"Triage - lev eller dø" (Regissør: Danis Tanovic)

Innspilt: 2009
Skuespillere: Colin Farrell, Christopher Lee, Sandra Ni Bhroin, Branko Djuric og Nick Dunning
Nasjonalitet: Belgia / Irland /Spania / Frankrike
Spilletid: 100 min.

Mark og David er begge erfarne krigsfotografer. Ikke bare er de kollegaer, men de er også bestevenner. Det er også ektefellene deres. David og hans kone venter barn, og David ønsker ikke lenger å risikere livet for det optimale "scoop".

De reiser sammen til Kurdistan på slutten av 1980-tallet, og har base ved et feltsykehus mens kampene raser rundt dem. Her møter de bl.a. legen som avgjør hvem som skal få leve og hvem som skal dø - dvs. "triage". De som uansett ville ha dødd, får en kule i hodet for å slippe unødige lidelser ...

Mens David preges av det som skjer på hjemmebanen, er Mark helt hektet på sine "scoop". Det er som om han ikke skulle befinne seg i den virkelige verden ... som om kameraet kan verne ham mot all den ondskapen han har rundt seg. Da David vil reise hjem fordi kamphandlingene har kommet nærmere og fremstår som mer truende, nekter Mark å reise.

Så skjer det noe dramatisk, og plutselig befinner Mark seg på feltsykehuset. Han er heldig og etter få dager reiser han hjem, kun litt halt i den ene foten. Men hva har skjedd med David?

Mark vender hjem til kona Elena, tilsynelatende uanfektet. Men så bryter han fullstendig sammen - med alle tegn til å være krigstraumatisert. Hva skjedde egentlig i Kurdistan? Og hva vet han om David?

Dette er en film som virkelig gjør inntrykk! Hvor mange ganger sitter vi ikke i godstolen hjemme og ser på nyhetsinnslag fra krigsherjede land - uten tanke for hva de som står bak reportasjen utsetter seg for i den hensikt at verden skal få vite hva som egentlig skjer? Selvfølgelig er det innbyggerne i det krigsherjede landet som er aller mest utsatt for fare, men de har ikke noe valg. Krigsreporterne og -fotografene drar imidlertid fra en ellers trygg hjemmetilværelse for å være med på å dokumentere det som skjer, ofte med stor fare for eget liv. De fleste krigsfotografer er dessuten freelancere, og fanges ikke opp av noe system når det går galt, som i dette tilfellet for Mark sin del ...

En tankevekkende film som fortjener terningkast fem. Jeg setter ekstra stor pris på at filmen er europeisk! Dermed er historiefortellingen ikke fullt så melodramatisk eller svart-hvitt som jeg ofte synes amerikanske krigsfilmer er.

Colin Farrell i rollen som Mark.

Hwang Sok-Yong: "Herr Han"

Utgitt i Korea: 2002
Utgitt i Norge: 2009
Original tittel: Han-sii yondaegi
Oversatt Jarne Byhre
Forlag: Solum Forlag
Antall sider: 125

Vi møter herr Han i en liten koransk landsby og året er 1971. Ingen vet hvem han er, for han har levd avsondret fra de fleste siden han kom dit for tre år siden. Det derimot ingen har kunnet unngå å få med seg, er at han livnærer seg ved å ta strøjobber og at han drikker. Etter hvert er han knapt i stand til å ta vare på seg selv. Da han plutselig dør, starter beboerne i huset hvor han har bodd, et intrikat spill for å sikre seg rommet hans. Kynismen kan kun forstås ut fra mangelen på det meste, og hvor særlig mangelen på et noen lunde anstendig husvære smerter befolkningen mest. Hvem er denne herr Han og hva har gjort at han tilsynelatende har valgt et liv blant fremmede?

Mens Koreakrigen raste mellom nord og sør i årene 1950 – 53, ble herr Han, som er lege, utkommandert som militærlege i nord. Legeyrket var hans livs kall og han var så lite politisk engasjert som det overhode gikk an å bli. Fordi han verken ønsket å fremstå som kommunist eller gikk med på å favorisere partipampene og deres slektninger og meningsfeller, ble han til slutt nødt til å flykte til Sør-Korea.

Problemene sluttet imidlertid ikke i Sør-Korea. Fordi han nok en gang nektet å gå i andres ærend, tårnet problemene seg opp på nytt. Og sakte men sikkert gikk han til grunne gjennom en prosess som til forveksling kunne ligne en kafka-prosess.

Dette er den første boka jeg har lest av den koreanske forfatteren Hwang Sok-Yong. Forfatteren har selv betalt en høy pris for sitt forfatterskap, idet han har sittet i fengsel i flere år grunnet sine ytringer. Dessuten har han i perioder av sitt liv måttet leve i eksil.

Det er sagt om denne boka at den egentlig handler om forfatterens egen slektshistorie. Det er en sterk historie om en rettsstats fallitt og hvor det kun var penger som til syvende og sist telte. Når det er viktigere å bruke penger på å bestikke dommeren enn å få en advokat til å gjøre en rettskaffen jobb, finnes det ikke lenger rettferdighet. Kostnadene for enkeltmenneskene var enorme. Sånn sett blir bøker som dette i tillegg til å fortelle en viktig og avslørende historie om forholdene under Koreakrigen, en påminnelse om viktigheten av å opprettholde visse moralske standarder i et hvert land.

Terningkast fem.

"Iraq in fragments" (Regissør: James Longley)

Innspilt: 2006
Spilletid: 94 min. 


I denne unike dokumentarfilmen møter vi helt vanlige mennesker i det okkuperte Irak i perioden 2003 - 2005. James Longley har benyttet 300 timer med råfilm for å lage denne 1,5 timer lange dokumentaren.

Saddam Hussein er detronisert, og amerikanerne går i bresjen for å innføre demokrati i landet. Den vanlige iraker vet bedre. De har skjønt at det er oljen og kun den okkupantene er interessert i å beskytte. Saddams tyrrani er skiftet ut med anarkisme, utrygghet og varemangel. Barn som tidligere fikk gå på skole, må nå arbeide for å livnære seg selv og familiene sine.

11 åringen Mohammad har aldri lært å lese og skrive, og jobber i en garasje i Bagdad. Under normale omstendigheter skulle han ha gått på skole, men de viktigste og mest grunnleggende årene av hans liv ble frarøvet ham pga. krigen. Han hundses og latterliggjøres av arbeidsgiveren sin, som dels kritiserer ham for å jobbe for lite når han faktisk forsøker å få med seg litt undervisning på den lokale skolen, og dels fordi han ikke har lært seg å lese og skrive.

Sadr følger sjia-muslimenes valgkamp i det sydlige Irak. Vi får bl.a. innblikk i hva som har gjort at sjia-muslimer og sunni-muslimer ikke klarer å enes om noe. Saddam Hussein sørget nemlig for å sette disse gruppene opp mot hverandre under sitt 35 år lange diktaturvelde.

Helt til slutt følger vi noen kurdere som faktisk er glad for amerikanernes invasjon. De er et hardt prøvet folk som ble undertrykket på det mest grusomme under Saddams regime. Det var spennende å følge de eldres indoktrinering i de unge om viktigheten av å få seg en utdannelse. Dette gjelder både kvinner og menn.

Denne filmen har fått en rekke priser og er blitt genierklært. Antakelig skyldes dette at stoffet som presenteres er svært autentisk og gir et sant og ekte innblikk i livet i Irak etter amerikanernes invasjon. Dette er ikke en historie fortalt av seierherrene, men av det lidende folket i Irak. Et folk som faktisk var vant til en infrastruktur på et temmelig høyt nivå, og som nå er satt mange tiår tilbake i utviklingen. Filmen er sånn sett veldig interessant og lærerik. Dens styrke ligger i at den ikke tar stilling til noen av sidene i konflikten og sånn sett overlater til seeren å trekke sine egne konklusjoner.

"Zozo" (Regissør: Josef Fares) - 2006

Zozo lever et helt vanlig liv sammen med sine foreldre i Beirut, selv om borgerkrigen pågår rundt ham. Han går på skole og har mange venner.

Men så kommer krigen nærmere, og en dag skjer det katastrofale som skiller Zozo fra foreldrene hans. Plutselig er han helt alene i verden. Alt som står i hodet på ham er å komme seg til Sverige ...

Dette er en film om en virkelighet som dessverre rammer barn daglig i krigsherjede land. Josef Fares har nok en gang laget en perle av en film!

Gil Courtemanche: "En søndag ved bassenget i Kigali" (2003)

Utgitt: 2004
Originaltittel: Un dimanche à la pischine à Kigali
Oversatt: Bente Christensen
Forlag: Dinamo forlag
Antall sider: 262

Dette er en av de sterkeste bøkene jeg har lest om kriger og uroligheter fra Afrika! Denne boka handler om folkemordet i Rwanda, som skjedde i løpet av noen få måneder våren 1994.

Hutuene og tutsiene vender seg mot hverandre, og det bryter ut full borgerkrig i Rwanda. Hutuene har lenge følt seg undertrykket av tutsiene, og det tegnes et bilde tilbake til kolonitiden, hvor de hvite tegnet kunstige skiller mellom folk basert på deres utseende. I den forbindelse konkluderte kolonimakten med at tutsiene var en mer høytstående rase sammenlignet med hutuene. Dette finner hutuene seg ikke lenger i, og de starter en nedslakting hvor formålet er å utradere tutsiene som folkegruppe.

De mest bestialske hendelser skildres, uten at historien på noe tidspunkt blir sentimental. Tvert i mot kunne det gjort seg med en dæsj sentimentalitet oppi alt det groteske. Et vakkert kjærlighetsforhold mellom en hvit mann og en svart kvinne skildres, men selv ikke den hvite mannen kan redde tutsikvinnen fra det forferdelige som senere hender.

Dette var en bok som fikk meg til å gråte, og jeg kommer aldri til å glemme denne boka! Her blir det terningkast seks!