Arne Schrøder Kvalvik: "Å leve, lever, har levd - Et møte med alderdommen"

Om alderdommen

Det er litt over tre år siden Arne Schrøder Kvalvik kom ut med sin debutbok "Min fetter Ola og jeg". Her skrev han om samtaler han hadde med fetteren sin Ola, som ble født med en uhelbredelig sykdom (spinal muskelatrofi). Ola ble spådd et kortvarig liv, men slik skulle det heldigvis ikke gå. Hva var det som gjorde at Ola kjente på at livet var verdt å leve? I boka fikk Kvalvik frem en del refleksjoner - på godt og vondt - og dette grep faktisk også inn i hans eget liv og syn på ulike problemstillinger. Boka hadde den samme effekten på oss lesere. I alle fall på meg. 

I boka "Å leve, lever, har levd" skriver Kvalvik om alderdommen. Selv har han tre barn, som bærer navnene Alva, Nova og Luna. Han og kona Ida bor på Nesodden. I boka hans treffer vi to aldrende mennesker; Rigmor på 87 år, som er leder for Nesodden pensjonistforening, og Torvald, Nesoddens eldste mann som er godt over 90 år. Begge bor alene - sistnevnte uten gjenlevende familie. 

Møtene med de to eldre menneskene krever at forfatteren er til stede på deres premisser, fullt og helt. Her nytter det ikke å rushe på temaer. At forfatteren selv er noe tilbakeholden av natur, og må "mote seg opp" for å ta kontakt, tilfører historien noe sjarmerende og litt sårbart. Han byr på seg selv og sin egen historie, ikke minst i forhold til sin egen farmor fra Nordvestlandet, som han har hatt heller lite direkte kontakt med i de siste årene. 

Verken Rigmor eller Torvald er det vi oppfatter som gjennomsnittsmennesker. De er noe for seg selv - på hver sin måte. Begge er så gamle at de har opplevd krigen. Rigmor med en far som var nazist, og Torvald som en som ble arrestert og torturert. Prisen han betalte var at han ikke kunne få barn etterpå. 

"Den skal ikke være unaturlig, døden. Ikke oppe på Nordvestlandet. Og ikke i barndomsalbumet mitt, i hvert fall. "Folk kommer - og folk går", sa bestefar til meg en gang, det var noen år før han selv døde. "Gamle dør, konger dør, barn dør og pappaer dør. Så det er best å leve mens man lever", sa han mens han så på tv-en ..." (side 44)

Frykter de gamle døden? vil forfatteren gjerne vite. Rigmor lever som om døden ikke angår henne. I en alder av 87 har hun kjøpt en leilighet som ikke en gang er oppført. Ja, tomten er ikke en gang gravd ut. Samtidig innser hun at det skjer ting med helsen hennes. Som da hun etter en kjip episode må innse at hennes tid som bilsjåfør definitivt er over. Da hadde en kjørelærer filmet kjøringen hennes, og skaffet bevis for hvordan hun vinglet i kjørebanen. Han truet med å levere filmen til politiet ... Torvald på sin side har ordnet alt som ordnes kan i forbindelse med sin fremtidige død. Han har så og si regissert sin egen begravelse på forhånd. Torvald er fullstendig forsonet med at han en dag kommer til å dø. Han bor fremdeles hjemme i sitt eget hus, men selv om han er sprek alderen tatt i betraktning, preges han av at han ikke lenger får til alt han klarte med letthet da han var yngre. 

Forfatteren forteller underveis om en kusine som forsvant i elva da hun var i tenårene. En hendelse hennes foreldre aldri kom over ... Fortellingen minner om hvor skjørt livet faktisk er, og hvor fort det vi i dag tar for gitt, plutselig kan bli revet fra oss. 

"Livet er ikke rettferdig. Det kan jeg si. At det er tilfeldig. At hendelser vi tror er små, fort kan være de store. At tilsynelatende ubetydelige øyeblikk tiår senere kan ha formet hvem vi har blitt. Hvem vi er. ...

Vi tar uendelig mange valg gjennom et langt liv. Små og store, ubetydelige og avgjørende. Og mon tro om det ikke er i de små detaljene at det er lettest å finne mening. I smørblomstene ved bensinstasjonen. I duskregnet som legger seg over ansiktet. Og at det er dem vi må verne om. De korte glimtene. Ikke bare når vi er glade og oppspilte, men også når vi befinner oss i vår skjøreste tilstand. Holde rundt hverandre når stormen raser. Bry oss om hverandre så godt det lar seg gjøre. Så godt vi klarer. Og jeg vet ikke, jeg, om det er min dragning mot livet eller min redsel for ikke å ta del som gjør at jeg nå har fått øynene opp for de eldre rundt meg. Alle disse levde livene på senteret her nede, på biblioteket, på bussen. De beveger seg som vinden, nesten, eller som gaupa i skogen." (side 136)

Det hele blir en påminnelse om at det er viktig å høre på de eldres historie - før det er for sent. For det er snart for sent. "Det er det som er med alderdommen. Og jeg begynner å bli redd, merker jeg, for at noen skal falle fra." (side 137)

Det jeg fant aller mest interessant i boka er måten Kvalvik nærmer seg Rigmor og Torvald på. Han spiser vaflene han får servert, selv om han egentlig ønsker å være forsiktig med kaker og den slags. Kanskje av frykt for å såre Rigmor og for at han ikke skal få høre hennes historie? Torvald er overbevist om at han ikke er noe interessant kasus for prosjektet hans, men likevel får Kvalvik ham på gli´. Torvald forteller historien og tortur under krigen, en historie han egentlig hadde pakket bort i hukommelsen for mange ti-år siden. Rigmor forteller om hvor stigmatisert hun ble på grunn av farens tilknytning til nazismen, og hvor fæle de voksne var mot henne. Hun kunne ikke velge bort sin egen far, og hun hadde samtidig ingen befatning med nazismen selv. Like fullt skulle dette stigmaet forfølge henne i årene etter krigen. Det er liten tvil om at Kvalviks forsiktige tilnærming og undring er medvirkende til at de begge åpner seg for ham slik de gjør. 

Kvalviks fortellerstil er godt gjenkjennelig fra hans første bok. Han er personlig, han reflekterer godt over det han opplever i sin kontakt med de eldre, og han byr på en lun, fin humor mellom linjene. Jeg kjente f.eks. at jeg ble sittende og smile når han lurte på om ikke dagene ble veldig, veldig lange for Rigmor, som gjerne sto opp midt på natta fordi hun ikke fikk sove. Rigmor på sin side stilte seg undrende til hele spørsmålet. Hun kjente konstant på at hun hadde så dårlig tid. Tiden gikk jo så fort. Dette kjente han behov for å sjekke ut med sin egen farmor. Og joda. Hun hadde det på den samme måten. Så kanskje er det bare slik - at tiden går fortere og fortere jo eldre vi blir?


Det er en riktig skjønn bok Arne Schrøder Kvalvik har skrevet. Det eneste jeg beklager er at boka ikke er tykkere og inneholder enda flere historier. Akkurat dette skuffet meg. Så ærlig må jeg tillate meg å være. For jeg ville jo gjerne hatt mer! Enda flere historier fra flere eldre mennesker! Det er jo den veien det går ... at vi blir eldre - hvis vi er heldige ... Og da er det spennende å finne ut hva som faktisk venter oss langt der fremme et sted ... 

Jeg anbefaler denne varme, lille boka! Den er både lettlest, underholdende og interessant! 

Utgitt: 2018
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 198
ISBN: 978-82-489-2233-9
Jeg har fått tilsendt et leseeks. fra forlaget

Arne Schrøder Kvalvik (Jeg har lånt bildet fra forlaget)

Anne Bitsch: "Brev til en ufødt datter"

Les Anne Bitsch´ essay og bli litt klokere!

Det er litt mer enn et halvt år siden jeg leste Anne Bitsch´ sterke selvbiografiske bok "Går du nå, er du ikke lenger min datter". Boka gjorde et så sterkt inntrykk at jeg selvsagt måtte få med meg denne siste bokutgivelsen, som er et essay skrevet som et brev til en datter forfatteren aldri har fått. Derav tittelen "Brev til en ufødt datter". Anne Bitsch har valgt ikke å få barn fordi hun ikke har stolt på sin egen foreldrekompetanse, etter en dysfunksjonell oppvekst uten gode foreldreforbilder. 

"Kjære Emma.

Jeg skriver til deg som datteren jeg aldri fikk. Min ufødte datter. De siste årene har jeg tenkt mer på det enn før, hvordan det ville vært å være mamma. Kanskje fordi det snart er for sent. Her, ved inngangen til 40-årene, er min fruktbarhet på hell. Det skjer noe inni en da, når valget om å bli forelder eller ei ikke lenger kan utsettes. Man begynner å se rundt seg, på andre mødre og fedre. Hvordan mestrer de oppgaven? Hva gleder de seg over? Hva bekymrer de seg for?" (side 7)

Siden Anne Bitsch er forsker og har skrevet en doktorgradsavhandling om rettssystemets håndtering av voldtektssaker, har hun vært vitne til mange brustne illusjoner og tapte drømmer hos unge kvinner. Kvinner som egentlig burde ha hele livet foran seg - med mange spennende valgmuligheter. Slik er det imidlertid ikke for disse kvinnene. Erfaringene har gjort at forfatteren har kjent et økende behov for å henvende seg til et ungt menneske, og fortelle hva livet har lært henne. "Hvordan kan man vinne livet tilbake etter overgrep?" (side 9)

"Når den formelle likestillingen er vunnet, påføres enkeltindividet skyld og ansvar for at han eller hun ikke lever fritt. Og ansvar og skam, det henger nøye sammen. Tilbake i 1986 spådde en av den norske kriminologiens store bautaer, Nils Christie, at vi kunne vente oss nye former for påføring av skyld og skam i takt med at kvinner fikk mer økonomisk frihet. Som han skriver i artikkelen "The ideal victim", er likestillingen paradoksal i den forstand t den bidrar til at kvinner i større grad kan gjøre krav på status som ofre, samtidig som det blir vanskeligere å iscenesette seg som svak og verdig trengende på en tillitsvekkende måte." (side 10)

Tidlig i boka nevner Anne Bitsch et møte med Vigdis Hjorth, der de diskuterte spørsmålet om balansen mellom forfatterens kunstneriske frihet og privatlivets fred. Vigdis Hjorth hadde året før kommet ut med "Arv og miljø", mens Anne Bitsch selv nettopp hadde utgitt sin selvbiografiske bok om en oppvekst med en psykisk syk og alkoholisert mor. "Opp gjennom tiden har hensynet til privatlivets fred undertrykket mange historier som burde vært behandlet som et offentlig og politisk anliggende." (side 14) De snakket om forløsningen ved å skrive og ta sin egen historie alvorlig, men også om risikoen for å bli avvist. 

"At overgrep ikke gjøres til en privatsak, men til et offentlig anliggende, innebærer en anerkjennelse av at det er kollektive og strukturelle løsninger som må til for å få bukt med de krenkelsene vi opplever. Derfor har kvinnebevegelsen oppfordret kvinner til å stå frem og berette fra sine personlige liv. En av dem som har gjort dette best, er den danske forfatteren Suzanne Brøgger, som i 1973 debuterte med Fri oss fra kjærligheten." (side 14)

I nyere tid er det hashtaggen #metoo, som den amerikanske skuespilleren Alyssa Milano la ut på twitter i oktober 2017, som har skapt størst bølger i offentligheten. Her oppfordret hun kvinner som hadde opplevd seksuell trakassering og vold til å stå frem med sine historier. Det som senere skjedde, vet vi alt om. Men vi vet ikke hvilke senvirkninger denne kampanjen eller revolusjonen vil ha for kvinners situasjon i fremtiden. Media har en tendens til å ødelegge de fleste historiene, fordi begjæret etter å selge historiene nærmest innebærer et nytt overgrep overfor de kvinnene som faktisk har valgt å stå frem og gi ofrene noen navn og ansikter å relatere problematikken til. De fleste ender opp med å angre i ettertid. Det er nemlig ikke veldig kult å bli stemplet som "offer" for all fremtid. Folk flest er dessuten slik laget at de tenker "men hva var ditt bidrag?" En annen sak er at at hele #metoo etter hvert har blitt vannet ut med historier om klein sjekking av i utgangspunktet likeverdige parter. Dermed mistet vi viktige mannlige, men også kvinnelige støttespillere på veien. #Metoo handler om makt og angsten for konsekvensene ved å si nei - ikke om klein sjekking. 

"Kanskje er det på grunn av denne oppveksten og disse erfaringene at jeg frykter at #metoo skal dø ut som en serie bekjennelser som aldri førte til at flere menn engasjerte seg i kjønnspolitikk eller at vi grep sjansen til å se fremover? Jeg tror tiden er inne til at kvinner gjør langt mer enn bare å sette ord på de vonde følelsene og skammen som følger med å leve med seksuell trakassering og overgrep. For revolusjoner skapes ikke av misnøye alene, men av at mennesker finner sammen og formulerer hva de drømmer om og lengter etter. Vi må også beskrive hvordan vi har skapt glede i eget liv og erobret det, til tross for urettferdighet." (side 19)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra boka, som har svært høy sitatfaktor. I essayet får vi høre om mestring og nederlag , om hvordan man kan tåle svært mye motgang i livet og likevel reise seg og få til et godt liv. Man er ikke dømt til å være offer resten av livet, selv om man har opplevd mye vondt. For å få dette til trenger vi hverandre, og det er nødvendig selv å strekke ut en hånd for å få den omsorgen man trenger - ikke sitte å vente på at noen skal forstå av seg selv at man trenger dem. Vi må heie på hverandre og gi hverandre mot til å våge oss ut i det ukjente. Og unngå alt som holder oss nede, enten det er andres misunnelse og/eller sjalusi, vil jeg gjerne legge til ... Misunnelse og sjalusi kommer i mange ulike forkledninger, men man merker det likevel godt. I lengden er det helseskadelig.

"I mitt private og politiske liv har jeg erfart at man ikke må undervurdere betydningen av kvinnelig vennskap og søstersolidaritet. Det kan være en mektig kraft som hjelper en å overleve når man mest av alt har lyst til å gi opp. Men jeg har også hørt dette: det finnes menn som vil kjempe likestillingskampen, side ved side med kvinnene. Menn som utfordrer andre menns drittholdninger. Menn som respekterer ens intellekt. Menn som kan bli gode venner. Menn som respekterer ens intellekt. Menn som ikke syns at en kvinnekropp som nyter og begjærer, er en trussel. Menn som godt tør å være nære og intime. Menn som ikke forlater en, selv om man er sårbar og trenger dem. Livet har så vanvittig mye bra å by på." (side 99-100)

Det kjentes i begynnelsen litt rart med en navngitt fiktiv person som adressat for et slikt brev, men det gikk fort over. Etter hvert kjente jeg faktisk at det fungerte riktig godt. Anne Bitsch´ forskerbakgrunn og egne livserfaringer preger fremstillingen av stoffet sterkt, utelukkende på en berikende måte. Det at hun selv har en hel del erfaringer gjør at hun ikke blir for teoretisk, men fremstår med sterk troverdighet. Dessuten skriver hun fabelaktig godt! Med klokskap, innlevelse og humor innvier hun oss i tankene hun har gjort seg rundt kvinners situasjon i dag. Anne Bitsch har et optimistisk grunnsyn, og dette preger fremstillingen. 

Selv er jeg nok litt mer bekymret for fremtiden enn hva forfatteren av essayet er. Det jeg spesielt tenker på er at guttene taper i skolesystemet vårt i dag, og blir forbigått av de flinke jentene. Hvordan vil dette slå ut på samspillet mellom kjønnene? Når kvinnene er verbalt sterke, mens flere og flere menn vil komme til kort med ord? Dette rokker ved idealtanken om to likeverdige parter. Når ordene kommer til kort, kommer gjerne volden ... Heldigvis forsker Folkehelsedirektør Camilla Stoltenberg for tiden på problematikken rundt gutters synkende skoleprestasjoner sammenlignet med jenter. Dette vil gi oss verdifull kunnskap om hva som skal til for å snu trenden. Vi kvinner ønsker jo ikke at mennene skal tape i skolesystemet. Vi ønsker oss likeverdighet! Likeverdighet er nemlig en grunnleggende premiss for å skape god balanse mellom kjønnene. 

Jeg anbefaler Anne Bitsch´ essay sterkt! Les det og bli litt klokere! 

Utgitt: 2018
Forlag: Spartacus 
Antall sider: 110
ISBN: 978-82-430-1197-7
Jeg har kjøpt boka selv.

Anne Bitsch (Fotograf: Einar Aslaksen)

Berit Nordstrand: "Tarmens medisin"

Pageturner om tarmen!

Berit Nordstrand (f. 1966) er en norsk lege med spesialisering innenfor farmakologi og rus- og avhengighetsmedisin, forfatter og foredragsholder. Hun har utgitt flere bøker om kosthold og helse. "Tarmens medisin" er hennes siste bok. Denne handler kort og godt om en 6-trinnsmetode for å endre tarmfloraen og få store helsegevinster av dette. 

Boka er delt inn i fem deler. Den første delen handler om tarmens medisin, og tar for seg tarmens funksjon, konsekvensene av en svekket tarmbakterieflora (forvirret immunforsvar), og hvordan man løser utfordringene med dårlig tarmhelse. I andre del presenteres 6 trinn for bedre tarmhelse. I del tre presenteres oppskrifter på alt fra fermentering av grønnsaker til baking av surdeigsbrød. Del fire har overskriften "Nødhjelp" og handler om irritabel tarm, autoimmune lidelser, ADHD og autisme, depresjon, demens og nevrogenerative lidelser. Del fem inneholder sjekklister for ulike lidelser, dvs. hvilke prøvesvar som kan være relevante for evt. å utelukke eller bekrefte mangelsykdommer før man tyr til medikamentell behandling. Dessuten finner vi ordliste, kildehenvisninger og register i denne delen. 

Essensen i bokas første del er at vi må spille på lag med tarmfloraen dersom vi vil sikre oss god helse. Vi får de bakteriene vi forer, og dersom vi bare tilbyr dem dårlig mat, får vi oppvekst av de dårlige bakteriene. De gode bakteriene dør. Dermed skapes en ubalanse i kroppen, som kan gi seg utslag i mange helseplager. 

"Hjernen registrerer både prompegass og tarmlekkasje, musklene verker, og bukfettet vokser. Hjernen har problemer med å fornye sine egne celler i mangel på råvarer fra en sliten tarm. Dere nyttige bakterier ber i deres stille, mens de dårlige bakteriene herjer, setter sitt preg på matsuget og får kroppen til å fylle på med enda mer dårlig mat. Når de ugunstige bakteriene får prege hylekoret, er det søtsug og matsug som gjelder. De blir aldri tilfreds og får kroppen til å "gresse" som om den var ei ku". (side 15)

Det er særlig to bakteriestammer som det er gunstig å ha i tarmene sine. Den ene er bifidobakterier og den andre er laktobasiller. De første er spesialister på å holde gjærsoppen Candida og dårlige bakterier i sjakk, og de andre produserer B-vitaminer og hjelper blant annet kalsium inn i kroppen. Dessuten bryter de ned døde bakterierester som ellers kunne ha gitt betennelse. Begge deler sikrer man seg gjennom å spise fermentert mat. 

Omega 3 er viktig for hjernen, og mangel på dette kan svekke følsomheten for insulin og gi type 2-diabetes dersom man er disponert for dette. Fysisk aktivitet kan bremse forfallet av hjerneceller i hukommelsesbanene hos eldre og bedre deres kognitive funksjon. Og slik ramser forfatteren opp forhold som er viktig for å bedre vår helse - både på kort og lang sikt. 

"Tryptofan for et lysere sinn
Du vet nå at et rikt mangfold av hjelpsomme tarmbakterier er avgjørende for å holde produksjonen av tryptofan oppe. Tryptofan er en aminosyre som kroppen ikke kan lage selv, men den er påkrevet som byggekloss når hjernecellene skal produsere lykkekjemi eller serotonin. Det er økosystemet i tarmen som påvirker hvorvidt tryptofan blir brutt ned eller gjort tilgjengelig for kroppen og hjernen. Lite tryptofan er forbundet med depresjon." (side 26)

Men hvorfor blir ikke alle syke? spør Nordstrand. Fordi vi er like forskjellige innvendig som utenpå. Imidlertid sliter mange med diffuse helseplager uten engang å vite at det er en helseplage. Uansett - et forstyrret tarmbakteriemangfold utvikler forskjellige symptomer hos genetisk ulike individer, påpeker Nordstrand. 

"Myndighetene definerer grenser for hva vi kan tåle av kjemikalier i maten vi spiser. Grensene endres til stadighet, samtidig som de varierer fra en råvare til en annen. Er det mindre farlig med et plantevernmiddel i bananer enn i appelsiner? Er trygghetsgrensen endret fordi plantevernmiddelet er blitt mindre farlig, og hvem er det farlig for? Er det kreftrisiko for kroppens celler som avgjør, eller tar myndighetene også hensyn til at plantevernmidler, tilsetningsstoffer og miljøgifter kan drepe våre venner mikrobene?" (side 29)

Og hva med"coctaileffekter"? Heldigvis er det nedsatt et utvalg som skal granske dette. For antall plantevernmidler er doblet siden 1977, samtidig som antall kontroller er halvert. I dag blir bare de mest spiste råvarene kontrollert. De kontrollene som er utført viser urovekkende mye mengder med plantevernmidler - godt over grenseverdiene. Av den grunn anbefaler Nordstrand at man holder seg til økologisk dyrkede grønnsaker og frukt. Avlingene er lavere, prisene høyere - men maten er sunnere og sikrere. 

Utviklingen i vårt kosthold viser at vi har gått fra fermentert, næringsrik, naturlig fet og syrnet mat til kjemisk konservert, raffinert, næringsfattig, mager og søt mat. (side 35). Samtidig har vi som befolkning blitt fetere og fetere. Nordstrand anbefaler oss derfor å fermentere og melkesyregjære maten eller heller handle syrlig enn søtt. Hun presenterer oppskrifter på hvordan man kan lage beinkraft av knoker, skinn og brusk, og hun anbefaler vill fisk fremfor oppdrettsfisk. Hun anbefaler belgfrukter, korn, nøtter og frø som helst skal bløtlegges og spires før man spiser maten. Og hun anbefaler at man spiser surdeigsbrød - dvs. slik brød ble laget i gamle dager. Det handler også om å tilberede maten uten å ødelegge proteinene, og hun viser til at for hurtig oppvarming av mat kan gi betennelse i kroppen. Årsaken er at det skapes oksidativt stress i kroppen. Forsiktig oppvarming er derimot viktig. Underveis kommer hun med mange mattips. 

Kapittelet om 6 trinn til bedre tarmhelse handler om følgende:
1. Sikre deg fermentert mat og drikke
2. Spis lavkarbo - reduser inntaket av karbohydrater og sikre deg godt fett 
3. Beinkraft, animalske råvarer fra beitedyr og sjømat
4. Nok fermenterbare fibre og antioksidanter
5. Bløtlegg korn, belgfrukter, nøtter og frø
6. Grønn te, rødvin, kakao, sjokolade, kaffe og uraffinert søtt

Teoriene og innvendingene mot lavkarbodietter har vært mange i årenes løp, men selv har jeg merket meg at denne dietten har overlevd likevel. Folk går på lavkarbodietter som aldri før. Selv gikk jeg på denne dietten i tre år, med godt resultat. Det er viktig å presisere at dette ikke handler om ekstremvarianten med inntak av mengder med bacon og den slags, men at det handler om å styre unna de verste raske karbohydrat-kildene. For egen del følger jeg fremdeles mange av de gode prinsippene ved lavkarbodietten, men er ikke fanatisk hva gjelder brødmat, selv om jeg også forsøker å begrense dette. 

"Ett land i EU ser imidlertid ut til å ha stanset den bekymringsfulle fedmeepidemien. Vårt naboland Sverige er, så vidt jeg vet, det eneste landet som kan peke på en positivt vektutvikling. Det kan selvsagt ha ulike forklaringer, men en trolig forklaring er svenske myndigheters anbefaling av lavkarbodietter. De gikk ut med en slik anbefaling allerede i 2008, utløst av en tilsynssak mot den kostholdsengasjerte Annika Dahlqvist. Hun hadde oppnådd vektreduksjon selv ved å kutte ut sukker og stivelse og hadde suksess i sin egen legepraksis med lavkarbo til overvektige og til pasienter med begynnende type-2-diabetes. 

Etter to års studier kom svenske helsemyndigheter til en konklusjon: Legen hadde helt rett. Det svenske helsedirektoratet gjorde helomvending. Kostråd ble endret, og utviklingen i ettertid taler for seg." (side 55)

Der er ikke Norge ... I stedet bruker man mot dietten at den har like dårlige varige effekter som alle andre såkalte quick fix-kurer ... Ja, det er kanskje ikke så rart all den tid varene som tilbys i butikkene er tilpasset helt andre kostholdsråd fra myndighetene. Dermed er det ikke mulig å forholde seg til det ordinære utvalget av varer i butikkene etter endt vektnedgang, hvor man ønsker å leve normalt igjen. Matvareutvalget tilpasses selvsagt de til enhver tid gjeldende normer for hva et vanlig kosthold bør bestå av. I det siste har også proteinrike matvarer fått gjennomgå i mediene. Men dette er et marked som er kommet for å bli, og jeg håper at i det minste produsentene forstår at det er en del å tjene på å tilby kundene et variert utvalg av proteinrik mat, slik at dette ikke forsvinner som "nok en motebølge". 

Tallerkenmodellen er velkjent for alle som har prøvd å gå ned i vekt, og ønsker å finne suksess-formelen for et kosthold det er mulig å leve med resten av livet, uten å risikere å gå opp i vekt igjen. Minst halve tallerkenen skal dekkes med grønnsaker, 1/4 med animalsk protein og 1/4 med stivelsesrike matkorn (evt. enda mer grønnsaker). Tallerkenen bør inneholde naturlig og skånsomt behandlet fett, og inntaket av rotgrønnsaker (dvs. grønnsaker som vokser under jorden - typisk poteter og gulrøtter) må ikke overdrives. "Alt med måte, så går det fint!" (side 59)

Nordstrands bok om tarmen og kosthold for å holde tarmfloraen i orden, er uhyre interessant og den reneste pageturner. Selv leste jeg hele boka ut på mindre enn et døgn, fordi jeg rett og slett ikke klarte å legge den fra meg. Jeg fikk så mange aha-opplevelser underveis, og jeg ble kjempeinspirert! Jeg er allerede i gang med å planlegge å lage beinkraft, og å fermentere grønnsaker. Dette skal bli moro! 

Denne boka anbefaler jeg av hele mitt hjerte! Måtte riktig mange finne frem til den! Boka inneholder mange vanskelige begreper, men disse er svært pedagogisk forklart, slik at boka er både tilgjengelig og lettlest. Dessuten er det ikke meningen at man skal gå rundt å huske absolutt alle begrepene, men i stedet bruke boka som et oppslagsverk som aldri er langt unna når man trenger den. 

Utgitt: 2018
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 296
ISBN: 978-82-50691-6
Jeg har kjøpt boka selv (mot eksemplar er 3. opplag)
Forfatterens nettside

Berit Nordstrand (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

Nikolai G. Høibo: "Fastfit - Hemmeligheten bak en veltrent kropp - uten å ofre livet i prosessen"

Enda en treningsbok ...

Hvorfor kjøpte jeg boka?

Tidligere i sommer kjørte forfatteren av boka "Fastfit Hemmeligheten bak en veltrent kropp - uten å ofre livet i prosessen" en kampanje på Facebook, der han lovet å vise lesere av boka hvordan man kan oppnå drømmekroppen uten "å ofre livet i prosessen". Alt man trengte å gjøre var å bestille boka, og lese den. Dersom man betalte med en gang, ville man også få en lydbok med på kjøpet. Og for dem som var interessert var det også mulig å få et ekstragavant tilbud om treningsmentor og et spesialtilpasset trenings- og vektnedgangsprogram - dersom man bestilte dette med det samme. Dersom man ventet, ville prisen doble seg. 

Dette skriver Nikolai G. Høibo i sin introduksjon av boka:

"Vi har blitt lurt av treningsbransjen. For å få en stram, slank og muskuløs kropp trenger du ikke å trene mye, lenge eller til utmattelse. Du trenger ikke å bli varm, svett, stiv eller støl etter trening. Du trenger heller ikke spise "sunt", "rent" eller gå på diett. Dette er kun myter treningsbransjen har fått oss til å tro." 

Hvordan kan dette være mulig? tenkte jeg, og ble naturlig nok nysgjerrig på boka. Såpass at jeg både bestilte den og en prøvemåned med treningsmentor. Boka ble lest så snart jeg mottok den i posten. 

Introen til Fastfit-filosofien

"Ikke les denne boken om du ikke tåler eller har lyst til å høre sannheten", sier forfatteren innledningsvis. Boka er nemlig skrevet "for deg som er ærlig" og for "deg som trener i håp om å se bedre ut". Han slår også fast at han ikke er interessert i å bruke krefter på dem som er uenig med ham. Dem oppfordrer han til å bruke tid og krefter andre steder. Selv skulle han ønske at noen hadde fortalt ham om "fastfit-filosofien" da han begynte å trene. Dermed kunne han ha unngått å klandre seg selv for ikke å oppnå målet om å se bra ut. 

Hva består fastfit-filosofien av?

Så hva består denne fastfit-filosofien egentlig av? Jeg opplevde under min lesning av boka at litt for mye av den handlet om å gå rundt grøten, uten å komme til poenget. Boka er på rundt 120 sider, og nesten 30 sider er ren intro til det som skal komme. Del 1 (de neste 20 sidene) handler om Høibos desperate jakt på drømmekroppen etter at han hadde mistet sin svømmekropp. Han hadde nemlig fått "pappakropp" uten en gang å ha barn. Han avslører at bodybuilderne som brukes som ideal for alle dem som ønsker å få en stor, muskuløs kropp, har jukset. De bruker nemlig steroider for å se slik ut, og dermed blir avstanden mellom "idealet" og vanlige folks muligheter, for stor. Man tror at bare man trener litt hardere, så skal man nok bli like stor som sine idoler. Selv tenkte jeg da jeg leste dette at "men dette vet vi jo for lengst!" "Dette er da ikke noe nytt!" 

Drømmen om den perfekte kroppen

I oppvåkningsprosessen fant Høibo ut at de mest attraktive kroppene ikke nødvendigvis hadde så store muskler. Det handlet kanskje bare om å være både slank og sterk, ikke bare slank eller sterk. "Ikke for stor, men heller ikke for tynn. De er attraktive fordi de ser sunne ut, naturlige, sterke og friske. I motsetning til en ekkel bodybuilder." (side 39) Det handlet om å redusere kroppsfettet samtidig som han ble sterkere, for derigjennom å oppnå den visuelle effekten av å se ut som en Calvin Klein-undertøysmodell. For ham var det viktig å oppnå drømmekroppen uanstrengt. Det er da han introduserer sitt hemmelige triks, nemlig å kunne relativt uanstrengt gå i kaloriunderskudd over lang tid. "Hvilket er den eneste måten å gå ned i vekt på!" Heller ikke dette er vel nytt?

Om selvsabotasje

Del 2 om selvsabotasje er derimot mer interessant lesning. De fleste av oss er kjent med Janteloven, og viktigheten av ikke å skille seg ut. Man skal ikke være for dårlig, men heller ikke for god. Av den grunn velger mange middelmådigheten. Man gjør andre komfortable ved å begrense seg selv. Det kan være fryktelig provoserende å være bedre enn andre. Da slår nemlig misunnelsen inn, og den kommer i mange ulike varianter. For folk hater å bli minnet om sin egen livsløgn. En ting er et totalt fravær av anerkjennelse for det du har fått til, en annen ting er baksnakking. Det orker de færreste å stå i. 

Om vår evne til å ta til oss ny kunnskap  

Videre snakker Høibo om det jeg vanligvis forbinder med begrepet persepsjon. 

" ... at all kunnskap som ikke støtter opp under egoets etablerte trosmønster blir avvist. Fakta, bevis og logiske argumenter som strider med gjeldende oppfatning blir automatisk rasjonalisert bort. I prosessen blir folk mer og mer sikker på at det de allerede har trodd på er sannheten." (side 56)

Høibo har absolutt rett i dette. Jeg har selv opplevd mange ganger å komme med korrigert informasjon om ett eller annet, bare for å bli avvist fordi man har stivnet fullstendig i et syn man f.eks. har fått presentert i en Facebookgruppe eller andre steder. Som om det å endre syn på noe innebærer at man mister seg selv og alt man tror på ... 

Høibo hevder at fastfit-filosofien er så enkel og kraftfull at folk flest avviser den før de har gitt den en sjanse. De tror at det hele er for godt til å være sant. "Ikke vær den idioten", advarer han. Han kan nemlig ikke hjelpe de som tror at "de vet alt fra før av. De som har så stort ego at de ikke engang kan underholde en ny tanke eller idé før de avviser den, er fortapt." (side 61-62) Det var på dette tidspunktet - halvveis i boka - at jeg begynte å lure på hvor han egentlig ville hen, men jeg var likevel fremdeles såpass nysgjerrig at jeg valgte å lese videre. Var hemmelighetene hans virkelig noe som passet for alle? Nær sagt uansett, tenkte jeg ... Og var de dette ikke passet for, bare idioter eller folk med for stort ego? 

Hva gir treningseffekt?

Hemmelighet nr. 2 består i å avsløre det treningsbransjen har innbilt oss i alle år, nemlig at jo mer utmattet vi er etter trening, desto bedre treningseffekt har vi fått. "Når folk opplever å bli mer varm, svett og utmattet på en gruppetime enn det klarer å oppnå på egenhånd er det logisk å tro at den type trening har bedre effekt enn å trene for seg selv." (side 66) Og jeg som trodde at det var ganske utbredt i dag blant folk som trener at de bruker ulike app´er som måler både fatburn, cardio og peak. Da får man svaret på om treningen har vært effektiv eller ikke, fordi pulsen underveis monitoreres. Om man ikke trener til utmattelse, vil man være avhengig av å få høy puls for å få kondisjonstrening, noe som i neste omgang er bra både for hjerte og blodomløp. Folk trener ikke bare for å se bra ut, men også for å få en viss helseeffekt av treningen, gjør de ikke? Da er det kanskje greit å minne om at Høibos prosjekt først og fremst handler om å se bra ut, og de som ikke er enig i dette, har rett og slett ikke skjønt det. " ... for å få en stram, slank og muskuløs kropp trenger du ikke å bli varm. Du trenger ikke å bli svett. Du trenger ikke å bli totalt utmattet og du trenger heller ikke å bli støl. På lang sikt kan det ha motsatt effekt." (side 66-67)

Viktigheten av kostholdet

Jeg tror det er ganske utbredt kunnskap at det ikke går an å trene seg slank. "Kostholdet tar kiloene - treningen tar grammene", er jeg blitt innpodet med. Høibo slår fast at utmattelsestrening gjør det nesten umulig å gå ned i vekt samtidig som man bygger muskler, som jo er den ultimate kombinasjonen for å endre kroppsfasong. (side 69) Det er dette som er essensen i Fastfit-filosofien. 

Den tredje hemmeligheten er at man kan spise hva man vil når man vil. Man trenger ikke å gå på dietter eller gi opp favorittmaten eller følge vanskelige dietter. 

" ... den termiske effekten av fett er 0-5%. I motsetning til karbohydrater som er 5-15%, og protein som er 20-25%. Den termiske effekten betyr mengden energi/kalorier som kroppen bruker til å fordøye, absorbere og forbrenne maten du spiser. Altså, nesten 25% av kaloriene i fra protein "teller ikke" fordi det krever så mye bare å bearbeide det i kroppen. I motsetning til fett som bare legger seg rett på magen og sideflesket." (side 90)

Om "fedmegåten"

Høybo er dritlei av alt snakket om den såkalte fedmegåten. "Hvorfor er det ingen som tør å snakke om den fundamentale årsaken bak overvekt?" spør han på side 93. Han vet hvorfor folk er feite. Han sier at folk er feite fordi de har gjeld. Fettgjeld. Folk vet at de blir feite av å spise for mye. Man har operert med kalorioverskudd over lang tid. Det som skal få dem ned i vekt, er å gå i kaloriunderskudd. Selvsagt har han rett i dette. Samtidig er det mange andre forklaringer på det økende fedmeproblemet i befolkningen, som jeg mener at han tar for lettvint på. Det forskes mye både på hormoner, tarmbakterier, genetikk og annet som kan vanskeliggjøre vektnedgang for en del mennesker. Dessuten har alle quick fix-kurene som folk har gått på gjennom et helt liv, ført til at mange har blitt tykkere og tykkere til tross for at de spiser både sunt, fornuftig og relativt sett lite. Fordi kroppen går i sparemodus ... Bare for å nevne noe. 

Hvor starter man?

Utfordringen er - som han sier på side 97 - hvordan man kan klare å være i betydelig kaloriunderskudd over tid - uker, måneder - uten å føle ubehag, sult, eller at man må ofre livet i prosessen. Høibo mener at man kan spise hva man vil når man vil - bare ikke for mye. Så lenge man er i kaloriunderskudd, forbrenner man fett. Så lenge man blir sterkere, bygger man muskler. Man blir slankere samtidig som man bygger muskler. Da er det bare et spørsmål om tid før man har en visuelt vakker kropp, hevder han. Selv opererer han med ukesbudsjett for kalorier, og han faster frem til lunchtider hver dag. Han spiser selvsagt ikke godterier og chips daglig, men vanlig "husmannskost" mesteparten av tiden. Poenget er at fokuset ikke må være på mat absolutt hele tiden, for da går det ikke. 

I del 3 av boka oppsummerer Høibo highlights´ene i boka. 

Hva satt jeg igjen med etter å ha lest denne boka?

Høibos Fastfit-bok er absolutt interessant, selv om jeg underveis ble noe irritert over å få servert selvfølgeligheter innpakket i svært mange ord. Han bruker dessuten for mye av boka til å gå rundt grøten. Nå trodde jeg selvsagt ikke at denne boka skulle bli en quick fix for egen del, fordi jeg har en stor jobb å gjøre i forhold til trening, vektnedgang og kosthold. Akkurat der jeg selv er akkurat nå, traff ikke boka. Ikke dermed sagt at filosofien ikke vil kunne passe på et senere tidspunkt i prosessen. Jeg synes at tilnærmingen til den såkalte fedmegåten er for lettvint, og røper at Høibo ikke helt har forstått hvilken folkehelseutfordring dette faktisk er. Forbrenning og fedme handler om så mye mer enn inntak av for mange kalorier, selv om det også er en del av forklaringen. Og det er faktisk ikke alle som går ned i vekt selv om de reduserer kaloriinntaket. Dette problematiserer ikke Høibo i det hele tatt. Uansett hvilken metode man benytter for å gå ned i vekt, må man sørge for ikke å miste muskelmasse, og dette oppnår man ved å innta ca. 1,2 gram protein pr. kilo kroppsvekt - gjennom mat og/eller proteintilskudd. Det siste burde ikke være vanskelig å få til, siden proteintilskuddbransjen lager både proteinpuddinger, proteinshake´s og proteinbarer - bare for å nevne noen eksempler. Og vi snakker ikke proteinmengder i den størrelsesorden bodybuilder-bransjen opererer med, men helt vanlige mengder - innenfor den nevnte størrelsesorden. 

Når man derimot har gått ned i vekt og er kvitt både magefett og muligens også underhudsfett, har jeg tro på at det å trene litt hardere med vekter hver uke, vil føre til at man utvikler muskler som gir en visuelt vakker kropp. Jeg er slett ikke uenig i dette. 

Litt mer ydmykhet ville for øvrig ha kledd den gode forfatter, for i deler av boka opptrer han som en suveren allviter, der alle som ikke tror på konseptet nærmest stemples som idioter. Det er unødvendig og gjør nok at mange vil ha problemer med å lese videre. Men akkurat det driter den godeste forfatter i, for å bruke hans egne ord. Han synes heller ikke å ta inn over seg at opplegget ikke passer for alle. Ingen metodikk passer for alle. Sånn er det bare. Uten at man er idiot av den grunn. Jeg må vel også nevne at jeg fikk tilsendt et opplegg fra treningsmentoren. Dette skulle være basert på opplysninger jeg hadde sendt inn i forkant. For å si det sånn så satt jeg igjen med et inntrykk av at mine opplysninger ikke var lest eller hensyntatt i det hele tatt. Jeg fikk nemlig servert et opplegg som overhode ikke passet med der jeg var, og det hadde jeg forventet at mentoren forsto. 

Alt i alt enda en helt grei bok om vektnedgang og trening, men som etter min oppfatning er hypet vel mye opp i forhåndsreklamen og ingressen til boka. Forfatteren kunne godt kostet på seg en språkvask av boka, for deler av den er ikke veldig godt skrevet.

Utgitt: 2018
Forlag: Idéklekkeriet AS
Antall sider: 121 
ISBN: 978-82-93460-07-7
Boka har jeg kjøpt selv

Marie Darrieussecq: "Livet i skogen"

Et bioteknologisk fremtidsmareritt

Litt om forfatteren

Marie Darrieussecq (f. 1969) er en prisbelønt fransk forfatter og psykoanalytiker, som vakte stor oppmerksomhet med debutromanen "Suggesjoner" i 1996. Den ble en bestselger og ble oversatt til mer enn 40 språk. Hun har gitt ut flere romaner og fortellinger. "Livet i skogen" er hennes siste roman, og er den fjerde romanen som er oversatt til norsk. De tre foregående bøkene er det Gyldendal som har gitt ut, mens denne siste utgis av Solum Bokvennen. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren)

På Wikipedia kan vi lese følgende om forfatteren:

Det er flere gjentagende temaer i hennes romaner. Det vesentlige tema er forsvinning og fravær. Et annet tema er havet som en form for «minnebank». Det mest opplagte gjentagende trekket er en kvinnelig hovedfigur. Spørsmålet om identitet og tilhørighet er også et trekk hun kommer tilbake til. Hun har uttalt at «Skriving er for meg en humanisme: det er om å forlate ens skinn og gå imot det Andre.» Innenfor dette har hun fokusert på den traumatiske legemlige omformingen og undersøkelsen av psykologiske grenser. Metamorfoser og spøkelser går således bokstavelig igjen i hennes romaner.

Mitt forhold til dystopier

Selv er jeg ikke spesielt glad i dystopier, selv om jeg har lest noen slike bøker opp gjennom tidene. Kanskje har det blitt aller mest film - for ikke å si TV-serier - i den senere tid. For jeg har selvsagt sett serien som er basert på Margaret Atwoods roman "Handmaid´s Tale". Men det blir liksom noe annet. Min inngang til dystopier preger uansett mitt syn på denne boka, så dersom du er en som elsker dystopier, bør du selvsagt gi denne boka en sjanse. 

Om "Livet i skogen"

"Jeg åpnet øynet og bang, alt kom til syne rundt meg. Det var krystallklart. Vi var nesten alle sammen med halvdelene våre. Og min halvdel, hvor lite selvstendig var hun vel ikke, det var skremmende. En pingle. Jeg kalte henne det: Pingle. Jeg hadde mistet enhver psykologisk sans. Det eneste som fungerte, med henne, var å være røff. Litt. 

Stå på. Jeg må fortelle denne historien. Jeg må forsøke å forstå ved å sette tingene sammen. Ved å samle bitene. For dette går ikke. Det lover ikke godt, alt det der. Ikke godt i det hele tatt.

Hun var umoden, men det er normalt. Tatt i betraktning livet hun hadde levd. Tatt i betraktning livet de ga henne. Vel. Jeg har ikke lyst til å starte med halvdelen min." (side 7)

Viviane, romanes jeg-person, har flyktet til skogs. Med seg har hun klonen sin, eller halvdelen sin, som hun kaller henne. De er prikk like. Vår jeg-person har i hele sitt liv vokst opp med den forestilling at klonen, som har ligget i en sovende tilstand frem til nå, har inneholdt reservedeler til henne selv. Manglet hun en nyre, kunne den hentes ut av klonen. Trengte hun en ny lever - likeså. Så hvorfor blir hun selv dårligere og dårligere for hvert inngrep? Og hvorfor har hun sett seg nødt til å flykte ut i skogen sammen med klonen sin, som er vekket opp og som nå forsøksvis prøver seg på livet - pinglete og forsiktig, siden klonen ikke har noen livserfaring ... 

I tilbakeblikk ser vi hvordan Viviane har levd. Vi får høre om en kjæreste og hans skjebne. Vi får høre om forskjellen mellom rike og fattige mennesker, som er enorm. De rike har kloner - altså reservedelsmennesker - mens de mindre rike bare har organer i bokser, og de fattige ingenting. Med tanke på sauen Dolly et ikke helt utenkelig fremtidsscenario, hvis vi ikke regulerer bioteknologien strengt ... 

Etter hvert går den gruoppvekkende sannheten opp for Viviane, og dette er årsaken til at ikke bare hun, men også klonen hennes er på flukt. Mer kan jeg ikke røpe av handlingen, uten å ødelegge leseopplevelsen din.

Min oppfatning av boka

Som jeg skrev innledningsvis, er jeg ikke en spesielt stor fan av dystopier. Dette preger min oppfatning av denne boka. Jeg ser at plottet er originalt og spennende, men likevel fenget ikke historien meg noe særlig. Kanskje skyldes dette at plottet er nokså enkelt og for lite komplekst, og at jeg ganske raskt skjønte i hvilken retning det hele gikk? Jeg likte heller ikke fortellerstilen. Antakelig ville boka blitt bedre dersom den hadde vært skrevet i presens, slik Bernhard Ellefsen skriver i sin anmeldelse av boka i Morgenbladet den 20. juli 2018? Såkalt dramatisk presens får i alle fall leseren til å kjenne seg tettere på, som om man er med på flukten. Plottet ville rett og slett ha fått en høyere puls. 

Dersom du liker dystopier, skal du likevel ikke avstå fra å lese denne boka. Boka er lettlest, og med sine 142 sider er det gjort på et par-tre timer å komme gjennom den. Det er garantert ulike meninger om denne boka, og Bernhard Ellefsen skriver i sin anmeldelse at forfatteren skriver dystopisk litteratur "som virkelig gir tanken et løft". For hva får oss f.eks. til å tro at ikke Donald Trump kunne finne på å ønske det samme, fortsetter han. Og hvordan er det å sitte igjen med den sovende klonen etter sin avdøde ektemann, spør han.

Alt i alt en helt grei bok, som ikke gjorde det helt store inntrykket på meg, men som antakelig er en større leseopplevelse for dem som liker dystopier og sci-fi. 

Utgitt i Frankrike: 2017
Originaltittel: Notre vie dans les forêts
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt:Elin Beate Tobiassen
Antall sider: 142
ISBN: 978-82-560-2033-1
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Marie Darrieussecq (Foto: Audoin Desforges)

Catherine Cusset: "En strålende fremtid"

Glitrende historiefortelling!

Cathrine Cusset (f. 1963) er født i Paris. Hun har to doktorgrader - en om Marquis de Sade fra Paris og en om fransk 1700-talls-litteratur fra Yale University. I løpet av de 20 årene hun bodde i USA, var hun blant annet lektor i 1700-talls fransk litteratur ved Yale. Senere flyttet hun til London, der hun bor i dag. Cusset har utgitt 13 romaner i Frankrike, og hennes bøker har blitt oversatt til 17 språk. "En strålende fremtid" (utkom på fransk i 2008 med tittelen "Un brilliant avenir") er hennes første bok på norsk, og for denne vant hun den prestisjefylte Goncourt-prisen. Hun har for øvrig vunnet mange viktige priser for sine andre romaner. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren samt Wikipedia)

Elena vokser opp i Romania som adoptivdatteren til sin tante og onkel. Hun får den beste utdannelsen og adoptivforeldrene hennes har store ambisjoner på hennes vegne. At hun skal forelske seg i og senere gifte seg med jødiske Jacob, var virkelig ikke det de ønsket for henne. 

I bokas åpningsscene befinner vi oss i New York og året er 2003. Både Elena, som nå er blitt til amerikanske Helen, og Jacob er pensjonister. Jacob har blitt glemsk, og akkurat denne natta har Helen bestemt seg for at hun skal sove på stua. De får nemlig besøk av barnebarnet Camille dagen etter, og Helen ønsker å møte henne uthvilt etter en god natts søvn. Grytidlig våkner hun av et eller annet, og da hun går inn på soverommet får hun sjokk. Ektemannen har en pose over ansiktet og han puster ikke ... Hva har skjedd? 

Gjennom tilbakeblikk til fortiden, følger vi Elena/Helen og hennes  kamp for å få den mannen hun elsker. Etterkrigstidens Romania handler om alt fra fattigdom og knapphet på goder til antisemittisme og rasisme. Når kommunismens klamme grep legger seg over landet, får de fleste borgere utreiseforbud. Elena er en fremragende forsker, og gang på gang settes det kjepper i hjulene for henne når hun blir lovet utreise for å presentere sine forskningsresultater innenfor atomfysikk. Hele statsapparatet preges av korrupsjon, og av at de som er høyere oppe i maktapparatet dikterer skjebnene til mennesker lenger nede i hierarkiet. Da Elena og Jacob får sønnen Alexander, blir det overmåte viktig for dem å komme seg ut av landet. I første omgang må de via Israel, siden Jacob er jødisk. 

Parallelt følger vi Helen, Jacob og sønnen Alexanders liv i USA.

Gjennom Helens øyne følger vi hennes bedømmelse av de kvinnene sønnen møter, inntil han treffer hun som skal bli hans kone. Marie er fransk, og det som skjer mellom henne og svigermoren er på mange måter blåkopi av hvordan Elena/Helen i sin tid måtte kjempe for å få sin Jacob. Beskrivelsen av forholdet mellom Helen og Marie er fascinerende lesning. 

"Hun var altfor redd for å miste sønnen enda en gang, altfor redd for Marie - som om svigerdatteren var et overmektig vesen som hun absolutt måtte holde fred med. 

Både Marie selv og sønnens kjærlighet til henne forble et mysterium, som Helen hadde gitt opp å forsøke å begripe noe av." (side 253-354)

Den nærmest ugjennomtrengelige veggen som tidvis oppstår mellom Helen og Marie handler om så mye usagt, så mye som foregår spesielt oppe i Helens hode, preget som hun er av sin fortid i et diktatur der ingen kunne stole på noen, og hvor et eneste fatalt ord var nok til å ødelegge forholdet mellom to mennesker. Hun erfarer likevel at slik kan hun ikke holde på, og hennes utvikling i retning av å bli et mer tillitsfullt menneske er svært interessant lesning. Jo mer hun åpner seg opp, desto mer kjærlighet er hun i stand til å gi og få. Veien frem til dette punktet er imidlertid lang og tung ... Mellom disse to kvinnene står Alexander, som er glad både i sin mor og sin kone, men som aldri er i tvil om hvem han vil velge dersom moren tvinger ham til å velge. Jacob har en birolle i dette dramaet.

Det er mye sorg og mange bekymringer i Helens liv, der hun har oppnådd mye av det hun ønsket å få ut av livet. Hun kom seg bort fra Romania, hun slapp å bli værende  i Israel, og hun og familien kom seg til USA, det forgjettede land. Men så ble det likevel ikke helt slik hun tenkte. Men kanskje er det så "enkelt" som at det må gå en generasjon eller to før potensialet av en flukt forløses i en flyktningefamilie ... 

Romanen inneholder mange lag, og historiene som fortelles har interessante psykologiske sider. Selv slukte jeg denne romanen da jeg var i gang med den, og de siste 300 sidene ble lest før det hadde gått et døgn - med en arbeidsdag innimellom leseøktene. Jeg synes Catherine Cusset skriver godt, og så vidt jeg kan bedømme må oversetteren også ha gjort en god jobb. Bruken av presens i handlingsforløpet gjorde at romanpersonene kom tettere på, fordi jeg følte at jeg var med dem hele veien. Innblikket i en flyktnings betraktning av sitt eget hjemland da revolusjonen var et faktum i 1989 og Nicolae Ceaușescus avgang, var også interessant. Jeg husker jo selv hendelsene godt. 

Dette er en roman jeg er helt sikker på vil falle i smak hos svært mange lesere! Dette er nemlig glitrende historiefortelling! Jeg håper at forlaget oversetter flere av Catherine Cussets bøker!

Underlig nok er boka ikke anmeldt i norske medier. Det kan hende at det skyldes at boka er veldig fersk. 

Utgitt i Frankrike: 2008
Originaltittel: Un brillant avenir
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Synneve Sundby
Antall sider:  379
ISBN: 978-82-7488-628-5
Jeg har mottatt et leseeks. av boka fra forlaget 

Viet Thanh Nguyen: "Flyktningene"

Solid motvekt til hatretorikk overfor flyktninger

Det går nesten ikke en dag uten at jeg på sosiale medier er vitne til hatefulle utsagn eller "såkalt fakta" om flyktninger, som kun er egnet til å øke fremmedfrykten i samfunnet vårt. Nytt det siste året er at også enkelte norske politikere har hengt seg voldsomt på bølgen, og sjokkerende nok ikke går av veien for ikke å være så nøye med fakta. I rettferdighetens navn forsøker de fleste å skille mellom grunnløse og ekte asylsøkere, men retorikken overfor de grunnløse rammer dessverre også de andre, det vil si de vi gjennom internasjonale konvensjoner og avtaler er forpliktet til å ta imot. Særlig når man fremhever at det kan være IS-folk blant flyktningene som kommer hit. Glemmer man at det handler om mennesker? Noen ganger kan det faktisk virke slik. Å stenge folk ute har uansett aldri fungert som beskyttelse mot terror. 

En god medisin mot egen fremmedfrykt er å bli kjent med menneskene det dreier seg om. Dette er imidlertid noe de færreste av oss får anledning til. Det nest-beste - men på ingen måte dårligste - alternativet er å lese om enkeltskjebner i litteraturen, eller å se filmer som handler om mennesker som er annerledes enn oss selv. Det spiller i grunnen mindre rolle om det handler om fakta eller fiksjon, selv om jeg må innrømme at fakta gjør et enda sterkere inntrykk på meg enn fiksjon. Fiksjonen blir for øvrig sterkere når vi vet at forfatteren selv har en egen flyktningehistorie bak seg. En slik forfatter er Viet Thanh Nguyen. 

Viet Thanh Nguyen (f. 1971) er født i Vietnam og er oppvokst i USA. En gang var han selv båtflyktning. I dag er han professor og forfatter i USA, og han har allerede rukket å bli svært prisbelønt for sine bøker. Han mottok Pulitzer-prisen for debutromanen "The Sympathizer" (2015) i 2016. Og han har fått Asian/Pacific American Award for Litterature for novellesamlingen "The Refugees". I dag anses han som en av de viktigste amerikanske stemmene i amerikansk samtidslitteratur, og han ble i 2017 tildelt The MacArthur Foundation Fellowship (kalt "The Genius Grant"). Denne prisen tildeles individer som "viser ekstraordinær originalitet og dedikasjon innenfor sitt fag". (Sitatet er hentet fra forlagets presentasjon av boka.)

Novellesamlingen "Flyktningene" inneholder åtte noveller som hver i sær tar opp ulike sider ved det å være flyktning. Personene vi blir presentert for er i all hovedsak vietnamesiske flyktninger i USA. De er i ulik grad preget av det de har vært gjennom, og de sliter med å finne sin plass i sitt nye hjemland. Noen har reist fra familien sin og lider under dette, noen har vært vitne til de forferdeligste ting under flukten, noen føler skyld fordi de kom seg unna med livet i behold, mens andre måtte bøte med livet ... Som kvinnen i novellen "Svartøyde kvinner" som lever av å fortelle andres historier (hun er en ghostwriter), som møter broren sin som har vendt tilbake som spøkelse.

"Jeg har ikke glemt den navnløse blå båten, og den hadde ikke glemt meg, de røde øynene som var malt på begge sider av baugen hadde aldri sluttet å stirre meg i senk. Etter fire begivenhetsløse dager på stille hav under blå himmel og klare netter, kom omsider noen øyer til syne, en svart søm på horisonten langt borte. Det var da et annet skip dukket opp i det fjerne, med kurs rett mot oss. Det var raskt, og vi var langsomme, tynget av mer enn hundre mennesker i en fiskebåt som bare var beregnet på en fiskebåts mannskap og en fiskebåtlast med kald makrell. Broren min tok meg inn i det overfylte maskinrommet med den hvesende motoren og brukte lommekniven til å skjære det lange håret mitt i den korte, hakkete guttefrisyren jeg fortsatt hadde. "Ikke si noe", sa han. Han var femten, og jeg var tretten. "Du høres fortsatt ut som en jente. Ta av deg skjorten." (side 25-26)

Det var ikke redningsmenn som kom, og dette skjønte broren hennes. Piratene tok med seg verdisakene deres og alle jentene ombord, og lot resten være igjen. Broren ble skutt da han beskyttet søsteren sin. Han døde ... hun overlevde ... Men egentlig døde hun sammen med broren sin. Hun har bare ikke skjønt det enda. 

I novellen "Den andre mannen" møter vi Liem som blir plassert hos det homofile paret Parrish og Marcus i San Diego, og i "Transplantasjonen" den noe villfarne Arthur som gjør det han kan for å overleve etter at han har spilt bort helseforsikringen sin og trenger en levertransplantasjon. Novellen "I´d love you to want me" handler om en kvinne som er gift med en professor som er i ferd med å bli dement. Ekteskapet ble i sin tid arrangert, men hun står løpet ut med ham, lojal til det siste. En dag bruker han en annen kvinnes navn på henne, og hun påpeker dette overfor ham. Hvor ille fatt er det egentlig med ham? Og så får hun øye på noe han - den demente - har skrevet i notisboken sin: "I dag insisterte hun på at jeg skulle kalle henne noe annet. Må holde bedre øye med henne for hun vet kanskje ikke lenger hvem hun er." I "Amerikanerne" møter vi Vietnamveteranen Carver som en gang slapp bomber over Vietnam, og som nå er tilbake i dette landet. Det blir sterk kost for ham, selv om han stålsetter seg i det lengste. Konfrontasjoner med datteren, som har valgt å slå seg ned i Vietnam, gjør noe med ham. 

Den av novellene som gjorde sterkest inntrykk på meg - i tillegg til "Svartøyde kvinner" - er "Fedrelandet". Her møter vi Phuong, som bor i Saigon. Faren hadde en gang en kone og tre barn, men de flyktet fra Vietnam for en hel generasjon siden. Nå er han gift på ny, og han har valgt å kalle barna sine i kull nr. to det samme som dem han fikk i sitt første ekteskap. Han har fremdeles kontakt med sin første kone og har i årenes løp blitt oppdatert på barnas skjebne. Phuong har hele tiden trodd at farens andre barn var mye mer velsignet, og at han elsket dem høyere enn sine vietnamesiske barn. Nå har det gått 27 år, og den ene søsteren i USA, som nå kaller seg Vivien, skal komme på besøk. 

Vivien er lege, og hun har med seg en plan over utfluktene hun ønsker å påspandere sin vietnamesiske familie. Hun strør om seg med dollarsedler og det er ikke måte på hvor velstående hun er. Phuong, som "bare" er servitrise, skulle ønske at hun kunne bli med Vivien til USA, for hun ønsker å leve et like rikt liv som søsteren. Før Vivien reiser tilbake til USA får hun imidlertid høre en helt annen historie om det "vellykkete" livet i det forgjettede landet ... 

"Jeg vil være som deg", sa Phuong og tok søsterens hender i sine. "Jeg vil dra til USA og bli lege og hjelpe folk. Jeg har ikke lyst til å servere hele livet. Jeg vil bli servert. Jeg vil reise hvor jeg vil, når jeg vil. Jeg vil komme tilbake hit og vite at jeg kan dra. Hvis jeg blir her, kommer jeg til å gifte meg med en eller annen gutt uten fremtid og bo sammen med familien hans og få to barn fort og sove i et rom der jeg kan ta på begge veggene samtidig. Jeg tror ikke jeg orker det, det gjør jeg faktisk ikke. Har du aldri følt det sånn?" 

"Å, herregud", sa Viven og kikket opp i gondoltaket. Phuong hadde håpet på entusiasme, og ville slått seg til ro med motvilje, forvirring eller nedlatenhet, men hun var ikke forberedt på panikken i søsterens ansikt ..." (side 199)

Det er sterke historier vi blir presentert for i denne novellesamlingen. Forfatterens evne til å mane frem ulike stemninger, vitner om solid fortellerkunst. Persongalleriet er rikelig og mangefasettert, og slik får forfatteren frem mange sider ved det å være flyktning i et land langt hjemmefra. Uansett hvor sørgelige historiene er, er de kjemisk frie for blødmer og klisjéer. Språket er nøktern og det er lite dramatikk på det ytre planet. Mange av situasjonene er riktignok beskrevet nokså inngående, og slik må det nødvendigvis være siden handlingen først og fremst foregår på det indre planet. Likevel er det rikelig å ta tak i for oss som liker å tenke litt selv og ikke ønsker å få alt servert. De sterke historiene blir sittende i kroppen lenge etter at siste side er vendt. Styrken i novellesamlingen ligger i variasjonen i historiene, og at dette egentlig kunne handlet om hvem som helst. Man trenger ikke å være spesielt opptatt av flyktninger for å like disse novellene, men dersom man først er det, er det enkelt å tenke seg at historiene har relevans for mange av flyktningene som har funnet frem til vårt land i de senere årene. Ved å komme nærmere inn på enkeltskjebner, åpnes øynene våre for de menneskelige sidene ved en flyktningekrise. Folk er folk, uansett hvor de kommer fra. 

Jeg anbefaler denne boka varmt! 

Boka har fått strålende kritikker; "Når slutter en flyktning å være flyktning? Kanskje aldri, hvis vi skal tro menneskene vi møter i Viet Thanh Nguyens bunnsolide novellesamling Flyktningene." "Dette er en samling jeg håper får mange norske lesere. Den er spennende og kompleks på en lavmælt måte. Den ytre dramatikken er dempet slik at de indre konfliktene kommer tydeligere frem. At novellene er skrevet gjennom to tiår skaper stor dybde og variasjon i persongalleriet – selv om historiene kretser rundt samme tematikk, livet som flyktning i et nytt land." (Mari Grydeland i Aftenposten 22. juni 2018), "Vietnamesisk-amerikanske Viet Thanh Nguyens roman The Sympathizer (2015) er en av de siste årenes mest sensasjonelle debuter i USA. Den satiriske thrilleren om en kommunistisk spion i et vietnamesisk eksilmiljø i California, sikret debutanten en haug med priser, deriblant en høythengende Pulitzer. Av en eller annen grunn er ikke den kommet ut på norsk, men blitt forbigått i køen av Nguyens andre skjønnlitterære utgivelse." "Jeg vil understreke først som sist at Nguyens talent ikke på noen måte begrenser seg til, eller er avhengig av, aktuelle samfunnsspørsmål. Suksessen hans bør dessuten ha lite med kvotering av minoritetsstemmer å gjøre. Han har en litterær tyngde og selvstendighet som får alle kulturpolitiske formål til å føles underordnet." (Frode Johansen Riopelle i Morgenbladet 14. juni 2018) og "Felles for disse elegant komponerte novellene, ved siden av en interessant tematikk og en solid oversettelse av Hilde Lyng, er et rikt og treffsikkert språk som på et par setninger risser opp hele livsløp, skjebner, situasjoner og konflikter, og også bidrar til persontegningen og miljøskildringen. Dette er mennesker med bagasje. Nguyen praktiserer en særegen teknikk og turnerer utvungent disse høyst lesverdige novellene om brutte familiebånd, ødelagte parforhold, hemmende språkløshet, kulturkollisjoner og flukten som en livstidstilstand, som samtlige avsluttes på en åpenbarende og tankevekkende måte, og omfatter ”alle flyktninger, overalt”, slik bokens tilegnelse lyder."  (Sigmund Jensen i Stavanger Aftenblad 10. juli 2018)

Utgitt: 2017
Originaltittel: Refugees
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Hilde Lyng
Antall sider: 205
ISBN:  978-82-560-2017-1
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Viet Thanh Nguyen (Bildet har jeg lånt fra forlaget)