Allegra Goodman: "Kokeboksamleren"

Herlig feelgoodroman av beste bestselger-merke!

Allegra Goodman (f. 1967) er en amerikansk-jødisk forfatter som tidligere har utgitt fire romaner og to novellesamlinger. "The Cookbook Collector" er hennes femte roman, og er så vidt jeg vet den første og eneste som foreløpig er oversatt til norsk. Jeg har fått boka tilsendt fra forlaget.

I "Kokeboksamleren" møter vi søstrene Emily og Jess. Begge er unge og gifteklare, men der stopper også alle likheter mellom de to, som man knappest skulle tro var i slekt. 

Emily er "den vellykkede", den som virkelig har fått til noe og som har suksess og en karriere å slå i bordet med. Hun er leder av et internettselskap og er forlovet med IT-gründeren Jonathan. Penger er aldri noe problem. 

Jess er evig (filosofi-)student, er alltid i pengemangel, har deltidsjobb i et antikvariat og er idealist på sin hals. Til Emilys store fortvilelse er hun sammen med drittsekken og miljøaktivisten Leon, en fyr ingen liker noe særlig. Samtidig er vel ikke Emily den som sitter med definisjonsmakten i Jess´ liv, siden søstrene bygger sine liv på så forskjellig verdigrunnlag. 

Vi følger Emily og hennes suksess i et selskap som snart skal på børs, parallelt med at Jess etablerer seg som en uunnværlig medarbeider i George´s antikvariat Yorick´s. George er 15 år eldre enn Jess, og han har en hel del damehistorier bak seg som ikke har blitt til noe mer enn knuste hjerter for damenes del. Jess representerer imidlertid noe helt annet, og begge deler de en glødende interesse for bøker. Men der George tenker profitt, der tenker Jess med hjertet for litteraturen. Da de en dag kommer over en helt unik samling av gamle kokebøker helt tilbake til 1700-tallet, krever dette et samarbeid mellom de to, som får dem til for alvor å bli oppmerksom på hverandre. De forelsker seg i hverandre, og dette på tross av at forholdet strengt tatt ikke har livets rett. Eller?

"Kokeboksamleren" er en utrolig søt feelgoodbok av beste bestselger-merke. Jeg må nok medgi at jeg hadde aller mest sansen for den delen som handlet om Jess og antikvariatet Yorick´s, mens min interesse for aksjemarkedet i IT-bransjen er så som så. Det hele begynte meget glitrende, men jeg må innrømme at jeg etter hvert leste veldig fort gjennom de delene som omhandlet kynismen og drømmen om å bli rik i full fart på grunn av gunstige aksekurser. Riktig god ble romanen imidlertid etter hvert som spenningen mellom de to søstrenes liv og deres ulike valg økte, og hvor det skjedde en hel del nokså uventede ting til slutt. Og det forhold at det etter hvert fremkom at jentenes mor opprinnelig var jøde, noe som fikk dem til å interessere seg for sine røtter, tilførte historien en ekstra dybde. For øvrig vil jeg fremheve at boka er virkelig godt skrevet! Man merker at det er en erfaren forfatter som står bak romanen, og jeg tenker også at oversetteren bør få sin del av æren for at boka har blitt så bra. Alt i alt mener jeg at boka fortjener terningkast fem.

Utgitt i USA: 2010
Originaltittel: The Coocbook Collector
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Christian Rugstad
Forlag: Forlaget Press
Antall sider: 431

Allegra Goodman (Foto: Daniel Jackson)

Philip Roth: "Indignasjon"

Samfunnskritisk om 1950-tallet

Philip Roth (f. 1933) er en meget vel ansett amerikansk forfatter med jødiske røtter, og som opp gjennom tidene har utgitt intet mindre enn førti bøker. Han er spesielt kjent for sine bitende samfunnskritiske bøker, som "Amerikansk pastorale", "Menneskemerke", "Exit Ghost" og "Jeg er gift med en kommunist", bare for å nevne noen. Aller mest kjent er han nok likevel på grunn av boka "Portnoys besværlige liv" som utkom på slutten av 1960-tallet, og som bl.a. handlet om seksuelle tabuer. Reaksjonene han ble møtt med, særlig fra det jødiske miljøet (som mente at han ikke stilte jødene i noe gunstig lys i boka), holdt på å knekke ham fullstendig, og dette skriver han om i bøkene om Zuckerman. Gabi Gleichmann viet forfatteren mye oppmerksomhet i sitt foredrag på Jødisk Museum den 5. september 2012. Det er få forunt å være en så prisbelønt forfatter som Philip Roth.

I "Indignasjon" møter vi 19 åringen Marcus Messner, en ung og lovende student som utelukkende leverer topp-prestasjoner, men som ødelegger alt på grunn av noe som vel strengt tatt bør betegnes som en bagatell. Hvordan kunne det egentlig gå til? Svaret er - uten å røpe for mye av handlingen: indignasjon! Sterk indignasjon! 

Den unge herr Messner vokser opp som eneste sønn i en jødisk familie. Faren er kosher-slakter og moren er hans kompanjong. Under oppveksten er det åpenbart at far og sønn har et meget godt forhold, men dette endrer seg dramatisk da gutten kommer i tenårene og Korea-krigen raser på den andre siden av jordkloden. Vi skriver 1951, og for alle unge menn i det forgjettede land Amerika gjaldt det å holde seg selv gående under en eller annen form for utdanning for å unngå å bli sendt ut i krigen. Faren begynner å vise tendenser til paranoia for alt som kan ligne farer på vegne av sønnen, så pass at han ikke bare invalidiserer seg selv, men truer hele familiens eksistens. Til slutt holder ikke Marcus ut, og han ber om overføring fra Robert Treat College i Newark til Winesburg College i Ohio - alt for å slippe unna farens velmenende, men dog kvelende omsorg. 

Marcus er totalt uforberedt på det livet som møter ham ved Winesburg College. Selv har han bestemt seg for å yte maksimalt på skolen fordi det eneste som holder faren i sjakk er at han leverer den ene topp-prestasjonen etter den andre. Men livet trenger seg på, og da han på sin første (og eneste) date opplever å få en av sine største drømmer oppfylt med den jenta han har gått ut med, overstiger sjokket gleden. En kvinne som oppfører seg så uanstendig må det være noe galt med! Og ganske riktig: Olivia har ikke bare fraskilte foreldre, hvilket i seg selv er nærmest uhørt, men hun har at på til forsøkt å ta sitt eget liv. Marcus slites mellom forelskelsen, sitt begjær og sin skam.  

Etter hvert viser det seg at Marcus har store vanskeligheter med å dele rom med sine medstudenter, men i stedet for å ta opp kampen mot uønsket adferd fra sine romkamerater, velger han å flytte ... og flytte. Helt til dette påkaller dekanusens oppmerksomhet, og han kalles inn til noe som vel best kan karakteriseres som et regelrett forhør. Marcus er indignert, men i disse urolige tider spørs det hvor indignert han har råd til å være - eller om han i det hele tatt skjønner dette før det på en måte er for sent ... Alt han vil er å få fred til sine studier, men dette er det ikke mulig å få dekanusen til å forstå. 

"Indignasjon" er en veldig typisk Philip Roth bok. Forfatteren svinger pisken i alle retninger, men tross alt det triste er det først og fremst humoren som er fremtredende i boka.  Med vidd og humor borrer forfatteren seg inn i Marcus Messners psyke - en ung mann i det puritanske Amerika på 1950-tallet, en tid hvor dobbeltmoralen florerte og hvor pene piker ikke hadde seksuelle behov. Sånn var det bare! Høydepunktet i boka er likevel samtalen mellom dekanusen og Marcus, hvor Marcus forsvarer sin rett til å være ateist, mens dekanusen er opptatt av hvorfor Marcus ikke kan stå for at han er jødisk. Med henvisning til Bertrand Russells skrifter og da spesielt et foredrag fra 1927 med tittelen "Hvorfor jeg ikke er kristen", forsøker Marcus å forsvare sin rett til å være ateist overfor en mann hvis fremste ønske er å tvinge alle studenter ved Winesburg College til å delta på en times andakt hver uke. Marcus vil rett og slett få lov til være seg selv! Men bak det hele hviler trusselen om utvisning og en skjebne verre enn døden i Korea ... 

Boka er glitrende skrevet, og er fornøyelig å lese. Når den likevel ikke når helt opp i toppskiktet er det fordi jeg synes enkelte av temaene i boka ble litt for lettvint behandlet og at mange av skikkelsene ble vel karikerte. Boka er rett og slett for kort! Like fullt: her blir det terningkast fem! 

Utgitt i USA: 2008
Originaltittel: Indignation
Utgitt i Norge: 2012 
Oversatt: Tone Formoe
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 199

Philip Roth

Forfattermøte med Gabi Gleichmann på Jødisk Museum i Oslo onsdag ettermiddag den 5. september 2012

Gabi Gleichmann på Jødisk Museum i Oslo

Tidligere denne uka arrangerte Jødisk Museum i Oslo høstens første forfattertreff - denne gangen med svensk-norske Gabi Gleichmann, som tidligere i høst debuterte med romanen "Udødelighetens elixir". 

Dette som en del av en jødisk kulturuke med fokus på det typisk jiddiske ...

Foreløpig er det kanskje ikke så mange som har rukket å stifte nærmere bekjentskap med innholdet i "Udødelighetens elixir", men lovnader om at dette er en roman "som bobler over av kunnskap om europeisk og jødisk kultur og historie" er kanskje tilstrekkelig for de fleste til at man tenker - "denne romanen MÅ jeg få med meg!"?

"Her er fortellinger om det verste og det beste mennesket har klart å frembringe. Vi møter den 350 år gamle vandrende jøden Salman de Spinoza, Voltaire som ikke kan motstå den 17 årige Shoshana, Hitler og Stalin midt i et parti sjakk, Freud som diagnostiserer pasienter på avstand - for å nevne noen karakterer."

Alt dette lover baksideteksten på romanens smussomslag. Og mens leserne så langt elsker denne romanen, har enkelte kritikere vært skeptiske - angivelig fordi "det er man" når man får seg forelagt en bok som er blitt såvidt mye hausset opp som nettopp denne ... Som om det var forfatternes ansvar at så mange har elsket boka og trykket den til sitt bryst? Gleichmann er for øvrig debutant med denne boka - selv om han på ingen måte er en amatør i skrivekunsten. 

I alle fall - det var ikke sin debutbok Gabi Gleichmann kom for å snakke om på Jødisk Museum sist onsdag. Med den noe provokative tittelen "Hvorfor lese toraen når vi har Philip Roth?", åpnet han et foredrag som varte rundt en times tid, og hvor han dro tilhørerne med seg gjennom store deler av den jødiske litteraturen. Og i et heseblesende tempo, hvor undertegnede noterte frenetisk underveis (godt hjulpet av en meget kunnskapsrik venninne ved siden av, som hjalp til der det skortet hos undertegnende), fikk jeg med meg et foredrag som antakelig har åpnet en hel mengde porter inn i det typisk jødiske, som jeg altså ikke hadde tilstrekkelige kunnskaper om fra før av.

Jødisk Museum var fylt til randen med tilhørere - så mange at det faktisk ikke var sitteplasser til alle. Det gjorde antakelig ingenting, for hele salen var fullstendig fjetret under foredraget og enset ikke tiden.

Få av tilhørne har lest toraen, men de fleste ga uttrykk for å ha et forhold til Philip Roth. Gleichmann oppfordret derfor de tilstedeværende til å forsøke å lese det gamle testamentet (hvor toraen er de fem mosebøkene) som en litterær tekst og ikke en religiøs tekst. Antakelig vil de fleste av oss da oppleve at teksten taler til oss på en helt annen måte enn vi er vant til - som uttrykk for tekster skrevet som poesi i en kabalistiske tradisjon, skrevet i en tid hvor alt handlet om sakrale og hellige tekster, og hvor verdslig kultur og litteratur var fraværende. Det gamle testamentet er satt sammen av mange tekster, skrevet av ulike "forfattere", og speiler dermed mange ulike uttrykksformer som den gangen var tillatt. Rent innholdsmessig inneholder tekstene dessuten mange paradokser og tvetydigheter, som gir rom for ulike tolkninger. 

Opprinnelig eksisterte det ikke noen verdslig jødisk litteratur, men under den franske revolusjonen begynte det så smått i dukke opp noe som kunne ligne. Noen av disse ble f.eks. Franz Kafka (tsjekkisk jøde) påvirket av på 1920-tallet. 

Nokså tidlig i foredraget stilte Gabi Gleichmann spørsmålet om hva som egentlig er jødisk litteratur? Finnes det noen kjennetegn? Kafka var f.eks. ikke en spesifikk jødisk forfatter fordi han ikke skrev om jødisk liv og levned. På den annen side var det flertydige i hans litteratur et uttrykk for det typisk jødiske, påpekte Gleichmann. 

Den typiske jødiske romanen tar utgangspunktet i at rammen i historien finner sted i en shtetl - et nokså lukket jødisk samfunn, men hvor det også kunne bo ikke-jøder. Her snakket man jiddisch, og persongalleriet var gjerne gitt på forhånd. Faren var familiens overhode, moren - gjerne noe matroneaktig i formen - holdt hele familien sammen. Dessuten handlet det om en masse døtre som man ønsket å gifte bort. Mao. kan man i noen grad snakke om en form for "standard persongalleri". Denne form for jødiske romaner oppsto på 1800-tallet. 

Sjolom-Aleichem var en jiddischspråklig russisk-jødisk forfatter og populær humorist. I følge Gabi Gleichmann er forfatteren nokså misvisende kalt "jødenes Mark Twain" - selv om begge forfattere har det til felles at de har fanget det lille menneskets perspektiv. 

På grunn av pogromer i Russland, forlot mange jøder Russland og Øst-Europa og mange dro bl.a. til USA. Der oppto det en fattig arbeiderklasse bestående av jøder, som i all hovedsak ble svært skuffet over det forgjettede landet de hadde sett for seg at de skulle bli en del av. Litteraturen som oppsto i kjølevannet av dette var og ble en slags proletar-litteratur, som handlet om å være mislykkede flyktninger som lengtet hjem, og som aldri riktig ble integrert i det samfunnet de kom til. Litteraturen som oppsto forble dermed kun interessant for dem som ble beskrevet - nemlig jødene selv. 

Først da det dukket opp forfattere som også tok innover seg verden utenfor, ble den jødiske litteraturen interessant utenfor sitt eget miljø. En slik forfatter var I. L. Peretz, som levde og døde i Polen. Han anses som en stor forfatter fordi det er så mange lag i historiene hans, noe som gjør at det er mulig også for ikke-jøder å få noe ut av disse. Imidlertid var det få jødiske forfattere som sprengte grenser i sin litteratur. Dermed ble den heller ingen stor litteratur. Noen unntak fantes selvsagt, og i den forbindelse nevnte Gleichmann bl.a. Isaac B. Singers storebror og for den saks skyld den kjente nobelprisvinneren selv.

Den typiske jiddische litteraturen ble for øvrig drept - først av Hitler og senere av Stalin. Hvor mange jødiske intellektuelle som avgikk med døden i ulike konsentrasjonsleire - og dermed alt de sto for sammen med alle bøkene de hadde skrevet, kunsten de hadde laget - alt dette knuste altså en kultur som kun i kort tid - historisk sett - hadde sett dagens lys.

Isaac B. Singer var den første jødiske forfatteren som skrev historier fra små jødiske samfunn, som også nådde ut til resten av verden. Antakelig lyktes han fordi han maktet å tilføre historiene sine noe universelt om det å være menneske - og ikke utelukkende det typisk jødiske. For undertegnede som har vært en stor elsker av Singers litteratur helt fra studiedagene kan jeg legge til at kanskje handler det aller mest om humoren og varmen i hans bøker, om hovedpersoner som vikler seg inn i den ene umulige situasjonen etter den andre, slik at man nesten forgår av spenning og bare må lese videre. Bøkene om "Familien Moscat" og "Fiender - en kjærlighetshistorie" er ubetalelige i så måte. 

En annen forfatter Gleichmann trakk frem som helt fantastisk, var for øvrig Chaim Grade. Han var dessuten opptatt av å trekke frem et lite knippe med kvinnelige jødiske forfattere, som Gertrude Stein (mest kjent for å bidra til oppdagelsen av andre kunstnere - mer enn det hun presterte selv),  Erica Jong, Tillie Olsen, Cynthia Ozick, Nicole Krauss og Marilyn French. Han siterte dessuten de siste linjene av et dikt skrevet av den jødiske poeten Emma Lazaus, og som kan leses på sokkelen på Frihetsgudinnen.

Den nye amerikanske jødiske kulturen og litteraturen besto i etterkrigstiden av inntrykk fra innvandrere som hadde forlatt sine røtter, og som ikke ble tatt godt i mot i det amerikanske samfunnet. Det var et fattig proletariat uten utdannelse, og med et messiansk verdensbilde. Selv om miljøet etter hvert fikk tilførsel av velutdannede og ressurssterke flyktninger fra Europa, ble de intellektuelle kreftene i miljøet ikke integrert i det amerikanske samfunnet. Jødiske forfattere skrev derfor på denne tiden om baksiden av den amerikanske drømmen. Og dersom man ikke klarte å leve av sin skrivekunst, var det nokså vanlig at jødiske forfattere dro til Hollywood for å skrive filmmanus på si´. 

Henry Roth var en forfatter som i 1934 skrev sin store roman "Call it sleep". Fordi jødene slet med å bli integrert i det amerikanske samfunnet, ble ikke romanen hans virkelig kjent før tredve år senere. Først da ble man oppmerksom på hvilket mesterverk dette faktisk var. Da så også verden i følge Gabi Gleichmann helt annerledes ut. Men det var først tredve år etter dette igjen at Henry Roth skrev sine berømte bøker "Mercy of a Rude Stream", vol. 1 - 4 (som egentlig skulle ha bestått av syv deler, men så døde forfatteren før han fikk fullført det som skulle bli hans livsverk). 

Både før og på begynnelsen av andre verdenskrig kom som tidligere nevnt intellektuelle jøder til USA i hopetall, og det var særlig innenfor noen få arenaer de gjorde seg gjeldende - bl.a. innenfor finans, innenfor de store vitenskaper og innenfor filmindustrien. En av dem var Norman Mailer - mest kjent for romanen "The Naked and the Dead", som senere ble filmatisert. En annen var Saul Bellow, en mann Gleichmann betegner som den mest komplette forfatter i etterkrigstiden, og som bl.a. sørget for å oversette Isaac B. Singers bøker fra jiddisch til engelsk og som dermed gjorde bøkene hans tilgjengelig for resten av verden. Bellow debuterte med romanen "Dangling Man".

Gleichmann beskriver krefter i USA som ønsket å isolere jødisk litteratur som noe provinsielt, noe som kun angikk jødene og få utenfor disse miljøene. En del jødiske forfattere strittet i mot, fordi de ønsket å bli akseptert som amerikanere - ikke bare som jøder. Fordi et lite fåtall gikk i bresjen for dette og politiserte litteraturen på dette punktet, åpnet det amerikanske samfunnet seg etter hvert mer opp. Bernard Malamud nevnes som en annen forfatter av stor betydning. Hans fortellinger handler om jøder i hans samtid i USA.

Noen jødiske forfattere er imidlertid jødiske uten å være spesifikt jødiske forfattere. Et eksempel er Paul Auster, som f.eks. skriver om det mest amerikanske av det amerikanske - nemlig base ball. Et annet eksempel er Philip Roth, som i sin tid skrev sin mest berømte roman - Pornoys besværlige liv i 1969 - en roman som fikk så mye uønsket oppmerksomhet at det nesten holdt på å knekke ham. Dette skriver han faktisk om - riktignok som fiksjon, men lett gjenkjennelig sådan - i romanen om Zuckerman. Det jødiske miljøet raste mot forfatteren fordi han i "Portnoys besværlige liv" skildret en del seksuelle tabuer, som mange mente satte jødene i et dårlig lys. Men uten grensesprengende skildringer - ingen virkelig god litteratur. Selv om dette gjorde noe med Philip Roth, klarte han likevel å bevare sin integritet, og Gleichmann mener at han er "inkarnasjonen av det beste i jødisk litteratur".

Helt til slutt var Gleichmann innom forfattere som Chaim Potok, en mann som gjorde det geniunt jødiske kjent for all verden, og det ble også noe diskusjon rundt andre forfattere som vi tilhørere savnet i foredraget - bl.a. Stefan Zweig og Elie Wiesel. Sistnevnte forfatter skrev for øvrig først og fremst erindringer og ikke skjønnlitteratur. Gleichmann konkluderte vel på et slags vis med at mye av den jødiske litteraturen handler om å verne om minner og sørge for at disse ikke blir glemt, men at jødisk litteratur for øvrig er like sammensatt som annen litteratur og ikke lenger har de kjennetegnene man kan snakke om hva gjelder noe eldre jødisk litteratur.

Foredraget var meget spennende og lærerikt, og det var en opplevelse å sitte og høre på en så kunnskapsrik mann som Gabi Gleichmann! Jeg ser virkelig frem til å lese hans bok!

Etter foredraget sto boksignering på programmet

Stefan Zweig: "Verden av i går"

Et mesterverk!

Stefan Zweig (f. 1881 d. 1942) vokste opp som sønn av en velstående østerriksk-jødisk tekstilfabrikant i Wien. Hans mor var italiensk. Han studerte filosofi ved universitetet i Wien og tok senere en doktorgrad i sitt fag. I mellomkrigstiden slo han seg ned i Salzburg, men pga. Hitler-Tyskland og de stadig strengere restriksjonene som ble innført for jøder, valgte han etter hvert å reise i landflyktighet - i første rekke til England og senere til Brasil, hvor han i fortvilelse over den europeiske kulturs undergang valgte å ta sitt eget liv.

Stefan Zweig var en meget allsidig forfatter, idet han både var forteller, essayist, lyriker, biograf og dramatiker av internasjonal rang og berømmelse, for å sitere informasjonen som kan leses på bokas smussomslag. Etter hvert gikk han over til å skrive "mesterlige noveller om kaotiske følelser og sjelelige kriser", inspirert som han var av Sigmund Freud. Hans mest kjente novelle er "Sjakknovelle", men han er også kjent for sine biografier om bl.a. Marie Antoinette, Marie Stuart, Tolstoj og Balzac. For øvrig livnærte han seg også som oversetter og han hadde også et samarbeid med komponisten Strauss (bl.a. om operaen Die Schweigsame Frau).

"Verden av i går" med undertittelen "En europeers erindringer" inneholder Stefan Zweigs memoarer, skrevet i Bath i årene 1940-1941, altså mens han fremdeles oppholdt seg i eksil i England. I boka får vi høre om hans oppvekst i Wien, om hvordan de gamle latiner-puggeskolene fungerte og hva som ble forventet av en ung og lovende mann av fin familie. Uansett hvor meningsløs mange av skolefagene fortonet seg - man holdt ut og gjorde det som ble forventet av en! Slik var det bare!

Den mest interessante delen av boka, synes jeg, er der hvor Zweig forteller om de strømninger som preget Europa både i årene forut for første verdenskrig, under selve krigen, i mellomkrigsårene med all dens galskap og kaos, og ikke minst i årene forut for andre verdenskrig, hvor Hitler gjorde seg mer og mer gjeldende, uten at verden var i stand til å ta ham alvorlig. Zweig sammenstiller også sine opplevelser av disse to verdenskrigene og hva som utgjorde de viktigste forskjellene. Før første verdenskrig var det en rørende naivitet i en tid hvor krig ble romantisert - i motsetning til før andre verdenskrig, da viktige verdier sto på spill på en helt annen måte. Som Zweig skriver på side 177:

"Dette var det som var forskjellen. Krigen i 1939 hadde en åndelig mening, den gjaldt friheten; det gjaldt å bevare et moralsk gode. Og når en kjemper for noe bestemt, blir en hard og besluttsom. Men krigen fra 1914 kjente ikke virkeligheten. Den var en illusjon, en drøm om en bedre og mer fredelig og rettferdig verden. Og det er illusjonen som skaper lykke, ikke realitetene. Derfor gikk ofrene dengang drukne og jublende til slaktebenken, derfor hadde de pyntet hjemmene med blomster og eikelauv, og derfor syndet og lyste det i gatene som til en fest."

Og enda mer tankevekkende er det når han på side 238 skriver:

"Alt var som før - nei, det var enda mer hjertelig. Jeg pustet ut: Krigen var begravd. Krigen var over.

Men den var ikke over. Vi visste det bare ikke. I vår troskyldighet lurte vi oss selv og forvekslet vår personlige beredskap med hele verdens. Men vi behøvde ikke å skamme oss over denne feilvurderingen, for politikerne og økonomene og bankfolkene har lurt seg selv vel som mye som vi. De forvekslet en bedragersk konjunktur med sunne tilstander, og trodde at utmattelse var det samme som tilfredsstillelse. I virkeligheten var kampen bare skjøvet over fra et nasjonalt til et sosialt plan ..."

Etter første verdenskrig begynte galskapen for alvor - først i Østerrike og deretter i Tyskland. Det handlet om en vanvittig inflasjon, som gjorde at pengene mistet sin funksjon som et betalingsmiddel. Med en skarpsindig innsikt og en durkdreven penn beskriver Zweig både det som hendte og ikke minst stemningen blant folkene som opplevde dette. Alt kaoset som fulgte forklarer langt på vei hvordan Tyskland faktisk kunne la seg forføre av en mann som Hitler, som ordnet opp og som skapte struktur og ikke minst infrastruktur i landet. Og fordi ingen helt tok ham alvorlig - i alle fall ikke utenfor Tysklands landegrenser - kunne Hitlers makt øke uten at noen fant noen grunn til å gripe inn. Som historisk dokument er Stefan Zweigs bok om det som hendte i disse urolige tider, helt unik.

Det er dessuten en annen dimmensjon ved Zweigs bok, og det er beskrivelsen av jødenes skjebne. Et forhold som blir ekstra sterkt fordi forfatteren selv var jøde. Helt mot slutten av boka - på side 329 - oppsummerer han dette slik:

"Med det tragiske i denne det tyvende århundrets jødiske tragedie var at de den gikk utover, ikke kunne finne noen meningen med den og ingen egen skyld. Alle middelalderens fordrevne, deres forfedre, hadde i det minste visst hvorfor de led: for sin tro og for loven. De hadde enda en sjelens talisman, som jødene i dag forlengst har mistet, en fast tillit til sin Gud. De levde og led i den stolte drøm at de var et utvalgt folk, som menneskenes og verdens skaper hadde bestemt til en stor skjebne og en stor oppgave. Bibelens forgjettede ord var deres bud og lov. Når de ble kastet på bålet, presset de sine hellige skrifter mot brystet i en begeistring som gjorde flammene mindre pinefulle. Når de ble jagd gjennom landene, beholdt de likevel et siste hjem, hjemmet i Gud; derfra kunne ingen jordisk makt, ingen keiser, ingen konge, ingen inkvisisjon fordrive dem. Så lenge religionen bandt dem sammen, var de ennå et fellesskap og derfor en kraft; når de ble utstøtt og forjagd, bøtet de for at de bevisst hadde skilt seg ut fra de andre folkene på jorden ved sin religion og sine skikker. Men det var ikke lenger noen samhørighet mellom det tyvende århundrets jøder. Ingen felles tro bandt dem sammen, de følte at det å være jøde snarere var en byrde enn en heder, og de var seg ikke lenger bevisst at de hadde en oppgave. De bøker som en gang hadde vært hellige for dem, betydde ikke noe lenger, og de ville ikke lenger bruke det gamle, felles språket. De ville bare ha fred for all forfølgelse, hvile fra den evige flukten; derfor strevde de med stadig større utålmodighet etter å leve seg inn i og bli ett med folkene omkring seg, de ville ikke lenger være noe for seg selv. Derfor forstod de ikke lenger hverandre, men smeltet sammen med andre folk. De var for lenge siden blitt franskmenn, tyskere, engelskmenn, russere mer enn jøder."

Deretter avslutter Zweig med å formidle noe om det påtvungne fellesskapet som jødene ble en del av, og om det å være uønsket nær sagt over alt. Med dette som bakteppe, og uten å øyne noe håp om at Europa kom til å bli reddet til slutt, er det kanskje ikke til å undres over at Stefan Zweig ikke lenger orket å leve ... Hans bøker ble forbudt i alle land som Hitler la under seg, fordi det i det tredje rike ikke var plass til jødene eller noe av det de sto for. Følgelig måtte også litteratur, kunst og annet produsert av jøder utryddes i likhet med selve folket ... 

For øvrig inneholder boka, som ikke kan betegnes som en selvbiografi, men mer en slags tidsskildring, flere av Stefan Zweigs møter med andre europeiske forfattere og åndsmennesker. Måten Zweig formidler disse møtene på, gjør at fortellingene hans får verdi utover det de må ha vært for ham selv.

"Verden av i går" er et mesterverk, verken mer eller mindre. Boka er ikke bare godt og høylitterært skrevet, men den er i tillegg så innsiktsfull og klok at den burde vært pensum i den videregående skolen. Få - om noen - forteller våre nære historie på en så spennende måte som Zweig her har gjort. Siste halvdel av boka var nærmest thrilleraktig om utviklingen i Europa, særlig om forløpet til andre verdenskrig. Fortettet og med et meget presist språk formidler Zweig den surrealistiske stemningen som hvilte over Europa i de kritiske årene før utbruddet av andre verdenskrig. Jeg bør i grunnen også nevne at "Verden av i går" er en nokså krevende bok å lese, men etter å ha lest boka er jeg litt i tvil om årsaken til min nokså langsomme lesehastighet mens jeg holdt på med den. Zweig skriver ikke tungt, og derfor tror jeg kanskje at langsomheten skyldtes at jeg ikke hadde lyst til å bli ferdig med den. Hver eneste setning krevde å bli tatt på alvor og bli lagt merke til. Her blir det terningkast seks! Bare tanken på at jeg ikke eier denne boka selv, men må levere den tilbake til biblioteket gjør meg litt sørgmodig ... 

(I mellomtiden har boka utkommet i pocket på Aschehoug forlag våren 2013 ...)

Utgitt første gang: 1944
Originaltittel: Die Welt von Gestern
Utgitt første gang på norsk: 1949
Oversatt: Inger og Anders Hagerup
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 336

Stefan Zweig

Marianne Terjesen: "For Leas skyld"

Sterk romandebut!

Med sin egen families historie som bakteppe, debuterer NrK-journalisten Marianne Terjesen med romanen "For Leas skyld". Fra før av har hun utgitt et par dokumentarer. 
Marianne Terjesen har understreket at det aller meste i boka er fiksjon, og i et intervju med NrK den 06.11.2011 uttaler hun følgende:

"Utgangspunktet for å skrive denne boken var fortvilelsen over den fastlåste situasjonen mellom israelere og palestinere, og et forsøk på å forstå hvorfor den har blitt så håpløs. Det er dette sammensatte og tvetydige som skjønnlitteraturen er så godt egnet til å utforske."

Handlingen i boka spenner fra 1935 til 1953, og vi følger to parallelle historier som til slutt smelter sammen til en. Peter er utdannet arkitekt og mot sine foreldres vilje reiser han og kameraten og legen Max til Palestina. I Europa begynner situasjonen for jødene å forverre seg, og det som i begynnelsen kunne se ut som sporadiske pøbelstreker, tegner seg gradvis inn i et større bilde, hvor styresmaktene i Tyskland står bak. Et annet sted I Tyskland sendes søstrene Miriam og Lea til noen slektninger i Budapest. Foreldrene skal komme etter hvert, og noe av det siste de ber Miriam om er at hun må passe godt på Lea.

I Budapest venter noen nokså fredelige år til å begynne med, men Miriam får tidlig føle at ungdomstid og skolegang er noe hun kan se langt etter. Tanten og onkelen har allerede skaffet henne jobb, slik at hun kan tjene penger til sin lillesøsters undervisning. Lea er kun ei lita jente, og onkelen og tanten mener det er for risikabelt å la henne gå på en vanlig skole. Hun kunne fort komme til å røpe sin jødiske opprinnelse, og da vil det være ute med dem alle. Men også i Budapest rykker krigen nærmere, og under beleiringen av Budapest er det nesten ikke mat å oppdrive. Folk dør av sult og banale sykdommer som det under andre omstendigheter ville vært enkelt å kurere. Og lille Lea, som riktignok har rukket å bli ca. 14 år, dør fra Miriam. Så klarte hun likevel ikke å holde det hun lovet ...

Etter hvert klarer Miriam å komme seg til Palestina. Sammen med andre forkomne båtflyktninger ankommer de havnen i Haifa, og en av de første Miriam møter, er Peter ... Uten at det er noen stormende forelskelse eller romantisk ramme rundt utviklingen av deres forhold, søker disse to like fullt mot hverandre. Sammen skal de få oppleve dannelsen av staten Israel, starten på en voldsspiral mellom jøder og arabere som ingen ende skal ta - alt blandet sammen med forsøksvise drømmer om et fredelig og godt liv i et land som skulle være deres eget, etter at nær sagt ingen land i verden egentlig ønsket å ta i mot store grupper av jøder ... Men med utallige sår i sjelen, skal fremtiden bli alt annet enn lett ...

Det er en meget velskrevet debutroman Marianne Terjesen har skapt i "For Leas skyld". Boka rommer hele 540 sider, men er til gjengjeld svært lettlest. Selv om hendelsene i forbindelse med dannelsen av staten Israel fortrinnsvis er fortalt fra et jødisk perspektiv, opplevde jeg den like fullt som nokså balansert. Og det på tross av at de fleste terrorhandlingene vi får høre om, er utøvd av arabere som var sinte fordi det de oppfattet som sitt land, ble tatt fra dem gjennom en avstemning i FN. En avstemning hvor landene i Midt-Østen i all hovedsak stemte nei, mens resten av verden stort sett stemte ja, om de da ikke avsto fra å stemme. Terjesen forsøker virkelig å nyansere bildet, og får frem at det faktisk ikke var alle jøder som mente at det var riktig at de fikk en egen stat i et område som i 2000 år hadde vært arabisk. Menneskene som kom til den nye staten Israel hadde med seg så mange grufulle opplevelser i bagasjen, og kanskje er dette noe av årsaken til at den forsonende veien ikke har blitt valgt der muligheten tross alt har vært til stede? For aldri mer skulle noen få lov til å knekke deres folk! Som Marianne Terjesen sier i det tidligere omtalte NrK-intervjuet:

"Under arbeidet har jeg sett mer og mer hvordan de to ulykkelige folkene til ulike tider har hatt ledere som så å si konsekvent har valgt feil, der det har vært muligheter for tilnærming og forsoning."

Styrken ved boka er, slik jeg ser det, at den aldri tar stilling i konflikten mellom jødene og araberne, men lar det være opp til leseren å tenke selv. Og her som ellers finnes det ikke noen entydig sannhet om hva som var rett og galt ... Jeg synes denne boka fortjener terningkast fem, og gleder meg til forfattertreff på Jødisk Museum i Oslo senere i dag. 

Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm AS
Antall sider: 543

Bloggeren Bokelskerinnen intervjuet 8. oktober 2011 Marianne Terjesen - les mer her.

Marianne Terjesen

Stéphane Hessel: "Bli sint!"

Likegyldighet har aldri bragt verden fremover

Denne lille boka inneholder en rundt 30 siders pamflett som utkom i Frankrike i oktober 2010 under tittelen "Indignez-vous!" Oversatt til norsk skulle det bety noe sånn som "Bli indignert!" Det første opplaget utgjorde 6000 eksemplarer, men så eksploderte salget. Bare i fransktalende land har den solgt i over 2 millioner eksemplarer og tallet kan dobles når man tar med verden for øvrig. Pamfletten er foreløpig oversatt til 30 språk, og det er mer enn antydet at den har vært avgjørende for opprøret i mange arabiske land i løpet av det året som har gått. Libya, Syria, Egypt ... bare for å nevne noen av dem.

Den norske utgaven, som er utgitt av Arneberg forlag, inneholder innledningsvis en presentasjon av forfatteren, forord av Anders Heger og Vigdis Hjorth samt et etterord av Bernt Hagtvedt - i tillegg til selve pamfletten.

Først litt om forfatteren, som man for øvrig kan lese om på Wikipedia. 

Stéphane Hessel ble født i 1917 i Berlin. Han er jøde og da andre verdenskrig brøt ut, bodde han og familien i Paris. Familien unnslapp ikke nazi-Tysklands jødeforfølgelse, men det som skiller Hessels historie fra så mange andres, er at han klarte å rømme - flere ganger. "Da jeg fikk livet tilbake, måtte jeg bruke det til noe", skriver forfatteren i sine memoarer. Etter krigen jobbet han ved FN, og da spesielt med Menneskerettighetserklæringen. På side 35 sier han følgende:

"Den universelle menneskerettighetserklæringen står i gjeld til den universelle avskyen for nazismen og totalitarismen - og takket være vår deltakelse ble den også preget av motstandsbevegelsens ånd. Jeg hadde en følelse av at vi måtte handle raskt og ikke la oss lure av hykleriet i seierherrenes erklærte tilslutning til verdier som ikke alle hadde til hensikt å gå lojalt inn for, men som vi prøvde å tvinge på dem."

Det handlet den gang som nå om å forfekte noen idealer, å ha noe å tro på i en verden som en periode hadde gått fullstendig av skaftet og foretatt de mest gruoppvekkende ting. Det som imidlertid har preget verden etter hvert som den materielle velstand har økt, er likegyldighet.

"Den verste av alle holdninger er likegyldigheten, det å si: "Jeg kan ikke gjøre noe med det, jeg klarer meg som best jeg kan." Den som oppfører seg slik, mister en av de vesentlige bestanddelene som utgjør det menneskelige. En av de uomgjengelig nødvendige bestanddelene, nemlig evnen til å bli sint og det engasjementet som følger denne evnen." (side 33)

Anders Heger skriver om det samme i sin del av forordet:

"Denne lille boka trekker spennet fra et annet av Europas skjebneøyeblikk - den annen verdenskrig - til samfunnspolitiske spørsmål i en annen tid, i en annen politisk virkelighet.: Palestinaspørsmålet. Menneskerettighetene. Velferdsstaten. Kampen mot nazismen og hverdagens små og store spørsmål et par generasjoner senere er bundet sammen via en enkelt manns livsskjebne. To ytterpunkter i det samme livet: En ung frihetskjemper og en eldgammel diplomat. Felles er et brennende engasjement - og en klippefast tro på at det spiller en rolle hva vi mener. Det har betydning hva vi gjør. For det er vår tid som er viktig - alltid. Det er her og nå som gjelder.
              Det er dette som er så lett å glemme - i et liv som består av hverdager, av få eller ingen heroiske øyeblikk, av alt det alminnelige og tilsynelatende uviktige. Vi blir gående og tro at de store kampene tilhører andre mennesker, andre steder, andre tider. Derfor kan vi komme til å tro at det egentlig ikke så viktig hva vi gjør.

              Men det er vi som bebor historien.

              Det er vårt engasjement og våre handlinger som skal avgjøre hvordan morgendagen skal se ut." (side 12)

Hessel har for øvrig engasjert seg sterkt i Palestinaspørsmålet, og er skuffet over jødenes innsats i den sammenheng. Som han sier:

"At jøder selv kan begå krigsforbrytelser, er ikke til å holde ut. Dessverre inneholder historien få eksempler på folk som lærer noe av sin egen historie." (side 38)

Helt til slutt ønsker jeg å sitere følgende fra Bernt Hagtvedts etterord:

"En 93 år gammel fransk motstandsmann skriver en pamflett på 29 sider. Den er ikke spesielt glitrende skrevet. Innholdet er sentrert rundt argumenter, selv om tonen er båret oppe av en moralsk patos som er sjelden å høre i det samtidens mer kyniske Europa. Hessel tar et moralsk oppgjør med elitenes politiske og finansielle maktarroganse. Han angriper sosial og kulturell ulikhet, og han freser mot politisk likegyldighet. Han gjør det under henvisning til den franske motstandsbevegelsens holdninger i kampen mot nazistene. Alt dette har vi hørt før. Eller har vi? So what?" (side 49)

Selvsagt spiller det en rolle! Som Hessel skriver: "Du må først bli forbannet. Det fører nemlig til noe svært viktig: Engasjement!" De fleste mennesker er imidlertid ikke engasjerte. De er numne og nokså likegyldige til verdensbegivenheter som ruller inn over TV-skjermene i beste Dagsrevy-tid. Det er som om engasjement og for den saks skyld ekte begeistring har gått av moten, som om det å bli sint er en primitiv følelsesreaksjon som helst skal fortrenges. Denne lille boka er utgitt etter 22. juli 2011, og mon tro om det måtte en slik dramatisk begivenhet til for at Hessels pamflett skulle få relevans i den lille boblen Norge tross alt er i det store verdensbildet?

Denne beskjedne lille boka lå under mitt juletre i året som gikk, og to måneder tilbake ante jeg ikke en gang om bokas eksistens - ikke før bl.a. Arks bokhandel på Karl Johan hadde nesten en hel vegg med denne boka rett etter nyttår. Jeg hadde nok uansett oppdaget den til slutt, men takker samtidig for at et engasjert menneske tenkte på nettopp meg da hun kom over denne spennende lille boka! Her blir det terningkast fem!

Utgitt i Frankrike: 2010
Originaltittel: Indignez-vous
Engelsk tittel: Time for outrage (her kan pamfletten lastes ned i fulltekst)
Utgitt i Norge: 2011
Forlag: Arneberg forlag 
Oversatt: Kjell Olaf Jensen
Antall sider: 62

Stéphane Hessel

Julie Orringer: "Den usynlige broen"

Meget velskrevet om ungarske jøders skjebne under andre verdenskrig

Den ungarske jøden Andras Lévi har fått oppfylt en drøm han nesten ikke hadde turt å håpe på skulle gå i oppfyllelse: han har fått et stipend til den prestisjetunge arkitektskolen Ecole Speciale i Paris. I Ungarn er det ikke enkelt for jøder å få seg skolegang, fordi det er svært begrenset hvor mange jøder som blir tatt opp. Da han pakker med seg det lille han har av eiendeler i en koffert og skal reise avgårde til Paris i 1937, får han med seg et brev fra noen bekjente av foreldrene som han skal levere til den mystiske C. Morgenstern. Lite aner han da at denne kvinnen, som livnærer seg som danseinstruktør, etter hvert skal bli hans livs store kjærlighet.

Etter kun kort tid i Paris skjer det utenkelige; stipendet blir av ukjente grunner stoppet, og en stund ser det svært mørkt ut for Andras. Men så får han seg heldigvis jobb som løpegutt på teateret Sarah Bernhard, og det blir dermed mulig for ham både å få betalt skolepenger og å overleve på et vis.

I årene før utbruddet av andre verdenskrig er det ikke helt ufarlig å være jøde i Paris, for jødehatet sitter dypt hos folk og det er mange - ikke bare nazistene - som ønsker å få jødene fjernet fra samfunnet. I begynnelsen er det først og fremst høyreekstreme grupper som regelrett banker opp og til og med dreper jøder. Etter hvert får jødene skylden for det meste som er galt. Selv før Frankrike ble okkupert av tyskerne, ble det innført lover som nærmest gjorde det umulig for jøder uten fransk statsborgerskap å bli der.

I mellomtiden har Andras og Klara (som frk. C. Morgenstern egentlig heter) innledet et forhold. Klara er nesten ti år eldre enn Andras, men dette bryr han seg ikke det minste om. Han elsker Klara og det er henne han vil ha. Klara som er eksil-ungarer og som skjuler en hemmelighet så grufull at hun ikke for sitt bare liv vil røpe den for hvem som helst ...

Etter hvert tvinges Andras til å forlate Frankrike og vende tilbake til Ungarn. Klara følger med fordi hun ikke vil forlate det som etter hvert har blitt hennes ektemann. I Budapest venter imidlertid en nokså ublid skjebne. Selv om Ungarn kanskje ikke var det landet som behandlet sine jøder verst, heller ikke etter at landet ble alliert med Tyskland, ble spesielt jødene innkalt til arbeidsleire, hvor forholdene var så elendige at det var mer flaks enn noe annet som gjorde at enkelte i det hele tatt overlevde. Andras blir i likhet med sine mannlige familiemedlemmer - deriblant to brødre - og andre jøder bl.a. brukt som mineryddere langs grensen mot Sovjetunionen. I mens må Klara, som er gravid med parets første barn, klare seg som best hun kan alene. Dvs. hun har sin familie rundt seg, men hun er uvitende om at henne velstående far presses for store verdier av ungarske tjenestemenn for å sikre at det ikke blir rippet opp i hennes gamle hemmelighet.

Andre verdenskrig skrider frem, og med dette følger lidelser og død, sult og forfrysninger ... Ren flaks avgjør hvem som overlever. De fleste er imidlertid ikke så heldige ... Vi følger familiene til Andras og Klara frem til krigens slutt, som ender med at Budapest bombes sønder og sammen. De få som greide å overleve, flyktet til slutt til USA ... I mellomtiden hadde de opplevd at deres allierte - Tyskland - okkuperte Ungarn, hvilket førte til massive angrep på den jødiske delen av befolkningen. Rundt 400 000 jøder ble drept i tyske konsentrasjonsleire under okkupasjonen. Deres befriere, russerne, endte til slutt opp som nye okkupanter, og den forventede friheten uteble dermed. Slaget om Budapest regnes for øvrig som et av de blodigste slagene i andre verdenskrig, og det var russerne som kjempet mot tyskerne om å få herredømme over byen. Etter langvarige beleiringer av byen, ga tyskerne til slutt opp og kapitulerte i midten av februar 1945. Under den to måneder lange okkupasjonen overlevde byens ungarere i det som var igjen av byen, uten tilgang til nye matforsyninger. Da var 70 % av byen bombet i stykker, og alle broene som en gang hadde forbundet bydelene Buda og Pest var ødelagte ...

Denne over 700 sider lange boka var ikke så mye som en eneste side for tykk! Tvert i mot følte jeg at det kanskje gikk vel fort på slutten. Ikke siden jeg leste Hans Falladas "Alle dør alene" i fjor høst har jeg vært så til de grader engasjert over en bok som da jeg leste "Den usynlige broen". Noe skyldes selvsagt at jeg er veldig glad i og fascinert av Ungarn som land, og noe skyldes at andre verdenskrig og spesielt jødenes skjebne engasjerer meg sterkt. Mens jeg leste boka tenkte jeg mer og mer på hva som har ført til at Julie Orringer, en relativt ung amerikansk forfatter, har interessert seg så voldsomt for ungarske jøders skjebne at hun har skrevet denne kolossen av en roman. Svaret fikk jeg da jeg leste etterordet. For dette handler ikke overraskende om hennes egen families historie, skjønt selve romanen er en fiksjon. Dermed ramlet mange brikker på plass. Jeg tror nemlig ikke det er mulig å lete frem så mange detaljer om hva som egentlig skjedde i Ungarn uten å ha andre kilder å gå til enn kun dokumenter. Ungarn deler skjebne med alle de andre sovjet-okkuperte statene som tidligere utgjorde Østblokken, hvor historien ble skrevet for å fremme russifiseringen av landet og ikke for å dokumentere den egentlige sannheten om det som skjedde. Derfor sitter jeg tilbake med en følelse av å ha lest noe helt unikt, som det tidligere ikke har vært skrevet altfor mye om.

"Den usynlige broen" er både velskrevet, dypt rørende, interessant, brutal og opplysende om Ungarns rolle under andre verdenskrig, vinklet fra et par jødiske familiers ståsted. Det helt surrealistiske i hvilken skjebne som ble jødene til del, har Orriger fått godt frem uten å ty verken til klisjéer eller tårseperse-tendenser. Kanskje var det nettopp den etter hvert fortettete fortellerstilen på slutten som gjorde at de mest grusomme detaljene ikke fremsto som så gråtkvalte som de mest sannsynlig ellers kunne ha blitt? Selv om boka er meget godt skrevet og selv om historien er svært interessant, har jeg vært noe i tvil om jeg skal gi terningkast fem eller seks. Blant annet savnet jeg de virkelig gode og dyptpløyende personskildringene som sekser-kandidater preges av. Når jeg likevel ender med å gi terningkast seks, er det historien og det unike ved bredden og dybden i denne som har vært avgjørende for meg. Boka er virkelig vel verdt å få med seg, og jeg anbefaler den på det varmeste. Selv fant jeg begynnelsen av boka litt tung, men etter å ha passert side 100, fløt sidene nærmest av seg selv.

Utgitt: 2010
Originaltittel: The Invisible Bridge
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 712

Julie Orringer

S. Yitzhar: "Khirbet Khizah"

Hebraisk mesterverk er omsider oversatt til norsk!

Utgitt i Israel: 1949

Originaltittel: Hirbet Hize´a
Oversatt fra hebraisk: Kjell Risvik
Forlag: Aschehoug

Antall sider:  95

I "Khirbet Khizah" følger vi en liten gruppe israelske soldater under invasjonen av det vi i dag kjenner som Israel. Med råskap og ufølsomhet jager de palestinerne på flukt, for deretter å overta deres landområder.

"Etter en stund var vi fremme ved en høyde, og der krøp vi sammen under en kaktushekk og skulle akkurat til å spise nistematen vår da denne mannen, en viss Moishe, troppsjefen, samlet oss og gjorde rede for situasjonen, terrenget og oppdraget. Det fremgikk da at de få husene vi kunne se nederst i skråningen på en annen høyde, var et sted som het Khirbet Khizah, og alle jordene omkring og alle avlingene tilhørte den landsbyen, hvor det var rikelig med vann, god jord og kyndig gårdsdrift som hadde sikret stedet et ry nesten på høyde med innbyggerne, som etter sigende var noen store kjeltringer som hjalp fienden og ikke skydde noen form for djevelskap når det bød seg en anledning; om de for eksempel skulle støte på noen jøder, kunne du være sikker på at de gjorde kort prosess på dem - for det var deres natur, slik var de bare." (side 8)

Etter hvert nøyer troppen seg ikke bare med å jage palestinerne på flukt - de plaffer dem ned ... "sånn for sikkerhets skyld".

"Maskingeværet vårt åpnet med noen rolige, nærmest harmløse skudd, som om det ikke var meningen at de skulle skade noen. Først smadret det vinduet i et kalket hus (lyseblå arabisk kalk) med grønne skodder, og så trommet det løs på et høyt hus i soltørket leire, og i neste nå meide skuddene seg gjennom et åpent smug og smalt mot gjerdene og veggene og inn mellom trærne som solen begynte å bade, selv inne i det tette løvverket." (side 23)

Underveis får jeg-personen i boka samvittighetskvaler. Det kan ikke være rett at de, jødene, skal jage et folk ut i landflyktighet ... Og når han ser de gråtende mødrene og barna, landsbyens syke og gamle - hvilken skade er de i stand til å gjøre? Samtidig blir han vitne til sine medsoldaters forakt for palestinerne, som ikke betraktes som fullverdige mennesker på lik linje med dem selv. Da palestinerne, som skulle være så farlige og djevelske, ikke yter motstand i det hele tatt (fordi de ikke har våpen), foraktes dette også ...

Boka er basert på virkelige hendelser som fant sted i 1948. For å få tilgang på Israel, det forgjettede land, ble palestinerne som bodde der fra før av, jaget ut av sine landsbyer. De hadde jo ikke sittet ved forhandlingsbordet da landet ble delt. Slik ble Israel dannet ...

Det mest oppsiktsvekkende med boka er at den er skrevet av en jøde, tenker jeg. Denne lille boka har vært regnet som et hebraisk mesterverk, og forfatteren er belønnet med en rekke israelske litterære priser. Ikke overraskende var boka en brannfakkel den gang den kom ut, og den har ført til mange viktige samfunnsdebatter i Israel. Selv om dette alene er en god grunn til å lese boka, vil jeg også fremheve at den i all sin råskap nesten er poetisk. Litterært holder boka høy kvalitet. Her blir det terningkast fem!

S. Yitzhar

Boka er senere utgitt i Aschehougs Sidespor-serie.

Stephan Mendel-Enk: "Tre aper"

Et lite fyrverkeri av en bok!


Utgitt i Sverige: 2010
Originaltittel: Tre apor
Utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Gøril Eldøen
Forlag: Dinamo Forlag
Antall sider: 140
Boka er mottatt fra forlaget

I boka "Tre aper" følger vi 13 årige Jacob, som vokser opp i en jødisk familie i Göteborg - før, under og etter hans bar mitzva (jødisk konfirmasjon). Alle tilhører de en jødisk menighet hvis antall av rabbier som har kommet og gått, nærmest er endeløs. Hva er galt med denne menigheten som aldri klarer å holde på en rabbi over litt tid?

Med humor og varme skildrer Jacob gode og mindre gode sider ved det jødiske miljøet, og mang en gang lo jeg meg nesten fillete av den barnlige måten han f.eks. beskriver mattradisjonene:

"Alle de eldre i menigheten var fra Øst-Europa. Resten av deres kultur var utryddet av krig og forfølgelse. Bare maten hadde klart seg. De hadde gitt barna sine svenske fornavn for å gli inn, og de hadde kortet ned etternavnene sine til det ugjenkjennelige. Men maten beholdt de. Identiteten sin kunne de godt fire på, men ikke de tørre hønene og de sure grønnsakene. At det etter alle tragediene fortsatt fantes østjødisk kosthold på slutten av 1900-tallet, var en historisk bragd. Det var også et hardt slag mot evolusjonsteorien." (side 39)

Det verste var faren for å bli assimiliert - nærmere bestemt å bli västeråsing:

"Det hadde kommet västeråsinger i min bar mitzva. Det var ved slike anledninger de dukket opp, i femtiårsdager, bryllup, begravelser. Alle familier hadde noen. Fjerne slektninger som var gjennomassimilert og bodde på et eller annet merkelig sted ute på den svenske landsbygda. De hadde tørre håndtrykk, navn som Björn og Ulrika og var enten totalt avholds eller helt alkis.

Et grantre virket kanskje harmløst, men det kunne være den første brikken i en rekke som når den falt, ville skyve en utfor ensomhetens stup og ned i tomhetens dal, forbi taushetens kulde og rotløshetens mørke til man våknet en morgen med hule øyne og Västerås sentrum utenfor vinduet." (Side 25)

Etter hvert blir Jacobs foreldre skilt, og han havner i skuddlinjen mellom fars- og morsslekten som plutselig slutter å snakke sammen. Og når de snakker, snakker de helst om og ikke med hverandre. Med Jacob som ufrivillig tilhører ...

I likhet med de øvrige jødiske barna i Jacobs miljø, går han på kveldsskole for å lære om Israel. Beskrivelsen av hvordan menigheten tolket Sveriges manglende stemmegivning til Israels vinnermelodi i Grand Prix i sin tid, fikk meg til å hikste i latter ... 

Selv om det skjer mye trist i denne boka, er det likevel humoren som dominerer. Og når det på smussomslaget reklameres med at "Det här er filmmanuset som Woody Allen aldrig bad Stephan Mendel-Enk att skriva", så ville nok jeg byttet ut Woody Allen med (de jødiske) Coen-brødrene. Humoren i boka er til forveksling lik den jeg fant i den svært så lattervekkende storfilmen deres "A serious man", som kom i 2009. I boka spøkes det over en lav sko med det typisk jødiske, og alt skjer i en elegant språkdrakt som er til å ta av seg hatten for! Jeg elsket denne skjønne lille boka!

Den svenske forfatteren og journalisten Stephan Mendel-Enk debuterte i sin tid med boka "Med uppenbar känsla för stil : ett reportage om manlighet" i 2004. "Tre aper" er den første av hans bøker som er oversatt til norsk, og den har virkelig alle ingredienser i seg til å bli en bestselger! Her blir det terningkast fem!

Senere har jeg vært på Jødisk Museum i Oslo og hørt forfatteren presentere sin bok.

Stephan Mendel-Enk