Marie-Sabine Roger: "Å telle duer"

Utgitt i Frankrike: 2008
Utgitt i Norge: 2010
Original tittel: La tête en friche
Oversetter: Agnete Øye
Forlag: Pax Forlag A/S
Antall sider:  218

Germain Chazes er en mann på førtifem år. I hele sitt liv har han blitt betraktet som dum. Forholdet mellom ham og hans mor er heller ikke det aller beste. Germain har vel mest av alt følt seg svært uønsket i hele sitt liv, og dette har gjort ham til en ufølsom og nokså vulgær person.

I fritiden sitter Germain i parken og fordriver tiden med å telle duer, hvis han da ikke sitter på puben med sine nokså tvilsomme kompiser eller er sammen med Annette, et kvinnemenneske han først og fremst anser som tidtrøyte.

En dag støter han på den gamle damen Margueritte. Stor er hans forbauselse da det viser seg at denne gamle damen i likhet med ham liker å telle duer. Gjennom flere tilfeldige treff i parken, utvikles gradvis et vennskap mellom den nokså udannede Germain og den forfinede gamle damen. Hvem skulle vel ha trodd at disse to hadde noe som helst til felles?

Germain kan ikke lese, og er mer eller mindre analfabet. Han liker imidlertid gode historier, så da Margueritte foreslår at hun skal lese "Pesten" av Albert Camus for ham, sitter Germain som fjetret. Etter hvert skal det vise seg at det faktisk er Margueritte som får nytte av vennskapet, og ikke omvendt ... Den gamle damen holder nemlig på å bli blind. Og med Germain skjer det endringer, store endringer. Bøkenes verden åpner også opp andre sider ved ham. Som evnen til å elske ...

Dette er en veldig søt historie, som er svært morsomt fortalt. Noe mer enn det synes jeg imidlertid ikke at denne boka er. Jeg vet at mange trykker den til sitt bryst og opphøyer den til noe helt spesielt. For meg tok den aldri helt av. Jeg opplevde mange av poengene som nokså billige, og selv om boka ikke var direkte klisjéfylte, så var det virkelig ikke mye om å gjøre. Terningkast fire fra meg.

Karl Ove Knausgård: "Min kamp 5"

Utgitt: 2010
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 607

I denne femte boka om Karl Ove Knausgård befinner vi oss hovedsakelig i Bergen. Der ankommer han etter oppholdet i Nord-Norge og en etterfølgende loffetur til Hellas, hvor han nesten holdt på å strande, pengelens og for stolt til å be noen om hjelp.

Å skulle studere i Bergen var intet mindre enn frydefullt! Fra før av hadde han kun besøkt broren Yngve der, og dette medførte en rekke forventninger til hvor fantastisk dette skulle bli. Sånn sett var han lite forberedt på alle de råtne hyblene som ble studenter til del, og hvor fort gjort det var å bli blakk midtveis i semesteret – etter elleville studentfester tilsynelatende uten bekymringer.

Et sted Knausgård bodde var det til og med rotter. I en by med en konstant boligmangel grunnet tilstrømming av tusenvis av utenbys studenter, var det få som gadd å pusse opp utleiehyblene. De fikk jo leid dem ut uansett. Og studentene innfant seg med det fordi de ikke hadde noe valg. Å bli blakk i midten av november var imidlertid en ganske annen sak … Når man var nødt til å ta strøjobber midt i den verste eksamensperioden, var veien mot det totalt mislykkede kort.

Knausgårds år på Skrivekunstakademiet ble en stor skuffelse, til tross for at forfattere som Jon Fosse og Ragnar Hovland ledet skolen. Han fikk ikke til noen ting. Alle andre fremsto som mye mer begavet enn ham selv, og det meste av det han klarte å produsere av tekster ble karakterisert som klisjefylte, uten dybde og spenning i teksten. Nærtagenheten kom tidvis i veien for at han klarte å ta til seg kritikken og lære noe av dette. I perioder hvor han var blakk, brukte han mer og mer tid på å ta vakter på Sandviken psykiatriske. Som den sjenerte unge mannen han var, trengte han alkoholrus for å klare å komme ut av skallet sitt. Alkoholen ble i det hele tatt et stort problem for ham, fordi han mistet all kontroll over seg selv. Og fylleangsten satt lenge i etter de verste festene. Noe som derimot ordnet seg til det bedre, var forholdet til damer. Plutselig ville damene ha ham!

I de påfølgende årene følger vi en ung desperat mann, som forsøker seg som forfatter, men som mislykkes gang på gang. Han er svært opptatt av at han SKAL bli forfatter, men hva i all verden skal han skrive om? Kamerater rundt ham debuterer i tur og orden, mens han ikke får til noe som helst.

I denne femte boka er Knausgård atter på høyden igjen! Dette er en bok som fortjener terningkast 6! Ikke bare skriver han som vanlig usedvanlig godt, men i denne boka beveger han seg ned i dypet av sin sjel igjen – slik han gjorde i bok nr. 1 og 2. Jeg kjente igjen at det noen ganger gjorde vondt å lese hans beskrivelser av seg selv som ung, mislykket student i Bergen. I denne boka er faren så godt som fraværende. Samtidig er han til stede i Knausgårds bevissthet. At faren ikke kan møte i bryllupet da han gifter seg med Tonje, knekker ham nesten, selv om han egentlig ikke ønsker å ha sin forfyllete far til stede.

Dessuten fikk jeg en stor beundring for Knausgård, som til tross for mange år med mislykkede forsøk på å bli forfatter, faktisk til slutt klarer det. Ikke bare fikk han antatt romanen ”Ute av verden” – den ble en knallsuksess!

Dette er en bok som virkelig berørte meg! Dette kan selvfølgelig ha en del å gjøre med at jeg selv har studert i Bergen, og har vanket på de samme utestedene som Knausgård gjorde noen år etter meg – Hulen, Garage, Café Opera, Henrik, Wesselstuen etc. At jeg etter å ha lest 2500 sider om Knausgård, fremdeles vil ha mer, er ganske enkelt utrolig! Denne kolossen av en roman i seks bind, er – selv om det sjette bindet ikke har kommet enda – nødt til å lykkes! Jeg kommer til å stille meg i kø den dagen den siste boka kommer!

Hwang Sok-Yong: "Herr Han"

Utgitt i Korea: 2002
Utgitt i Norge: 2009
Original tittel: Han-sii yondaegi
Oversatt Jarne Byhre
Forlag: Solum Forlag
Antall sider: 125

Vi møter herr Han i en liten koransk landsby og året er 1971. Ingen vet hvem han er, for han har levd avsondret fra de fleste siden han kom dit for tre år siden. Det derimot ingen har kunnet unngå å få med seg, er at han livnærer seg ved å ta strøjobber og at han drikker. Etter hvert er han knapt i stand til å ta vare på seg selv. Da han plutselig dør, starter beboerne i huset hvor han har bodd, et intrikat spill for å sikre seg rommet hans. Kynismen kan kun forstås ut fra mangelen på det meste, og hvor særlig mangelen på et noen lunde anstendig husvære smerter befolkningen mest. Hvem er denne herr Han og hva har gjort at han tilsynelatende har valgt et liv blant fremmede?

Mens Koreakrigen raste mellom nord og sør i årene 1950 – 53, ble herr Han, som er lege, utkommandert som militærlege i nord. Legeyrket var hans livs kall og han var så lite politisk engasjert som det overhode gikk an å bli. Fordi han verken ønsket å fremstå som kommunist eller gikk med på å favorisere partipampene og deres slektninger og meningsfeller, ble han til slutt nødt til å flykte til Sør-Korea.

Problemene sluttet imidlertid ikke i Sør-Korea. Fordi han nok en gang nektet å gå i andres ærend, tårnet problemene seg opp på nytt. Og sakte men sikkert gikk han til grunne gjennom en prosess som til forveksling kunne ligne en kafka-prosess.

Dette er den første boka jeg har lest av den koreanske forfatteren Hwang Sok-Yong. Forfatteren har selv betalt en høy pris for sitt forfatterskap, idet han har sittet i fengsel i flere år grunnet sine ytringer. Dessuten har han i perioder av sitt liv måttet leve i eksil.

Det er sagt om denne boka at den egentlig handler om forfatterens egen slektshistorie. Det er en sterk historie om en rettsstats fallitt og hvor det kun var penger som til syvende og sist telte. Når det er viktigere å bruke penger på å bestikke dommeren enn å få en advokat til å gjøre en rettskaffen jobb, finnes det ikke lenger rettferdighet. Kostnadene for enkeltmenneskene var enorme. Sånn sett blir bøker som dette i tillegg til å fortelle en viktig og avslørende historie om forholdene under Koreakrigen, en påminnelse om viktigheten av å opprettholde visse moralske standarder i et hvert land.

Terningkast fem.

Stefan Zweig: "Evige øyeblikk - tolv historiske miniatyrer"

Opprinnelig utgitt i Tyskland: 1927
Utgitt for første gang i Norge: 1952
Original tittel: "Sternstunden der Menschheit"
Oversetter: Ursula Monsen
Forlag: Den norske Bokklubben
Antall sider: 226

Uvitende om at jeg faktisk hadde hatt en perle av en bok stående ulest i mine bokhyller i hele syv år (helt siden jeg fant den på et eller annet loppemarked), førte tilfeldighetene til at denne boka heldigvis ble gravd frem fra glemselen.  For det er en makeløs bok, denne lille saken som Stefan Zweig skrev i 1927, og som utkom på norsk for første gang i 1952. Opprinnelig hadde den tittelen ”Historiske øyeblikk”, men den tyske tittelen er langt flottere: ”Sternstunden der Menschheit” – menneskehetens stjerneøyeblikk! 

Gjennom 12 historier forteller Zweig om skjebnesvangre hendelser som fikk helt avgjørende betydning for menneskehetens historie. Måten han har bygget opp hver av historiene på, gjorde at jeg leste i åndeløs spenning – selv om jeg kjente utfallet av de fleste av historiene.

Jeg hadde nok aller størst glede av historiene om hhv. erobringen av Bysants og skjebneminuttene ved Waterloo. At SÅ lite skilte mellom det totale nederlag og seirende triumf, var ukjent for meg. Ellers var historien om tilblivelsen av Händels Messias besnærende. Likeså historien om oppdagelsen av Eldorado og hva dette medførte for den for meg totalt ukjente J.A. Suter.

Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig å få tak i Zweigs bøker! Noen burde sørge for at disse utgis på nytt! For øvrig er jeg interessert i å komme i kontakt med noen som ønsker å selge bøker av Stefan Zweig.

Jeg gir terningskast fem. Når boka ikke når helt opp til terningkast seks, har dette intet med måten boka er skrevet på. Derimot skyldes det at det er med to-tre nokså uinteressante historier, som Zweig kanskje med fordel kunne ha redigert bort i sin tid.

J.D. Salinger: "The Catcher in the Rye" / "Redderen i rugen"

Utgitt i USA: 1951 
Utgitt i Norge: 1952
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Torleif Sjøgren-Erichsen
Antall sider: 240

Av alle bøker jeg har lest i overskuelig fortid, er denne boka noe av det pussigste jeg har vært borte i. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg bestemte meg for å lese den, vel vitende om at den er temmelig omstridt. En hel del mennesker mener at denne lille boka er noe av det beste de har lest, mens vel så mange mener at det er noe av det mest elendige de har lest. Så hva er det med den? De tankene jeg formidler her, er fullt og helt mine tanker. Les den selv dersom du ønsker å gjøre deg opp din egen mening!

Boka starter med at jeg-personen Holden Caulfield atter en gang har blitt kastet ut av skolen han går på. Ikke bare har han strøket i alle fag så nær som engelsk skriftlig, men han har noen holdninger som gjør at han kommer på kant med de aller, aller fleste. Hvorfor skjønner vi etter hvert. Man skal nemlig lete lenge etter noen som gir så faen som nettopp Holden Caulfield!

Jeg har alltid lurt på hvordan noen mennesker kommer seg gjennom livet ved å definere alt og alle rundt seg som idioter, mens det kun er de selv som har forstått noe av verdi her i livet. Vel, her har man altså typen! Det er nemlig ingen som slipper unna Holdens kritiske blikk. Absolutt ingen holder mål. Kanskje bortsett fra søsteren Phoebe … For ikke å glemme hans avdøde bror Allie. Like fullt er det små, små glimt av en ung sårbar gutt bak den tøffe masken. Det var disse glimtene av noe jeg oppfattet som håp som ga meg lyst til å lese videre.

Vi følger Holden gjennom et par døgn etter at han har forlatt Pencey, skolen han inntil nylig har gått på. Han ønsker ikke å dra hjem til foreldrene før de har fått brevet om utkastelsen fra skolen.

Mange av episodene som beskrives i boka er mildest talt lattervekkende. Den unge Holden gjør det som står i hans makt for å unngå å falle for eget grep. Han ler av alt og alle, og enkelte ganger holder dette på å koste ham dyrt. Uansett hva han roter seg opp i, klarer han å få det til å være andres skyld. Dessuten er alt i samfunnet falskt og uekte. Sånn sett ligner dette veldig på et hvilket som helst ungdomsopprør. Det var faktisk ganske fascinerende lesning!

Enkelte mener at denne boka har gått ut på dato. Kanskje har den det. Mange av kraftuttrykkene og banningen var sikkert nokså oppsiktsvekkende da boka kom ut i 1951, mens de i dag fremstår som temmelig naive og uskyldige. Jeg likte ikke Holden, men ble under lesningen likevel sittende og bekymre meg for hvordan det skulle gå med ham til slutt. I tiden før 1951 var det ikke plass for de helt store ungdomsopprørene, så jeg skjønner at denne boka må ha vært ganske omstridt da den kom. Ungdomsopprør slik vi kjenner den i dag, må vel betraktes som en nymotens "oppfinnelse" ... fortrinnsvis etter 1951 ...

Alt i alt en noe over middels grei bok som i bunn og grunn var litt skuffende, men som jeg uansett er glad for at jeg omsider har fått lest. Den må vel sies å høre med i allmenndannelsen. Det er sagt om forfatteren at boka har selvbiografiske trekk og at han trakk seg fullstendig tilbake fra offentligheten på grunn av alt oppstyret som fulgte med bokutgivelsen.

Terningkast fire.

Ketil Bjørnstad: "Damen i dalen"

Utgitt: 2009

Forlag: Aschehoug/Lydbokforlaget

Oppleser: Haakon Strøm

Spilletid: 10 t, 10 min.

”Damen i dalen” er tredje bind i triologien om Aksel Vinding. Mens ”Til musikken” handlet om ham og Anja Skoog, handlet ”Elven” om Aksel og Anjas mor Marianne. Nå er begge døde, og Aksel forsøker å finne et fotfeste i tilværelsen. Hans musikalske talenter er det liten tvil om, og mange har store forventninger til at han skal bli noe virkelig stort. Problemet er bare at Aksel ikke er klar for dette … ikke enda …

Stikk i strid med alle gode og mindre gode råd, bestemmer Aksel seg for å flykte nordover. Han ønsker å holde konserter i Norges nordligste fylker, og reiser i første omgang til Sør-Varanger. Mens han er i Nord-Norge planlegger han å øve inn Rachmaninovs klaverkonsert nr. 2.

I Sør-Varanger treffer han Mariannes søster Sigrun, som er distrikslege og gift med en lærer. Sigrun og ektemannens store sorg er at de ikke kan få barn. De er heller ikke spesielt lykkelige. I lokalmiljøet omtales Sigrun som ”damen i dalen”.

I stedet for å komme bort fra minnene om Anja og Marianne, opplever Aksel at minnene blir levendegjort gjennom Sigrun. Vil han noen gang klare å komme løs fra Skoog-familien? Og hva er viktig for at han skal komme videre med livet sitt?

”Damen i dalen” har mye av den samme stemningen som preget de to første bøkene. Aksels musikk har imidlertid kommet noe mer i bakgrunnen, ettersom denne boka mest av alt handler om løsrivelse og det å bli ordentlig mann. Innimellom er det en del lattervekkende scener der Aksels Oslo Vest-adferd kolliderer fullstendig med det typiske nord-norske. Selv om denne siste boka er mer på det jevne enn hva jeg opplevde de to første som, må jeg si at jeg er forundret over at det ikke blir mer blest rundt Bjørnstads bøker i Norge. I utlandet blir han derimot lagt merke til, og i 2008 mottok han den prestisjefylte franske leserprisen Prix des Lecteurs. Bøkene hans er oversatt til flere språk.

Avslutningsvis vil jeg gjerne fremheve at oppleseren Haakon Strøm er et navn å merke seg. Han har virkelig en behagelig oppleserstemme! Ekstra morsomt var det at musikken som ble omtalt i boka, ble spilt når kapitler tonet inn og ut. 

Jeg gir boka terningkast fire fordi jeg mener at denne tredje boka er noe svakere enn de to foregående. 

Musa Mutaev: "Kuntas skygge - Fortellinger fra Tsjetsjenia"

Utgitt: 2007

Oversatt fra russisk: Alf B. Glad

Forlag: Communicatio Forlag

Antall sider: 157

”Kuntas skygge” utkom i 2007, og inneholder 13 fortellinger fra Tsjetsjenia. Det er på ingen måte lystige historier som fortelles. Flere av dem inneholder beskrivelser av de mest grusomme torturhandlinger og overgrep begått av russere mot tsjetsjenere. Ja, så grusomme var enkelte av beskrivelsene at jeg noen ganger hadde problemer med å lese videre.  For når man først begynner å se bildene av det som beskrives foran seg og at på til skjønner at dette ikke er fri diktning, men er basert på virkelige hendelser, da skjønner man at det faktisk ikke finnes grenser for menneskenes ondskap under gitte omstendigheter.

Den av novellene som gjorde størst inntrykk på meg var utvilsomt ”Får jeg lov til å krype nærmere?”.  Etter at jeg-personen har gjennomgått tortur og ved et slumpetreff slipper fri før han dør av alle skadene han har blitt påført, får han omsider sjanse til å ta hevn over forhørslederen som forårsaket så mye lidelse for ham og andre medfanger. Men så står han foran denne mannen, og så kan han ikke ta hevn likevel.

”Hva skulle jeg gjøre? Hva? Jeg skjønte at det beste for meg var ikke å bli like grusom som ham, som dem. Jeg fordømte forhørslederen som hadde krenket lov og rett, ikke av hevnfølelse, men med en overbevisning om at hevnen alltid kommer til den som grusomt krenker livet til et annen menneske.

Jeg gikk. De lå ved bordet som svin. Jeg tilga dem ikke, men jeg klarte ikke å handle slik som de gjorde mot mitt folk. Jeg angret ikke. Kanskje jeg til og med var stolt over at jeg lot denne bøddelen bli pint og plaget resten av sitt liv.”

I novellen ”Hundegrøt” beskrivesinngående hva sult gjør med mennesker. Hvor langt et menneske er villig til å synke bare for en skarve matbits skyld når sulten har gnagd lenge nok i tarmene. I en såkalt ”hungerleir” anbringes tsjetsjenske fanger utelukkende ut fra den hensikt at de skal dø en langsom og pinefull sultedød. Til slutt er selv maten hundene får fristende. 

Den tsjetsjenske forfatteren Musa Mutaev debuterte med denne novellesamlingen. Han har selv en fortid som torturert fange, og dersom det ikke hadde lyktes ham å komme til Norge, ville han vel neppe ha vært i live i dag.

Det var en meget sterk opplevelse å lese disse novellene. Det eneste jeg har lest av historier fra Tsjetsjenia tidligere, er det Åsne Seierstad som har stått for (jf. hennes bok ”De krenkede”). Det spesielle med denne novellesamlingen er at den er skrevet av et menneske som har opplevd russernes overgrep mens han selv bodde i Tsjetsjenia. Det gir historiene et ekstra skjær av autentisk virkelighet. En brutal sådan …

Jeg har lyst til å avslutte med et sitat fra novellen ”Kuntas skygge” - til ettertanke:

”Den mette og likeglade verden har latt oss i stikken , og både byen og vi er blitt forvandlet til evige skygger av fortid og fremtid. Våre sjeler roper om ulykken som nærmer seg, men verden hører ikke, fordi den ubarmhjertig har forvandlet oss til skygger.”

Jeg tar med en link til en bokanmeldelse som ble publisert i Aftenposten 2. desember 2007.

Terningkast fem. 

Stefan Zweig: "I følelsenes vold"

Få øynene opp for Stefan Zweig!



Utgitt i Tyskland: 1927
Utgitt første gang på norsk: 1983
Original tittel: Verwirrung der gefühle
Oversetter: Einar Ness
Forlag: Solum Forlag, Oslo
Antall sider: 103

I forbindelse med sin 60 årsdag opplever bokas jeg-person at elever og kollegaer har utgitt et festskrift for å hedre ham. Det meste av hans meritter innen filologi er med. Til og med hver minste lille bokanmeldelse som er skrevet om hans utgivelser i løpet av den 30 år lange karrieren hans som lærer, har de funnet frem. Det har blitt en imponerende bok! Så hvorfor er han like fullt betenkt? Svaret får vi nokså tidlig i boka:

“Gjennom et helt liv har jeg beskrevet og karakterisert mennesker, vekket til live skikkelser fra forgagne århundrer og gjort dem tilgjengelige for øyeblikkets følelsesmessige opplevelse. Men han som kom meg nærmere enn noen annen - ham har jeg utelatt, ikke tenkt på. Derfor vil jeg - slik skikken var på Homers tid - la denne elskede skygge få drikke mitt eget blod, slik at han som for lengst er gått bort, igjen kan tale til meg og være hos meg i min alderdom. Det som nå offisielt er blitt skrevet, skal suppleres med det som til nå har vært fortiet. Følelsenes skriftemål skal få sin plass ved siden av det lærde verk og meg selv.”

Og videre:

"Alt som står om meg, er jo sant. Det er bare det at det vesentligste ikke er nevnt. I boken blir det skrevet om meg, men jeg blir ikke beskrevet. Den belyser meg bare - uten at jeg blir gjennomlyst."

Hans historie eller biografi, som er inntatt i festskriftet, er ikke fullstendig. Noe helt vesentlig mangler, og det er denne historien han ønsker å fortelle – slik at det hele skal bli komplett.

Det hele starter på et vis med at Roland motstrebende reiser til Berlin for å studere engelsk filologi, slik hans far forlanger. Men i stedet for å bli en seriøs student, hengir han seg til det glade og utsvevende liv, utelukkende fokusert på nytelse. Da faren etter noen måneder kommer på overraskende visitt, kunne han knapt valgt et mer ubeleilig øyeblikk. Roland har knapt åpnet en bok, og i hans seng befinner en av hans siste erobringer seg. Hans skam er så stor pga. avsløringene som hans far blir vitne til at han uten videre finner seg i å bli forflyttet til en bitte liten universitetsby, hvor det knapt skjer noe som helst.

Møtet med en aldrende professor ved universitetet i den lille byen skal vise seg å få avgjørende betydning for vår unge jeg-person. Han innlosjeres på kvistværelset i samme hus som professoren og hans unge kone bor. Grunnet professorens iver og glød for faget, fanges Roland fullstendig av arbeidet. Hans beundring for professoren er hinsides enhver fornuft, og dette får ham til å strekke seg svært langt blant annet for å hjelpe professoren til å ferdigstille i det minste ett av sine mange ufullførte verk. Men jo mer han knytter seg til sin læremester, jo mindre forstår han av ham. Der han forventer å bli møtt med tilsvarende respekt og varme, støtes han gang på gang ut i kulden. Når deres samarbeid er som best, forsvinner professoren like plutselig hver gang, for så å dukke opp igjen etter noen dager.

Roland kommer også tett inn på professorens kone. Så tett at han stiller spørsmål ved hvilket ekteskap hun og professoren egentlig har. Hva er det med professoren som gjør at det er så vanskelig å forstå ham? Og hvorfor denne kulden der man burde kunne forvente varme?

Bare for å ha sagt det først som sist: Denne lille romanen er intet mindre enn mesterlig! Jeg fikk tidvis nesten åndenød av formuleringene i boka, som er så treffende, så presise og så ordknappe. For eksempel når forfatteren på side 48 skriver:

“Intet griper vel et ungt menneske mer enn tungsinn som blir båret med maskulin verdighet: Michelangelos tanker som stirrer ned i sin egen avgrunn, eller Beethovens bitre drag om munnen. Det uferdige sinn blir sterkere grepet av disse tragiske lidelsesmasker enn av Mozarts klokkeklare melodiger og det klingende lys rundt Leonardos skikkelser. Fordi ungdommen selv representerer det vakre, er den ikke så opptatt av skjønnheten. Med et overskudd av livskraft blir de unge trukket mot det tragiske og lar seg - med sin mangel på opplevelse og erfaring - også gjerne fange inn av tungsinnet. Derfor er de unge også alltid parat til å møte farer og til å strekke den lidende en broderlig, hjelpende hånd imøte.”


Uten å røpe for mye av handlingen, kan jeg si så mye som at professorens dilemma er hans homoseksuelle legning. Dette var et tema som da boka kom ut i 1927 utelukkende vakte avsky og forakt hos de fleste. Like fullt oppnådde Zweig å bli respektert for at han tok opp temaet i denne boka, som ble en bestselger. Som det er sitert i forordet i boka, så maktet Zweig med denne romanen å forstå, "for deretter å gjøre det forståtte forståelig for andre". Dette var en viktig ledetråd i hans forfatterskap. Man må jo føle sympati med professoren til slutt! I Hitler-Tyskland snudde dessverre Zweigs suksess seg til det motsatte, idet et hvert forsøk på å forsvare seksuelle avvikere ble slått hardt ned på. Forfatteren tok sitt eget liv i 1942. Det var ikke plass til slike fritenkere som ham i Hitler-Tyskland.

Boka er så gnistrende godt skrevet at det var en opplevelse å lese den! Det er virkelig synd og egentlig litt underlig at det i dag er bortimot umulig å få tak i noen av bøkene hans, rent bortsett fra herværende bok som ble utgitt for noen få år siden. Særlig fordi Zweig betegnes som en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden. Jeg tror jeg må innom biblioteket en av de nærmeste dagene …

Jeg gir toppkarakter til denne boka!

Arnaldur Indridason: "Fjellet"

Utgitt: 2009

Original tittel: Hardskafi

Oversatt: Silje Beite Løken

Forlag: Cappelen Damm

Oppleser: Ivar Nørve

Spilletid: 9 t 5 min.

Da en  kvinne blir funnet hengt på en hytte i fjellet, begynner politiinspektør Erlendur å snuse i historien. Det hele ser ut som et selvmord, men Erlendur holder alle muligheter åpne. Hvorfor ønsket kvinnen å ta sitt eget liv?

Samtidig mens Erlendur jobber med et par andre forsvinningssaker, finner han ut at den avdøde kvinnen – Maria – nettopp hadde mistet sin mor etter langvarig sykdom. Hun var besatt på tanken om å få kontakt med moren fra det hinsidige, og oppsøkte et par medier for å få hjelp til dette. Det ene mediet, en mann, får Erlendur lett tak i. Men hvem er det andre mediet som kaller seg Magdalena?

Og hvor uskyldig er Marias mann, som plutselig blir arvtaker til rundt 300 millioner islandske kroner? Og som at på til hadde masse gjeld etter mislykkede investeringer – for ikke å snakke om en elskerinne som presset på for at han skulle bli fri fra sine forplktelser fra Maria …

Det er ikke alltid at fortidens hemmeligheter kommer for en dag. Erlendur har tidligere lykkes godt med dette likevel, men klarer han det enda en gang i den sjette boka om ham?

Jeg er nok ikke i krim-modus for tiden, for nå kjenner jeg at jeg er lei av denne krimserien. Denne boka var helt grei, men veldig på det jevne. Jeg tror jeg lar det bli med denne boka av Arnaldur Indridason. Terningkast fire. 


Her kan du lese mer om andre bøker av Arnaldur Indridason, som jeg har omtalt i bloggen min. 

Alan Bennett: "En uvanlig leser"

Utgitt i England: 2007

Utgitt i Norge: 2008

Original tittel: The uncommon reader

Oversatt: Ragnfrid Stokke

Forlag: Pax forlag A/S

Antall sider: 117

Dronning Elisabeth II har hele sitt liv vært en pliktoppfyllende kvinne og monark. Fordi kalenderen hennes i alle år har vært fylt til randen av plikter og offisielle opptredender, har hun aldri tillatt seg selv å ha en hobby eller personlig interesse. Nei, hennes rolle har alltid vært å være interessert i hva andre er opptatt av. Dette har hun avfunnet seg med, og det har heller ikke plaget henne. Med liv og lyst har hun gått løs på oppgavene, om det så bare har handlet om å åpne en svømmehall eller lignende.

På en tur i parken sammen med hundene sine, støter hun ved en tilfeldighet bort i Bokbussen på Windsor. Aller høfligst låner hun en bok. Denne boka kjeder henne veldig, men som det pliktoppfyllende mennesket hun alltid har vært, leser hun boka ferdig. Etter dette låner hun en ny bok, mest av høflighet også denne gangen. Gradvis blir hun mer og mer hektet på litteratur. Dronningen oppdager at kjøkkenassistenten Norman er en interessant mann å diskutere litteratur med, og etter hvert forfremmer hun ham til sin litterære rådgiver. Han er imidlertid stort sett opptatt av homofile forfattere, og det er slik litteratur han forer dronningen med i begynnelsen.  Da dronningen skal konversere med den franske presidenten i forbindelse med et statsbesøk, og hun kun vil snakke om (den homofile) forfatteren Jean Genet, opplever staben rundt henne dette som ytterst pinlig.

Etter hvert som dronningen gir seg litteraturen i vold, begynner hun å forstå andres følelser. Hun som aldri har brydd seg om at hun såret tjenerskapet sitt når hun bjeffet ordre til dem, begynner plutselig å bli opptatt av hva de tenker og føler.  Og de tidligere så interessante pliktene begynner ikke bare å bli et ork. De fremstår som de reneste meningsløsheter. Hun er dessuten ikke lenger så opptatt av etikette og legger ikke så mye energi ned i at påkledningen skal stemme ned til den minste detalj som tidligere. Dronningen vil nemlig bare hjem til den boka hun til enhver tid holder på med.

Vi følger dronningen gjennom ulike stadier i en lesers utvikling. Hvordan hun nokså kritikkløst leser hva som helst i begynnelsen, og utvikler kritisk sans og en personlig smak etter hvert. Gradvis går hun over til mer krevende forfattere, og gjenlesning av den aller første boka hun lånte på Bokbussen gir henne nå så mye, mye mer enn ved første gangs lesning. Hun turnerer dessuten flere bøker på en gang, og noterer underveis ned tanker hun gjør seg om det hun leser. Dessuten opplever hun panikken ved ikke å ha noe å lese på når hun er ute på reiser, og hennes nærmeste rådgivere har lagt kjepper i hjulene for henne mht. bøker hun planla å ta med seg. Men i stedet for en mer fokusert dronning, opplever de en sur og grinete dronning som savner bøkene sine.

Dronningens nærmeste rådgivere begynner å lure på hva som er galt med henne. Hun er kun opptatt av hva folk leser, og er ikke dette temmelig ekskluderende? Tidligere kunne folk forberede seg på hva en samtale med dronningen med stor sannsynlighet ville handle om, men de tider er det slutt på. Hun er jo blitt fullstendig uforutsigbar. Dessuten sprekker tidsskjemaene hele tiden når dronningen plutselig skal ha samtaler med folk. Er hun i ferd med å bli senil? Dronningen har imidlertid aldri vært skarpere i topplokket. Hun begynner at på til å bli kritisk ikke bare til sin egen rolle, men til hele monarkiet. På et tidspunkt begynner hun – handlingsmennesket Elisabeth II – å fundere på om hun skal skrive en bok. Hvordan skal dette ende?

Denne lille boka er fantastisk fornøyelig! Vittighetene kommer tett, samtidig som det også er et dypere alvor i boka. For selv om interessen for litteratur absolutt kan ta overhånd hos enkelte, beskrives også hva litteraturen gjør med mennesker. Hvordan det mange ganger er enklere å forstå hva andre føler, hvordan det blir enklere å ta inn over seg at andre mennesker er forskjellige osv.  Dessuten var boka tankevekkende på flere plan. Ønsker vi f.eks. virkelig å bli styrt av folk som aldri har tid til å lese en bok? 


Riktig fin var denne boka! Ikke til å undres over at denne lille perlen av en satirisk roman har blitt en bestselger i England, der det gis sleivspark i alle retninger og hvor spesielt politikere og den engelske overklassen får gjennomgå!  Jeg gir terningkast fem. 

Siegfried Lenz: "Ett minutts stillhet"

Utkom i Tyskland: 2008

Utkom i Norge: 2009

Original tittel: Schweigeminute

Oversetter: Kari og Kjell Risvik

Forlag: Aschehoug

Antall sider: 110

Siegfried Lenz er for meg en svært kjent forfatter, men jeg var faktisk uvitende om at han fremdeles er i full vigør da jeg kom over denne lille boka fra 2008/2009.

I bokas åpningsscene befinner jeg-personen Christian seg i en minnestund. Engelsklærerinnen Stella er død, uten at vi får vite under hvilke omstendigheter før på slutten av boka. Det vi derimot aner er at det har vært et forhold mellom den 18 årige eleven Christian og hans noe eldre, men på ingen måte gamle engelsklærerinne. Stella har vært en usigelig vakker kvinne, som de fleste ble besnæret av.  Det er så vidt Christian orker å delta i minnestunden, så stor er hans sorg. Han orker ikke å holde noen tale heller, fordi hele ham er fylt av følelser han ikke kan dele med noen.

Gradvis får vi vite hvordan det i løpet av en varm sommer i en småby ved Østersjøen på 50-tallet har oppstått varme og forbudte følelser mellom lærer og elev. Med et vart og sanselig språk beskrives kjærligheten mellom disse to som noe ekstraordinært vakkert. De må selvsagt skjule sine følelser for omverdenen, vel vitende om at den dagen det skulle bli kjent at det er noe mer enn vennskapelige følelser mellom dem, vil alt de har sammen bli tilsmusset og ødelagt. Desto mer opphøyet og dyrebare blir de stjålne øyeblikkene de får sammen.  At det skal bli Stellas død som gjør at forholdet tar slutt nesten før det har kommet ordentlig i gang, er de to elskende fullstendig uvitende om.

Historien som sådan er ikke original, for dette temaet har det vært skrevet et utall av bøker og produsert mengder av filmer om. Det som like fullt gjør at denne boka står i en klasse for seg, er de litterære kvalitetene ved den. For hvor lett blir ikke beskrivelse av forelskelse og kjærlighet banalt og klisjefylt for andre enn dem det gjelder? Ikke en eneste gang tråkker forfatteren i denne fellen. Kanskje var det derfor jeg brukte uforholdsmessig lang tid på å lese denne novellen? De poetiske beskrivelsene krevde nemlig at man stoppet opp inni mellom og leste flere avsnitt om igjen.  

Dette er en liten perle av en bok som jeg synes fortjener terningkast fem. 

Xinran: Tapte døtre - fortellinger om savn og kjærlighet

Utgitt: 2010

Original tittel: "Message from an Unknown Chinese Mother - Stories of Loss and Love" 

Oversetter: Maya Liu Bøckman

Forlag: Gyldendal

Antall sider: 230

Xinran har klart det igjen! For noen år siden var det romanen ”Himmelgraven”, som handlet om en kvinne som lette etter sin forsvunne mann i Tibet i 30 år, som fengslet meg fullstendig. Denne gangen er det dokumentaren ”Tapte døtre” som jeg altså ikke klarte å legge fra meg.

Xinran er kinesisk og hun har bodd i Kina i mesteparten av sitt liv, inntil hun i 1997 flyttet til London. Idéen til boka fikk hun fordi hun traff så mange adopterte kinesiske barn, de fleste jenter, som stilte spørsmål ved hvorfor deres mødre ikke ville ha dem.  Noe av stoffet til boka fremskaffet hun mens hun jobbet som journalist og programleder i et radioprogram i Kina, men mye er også fremskaffet etterpå. Det største problemet hun har støtt på er at kinesere generelt er lite meddelsomme. Gjennom mange år med angiveri er de fleste livredde for å bli fengslet, miste jobbene sine, miste privilegier de måtte ha etc. Mot et løfte om å holde kildenes identitet skjult, har Xinran imidlertid lykkes i å få frem en bitte liten flik av det som skjer med de såkalt tapte døtrene i Kina.

Det er allment kjent at det i Kina praktiseres en ettbarnspolitikk. Det er også allment kjent at det i fremtiden kommer til å bli et stort problem at overskuddet av menn er formidabelt. Hvem skal de gifte seg og få barn med når det kommer til stykket? Når familier må velge, viser det seg nemlig at svært mange – på landsbygda i særdeleshet – vil ha en sønn. Så hva er det som egentlig skjer med jentene? For det fødes jo jenter her som ellers i verden.

I boka forteller Xinran den rystende historien om alle døtrene som på ulike vis bare blir borte … Underveis kom tårene, for dette var rystende lesing! Det bør for ordens skyld presiseres at praksisen med å kvitte seg med jentebarn er svært forskjellig på landsbygda, hvor uvitenheten og analfabetismen er stor, og i byene, hvor folk er både mer utdannede og mer opplyste.

Når en kvinne på landsbygda føder et barn, sitter hele slekta utenfor og venter. Ble det gutt eller jente? Det første jordmoren sjekker, er ikke om barnet puster eller virker sunt og normalt.. Nei – det er kjønnet på barnet som undersøkes. En oljelampe blir holdt mellom beina på spebarnet for å undersøke dette – ofte med den konsekvens at mange nyfødte har brannskader mellom beina. Er det en jente … vel, så dumpes hun ofte i en utslagsbøtte. Der ligger barnet og dør. Kanskje drukner det i søppelet hvis det er av flytende karakter. Forfatteren var selv – fullstendig sjokkert – vitne til at et barn ble stappet oppi en utslagsbøtte, inntil dødskrampene etter hvert opphørte i de små, små spebarnsbeina.

Presset på å få en gutt er stort. Uten en sønn får ikke foreldrene tildelt dyrkbar jord for barnet. En jente er en munn mer å mette, uten at familien samlet sett får mer å spise. Når en sønn er født – da blir det fest! En sønn betyr velstand. En jente betyr enda mer fattigdom.

En av historiene i boka som gjorde meg mest opprørt, var den om faren som forlot sin datter nummer fire på toget sammen med vilt fremmede mennesker. I det ene øyeblikket satt han med sin ett år gamle troskyldige og tillitsfulle datter på fanget, og i det neste forlot han henne. Kona var nemlig gravid igjen, og pga. forbudet mot to barn, risikerte de at hun måtte tvangsabortere en mulig sønn. Det kunne de ikke risikere. Farens foreldre hadde sendt dem bort og bedt dem om å forbli borte inntil de fikk en sønn … Når jeg tenker på andre ting jeg leste i boka, er sannsynligheten for at noen skulle gidde å ta seg av et jentebarn på dette toget, svært, svært liten. Hva skjedde med henne til slutt? Kanskje var det å bli stappet ned i utslagsbøtta tross alt en mer human skjebne?

Fenomenet med unge par på flukt, kalles tilleggsbarngeriljaen. Ved å flykte over kommunegrensene, unngikk de den verste og mest pågående kontrollen mht. å ha flere barn. Og begynte det å brenne under beina deres, reiste de videre til et nytt sted.  

Xinran forteller også historien om de mange barnehjemmene som dukket opp etter hvert. Forholdene på disse barnehjemmene var intet mindre enn helt ubeskrivelige. Grunnet mangel på utstyr, medisiner, mat og klær, døde barna ofte som følge av bagatellmessige sykdommer. Hvis de da ikke frøs i hjel … Å bli adoptert bort til utlendinger var det beste som kunne skje for ei lita jenta, for i Kina hadde hun virkelig ingen fremtid.

Jeg kjente meg fysisk dårlig mens jeg leste denne boka. Jeg er så rystet inni sjelen over at det går an å behandle små, små barn så til de grader elendig. På netthinnen flimrer nyhetsoppslag fra Russland, Romania og andre østblokkland etter Berlinmurens fall, hvor vi fikk se hvordan forholdene var på enkelte barnehjem. Vi trodde nesten ikke det vi fikk se. Like fullt må jeg konstatere at forholdene for barnehjemsbarn i Kina er atskillig verre … 

Og mødrene? Selvsagt elsker de sine barn. Ja, kanskje elsker de i særdeleshet døtrene sine mest av alt. Fordi de er kvinner selv, vet de hvilken elendig skjebne som møter nettopp jentene. Og det er i denne konteksten man må forstå hvordan de er i stand til å være med på å drepe sine egne barn. Lidelsene deres er imidlertid ikke noe mindre av den grunn. 

Selv om boka er rystende, mener jeg at det er svært viktig at denne type informasjon kommer ut og at verden får kjennskap til slike forhold. Mon tro om Xinran er velkommen i Kina lenger …

Boka "Tapte døtre" av Xinran fortjener terningkast fem. 

Karl Ove Knausgård: "Min kamp 4"

Utgitt: 2010

Forlag: Forlaget Oktober

Antall sider: 473

Karl Ove er 18 år og nettopp ferdig med gymnaset. Hans foreldre har skilt seg, og moren sliter for å få endene til å møtes i og med at hun har valgt å sitte med huset. Den unge Knausgård er fast bestemt på at han vil bli forfatter, og i første omgang søker han seg lærerpost i Nord-Norge for ett år. Planen er å legge seg opp penger og dessuten få tid til å skrive.

Knausgårds møte med den lille bygda Håfjord i Troms blir overveldende. Naturen er voldsom, men det bor jo nesten ingen folk der. Og alle kjenner åpenbart alle. Det er ikke mulig å gjemme seg vekk. På en måte både spennende og skremmende for en sjenert og ensom ung mann. Etter en temmelig utsvevende russetid med så store mengder alkohol at dette med blackout, bakrus og fyllenerver holdt på å bli faretruende dagligdags, skal det vise seg at hans møte med den nordnorske drikkekulturen holder på å gå riktig galt.

Knausgård forsøker å skrive, men får det ikke til. Han klarer ikke å få det han tenker inne i hodet sitt til å bli litteratur når det kommer ned på papiret. Like fullt har han store tanker om sin egen fortreffelighet og egne evner til å skrive. For noe stort, det skal han bli!

Selv om denne boka i all hovedsak handler om Knausgårds ene år i Håfjord, gjør han mange sprang i tid. Noe av det sterkeste ved boka er – som i de foregående bøkene - når han kommer inn på forholdet til faren. Etter skilsmissen gifter faren seg med Unni, som han får en datter med. Og han har for alvor begynt å drikke. Det er snart ikke mulig å tilbringe noe tid sammen med ham uten at han er full. Alle skal danse etter farens pipe, for han har så lett for å bli fornærmet for den minste lille ting.

Noe av det den unge Knausgård sliter veldig med, og som beskrives med en helt rå ærlighet, er hans mislykkede forhold til det annet kjønn. Han drømmer om å debutere seksuelt, men uansett hva han gjør, får han det ikke til. En ting er at han er så sjenert. En annen ting er at han føler at det er noe galt med ham. Dette er en bok om mislykkethet, om ikke å få til noe, om usikkerhet som blir ”løst” gjennom drikking, om mengder med for tidlige sædavganger og en seksuell debut som lar vente på seg. Nok en gang har Knausgård klart å binde meg fast til enda et bind i selvbiografien sin. Denne gangen slukte jeg boka – bokstavelig talt! Tatt i betraktning at denne boka er den svakeste av de fire bøkene jeg har lest i serien, må man vel kunne si at det slett ikke er så aller verst! Jeg er fremdeles ikke lei og ser frem til Min kamp 5! 


Terningkast 5.

Halldór K. Laxness: "Brekkukotkrønike"

Utgitt på Island: 1957

Første gang på norsk: 1964

Denne utgaven: 2008 (laget spesielt for Bokklubbens Mestermøter)

Originalens tittel: Brekkukotsannáll

Forlag: Bokklubben

Oversatt: Tone Myklebost

Bilder av Ørnulf Opdahl

Antall sider: 304

”En klok mann har sagt at nest etter det å miste sin mor, er det få ting som er sunnere for små barn enn det å miste sin far. Selv om jeg på ingen måte kan være enig i disse ordene, faller det meg likevel ikke inn å si dem direkte imot. Selv ville jeg uttrykt denne læren uten agg til verden eller kanskje heller uten den smerte som ligger i ordenes blotte klang.”

Med disse ordene åpnes “Brekkukotkrønike”, hvor Álfgrimur forteller historien om sin oppvekst hos besteforeldrene sine på slutten av 1800-tallet på Island.

Bestefaren Björn i Brekkukot var ingen hvem som helst. Han var en stolt mann som nektet å la markedskreftene påvirke prisen på fisken han solgte til sambygdingene. Om det var godt eller dårlig fiske; prisen var den samme. Det var heller ikke flust med penger på gården, men de klarte seg. Bestefaren hadde den besynderlige oppfatningen at det ikke var bra for en mann av hans stand å omgås for mye penger på en gang. Han var rognkjeksfisker av yrke, og Álfgrimur drømte om å bli rognkjeksgubbe som ham. Det skulle imidlertid vise seg at bestemoren hadde andre planer for ham. Hun ønsket at han skulle bli noe, og sendte ham på Latinskolen. Álfgrimur ble ikke det minste entusiastisk. Like fullt skulle det vise seg at han hadde ekstraordinære talenter i å lære hva det skulle være. Dessuten hadde han musikalske talenter.

Gar ðar Hólm, en slektning av Álfgrimur, vender hjem på korte visitter innimellom sin store internasjonale karriere som operasanger. Opp gjennom årene skal han komme til å bety mye for Álfgrimur og hans utvikling. Álfgrimur forteller for øvrig mange historier om personer som dukket opp på Klokkergården i løpet av hans oppvekst. De fleste preget på en eller annen måte hans syn på verden og den virkelighet han sto oppe i. Med bøttevis med humor skildres den ene spesielle typen etter den andre, og jeg holdt tidvis på å le meg fillete.

Vi aner at det er noe som ikke stemmer helt med Garðar Hólm. Er han virkelig den store berømtheten alle vil ha det til?

Underveis ber Garðar Hólm Álfgrimur spille på kirkeorgelet mens han synger:

"Kan hende var det den eneste gangen i mitt liv at jeg hadde hørt sang. For så sann var denne sangen, at den gjorde all annen sang kunstig og tilgjort .... Og så dypt skar denne sangen i meg, at jeg ikke så noen annen mulighet enn å trå orgelvraket av all min sjel og kraft for å kunne overdøve denne sangen, eller i alle fall hamle opp med den i håp om at jeg skulle greie å stå meg.

Hva sang han? spør folk. Jeg spør tilbake, betyr det noe? Nei, der fantes ikke noe trykt sangprogram. ... "

Denne romanen er rett og slett mesterlig både når det gjelder innhold og litterære kvaliteter. Man får følelsen av at ikke én setning er tilfeldig, samtidig som alt glir lekende lett. Dette er ikke en roman man harver gjennom i full fart. Til det er boka for kompleks og den fortjener faktisk at man dveler litt ved teksten før man leser videre. Boka gir et svært autentisk - og interessant! - bilde av forholdene på Island på slutten av 1800-tallet, fra tiden før fiskenæringen ble mer industrialisert.

Ørnulf Opdahl har dekorert den praktutgaven av boka som er fra Bokklubbens Mestermøte-serie. Hans illustrasjoner bidro til å forsterke stemningen i boka og det typisk islandske. Jeg hadde også mye glede av Halldór Guðmundssons sluttord, hvor han redegjør for forfatterens bakgrunn på Island og hans forfatterskap. Laxness mottok Nobels litteraturpris i 1955, og Brekkukotkrønike var den første boka han skrev etter dette.

Jeg gir boka toppkarakter!

Chris Cleave: "Little Bee"

Utgitt: 2008

Utgitt i Norge: 2010

Original tittel: "The Other Hand"

Oversetter: Guro Dimmen

Forlag: Aschehoug

Antall sider: 267

Journalistekteparet Sarah og Andrew O` Rourke reiser spontant på ferie til Nigerias solkyst, hvor de forsøker å reparere ekteskapet etter at Susans utroskap har kommet for en dag.  Susan har lovet Andrew å bryte kontakten med sin elsker, og denne ferien skal derfor bli en ny start for dem begge.  Susans foreldre passer deres eneste sønn, Charlie. Verken Andrew eller Susan har hørt noe om at det pågår stridigheter i Nigeria, eller at det skulle være utrygt å bevege seg utenfor det inngjerdede hotellområdet.  

En dag blåser de i forbudet mot å gå utenfor hotellområdet, idet de har lyst til å finne seg en privat del av stranda. Og mens de ligger der og aner fred og ingen fare, kommer det plutselig to unge jenter løpende – bokstavelig talt for livet. Dette er 12 år gamle Little Bee og storesøsteren hennes. De trygler om at Susan og Andrew skal ta dem med inn på hotellområdet fordi de angivelig er forfulgt av leiesoldater som skal drepe dem. Disse soldatene skal også ha slaktet ned alle i landsbyen deres. Dette fnyser Andrew av. Han mener dette er ”klassisk nigeriansk svindel”. Så dukker det opp en vakt som ønsker at ekteparet skal følge ham inn til hotellområdet. Før de kommer så langt, kommer det faktisk soldater springende ut av jungelen. Noe utspinner seg på stranden, men eksakt hva får vi ikke vite før langt senere ut i historien. At det kan ha noe å gjøre med Susans avkappede finger, er imidlertid svært sannsynlig.

I årene som følger, klarer ekteparet ikke å legge bak seg det som skjedde på stranda i Nigeria. Gradvis tæres ekteskapet i fullstendig i stykker, og Susan bryter ikke kontakten med elskeren Lawrence likevel. Tvert i mot kunne hun aldri ha klart seg uten ham i denne perioden. Spørsmålet om hva som skjedde med de to jentene Susan og Andrew møtte på stranda i Nigeria, forfølger ekteparet. Spesielt Andrew sliter, og til slutt synker han ned i en depresjon som får svært alvorlige følger.  Dette eskalerer da Little Bee dukker opp to år senere …

Da jeg begynte på denne boka, var jeg noe forutinntatt. Var den virkelig så god som alle skulle ha det til? Denne følelsen vedvarte et godt stykke ut i boka, men så snudde det. For boka er virkelig godt skrevet! Selv om den haltet noe til å begynne med, særlig i vekslingene mellom Little Bees fortellerstemme og ordvekslingen mellom henne og flere andre. Samtidig har det nok ikke vært lett for oversetteren å få frem det gebrokne språket som jentene rundt Little Bee snakket. Tidvis opplevde jeg språket som gnistrende – spesielt der hvor Susan funderer over hva som gikk galt i ekteskapet med Andrew og hvorfor det tilfeldigvis ble Lawrence som ble gjenstand for hennes utenomekteskapelige affære. Da er det nesten noe Ian McEwansk over skildringene.

Gjennom hele boka veksler Little Bee og Susan på å være fortellerstemmen. Dermed får vi innblikk i hvordan hver av kvinnene opplever en og samme virkelighet. Dette er en historie om fordommer og hva disse gjør med oss. Og om hvor enkelt vi setter oss til doms over andre mennesker uten å kjenne deres bakgrunn. Hvem eier sannheten om et menneske eller et land? Bak hver skjebne som returneres til sine hjemland etter å ha søkt om asyl uten å nå frem, er det et menneske med sin helt egen historie. En historie som ikke alltid passer inn i de offisielle forklaringsmodellene vi leser om i avisene … Sånn sett er dette en svært tankevekkende historie. Men det er like fullt ikke denne romanen som har grepet meg aller mest i den senere tid. Jeg synes boka fortjener en svak 5´er på terningen. 

Kathryn Stockett: "Barnepiken"

Utgitt i Norge: 2010
Original tittel: "The help"
Oversatt: Monica Carlsen
Opplesere: Birgitte V. Svendsen, Ingrid Vollan og Cathrin Gram
Spilletid: 17 t, 42 min.

Forlag: Cappelen Damm

I byen Jackson i Mississippi på 60-tallet ble segregeringslovene mellom hvite og svarte håndhevet med hård hånd. Man risikerte strenge straffer dersom lovene ikke ble overholdt, og noen kontakt mellom hvite og svarte utover det mest nødvendige, var rett og slett utilrådelig. En svart person som tok seg vel til rette, kunne risikere å få huset sitt brent ned av hvite i nattens mulm og mørke.

Både Abileen og Minny er hushjelper hos hvite mennesker. De er bestevenninner på tross av at de er svært forskjellige. Der Abileen er forsiktig, buser gjerne Minny rett på. Minnys skarpe tunge har kostet henne noen jobber. Samtidig klarer hun bare ikke å finne seg i å bli behandlet som en idiot av hvite ungjenter som ikke kan noe som helst. Men selv Minny blir rådvill da hennes hvite oppdragsgiver gir henne sparken fordi hun angivelig skal ha stjålet. Hennes troverdighet som svart er lik null, så hun har intet å stille opp med, selv om hun er uskyldig. Det skal likevel bli hennes berømte kokekunster som redder henne … igjen.

23 år gamle Skeeter er en hvit kvinne som har litt andre drømmer enn de fleste av sine venninner. Moren hennes ønsker intenst at hun skal gifte seg og få barn slik som Skeeters venninner har gjort, men Skeeter vil noe mer. Hun jobber i en avis, og drømmer om å bli forfatter. Mang en gang gremmes hun over sine håpløse venninner Elisabeth og Hilly. Spesielt Hilly er svært toneangivende mht. hvem som er inne og ute i det mer probre sosiale livet i byen Jackson. Å komme på kant med henne kan koste mer enn det smaker. Da Hilly plutselig får den ideen at svarte skal forbys å bruke samme toaletter som de hvite, skaper dette bølger i den lille byen.

Skeeter ønsker å skrive bok om rasediskrimineringen som foregår rundt henne. Hun begynner et samarbeid med Minny og Abileen, som begge er livredde for at dette skal bli oppdaget. Da er det nemlig ute med dem fordi de kan miste jobbene sine og bli utstøtt av samfunnet. Skeeter har en avtale med et forlag i ryggen da hun går i gang med å intervjue svarte hushjelper. Hun rystes over det hun får høre. Hushjelpene blir behandlet som om de ikke er mennesker, eller som mindre begavede. De hvites frykt for å bli smittet av alskens ulumskheter fra de svarte, skaper mange uverdige situasjoner. En hvit kvinne sa ikke i fra om at familien skulle flytte, av frykt for å gå glipp av en eneste dag med hushjelp. At hushjelpen dagen etter i praksis var arbeidsledig og ikke hadde fått anledning til å skaffe seg noe nytt, spilte tydeligvis ingen rolle. Og når man legger til at lønnen var elendig og egentlig ikke til å klare seg på i utgangspunktet, så får man det hele i perspektiv.

Skeeter får god hjelp av Abileen i skrivearbeidet, og etter hvert som bokprosjektet nærmer seg slutten, stiger også spenningen mtp. hvordan boka, som de ikke tør å utgi under egne navn, vil bli mottatt. Vil de hjemmeværende pur unge og nygifte hvite fruene skjønne hvem som står bak? Og vil de kjenne igjen historiene som hushjelpene har fortalt om dem? Det er vekselsvis Minny, Abileen og Skeeter som er bokas jeg-personer, og akkurat dette fortellergrepet opplevde jeg som svært vellykket.

Jeg falt pladask for denne boka, som jeg har hørt som lydbok. Selv om det er en del som er trist i boka, er den også rørende og morsom. Spesielt fikk jeg sansen for Minny, som ikke lar seg plukke på nesen av hvem som helst. Hun er også villig til å ta konsekvensene av sine utspill, og ikke en eneste gang setter hun seg ned og sutrer eller går over i noen form for offerrolle. Hun er rett og slett et grepa kvinnfolk. Noen ganger da latteren satte seg litt fast i halsen, tenkte jeg at det er godt at verden har gått videre. Samtidig er det nesten helt utrolig å tenke på at det bare er rundt 40 år siden det var helt legitimt for et helt samfunn å diskriminere mennesker så til de grader åpent utelukkende på bakgrunn av hudfarge. Som om et menneskes intelligens og verdi sitter i pigmentene … Et annet forhold jeg opplevde som svært lærerikt å få innblikk i, var de hvites indrejustis når noen forsøkte å hjelpe svarte mennesker. Dette gjorde man ganske enkelt ikke uten stor frykt og risiko for egen sosial posisjon. Det var altså ikke enkelt for hvite enkeltmennesker å bryte denne onde sirkelen.

Denne boka anbefaler jeg varmt! Terningkast fem!

Boka er filmatisert.

Andre bokbloggere som har omtalt boka:

- Knirk

Kathryn Stockett