"Life of Pi" (Regissør: Ang Lee)

En helt utrolig filmopplevelse! 

Endelig! Endelig kom filmen som vi har ventet på så lenge, vi som elsket Yann Martels "Historien om Pi"! Ikke bare det: den er dessuten innspilt i 3D-format! Og bare for å ha sagt det først som sist: 3D-format gjør ikke en dårlig film god. Derimot gjør den en god film helt eminent! Etter å ha sett filmen, er jeg ikke i tvil: den er enda bedre enn boka! Tenk det!

Rammen for historien er en canadisk forfatter som under et opphold i India, hvor han jaktet på en god historie, har fått høre at Piscine Molitor Patel - kalt Pi - har en fantastisk historie å fortelle. Paradoksalt nok befinner Pi seg i Montreal i Canada - ikke i India - der han havnet etter å ha overlevd et skipsforlis i Stillehavet. Og etter å ha truffet Pi i Montreal, begynner Pi, som nå er blitt en godt voksen mann, å fortelle sin historie. En fascinerende historie som nesten er for fantastisk til å være sann ... eller?

Pi begynner med å fortelle at han har fått navn etter et berømt parisisk svømmebasseng. Etter å ha blitt mobbet på skolen fordi navnet Piscine litt for ofte ble til "Pissing", bestemte han seg for at Pi skulle være hans navn. Faren driver en zoologisk hage i Pondicherry, og nærheten til dyrene betyr mye for Pi og broren Ravi. Under sin oppvekst bestemmer Pi seg for at han både vil være hindu, muslim og katolikk, og senere skal han også komme til å studere jødedommen. Da Pi er 16 år skjer det politiske endringer i landet, og dette fører til at faren bestemmer seg for å selge alle dyrene, emigrere fra India og sette kursen mot Canada. Hele familien går etter dette ombord i et japansk skip, og de av dyrene som ikke er solgt enda, er med på overfarten. 

Ikke mange dagene etter at skipet har forlatt Manilla og befinner seg ikke langt fra Marianegropen, kommer de opp i et forferdelig uvær. Skipet forliser, og i kampen om overlevelse er det kun Pi som klarer å komme seg i en livbåt - sammen med en sebra, en orangutang, en hyene og en bengalsk tiger. Etter dette begynner en helt fantastisk ferd over Stillehavet, der det til slutt bare er frykten for tigeren som gjør at Pi ikke gir opp ... 

Hvordan det hele går til? Se - det må du finne ut selv - enten ved å lese boka eller ved å se filmen! Jeg kan i alle fall love et fantastisk eventyr fyllt med nydelig natur, vakker filming, fantastiske filmeffekter (dels takket være 3D-effektene), herlige skuespillere (hvor bl.a. Gérard Depardieu dukker opp i en liten gjesterolle), ikke rent lite humor og med en eksistensiell overbygning til hele historien, som på en måte gir alt mening til slutt. Fire tigre er visstnok brukt under innspillingen - pluss en animert utgave av den. Og det er virkelig ikke mulig å se hvem som er hvem - ekte eller animert ... Her kan det ikke bli annet enn terningkast seks, og jeg erklærer herved filmen som en av mine favoritter! Jeg er overbevist om at "Life of Pi" kommer til å sope inn en hel del Oscarstatuetter! (Etterfølgende kommentar: filmen har mottatt prisen for beste regi, beste kinomatografi, beste originalmusikk og beste visuelle effekter.)

Innspilt: 2012
Originaltittel: Life of Pi
Norsk tittel: Historien om Pi
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Genre: Drama
Skuespillere: Suraj Sharma (Pi som ung gutt), Irrfan Khan (Pi som voksen), Tabu (Pi´s mor), Adil Hussain (Pi´s far), Gérard Depardieu (kokken ombord på det japanske skipet), Rafe Spall (forfatteren) m.fl.
Spilletid: 127 min.

Andre som har omtalt filmen:
- Artemisas Verden - 02.01.2013

"The Girl with the Dragon Tattoo" (Regissør: David Fincher)

Stieg Larssons første bok i Millennium-triologien som amerikansk film

Det begynner å bli atskillige år siden jeg leste Stieg Larssons Millenniumtriologi - faktisk så mye som 4-5 år. Og jeg husker godt med hvilken spenning jeg og andre gikk og ventet på tre´eren, og lurte på om vi ikke like godt skulle lese den på svensk. Både bok 1 og 3 ga jeg den gangen terningkast seks, mens bok 2 måtte "nøye seg med" terningkast 5, og jeg karakteriserte bøkene som den desidert beste krimserien jeg noen gang hadde lest - åndeløst spennende og med et så mangefascettert plott at man kunne få åndenød av mindre. Bøkene var (og er) sterkt avhengighetsskapende, og sjelden har jeg hørt folk som vanligvis ikke leser veldig mye, utbryte: "Har du ikke lest Stieg-Larsson-bøkene!!!???" Det var nærmest sidestilt med ikke å ha lappen. 

Jeg har selvfølgelig sett den svenske filmtriologien (før jeg begynte å blogge om filmer), og det var med en følelse av lettere irritasjon jeg registrerte at amerikanerne skulle lage sin helt egen film. Holdt det kanskje ikke med at svenskene hadde gjort dette allerede? Jeg kunne dessuten ikke forestille meg at noen skulle passe bedre i rollene som henholdsvis Mikael Blomkvist og Lisbeth Salander enn nettopp de svenske skuespillerne Michael Nyqvist og Noomi Rapace. Lenge var jeg derfor fast bestemt på at den amerikanske utgaven skulle jeg ikke se! For jeg hadde jo sett denne trilogien! Prinsippløs som det skulle vise seg at jeg var, holdt jeg ikke på dette da en kollega av meg og jeg begynte å diskutere filmen og jeg fikk tilbud om å låne den. Bare for å ha sagt det: den svenske filmen er og blir best, men den amerikanske filmen er ikke så verst den heller - inntil jeg oppdaget at de hadde endret på slutten, slik at film og bok ikke stemmer. Pokker heller! Det burde ikke vært lov!

I filmens åpningsscene har eieren av magasinet Millennium - Mikael Blomkvist (spilt av Daniel Craig) - tapt en rettssak. Han er dømt fordi han ikke har kunnet bevise at nylige avsløringer av den korrupte forretningsmannen Hans-Erik Wennerström er sanne. Alle vet at de er nettopp det - altså sanne - men dette hjelper ikke Blomkvist i de juridiske basketakene i retten. 

Dommen har så vidt fått tid til å synke inn da Blomkvist blir oppringt av en mann som ønsker å gi ham et oppdrag for Henrik Vanger, en forretningsmagnat av de store i Sverige. Blomkvist er skeptisk, men bestemmer seg for å bli med ut til Vangers bolig, ca. fire timer med tog fra Stockholm. Som belønning loves han nye opplysninger om Wennerström, som en gang for alle skal detronisere ham. Blomkvist skal offisielt skrive Henrik Vangers biografi, mens det egentlige oppdraget er å etterforske en forsvinning og et mulig drap som ligger 40 år tilbake i tid. Den gangen forsvant nemlig Vangers niese Harriet sporløst, og pga. av en ulykke samme dag som sperret broen som forbinder øya med fastlandet, har det i alle år vært antatt at Harriet ble drept. Vanger selv har for øvrig hvert eneste år mottatt en presset blomst i glass og ramme på sine fødselsdager - den samme gaven Harriet pleide å gi ham mens hun levde. Den som sender ham disse blomster-bildene må derfor kjenne til at han pleide å få slike gaver, og det er i realiteten kun han selv, Harriet .... og muligens morderen. Harriet som en gang var hans øyestein, den han ønsket å overlate forretningsimperiet til ... Hvem ønsket å få henne fjernet?

Parallelt følger vi Lisbeth Salander, en ung kvinne som står under vergemål etter psykisk helsevern - først og fremst fordi hun forsøkte å drepe sin far i 12 årsalderen, men også fordi hun bærer et visst preg av mild autisme (eller Aspergers syndrom). Salander er et datageni, og hun hacker seg inn på hva det skulle være av datanettverk. Hun blir derfor hyret inn i etterforskningen av mange mennesker. En dag får vergen hennes slag og havner på sykehjem. Den nye vergen - Nils Bjurman - viser seg raskt ikke å være helt god. Ikke bare ydmyker han Salander og tar fra henne den økonomiske friheten hun frem til da har hatt, men som gjengjeld for å skrive ut sjekker til henne - med penger hun selv har tjent - må hun stille opp med seksuelle tjenester. Det går ikke lang tid før Salander (spilt av Rooney Mara) finner en løsning som Bjurman ikke i sine villeste fantasier kunne ha forestilt seg var mulig.

Etter som Blomkvist begynner å grave i Vanger-familiens hemmeligheter, tegner det seg etter hvert et bilde av noen grufulle menn i familien (derav tittelen på Millennium-triologiens første bok - "Menn som hater kvinner"). Og verre skal det bli! Mye verre! For Vanger-familien er så dysfunksjonell som det nesten er mulig å bli. Og selvsagt krysses Blomkvists og Salanders veier, og Salander skal vise seg å bli nyttig på flere måter for Blomkvist. Særlig fordi den etterforskningen han bedriver, absolutt ikke er ufarlig ...

I likhet med den svenske filmen om den første boka i Millenniumstriologien, varer den amerikanske i 2,5 time. Jeg blir alltid litt skeptisk når filmer varer så vidt lenge, fordi det kan være langdrygt. I svært mange tilfeller tenker jeg også på slutten at en noe strammere regi kunne ha gjort seg - samtidig som jeg i andre tilfeller (særlig der filmer er basert på bøker jeg allerede har lest) at detaljene fyker forbi altfor fort, så pass at man nesten må ha lest boka for i det hele tatt å skjønne noe. Når det gjelder "The Girl with the Dragon Tattoo" er det etter mitt skjønn grunnlag for å mene at filmen er akkurat passe lang. I alle fall var jeg så oppslukt at jeg glemte både tid og sted. 

Jeg synes at Daniel Craig gjorde en flott figur som Mikael Blomkvist, mens jeg ikke følte at Rooney Mara stemte med min forestilling av Lisbeth Salander. Hun ble rett og slett for tam (eller for autistisk?). Litt eksklusivt og morsomt var det å se Stellan Skarsgård i en mindre rolle. Filmen er for øvrig spekket med effekter som bidrar til å bygge opp en uhyggestemning, som gjør at man uten å merke det selv, spenner alt som er av muskler i kroppen underveis og først etter rulleteksten merker hvor sliten man er. Alt i alt en severdig film, som etter mitt skjønn kvalifiserer til terningkast fem, men som mangler det lille ekstra som jeg følte at den svenske filmen hadde. Autensitet er kanskje et stikkord her. Så får vi se da - om jeg velger å se den amerikanske oppfølgeren når den kommer, eller om jeg istedet skal se den svenske triologien på nytt ... 

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Girl with the Dragon Tattoo
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Daniel Craig (Mikael Blomkvist), Rooney Mara (Lisbeth Salander), Yorick van Wageningen (Nils Bjurman), Christopher Plummer (Henrik Vanger), Stellan Skarsgård (Martin Vanger), Joely Richardson (Anita Vanger), Robin Wright (Erika Frode) m.fl. 
Spilletid: 2 t 32 min.

Rooney Mara i rollen som Lisbeth Salander

Henrik Vanger og Mikael Blomkvist

Man ydmyker ikke Lisbeth Salander uten store kostnader ... 

The Music of Chance (Regissør: Philip Haas)

Filmatisering av Paul Austers "Sjansespill"

For en tid tilbake skrev jeg en omtale/anmeldelse av filmen "The Inner Life of Marting Frost" med Paul Auster som regissør. I forbindelse med researchen jeg da foretok, oppdaget jeg at også Austers roman "Sjansespill" (eller "Music of Chance") var filmatisert. Denne filmen har jeg nå fått låne, og dermed har jeg omsider fått anledning til å se den selv. Gamle filmer dukker til stadighet opp som DVD´er tilgjengelig for filmentusiaster, og min drøm er at dette også skal skje med denne filmen, selv om det nærmer seg tyve år siden den ble innspilt. 

Paul Auster skrev "Sjansespill" i 1990 - som den femte av sine bokutgivelser i følge Wikipedia (jeg tror i alle fall at den engelske omtalen av forfatteren inneholder en komplett historikk med ditto bibliografi og filminnspillinger). At boka allerede i 1993 ble filmatisert, sier noe om at temaet i boka må ha fenget. Selv tenker jeg at dette kanskje er den mest uhyggelige boka Paul Auster har skrevet. Den er nesten litt Ian McEwan-aktig i plottet. 

Den forhenværende brannmannen Jim Nashe har etter å ha arvet sin far, skilt seg fra seg kone, kjøpt en ny bil og lagt ut på landeveien. At han må ha fartet litt rundt en stund på denne måten, skjønner vi etter hvert siden han kun har om lag 10 000 dollars igjen av sin farsarv den dagen han ved en tilfeldighet treffer på Jack Pozzi. Kanskje er det derfor han synes mer enn klar for å være med på det som skal komme? Nashe plukker opp haikeren Pozzi, som blodig og forslått entrer bilen. 

Det viser seg at Pozzi er en profesjonell gambler, som nylig har tapt 10 000 dollars etter å ha spilt poker med to eksentriske millionærer. Selv mener han at dette kun skyldes uflaks, og han er mer enn klar for en rematch så snart han har tjent opp pengene. Der og da bestemmer imidlertid Nashe seg for å tilby siste rest av sin farsarv - 10 000 dollars - for at Pozzi kan utfordre millionærene på nytt. Som sagt, så gjort - og så drar de til millionærenes residens, en gedigen eiendom som er forskanset bak høye gjerder med piggtråd. 

Til å begynne med blir Nashe og Pozzi vist rundt i huset til millionærene. Den yngste av dem har bygget en slags verdensby i miniatyr, som fyller et digert rom, og menneskefigurene som opererer i byen, viser seg å være nært knyttet opp til virkeligheten på en uhyggelig måte. 

Så starter spillet. Pozzi vinner til å begynne med alt som er, og da millionærene bestemmer seg for å satse mer penger på spillet, er han mer enn overmodig og faller til slutt for eget grep. I desperasjon blir først Nashe´s bil spilt ut, og så taper de den også. Mot bedre vitende spiller de på kreditt, og taper nye 10 000 dollars. Da det går opp for dem at millionærene ikke har til hensikt å la dem forlate residensen, men ønsker å binde dem til en slavelignende kontrakt som går ut på å sette opp en diger mur, går alvoret i all sin gru opp for dem. Så spørs det om de har karakter nok til å holde dette ut. I mellomtiden bygger det seg opp et grufullt hat mot Calvin Murks, mannen som pisker dem i arbeid dag etter dag ... 

"Music of Chance" er en uhyggelig film basert på en like uhyggelig roman. Paul Austers forfatterskap har noen kjennetegn som går igjen fra roman til roman, og ett av dem er livets tilfeldigheter, eller som det er formulert i denne filmen: "life is  a game of chance". Samtidig er dette en film som kanskje dypest sett handler om den amerikanske drømmen - om at hvem som helst kan lykkes, bare man går hardt nok inn for det. Og om at snarveier til denne drømmen har sin pris, idet det har formodningen mot seg at noe kommer for lett? Filmen handler også om hevn, og om at det er en slags skjør balanse i alt. Skuespillerne som er valgt for de ulike rollene i filmen er kanskje det som imponerer meg aller mest med denne filmen. James Spader som den maniske og lite utholdende Jack Pozzi, Mandy Patinkin som den jordnære Jim Nashe, M. Emmet Walsh som den skeptiske og nøkterne Calvin Murks, og Charles Durning og Joel Grey i rollene som de eksentriske millionærene Bill Flowe og Willy Stone, den ene formidabelt tykk og den andre en tynn liten flis.  Det er først og fremst skuespillernes rolletolkninger som skaper filmen, som jeg alt i alt bedømmer til terningkast fem. 

Og så håper jeg at filmen snart blir mer tilgjengelig for folk flest og Paul Auster-entusiaster spesielt! I mellomtiden kan jeg anbefale nye Auster-entusiaster å starte med å lese boka. 

Innspilt: 1993
Originaltittel: Music of Chance
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama(-thriller)
Manus: Paul Auster, Belinda Haas, Philip Haas
Skuespillere: James Spader (Jack Pozzi), Mandy Patinkin (Jim Nashe), M. Emmet Walsh (Calvin Murks), Charles Durning (Bill Flowe), Joel Grey (Willy Stone) m.fl.
Spilletid: 98 min.

Nashe plukker opp haikeren Pozzi - noe som skal gi livet hans
en helt annen retning enn han kunne forestille seg på forhånd ...

Så kan spillet starte ... 

Paul Auster med en liten rolle i filmen

"The Line of Beauty" (Regissør: Saul Dibb)

Mesterlig mini-serie om livet blant London-fiffen på 1980-tallet

Denne mini-TV-serien, her samlet på en DVD med en varighet av rundt tre timer, har jeg ventet på. Jeg fikk den nemlig aldri med meg mens den gikk på TV. Filmen, som ble innspilt i 2006, er basert på Alan Hollinghurst Booker-prisbelønte roman med samme navn fra 2004. Den handler i korte trekk om kjærlighet, svik, politisk intrigespill, dop og høy partyfaktor, dype familiehemmeligheter og utroskap blant fiffen i London på 1980-tallet, dvs. mens Tatcher-regimet og toryene satt med makten i Storbritannia. (Jeg advarer: et godt stykke på vei spoiler jeg denne filmen i mitt handlingsresymé og min analyse av filmen. Like fullt: jeg avslører på ingen måte alt, bare for å ha sagt det.)

Nick Guest er ikke akkurat en fattiggutt, men han tilhører like fullt definitivt ikke den engelske overklassen. Da han inviteres hjem til vennen Toby Fedden, hvis far er et sentralt tory-medlem, for å bo hos familien over sommeren, er han meget lykkelig. Å få komme inn i deres herskapelige hus i Kensington Park Gardens, et av de flotteste strøkene i London, er for ham en stor opplevelse i seg selv. Nicks far er antikvitetsforhandler, og Nick har derfor en viss peiling på gamle antikvariske møbler og kunst. Han er derfor full av beundring for alle rikdommene han ser samlet i dette hjemmet, som bare er et av flere som familien Fedden disponerer. For ikke bare har de et gedigent slott på landet, men de har selvsagt også et landsted i Frankrike, et slott det også. 

Etter hvert viser det seg av datteren i huset, Cat, har store psykiske problemer. Hun har en alvorlig sinnslidelse (bipolar), og når hun er deprimert skader hun seg selv. Foreldrene er derfor engstelige for å la henne være alene hjemme, særlig etter at sønnen Toby har flyttet hjemmefra. Det går ikke lang tid før de skjønner at Nick kan fylle rollen etter Toby. Sakte, men sikkert integreres Nick inn i familien Feddens liv - alltid høflig, passe morsom, aldri med upassende adferd - den perfekte sønn, så og si. Han får være med på alle familiens selskapeligheter, tar seg av damene, utsøkt gentleman-aktig som han alltid er. 

Mens Cat sliter med sine opp- og nedturer, har Nick andre problemer. Han er homofil, og han lengter etter å oppleve kjærligheten. Egentlig er han forelsket i vennen Toby, men han er så straight og heterofil at Nick skjønner at han aldri vil få ham. Derfor gjør han alt som står i sin makt for å skjule sine følelser. I stedet frekventerer han homsemiljøer i Londons underverden, og innleder etter hvert et forhold til Leo, en farget mann fra arbeiderklassen. Nick er relativt åpen om sin homofili og dette aksepteres for så vidt blant fiffen i London, bare man utøver diskresjon og ikke snakker om det. Dette er tross alt 1980-tallet, og åpenheten rundt homofili var ikke den samme som i dag. Etter å ha blitt dumpet av Leo, innleder han et forhold til Wani, en vakker libanesisk playboy og arving av et milliardministerium. Det meste i Wanis liv er et falsum, og han har satt mange ting i sving for å skule sin legning. 

Årene går og Nick blir boende hos familien Fedden, på tross av at han for lengst er blitt økonomisk uavhengig og fint kunne klart å stable et eget liv på beina. Men han får seg ikke til å flytte fra familien, som har blitt ham så kjær. Dessuten trenger Cat ham. Mens han frekventerer selskapslivet hos familien Fedden, stadig som en slags innleid selskapsløve, ruset på kokain for å være i i stand til å gi inntrykk av en konstant tilstand av lykke og velvære for omgivelsene, kommer til slutt Ladyen - selveste Tatcher - som gjest til huset. Og da Nick byr henne opp til dans og gjør kvelden til noe helt enestående for henne, skjønner selv Gerald Fedden at Nick må bli værende hos dem. Han er nøkkelen til husets suksess i selskapslivet. At disse endeløse selskapene er en tålmodighetsprøve for de fleste, fordi det går på det samme om og om igjen, og hvor man må tåle helt utålelige mennesker (som faren har bedt fordi han "skylder den og den så mye"), som f.eks. den usympatiske og rasistiske innenriksministeren, gjør at spesielt de unge fyller tiden med andre sysler for å holde det hele ut: å ruse seg eller ha seg med noen i et av husets mange rom ... 

Men (den tilsynelatende) lykken varer aldri evig. I forbindelse med et valg, hvor Tatcher-regjeringen vinner med et knapt flertall, avslører journalister at Fedden har drevet med innsidehandel. Dessuten avslører de hans utroskap med sekretæren. Samtidig raser livet til Cat sammen, idet hun ikke vil vite av sin egen families falske liv. Mor Fedden, Rachel, går rundt som en smilende statue, opplært som hun er til å holde fasaden for enhver pris, slik kvinner av hennes klasse i generasjoner før henne alltid har gjort. Hun står derfor sammen med sin angrende mann, selv om han må trekke sitt kandidatur fra regjeringen Tatcher. Da så avsløringene om Nicks homofili og elskeren Wanis AIDS blir trukket frem i medias søkelys, skjer det som måtte skje: all vrede rettes mot Nick. I stedet for å ta fatt i alle de tunge tingene de selv står oppe i, skiftes fokus til noe de faktisk kan gjøre noe med: å bli kvitt en leieboer som plutselig er blitt vel brysom ... som om han hadde vært et avskum hele tiden, uten at de selv hadde skjønt det ... Med en felles front mot en felles fiende, kan deres egne mye større problemer muligens dyttes under teppet og være ute av syn en stund til ... 

Denne miniserien er helt mesterlig! Foruten skuespillerprestasjoner i stjerneklassen, er plottet så komplekst og inneholder så mange lag at man sitter fjetret under hele filmen - selv om den er lang. Med Tatcher-regimet som bakteppe, og med 1980-tallsmusikk til å sette den rette stemningen, inviteres vi inn i London-fiffens liv på 1980-tallet. At regjeringsmedlemmer var utro etter noter og at en homofil legning på mange måter ikke tålte dagens lys blant overklassen, noe som ikke akkurat ble bedre da AIDS-epidemien kom, er velkjent. Her møter vi regjeringsmedlemmer hvis holdninger til lavere klasser, annerledes tenkende, andre raser osv. var preget med intoleranse og avsky. Og hvor selv en del av dem som pretenderte å være åpne og tolerante, ikke var det likevel når det kom til stykket. Tittelen "den skjønne linje" henspeiler for øvrig til et uttrykk innenfor arkitekturen, men brukes i filmen til å beskrive en stripe med kokain. Jeg gir terningkast seks! Det som har vært avgjørende ved denne vuderingen er som tidligere nevnt skuespillerprestasjonene. I tillegg kommer gjenskapelsen av et troverdig miljø, dybden i personskildringene og plottets kompleksitet. 

Innspilt:2006
Originaltittel: The Line of Beauty 
Norsk tittel: Den skjønne linje 
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Dan Stevens (Nick Guest), Tim McInnerny (Gerald Fedden), Hayley Atwell (Cat Fedden). Alice Krige (Rachel Fedden), Alex Wyndham (Wani Ouradi), Oliver Coleman (Toby Fedden), Carmen Du Sautoy (Elena), James Bradshaw (Polly Tompkins), Don Gilet (Leo Charles), Christopher Fairbank (Barry Groom) m.fl.
Spilletid: 2 t 57 min.

Ekteparet Fedden og Nick Guest

Fedden-familiens problematiske datter Cat - her sammen med Nick

Nicks første kjæreste Leo

Nicks hemmelige kjæreste, den libanesiske Wani

"Harens år" (Regissør: Marc Riviere)

Filmatisering av Paasilinnas "Harens år"

For å si det med det samme: jeg er en ihuga fan av Arto Paasilinnas bøker - i alle fall de eldste av bøkene hans. "Harens år" hører med blant mine favoritter - sammen med "De hengte revenes skog" og "Den ulende mølleren"; alle tre bøker jeg i sin tid har gitt terningkast seks. 

Jeg ante ikke at "Harens år" var filmatisert før denne nokså nylig dukket opp i DVD-hyllene hos Platekompaniet. Filmen - en fransk innspilling - ble faktisk spilt inn allerede i 1980. Det foreligger for øvrig en finsk innspilling fra 1977, bare for å ha nevnt det. 

Fotografen Vatanen (spilt av Christopher Lambert) er ute på et foto-oppdrag med en kollega. Mens de er på vei til hotellet, hopper plutselig en hare ut i veien og de klarer ikke å unngå å treffe den.  Haren fyker inn i buskaset, og Vatanen ber kollegaen stoppe bilen. Han går ut i skogen for å lete etter haren, mens kollegaen utålmodig blir stående ved bilen og vente. Men Vatanen vender ikke tilbake, for idet han finner haren som bare er lettere skadet, bestemmer han seg for å hoppe av fra sitt hektiske og utilfredsstillende liv, og frister deretter et liv i ødemarken. 

I begynnelsen lever Vatanen ute i skogen av det naturen gir ham, og det oppstår et tett og nært forhold mellom ham og den lille haren. Etter hvert vender han tilbake til sivilisasjonen, men livet hans er for alltid endret. Han interesserer seg ikke for sine materielle eiendeler, og er kun opptatt av harens ve og vel. De to vennene støter fra tid til annen på farer - både i naturen og blant menneskene - og redder gang på gang hverandres liv. Underveis støter Vatanen på kjærligheten, en sint bjørn, en skogbrann og en gjeng med anleggarbeidere av det virkelig kranglete og farlige slaget. 

Christopher Lambert spiller Vatanen på en helt utmerket måte. Like fullt er det for meg feil at han er fransktalende. Dette er nemlig en finsk røverhistorie, og alt dette franske fratok historien noe av den typiske Paasilinnske sjarmen. Dersom jeg likevel forsøker å se bort fra dette, er historien både varm og rørende. Den lille haren spilles utvilsomt av en tam kanin. Noe annet ville  det ha vært umulig å få til i en slik film. På tross av min skuffelse, som nok henger sammen med vel høye forventninger, er dette en ålreit film som jeg mener kvalifiserer til terningkast fire. For Paasilinna-fans absolutt en film man uten tvil vil ha glede av å få med seg, nå som den faktisk er tilgjengelig på DVD. I mellomtiden går jeg og håper på at den finske innspillingen fra 1977 blir gjort tilgjengelig for Paasilinna-elskere og filmentusiaster.

Innspilt: 1980
Originaltittel: Le liévre de Vatanen
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Christopher Lambert (Vatanen), Julie Gayet (Olga), Rémy Girard (Richard Growe) m.fl.
Spilletid: 1 t 36 min.

Vatanen og haren

Vatanen og Olga

Plutselig dukker det opp en bjørn i skogen

"Extremely Loud and Incredibly Close" (Regissør: Stephen Daldry)

Sterkt om 11. september 2001

"Extremely Loud and Incredibly Close" eller "Ekstremt høyt og utrolig nært" som den heter på norsk, er basert på den bestselgende romanen med samme navn av Jonathan Safran Foer, som utkom i 2005.

Kjernen i filmen er det som skjedde i New York 11. september 2001. Vi møter 11 åringen Oskar Schnell, som akkurat denne dagen mister sin høyt elskede pappa, som tilfeldigvis befinner seg i sånn ca. 110. etasje i World Trade Center da to fly kjører inn i hvert av tvillingtårnene. Pga. denne grusomme hendelsen blir alle skoleelever sendt hjem. Da Oskar kommer hjem, spiller han av to telefonbeskjeder fra faren. Han skjønner ikke bakgrunnen for beskjeden - ikke før han ser på TV at tårnene raser sammen, samtidig som faren er på tråden og samtalen dør ut ... Rett etter kommer moren brasende inn dørene, helt fra seg fordi mannen hennes er død.

Deretter følger en tid hvor både mor og sønn er lammet av sorg. De klarer ikke å møte hverandre i sorgen, og isolerer seg fra hverandre. Etter hvert som det første sjokket har gitt seg, forsøker moren å strekke ut en trøstende arm til sønnen, bare for å bli avvist. I små glimt følger vi Oskars tilbakeblikk på den tiden da faren var i live, og vi blir vitne til et helt spesielt forhold mellom far og sønn. Oskar er ingen gjennomsnittsgutt, lynende intelligent som han er, og en av årsakene til at han forgudet sin far var at faren alltid behandlet ham som sin likemann i deres lek. Han har sterk skyldfølelse fordi han ikke klarte å ta av telefonrøret den aktuelle dagen - "the worst day" - men lot faren i stikken da han ringte hjem, helt desperat etter en siste kontakt før tvillingtårnene raste sammen. Han har underslått telefonsvareren, slik at moren er uvitende om at faren faktisk ringte hjem.

Ett år etter farens død oppsøker Oskar farens klesskap med alle hans ting. Alt er urørt fordi moren aldri har klart å rydde tingene hans bort. Tilfeldigheter gjør at en høy blå vase går i gulvet og knuses. Plutselig dukker det opp en nøkkel i en bitteliten brun konvolutt merket "Black". Oskar får det for seg at dette er et hemmelig tegn fra faren til ham, og at han må finne den låsen som nøkkelen hører til. Dermed starter han en kartlegging av alle med etternavnet Black i hele New York, og systematiserer dette etter byens fem bydeler; Bronx, Brooklyn, Manhattan, Queens og Staten Island. Så begynner han å oppsøke alle disse personene for å høre om de har kjennskap til faren hans og nøkkelen. Det hele tar imidlertid fryktelig lang tid fordi Oskar ikke greier å forholde seg til Metroen eller andre offentlige transportmidler, siden han frykter at dette kan være mulige terrormål.

Underveis fører skjebnen Oskar sammen med bestemorens stumme leieboer. Etter hvert blir den fremmede mannen med Oskar på hans leting etter den riktige Black. Han er ikke særlig lettbent, og får Oskar med på at de skal ta seg frem i byen ved hjelp av offentlige transportmidler likevel. Så å si se frykten i hvitøyet for å få kontroll over den ...

Så spørs det om Oskar finner det han leter etter til slutt ... Klarer han og moren å møtes i sorgen? Og: hvem er egentlig den fremmede mannen?

I filmen møter vi Tom Hanks som Oskars far, Sandra Bullock som hans mor og Thomas Horn i rollen som Oskar. Dessuten dukker Max von Sudow opp som den fremmede leietakeren hos bestemoren. Jeg visste at filmen har blitt en stor publikumssuksess, men var likevel noe skeptisk da jeg leste bakpå DVD´ens vaskeseddel at den handlet om en 11 årings jakt på en lås hvor en nøkkel passet i. Underveis ble imidlertid også jeg fullstendig bergtatt. Ikke bare fordi dette med 11. september (2001) er noe som berører oss alle, men det er noe med hvordan sorgen fremstilles i denne filmen. En hudløs sorg slik den oppleves av et barn, og som er så sår at det gjorde vondt å se på. Selvsagt er både Tom Hanks, Sandra Bullock og Max von Sudow fantastiske i sine roller, slik man forventer av så erfarne skuespillere, men den som faktisk tar "kaka" er Thomas Horn i rollen som Oskar. Uten å røpe slutten så vil jeg nevne at jeg selvsagt hadde sansen for forsoningsscenene, fordi dette gir håp uansett hvilke traumer hovedpersonene i sin tid er blitt påført. Alt i alt er dette blitt en meget sterkt film om en bitteliten del av alle de konsekvensene 11. september 2001 fikk for svært mange mennesker. Jeg mener at denne filmen fortjener terningkast fem! 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Extremely Loud and Incredibly Close
Norsk tittel: Ekstremt høyt og utrolig nært
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Tom Hanks (Thomas Schnell), Thomas Horn (Oskar Schnell), Sandra Bullock (Linda Schnell), Max von Sudow (leieboeren), Viola Davis (Abby Black), John Goodman (Stan - portieren), Jeffrey Wright (William Black), Zoe Caldwell (Oskars bestemor). Hazelle Goodman (Hazelle Black)
Spilletid: 124 min.

Far og sønn utforsker all verdens mysterier sammen

Far og sønn 

Hvem er den fremmede mannen som mor hos Oskars bestemor?

Klarer mor og sønn å møte hverandre i sorgen til slutt?

Oskar på jakt etter de nesten 500 Black´ene i New York ....

"Laksefiske i Jemen" (Regissør: Lasse Hallström)

Herlig, herlig, herlig!

Alfred "Fred" Jones (i Ewan McGregors skikkelse) er ansatt som ekspert på laksefiske av britiske myndigheter. Dette er et område - faktisk det eneste - han virkelig er god på, og det er kanskje ikke til å undres over at han lider av Aspergers syndrom ... Rent følelsesmessig er han en nokså forknytt mann, noe hans tilstivnede ekteskap også bærer sterkt preg av. Men om de mer relasjonelle forholdene i livet hans ikke akkurat har hatt førsteprioritet, betyr det på ingen måte at han er blind for at det mangler noe i livet hans og at ekteskapet kanskje ikke har livets rett.

I forbindelse med NATOs intervensjon i Afghanistan preges nyhetsbildet av litt for mye negative nyheter om forholdet mellom den kristne og den arabiske verden. Dette ønsker statsministerens sekretær å gjøre noe med. Hun oppfordrer sine medarbeidere instendig om å finne en gladnyhet som kan balansere noe av alt alvoret som nyhetene ellers domineres av. Da Sheikh Muhammad, en velstående sheik fra Yemen, ytrer frempå om at han ønsker å etablere en lakseelv i Yemens ørken, tenner statsministerens sekretær umiddelbart på idéen, uansett hvor villt dette høres ut.

Etter hvert etableres det kontakt mellom Fred og sheikens konsulent Harriet Chetwode-Talbot. Fred er meget skeptisk til hele idéen, men kombinasjonen av et sterkt press fra nærmeste leder samt det faktum at penger overhode ikke er noe problem for sheiken, går han motvillig med på å lede arbeidet. Statsministeren og hans sekretær har imidlertid ikke tatt høyde for at hele landets sportsfiskere engasjerer seg sterkt mot hele prosjektet, og sheiken har heller ikke tatt inn over seg at det er massiv motstand fra hans egne landsmenn mot hele idéen. Og midt i alt rabalderet befinner Fred seg - nærmest på flukt fra et umulig ekteskap - og Harriet, som ikke vet om hennes kjæreste fra et tre uker gammelt kjæresteforhold er i live eller ikke etter en forsvinning i Afghanistan. Fred forelsker seg i Harriet, men hun på sin side både venter og ikke venter på en mann hun knapt nok har rukket å bli kjent med ...

Dette er en utrolig søt britisk komedie, som gikk rett hjem hos meg. Visst er den forutsigbar, og visst er den tidvis både banal og klisjéfylt! Like fullt: jeg elsket den! Jeg tror det har noe å gjøre med at Ewan McGregor spilte i filmen. Han har - i alle fall i sine rolletolkninger - klart å bevare noe av det uskyldsrene som f.eks. nokså raskt forsvant fra Hugh Grant den gangen han ble oppdaget av det filmelskende publikum. Denne gangen spiller Ewan McGregor en mann som lider av Aspergers syndrom, noe som kommer til uttrykk gjennom hans ensrettede interesse for laksefiske og dessuten gjennom et noe ubehjelpelig forhold til de menneskene han har rundt seg. Vi møter også Kristin Scott Thomas som den supereffektive og meget kyniske sekretæren til statsministeren. I den senere tid har jeg sett henne i så mange tunge roller - fortrinnsvis innenfor fransk film - og det var derfor litt befriende å se henne i en komedie igjen. Emily Blunt er også nydelig i rollen som Harriet. Alt i alt er dette en lettvekterfilm av det meget sjarmerende slaget, og selv om den ikke har så fryktelig mange dybder i seg, må det likevel bli terningkast fem! Her er det nemlig mye vakker filming, mange magiske øyeblikk, flotte skuespillere og en historie som nesten fikk meg til å gråte mellom de banale scenene ... Dessuten var den herlig lattervekkende! Rett og slett en ordentlig feelgoodfilm!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Salmon Fishing in the Yemen
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Ewan McGregor (Alfred "Fred" Jones), Emily Blunt (Harriet Chetwode-Talbot), Kristin Scott Thomas (Patricia Maxwell - statsministerens sekretær), Amr Waked (sheikh Muhammad), Tom Mison (Robert Mayers), Catherine Steadman (Ashley), Waleed Akhtar (Essad), Steven Blake (kabinett-ministeren)
Spilletid: 111 min.

Statsministerens supereffektive og kyniske sekretær

Sheiken fra Yemen forteller om sin lakse-drøm

Sheiken er en lidenskapelig laksefisker

"Trishna" (Regissør: Michael Winterbottom)

Et sørgelig kjærlighetsdrama

"Trishna" er basert på Thomas Hardys roman "Tess of the d´Ubervilles". Men der Hardys roman finner sted i 1800-tallets England, finner "Trishna" sted i nåtidens India, nærmere bestemt i Jaipur. Og der Tess er en fattig kvinne fra den engelske landsbygda, er Trishna en fattig jente fra den indiske landsbygda. Og med unntak av at begge historier handler om et kjærlighetsforhold mellom en fattig kvinne og en rik mann, stopper de fleste likhetstrekk med Hardys roman der.

En ulykke fører til at Trishna blir sendt bort for å jobbe hos Jay Singh, en ung britisk foretningsmann som er sendt fra England til India for å arbeide i sin fars hotell-forretning. Trishna er blendende vakker og tillitsfull på en blyg måte, og det varer ikke lenge før Jay er avsindig forelsket i henne. De to innleder et intenst og lidenskapelig forhold, som ender med at Trishna blir gravid. Hun flykter hals over hode hjem til sine foreldre. Da faren finner ut hvordan det er fatt med henne, tvinger han henne til å ta abort. Deretter blir hun mot sin vilje sendt av gårde igjen - denne gangen for å arbeide i te-fabrikken til sin onkel.

Etter en tid blir hun oppsøkt av Jay, som ber henne bli med ham til Mumbai. Dette blir innledningen til et samboerforhold som er bygget på respekt og tillit, i den grad det er mulig mellom to mennesker som kommer fra hvert sitt ytterpunkt på den sosiale rangstigen. Trishna blomstrer, og tilbringer mye av fritiden på et dansestudio der hun lærer å danse. Hennes eneste sorg i livet er at det ikke blir noe ekteskap mellom henne og Jay og at de må skjule forholdet for sine foreldre, men utover dette har de det så godt som noen. Inntil den dagen Jay må reise tilbake til England en tur siden faren hans er blitt alvorlig syk ...

Dagen før avreise forteller Jay om et par sidesprang han hadde mens hun var hjemme hos foreldrene sine. Trishna har ingen problemer med å tilgi ham dette. I full tillit til Jay forteller hun ham om aborten sin, men dette skal vise seg å skape et vendepunktet i deres forhold. For Jay skjønner ikke hvordan hun, som han har levd så tett med, ikke har vist ham tillit nok til å fortelle dette på et tidligere stadium i deres forhold. Da han reiser hjem, er Trishna ulykkelig. Ikke hører hun fra ham, og en stund lurer hun på om han i det hele tatt kommer tilbake. 

Men Jay kommer til slutt, og nå ber han henne om å bli med ham til et avsidesliggende hotell langt fra byens larm. Trishna blir med, og dermed forsvinner hennes forbindelser med dansemiljøet hvor hun stolt har fått høre hvor talentfull de andre mener at hun er. På det nye hotellet jobber hun, mens Jay stort sett driver dank og kjeder seg mens han leser Kamasutra. Trishna blir hans muntrasjonsråd, en han kan finne adspredelser hos. Og gradvis endrer forholdet karakter til å bli undertrykkende, nedbrytende og farlig for Trishna. Spørsmålet er hvor langt ned hun må synke før hun tar affære ...

Noe så sørgelig som denne historien skal man virkelig lete lenge etter. Samtidig som filmen handler om kjærligheten eller etter hvert helst mangel på sådan, handler den også om kontrasten mellom gamle familietradisjoner og det moderne menneskets lengsel etter å følge sine egne drømmer og behov. En fattig kvinnes liv kullseiles dersom hun ikke tilbys ekteskap etter å ha gitt seg hen til en mann, mens mannen kan gjøre akkurat det han ønsker og starte med blanke ark når som helst. Skuespillerprestasjonene fra Freida Pinto i rollen som Trishna og Riz Ahmend i rollen som Jay, er det ingenting å si på, og kulissene - et livsbejaende India - er vakre som få. Alt stemte! Selv hadde jeg kanskje foretrukket at det ikke ble trukket paralleller til Thomas Hardys roman, fordi det da på en måte var gitt hva utgangen av dramaet kom til å bli. På den annen side har regissøren Winterbottom gjort nettopp dette i flere filmer - filmene "Jude" og "The Claim" er også Hardy-tilpasninger eller -etterligninger - så Thomas Hardy har nok en helt spesiell plass i hans hjerte. Jeg holder fremdeles en knapp på Roman Polanskis "Tess", som er mer tro mot originalen. Her blir det like fullt terningkast fem. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Trishna
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Freida Pinto (Trishna), Riz Ahmend (Jay), Harish Khanna, Rosnan Seth, Meeta Vasisht
Spilletid: 108 min.

"Too Big to Fail" (Regissør: Curtis Hanson)

Om finanskrisen i 2008

"Too Big to Fail" er basert på Andrew Ross Sorkins bestselgende roman med samme navn, som handler om hva som egentlig skjedde da finanskrisen brøt løs i USA i 2008. Vi følger de involverte - de som i realiteten trakk i trådene - i de skjebnesvangre dagene i perioden august - 3. oktober 2008.

Etter hvert som det ble klart at flere av USAs største banker slet med sine finanser og rett og slett ikke hadde mer penger å låne ut som kreditt til næringslivet, ble dette mer og mer er statlig anliggende. Vi følger William Hurt i rollen som finansminister Henry Paulson, der han utsettes for krysspress fra bankene for å bidra med nye hjelpepakker. I begynnelsen er finansministeren meget tilbakeholden med å love noe som helst, fordi han mener det er på tide at bankene selv opptrer ansvarlig og tar ansvar for situasjonen. Det foregår et spill på høyt nivå innad i de største bankene, og vi får innblikk i foranledningen til at både Lehman Brothers og Merrill Lynch går over ende. Sistnevnte fordi britene nekter å godkjenne en avtale som kunne ha reddet banken ...

Det fremstår imidlertid som helt essensielt at noen er villige til å stille kapital til rådighet, slik at hjulene i næringslivet igjen kan rulle videre. Vi introduseres for Ben Bernanke, som har brukt hele sitt yrkesliv på å studere årsak og virkning av børskrakket i 1929. Hans råd er soleklar: hvis ikke noen sprøyter inn kapital i bankene, vil landet våkne opp til en blåmandag betydelig verre enn i 1929, idet landet ikke kommer til å ha noen økonomi over hode ... Presset på finansministeren øker, og både han og Bernanke lobber i kongressen i håp om å få gjennomslag for noen ideer de har. Etter et sviende nederlag, noe som umiddelbart gir et betydelig utslag på Dow-indeksen, ble det likevel vedtatt en Emergency Economic Stabilization Act of 2008, hvor atskillige billiarder dollar ble lånt ut til bankene for å få dem på fote igjen. Disse lånene - kalt TARP (Troubled Asset Relief Program funds) - ble gitt uten vilkår, i den tro at for mye restriksjoner ville fått bankene til ikke å gå med på kapitalinnsprøytingene. Finansministeren hadde imidlertid klokketro på at pengene ville bli brukt slik de var tiltenkt - nemlig til økt utlånsvirksomhet. I filmens epilog får vi imidlertid vite at det var det stikk motsatte som skjedde ... Var det tidligere vanskelig å få lån, ble det atskillig verre nå ... Og man kan stille et stort spørsmål ved hvordan situasjonen i resten av den vestlige verden ville ha vært dersom lederne av bankene i USA hadde fulgt intensjonene bak TARP.

Dette er en meget velspilt drama om en av de mest skjellsettende hendelsene i nyere historie. Historien som fortelles levner liten tvil om at finanskrisen på mange måter ble skapt i USA, og at det som senere har skjedd i bunn og grunn er en konsekvens av denne amerikanske krisen. Når verdens største økonomi går over ende, skaper dette ringvirkninger langt utover landegrensene, idet både import- og eksportmarkedet rammes hardt. Det er en grådighetskultur av rang vi blir vitne til - der bonuser og fallskjermer er alt som betyr noe, mens "noen andre" (les: småsparerne og skattebetalerne) tar risikoen for nedsiden av kulturen som utviklet seg innenfor finansmarkedet. En kombinasjon av at styring og kontroll med bankene tidligere var regulert bort samt utviklingen av såkalte derivater har mye av skylden for det som skjedde. Man trodde at de store bankinstitusjonene var for store til å feile ... Ja, så feil kunne man altså ta! William Hurt spiller som vanlig utrolig godt, men her er det mange andre som også fortjener å bli trukket frem i lyset. Som Edward Asner i rollen som verdens rikeste mann Warren Buffett, Paul Giamatti som Ben Bernanke, James Woods som Dick Fuld - bare for å ha nevnt noen. For øvrig er president George Bush jr.s fravær under håndteringen av krisen et tankekors ... Han levnes liten ære i filmen. Jeg gir terningkast fem! 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Too Big to Fail
Nasjonalutet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: William Hurt (finansminister Henry Paulson), James Woods (Dick Fuld - styreformann i Lehman Brothers), Billy Crudup (Timothy Geithner - presidenten i Federal Reserve Bank og New York), Edward Asner (Warren Buffett, styreformann og CEO, Berkshire Hathaway), Paul Giamatti (Ben Bernanke - styreformann i Federal Reserve), Topher Grace (Jim Wilkinson - stabssjef i Finansdepartementet), Matthew Modine (John Thain - styreformann og CEO, JP Morgan-Chase), Cynthia Nixon (Michele Davis - assisterende sekretær i Finansdepartementet) m.fl.
Spilletid: 94 min. 

Samtalene mellom finansministeren og Ben Bernanke var helt avgjørende i det kritiske øyeblikket

William Hurt i rollen som finansminister Henry Paulson

"The Woman in the Fifth" (Regissør: Paweł Pawlikowski)

Surrealistisk thriller

Hver gang jeg kommer over filmer med Kristin Scott Thomas i en av hovedrollene, er veien kort ned i min handlekurv. De senere årene har hun spilt i en rekke franske filmer - alle av relativt høy kvalitet, synes jeg. Denne filmen er for øvrig basert på en roman av Douglas Kennedy.

I "The Woman in the Fifth" - eller "La femme du Vème" som er originaltittelen - møter vi en desperat forfatter som har reist fra USA til Paris. Vi aner mellom linjene at han har hatt et nervøst sammenbrudd etter en skilsmisse, og at han nylig har kommet ut fra en psykiatrisk klinikk. Hans ekskone og deres eneste barn - en datter - har flyttet til Paris, og Toms ønske er at han skal gjenoppta kontakten med datteren. Dette er det åpenbart at ekskona ikke ønsker, og når han kommer for nær, ringer hun politiet for å få ham fjernet. Det ligger altså an til at han er henvist til å betrakte datteren på avstand. 

Rett etter ankomsten i Paris klarer Tom å sovne på Metroen. Da han våkner oppdager han at han er rundstjålet. Uten særlig mer penger enn det han har oppbevart i kontanter på kroppen, ankommer han et temmelig tvilsomt hospits for byens løse fugler. Mot å avgi passet sitt får han bo der på krita, og etter hvert får han også tilbud om en jobb. Dvs. tilbud og tilbud ... Han har i realiteten ikke noe valg, siden han ikke får passet sitt tilbake før han har gjort opp for seg.

Jobben består i å sitte inne i en bunkerslignende bygning, hvor han skal følge med på hvem som kommer og går, slippe inn dem som sier de korrekte ordene og varse andre dersom uvedkommende skulle dukke opp. Hva som egentlig foregår i bygningen, aner han ikke. Men spor av blod, tidvis høye stemmer o.l. vekker hans interesse. Inntil noen skriker inn til ham at dersom han viser seg utenfor sin låste dør, blir han drept ...

Om klientellet som vanker i den bygningen han er satt til å bevokte, er tvilsomme, er ikke klientellet på hospitset mindre tvilsomme. Særlig fyren som bor på rommet ved siden av ham ... en svær brande av en afrikaner som åpenbart ikke aner hvordan man bruker et toalett. Tom krangler med ham om dette - til ingen nytte.

En dag blir Tom gjenkjent i en bokhandel som den forfatteren han er, og han inviteres til en litteraturkveld med likesinnede. Her treffer han Margit, og de to innleder et forhold. Hele forholdet er temmelig absurd idet Tom får beskjed om kun å komme til hennes leilighet i femte etasje der hun bor, på to faste ukedager. Han får ikke lov til å stille henne noen spørsmål om hennes privatliv.

Parallelt innleder Tom et forhold med kvinnen som jobber i resepsjonen på hospitset, uvitende om at dette er sjefens kone ... Inntil naboen hans, afrikaneren, begynner med utpressing. Han har nemlig sett dem på taket på bygningen, i heftige favntak.

Plutselig begynner det å skje saker og ting. Etter å ha vært hos Margit finner Tom afrikaneren som bor ved siden av ham, død på toalettet ... Pga. deres tidligere krangel om toaletthygiene samt truslene fra afrikaneren, faller mistanken fort på Tom. Og da han bruker Margit som alibi, viser det seg at hun har vært død de siste 15 årene ... Ingen har bodd i leiligheten hennes i disse årene heller. Hva har han egentlig rotet seg opp i? Og hvem er i så fall den kvinnen han har hatt en affære med? Hva har Tom gjort mot sin ekskone siden hun er så redd ham? Dette og en hel del andre spørsmål dukker opp, uten at vi får svar på halvparten ...

Både Kristin Scott Thomas som Margit og Ethan Hawke som Tom spiller glitrende i denne filmen. Heftigheten i deres forhold, som har et mystisk skjær over seg der møtene på en måte foregår utenfor virkeligheten, men som også oppleves som ekte på et vis, er sjelden å se på film. Mot slutten irriterte det meg riktignok at en rekke av spørsmålene som oppsto underveis, ble stående ubesvart. Det er nærliggende å trekke noen paralleller til den polske regissøren Kieslowski, som også har laget mange tankevekkende filmer, hvor de ubesvarte spørsmålene står i kø etter at siste scene er spilt. Inntrykket forsterkes når jeg ser oversikten over filmene som Pawel Pawlikowski har laget i årene 1990 - 2011 - ikke mange, men flere med et direkte eller indirekte politisk motiv. Rent filmteknisk er dette en spennende film. Noen ganger ble jeg sittende og lure på om det var noe galt med min TV fordi bildene tidvis ble litt uklare, men jeg endte med å tolke dette slik at situasjoner som på en måte hadde et uvirkelighetens skjær over seg, faktisk hadde nettopp det. Min konklusjon er at dette er film som noen vil like kanskje først og fremst pga. det noe surrealistiske preget som den har - mens mange bare vil synes at den er litt rar og merkelig. Selv synes jeg at filmens styrke ligger i stemningene som blir skapt underveis - i tillegg til de to glitrende hovedrolleinnehaverne. Jeg er i tvil om jeg skal gi den terningkast fire eller fem, men heller nok mot en firer her.

Innspilt: 2011
Originaltittel: La femme du Vème
Nasjonalitet: Frankrike, Polen, Storbritannia
Genre: Thriller
Skuespillere: Kristin Scott Thomas (Margit), Ethan Hawke (Tom)
Spilletid: 80 min.

Margit og Tom treffer hverandre under en litteraturkveld

Tom finner frem til Margits leilighet 

Margit kan sine forførelseskunster

Sjefens kone på hospitset