"Meg eier ingen" (Regissør: Kjell-Åke Andersson)

Drama fra virkeligheten om å være datter av en alkoholisert pappa

I 2007 kom den svenske journalisten Åsa Linderborg (f. 1968) ut med sin selvbiografiske roman "Meg eier ingen". Boka, som jeg leste og omtalte her på bloggen min i 2008, handlet om Linderborgs oppvekst med en alkoholisert far. 

Boka er for lengst innspilt som film, og den hadde premiere i Norge i slutten av januar i år. Rett etter sommeren hadde DVD´en release. Og det var helt selvsagt at jeg måtte se den, så sterkt inntrykk som boka i sin tid gjorde på meg. Dette er en av de bøkene man bare aldri glemmer. 

Regien i filmen er litt annerledes enn i boka - i alle fall slik jeg husker den. I filmens innledende scene feirer Åsa sin doktorgrad innen filosofi. Året er 2001 og hun er 33 år gammel. Av nærmeste familie er kun moren til stede. Faren har hun i grunnen avskrevet for lenge siden, siden det alltid var alkoholen som vant i hans liv. Like fullt er det sårt at han ikke er til stede - den faren hun en gang elsket over alt på jord, men altså ikke klarte å leve med ... Som ingen klarte å leve med ... 

Historien om Åsa er velkjent for alle oss som har lest boka som filmen er basert på. Da Åsa var fire år, gikk foreldrene hennes fra hverandre. Åsa ble igjen hos faren, selv om moren visste at han drakk. Kanskje hadde hun et håp om at datteren skulle redde ham fra å gå fullstendig til grunne?

Gjennom sporadiske glimt gjennom barndommen blir vi vitne til hvor skjevt det hele utvikler seg. Faren klarer ikke å ta vare på seg selv, og han havner stadig i bråk. Åsa dekker over så godt hun kan. Hun vasker hjemme, hun holder kjeft om at det ikke er mat i kjøleskapet fordi faren litt for ofte prioriterer sprit fremfor mat, og kanskje er det dette som gjør at ingen griper inn. Ikke en gang farens nærmeste familie, som antakelig er de eneste som ser hvordan det egentlig er fatt med ham, gjør noe. Det blir mye kjefting og lite hjelp å få derfra, annet enn et gratis måltid i ny og ne og litt penger som moren stikker til ham i skjul. 

En kjærlighetsaffære med en norsk kvinne (spilt av Linn Skåber) varer selvsagt ikke, for heller ikke hun holder ut drikkemønsteret hans. Til slutt innser Åsa at hun ikke kan redde faren, og flytter motstrebende hjem til sin mor ... Det skal bli hennes redning, mens farens liv rakner, sakte men sikkert. Skjønt som alkoholikere flest er han seiglivet som få, inntil det meste i kroppen svikter på en gang ... 

Filmversjonen av "Meg eier ingen" er og blir annerledes enn boka, og selvsagt går mye av historien tapt på veien innenfor en ramme på 109 minutter. Samtidig er det visuelle uttrykket i filmen tidvis enda sterkere enn hva jeg husker at boka var. 

Mikael Persbrandt er som skapt for rollen som den alkoholiserte faren. Ikke bare i den forstand at han spiller en forfyllet mann godt, men også fordi han får frem at en alkoholiker også kan være et varmt menneske med mye følelser. Et menneske som vil så mye, men som dessverre ikke får det til. 

Det sterkeste med hele den farsfiguren som Persbrandt fremstiller, er at han aldri lar falle et negativt ord om Åsas mor, eller spiller på skyldfølelse overfor datteren når hun velger ham bort. Og nettopp her er vi nok ved kjernen av far-datter-forholdet, som er så sterkt beskrevet av Åsa. Det er kjærlighet som preger forholdet dem i mellom - kjærlighet og dette alene. Sånn sett skiller denne historien seg dramatisk fra de fleste lignende historier fra virkeligheten. Likevel - denne miserable faren som hun var så glad i, passet ikke inn i livet hennes etter hvert som hennes voksenliv begynte å ta form. Det handlet ikke om at hun var blitt for fin for sin far. Det handlet om at han lot alkoholen komme i første rekke en gang og bestandig. Hun kunne ikke risikere at han skulle ødelegge doktorgrad-feiringen hennes med å bli en full pappa, som hun var flau over. 

Dette far-datter-forholdet er så vart og nydelig beskrevet at min påstand er at den som fremdeles ikke har felt en tåre når filmen er slutt, har et hjerte av stein. Og det er ikke fordi det spilles på det sentimentale, men fordi historien er så sørgelig ... Det går ikke an å fortelle en slik historie mer nøkternt enn dette, uten å trekke nerven ut av hele historien!

Jeg anbefaler filmen på det varmeste - selv om boka er bedre!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Mig äger ingen
Nasjonalitet: Sverige
Genre: Drama
Skuespillere: Mikael Persbrandt, Linn Skåber, Tanja Lorentzon, Sten Ljunggren, Ida Engvoll, Ping Min Wallén, Saga Samuelsson
Spilletid: 109 min. 



Andre omtaler av filmen:
- Dagbladet v/Inger Merethe Hobbelstad - 23. januar 2014 - Alt om min far
- Aftenposten v/Kjetil Lismoen - 23. januar 2014 - "Meg eier ingen" er en hjerteskjærende klassereise
- Filmmagasinet v/Einar Aarvig - 24. januar 2014 - Sykt god Perbrandt
- VG v/Øystein David Johansen - 23. januar 2014 - Ekte kjærlighet

John Williams: "Stoner"

Historien om en hverdags-helt

John Edward Williams (f. 1922 d. 1994) var både forfatter, redaktør og professor, og han utga i løpet av sitt liv fire romaner. Mest kjent var "Stoner" (1965) og  "Augustus" (1972). 

Det er bare en uke siden jeg hørte om romanen "Stoner" for første gang. Da hadde nemlig Aftenposten en dobbeltside om boka under overskriften "Stoner": Forsinket suksess på vei til Norge. Her kunne jeg bl.a. lese at dette er "den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om" og at "reklamen er mistenkelig flott, men lyver ikke". I artikkelen ble det dratt frem at ingen er bedre enn amerikanerne til å gjenoppdage - og popularisere - eldre mesterverker. Det pussige er at "Stoner" ble glemt, til tross for at John Williams slett ikke var noen mislykket forfatter i sin levetid. "Stoner" fikk imidlertid en nokså liten lesekrets og forsvant nokså raskt ut av markedet. 

All viraken rundt romanen fikk i alle fall meg til å bli fryktelig nysgjerrig på boka som utkommer på Cappelen Damm den 4. august 2014, og jeg kontaktet derfor forlaget og fikk tilsendt et forhåndseksemplar av boka. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene og kastet meg over boka, som ble lest ut på rekordtid. Jeg kan allerede nå røpe at jeg på ingen måte ble skuffet! Og allerede fra første side var jeg hektet:

"William Stoner begynte på Universitet i Missouri i 1910 som nittenåring. Åtte år senere, da første verdenskrig raste som verst, tok han doktorgraden i filosofi og fikk stilling som hjelpelærer ved samme universitet, der han fortsatte å undervise frem til sin død i 1956. Han steg ikke høyere enn til assistentprofessor, og det var ikke mange studenter som husket ham særlig klart etter å ha tatt kursene hans. Da han døde, bidro kollegene med et middelaldersk skrift til universitetets bibliotek til hans minne. Skriftet er fremdeles å finne i samlingen av sjeldne bøker, med påskriften: "Gitt biblioteket ved Universitetet i Missouri til minne om William Stoner, engelsk institutt. Av hans kolleger."

William vokser opp som eneste sønn på en liten gård i det sentrale Missouri. Foreldrene er nøysomme og arbeidssomme småkårsfolk, som ikke snakker i utrengsmål. Da de blir rådet til å la sønnen studere jordbruksfag, motsetter de seg det ikke. Han blir boende hos morens fetter, mot at han jobber for kost og losji. Etter at han slumper borti et innføringskurs i engelsk litteratur på andre året, er han solgt. Kjærligheten til litteraturen er for sterk til at han klarer å holde seg unna, og uten foreldrenes viten og vilje bytter han fag. Med dette befester han en avstand mellom seg og foreldrene som siden aldri skal overvinnes, og det er åpenbart at hans planer ikke på noen måte er å overta gården. Han gjør en formidabel klassereise da han senere også blir ansatt på universitetet. 

Underveis starter første verdenskrig og USA involveres etter hvert i krigen. Stoners to kamerater reiser ut i krigen, og kun en av dem vender hjem i live. Stoners skjebne besegles for alvor da han forelsker seg i den utilnærmelige Edith, en kvinne så kald og etter hvert også kynisk og intrigersk - alt bak et skall av kyskhet og uskyld ... Man kan på mange måter si at hele romanen handler om dette fatale valget, for så mye kunne vært annerledes for Stoner om han bare hadde hatt èn arena mindre å kjempe på, og hadde fått støtte og kjærlighet på hjemmebanen. Han kommer nemlig skjevt ut med en kollega som til alt overmål får en høyere stilling enn ham på universitetet - og dermed ikke rent lite makt, og som siden aldri blir ferdig med å straffe ham. Det skal koste ham dyrt - svært dyrt - å insistere på å leve etter sine egne verdier ... Det skal utvikle seg til en livslang maktkamp som etter hvert tapper ham for det meste av det han har av krefter ...

Romanen "Stoner" inneholder en fantastisk historie, og hadde det ikke vært for at den ikke inneholder et eneste mord, ville det nesten vært nærliggende å trekke noen paralleller til Theodore Dreisers "En amerikansk tragedie". Er det i det hele tatt mulig for et menneske å være omgitt av så mye ondskap som det som blir William Stoner til del? Dessverre, ja. Å leve i et ekteskap der ektefellene hater hverandre intenst og inderlig, og hvor det ikke er fred å få, gjør noe med livsgleden, evnen til å ta opp kamper mot urettferdighet og evnen til å stå løpet ut. Intrigerske universitetsmiljøer er heller ikke noe nytt - verken i virkeligheten, i litteraturen eller på film. Stoners overordnede på universitetet er en meget intelligent mann med en krøplings kropp, som bruker sine lyter for alt de er verdt. Og fordi han har atskillig mer sjarm enn Stoner og dessuten er atskillig mer kynisk, vinner han de fleste renkespillene også. Og kanskje spiller det også inn at Stoner opprinnelig kommer fra fattigslige kår og egentlig ikke synes han fortjener bedre ... Selv om det koster ham karrieren å stå for sine verdier, gir han seg ikke, mens han på hjemmebanen må gi tapt for overmakten (en maktsyk og hatefull kone). 

Til tross for det storslåtte dramaet som rulles ut i boka, fortelles historien lavmælt og melankolsk. Teksten er like fullt så levende at jeg kunne kjenne Stoners smerte på kroppen. Hvorfor gjør han ikke opprør? Rett og slett fordi han er en pragmatisk mann som er fullt ut i stand til å analysere konsekvensene av eventuelle utspill. Som da han og elskerinnen - ja, for han fikk til slutt oppleve ekte kjærlighet, heldigvis - bestemmer seg for at de må skille lag for alltid, fordi de ellers risikerer å bli ødelagt av skandalen som er i emning. Og mister de seg selv, er det ingenting tilbake - heller ikke det de elsket ved hverandre ... 

Det er ikke ofte jeg kommer over bøker med en så formidabel historie som i "Stoner". En historie om en mann som ikke ble noe mer enn en hverdagshelt, men som kunne ha blitt noe atskillig større om han bare hadde vært en elsket mann ... Dessuten handler boka om kjærligheten til litteraturen, og det å stå opp for noe man tror på. Historien sitter i kroppen, og der kommer den til å bli sittende lenge! Boka er glitrende skrevet, og dette er godt ivaretatt av oversetteren!

Dette blir garantert en av høstens store bøker! Jeg anbefaler den varmt!

Helt til slutt ønsker jeg å sitere fra artikkelen i Aftenposten den 5. juli i år:

"Kvalitet selger
Tåler den oppstyret?

Stoner ikke bare tåler det; denne bokens suksess må være en gigantisk oppmuntring for alle som frykter for kvalitetslitteraturens kår i et kommersialisert bokmarked. 

For Stoner er ingen driftig lettvekter, akkurat. Dette er en stillfarende og melankolsk romankunst for folk som liker å dvele ved detaljer, lese setninger om igjen og bla tilbake for å finne ut hvordan forfatteren sådde frø til det som skulle bli bærende bilder og scener."

Utgitt i USA: 1965
Originaltittel: Stoner
Utgis i Norge: 4. august 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: John Erik Bøe Lindgren 
Antall sider: 272
Jeg har mottatt et forhåndseksemplar fra forlaget

John Williams

Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Ingunn Økland - 5. juli 2014 - "Stoner": Forsinket suksess på vei til Norge - Reklamen er mistenkelig flott, men lyver ikke.
- NRK v/Marta Norheim - 27. juli 2014 - Vellagra amerikansk roman
- Birgittes Bok - 6. juli 2014 
- Beates Bokhylle - 8. juli 2014 
- Fagsnakk v/Dagfinn Møller - 4. juli 2014 - Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om
- The Guardian v/Julian Barnes - 13. desember 2013 - Stoner: the must-read novel of 2013 
- Bok-Karete - 20. juli 2014

Arne Garborg: "Bondestudentar: Forteljing"

Om en klassereise på slutten av 1800-tallet

Arne Garborg (f. 1851 d. 1924) er kanskje mest kjent for nettopp romanen "Bondestudentar" og diktsamlingen "Haugtussa", men han skrev i tillegg en rekke romaner, skuespill, sakprosatekster, dikt og annet i løpet av sin forfatterkarriere som startet på 1870-tallet og fortsatte til århundreskiftet. Han skrev på landsmål eller nynorsk, og videreførte på mange måter det arbeidet Ivar Aasen (f. 1913 d. 1896) igangsatte atskillige år tidligere. 

I "Bondestudentar" møter vi bondesønnen Daniel Braut, en gutt med et lysere hode enn sine sambygdinger. Dette legger Kapellanen i bygda merke til, og han ønsker å gi gutten en sjanse til å få seg litt skolegang. Det er imidlertid ikke noen selvfølge at en far vil gi slipp på arbeidskraften til en sønn, men ved hjelp av smiger og kløkt lykkes det Kapellanen å overtale Daniels far, Ole Johannes. 

"Han vart tilslut litt leid av alle desse aandlause Motlegg og Tvilsmaal hjaa denne u-opplyste Bonden, og sagde, at han totte ikkje Ole Johannes burde setja seg imot dette, naar han so tydeleg saag, at det var Guds Vilje, og han skulde tenkja, at Vaarherre kanskje hadde større Tankar med Guten, enn han kunde fata. Daa Ole Johannes høyrde dette, gav han seg strakst. Tilbodet var no og so godt, at det i Grunnen ikkje gjekk an aa bjoda det av. So gjekk daa Ole Johannes heim baade byrg og uroleg yver det, som i Dag var avgjort; men Kapellanen var glad som ein Landvinnar. Det skulde verta eit herleg Arbeid aa faa saa og planta i slik ei naturfrisk Barnesjæl. -" (side 17)

Det verken far eller sønn vet er at Kapellanen har sine egne planer, idet han ønsker å prøve ut en spesiell metode på gutten. I begynnelsen blir Daniel forvirret. Han er forberedt på å pugge latinsk og tysk gramatikk, men blir i stedet introdusert for poesi, nordisk gudetro og annet. Etter hvert våger han ikke å fortelle foreldrene hva han og Kapellanen bruker dagene til. Det skal gå to år uten at han lærer verken latin eller tysk, og innen Kapellanen innser at hans metode i grunnen ikke holder mål. 

" ...endeleg forstod han, at han kunde ikkje gjennomføra "Metoden" sin, og han tok til aa ræddast fyre, at han kanskje hadde gjort galet i aa gjera denne stakkars Guten til Prøveklut for sine uferdige Forsøk i Uppfostringskunsten." (side 38)

Kapellanen bestemmer seg for å koste på Daniel videre skolegang, og så kan han for alvor gå i gang med både latinen, tysken og det som er!

Med økte kunnskaper kommer drømmene om en bedre fremtid til Daniel. På den ene siden føler han seg ikke lenger hjemme blant sine egne, og på den annen side passer han ikke helt inn der han kommer heller. Han er flau over sin beskjedne bakgrunn og gjør etter hvert alt som står i hans makt for ikke å bli identifisert med bøndene han en gang delte skjebne med. Men at han blir for fin for sine egne, tas ikke nådig opp. Dermed begynner et nokså splittet liv, hvor Daniel forsøker å passe inn uansett hvem han er sammen med - helst ved å snakke alle etter munnen og ikke står for noe selv. Dette kommer særlig på spissen i forhold til dem som sponser ham med penger og gjør det mulig for ham å gå på skole. Og Daniel drømmer om å bli student! Og om å fri til Inga! Veien tilbake til det livet han kom fra stenges for alvor den dagen faren dør og hans avindsyke eldste bror overtar gården, og til slutt selger den for å reise til Amerika. 

Etter hvert oppdager Daniel det søte liv i Kristiania, og han tar for seg av både øl og sterke drikker, der han fester bort det lille han har av penger. Midt oppi eksamensperioden skrumper pengebeholdningen inn, og den verste eksamenslesingen foregår i sult og pinsel, noe som forverres ved at almissene fra dem som har brakt ham så langt i livet, uteblir ... Å ta seg en jobb på si´- nei, det orker han ikke tanken på, lat som han er. Underveis fremkommer det at Daniel klarer seg best i de fagene han trodde han kunne dårligst ("men det kom seg vel av, at han no som altid visste meir enn han i Grunnen visste, når han sat under Eksamensklemma" (side 148)), mens det går dårligere der han trodde han kunne mer ("han svarad burti Hytt og Ver og stod stundom fast" (side 149)). Dermed glipper den etterlengtede lauden, og han må nøye seg med haud. Eksamen artium får han, men han må skuffet erkjenne at duskelua ikke gjør ham til et annet menneske. Han er og blir en bondetamp uansett.

Å være pengelens og sulten blir et så stort problem for Daniel at han nesten holder på å gå til grunne. Og for den som trodde at Hamsun var først ute med å beskrive sult, så er det altså ikke riktig. Garborg gjorde det før ham - allerede i 1885! Daniel tigger og låner penger, lyver og snylter - alt for å overleve. Og han snakker hvem som helst etter munnen for å smigre seg inn på dem som kan hjelpe ham. Men ingen har mye penger og til slutt blir kameratene så lei av ham at de skygger unna. 

"Han tilstod det ikke heilt for seg sjølv, men i Grunnen hadde han det so, at han var ikkje so rædd for aa lida litt Naud, - naar han berre kunde sleppa aa arbeide." (side 208)

Til slutt er det ingen annen råd enn å pantsette duskelua - selve studentlua. For han måtte jo ha mat!

"Draumarna um "Studenterlivet" skjemdest han yver; alt det han hadde gjort og tenkt vart Synd og Skam og ynkeleg Daarskap." (side 225)

Men heller ikke dette varer lenge, og så går han til pateren og tar i mot nye almisser, mot at han lar seg "frelse". Da skal det bli slutt på fest og drikk, og han skulle begynne et nytt og bedre liv. 

"I sine syndige Dagar hadde han livt altfor mykje paa annat Folks Pengar; no vilde han fylgja Guds Ord, og det sagde, at den, som vilde eta, skulde arbeida. Han vilde altso spyrja Pater um Arbeid. Han lengtad etter aa faa tala med denne Mannen; han totte han elskad han alt paa Forhaand." (side 228)

Men selv etter å ha blitt frelst og mottatt almisser, havner Daniel atter på fylla. Og så er han igjen i en klemme fordi han skjems over at han har latt seg frelse og er livredd for at kameratene skal få vite dette - samtidig som han er redd for at pateren skal få kjennskap til hans dobbeltliv og hans løgner. 

"Aldri i sine Dager hadde han havt det so vondt, ikkje eingong daa han svalt. - " (side 248)

Det plager Daniel at han ikke har selvstendige tanker.

"For Daniel hadde ikkje voret sjølvstendig. Han visste det no. Han hadde havd det med aa meina som dei, han mest var i Lag med, og naar han hadde høyrt ei Meining framsett med Fynd, so hadde han teket den god og gløymt det, han fyrr trudde. Meir enn ein Gong hadde han høyrt Folk snakke um, at ein skulde hava "sjøvstendige Meiningar"; men han hadde aldri lagt Merke til det. Han var heimangjort i den Trui, at det gjaldt aa hava rette Meiningar. Og det kunde han ikkje kome ifraa enno. Kva kunde det nytta aa tenkja sjølvstendig, naar ein tenkte galet?" (side 254)

Etter hvert som Daniel vingler i sin tro på hva som er rett og galt her i livet, velger han å holde fast ved de meningene han en gang hadde, men velger å tie om dem inntil han ble sin egen herre. 

Så får Daniel fast jobb og med det tilgang til et mer verdig liv med faste innkomster hver måned, selv om det ikke er utsikter til rikdom. Med mindre han skrinlegger drømmen om Inga og i stedet gifter seg til penger ... Og med det i seg at han har respekt for embetsstanden og andre autoriteter, og i grunnen forakter dem som gjør opprør mot det bestående, staker han etter hvert ut kursen for sitt videre liv - hele tiden livredd for at fortiden skal innhente ham ... 

Det har vært skrevet mye og mangt om Arne Garborgs "Bondestudentar", og i ulike sammenhenger kan man lese om klassereise, svik mot sine røtter og opprinnelige idealer, om hva fattigdom gjør med mennesker i ytterste konsekvens, klasseskille, motsetningene mellom bondestanden og embetsmannskulturen, om konsekvensene av lærdom i en tid hvor dette ikke var noen selvfølge osv. Boka er også betegnet som en selvbiografisk nøkkelroman, og det er på det rene at Garborgs samtidige Aasmund O. Vinje (Dølen), Olaus Fjørtoft (Fram) og Christopher Bruun (kandidat Meier) kan gjenkjennes under andre navn, kan jeg lese på Wikipedia. 

Romanen føyer seg inn i rekken av naturalistiske romanverk, som fremsto som en motreaksjon til den foregående epoken romantikken. Derfor burde det ikke overraske noen at Daniel tildeles lite flatterende egenskaper som latskap, tendenser til drukkenskap, manglende lag med penger osv. - alt som en følge av sin arv og sitt miljø. Det ligger i sakens natur at Daniel derfor alltid ville forbli en plaget person, aldri riktig lykkelig uansett hva som skjedde i livet hans. Dette bekreftes gjennom at han valgte bort kjærligheten til fordel for pengene. Men i motsetning til forfatteren selv, som var i opposisjon til alt og alle, ønsket Daniel å være alle til lags. Dette ironiserer forfatteren grovt over, jf. sitatet ovenfor på side 254. Man kan saktens lure på om Garborgs prosjekt var å vise hvor galt det kunne gå dersom man lot unge gutter av bondestanden slippe til i læreanstaltene på den tiden, eller om han ønsket å vise hva som skjer med ufrie mennesker som er altfor avhengige av andre, holdt nede og gitt almisser kun dersom de "skikket seg vel". Svaret gir seg vel selv i og med at romanen har selvbiografiske trekk fra forfatterens eget liv. 

Det gammelmodige språket i boka gjorde den i begynnelsen noe vanskelig tilgjengelig, men dette ga seg forbausende fort. Boka er dessuten riktig fornøyelig. Garborg strør om seg med humoristiske og lattervekkende beskrivelser av de dilemmaene Daniel etter hvert kom opp i, og selv om mye som skjer underveis er både trist og leit, er det først og fremst humoren som preger fremstillingen. Romanen er dessuten meget interessant idet den beskriver et gryende opprør mot det bestående. Dette kommer ikke minst til uttrykk idet romanen nærmer seg slutten. Jeg gir denne boka terningkast fem, og avslutter med et sitat på side 334:

"Han saag det so klart som Soli: Embættsstanden maatte bergast uppe. Den raae Hopen vilde, at alt skulde vera Hop, og so laag dei og nivellerad og nivellerad og vilde røra alting saman i ei Sørpe; det var komet so vidt, at Bondegutar gjekk her og gjorde Narr av Embættsmennerne ... og dei hadde litt Rett: Embættsstanden var ikkje lenger det, han hadde voret. Men slik gjekk ikkje an. Nokot maate der vera i eit Samfund, som lyfte seg upp yver Mugen; nokot maate der vera, som var stort og ædeltog hadde Glans og Autoritet; ein Statstenar og hans Yrke maatte staa som nokot høgt og heilagt i Folket. Embættsstanden var den einesta her i Landet, som kunde liva eit Aandsliv; den akademiske Daning var Ideens Presteskap; og det gjekk ikkje an, at Ideens Prestar svalt. Men Folket skulde arbeida, - arbeida og tena Pengar. Daa vilde alt verta hyggjelegt og godt som i gamle Dagar; Skillingspolitikken vilde døy, og den gamle Odelsbonden vilde paa nytt koma til Magt i Norigs Dalar."

Og spesielt interesserte kan lese mer om Arne Garborg her. 

Utgitt: 1885
Forlag: Huseby & Co.
Antall sider: 345

Studentbilde av Arne Garborg