Versailles 2005

Inspirert av Woody Allens siste film "Midnight in Paris", har jeg gravet frem noen gamle bilder fra Versailles. Bare det faktum at mitt speilreflekskamera ikke hadde rukket å bli en del av mitt liv på den tiden, får meg til å ønske en reprise av besøket i Versailles. Her er i alle fall et lite utvalg av bildene jeg tok under mitt besøk der i 2005. Og til alle som har lyst til å besøke dette fantastiske slottet: Gjør det! Om sommeren! Og regn med at det tar en hel dag! Hvis du ønsker å lese mer om det barokke slottet, som ble bygget av solkongen, Ludvig XIV, anbefaler jeg Wikipedia.

Inngangen til Versailles

Slottet

Slottet

Dekorerte tak over alt!

Spennende å studere gamle kart!

En av slottets mange lysekroner

Kongestol

Speilsalen

Hall of Battles

Marie Antoinette og barna

Marmorplassen

Hageanlegget

Hageanlegget

Pyramidefontenen

Hageanlegget

Dronningens ballsal

På slutten av besøket i Versailles "tordnet" Händels Water music ut over alle høyttalerne, samtidig som alle fontenene sprutet over med vann. Det var rett og slett magisk å gå rundt i hageanlegget - omgitt av barokkmusikk. Her er en liten smakebit fra stykket. 

"Midnight in Paris" (Regissør: Woody Allen)

En kjærlighets-erklæring til Paris!


Innspilt: 2011
Originaltittel: Midnight in Paris
Nasjonalitet: Spania, USA, England
Genre: Komedie
Skuespillere: Owen Wilson (Gil Pender), Rachel McAdams (Inez), Marion Cotillard (Adriana), Mimi Kennedy (Helen, Inez´mor), Kurt Fuller (John, Inez´far), Michael Sheen (Paul Bates), Alison Pill (Zelda Fitzgerald), Adrien Brody (Salvador Dali), Tom Hiddleston (F. Scott Fitzgerald), Kathy Bates (Gertrude Stein), Carla Bruni (museumsguide), Corey Stoll (Ernest Hemingway)
Spilletid: 94 min.

Gil og hans forlovede Inez har reist fra USA til Paris sammen med Inez´foreldre, som tilfeldigvis har spandert hele gildet på dem. Nokså raskt etter ankomst viser det seg imidlertid at de har svært ulike forventninger til hva Paris har å by på. Mens Inez bare vil shoppe, danse hele natten og generelt ha det moro på det mer lettlivede viset, er Gil mer ute etter Paris´sjel. Han er en suksessfull filmskaper, men har bestemt seg for at det er forfatter han egentlig ønsker å bli. Dette kan ikke Inez forstå - at han vil seg selv så vondt at han ønsker å kaste seg ut i det ukjente all den tid hans filmer gir evig nok med suksess. For ikke å snakke om klingende mynt i kassen ... Som hans vordende fru en gang i fremtiden kan shoppe villt og hemningsløst for!

Etter et par dager støter de på et vennepar av Inez fra USA. Paul er dessuten tilfeldigvis en av Inez´ekskjærester, og, skal det vise seg, fremdeles et menneske hun beundrer dypt. Det er faktisk ikke den ting den brautende Paul ikke er irriterende ekspert på når det kommer til stykket. Kunst, vin, mat, Paris ... det aller, aller meste i grunnen. Og når Gil ikke orker å henge sammen med denne irriterende Paul og hans vellykkede kone Carol, og Inez velger deres selskap fremfor sin vordende ektemanns selskap, er det ikke til å undres over at det går som det går til slutt ...

Mens Inez er ute på nattestid med ekteparet Bates, dras Gil tilfeldigvis mot en svunnen tid. At Paris er magisk etter midnatt, skal han sannelig få oppleve! For mens han sitter på en trapp og ikke aner hvor han befinner seg, hører han at klokka slår tolv. Midnattstimen har begynt! Plutselig står det en nesten hundre år gammel bil foran ham, og et selskapskledd følge overtaler ham til å bli med. Og vips! så befinner han seg i 1920-årenes Paris. Her dukker F. Scott Fitzgerald, Ernest Hemingway, Gertrude Stein, Pablo Picasso og ikke minst vakre Adriana opp. Gil øyner muligheter til å få sin bok vurdert av fantastiske Gertrude Stein, samtidig som han svermer for Adriana. Kveld etter kveld flykter han fra sin samtid for å være sammen med disse menneskene, mens avstanden mellom ham og Inez vokser og vokser ... Når han forsøker å fortelle om det han har opplevd, møter han utelukkende fnysende forakt fra hennes side. Paris-turen skal komme til å forandre deres liv for all fremtid ... 

På DVD-coveret kan man lese følgende: 
"Paris om morgenen er vakker. Paris om ettermiddagen er sjarmerende. Paris om kvelden er fortryllende. Men - Paris etter midnatt er magisk! "Midtnight in Paris" er Woody Allens elegante og sjarmerende kjærlighetshyllest til Paris." Å ja! Jeg er så til de grader enig!

Kanskje påvirkes min vurdering av denne filmen ikke rent lite av mitt eget forhold til Paris, slik at jeg umulig kan bli 100 % objektiv. Bare åpningsscenene i filmen, sekvensene som er valgt - fantastisk! Og rent bortsett fra at Inez, som spilles av Rachel McAdams, kunne ha vært noe mindre melodramatisk, har jeg absolutt intet å utsette på skuespillerprestasjonene. Her har vi for øvrig en komedie som faktisk er morsom uten å ende opp i det hysteriske. Og når mesterlige Woody Allen slår til (heldigvis uten å spille noen rolle selv!), så blir det i tillegg intelligent humor av det også! Når jeg likevel ender med å gi denne filmen terningkast fem (og altså ikke en sekser), så er det fordi historien blir litt i tynneste laget. For jeg tror at når jeg en gang kommer til å se denne filmen igjen, er det primært for å se nydelig filming av Paris, og kanskje ikke i første rekke å gjenoppleve selve historien. Men jeg må legge til: det blir en sterk fem´er!

Inez og Gil sammen med ekteparet Bates i Versailles´hageanlegg

Gil treffer en sjarmerende antikvitetshandler

Gil og Inez - et par fullstendig på kollisjonskurs

Når drømmen er å oppleve Paris i regnvær ...

"Pinnsvinets hemmeligheter" (Regissør: Mona Achache)

Velspilt drama fra en parisisk bygård


Innspilt: 2009
Originaltittel: Le Herisson
Engelsk tittel: The Elegance of the Hedgehog
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Josiane Balasko, Garance Le Guillermic, Togo Igawa, Anne Brochet, Ariane Ascaride, Wladimir Yordanoff
Spilletid: 95 min.
Basert på Muriel Barberys roman "Pinnsvinets eleganse"

Reneé har i hele sitt voksne liv vært portnerske i en parisisk bygård som rommer fem gedigne luksusleiligheter. Hun har på mange måter funnet sin plass her i livet; som en grå eminense av en ubetydelighet som ingen av beboerne legger merke til. Hun går i grunnen i ett med inventaret. Fordi ingen synes å bry seg om hvem hun er, legger hun stor vekt på å opptre med diskresjon. Det kunne neppe streifet noen av beboerne at hun har et eget bibliotek i sin egen stue, eller at hun kan sine russiske forfattere på fingrene.

11 år gamle Paloma er datter av en av familiene i bygården. Men tross rikdom og ytre vellykkethet, er hun dypt deprimert og har ikke lyst til å overleve sin egen 12 årsdag. I lang tid har hun derfor samlet på tabletter fra sin mors antidepressiva-pilleglass, uten at moren har merket noe som helst, mens hun planlegger sitt eget smertefrie selvmord. Moren er i det hele tatt ikke særlig til stede - verken i sitt eget eller datterens liv - og hun er mer opptatt av å snakke med sine grønne planter enn menneskene hun har rundt seg. Familien anser Paloma som svært spesiell og eksentrisk, mens realiteten vel egentlig er at det er de andre familiemedlemmene det er noe galt med og ikke Paloma ... Utstyrt med et videokamera forsøker Paloma å samle inntrykkene rundt seg gjennom kameralinsen - til stor irritasjon for familiens øvrige medlemmer. Paloma skjønner også intuitivt at det bor mer i Reneé enn hva hun viser frem.

En dag flytter den elegante japaneren Kakuro Ozu inn i bygården - etter at en annen av beboerne har avgått ved døden. En tilfeldighet fører til at Kakuro oppdager Reneés interesse for russisk litteratur - i særdeleshet for "Anna Karenina" av Leo Tolstoj. Reneé røper seg nemlig ved å sitere den berømte åpningsreplikken i boka - "Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte." Og da han på toppen av det hele får innblikk i at Reneés katt heter Leo, skjønner han i grunnen "alt" - han har å gjøre med en meget kultivert kvinne! Selv har han to katter som "tilfeldigvis" heter Kitty og Levin - det samme som to av hovedpersonene i Tolstojs "Anna Karenina".

Reneé blir nærmest fra seg av fortvilelse da hun plutselig får en middagsinvitasjon fra Kakuro. Hva skal hun gjøre? Hun er fullstendig ute av trening mht. å date menn. Dessuten har hun ingenting å ha på seg. Og hva vil han egentlig med henne? Hun som er så stygg og tykk? Kakuro får imidlertid frem noe i henne som hun for lengst hadde glemt at hun var i besittelse av. Blant annet eleganse og kvinnelighet. Og deprimerte Paloma begynner også å blomstre etter at Kakuro har flyttet inn i bygården. Endelig et voksent menneske som faktisk ser henne ... Ekstraordinært begavet som hun faktisk er!

"Pinnsvinets eleganse" av Muriel Barbery er etter min oppfatning en nydelig bok! Mange har problemer med å akseptere Palomas rollefigur, idet de finner det vanskelig å tro på at en 11 åring kan være så oppvakt og fremmelig som hun er. Selv valgte jeg å forholde meg til rollefiguren, slik forfatteren har skapt henne. Hun er ingen A4 11-åring, men ekstraordinære unntak finnes jo - ikke bare i litteraturen og på film!

Det er en stund siden jeg leste boka som filmen er basert på, men ikke lenger enn at jeg godt husker handlingen og ser at filmen ikke er helt tro mot boka. Bl.a. kommer Kakuro tidligere inn i handlingen enn jeg husker fra boka, og han får sånn sett en mer sentral rolle i filmen enn hva han hadde i boka. Uten at det gjorde noe, bare så det er sagt. Det befriende med europeisk film er at når hovedrolleinnehaveren skal være grå og dratt, så er vedkommende grå og dratt. Jeg falt pladask for skuespillerne som er valgt ut til å spille rollene i denne filmen! De stemte veldig med mine egne bilder av personene. I Frankrike er det virkelig skarpe klasseskiller mellom fattige og rike, og handlingen må derfor forstås ut fra en slik setting. At Reneé som portnerske skulle takke ja til en middagsinvitasjon fra en av bygårdens rike beboere, er i hennes verden aldeles uhørt. Men så takker hun heldigvis ja likevel, og plutselig åpenbarer livets muligheter seg også for henne. Det er aldri for sent å takke ja til kjærligheten og livet! Men så er det tragisk nok kanskje likevel for sent ...

Jeg synes filmregissøren har lykkes godt med å gjenskape stemningen fra boka. En del aspekter har det like fullt vært vanskelig å gjenskape i en film - som alle de skarpsindige filosofiske betraktningene underveis i boka. Men så har filmen på sin side noen fortrinn som en bok sjelden har - gjennom alle de visuelle inntrykkene. Alt i alt synes jeg filmen fortjener terningkast fem!

Paloma

Reneé og katten Leo

Kakuro har bedt Reneé på restaurant

Et helt spesielt forhold oppstår mellom Reneé og Paloma

"Saras nøkkel" (Regissør: Gilles Paquet-Brenner)

Sterkt om deportasjon av jøder fra Paris i 1942


Innspilt: 2010
Originaltittel: Elle s'appelait Sarah
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Kristin Scott Thomas (Julia Jarmond), Mélusine Mayance (Sarah Starzynski), Niels Arestrup (Jules Dufaure), Frédéric Pierrot (Bertrand Tezac), Michael Duchaussoy (Edouard Tezac)
Spilletid: 106 min.
Basert på Tatiana de Rosnays bok med samme navn

I juli 1942 ble tusenvis av jøder deportert fra Paris til Hitlers konsentrasjonsleire. Før selve transporten ble de internert på sykkelvelodromen Vel' d'Hiv under helt umenneskelige forhold rent sanitært og hygienisk. "Saras nøkkel" er historien om hva som skjedde med én av alle de jødiske familiene som ble arrestert, splittet, deportert og tilintetgjort - utelukkende fordi de hadde feil rase ...

Rett før arrestasjonen av tiårige Sara Starzynski og hennes familie, gjemte Sara lillebroren i et skap i leiligheten deres. For sikkerhets skyld låste hun skapet - overbevist på at hun ville komme tilbake etter kun få timer. Slik gikk det imidlertid ikke. I mellomtiden ble leiligheten stående tom i over en måned, før en annen fransk familie flyttet inn. I begynnelsen skjønte de lite av hvorfor leiligheten var fylt med en ubeskrivelig stank - inntil lille Sara, som hadde lykkes å rømme fra en annen midlertidig interneringsleir, vendte tilbake. Sara overlevde Holocaust takket være noen snille bønder som tok seg av henne under og etter andre verdenskrig. Da hun ble voksen, reiste hun til USA og etter en stund opphørte all kontakt mellom henne og hennes franske fosterfamilie.

I forbindelse med minnedagen for den forferdelige tragedien i juli 1942, jobber journalisten Julia Jarmond med å grave i fortiden. Ved en tilfeldighet oppdager hun at hennes manns familieleilighet som de er i ferd med å pusse opp og snart skal flytte inn i, var eid av en jødisk familie - nærmere bestemt Saras familie. Ikke bare sjokkeres hun av historien som sådan. Hun sjokkeres kanskje mest av alt over sin egen svigerfamilies angst for at denne historien skal komme frem ... Og hun brenner etter å finne ut hvor det ble av Sara til slutt.

Kristin Scott Thomas har spilt i en rekke storfilmer - i den senere tid fortrinnsvis i franske filmer som "Leaving" og "Jeg har elsket deg så lenge". Aller mest kjent er hun nok likevel for sine roller i "Den engelske pasienten" og "Fire bryllup og en gravferd", mens jeg kanskje har satt mest pris på henne i Polanskis mesterlige film "Bitter Moon". Også i "Saras nøkkel" er hun glitrende i rollen som journalisten Julia Jarmond. Jeg har lenge gledet meg til å se denne filmen, og rakk aldri å få den med meg mens den gikk på kino. Boka gjorde et sterkt inntrykk på meg, og selv om jeg kjente historien på bakgrunn av boka, ble jeg ikke skuffet over filmen. Hvis jeg likevel skal nevne noe som trakk litt ned, må det være det noe overdrevne, melodramatiske skuespilleriet til han som spilte Saras sønn (Aidan Quinn). Det ble lite troverdig. Vekslingen mellom fortid og nåtid fungerte fint i filmen - nesten bedre enn i boka pga. det visuelle. Med tanke på viktigheten av å lære av historien, slik at den ikke gjentas, er det helt essensielt at slike bøker og filmer lages fremdeles! En annen og faktisk enda bedre film som nylig er laget på bakgrunn av den samme hendelsen - dvs. deportasjon av jøder fra Paris i juli 1942 - er "Utryddelsen". Både denne filmen og boka "Saras nøkkel" er omtalt i min blogg. Jeg synes filmen "Saras nøkkel" fortjener terningkast fem. 

Familien Starzynski rett før den splittes

Sara og en annen jente flykter fra interneringsleiren

Journalisten Julia Jarmond har nettopp oppdaget hvem som har bodd

i leiligheten hun og mannen snart skal flytte inn i

Ketil Bjørnstad: "Dager og netter i Paris"

Et "must" for alle Paris-elskere!

Utgitt: 2002
Innspilt: 2004
Oppleser: Ketil Bjørnstad

Forlag: Lydbokforlaget

Spilletid: 3 t 34 min.

I boka "Dager og netter i Paris" møter i første rekke Ketil Bjørnstads Paris - slik han opplevde byen første gang han kom dit i 1969, og frem til tidspunktet da boka ble skrevet. Selv har han bodd i byen i to sammenhengende år, og dette har gitt ham inngående kunnskaper til mye av Paris´café- og natteliv.

Mens han vandrer rundt i Paris´ gater og smug, forteller han om tidligere tiders forfattere som har elsket - og for den saks skyld hatet - Paris i uminnelige tider. Ikke bare kjente franske forfattere som f.eks. Camus (som egentlig var fra Algerie), Baudelaire, Simon de Bevoir, Jean Paul Sartre, Dreyfuss etc., men også norske kunstnere som Munch, Oda Krogh og øvrige Christiania-bohemere har trykket denne byen til sitt hjerte. Ketil Bjørnstad kan endog fortelle om hvilke caféer de vanket på, og som lever i beste velgående den dag i dag. Og han kan også fortelle om hvilke caféer kjente mesterverk ble til. Selv lot Bjørnstad seg i sin tid inspirere til å skrive sin fantastiske biografi om Oda Krogh nettopp i denne verdensmetropolen. Og ikke få av hans bøker har spor etter hans Paris-opphold og - fascinasjon.

Morsomst fant jeg Bjørnstads utlegninger om snobberiet i Paris, hvor hovmestrene ikke går av veien for å mobbe gjester som ikke har skjønt kodene, men som gjør det på en så utsøkt elegant måte at det som regel går høyt over hodet på gjestene, som tolker smil og gester som vennlighet ... i sin naivitet ...

Dette er en bok jeg kommer til å lese - eller rettere sagt: høre - flere ganger! Neste gang skal jeg ha reiseguiden min og et Paris-kart foran meg mens jeg hører på lydboka, slik at jeg kan gjøre notater underveis. Mange av stedene Bjørnstad nevner har jeg nemlig lyst til å få med meg på mitt neste Paris-besøk. Bjørnstad skriver så godt, så elegant og så ærlig om sine egne opplevelser at denne boka gikk rett hjem hos meg. Her blir det terningkast fem!

Ketil Bjørnstad

"Veronikas to liv" (Regissør: Krzysztof Kieslowski)

En studie i estetikkens kunst


Innspilt: 1991
Originaltittel: La double vie de Véronique
Nasjonalitet: Polen, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Irène Jacob (Weronika og Veronique), Philippe Volter (Alexandre Fabbri), Wladyslaw Kowalski (Weronikas far), Halina Grysglaszewska (Weronikas tante), Jerzy Gudejko (Antek), Aleksander Bardini (orkesterlederen), Guillaume De Tonquédec (Serge)
Spilletid: 94 min.

Denne prisbelønte filmen har jeg sett et utall ganger siden den kom i 1991. Den er så utsøkt vakker, musikken er så skjønn og historien er nærmest overjordisk mystisk. Jeg blir rett og slett aldri ferdig med den.

Weronika bor i Warszawa sammen med sin far. Hun har nylig avsluttet eksamen artium på musikklinjen med klaver som sin spesialitet. Helt siden hun var liten har hun hatt en underlig følelse av ikke å være alene. Når hun forsøker å forklare dette for sin far, skjønner han henne ikke. "Selvfølgelig er du ikke alene!" sier han kjærlig. Men det er ikke bare dette det handler om for Weronika ...

Weronika reiser til Krakow for å besøke sin tante, og lar en nokså slukøret kjæreste - Antek - bli igjen i Warszawa. Under oppholdet ringer hun ham ikke. Under en demonstrasjon mot det kommunistiske regimet får Weronika plutselig øye på en buss full av ungdommer, som kjører av sted. Inne i bussen sitter det en ung kvinne som er prikk lik henne selv. Denne kvinnen knipser bilder av det som skjer utenfor bussen, men enser åpenbart ikke Weronika. Hun blir nærmest paralysert av synet.

Weronikas helse er ikke den beste. Gang på gang blir vi vitne til at det er noe i veien med hjertet hennes. Som om det vil briste dersom hun utsetter seg for alt for store påkjenninger.

Nokså tilfeldig blir det oppdaget at Weronika har en meget spesiell sangstemme, og hun blir tatt opp i et kor som øver til en konsert. Under konserten dør hun ... Hun faller sammen mens hun synger solo.

Scenen skifter til Paris, og her befinner dobbeltgjengeren Veronique seg i kjærestens favntak. Hun rammes av en akutt sorg hun ikke skjønner hvor kommer fra. Senere blir vi vitne til at hun har vært til en kardiologisk undersøkelse og helt plutselig bestemmer seg for å slutte å synge - til hennes sanglærers store forargelse.

I forbindelse med sitt yrke som musikklærer treffer Veronique dukkemakeren og barnebokforfatteren Alexandre Fabbri. Hun forelsker seg nokså hjelpeløst i ham, uten å ane hvordan hun skal komme i kontakt med ham igjen. Så følger en periode hvor hun opplever mystiske ting. En anonym telefonoppringing, en konvolutt med noen skolisser, senere en konvolutt til med en sigareske og til slutt en konvolutt med kassett. Når hun hører på kassetten skjønner Veronique at lydene på den er en gåte, hvor oppgaven består i å finne stedet hvor hun vil få treffe Alexandre ...

Dette blir opptakten til en merkelig romanse, hvor det er betimelig å stille en rekke spørsmål. Hva vet Alexandre om hennes dobbeltgjenger? Hvorfor har han ivret etter å treffe Veronique? Og når det hele kuliminerer i at han planlegger å lage et dukketeaterstykke om de to Veronikaene, så er det virkelig ikke godt å si hva dette egentlig betyr ...

Filmen har en magisk tiltrekningskraft på meg den dag i dag. Jeg blir aldri riktig klok på filmens slutt. Ellers er hele filmen en sann nytelse i estetikkens kunst. Bildene som flimrer over skjermen underveis, musikken og vakre Iréne Jacob - så estetisk nydelig at det representerer stor kunst! Dette er og blir en av mine store favorittfilmer som fortjener terningkast seks! En av filmens store musikalske høydepunkter finner du for øvrig her.

Dette er min klare favoritt blant de filmene jeg har sett av Kieslowski.

Polske Weronika

Franske Veronique

Veronique og Alexandre

"The Tourist" (Regissør: Florian Henckel von Donnersmarck)

Syltynt og sjarmløst plott i vakre omgivelser


Innspilt: 2010
Originaltittel: The Tourist
Nasjonalitet: Frankrike, Italia og USA
Genre. Thriller
Skuespillere: Johnny Depp, Angelina Jolie, Paul Bettany, Rufus Sewell, Timothy Dalton, Ralf Moeller, Raoul Bova, Alessio Boni
Spilletid: 103 min.

Jeg hadde store forventninger til denne filmen fordi nettopp Johnny Depp og Angelina Jolie spiller hovedrollene. Men jeg ble dessverre veldig, veldig skuffet! I det følgende skal jeg forsøke å forklare hvorfor. Men aller først et lite handlingsresymé ...

I filmen åpningsscene befinner vi oss i Paris. Den nesten overjordisk vakre Elise (Angelina Jolie) setter seg ned på en café og får nokså snart et brev levert av et bud. Hun åpner brevet og der er det angitt hva hun skal gjøre. Før hun forlater caféen, brenner hun brevet.

Under hele denne scenen ser vi at hun er holdt under oppsikt. Det brennende brevet blir i hu og hast forsøkt reddet fra flammenes rov, og selv om det bare er aske igjen, klarer forfølgerne å rekonstruere brevet så pass at de skjønner at Elise skal ta et tog fra stasjonen Gare de Nord mot Venezia.

På toget ser hun seg tilsynelatende ut et tilfeldig "offer", hvor hun setter seg ned. Her kommer Frank (Johnny Depp) inn i bildet. Han er en amerikansk turist på vei mot Venezia. Han smigres over at denne vakre kvinnen setter seg ned hos nettopp ham, og faller der og da fullstendig pladask for Elise.

Vel fremme i Venezia treffer Frank igjen på Elise, som rett og slett bare geleider ham opp til sitt rom på noe som må være et av Venezias flotteste hotell. Utsikten fra hotellrommet er fantastisk! Lenger borte langs kanalen skimter de den berømte Rialtobrua. Frank overnatter på sofaen, og da han våkner neste dag har Elise forlatt hotellet. Og det går ikke lang tid før noen revolvermenn bryter seg inn på rommet og åpenbart vil ham til livs. Dette blir starten på en jakt på liv og død - i første rekke over takene på bygningene langs Canal Grande ... Hvem er Elise? Hva vil mennene som forfølger Frank? Og sist men ikke minst: hvem er egentlig Frank?

Plottet i filmen er syltynt. Jeg klarte heller aldri å tro på noen kjærlighet mellom Frank og Elise. Det gnistret aldri mellom dem. Angelina Jolie fremstilte Elise nærmest som en mimikkløs Barbiedukke. Joda, vakker som få, men dette alene tilførte ikke filmen noe som helst. Jeg har også sett Johnny Depp i mer glitrende roller enn dette. Det filmen imidlertid skal ha for er at handlingen foregår i de vakreste omgivelser man kan tenke seg! Spesielt scenene som er innspilt i Venezia, er nydelige og stemningsfulle. Venezia er ikke en spesielt stor by, og jeg har selv vært i denne byen flere ganger. Dermed kjente jeg meg godt igjen nær sagt uansett hvor filmparet beveget seg. Men på tross av Venezia, på tross av Paris, på tross av disse skuespillerne - filmen manglet rett og slett sjarme. Og jeg syntes aldri at den ble ordentlig spennende. Slutten sto overhode ikke til troende. Den var for billig, rett og slett! Her blir det terningkast tre.

DVD´en har for øvrig release den 22. juni 2011.

Elise og Frank møtes "tilfeldigvis" på toget fra Paris til Venezia

Irène Némirovsky: "Le Bal"

To flotte noveller med visse selvbiografiske trekk


Utgitt i Frankrike: 1930/1931
Utgitt i England: 2007
Originaltittel: "Le Bal" og "Les Mouches d`automne"
Oversatt fra fransk til engelsk: Sandra Smith
Forlag: Vintage Books
Antall sider: 106
Ingen av novellene er publisert på norsk

Novellesamlingen "Le Bal" inneholder to noveller; tittelnovellen "Le Bal" og "Snow in Automn". Begge ble utgitt mens forfatteren var i live.

I "Le Bal" møter vi familien Kampf som forbereder et ball i håp om å få innpass blant sosieteten i Paris.

Rosine giftet seg i sin tid med jøden Alfred Kampf mot sin families vilje. Sammen har de datteren Antoinette, som er 14 år. Mens alle andre tapte store familieformuer på børsen på slutten av 1920-tallet, klarte Alfred Kampf å tjene seg rik - bokstavelig talt på andres ulykke. Fra å ha vært en del av arbeiderklassen, jobber spesielt Rosine frenetisk med å klatre oppover på den sosiale rangstigen. Og et strålende ball er hva hun mener skal til.

Rosine er en meget forfengelig kvinne. Hun er ikke lenger ung, og hun plages av at hennes skjønnhet er i ferd med å falme. Mens hun planlegger ballet, funderer hun på om det vil være mulig for henne å skaffe seg en yngre og vital elsker, eller om det er for sent.

Datteren Antoinette er full av romantiske drømmer. Hun vil så gjerne delta på dette ballet. Moren ønsker imidlertid ikke at datteren skal være med, kanskje fordi hun er sjalu på hennes ungdom? Hun forholder seg ikke til at Antoinette er en gryende ung kvinne, og behandler henne som et lite barn. Og da Antoinette forsiktig forsøker å overtale moren til å la henne få lov til å være med likevel, blir hun overhøvlet av moren på verst tenkelige vis. Hun er virkelig ikke verdt noe som helst i morens øyne, og moren krenker henne på det groveste med sin munnbruk. Dermed skapes det et hat-forhold mellom datteren og moren, som skal vise seg å få fatale konsekvenser da kvelden hvor ballet skal finne sted opprinner ...

I "Snow in Automn" følger vi en russisk adelsfamilie som må flykte fra Moskva etter den russiske revolusjonen, fortrinnsvis sett gjennom tjenestepiken Tatianas øyne. Familien Karine havner til slutt i Paris, hvor de prøver å overleve etter å ha mistet hele familieformuen. Etter hvert forsvinner også selvrespekten og familien går sakte, men sikkert til grunne. Det forhold at de ikke gir slipp på fortiden, gjør dem nemlig lite i stand til å klare seg i sitt nye hjemland. Tatiana på sin side drømmer i grunnen bare om å få oppleve snø på høsten en siste gang ...

Disse to novellene er totalt forskjellige i sitt uttrykk. I "Le Bal" er det en dramaturgi som bygger seg opp gjennom hele novellen. Spenningen er til å ta og føle på, særlig etter hvert som katastrofen nærmer seg mot slutten. Jeg leste en gang at Irène Némirovsky hadde et svært vanskelig forhold til sin mor, og at hun i denne novellen på en måte tar en slags hevn over henne.

Novellen "Snow in Automn" beskriver mer en stemning, og med et veldig presist språk - hele tiden sett gjennom Tatianas skarpt observerende øyne - beskrives hvordan det er å være russisk flyktning i Paris, en gang rik og velstående og nå fattig. Jeg antar at det er mange selvbiografiske trekk i denne novellen, i og med at forfatteren selv kom som flyktning fra Kiev til Frankrike sammen med sin familie som en direkte følge av den russiske revolusjonen.

Novellen "Le Bal" har for øvrig mange fellestrekk med Némirovskys roman "David Golder", som også handler om en jødisk oppkomling-familie, og hvor personene i boka ikke akkurat fremstår som særlig sympatiske. I "Snow in Automn" kjenner jeg igjen en god del trekk fra romanen "Storm i juni", særlig den delen som handlet om de rikes tafatthet da krisen var et faktum.

Jeg likte denne lille novellesamlingen svært godt, og mener at "Le Bal" fortjener terningkast seks, mens "Snow in Automn" fortjener terningkast fem.

Bøker jeg har omtalt av samme forfatter tidligere i bloggen min (klikk på titlene, og kom direkte til aktuelle bokomtale):

1. David Golder (1929)
2. Hett blod (2008)
3. Sjelenes herre (1939)
4. Storm i juni (2004)
5. The Courilof Affair (1933)

Paris desember 2010

Jeg ønsker å dele noen inntrykk fra Paris, hvor jeg var i helga. ;-)

En tur innom Louvre hører som regel med når man er i Paris

Louvre

En sjarmerende butikk i Montmartre

Dette bildet hadde jeg fryktelig lyst til å ta med meg hjem 

Detalj fra Montmartre

Flotte, julepyntede butikker

Sacre Coeur

Et besøk innom en bokhandel var selvsagt et "must"!

Vakre Sainte Chapelle

Tre av Sainte Chapelles i alt 15 glassmalerier

Inne på La Fayette (klaustrofobisk!)

La Fayette

Moulin Rouge

Inne på Les Halles

Montmartre