"This is Exile: Diaries of Child Refugees" (Regissør: Mani Y. Benchelah)

Hva er eksil sett med barns øyne?

Krigen i Syria er inne i sitt femte år og dette har så langt ført til at nesten fire millioner mennesker er på flukt. Halvparten av disse er barn. Hva skjer med barna i en slik situasjon?

I dokumentarfilmen "This is Exile: Diaries og Child Refugees" har regissøren, journalisten og fotografen Mani Y. Benchelah fulgt noen barneflyktninger i flyktningeleirer i Libanon over et år. I hans film er det barna - ikke de voksne - som får slippe til. For å sitere fra presentasjonen til Arabiske Filmdager 2016:

"Han lar barna selv fortelle hva som skjer, noe som gir en unik innsikt i hvor enkel og hvor komplisert virkeligheten på flukt er for dem. Dette er ikke en film som forsøker å gi svar på hvordan Europa skal løse det store antallet flyktninger som kommer, men hvordan Europa oppleves for de som kommer. Vi ser også hvordan livet som flyktning i de såkalte nærområdene fungerer, og ser hvordan barn forsøker å tilstrebe en følelse av normalitet i en hverdag preget av kaos og usikkerhet. Et kjærkomment fortellerperspektiv, som supplerer tredjehåndsfortellingene vi daglig leser og ser i nyhetsbildet." 

Et par av de yngste barna  vi får møte i filmen 

Barna vi møter i dokumentaren har ulik alder, bakgrunn, modenhetsgrad og grad av opplevde krigstraumer. Fordi barna har vært på flukt i en så stor del av sine liv, minnes de Syria og livet de hadde der som helt fantastisk, et problemfritt liv der alt var glede og lykke. De hadde et liv, de fikk mat hver dag og var omgitt av voksne som var i stand til å ta vare på dem. Deres største drøm er å få komme tilbake til Syria.

Denne gutten var svært skoleflink. Får han noen gang en utdannelse?

Et av barna var svært skoleflink - den beste i sin klasse - men har siden krigen startet, ikke fått gå på skole. Hele fremtiden hans er i ferd med å forvitre. Alle planene for livet hans er i limbo ... En ungdom fant seg en jobb på en byggeplass. Også han hadde tidligere hatt planer om å studere, men så at dette ikke var mulig lenger. Og han ønsket jo å klare seg selv. Selv om han måtte jobbe for luselønn, gjorde han likevel det. Alternativet var verre. 

Barn med et alvor og noen tanker som ikke er naturlig for deres alder

Et av barna var så krigstraumatisert at han nesten ikke kunne snakke. Han hadde begynt å stamme etter å ha opplevd bombing av husene der han bodde. Underveis i filmen opplevde han bedring, men så skjedde det igjen: det ble bombet rundt flyktningeleiren, og igjen var han nesten ikke i stand til å uttrykke seg. Stamming er noe man kan gjøre noe med dersom hjelpen settes inn tidlig, men denne gutten hadde ikke tilgang til talepedagoger.

Barna leker krig

Noe av det som kom frem underveis i filmen var at barna hadde nokså forenklede virkelighetsoppfatninger. Noe hadde de garantert snappet opp fra samtalene til andre voksenpersoner rundt seg, og resten hadde de tenkt selv. I begynnelsen ble vi vitne til mye hat mot Assad-regimet i Syria, men underveis avtok dette. Den eneste gangen vi opplevde at noen voksenpersoner grep inn i samtalene, var da et av barna begynte å snakke hatsk om IS (et annet begrep ble brukt i filmen, men det var IS det ble siktet til). Dette betydde ikke at foreldrene sympatiserte med IS, men fordi de var svært redde. IS´ styrker var ikke langt unna ... Leken barna imellom besto i å leke krig i ødelagte bygninger.

Primitive forhold i flyktningeleirene

De humanitære forholdene i flyktningeleirene var ikke gode. Når det regnet, hadde flyktningene sitt svare strev med å holde alt vannet ute fordi fuktigheten gikk på helsen løs. Telt-takene lakk, og det regnvannet som ikke kom inn via taket, strømmet inn langs bakken. Fordelen med å bo i en flyktningeleir var at flyktningene fikk mat. Ulempen var at det var så og si umulig å få seg jobb når man bodde i en slik leir. En del flyktninger valgte av den grunn å bo utenfor flyktningeleirene, men da falt de også utenfor ulike hjelpeprogrammer. 

Filmen viser oss hvilket paradoks dette er med tanke på den retorikken man ofte møter i diskusjoner om hvilken hjelp som fungerer best: hjelpe folk i sitt hjemland (der det kriges og bombes og hvor de risikerer å bli drept), hjelpe folk i flyktningeleire i nabolandene (der de ikke føler seg velkomne og hvor forholdene ikke legges godt nok til rette for at det ikke skal oppstå sykdom og død) eller gi dem asyl i andre land (noe som koster masse penger for mottakerlandene - og hvor man får mindre ut av hver krone enn om vi hadde hjulpet dem i nærmiljøet). Så skjønner jo selvsagt alle at det er grenser for hvor mange flyktninger ulike land er i stand til å ta i mot. Men går grensen ved 12 000 flyktninger eller 200 000? Når retorikken er at "vi drukner i flyktninger" når det er tale om å ta i mot 8 000 - 10 000 - 12 000 flyktninger fra et land i krig, kjenner jeg at jeg reagerer sterkt. Men at det går en grense et sted, mener også jeg. 

Et annet forhold som kom frem underveis i filmen er at også barna kjente på at de ikke var særlig velkomne i Libanon. Spesielt kom dette på spissen da en ung jente som var skadet og nå avhengig av rullestol, fikk komme til Sveits for å få behandling. Familien hennes fikk være med. Hun var så lykkelig. Endelig øynet hun et håp om en bedre fremtid. Da kom det også frem hvor fælt hun hadde opplevd tiden i Libanon. 

Etter filmen var det panelsamtale på scenen. Til stede var regissøren Mani Y. Benchelah, prosjektleder (for Arabiske Filmdager) Kristian Takvam Kindt og en representant fra Redd Barna. 

En representant fra Redd Barna, regissør Mani Y. Benchelah og prosjektleder
Kristian Takvam Kindt (Foto: RMC)

Regissøren fortalte om filmprosjektet sitt - også om hvordan han hadde fått tilgang til barn han kunne intervjue. Denne prosessen hadde ikke vært helt enkel, men ved hjelp av nettverket sitt fikk han det til slutt til. 

Representanten fra Redd Barna var opptatt av fremstillingen av libanesere som et uvennlig folk i filmen. Hun understreket at libanesere er svært varme og hjelpsomme mennesker. Vi må imidlertid huske at dette landet har en fortid der man tok imot palestinske flyktninger i mengder. Utfordringen var at disse flyktningene aldri dro hjem igjen. (De hadde vel heller ikke noe land å vende hjem til etter hvert - min bemerkning.) Libaneserne er veldig engstelige for at de på nytt har fått et flyktningeproblem i fanget, og at dette skal bli deres permanente ansvar. Derfor ønsker de ikke å bidra til at komforten i flyktningeleirene blir for god ... (Om jeg forsto dette rett ...) 

Det kom noen kritiske spørsmål fra salen, som blant annet gjaldt balansen i utvalget av barn. Alle barna som er med i filmen syntes kritiske til Assad-regimet. Fant han ikke andre barn, som hadde andre synspunkter? Regissøren utdypet at han ikke hadde vært opptatt av politikk da han intervjuet barna. Samtidig ønsket han ikke å sette begrensninger på det barna snakket om. Derimot var han opptatt av å få frem deres tanker i den ekstreme situasjonen de befant seg i. Da måtte de få lov til å snakke fritt. Han påpekte at et av barna faktisk forsvarte Assad-regimet. 

Denne dokumentarfilmen gjorde et voldsomt sterkt inntrykk på meg! Det er noe med å få noen konkrete ansikter bak alle skjebnene vi leser om. Dermed forsvinner mange stereotype gruppe-oppfatninger, som mange ganger kommer i veien for oss når vi skal innta en holdning til dette problemkomplekset. Her finnes det ingen fasitsvar. Akkurat dét er kanskje det viktigste å ha med seg i debatten om flyktningene!

Denne filmen ble vist tre ganger under Arabiske Filmdager 2016. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: This is Exile: Diaries of Child Refugees
Nasjonalitet: Libanon, Storbritannia, Sveits
Språk: Arabisk
Sjanger: Dokumentar
Spilletid: 56 min.

Francesca Borri: "I krigen - Et vitnesbyrd fra Syria"

Når meningsløsheten tar overhånd ...

Francesca Borri (f. 1980) er en av få vestlige journalister som har vært til stede i Syria mens borgerkrigen har rast de siste årene. Borri er italiensk og boka hennes utkom i Italia tidligere i år under tittelen "La guerra dentro". Hun har vunnet mange priser som følge av at hun har rapportert fra krigen i Syria siden 2012. Artiklene hennes er oversatt til 11 språk, kan jeg lese på Spartacus´ presentasjon av henne på deres nettsider. Egentlig er hun jurist, men hun begynte å skrive da hun forsto at maktspillerne ble mer opprørt over hva hun skrev enn hva hun gjorde som jurist. Hun har tidligere skildret konflikter på Balkan og i Midtøsten, og hun har skrevet to bøker om dette. 

"I krigen" er rykende fersk i norsk oversettelse. Krigen i Syria er et tema som dukker opp i nyhetsbildet om og om igjen, og jo mer jeg hører om denne krigen, desto mindre opplever jeg at jeg forstår. Mitt håp var at jeg skulle forstå litt mer etter å ha lest boka. Og det gjorde jeg! Boka innfridde og vel så det!

Syrias president Bashar al-Assad
(Foto: ukjent)

Hele boka må for øvrig betraktes som en flengende kritikk mot medienes dekning av denne krigen spesielt og alle andre kriger generelt. Det hele blir så overfladisk, så styrt av hva sjefsredaktørene tror at seere og lesere vil ha, at det aldri blir plass til gravejournalistikk eller analysejournalistikk. Det er i alle fall ikke krigsreporterne som får slippe til med analyser, men helst folk som aldri har vært der det skjer. Borri har vært i den syriske byen Aleppo, hvor kampene foregår fremdeles, og er selv så ydmyk at hun innrømmer at heller ikke hun kjenner til alt som skjer i denne byen, som er delt mellom den såkalte frie syriske hæren og Assads soldater (sistnevnte representerer sittende styresett). Og hva Den frie syriske hær består av ... ja, se dét er en stor del av problemet ... 

Når jeg skal skrive om mitt inntrykk av denne boka, vet jeg nesten ikke hvor jeg skal begynne. Hele boka har vært en så gruoppvekkende opplevelse å lese, jeg sitter igjen med så mange inntrykk og det er så mange sitater jeg har lyst til å vise frem at det nesten ikke er en eneste side som ikke har fått et eseløre etter min lesing. Og så må jeg selvsagt begrense meg. Mitt mål med denne bokomtalen er helt klart å få flere til å lese denne boka, og derigjennom at flere også vil kunne forstå hva konflikten dreier seg om.

Aleppo (Foto: AP, The Telegraph)

Aleppo var en gang en stolt og vakker by helt nord i Syria, med over 2 millioner innbyggere av det mer velstående slaget. I dag er byen delt i to, og den ene delen, der hvor opprørerne holder til, er for lengst blitt en nedbombet og fullstendig ødelagt bydel. Hvor mange mennesker som har dødd er det nok ingen som vet, men det antydes rundt 200 000. Mens ca. 7 millioner - nesten halvparten av Syrias befolkning - er på flukt, og setter nabolandene under et formidabelt press. Som forfatteren skriver på side 16 i boka: "Sannheten er at det eneste sikre, i Aleppo, er å dra sin vei."

"Den frie syriske hær strever først og fremst med å opparbeide seg internasjonal støtte, da man antar at 5 % av de 800 til 2000 soldatene som ifølge ulike forskningsinstitusjoner deltar, kan spores tilbake til islamsk fundamentalisme. Kampen her begynte faktisk med to bilbomber som en al-Qaida-gruppe hevdet å stå bak. Det var den 10. februar. Og de som uttrykkelig tar sikte på en islamsk stat, er i dag blant de mest aktive brigadene i Aleppo, Ahrar al-Sham, Østens Frie Menn. 

.... De er libyere, irakere, tsjetsjenere, afghanere. De er likevel ikke de eneste utlendingene som deltar i Den frie syriske hær. Det er nemlig slik Aleppos innbyggere i bunn og grunn ser på opprørerne: som utledninger. Aleppo er den økonomiske hovedstaden, Syrias Milano. En rik by med et blandet borgerskap, med kristne og muslimer, uten de store forskjellene, med sunnier og sjiaer - en by som er sentrert om forretningslivet og er full av fabrikkeiere og næringsdrivende. Dens bidrag til demonstrasjonene de siste månedene har vært marginal, krigen kom utenfra - da Tyrkia åpnet grensen og Aleppo var første stopp på veien for opprørerne. Den frie syriske hær her er ikke som den er lenger sør, i Homs og i Hama: Den består ikke av gutten, av faren som forsvarer sitt eget kvartal, sin egen boligblokk. Opprørerne er syrere fra landsbygda, fattige syrere som beskylder Aleppos innbyggere for å være likegyldige, kyniske, opportunistiske. Mens disse på sin side anklager opprørerne for å ha rykket byen opp med roten uten å ha den minste anelse om hva man ser for seg i framtiden, foruten ordet sharia, i et land der de arabiske sunnimuslimene utgjør 63 % av befolkningen." (side 19-20)

Francesca Borri (Foto: ALESSIO ROMENZI)

Og slik fortsetter Borri å borre i materien, og budskapet er fortettet, gjentagende og manende - som en slags stream of consciousness som aldri tar slutt. Hun beskriver et folk som til å begynne med ikke en gang tenkte på at Assad skulle fjernes. Folket ønsket reformer og det var årsaken til demonstrasjonene som startet i mars 2011 - før det hele føyde seg inn i rekken av muslimske land som deltok i den arabiske våren. Fordi demonstrasjonene umiddelbart ble møtt med vold, utviklet det hele seg til en borgerkrig. I mesteparten av Syria har riktignok livet stort sett fortsatt som normalt, mens kampene altså pågår i noen få byer. Aleppo er blant de hardest rammede, ut fra hva jeg har forstått. Hvordan kunne det skjer?

Forfatteren understreker at man for å forstå forferdelsen burde ha opplevd Damaskus´skjønnhet en gang i livet, opplevd Aleppos skjønnhet - "den elegante stilen i et syrisk hus, teppene, gårdsrommene med roser og pastellfliser, smijernslampene ..." I dag har mange rykket tilbake til steinalederen - ingen muligheter for å få vasket seg, folk dør av helt banale sykdommer, de livene bombene ikke tar, tar sulten ... Man må gjøre fra seg der man finner et sted, ja, selv kattene som ellers blir spist i mangel av mat, ser syke ut ... Hit kommer verken FN eller Røde Kors ... bare saudiarabere ... For rundt 300 dollar kan man selge den mindreårige datteren sin som brud til saudiaraberne, og så har man i alle fall en sjanse til å få mat til sønnene sine. 

Damascus (Foto: ukjent)

Revolusjonen i Syria ligner på de fleste andre revolusjoner vi kan lese om i historiebøkene. Det handler om et land hvor mange mennesker lever i den ytterste nød, mens makthaverens kone kan finne på å kjøpe lamper og divaner til 450 000 dollar, skriver Borri. Det handler om et regime som har kommet til veis ende - "i likhet med mange av regimene i området - fordi det allerede var dømt til å smuldre opp". Dermed er det ikke bare et spørsmål om militær overlegenhet, skjønt det ikke akkurat roer gemyttene at Assad-regimet mottar støtte fra land som Russland og Iran ... 

"For den arabiske våren var i all vesentlighet en revolt mot regimer som brydde seg mer om interessene til de få som satt ved makten, samt deres vestlige venner, enn interessene til landets borgere. Jo da, det var en revolt som bare lyktes i Tunisia og Egypt, resten er for øyeblikket litt av en katastrofe - men den signaliserte likevel en postkolonial utmattelse, der den gamle geografien med formell suverenitet og substansiell avhengighet går mot slutten. Og den overprøvde en tese som har vært mer seiglivet enn de fleste. Etter Berlinmurens fall, i en verden der demokratiet så ut til å gå sin seiersgang i land etter land, var Midtøsten unntaket. Der kulturen visstnok ikke egnet seg for demokrati. Det var tesen om det arabiske unntaket, nå gjort til skamme av tusen Tahrir-plasser - og faktisk også før det, av mange år med sosiale sammenstøt og fagforeningsopprør. 6. aprilbevegelsen, ikonisk for sin motstand mot Mubarak, kaller seg det til minne om 6. april 2008, da politiet skjøt mot de streikende arbeiderne: Den arabiske våren ble nemlig ikke født med Facebook. Dypest sett var den et krav om selvbestemmelse, om reell, ikke bare formell, suverenitet. 

Virkelig makt: makten til å bestemme." (side 63)

Og jeg tar i samme slengen med et sitat til på side 66 - et sitat som får meg til å tenke på Amin Maaloufs fantastiske essay "Identitet som dreper". 

Amin Maalouf: "Vi trenger mer enn
en identitet."

"11. september reduserte alt til å handle om islam. De økonomiske, sosiale og politiske faktorene forsvant fra analysene om Midtøsten: Alt hadde sin opprinnelse i religionen. Den arabiske våren lyktes i å knuse denne forenklede likningen som sier at araber er lik muslim. I Tunisia og i Egypt så man tunisere og egyptere, ikke muslimer og kristne. Her bruker imidlertid alle religionen, trusselen om sekterisk krig, for å oppnå egne mål - mer land. Men det gir ingen mening å definere regimet som sjiamuslimsk, selv om familien Assad og samtlige av hærtroppene er sjiaer: Planøkonomien har nemlig tillatt Assad å skape seg et nepotistisk nettverk som borgerskapet har nytt godt av, og som for det meste består av sunnimuslimer. Det er ikke annet enn et regime av rovdyr, og opposisjonen er ikke annet enn en opposisjon av fattige og ustøtte. Sjiaer og sunnier og kristne om hverandre. Alle fokuserer på religion nå. Men for å forstå Syria, hadde Abdallah rett: Marx er mer nyttig enn Koranen."

Man er mer utsatt for bomber fra fly i brødkøene enn ved fronten, fordi Assads styrker (som er de eneste som har fly) ikke tør å slippe dem ved fronten av frykt for å skade sine egne. Borri nevner også alle snikskytterne - på begge sider av konflikten - som kommer på jobb som om det handlet om alminnelig skift-arbeid. Mens hun oppholdt seg i Aleppo, møtte hun på mennesker som hadde mistet alt. De hadde ikke mer enn de sto og gikk i. Og den byen som en gang sto på UNESCOs verdensarvliste, er jevnet ved jorden. Det er ingenting igjen. Det er de grusomste historier som fortelles. Ved siden av likene, ligger det gjerne et til - av et menneske som ville sikre avdøde litt verdighet ved livets slutt og fjerne det fra skuddlinjene - før det selv ble skutt av en snikskytter. 

Borri forteller om rammevilkårene for en gjennomsnittlig krigsreporter. 70 doller pr. artikkel tvinger freelance-journalisten til å skjære ned på det meste. Ikke en gang forsikring får de råd til for den lønna. Informasjonen skal helst være rask og minst mulig dyptpløyende. De intelligente leserne finnes, i motsetning til hva sjefsredaktørene synes å tro, og de vil ha intelligente saker. At noe fremstilles enkelt, trenger ikke å bety at det skal overforenkles. Så det er ikke det minste rart at en gjennomsnitts-avisleser ikke skjønner så mye av det som skjer i Syria. Det som er å finne om krigen i en gjennomsnittsavis gir sjelden eller aldri innsikt i det som skjer. Til det er stoffet for overfladisk fremstilt. Det er kanskje en grunn til at Borri har følt behov for å skrive nettopp denne boka?

Så har man diskusjonen om bruk av nervegass. Vesten- i alle fall USA - har sagt at dersom nervegass blir brukt, må Assad-regimet regne med intervensjon. Og nervegass er brukt - man vet bare ikke av hvem. 

"Det er imidlertid ikke slik at araberne er mer barbariske enn andre. De største kjemiske våpenarsenalene i verden, selv om de er i ferd med å nedbygges, tilhører fremdeles USA og Russland. Når USA underskrev Konvensjonen om forbud mot kjemiske våpen i 1993, skyldes det ikke at de er et mer opplyst land enn andre land i krigene sine, i Pakistan eller i Tsjetsjenia, men fordi de ikke har bruk for dem. Grunnen til at Syria har alle disse lagrene med sarin, er at nervegass er de fattiges atomvåpen. Her er det bare Israel som har atomvåpen. For alle de andre landene omkring er det nervegass som gjelder. Eller selvmordsbomber. På den annen side forstår man fint lite av Syria om man ikke forstår Israel. En av årsakene til forskjellen mellom Libya og Syria, mellom intervensjonen i Libya og ikke-intervensjonen i Syria, er at Libya ikke grenser mot Israel, men det gjør Syria. Og at Israel har funnet en slags likevekt med Assad-familien: Israels eneste problematiske grense er nå den mot Libanon. Assad-familien har alltid begrenset seg til ord - mens for Israel fortoner disse opprørerne som litt vel muslimske, litt vel arabiske liksom, og dermed klarer de ikke helt å bestemme seg for om de foretrekker Assad eller opposisjonen: et trygt diktatur eller et uvisst demokrati." (side 135-136)

Krigens uttrykk, slik den var i 2012.

Og her er vi vel ved problemets kjerne, som i tillegg kompliseres ved at det er islamske fundamentalister som er best organisert - at opposisjonen ikke fremstår som noe alternativ til det sittende regimet. Man vet ikke helt hvem de er, og de er i alle fall ikke noen enhetlig organisasjon. Det Vesten frykter aller mest er at makten skal gå til ytterligående islamister. Og når man rådfører seg for eller mot intervensjon, så snakker man med alle andre enn syrerne selv, påpeker Borri. 

"Problemet er at det vi kaller Den frie syriske hær ikke er annet enn et vidt synonym for motstand. Den har aldri inkludert alle opprørsgruppene, og av ulike grunner har den heller ikke vært i stand til å koordinere dem, til å skille ut noen prioriterte områder og formulere en strategi." (side 167)

Det opprørerne i alle fall er sikre på er at de er imot ISIS (Den islamske staten i Irak og Syria), "som for øyeblikket har overtaket og dominerer grenseovergangene - og dermed de helt essensielle forsyningskanalene fra Tyrkia". (side 168)

"Syrerne snakker ikke lenger om "frigjorte områder", men om Øst-Aleppo og Vest-Aleppo. De forteller deg ikke lenger om Assad, om urett, om undertrykkelse, og med mobiltelefonene sine viser de deg ikke lenger bilder av barn og søsken drept av regimet, men rett og slett de nydeligste fotografier av Aleppo før krigen. For det er ingen her som fremdeles kjemper mot regimet. Nå er det opprørerne som kjemper seg imellom. 

Den som ikke er engasjert i plyndring og utpressing, er engasjert i kampen mot ISIS (Den islamske staten  Irak og Syria), en gruppe tilknyttet al-Qaida som har kalifatet som mål og ganske enkelt kaller seg al-Dawlat, Staten, som et nytt regime. "Og om mulig er vi til og med enda mindre frie enn vi var før", sier en av de siste, gjenværende aktivistene. Fortsatt i live. "For før, hvis du ikke engasjerte deg i politikk, var det ingen som brydde seg om dine private valg. Nå forbyr de musikk, alkohol. Sigaretter," sier han. "Det dreier seg ikke bare om de kristne og alawittene. Nå står også sunnimuslimer i fare, folk som meg, som fortolker Koranen på en annen måte enn det al-Qaida gjør. For om Assad prøver å ta livet mitt, så prøver disse andre å ta livsstilen min." (side 176)

På grunn av vilkårene som blir spesielt freelance-journalister til del, er det vanskelig å nå frem til land som krever visum for å kunne reise inn. Dermed blir mange lands kriger glemt og/eller neglisjert - som Sør-Sudan, Bahrain, Tsjetsjenia, Den sentralafrikanske republikk ... For å få visum må man ofte oppgi hvilken avis man jobber for, og det er ikke lenger noen aviser som bestiller artikler på forhånd - siden ingen vil ha ansvaret for at du kan bli drept ...  De fleste aviser i dag er lavkost-aviser, og er det noe som koster, så er det gravejournalistikk. Journalistene kunne i det minste samarbeidet seg i mellom, for å dekke hele bildet der de er. Men Borri har til og med opplevd at en konkurrerende journalist sendte henne rett i armene på snikskytterne for selv å komme først til en demonstrasjon ... 

Rammevilkåene skaper i seg selv overfladisk journalistikk. Ikke rart vi lesere - intelligente eller ikke intelligente - forstår så lite av det som skjer ... Det er jo knapt noen som lenger går i dybden. Nettopp av den grunn elsker jeg å lese bøker som denne som Francesca Borri har skrevet. For nå forstår jeg mer enn hva hundrevis av avisartikler kunne ha formidlet. Det hun skriver om i sin bok er krigens meningsløshet, og hvor ikke bare maktapparatet opprørerne protesterte mot korrumperer, men også opprørsbevegelsene selv ... Fordi de til slutt er så utarmet at det i grunnen bare handler om å overleve, og når mennesket er der at det kun handler om å overleve - da mister man sin menneskelighet. Jeg skal ikke begi meg inn på noen filosofisk diskusjon om hvorvidt mennesket er et humant vesen eller ikke, slik andre har gjort før meg - jeg bare konstaterer at slik er det krig virker inn på mennesker, når den bare har vart lenge nok ... 

Francesca Borris´"I krigen - Et vitnesbyrd fra Syria" er en slik bok alle burde lese - ikke bare en gang, men flere ganger. Hun gir lidelsene et ansikt, og får frem krigens omkostninger. Og for meg som har lett etter noen logiske forbindelseslinjer å knytte kunnskap om konflikten opp til, så kan jeg vel si at det fant jeg ikke. Det var kanskje noen der til å begynne med, men så ble krigen mer og mer grumsete, mer og mer uoversiktlig - helt til selv ikke opprørerne selv vet helt hva det hele handler om - utover overlevelse ... Og dermed vet vi som leser denne boka at det er slik krigen i Syria har blitt: uoversiktlig, grumsete og faktisk ikke lenger til å forstå. 

Boka er - for å bruke et forslitt begrep - et knyttneveslag rett i magen. En vond og nødvendig bok, som jeg håper riktig mange kommer til å lese!

Utgitt i Italia: 2014 
Originaltittel: La guerra dentro
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Spartacus 
Oversatt:Kristin Gjerpe og Astrid Nordang
Antall sider: 196
ISBN:978-82-430-0915-8
Boka har jeg kjøpt selv

Francesca Borri (Foto: ukjent)

Andre artikler om boka:
- NRK v/Ingunn Rauk - Den eigentlege krigen er utanfor Syria  - 29. oktober 2014 - "– Det eg verkeleg ikkje kan akseptere er er det som skjer der ute, og då meiner eg hos redaktørane og avisene, seier Borri, som meiner måten medieindustrien dekkjer krig på er beint fram skammeleg."
- Dagens Næringsliv v/Eirik B. Traavik - 24. oktober 2014 - Ensomt vitne (bak betalingsmur)
- Klassekampen v/Åsne Seierstad - 1. november 2014 - Å vaske blod av potetene - Insisterende: Det er det dypt menneskelige som imponerer mest ved Francesca Borris «I krigen – et vitnesbyrd fra Syria».
- Vårt Land v/Olav Solvang - 29. oktober 2014 - Villig til å dø for krigens ofre - "I april var Francesca Borri den eneste utenlandske journalisten i Syria. Hun trodde hun skulle dø i bomberegnet."