John Edward Williams (f. 1922 d. 1994) var både forfatter, redaktør og professor, og han utga i løpet av sitt liv fire romaner. Mest kjent var "Stoner" (1965) og "Augustus" (1972).
Det er bare en uke siden jeg hørte om romanen "Stoner" for første gang. Da hadde nemlig Aftenposten en dobbeltside om boka under overskriften "Stoner": Forsinket suksess på vei til Norge. Her kunne jeg bl.a. lese at dette er "den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om" og at "reklamen er mistenkelig flott, men lyver ikke". I artikkelen ble det dratt frem at ingen er bedre enn amerikanerne til å gjenoppdage - og popularisere - eldre mesterverker. Det pussige er at "Stoner" ble glemt, til tross for at John Williams slett ikke var noen mislykket forfatter i sin levetid. "Stoner" fikk imidlertid en nokså liten lesekrets og forsvant nokså raskt ut av markedet.
All viraken rundt romanen fikk i alle fall meg til å bli fryktelig nysgjerrig på boka som utkommer på Cappelen Damm den 4. august 2014, og jeg kontaktet derfor forlaget og fikk tilsendt et forhåndseksemplar av boka. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene og kastet meg over boka, som ble lest ut på rekordtid. Jeg kan allerede nå røpe at jeg på ingen måte ble skuffet! Og allerede fra første side var jeg hektet:
"William Stoner begynte på Universitet i Missouri i 1910 som nittenåring. Åtte år senere, da første verdenskrig raste som verst, tok han doktorgraden i filosofi og fikk stilling som hjelpelærer ved samme universitet, der han fortsatte å undervise frem til sin død i 1956. Han steg ikke høyere enn til assistentprofessor, og det var ikke mange studenter som husket ham særlig klart etter å ha tatt kursene hans. Da han døde, bidro kollegene med et middelaldersk skrift til universitetets bibliotek til hans minne. Skriftet er fremdeles å finne i samlingen av sjeldne bøker, med påskriften: "Gitt biblioteket ved Universitetet i Missouri til minne om William Stoner, engelsk institutt. Av hans kolleger."
William vokser opp som eneste sønn på en liten gård i det sentrale Missouri. Foreldrene er nøysomme og arbeidssomme småkårsfolk, som ikke snakker i utrengsmål. Da de blir rådet til å la sønnen studere jordbruksfag, motsetter de seg det ikke. Han blir boende hos morens fetter, mot at han jobber for kost og losji. Etter at han slumper borti et innføringskurs i engelsk litteratur på andre året, er han solgt. Kjærligheten til litteraturen er for sterk til at han klarer å holde seg unna, og uten foreldrenes viten og vilje bytter han fag. Med dette befester han en avstand mellom seg og foreldrene som siden aldri skal overvinnes, og det er åpenbart at hans planer ikke på noen måte er å overta gården. Han gjør en formidabel klassereise da han senere også blir ansatt på universitetet.
Underveis starter første verdenskrig og USA involveres etter hvert i krigen. Stoners to kamerater reiser ut i krigen, og kun en av dem vender hjem i live. Stoners skjebne besegles for alvor da han forelsker seg i den utilnærmelige Edith, en kvinne så kald og etter hvert også kynisk og intrigersk - alt bak et skall av kyskhet og uskyld ... Man kan på mange måter si at hele romanen handler om dette fatale valget, for så mye kunne vært annerledes for Stoner om han bare hadde hatt èn arena mindre å kjempe på, og hadde fått støtte og kjærlighet på hjemmebanen. Han kommer nemlig skjevt ut med en kollega som til alt overmål får en høyere stilling enn ham på universitetet - og dermed ikke rent lite makt, og som siden aldri blir ferdig med å straffe ham. Det skal koste ham dyrt - svært dyrt - å insistere på å leve etter sine egne verdier ... Det skal utvikle seg til en livslang maktkamp som etter hvert tapper ham for det meste av det han har av krefter ...
Romanen "Stoner" inneholder en fantastisk historie, og hadde det ikke vært for at den ikke inneholder et eneste mord, ville det nesten vært nærliggende å trekke noen paralleller til Theodore Dreisers "En amerikansk tragedie". Er det i det hele tatt mulig for et menneske å være omgitt av så mye ondskap som det som blir William Stoner til del? Dessverre, ja. Å leve i et ekteskap der ektefellene hater hverandre intenst og inderlig, og hvor det ikke er fred å få, gjør noe med livsgleden, evnen til å ta opp kamper mot urettferdighet og evnen til å stå løpet ut. Intrigerske universitetsmiljøer er heller ikke noe nytt - verken i virkeligheten, i litteraturen eller på film. Stoners overordnede på universitetet er en meget intelligent mann med en krøplings kropp, som bruker sine lyter for alt de er verdt. Og fordi han har atskillig mer sjarm enn Stoner og dessuten er atskillig mer kynisk, vinner han de fleste renkespillene også. Og kanskje spiller det også inn at Stoner opprinnelig kommer fra fattigslige kår og egentlig ikke synes han fortjener bedre ... Selv om det koster ham karrieren å stå for sine verdier, gir han seg ikke, mens han på hjemmebanen må gi tapt for overmakten (en maktsyk og hatefull kone).
Til tross for det storslåtte dramaet som rulles ut i boka, fortelles historien lavmælt og melankolsk. Teksten er like fullt så levende at jeg kunne kjenne Stoners smerte på kroppen. Hvorfor gjør han ikke opprør? Rett og slett fordi han er en pragmatisk mann som er fullt ut i stand til å analysere konsekvensene av eventuelle utspill. Som da han og elskerinnen - ja, for han fikk til slutt oppleve ekte kjærlighet, heldigvis - bestemmer seg for at de må skille lag for alltid, fordi de ellers risikerer å bli ødelagt av skandalen som er i emning. Og mister de seg selv, er det ingenting tilbake - heller ikke det de elsket ved hverandre ...
Det er ikke ofte jeg kommer over bøker med en så formidabel historie som i "Stoner". En historie om en mann som ikke ble noe mer enn en hverdagshelt, men som kunne ha blitt noe atskillig større om han bare hadde vært en elsket mann ... Dessuten handler boka om kjærligheten til litteraturen, og det å stå opp for noe man tror på. Historien sitter i kroppen, og der kommer den til å bli sittende lenge! Boka er glitrende skrevet, og dette er godt ivaretatt av oversetteren!
Dette blir garantert en av høstens store bøker! Jeg anbefaler den varmt!
Helt til slutt ønsker jeg å sitere fra artikkelen i Aftenposten den 5. juli i år:
"Kvalitet selger
Tåler den oppstyret?
Stoner ikke bare tåler det; denne bokens suksess må være en gigantisk oppmuntring for alle som frykter for kvalitetslitteraturens kår i et kommersialisert bokmarked.
For Stoner er ingen driftig lettvekter, akkurat. Dette er en stillfarende og melankolsk romankunst for folk som liker å dvele ved detaljer, lese setninger om igjen og bla tilbake for å finne ut hvordan forfatteren sådde frø til det som skulle bli bærende bilder og scener."
Utgitt i USA: 1965
Originaltittel: Stoner
Utgis i Norge: 4. august 2014
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: John Erik Bøe Lindgren
Antall sider: 272
Jeg har mottatt et forhåndseksemplar fra forlaget
 |
| John Williams |
- Aftenposten v/Ingunn Økland - 5. juli 2014 - "Stoner": Forsinket suksess på vei til Norge - Reklamen er mistenkelig flott, men lyver ikke.
- NRK v/Marta Norheim - 27. juli 2014 - Vellagra amerikansk roman
- Birgittes Bok - 6. juli 2014
- Beates Bokhylle - 8. juli 2014
- Fagsnakk v/Dagfinn Møller - 4. juli 2014 - Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om
- The Guardian v/Julian Barnes - 13. desember 2013 - Stoner: the must-read novel of 2013
- Bok-Karete - 20. juli 2014
En fin lesning, og å se at heller ikke du ble skuffet over denne. Det er morsomt å se hvordan du setter helt andre ord på det jeg selv har lest, men allikevel er det meget gjenkjennelig.
SvarSlettSelv om denne Stoner er en helt annen bok, gav den meg allikevel tanker om en annen amerikansk, stillegående roman; Inn i skogene av Katie Kitamura.
Dette blir garantert en av høstens store romaner! Det er jeg veldig sikker på!
SlettDet hadde vært spennende å høre hva du tenker rundt denne boka, men det kommer du kanskje tilbake til i et blogginnlegg?
Så herlig at også du falt for denne boken,Rose-Marie! Ikke så rart for det var en fantastisk bok, og en veldig fin omtale fra deg:-)
SvarSlettDenne boka kommer jeg garantert til å lese flere ganger, og fordi den er en må-eie-bok, kommer jeg til å sikre meg førsteutgaven av den så snart den dukker opp i bokhandlerne!
SlettFlott skrevet! Nå har jeg lest flere omtaler, og de er alle enig om at dette er bra greier. Får snu meg rundt å skaffe meg boken jeg også :)
SvarSlettDu kommer rett og slett ikke forbi denne boka, Tine! Løp og kjøp sier jeg - når boka dukker opp i bokhandlerne i begynnelsen av august! Jeg håper at flere av bøkene hans blir oversatt etter hvert! I alle fall Augustus!
SlettSom vanlig veldig godt skrevet! Men jeg bare lurer på om du skjønte hva som egentlig var "greia" med Edith? Hatet hun bare mannen sin? Var det oppveksten og problemer med faren?
SvarSlettTakk, Karete! "Greia" med Edith var vel at hun var både sjalu og misunnelig - og helt uten kjærlighetsevne. Etterhvert ble hun vel også utrolig bitter. Den kombinasjonen er farlig! Mannen hun var gift med var uendelig god og tålmodig, og alt hun foretok seg, syntes å prelle av. Derfor prøvde hun hardere og hardere, helt til hun knakk ham fullstendig ... Et nærgående psykologisk portrett av henne hadde vært interessant!
SlettSå kan man selvsagt spørre seg om ikke Edith er vel ondt beskrevet, mens Stoner går fri ... Er det realistisk at den ene var så unyansert ond, mens den andre var så unyansert god? Slike romaner har en tendens til å få gjennomgå av kritikerne, og man snakker om stereotype menneskeskildringer. Men da pleier det å være omvendt - altså at kona er uendelig god, mens mannen er uendelig ond. Det blir spennende å se hva folk vil synes etter hvert!
Og du da? Hva tenker du om dette, Karete?
Jeg stusset bare på Edith og hennes relasjon til foreldrene. Hva var det med denne tanten som gjorde at hun var en person hun virket mere knyttet til enn foreldrene? Hvorfor ødela hun alt hun hadde fått av faren? Jeg vet ikke om jeg tenker at Edith var bare ond, jeg hadde syntes det var spennende å vite (som du sier) mer hva som rørte seg i henne.Kanskje har det noe med forventningene til henne som kvinne på den tiden, som hun ikke likte? At det lå så mange føringer for hva, hvorrdan og hvorfor ting måtte ordnes slik eller slik? Så er jeg ikke helt sikker på om jeg vil si hun knekker William heller, i mine øyne har han hatt noen illusjoner som ikke holdt mål, så innfinner han seg bare med situasjonen..."liga hollen" (for å si det på jærsk) og det er nettopp det jeg liker så godt med hans karakter. For jeg vil ikke si han er spesielt sympatisk han heller? Til tider virker han en smule arrogant? Mulig jeg tolker og trekker ting litt i en helt egen retning her (sikkert fordi man kjenner igjen litt av seg selv). Synes du karakterene var stereotype?
SlettDette er ikke ment som kritikk av dine meninger. Jeg er bare nysgjerrig på hvordan du har lest personene :)
(Dette er en spoiler - så dere som ikke har lest boka enda, bør ikke lese videre!)
SlettJeg oppfatter ikke ditt innlegg som kritikk av mine meninger, bare for å ha presisert det klart og tydelig innledningsvis! ;-) Jeg oppfatter heller ikke personene som stereotype. Det jeg imidlertid antyder i min forrige kommentar er at dersom rollene hadde vært snudd - at Stoner var den kalde mens Edith var den varme av dem - kunne det fort blitt slik at man hadde snakket om stereotype kjønnsrollemønstre, slik disse kunne oppfattes den gangen handlingen i boka fant sted.
Det som skjedde mellom ektefellene tror jeg er et produkt av den tiden de levde i. Man giftet seg med "den første og beste" uten å ha noe å sammenligne med, og dersom valget siden viste seg å være feil, kom man seg ikke ut av det. I noen ekteskap - som dette - utviklet det seg et hat og et ønske om at den andre ikke skulle lykkes, og det var dette jeg la merke til mens jeg leste boka.
Mht. Edith og hva det var som gjorde at hun ble slik hun ble, med et innbitt hat til menn generelt og Stoner spesielt ... Kanskje var hun et incestoffer, for alt jeg vet. Siden hun ødela alt hun fikk fra faren, mener jeg ... Dette kan tyde på at det lå noe der, noe som det ikke kunne snakkes høyt om. Hennes uvilje mot seksuelt samkvem med mannen sin kan absolutt tyde på noe i den retningen.
Jeg oppfattet ikke Stoner som mer arrogant enn det man nesten må være for å opprettholde en viss verdighet under de forholdene som ble ham til del. Hadde han ikke hatt denne "arrogansen" ville han jo blitt fullstendig konturløs som menneske. Arrogansen kom frem når han forsvarte sine verdier og grenser - særlig mot lederen som ikke vil forholde seg til ham og som kun bruker mellommenn i kommunikasjonen når nødvendige beskjeder skal gis.
Jeg oppfatter at Stoner forsøker å holde seg oppreist så lenge han kan. Til slutt knekkes han, jf. kreftsykdommen, som jeg oppfattet som litt symbolsk oppi det hele. Han holder stand til siste slutt, men kroppen forråder ham. Han klarer ikke mer - motstanden mot å gå av med pensjon er hans siste kamp, og uansett hvor mye han ønsker å ta den kampen, må han gi opp til slutt. Oppfattelsen av sykdom den gangen boka ble skrevet var en annen enn den er i dag, men selv i dag er det vel god latin å tenke seg at kroppen sier i fra når nok er nok - og at mental og fysisk helse henger mer nøye sammen enn vi kanskje liker å tenke på.
Måten Stoner oppgir kjærligheten på, måten han oppgir datteren (litt etter litt - inntil han smertelig er vitne til hvordan også hennes liv går til hundene - jf. hennes alkoholproblemer - at også hun betaler en høy pris for foreldrenes kjærlighetsløse liv ...) - måten han til slutt må gi tapt også i forhold til jobben, for ikke å snakke om den karrieren han aldri fikk, ja ikke engang et sosialt liv fikk han fordi kona ødela alt - hvis vi ikke da snakker om en knekket mann, så vet ikke jeg ...
En kort periode opplevde Stoner å blomstre, og det var mens elskerinnen var inne i bildet. Da fikk han til alt! Kjærligheten er en uvurderlig kraft! Mangelen på kjærlighet ble fatal for ham ...
Heisann! Jeg er litt usikker på om du har moderert bort svaret mitt eller om det er en datafeil?
SlettJeg opplever fortsatt ikke Stoner som en knekket mann. Mulig dette bare er semantikk, men jeg ser mer på han som en mann uten illusjoner, en rasjonell mann mer enn en som har fått noe ødelagt :) Klart det er rom for tolkninger og jeg ser hva du mener særlig ift kreften. Likevel mener jeg at Stoners liv ikke var sånn spesielt dårlig.
Jeg opplever det også som at han har bevart et spesielt bånd til datteren (ja det blir skjevt og alkoholen er ødeleggende)
Jeg lurte også litt på om Edith kanskje kunne være interessert i tanten sin? (her spekulerer jeg bare)
Vi er hvert fall enige om at det var litt av en bok!
Tror den kan favne ganske bredt, merkelig nok :)
Jeg har ikke moderert bort ditt svar, nei. Det pleier jeg som den store hovedregel aldri å gjøre - med mindre det skulle være noe sjikanøst i kommentaren, altså. :-)
SlettJeg er av en helt annen oppfatning enn deg angående Stoners liv. Han ble på nesten alle arenaer et offer for omstendighetene, og kom seg ikke løs - med mindre han også skulle ha ofret forholdet til datteren, og hun var jo det siste ekte han på en måte hadde i livet sitt. Som de fleste mennesker utviste han en enorm overlevelsesevne, men han endte med et fullstendig uforløst liv. En stund så det ut til at ekteskapet "bare" skulle bli en livløs ramme i livet hans, inntil hans kone går aktivt og innbitt inn for å ødelegge alt for ham. Da ble det et mareritt. Han tok aldri opp kampen mot henne - bare innrettet seg som best han kunne. Så var det dette med lederen på jobben, som hele tiden holdt ham nede. Dette ødela ikke bare lysten men også evnen til å gjøre det han faktisk var best på, til noe mer enn helt middelmådige greier. Min teori er at dersom han i det minste hadde fått være i fred på jobben, ville han forløst den glimrende læreren i seg som han faktisk kunne ha blitt. Eller: dersom kona hadde elsket ham like høyt som han elsket henne (inntil også dette ble ødelagt), ville han klart å ta igjen på jobben - ikke blitt så passiv. Eller de kunne ha flyttet til et annet sted, uten at han måtte risikere å miste både hus, heim, datter - alt.
Jo, han sto på til det siste. Desillusjonert, men i live. Inntil kreften tok ham i altfor ung alder ... Jeg leser dette symbolsk; Stoner holder seg i skinnet, ingen kan se på ham at han lider i stillhet, men inni ham oppmagasiner det seg og til slutt forråder kroppen han seg. Og det "just in time" da han virkelig kunne vunnet sin livs store kamp - nemlig kampen om å få velge selv når han skulle pensjonere seg.
Det er mulig at du har rett i at det kunne være mer enn familiære følelser mellom Edith og tanten, selv om tanken overhodet ikke streifet meg mens jeg leste boka. Jeg leste istedet inn et hat mot menn, og at den eneste som kanskje kjente hennes dypeste hemmeligheter var tanten. Derfor dette spesielle båndet mellom dem ...
Her er det sikkert rom for mange tolkninger! Det skal bli spennende å følge med på hva andre mener om denne boka. Jeg blir nok nødt til å lese den en gang til i løpet av høsten for å være på høyden med alle detaljene i den.
Du har nok helt sikkert rett i at Edith, Stoners kone har vært utsatt for incest - det kommer frem mellom linjene rundt farens begravelse - og så kvitter hun seg med alt hun har fått i barndomshjemmet......
SvarSlettJeg tenkte i alle fall på dette, ja. Selv for sin tid var hun unormalt manne-fiendtlig ...
SlettOg dessuten tror jeg man skal se litt "lysere" på Stoners liv - det var på mange måter et tilfredsstillende liv, og det gir jo Williams selv uttrykk for i et intervju (jeg tar det med fra min omtale):"John Williams sier: "I think he is a real hero. A lot of people who have read the novel think that Stoner had such a sad and bad life. I think he had a very good life. He had a better life than most people do, certainly. He was doing what he wanted to do, he had some feeling for what he was doing, he had some sense of the importance of the job he was doing. He was a witness to values that are important …….Teaching to him is a job--a job in the good and honourable sense of the word. His job gave him a particular kind of identity and made him what he was - It's the love of the thing that's essential…… You've got to keep the faith. The important thing is to keep the tradition going, because the tradition is civilication." Og slik har jeg valgt å se han også - han var en mann med karakter - tenk bare hvor flott han taklet konflikten på universitetet!
SlettJeg klarte i grunnen ikke å se så veldig lyst på Stoners liv. Ikke utover at han taklet all motgangen som ble ham til del på en utrolig verdig og tålmodig måte ...
SlettDet jeg så var en hardt prøvet mann som kunne blitt så stor om han bare hadde fått lov til å blomstre. Men det fikk han ikke - verken hjemme eller på jobben. Det som reddet ham var nok at han jobbet med det han elsket - nemlig litteraturen - og kanskje var det nok på den tiden han levde? Mer enn folk flest kunne forvente, faktisk? Litteraturen ble hans redning!