drikker. En dag støter hun på en gammel lærer fra videregående. Det har gått noen år siden sist de traff hverandre, for Tsukiko har i mellomtiden blitt 38 år gammel. Læreren - en mann hun kaller Sensei, men som egentlig heter Harutsuna Matsumoto-sensei - er 30 år eldre enn henne. 

Tsukiko og Sensei avtaler aldri når de skal møtes i denne baren, men i tidens løp støter de på hverandre ved jevne og ujevne mellomrom. Samtaleemnene handler om det nære, om her og nå, ofte om det de spiser eller drikker. Som regel går det i sake - store mengder sake. Og øl. 

Vi satte oss på en benk og åpnet matboksene. Lukten av kimchi steg med det samme vi tok av lokket. 

"Bestilte ikke du spesial, Sensei?"

"Jovisst gjorde jeg det."

"Hva er egentlig forskjellen på spesial og vanlig?"

Vi bøyde oss over boksene i kor, først over den ene, og så den andre. 

"Ikke stort, later det til." sa Sensei muntert. 

Jeg drakk teen langsomt. Selv om det blåste, var det tross alt midt på sommeren, så det smakte. Den kalde teen gled fuktig ned i svelget." (side 21)

Historien om møtene mellom Tsukiko og Sensei fortelles med en slags langsom varsomhet, og det handler mye om sanselige opplevelser i matveien, og heller lite om sanselig fysisk kontakt mellom de to. Og det til tross for at Tsukiko etter hvert viser seg å ha varme følelser for den tredve år eldre læreren sin ... Hvorfor holder han egentlig igjen? For det er vel ikke bare aldersforskjellen som gjør at han ikke tar imot den noe ubehjelpelige kjærligheten Tsukiko har å by ham? Det ligger hele tiden noe subtilt mellom dem, to ensomme og skibbrudne som treffes, uten egentlig å ha behov for noen andre enn seg selv, og som likevel blir trukket mot den andre, uten at de egentlig skjønner selv hva det handler om. Kanskje et slags storbyfenomen, der det kjente føles litt tryggere enn alt det andre, noe som kan få enkelte (les: Tsukiko) til å forveksle dette med kjærlighet? Hvis det da ikke nettopp er kjærlighet det hele handler om?

Selv om det av til blir altfor mye sake-drikking, er det liten tvil om at de to deler en stor og inderlig interesse utover drikkingen, nemlig interessen for kulinariske matopplevelser.

Han la en liten klatt wasabi på en abaloneskive med pinnene og dyppet den i soyasaus. Han tygget langsomt. Han hadde en gammel manns munn når han tygget. Jeg tok en skive og tygget selv. Jeg hadde fortsatt en ung kvinnes bunn. Brått ønsket jeg så sterkt at den hadde vært en gammel kvinnes. 

Shabushabu av blekksprut. Sashimi av abalone. Kjempetrauskjell. Flathodefisk. Kokt sjøkneler. Friterte kongereker. Rett på rett ble satt foran oss. Et sted omkring flathodefisken begynte Senseis spisepinner å bevege seg langsommere. Han tippet sakebegere lett til munnen, drakk i små slurker. Jeg hev meg over maten etter hvert som den ble satt pp bordet, pratet lite og drakk mer. 

"Var det godt, frøken Tsukiko?" spurte Sensei i samme tonefall som til et barnebarn med voldsom matlyst. 

"Mm," svarte jeg, før jeg sa med litt større innlevelse: "Veldig godt."  (side 141)

Historien om Tsukiko og Sensei kunne fort blitt sukkersøt, om det ikke var for at replikkvekslingen dem i mellom er alt annet enn klissete. Tvert i mot handler det om nøktern faktautveksling, og en gang Tsukiko tar opp at hun elsker Sensei, blir det bare kleint. Dette forhindrer imidlertid ikke at de blant annet havner på kirsebærfest, på sopptur og på en tur til en øy. Med lun humor skildres disse to som skjebnen på et vis har ført sammen. 

Kawakami skriver med en letthet det er få forfattere forunt å beherske så elegant som hun gjør. Hun er både stilsikker og trygg på romanens figurer, slik at vi kjenner at de er troverdige. Det stillfarne og stemningsfullte i boka har blitt sammenlignet med Sofia Coppolas "Lost in Translation", en film jeg i sin tid fant svært oppskrytt. Men kanskje var jeg ikke i den rette stemningen den gangen, og burde gi filmen en ny sjanse? 

Jeg snakker til ham, og noen ganger svarer det fra oppunder taket, frøken Tsukiko. Sensei, jeg har begynt å trekke tofuen sammen med torsk og kronkrageblader, slik du lørte meg. Jeg håper vi møtes igjen, Sensei. Når jeg sier det, svarer Sensei oppunder taket, vi møtes igjen, frøken Tskukiko, helt sikkert. 

På slike kvelder åpner jeg Senseis mappe og ser ned i den. Et tomt rom brer seg, fylt av ingenting. Et tomt ingenting som brer seg, stadig innover ....

Kanskje var det de litt drømmeaktige sekvensene av boka jeg likte aller best, der bokas jeg-person, Tsukiko, snakker med seg selv og filosoferer over det hun gjør - med en sjelden innsikt i seg selv og sine beveggrunner - eller mangel på sådanne ... Og så er det alltid forbundet med smerte å lese om uforløst kjærlighet. 

Jeg likte denne lille, stillferdige romanen svært godt! Det eneste jeg beklager er at den var så altfor kort.

Jeg håper det kommer flere oversettelser av Hiromi Kawakamis bøker! Og så gleder jeg meg over at det stadig dukker opp nyoversettelser av spesielt japanske bøker for tiden! Som f.eks. "Søstrene Makioka" av Jun'ichirō Tanizaki, og nå denne av Hiromi Kawakami!

Utgitt i Japan: 2001

Originaltittel: Sensei no kaban

Utgitt på norsk: 2015 

Oversatt fra japansk: Magne Tørring

Forlag: Forlaget Press

Antall sider: 196ISBN: 978-82-7547-687-4

Denne boka har jeg kjøpt selv.

Hiromi Kawakami (Foto: Lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:

- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 30. januar 2015 - Forelska i læreren - Romanens eleganse ligger først og fremst i den avslappede oppbygningen: Dempet, men lettbent forteller Tsukiko om hvordan Sensei stadig dukker opp der hun er og omvendt, inntil en uuttalt samhørighet er etablert. Fellesskapet beskrives nøkternt, men inntrengende nok: «Jeg hadde vært alene. Jeg hadde tatt bussen alene, gått i byen alene, handlet alene, drukket alene. Og det hadde egentlig ikke vært så annerledes enn når jeg var sammen med Sensei. Slik sett var det ingen grunn til å måtte være sammen med ham, likevel føltes det riktigere å være det». To skip i natten, kunne man mer forslitt også kalt disse typene, for parallellen til møtet i Sofia Coppolas Tokyo-film «Lost in translation» er slående.

- Morgenbladet v/Carina Beddari - 22. januar 2015 - Sake og singelliv - Sarkasmen veier heldigvis opp for det søte når to pessimister finner hverandre ved bardisken.

- Aftenposten v/Ellen Sofie Lauritzen - 31. januar 2015 - Samtaler over sake - Endelig en japansk roman på norsk fri for snakkende katter, fuktig kjønnshår og jazz! De som leter etter en ny Murakami vil muligens bli skuffet av Merkelig vær i Tokyo, men tro meg på dette: Hiromi Kawakamis roman er et særdeles behagelig bekjentskap. Den lister seg over sidene, blyg og stillfaren.
- Les mye - 18. april 2015

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.