Vigdis Hjorth: "Arv og miljø"

En av høstens sterkeste bøker?

Vigdis Hjorth (f. 1959) debuterte som forfatter i 1983 og har siden utgitt ytterligere 27 bøker - fortrinnsvis innenfor romansjangeren. Jeg har tidligere omtalt fem av hennes bøker på bloggen min. I årenes løp har hun blitt en forfatter jeg regner med.

Hjorths siste roman "Arv og miljø" ankom heimen før debatten om etikken i litteraturen (utløst av spørsmålet om utlevering av familiemedlemmer) nådde avisspaltene for alvor. En stund ble jeg sittende litt på gjerdet i forhold til egen lesning av boka, men kanskje handlet det aller mest om altfor lite tid til å lese når jeg tenker nøyere etter. I en av mine boksirkler ble det for knapt en ukes tid siden bestemt at vi skulle samlese denne boka. Boka ble utlest i løpet av få dager. For maken til bok! Jeg kan uten videre slutte meg til alle som mener at dette må være Vigdis Hjorths aller beste bok hittil!

Dette er et stykke på vei en spoiler - dermed er du advart!

I bokas åpningsscene har faren vært død i fem måneder. I ukene før dødsfallet eskalerte et familiedrama utløst av at foreldrene ønsket å forfordele sine de to yngste barna, Astrid og Åsa, med to hytter på Hvaler. Bokas jeg-person Bergljot og broren Bård er tilbudt smuler i form av latterlig lave verditakster. Bergljot, som for 23 år siden brøt med familien og ikke har brydd seg om å arve i det hele tatt, er likevel sterkt indignert på brorens vegne. Bård kunne nemlig tenke seg å arve en halv hytte på Hvaler ... Det kunne vel egentlig også Bergljot tenke seg, egentlig ... Men aller helst uten selskap av mor og far ... 

Søsknenes mor er sterkt avhengig av far. En gang elsket hun en annen, men hadde ikke mot til å bryte ut av ekteskapet. Hele denne historien har hun belastet sin eldste datter med mens de fremdeles hadde kontakt. Vi blir kjent med en mor som hele tiden setter seg selv i fokus, og hun har særlig ett sterkt virkemiddel: Når livet blir for tungt å bære, forsøker hun å ta livet av seg. Hun sørger riktignok alltid for å bli reddet i tide, og slik gir hun alle en støkk og får dem til å tenke på at de burde gjøre mer som hun ønsker. 

"Hun tok telefonen hviskende. Vent litt, sa hun, det skurret i bakgrunnen som om hun var i et rom med elektriske apparater. Vent litt, gjentok hun, stadig hviskende, jeg ventet. Jeg er på Diakonhjemmet, sa hun, jeg hørte stemmen bedre, summingen var borte. Det er mor, sa hun. Men det har gått bra. Hun er utenfor fare. 

Overdose, sa hun, mor tok en overdose i natt, men det har gått bra, hun er bare veldig sliten". (side 8-9)

Den som får skylden for selvmordsforsøket er Bård, som laget et helvete da han fikk høre at Hvaler-hyttene var overført til Astrid og Åsa. 

Etter hvert som familiekonflikten utvikler seg, følger vi Bergljots tanker, som nærmest fremstår som en stream of consciousness idet vi tas med inn i dypet av hennes følelsesliv og indre tankeunivers. Slik det gjerne blir når hendelser traumatiserer oss, gnager de samme tankene i hodet hennes, om og om igjen. Gang på gang opplever hun at særlig Astrid - for Åsa har kuttet henne ut for mange år siden - dytter henne inn i en slemmerolle, slik at familien om og om igjen skal få bekreftet hvor fæl hun er. Hvordan kan hun avvise moren sin, som er så syk? Og så nå, da hun nesten døde ... 

Bergljot skriver til søstrene. Hun er både lei seg, sint og forbannet. Ikke bare forsøker foreldrene å forfordele to av de fire barna, men søstrene har i tillegg lagt skylden for morens overdose på Bård. Samtidig gikk de selv rundt på Diakonhjemmet og "tok seg godt ut som omsorgspersoner".

"Jeg roet meg, tok et glass vin og fortsatte med at i en av mine siste samtaler med Astrid hadde hun hatt en refleksjon om hvorvidt Bård kunne være sjalu på henne og Åsa. Nei, vi var ikke sjalu, skrev jeg, men vi hadde hatt en veldig annerledes oppvekst enn dem, hadde hatt en annen erfaring med mor og far enn dem. De hadde begge utdannelser som la vekt på rettigheter og likhet for loven, å se begge sider av en sak, og at de nå ikke viste noen vilje til å forstå hvordan Bård og jeg opplevde situasjonen, var nedslående. Så la jeg til: At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg." (side 75)

Historien hennes - elefanten i rommet - snakkes det ikke om, det som er grunnen til at hun har brutt med begge foreldrene ... Bergljot føler det som om historien hennes ikke finnes. 

Familiehemmelighetene ligger der hele tiden, mens foreldrene, Astrid og Åsa later som om disse ikke finnes. Her legges det mye jobb i å sikre at familiefasaden er plettfri, at illusjonen om den lykkelige familien opprettholdes. Det er imidlertid belastende at kontakten med de eldste barna er så godt som fraværende, for hva skal de si når andre spør etter Bergljot og Bård? Familien løser dette på sin måte ved å legge alt på Bergljot. Faren mener at hun er psykopat, moren at hun ikke er etterrettelig og søsknene at hun kun søker oppmerksomhet ... Slik raderes hun ut av kartet. Samtidig bebreider de Bergljot for at hun ikke bare kan komme tilbake igjen, legge alt det andre bak seg. Mens Bergljot føler at det er et være eller ikke være for hennes integritet. Hun kan ikke gå inn i rollen som den umælende datteren og late som ingenting. At hun og broren, som også har sin historie med foreldrene, etter en barndom med vesentlig mindre omsorg enn de to yngre søsknene, skal straffes ved å få mindre arv, kan de ikke finne seg i. 

I og med at boka er så mye omtalt i media, røper jeg neppe for mye når jeg sier at familiehemmelighetene som berører Bergljot handler om incest. Denne boka inneholder dermed en meget sterk historie om hva som skjer i en familie med en slik familiehemmelighet, og hvor alle gjør sitt til at dette skal forbli en hemmelighet som det ikke snakkes om. Bergljot reflekterer over den danske filmen "Festen", der det likevel går godt til slutt etter at farens overgrep overfor sønnene avsløres. Hun mener at dette er feil. I virkeligheten går familier i stykker når incest avsløres. Det er gjerne offeret som ekskluderes fra resten av familien. Når ord står mot ord, er det bare bevisene som teller. Men hvilke beviser er det mulig å fremskaffe 50 år senere? Du skulle gått til politiet, mener moren. Men når ikke en gang moren lyttet til henne, hvordan kunne et barn i alderen 5-7 år komme seg til politiet på egen hånd? Nei, da er det mye enklere å tenke at Bergljot gjør dette "bare for å få oppmerksomhet" ... 

Hvordan kunne moren se en annen vei? Hvordan kunne hun bli i et ekteskap vel vitende om at ektemannen har forgrepet seg på et av hennes barn? Fornektelse er den eneste farbare vei, viser det seg. Samtidig blir vi vitne til en mor som det hefter noe alvorlig ved. Narsissisme? I alle fall ligner det veldig. For moren setter alltid seg selv i fokus, og en gang er hun til og med villig til å ville høre på datteren og hennes historie, fordi det tilfeldigvis kunne tjene hennes egen sak. Morens selvopptatthet er grenseløs, men hun skjønner det ikke selv - heller ikke hvilke konsekvenser handlingene hennes har på andre mennesker. Hun er simpelthen ute av stand til å ta andres perspektiver. Og for Bergljot som ikke blir trodd eller tatt på alvor, handler det til slutt om at de andre kanskje har rett? Er hun paranoid? Er hun gal? Kanskje hun har drømt alt sammen? 

"Og sånn vil Astrid, Åsa og mor at det skal se ut, leste jeg, men så finnes altså disse to andre, brysomme barna som forstyrrer bildet. De er ikke-søte, ikke-hyggelige, av natur? Eller finnes det en grunn til at de to eldste av mors og fars fire barn ikke har frekventert Bråteveien og Hvaler på den samme måten som de to yngste?

Fy, sa mor, fy for skam, sa mor.

Forsoning, må min søster Astrid vite, holdt jeg fram, som jobber med menneskerettigheter, sa jeg, kan bare skje når alle parter i en konflikt får lagt fram sin historie, og at historien ikke foreldes, burde hun også vite, som har jobbet med konflikten på Balkan. Men senest i forgårs sa Astrid til meg at hun ikke kunne forstå at Bård som snart er seksti år, ikke kunne legge barndommen bak seg, helt uten forståelse for at hans historie, hans barndom finnes i hans kropp som livshistorie, hans egen, den eneste.

Fy, sa mor, for noe tull, sa mor, for noen løgner!" (side 196-197)

Og så på side 251:

"Jeg drømte at jeg var i mine barndomstrakter, jeg gikk sammen med mor nedover Eiketunet og ville forklare henne hvor mye jeg hadde å bale med, hvor mye jeg strevde, men hun hørte ikke, ville ikke høre, ville ikke skjønne, snakket bare om sine egne ting, og jeg tenkte: Nå må jeg flytte hjemmefra. Og så, like etter: Men det kan jeg jo ikke, jeg er bare fem år." 

På et tidspunkt i livet bestemte Bergljot seg for å gå i terapi. Hun fortalte dette til foreldrene, hvorpå faren utbrøt at hun skulle da vel ikke gå i terapi! Som om det var maktpåliggende å forhindre at fortidens ugjerninger skulle stige opp til overflaten ... Bergljot kunne heller ofres, deres eldste datter kunne heller gå til grunne ... enn å få den hjelpen hun trengte for å bearbeide det som tross alt hadde funnet sted. Så destruktivt er mønsteret i en familie der grenser er overskredet, der alt handler om å redde sitt eget skinn, der det dypest sett handler om hvem som skal overleve ... 

Det er klart at en bok som dette går rett hjem hos de aller fleste lesere! Og det handler ikke om at man må ha vært utsatt for incest eller hatt dette på nært hold for å få utbytte av en bok som "Arv og miljø". De fleste familier har et eller annet ved seg ("selv i de beste familier"), og jeg tenker at mekanismene er de samme overalt. Ja, mekanismene er også universelle i enhver konflikt. Hvem vinner kampen om sannheten? Dersom drittsekkene klarer å få ofrene til å fremstå som de egentlig skyldige, slipper de selv å stå til ansvar for det de har gjort. Ikke bare det: de vinner også all sympatien fra omgivelsene, mens det stakkars offeret blir dobbelt-taper. Og de som går lengst i dette spillet, kommer lengst fordi de kun har fokus på egne behov og mangler evnen til å ta andres perspektiv. Formelen er en klassiker. Sånn sett kunne denne boka handlet om alt annet enn incest, men nettopp fordi den handler om incest, blir historien selvsagt ekstraordinært sterk. Dette gjør det hele meget eksistensielt, fordi det ikke finnes verre svik i relasjonen mellom barn og foreldre enn incest.

Vigdis Hjorth er en fantastisk forfatter, som går så dypt, så dypt inn i psyken til Bergljot, og som i et skarpt og presist språk setter fingeren på alle vondtene i en dysfunksjonell familie. Boka har allerede rukket å vinne Bokhandlerprisen, og hun er nominert til P2-lytternes romanpris. Jeg tipper at hun kommer til å gjøre det skarpt i flere konkurranser, og det i en bokhøst med et mangfold av sterke norske bokutgivelser! 

Andre bloggere som har skrevet om romanen er Groskro´s Verden, Tine sin blogg, Med bok og palett, Artemisias Verden, Ellikken, Reading Randi og Moshonista. Dessuten har VG ("En fryd å lese"),  NRK ("Glitrende Hjorth"), Dagsavisen ("Dissekerer arvesynden") og Klassekampen ("Meningens lys"). I tillegg har det vært en rekke debattinnlegg om boka, men som jeg må innrømme at jeg egentlig opplevde som uinteressante. Særlig etter å ha hørt Vigdis Hjorth snakke om boka i et Podcast på forlagets nettsider, der hun uttaler at hun er mer opptatt av tematikk enn i å legge mye energi i å finne et annet rom å fortelle sin historie i, hvor det ikke så lett kan trekkes paralleller til eget levd liv. Boka handler ikke om henne, men det er klart at hennes eget levde liv påvirker hva hun er opptatt av å skrive om. Hun tror at alle forfattere henter mye fra sitt eget liv når de skriver bøker. Det gjør også hun, uten at det dermed handler om selvbiografi. Mye falt på plass for meg etter at jeg hadde hørt dette. 

Jeg anbefaler denne romanen sterkt! Dersom du er glad i å lese, kommer du ganske enkelt ikke utenom denne boka!

Utgitt: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 343
ISBN: 978-82-02-53240-6
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget

Vigdis Hjorth (Foto: Kjell Ruben)

Tore Renberg: "Du er så lys"

Et sterkt hverdagsdrama med solid psykologisk forankring!

Tore Renberg (f. 1972) er en forfatter jeg har fulgt i tykt og tynt gjennom en årrekke. Det er alltid knyttet stor spenning til hans bokutgivelser! 

I et par år har jeg gått og ventet på den siste boka i det som er planlagt som en trilogi om Hillevåg-gjengen. Denne dysfunksjonelle, småkriminelle gjengen av mennesker som lever på siden av samfunnet, og som tross sine begrensninger innretter seg så godt de kan - mot alle odds, mot samfunnets moralkodekser, mot ... det aller meste. "Vi ses i morgen" kom ut i 2013, mens "Angrep fra alle kanter" kom ut i 2014. (Linkene peker til mine bokomtaler.)

Så ble det ingen oppfølger av Hillevåg-serien denne gangen, men en helt ny og enkeltstående roman fra Renbergs side. Tematikken er i bunn og grunn den samme som i alle hans bøker. Psykisk sykdom går gjennom forfatterskapet hans som en rød tråd. Bøkene hans er alltid befolket av mennesker som ikke får til det vanlige livet, som strever og sliter. Og det går ikke alltid så bra til slutt. 

Fortellergrepet i "Du er så lys" er et frempek. Gjennom så og si hele boka kommer det antydninger om at noe forferdelig har skjedd. Fortelleren vet det, mens vi lesere holdes i spenning nesten til siste side. 

"Han kom hardt inn i livet vårt, det er slik eg tenker på det. Det var ikkje greitt, alt i alt, det har skapt mykje uro og like mykje vondt, og vi står mørkare igjen, ikkje lysare, sidan det heile begynte." (side 9)

Jørgen og Vibeke har nylig opplevd en ødeleggende skilsmisse i nabohuset. Familien Hogne bodde i Hogne-huset, og der gikk de sakte, men sikkert til grunne - inntil skilsmissen var et faktum. Huset er nå solgt, og inn flytter Steinar, kona Liv Merete og sønnen deres. Steinar har fått jobb som fastlege i den lille bygda. 

På alle arenaer hvor Steinar kommer, virker det som om han tar hele rommet. Det er et eget lys rundt ham. "Han var eit av desse vakne menneska som spreidde latter rundt seg og ei kjensle av at alt kunne hende. Du fekk liksom trong til å gjere noko etter at du hadde vore i lag med han. Måle ein vegg, grave ei grøft, ta i eit tak."

Hva er det med Steinar? Jørgen, bokas jeg-person, dras mellom følelser av nysgjerrighet, beundring, misunnelse og sjalusi. Selv er Jørgen en ganske alminnelig fyr. Selvtilliten er ikke helt på topp, og noen ganger forstyrres tankene hans av frykten for at kona hans skal synes han ikke duger, at han ikke er en god nok far, at han ikke holder mål. Kona er en driftig dame, mens han selv er nokså treg av seg. Steinar feier ham av banen på alle vis, og setter ham enda mer i skyggen enn han kanskje følte seg fra før av. Samtidig kan han ikke la være å bli fascinert av ham. Likevel er det denne miksen i følelser som får ham til å være på vakt overfor Steinar. Er han så perfekt som han virker som? Alle tegn til det motsatte får et enormt fokus i Steinars hode, hvor han spekulerer på hva som befinner seg bak fasaden. Dette forsterkes ved at Steinars kone er en diffus person i bakgrunnen, en de aldri helt får taket på.

Jørgen er fotballentusiast på sin hals og underdog-laget West Ham - eller Hammers - er favorittlaget hans. Han og kameraten drar jevnlig til London for å se viktige kamper, og en slik tur står på programmet. Men så blir kameraten syk, og plutselig befinner Jørgen seg i en situasjon der Steinar har tilbudt seg å bli med. Det er vel og greit at naboen er en hyggelig kar, men Jørgen føler seg invadert. De to reiser av gårde, og det skal vise seg at de får en nokså underlig helg sammen. De deler hotellrom, og ikke bare forsvinner Steinar mens den viktige kampen pågår - selve grunnen til at de i det hele tatt er i London - men han er også oppe om nettene og har et underlig uttrykk i ansiktet sitt. Etter denne turen blir ingenting det samme. 

Det er et hull i hekken mellom Jørgen og Vibekes hage og Hogne-huset. Gjennom dette hullet dukker Steinar opp i en barnebursdag hvor han ikke er invitert. Han har med seg kake og presang til sønnen deres, og det er i og for seg hyggelig. Han gjør for så vidt heller ikke noe galt, men han tar for stor plass og er dessuten ikke invitert ... En scene som alle som har opplevd invaderende nye naboer kjenner seg igjen i - der det fort kan bli too much og en smule grenseløst ... Da Steinar at på til inviterer den yngste sønnen deres på hyttetur, uten at de føler at de kan si nei, kulminerer det hele i en følelse av å ha mistet all kontroll ... 

Jeg skal ikke røpe mer av selve handlingen, som er thrilleraktig så det holder - særlig fordi vi jo vet at noe forferdelig kommer til å skje, bare ikke hva. Frykten ligger der hele tiden. Den forsterkes også av grusomme hendelser på Jørgens arbeidsplass, der han jobber som miljøterapeut med vanskeligstilt ungdom. 

Hva vet vi egentlig om andre mennesker? Vi tolker og antar og tror, inntil vi er overbevist om at vi sitter med fasiten og har skjønt alt. Det Tore Renberg får frem i denne boka er hvor feil vi som oftest tar. Det handler om at når hjernen har kommet i et visst spor, er det utrolig vanskelig å komme ut av dette sporet. Alt som skjer blir tolket slik at kart og terreng skal stemme. Når noe annet skjer, som kunne ha fått oss til å tenke i alle fall litt annerledes, tvinger hjernen oss tilbake til det sporet der vi var, og alt ses i lys av dette. Den frykten vi kjenner på, eksisterer dermed egentlig bare i eget hode og har til syvende og sist ikke så mye med virkeligheten å gjøre. Det krever styrke, erfaring og innsikt i menneskesinnet for å klare å tenke mye bredere, og å holde flere alternative tolkninger åpne. Dette krever også omgivelser som utfordrer og som ikke ytterligere segmenterer "den ene vei", slik vi blir vitne til mellom Jørgen og kona, som krangler om hvem som har rett i vurderingene av de nye naboene. På et dypere psykologisk plan er det nettopp dette som er tematikken i denne boka. Den får oss til å tenke, og forhåpentligvis vil leserne sitte igjen med en større grad av ydmykhet overfor andre mennesker som man allerede har dømt nord og ned. I denne boka får vi nemlig vite den egentlige historien om Steinar, mens vi i det virkelige liv sjelden eller aldri får denne muligheten. Og dermed fortsetter vi bare i vårt eget tolkningsspor, som ofte er preget av følelser og følelser alene, helt til disse ikke står helt i forhold til den utløsende årsaken. 

Jeg har fått med meg at noen lesere har ment at det var for mange løse tråder på slutten som ikke ble nøstet sammen, mens andre har kritisert at slutten er for overtydelig og at Renberg ødelegger boka ved å servere alt på et fat på slutten. Det er jo nettopp det han gjør: han serverer alle forklaringene på slutten og lar oss ikke sitte igjen med et eneste spørsmål. Ikke annet enn at i alle fall jeg undret meg over hvor skråsikre mange av oss er på at vi har hele bildet, mens det til syvende og sist viser seg at det er langt flere nyanser og at vi til og med skivebommer fullstendig dersom vi ikke er åpne nok for at vi kan ta feil. Særlig når vi har stivnet i en følelse, og tolker alt i lys av denne følelsen. Da mister vi gangsynet, og får ikke øye på noe annet enn det som bekrefter vårt eget virkelighetsbilde. Vanligvis liker jeg ikke at forfattere serverer hele løsningen, og kanskje kunne Renberg ha latt noe mer henge i løse luften, overlatt til leserens fantasi? Jeg vet ikke helt. Kanskje kommer svaret til meg når jeg har fått mer avstand til boka. 

Tore Renberg skriver på nynorsk denne gangen. Det burde han gjøre oftere! På et vis ble romanens litterære kvaliteter løftet nettopp fordi den er skrevet på nynorsk. Fortellergrepet i boka, med et frempek som er tatt ut i sin ytterste konsekvens, gjorde at spenningen steg og steg, inntil vi fikk vite alt. Det er lenge siden jeg har lest ut en bok i løpet av et døgn, men her klarte jeg ikke å slutte. Det gikk ut over nattesøvnen, jeg holdt på å ikke komme meg av bussen i tide et par ganger, og jeg ble gående og lese på gata ... Et sterkt hverdagsdrama med solid psykologisk forankring! Jeg anbefaler denne boka sterkt! Dersom det ikke hadde vært for at jeg fikk papirutgaven i gave, ville jeg ha hørt denne som lydbok. Tore Renberg leser selv, og det er alltid en opplevelse i seg selv. 

Andre som har skrevet om boka er BokBloggBerit (hun ga terningkast seks), Dagsavisen (Tore Renberg har skrive ei spanande bok. Og konklusjonen hans er det vanskeleg å finne feil med. Kva veit vi vel eigentleg om medmenneska våre? Eller om korleis andre ser oss? Fint lite.), Aftenposten (Men er det virkelig det de ser? Eller ser de bare de forutsigbare og forstemmende fruktene av sin egen vanetenkning?), NRK (Men før vi kommer så langt har vi altså blitt utsatt for et romanangrep fra alle kanter - fra en forfatter som nå ikke bare fremstår som teknisk god, men også med noen innsikter om det å holde liv i en familie, i et bygdesamfunn, og om de mulighetene vi har – og ikke har til å gripe inn i andres liv.), VG (Og det er vel også hovedbudskapet med denne ujevne romanen: At selv den som skinner mest, kan ha det mørkt, uten at noen klarer å få øye på det.) og Tine sin blogg (Dette er Tore Renberg på sitt beste, han skriver godt og han leser godt. Det flater litt ut mot slutten, og delen med Steinars dagbok ble oppstykket og kjedelig.) Kleppanrova har også skrevet om boka.

Utgitt: 2016
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 268
ISBN: 978-82-495-1695-7
Jeg har fått boka i gave

Tore Renberg (Foto: Tommy Ellingsen)

Monica Isakstuen: "Vær snill med dyrene"

Rått om en skilsmisse

Monica Isakstuen (f. 1976) kom nylig ut med sin tredje roman - "Vær snill med dyrene". Hun debuterte med diktsamlingen "Sånn, borte" i 2008. Jeg har ikke lest noe av henne tidligere, og hadde derfor egentlig ingen spesielle forventninger da tilfeldigheter førte meg til denne boka. 

Bokas jeg-person heter Karen, og hun har datteren Anna sammen med mannen hun nettopp har valgt å forlate. De som elsket hverandre så høyt, men som ikke fikk det til ... "Vær snill med dyrene" handler først og fremst om tiden etter bruddet, og selv om vi får mange tilbakeblikk til fortiden, berøres ikke årsaken til bruddet i særlig grad. Handlingen snurrer rundt barnet, Anna, som "ble født under romjulssalget på Christiania GlasMagasin" ... Forfatteren trekker underveis en del paralleller til dyrenes verden, og dette setter menneskenes måte å forholde seg til sine avkom på i et perspektiv. Dette er også med på å forsterke bokas humoristiske undertone, som ligger der tross det veldige alvoret.

Allerede i løpet av de første setningene i boka skjønner vi at Karens mor er spesiell. Karen har nettopp født Anna, og moren er kun opptatt av noen julekuler hun har kjøpt til dem på salg da hun ankommer fødeavdelingen. 

"Hun hadde fremdeles kåpen på. Hun knipset forsiktig mot en av de røde kulene, ville vise oss hvordan den fanget opp lyset. Faren til Anna smilte. Praktfullt, sa han. Siden Anna ble født, hadde han satt i sirkulasjon adjektiver jeg ikke engang visste at han kjente til: vidunderlig, bedårende, sublimt, mirakuløst, himmelsk, overveldende, magnifikt. Moren min nikket. Det beste er, sa hun, at man kan bruke dem over vuggen hennes nå, og senere løsne dem fra pinnene når hun blir stor nok til å håndtere dem selv. Da kan hun og jeg pynte juletreet sammen. Om dere får plass til et tre, vel å merke." (side 9)

Dialogene mellom Karen og moren er preget av morens mange stikk, særlig etter at Karen flytter fra mannen sin. Moren har riktignok selv vært gjennom en skilsmisse, men den var "helt annerledes" enn Karens skilsmisse. Hun ble nemlig forlatt, mens Karen selv har valgt å gå. Karen har fra før av elendig samvittighet overfor datteren, og moren gjør sjelden noe annet enn å legge ytterligere stener til byrden. Dette kommer ikke minst frem i måten de begge ser på Karens far, han som en gang forlot moren. Faren som for alle andre enn moren faktisk var en fin fyr ...

"For alle andre enn moren min var han en uklandelig mann. Det gjorde henne fullstendig gal, hun sa at hun skulle ønske at de andre visste. Visste hva da, spurte jeg. Knusktørr ved til det rødglødende sinnet hennes." (min understrekning) (side 144)

Tankene Karen gjør seg og måten hun observerer det som skjer, er mildt lattervekkende samtidig som det rommer mye sårhet. Hun vil så gjerne gjøre det som er best for barnet, og må ta seg i det når hun drømmer om at barnet skal fortrekke henne og ikke faren. Ønsker hun virkelig at Anna ikke skal ha det bra når hun er hos pappaen sin? "Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den." Gjenkjennelig for de fleste som har vært gjennom en skilsmisse ... Også gjennom følelsen av å være med i en konkurranse man aldri har meldt seg på ... 

"Om Anna er et usikkert barn, en usikker tenåring, et usikkert voksent menneske, må jeg forsøke ikke å forakte henne. Jeg må forsøke å se noe annet i henne enn alt jeg synes likner på mitt eget. Det bor så mye mer der inne, må jeg si til meg selv. Dypene, hvelvene i henne. Helt andre dyp, helt andre hvelv enn mine. Jeg må huske at de finnes. Jeg må la henne få vite at jeg vet at hun er noe annet, at hun er mer. Jeg må tro på det. Jeg må ikke være redd." (side 81)

Ja, hva gjør en skilsmisse med et barn, tenker Karen. Hun engster seg for dette, og selv om tankene av og til er grumsete og også ekle, klarer hun likevel å innse hva som er best for barnet - selv om hun altså ønsker å vinne det som egentlig ikke er en konkurranse, men likevel ... 
L Hva var det som gjorde denne romanen så sterk for meg? For det var nettopp dét den var: sterk! Romanen er først og fremst svært godt skrevet, og observasjonene som beskrives i et meget presist språk er så dyptpløyende at det mange ganger gjorde vondt å lese. Særlig gjelder dette når vi kommer ordentlig dypt inn i Karens egoisme, der hun drømmer om å være den eneste foretrukkede i datterens liv. Innimellom måtte jeg også le, for det er ikke til å komme bort fra at en skilsmisse også har sine komiske og patetiske sider, særlig når man betrakter dette utenfra og med litt distanse. Man trenger ikke å ha opplevd en skilsmisse med barn involvert for å kjenne igjen mange av situasjonene. Det holder lenge å kjenne en del mennesker som har vært gjennom en skilsmisse, være gift eller samboende med en som har et samlivsbrudd bak seg eller å være et skilsmissebarn selv. Eller man kan som denne leser ha en fortid som mekler i barnefordelingssaker. Mange av situasjonene som et samlivsbrudd fremkaller, er universelle og dermed lett gjenkjennbare. Det samme gjelder selvmedlidenheten som mennesker i en skilsmissesituasjon svært ofte føler. Det er mer regelen enn unntaket. Akkurat dette får Monica Isakstuen svært godt frem. 

Noe av det jeg ellers synes det er viktig å trekke frem er at fortellingens form er original - i alle fall når vi snakker om romansjangeren. Noen ganger står det bare En setning i et kapittel, andre ganger et kort avsnitt. Sinne, avmakt, sorg, kjærlighet og besluttsomhet preger disse korte kapitlene, som har mye undertekst. Her er det rikelig med anledning til å tenke selv. Akkurat dette er viktig for meg. Jeg ønsker ikke å få alle svar og eventualiteter ferdig uttenkt fra forfatterens side. 

Det er en del sprang frem og tilbake i tid, men dette opplevde jeg som helt uproblematisk. Noen lesere synes at dette gjør historien litt rotete og forvirrende. Selv tenker jeg at forfatteren får frem hvor rotete og forvirrende et samlivsbrudd faktisk kan være. Dessuten får hun frem mange fasetter i det såkalte hellige moderskapet, hvor det lenge har vært opplest og vedtatt at mor alltid har barnets interesser fremst i hodet når viktige valg skal gjøres. Mor har ikke alltid det, dessverre ... Dette temaet belyses på en glitrende måte i boka, og det hele er gjort på en litterær måte, gjennom et skarpt observerende blikk og en like skarp penn. Noen ganger rått og brutalt, andre ganger ømt og kjærlig. Denne boka er virkelig god, og jeg er helt sikker på at svært mange kommer til å elske den når de bare oppdager den! Den er høyaktuell i en tid der skilsmisser og samlivsbrudd dessverre er så altfor vanlig. For hvor finnes den familie som ikke på et eller annet vis er berørt av tematikken?

Etter å ha lest "Vær snill med dyrene", føyer jeg enda et forfatterskap til listen over dem jeg må følge med på i fremtiden. 

(Bokbloggerne Beathe (5. oktober 2016) og Gro (3. oktober 2016) har også skrevet om denne boka. De er av en annen oppfatning enn meg, og har blant annet lagt vekt på at de ikke likte hovedpersonen og synes hun var for selvmedlidende. Men er ikke de fleste dét i en skilsmissesituasjon, og er det ikke nettopp dette forfatteren har fanget opp? Tenkte nå jeg ...

Ellikken og Reading Randi har også skrevet om boka (27. oktober 2017).

Utgitt: 2016
Forlag: Tiden
Antall sider: 208
ISBN: 978-82-10-05551-5
Forfatterens nettside
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Monica Isakstuen (Foto: Paal Audestad)

Sigurd Falkenberg Mikkelsen: "Arabisk høst - Korrespondentbrev 2011-2016"

Godt journalistisk arbeid om følgene av den arabiske våren!

Sigurd Falkenberg Mikkelsen (f. 1975) har vært Midtøsten-korrespondent for NRK i perioden 2011-2016. "Arabisk høst" inneholder et utvalg av hans korrespondentbrev i denne perioden. Han og hans familie flyttet til Kairo i 2011, og den gangen besto familien av tre medlemmer. Da de reiste hjem i 2016, var de blitt en familie på fire. 

I forordet gjør forfatteren et forsøk på å definere hva Midtøsten er. 

"Det er et område som omfatter kun mesteparten av den arabiske verden. Hele den sørvestlige delen av den afrikanske Middelhavskysten, Libyia, Algerie, Marokko og Tunisia, er kjent som Maghreb, mens områdene langs det østlige Middelhavet er kjent som Mashriq, der solen står opp, en idé som vi finner igjeni det latinske begrepet Levanten. Egypt ligger som vanlig midt imellom. Regionen omfatter Israel, men også Tyrkia, som er selvskreven i form av sin fortid som kolonimakt da det regjerte som Det ottomanske rike, men ikke geografisk selvskreven, siden en del av Tyrkia ligger i Europa. Iran er både nå og tidligere tett innvevd i den arabiske verden, men skiller seg ut, siden sjia-islam er statsreligion og det er et historisk fiendeforhold mellom arabere og persere. Muslimske land som Afghanistan og Pakistan har derimot mye tydeligere sentral- og sørasiatisk tilknytning, selv om de deler religion med størsteparten av landene i regionen. Nå som Sudan er delt i to, kunne man tenkt seg at den arabisktalende delen ble regnet med til Midtøsten, men som oftest legges den inn under Afrika sør for Sahara." (side 6-7)

Forfatterens formål med boka er å gi et bidrag til de dokumentariske vitnesbyrd som finnes om perioden etter at den arabiske våren var et faktum. Han medgir at de ikke er perfekte. Derimot er de personlige og sterkt preget av de voldsomme hendelsene han som NRK-korrespondent kom tett innpå i årene 2011-2016. Hvert av brevene har en innledning skrevet i ettertid, som setter dem i en større sammenheng. Brevene som sådan er ikke endret etter at de i sin tid ble publisert. Bokas tittel henspiller i følge forfatteren på den arabiske våren, og antyder at fokuset er på det som skjedde etterpå.

Den arabiske våren ble som kjent utløst ved at en grønnsaksselger i Tunisia - Mohamed Bouazizi- satte fyr på seg selv på slutten av 2010. Fortvilelse og avmakt lå bak. Dette ble starten på en kjedereaksjon som vi fremdeles ikke kjenner det endelige resultatet av. Det minner meg for øvrig om en bokanmeldelse der Adonis´ samtalebok "Vold og islam", som jeg selv har omtalt her på bloggen, ble kritisert. Bokanmelderen mente at Adonis var altfor kategorisk og negativ når han mente at den arabiske våren hadde feilet og er en katastrofe for folket. Dersom vi går tilbake til historiebøkene, ville dette også ha vært dommen fem-seks år etter den franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet. Men til slutt - helt til slutt - gikk verden videre, og det i en forbedret utgave av seg selv. Alt håp er med andre ord ikke ute, selv om det ser dystert ut akkurat nå ... 

Da forfatteren og hans familie ankom Kairo i august 2011, var det et drøyt halvår siden den arabiske våren for alvor eksploderte, og det var bare en måned siden det norske marerittet den 22. juli. Demonstrasjonene på Tahrir-plassen og avsetting av Hosni Mubarak var tilbakelagt, og i mellomtiden hadde Det muslimske brorskapet sittet med makten i Egypt etter demokratiske valg. I juni samme år demonstrerte folket på ny, og dette førte etter hvert til avsetting også av president Mohamed Morsi. Militæret overtok makten ved et kupp, og i dag er det Abdel Fattah al-Sisi som er president i Egypt. 

Flertallet av korrespondentbrevene er naturlig nok fra Kairo, men Mikkelsen var mye på farten i nabolandene på grunn av jobben som korrespondent. Han var blant annet i Tripoli i Libya like før Gadaffis fall (i begynnelsen av oktober 2011), og beskriver tilstanden i landet mens borgerkrigen raste. Takket være inngripen og hjelp fra Vesten gikk det nokså fort og greit å bli kvitt Gadaffi. Også i Syria hadde man håpet på hjelp fra Vesten på et tidligere stadium, men den hjelpen kom ikke. I stedet oppsto en kaotisk borgerkrig, som presset frem et behov for tilhørighet. I maktvakuumet kunne IS vokse seg sterk, men det var først i 2014 at vi for alvor fikk høre om denne organisasjonen. Da hadde IS okkupert Mosul, en av de største byene i Irak. 

Underveis reflekterer Mikkelsen over sin rolle som journalist. Denne episoden skjedde da han og kona var på vei til sykehuset, hvor hun skulle føde deres andre barn:

"Kontrollpost eller trafikkaos? Jeg håpet på en kontrollpost, der ville det i det minste være en mulighet til å forhandle. Det gikk opp for meg at når det virkelig gjelder, ønsker jeg meg et liv uten historier å fortelle, uten dramatikk, og jeg kunne jo ikke la være å tenke på hvordan jeg som reporter hele tiden griper inn i menneskers liv i deres verste øyeblikk. En far som har mistet en sønn her i Kairo, en forhutlet flyktningfamilie fra Syria på vei over fjellene til Libanon, sårede palestinere på Shifa-sykehuset i Gaza. Journalistene dukker alltid opp, med den største selvfølge, og selv om jeg prøver så godt jeg kan å gjøre det med respekt og verdighet: Jeg er en fremmed som stiller spørsmål til traumatiserte mennesker jeg ikke kjenner." (side 86)

Beskrivelsen av Aleppos ødeleggelse gjør inntrykk, og får meg til å tenke på Francesca Borris bok "I krigen - et vitnesbyrd fra Syria", som jeg tidligere har omtalt på bloggen min. I et korrespondentbrev datert i februar 2014, skriver Mikkelsen følgende:

"I Aleppo var det verst. Der benyttet myndighetene seg av indre stridigheter mellom opposisjonsgruppene til å rykke fram og, de har, kanskje i mangel av ordentlig ammunisjon, begynt å bruke et hjemmesnekret, men grusomt våpen: tønnebomber. Det er tønner stappfulle med sprengstoff, metallbiter og gjerne bensin og diesel slik at de også starter branner. De slippes over lav høyde og dreper selvfølgelig helt vilkårlig. Ifølge opposisjonen ble det drept 1200 mennesker av disse tønnebombene mens forhandlingene pågikk, og Aleppo er i dag en by som er fullstendig ødelagt etter halvannet år med krigføring." (side 93)

Når det gjelder forholdene i Kairo, påpeker Mikkelsen at mye er tapt, og at det verste er at all optimismen og fremtidstroen er borte - den som gjorde at folk organiserte seg på Tahrirplassen. "Se dokumentarfilmen The Square, som nå finnes på nett og har visninger i Norge, og dere vil skjønne hva jeg mener", sier han i et korrespondentbrev i slutten av mars 2014. Selv så jeg The Square under arabiske filmdager den 5. april 2014, og jeg har omtalt filmen her på bloggen. Selv vil jeg i tillegg anbefale filmen "Winter of Discontent", som jeg omtalte på bloggen min i mars 2014. 

Selv om Mikkelsen mener at volden og drapene på journalister som dekker krigshandlingene i Midtøsten blekner sammenlignet med hva andre blir utsatt for, har det noen alvorlige konsekvenser at journalister ikke lenger kan oppholde seg i området uten stor fare for å bli kidnappet av IS eller andre, som i neste omgang selger gislene sine til IS. IS blir premissleverandører for hva som filtreres ut, mens innbyggerne blir overlatt helt til seg selv og sin egen skjebne. Her kan det også være greit å minne om Mah-Rukh Alis bok "Trusselen fra IS - Terror, propaganda og ideologi" som kom ut i fjor (liken peker på min omtale av denne boka). Hun berører den samme tematikken. 

"Nyansene forsvinner. Alt det som gjør oss menneskelige, alt det som bryter opp stereotypiene, oss mot dem, dem mot oss. Alt det levende, alt det som er liv druknes i støyen av volden, det være seg vold begått med våpen i hånd eller med ord og bilder. Vi tvinges inn i det sporet de vil ha oss i, et spor der ingen journalister med yrkesstolthet ønsker å være, derfor utfordrer vi noen ganger gjengs oppfatning om hva som er trygt, derfor bøter noen av oss med livet, slik James Foley har gjort. 

Fred over hans minne." (side 121)

Mikkelsen berører også den forferdelige terrorhandlingen i Sousse i Tunisia, der en ung mann skjøt og drepte 38 badeturister på et hotell. 

"Det er som om noe er brutt sammen, som om spillereglene er borte, både her i regionen og i Europa, der menneskeliv ikke lenger betyr noe, der den andre ikke lenger er et menneske, men en størrelse, i verste fall en fiende. For det skal dere vite, det er ikke det kristne Europa IS bruker sine verste midler eller alltid sin råeste ordbruk mot, det er mot andre muslimer, mennesker de ser på som frafalne. Denne fundamentalismen og sterke identitetsbyggingen koblet sammen med troen på en nært forestående apokalypse i et område der all politisk autoritet har mistet sitt moralske grunnlag, er en kraftfull miks. Det gjør ikke situasjonen bedre at alle aktørene her i Midtøsten har annet fore enn å prioritere å sloss mot nettopp denne gruppen." (side 166)

For øvrig påpeker Mikkelsen at IS ikke opererer i et vakuum, men i en borgerkrig der brutalitet, tortur, seksuell vold, kidnappinger, ydmykelser og utpressing er normen. "Eneste forskjell er at IS gjør et offentlig poeng av det." (side 167)

Det er sterke vitnesbyrd forfatteren presenterer i denne boka. Det er historier om mennesker som forsøker å beholde sin egen verdighet og integritet, men som opplever myndighetsmisbruk, integritetskrenkelser og helseskadelig vold - i verste fall drap - når de ikke går med på ulovligheter. Det er historier om en brutalitet som vi vanskelig kan klare å forestille oss. Fordi korrespondentbrevene er så personlige, gir de langt mer enn "kliniske" fremstillinger av det som har skjedd. Selv sitter jeg med et brennende ønske om at forfatteren skal gjøre mer ut av det han har sett og opplevd som Midtøsten-korrespondent, og skrive en bredere anlagt bok der alle sammenhengene fremtrer mye tydeligere. Her er i alle fall stoff nok til atskillig mer enn disse bruddstykkene som vi får presentert i "Arabisk høst".

Boka er meget godt skrevet, og jeg ble sterkt berørt av å lese den. Dette er et solid stykke journalistisk arbeid av den typen jeg savner mer av i dagspressen, der det meste blir for overfladisk, lite nyansert og tabloidisert. At Sigurd Falkenberg Mikkelsen i tillegg tilfører historiene sine noe nært og menneskelig, er styrken ved denne boka, slik jeg ser det! Jeg har veldig sansen for måten han analyserer det han er vitne til, noe som selvsagt har sin bakgrunn i hvilket menneskesyn og verdigrunnlag han har. Han forsøker virkelig å forstå det han ser, men noen ganger må han erkjenne at det er utenfor hans - og vår - rekkevidde å fatte alt. Jeg er også full av beundring over at noen reiser ut i krigssoner for å rapportere det de ser, for det er på ingen måte risikofritt. Det er ikke først og fremst risikoen for bomber og flyangrep som er verst for krigsreportere og journalister. Derimot er det risikoen for kidnappinger og drap ... Slik har verden blitt ... 

"Arabisk høst" er kanskje en av de viktigste bøkene innenfor denne sjangeren som utgis på norsk i høst! Les den! 

Utgitt: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 186
ISBN: 978-82-02-52668-9
Boka har jeg kjøpt selv.

Sigurd Falkenberg Mikkelsen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Birger Emanuelsen: "Anna og kjærligheten"

En bok som ikke berørte meg

Birger Emanuelsen (f. 1982) debuterte som forfatter i 2012 med novellesamlingen "For riket er ditt". Selv har jeg ikke lest noe av denne forfatteren tidligere, men jeg har hatt "Historien om et godt menneske" (2015) liggende på vent en god stund. Det ble imidlertid slik at jeg fikk lest den aller siste boka hans - "Anna og kjærligheten" - først. 

Anna er jordmor og i boka kommer vi tett innpå hennes arbeidshverdag på sykehuset der hun jobber. Hun har passert 60 år, og kan se tilbake på en god og trygg karriere. Nå er hun den eldste av arbeidskollegaene på avdelingen. 

Underveis får vi vite at hun er enke etter Malvin, og at hennes store sorg her i livet er at hun mistet et barn mens han fremdeles var ganske liten. Siden kom det ikke flere barn. 

En dag Anna er på vakt, kommer det inn en kvinne som skal føde tvillinger. Egentlig burde Anna ha blitt hjemme, for hun har feber og kan knapt stå på beina. Men hun har aldri vært syk, og føler et stort ansvar for jobben sin. Så går det nesten galt ... Og da faren til tvillingene truer med å sende inn en klage, ønsker sykehuset å dysse ned saken og fremtvinge at Anna går av med tidligpensjon. Disse to forholdene står opp mot hverandre: savnet av hennes eget barn og denne fødselen der det holder på å gå galt ... Historien er dessuten krydret med noen flere lag. Som vennskapet mellom Anna og den vesentlig yngre kollegaen Ida, og forbudt lesbisk kjærlighet. Fortid og nåtid, gammel og ung, egen og andres sorg, et ekteskap som ikke var helt slik man kanskje skulle tro ... 

"De hadde fått så mye ros for å holde sammen, men hun så ikke noe imponerende i det. Det var aldri noe tvil for henne. Han trengte henne, og da skyldte hun ham å stille opp. Arbeidet hans, livet hans, hun satte ham like høyt som en bror. Og selv om han nok mente at det var hun som hadde de beste intellektuelle refleksene, at det var hennes rå talent som var sjeldent, var det hans arbeid som skilte seg ut. Malvin gikk opp i arbeidet. Hele veien la han sin flid og stolthet i å forstå del for del før han til slutt satte det sammen." (side 81)

Det har ikke unngått min oppmerksomhet at dette er en bok som har fått store ovasjoner fra nær sagt alle de profesjonelle anmelderene og også en hel del bloggere. Så hvorfor ble jeg likevel ikke grepet selv? Kanskje hadde det noe å gjøre med at jeg valgte lydbokutgaven hvor forfatteren selv leser? (Jeg har også hatt papirutgaven tilgjengelig, og kunne ha valgt å lese boka selv.) Underveis ble jeg lettere irritert over måten ordene og setningene ble betont, fordi jeg opplevde fortellingen som noe naivistisk. Dessuten ble jeg irritert pga. måten Anna ble beskrevet. Samtidig som det dveles alt for lenge med å avsløre de enkleste og mest opplagte ting i Annas liv, noe som kan gi et inntrykk av at her er det mye undertekst, opplevde jeg at det meste blir overforklart. 

"Fra vinduet hørte hun en måke, og hun løftet opp dynen og krøp under. Bildet satte hun på nattbordet, lot fingeren følge glasset over Malvins ansikt. 

"Malvin, du Malvin. Alt jeg kunne fortalt deg. Ville du hatt det bedre da, tror du? Om jeg hadde vært ærligere med deg?" 

Hun ble liggende og se på ham." (side 80)

Jeg tror ikke på det! Og jeg ble ikke grepet. Underveis tenkte jeg at slik skriver man for barn og ungdom - ikke for voksne lesere. Det hele ble for meg for banalt og enkelt. Forfatterens egen opplesning forsterket følelsen av stor avstand mellom fortelleren og hovedpersonene i boka. Noen av tankene Anna gjør seg - denne godt over middels intelligente kvinnen som har levd et langt liv - står heller ikke til troende. Som da hun, etter å ha sluppet et ungt par forbi og ser at de har flettet fingrene sine forelsket sammen, tenker: "Tenk, fremdeles fantes det land hvor mennesker ikke fikk leie slik på gaten." I denne konteksten fullstendig uinteressant og malplassert, synes jeg ... For ikke å si banalt. 

Nei, dette var virkelig ikke boka for meg. Ikke dermed sagt at jeg mener at alle som liker den, tar feil. Jeg skjønner bare ikke hva de snakker om når boka løftes frem som varm, troverdig, forløsning i overført betydning og jeg vet ikke hva. Emanuelsen skriver utvilsomt godt, kanskje litt "for flinkt" (?), men jeg klarte altså ikke å kjenne stemningene han utvilsomt forsøker å formidle. Jeg tror at det har noe med fortellergrepet å gjøre - at fortelleren beskriver bokas hovedpersoner nærmest sett ovenfra. Dermed kom jeg aldri ordentlig i berøring med personene. Det kan selvsagt være jeg som bommer, at jeg ikke klarer å se bokas eminente sider ... Det kan også tenkes at forfatterens egen høytlesning ble feil for meg og at jeg ville ha fått et bedre inntrykk av boka dersom jeg hadde lest den selv. (Og enda har jeg ikke turt å si høyt at jeg kjedet meg underveis ... Og at jeg kanskje ikke hadde orket å høre den ferdig dersom den hadde vært særlig mye lenger enn 4 1/2 time ... )

I rettferdighetens navn: Dersom du ønsker å lese hva andre bokbloggere har ment om boka, kan du følge linkene nedenfor:
- Artemisias Verden: Romanen ga meg til tider gåsehud, dette er en leseopplevelse av de sjeldne, og som sagt den beste av Birger Emanuelsen til nå.
- Tine sin blogg: ... jeg brukte etter min mening, litt for mye energi på å forsøke å forstå hvordan ting hang sammen.
- Bøker & Bokhyller: Boka anbefales varmt, og lydbokutgava er rett og slett nydelig!
- Elikkens bokhylle: Forfatteren har utvilsomt bedrevet et kvalitetsmessig godt håndverk. Språket er uklanderlig. Flyten vedvarer til siste side. ... For jeg greide aldri helt å tro på Anna. Jeg klarte ikke se hvordan hennes vennskap med kollegaen Ida kunne vokse frem og etablere seg. Stille, usynlige, sære Anna. Gamle dama. Jeg tror ikke på henne. Og jeg lar meg ikke berøre.

Utgitt: 2016
Forlag: Tiden (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Birger Emanuelsen
Antall sider: 204
Spilletid: 4 t 32 min.
ISBN: 9788210055393 (papirutgaven)
ISBN: 9788242163523 (lydfil)
Jeg har mottatt leseeks./lydfil fra forlaget

Birger Emanuelsen (Foto: lånt av forlaget)

Ketil Bjørnstad: "Verden som var min - Syttitallet - Historien om et liv. Historien om en tid."

Likte du Ketil Bjørnstads "Sekstitallet"? Da kommer du til å like "Syttitallet" enda bedre!

Det er alltid knyttet stor spenning til Ketil Bjørnstads bokutgivelser. Ekstraordinært spennende er det at han har ambisjoner om å utgi seks bøker, hvor han tar for seg hvert ti-år av sitt liv. Som undertittelen indikerer, skriver han ikke bare om sitt eget liv, men også om den tiden han har levd i. En anmelder kalte dette i sin tid "å ta en Knausgård", men jeg vil på det sterkeste understreke at det er tale om vidt forskjellige bøker. Der Knausgård i Min kamp-serien riktignok tar utgangspunkt i sitt eget liv, men samtidig gjør beskrivelsen av dette til noe universelt som alle kan kjenne seg igjen i - der tar Bjørnstad utgangspunkt i sitt eget kunstnerliv som er alt annet enn universelt, og så løfter han dette inn i den samtiden han har levd i og forteller samtidig historien om norsk musikkliv fra innsiden. Akkurat dette har gjort at jeg har gledet meg ekstraordinært mye nettopp til "Syttitallet", fordi det skjedde så mye spennende på 1970-tallet. Jeg ble for øvrig svært begeistret for hans "Sekstitallet".  (Linkene peker til mine bokomtaler.)

Ved innledningen til 1970-tallet var Ketil Bjørnstad 18 år. Han er sterkt overvektig og han er forelsket. I Aimée ... 

"Han følger henne med blikket. Hun er midt på broen nå. Hvorfor går hun tur alene, hun også? Hun har jo venner. Han vet til og med navnet på noen av dem. Han trodde det bare var ham selv og et par andre idioter som gikk slik, både morgen og kveld; tanketurer som førte ham langt ut på viddene, selv om han aldri kom lenger enn til Monolitten. 

Det første han tenker, er at han må gjemme seg. Hun må ikke se ham slik. Det var denne julen han ble sittende med faren og Tormod og spise ribbe på kjøkkenet til langt på natt. Moren som regnet med at fire kilo ville holde helt til Nyttårsaften, men allerede natten til Første Juledag var den fortært." (side 7-8)

Lengselen etter vakre kvinner hadde våknet i ham, og selv ble jeg sittende og tenke på Aksel Vinding-triologien, hvor så mye inspirasjon er hentet fra forfatterens eget liv. Mens han drømmer om Aimée, tilbringer han atskillige timer alene på kino, der han ser franske filmer med Catherine Deneuve i hovedrollene ... Filmer som er så langt fra mainstream at han stort sett sitter nokså alene i kinosalen også. På et tidspunkt våkner en lyst i ham til å ha sjangs på dem han forelsker seg i, og det er da han bestemmer seg for at han skal slanke seg. Etter noen opp- og nedturer klarer han til slutt å kvitte seg med 54 kilo - i løpet av et knapt år. Dette klarer han ved hjelp av astronaut-dietten, en ekstremvariant av lavkarbo. Siden skulle livet hans handle om en dyptfølt angst for igjen å bli tykk. Overfor Aimée oppnår han imidlertid ingenting. 

"Og det skjer heller ingenting. Han kommer ingen vei. Ikke engang med roser. Hun vil snakke om den boken han hadde gitt henne forleden kveld, Catch 22, hvordan Joseph Hellers roman hadde gjort inntrykk på henne. Galskapen i denne paragrafen, selve Catch 22, som presenteres på en flystasjon på den italienske øya Pianosa under andre verdenskrig. Hvis man var sinnssyk, kunne man bli fritatt fra å fly. Alt man hadde å gjøre, var å be om det. Men så snart man gjorde det, var man ikke lenger sinnssyk. Da måtte man fortsette å fly. Man måtte altså være sinnssyk for å fortsette å fly, og frisk hvis man ikke gjorde det. Men hvis man var frisk, måtte man fly. Og hvis man fløy, var man sinnssyk, og behøvde ikke å gjøre det. Men hvis man ikke ville det, var man frisk og måtte." (side 156)

De neste årene tilbringer Ketil i barndomshjemmet på Frogner, hvor han og flygelet har okkupert en hel etasje i huset. Mormoren flytter også inn hos dem. Gjennom et fortellergrep som veksler mellom tredjeperson entall og jeg-person, kommer vi tett på forfatteren i noen svært sårbare år av hans musikerkarriere og etter hvert også forfatterkarriere. Løsrivelsen fra andres forventninger skjer gradvis etter at Ole Paus kommer inn i livet hans, men fremdeles sliter han med å følge sitt eget hjerte fullt og helt. Som at han skuffer faren med ikke å fullføre gymnaset - heller ikke som brevkurs som faren betaler. Som at han bryter med forventningene om at han skal bli klassisk pianist og i stedet slår seg på jazzen. Han gjør det han selv ønsker, men det gjør vondt å skuffe andre. 

I dette andre bindet i det som skal bli en seksbindsserie, gir Ketil Bjørnstad atskillig mer av seg selv, og han avslører forhold i sin fortid som det må ha gjort vondt å skrive om. Å bli slank førte ikke til at selvtilliten som mann kom over natten, men etter hvert ble han mer selvsikker. Han innledet et samboerskap og flyttet til Sandøya på Sørlandet. Kvinnen omtales konsekvent som "den andre" fordi hun ikke har ønsket å opptre med fullt navn i hans bok. Dette er kjærlig ivaretatt av forfatteren som på sin side berømmer henne for alt hva forholdet deres tilførte hans liv ... Og påvirkningen fra Ole Paus, som fikk ham til å gå utradisjonelle veier ... For meg som har lest om islomani (i forhold til øyene i Skottland) i sommer, var det ekstra spennende å lese om forfatterens forhold til det å bo nettopp på en liten øy, der alle kjente alle.

Alle vi som har fulgt Bjørnstads forfatterskap og musikerkarriere i en del år, kjenner godt til hans fascinasjon for Kristiania-bohemen. Dette munnet blant annet ut i den legendariske trippel-LP´en "Leve Pategonia" og bøker om henholdsvis Oda Krogh, Hans Jæger og Edvard Munch. Selv elsket jeg både musikken og boka om Oda, mens jeg har et heller lunkent forhold til de to andre bøkene (men som sikkert burde ha fått en ny sjanse). Påvirkningen kom fra ingen ringere enn Ole Paus. 

Kjente kulturpersonligheter dukker opp i "Syttitallet". Vi møter blant annet Jon Eberson, Arild Andersen, Radka Toneff, Erik Bye... alle kulturpersonlighetene som satte sitt bestemte preg på 1970-tallet, og som vanket på Club 7. Og jammen dukker ikke også Jens Bjørneboe opp mens Ketil sitter barnevakt for Ole Paus og hans kone Henny Moan. Scenen som beskrives gir meg flashback til Bjørnstads bok "Barnevakt, en bok jeg har lest et par ganger og også har omtalt på bloggen min. I denne romanen er det riktignok en kvinne som sitter barnevakt, men scenene som utspiller seg er lett gjenkjennelige når man kjenner det som må ha vært inspirasjonskilden. Det handler om et fortettet nattlig møte mellom en lærer og en tidligere elev. Beskrivelsen av det kyniske musikermiljøet, der utroskapen florerer, kjenner jeg også igjen fra romanen "Ensomheten". 

Redaktør Vindalen i Aschehoug forlag skulle etter hvert få stor betydning for Bjørnstads forfatterskap. 

"Husk det, Ketil, at litteraturen kan gi deg denne følelsen av et annet menneskesinn, med styrker og svakheter. Ofte liker man forfatteren bedre enn selve boken. En bok uten en synlig forfatter i teksten, kan lett bli en kjedelig bok."

Og akkurat dette lyttet han ekstra til. (side 565)

Og tenke seg til at Ketil Bjørnstads aller vakreste sangtekst og melodi - "En sommernatt ved fjorden" - var nær ved å ende i søppelbøtta ... 

Etter å ha lest "Syttitallet" kan jeg konkludere med at jeg ikke ble skuffet. Boka innfridde mine forventninger og vel så det! Jeg opplevde dette andre bindet i serien som enda bedre enn "Sekstitallet", og tror at årsaken er svært sammensatt. Fordi jeg selv var eldre på 1970-tallet, ga dette meg økt grad av gjenkjennelse i teksten. Og kanskje handler det ikke rent lite om at jeg fra før av er veldig fascinert av den norske jazzmusikken fra denne tiden. Jeg hadde dessuten glede av den gjenkjennelsen som jeg opplevde i parallellene mellom forfatterens eget liv og de romanene han har skrevet, og som jeg gjennom flere år har hatt så stor interesse for. Jeg liker også Ketil Bjørnstads fortellerstemme svært godt, og synes han skriver veldig lett og ledig. Kanskje er det også noe i det som redaktør Vinding prediket overfor den litteraturdebuterende forfatteren - at jeg som leser har veldig sans for forfatteren og føler at jeg har tilbrakt et helt liv sammen med bøkene hans? Det er nok noe der! Nettopp derfor opplever jeg heller ikke at det blir for mye med nesten 800 sider om hans "Syttitallet". Tvert imot kunne det godt ha vært mer, for det ble i snaueste laget om de siste årene av 1970-tallet.

Jeg anbefaler også denne boka på det aller varmeste, og gleder med veldig til "Åttitallet"!

Randi har også skrevet om boka på sin blogg. Boka er tilgjengelig som lydbok. Dessuten har Tine skrevet om boka. 

Utgitt: 2016
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 796
ISBN: 978-82-03-36081-7
Jeg har mottatt et leseks. fra forlaget/forfatteren

Ketil Bjørnstad (Foto: Trine Hisdal)