"Søstrene Boleyn" (Regissør: Justin Chadwick)

Dronning for enhver pris


Innspilt: 2007
Originaltittel: The Other Boleyn Girl
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Natalie Portman (Anne Boleyn), Scarlett Johansson (Mary Boleyn), Kristin Scott Thomas (Lady Elizabeth), Eric Bana (Henrik VIII)
Spilletid: 115 min.

Ryktene om at kong Henrik VIII og dronning Catherine av Aragon ikke lenger har et intimt forhold, svirrer på hoffet. Dermed er det duket for at man ved å fremby sine døtre som mulige elskerinner for kongen kan sikre sine posisjoner bedre. Dette er bakgrunnen for at Sir Thomas Boleyn bestemmer seg for å få datteren Anne til å forføre kongen.

Kongen blir invitert på besøk hos familien Boleyn, men ting går ikke helt etter planen. For kongen faller ikke for Anne, men derimot for søsteren Mary. Problemet er bare at Mary allerede er gift. Dette viser seg imidlertid ikke å være noe problem fordi kongen rett og slett bare beordrer hele familien til å komme til hoffet. Marys mann sender han avgårde.

Mary blir kong Henrik VIIIs elskerinne, men selv om hun føder ham hans etterlengtede sønn, er og blir dette en bastard. Og fødselen forhindrer ikke at kongen allerede har gått lei av henne, og har kastet sine øyne på Anne - "the other Boleyn girl" - som nylig har kommet tilbake fra hoffet i Frankrike. Hun ønsker imidlertid ikke å bli enda en elskerinne som kongen etter hvert skal gå grundig lei av. Nei - hun ønsker å bli intet mindre enn Englands nye dronning ... Og historien kjenner vi jo, for dronning ble hun!

Både Natalie Portman og Scarlett Johansson spiller sine roller som Boleyn-søstrene meget godt! Og sjelden har jeg sett kong Henrik VIII bli fremstilt så sympatisk som nettopp her! Kristin Scott Thomas hadde for øvrig en liten rolle som søstrenes mor. Kulissene, skuespillerprestasjonene, kostymene, det filmtekniske - alt fungerte meget godt i denne filmen! Fremdeles sitter imidlertid den 32 timer lange Tudor-produksjonen i ryggmargen på meg, slik at jeg egentlig uten å ville det, ble sittende og sammenligne de ulike personene ... Dersom jeg hadde visst at denne filmen var en tro kopi av en annen film jeg har sett med samme navn - "The Other Boleyn Girl" - tror jeg ikke jeg hadde giddet å se denne filmen. Men i valget mellom disse to filmene, ville jeg utilsomt valgt herværende film. Terningkast fem!

En kjekkere kong Henrik VIII enn denne i Eric Banas skikkelse skal man lete lenge etter!

Scarlett Johansson og Natalie Portman som Mary og Anne Boleyn

"A Handful of Dust" (Regissør: Charles Sturridge)

Glatt om utroskap på 1930-tallet


Innspilt: 1988
Norsk tittel: En håndfull av støv
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: James Wilby, Kristin Scott Thomas, Rupert Graves, Anjelica Huston, Judi Dench, Alec Guinness, Stephen Fry, Graham Crowden, Pip Torrens, Cathryn Harrison
Spilletid: 113 min.

Ekteparet Tony og Brenda Last fremstår som det perfekte ektepar. De lever sammen på godset Hetton, som har gått i arv i generasjoner i Tonys familie, og de er en del av Englands sosietetsliv. Vi befinner oss på 1930-tallet, og sorgløshet preger hverdagene på godset. Sorgløshet og kjedsomhet for Brendas del ... Selv ikke sønnen, som de begge forguder, er tilstrekkelig for å fylle livet hennes med et meningsfylt innhold. Likefullt: Brenda spiller rollen som den forgudede hustru svært, svært godt!

I et ubetenksomt øyeblikk inviterer Tony en bekjent av seg til godset en helg. John Beaver er en arbeidsledig livsnyter av rang. Han er kjekk å se på og vet å sno seg for å få slike invitasjoner som han slipper å betale for selv. Fordi Tony knapt har tid til å være til stede i løpet av helgen, overlates Brenda og John i overkant mye til hverandre. Og da ser John sitt snitt til å legge seg etter Brenda. Brenda faller ulykksaligvis pladask for John Beaver. Plutselig trenger hun en leilighet inne i London. Hennes forståelsesfulle mann går med på dette, uvitende om at denne leiligheten er et skalkeskjul for Brendas utroskap. Sakte men sikkert blir vi vitne til hvordan ekteparet glir fra hverandre og ekteskapet løser seg opp i alle sine bestanddeler ... Det hele topper seg da Brenda og Tonys sønn dør under den årlige jakten. Han faller av hesten og blir tråkket ihjel. Dette fører til at Brenda ber om skilsmisse, og etter dette rammes de av den ene ulykken etter den andre ...

Filmen er for øvrig basert på en roman av Evelyn Waugh. Romanen var ment som en satire over Englands merkantile overklasse. Jeg har ikke lest denne boka, men er ganske sikker på at jeg ville ha likt den bedre enn filmen. For mange av poengene i boka blir, ut fra hva jeg har lest om den, rett og slett borte i filmen. Riktignok fikk jeg forståelse for at livet på Hetton ikke var nok for Brenda, men jeg skjønte egentlig aldri helt hvorfor hun ikke elsket sin mann og hva som var så gildt med John Beaver. Jeg skjønte heller aldri hva som egentlig gjorde at Brenda var villig til å sette alt over styr for levemannen John Beaver som ut fra hennes tilhørighet i samfunnet faktisk ikke hadde noe å by henne. Selv ikke da Brenda var helt uten økonomiske midler, stilte han opp for henne. I stedet stakk han avgårde på ferie med sin mor til USA, og lot Brenda vansmekte i ensomhet, nesten uten penger til mat. Alt dette er jeg veldig sikker på at boka ville gitt bedre svar på.

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er helt greie. Brenda spilles av Kristin Scott Thomas, og hun gjør en storartet skuespillerinnsats. Tilsvarende gjør for øvrig også mennene i hennes liv - i Alec Guinness´ og Rupert Graves skikkelser. Stephen Fry har dessuten en liten, men morsom rolle underveis. Kulissene i filmen er flotte, og det står heller ikke på regi eller filmtekniske forhold. Likevel ble denne filmen kanskje litt for velsmurt, uten at de dyptgående problemstillingene fikk den behandlingen jeg synes de hadde fortjent. For mitt vedkommende ville dette gjort at filmen hadde gitt meg mer enn det den faktisk gjorde. Når jeg ender opp med å gi filmen terningkast fire, er det dette som er årsaken. Den lite forutsigbare slutten trekker helhetsinntrykket opp, slik at det er en sterk firer det er tale om.

Kristin Scott Thomas og Rupert Graves som ekteparet Tony og Brenda Last

Brenda og John Beaver (spilt av Alec Guinnes)

Judi Dench i rollen som John Beavers mor

"Jeg har elsket deg så lenge (Regissør: Philippe Claudel)

Innspilt: 2008
Originaltittel: Il y a longtemps que je t'aime
Nasjonalitet: Frankrike
Skuespillere: Kristin Scott Thomas, Elsa Zylberstein, Serge Hazanavicius, Laurent Grevill
Spilletid: 112 min.

Juliette har sittet i fengsel i 15 år, og da hun løslates blir hun til sin store overraskelse møtt av sin søster Lea. Ingen i familien har hatt kontakt med Juliette under hennes soning.

Lea ønsker å stille opp for søsteren - kanskje for å gjøre bot for den manglende kontakten dem i mellom de siste 15 årene. Hennes mann er skeptisk, mens de to adoptivdøtrene deres er henrykte over å få en tante. Juliette har nærmest frosset til i alle årene hun har tilbrakt i ensomhet, og det er ingen som helt våger å spørre henne ut om hvordan hun har hatt det, hva som førte til at hun gjorde det hun gjorde i sin tid eller hvilke fremtidsplaner hun har.

Gradvis mykner Juliette opp, kanskje mest av alt pga. tantebarna som er mer spontane, krevende og direkte i sine uttrykksformer enn de hensynsfulle og høflige voksne familiemedlemmene og deres venner. Gløden i ansiktet vender tilbake, men like fullt er Juliette svært forsiktig med hvem hun tør å åpne seg for. Derfor sitter vi som seere spent til pinebenken nesten til siste slutt før vi får vite hva hun har gjort og hvorfor.

Den britiske skuespilleren Kristin Scott Thomas spiller Juliette med en gnistrende innlevelse, helt ned til den minste mimikk i ansiktet. Den forrige filmen jeg så henne i var "Lett på tråden", der hun spilte en erkebritisk snobbete kvinne. Hun har også en sentral rolle i Polanski-filmen "Bitter Moon". Kontrasten til rollen som Juliette kunne ikke vært større, og viser etter min mening hvilken stor karakterskuespiller hun er. Selv om dette ikke er en tåreperse-film, kan jeg ikke nekte for at jeg ble svært følelsesmessig berørt av den. Mer har jeg i grunnen ikke lyst til å røpe av handlingen, fordi jeg ellers risikerer å ødelegge filmopplevelsen for dem som leser denne omtalen. Dette er en av de virkelig bedre franske filmene jeg har sett! Terningkast fem.  

"Lett på tråden" (Regissør: Stephan Elliot)

Innspilt: 2008
Original tittel: Easy Virtue
Nasjonalitet: England, Storbritannia
Skuespillere: Jessica Biel, Colin Firth, Kristin Scott Thomas, Ben Barnes
Spilletid: 93 min.

Da John Whittaker varsler sine erkebritiske foreldre at han har giftet seg med en amerikanerinne og ønsker å ta henne med til deres slott i England slik at de kan møtes, steiler Mrs. Whittaker bokstavelig talt. Det var ikke akkurat dette hun hadde sett for seg at sønnen skulle bli til del. Hele livet har hun kjempet for å holde eiendommene samlet, slik at sønnen John en gang skulle overta, og så har han giftet seg med en amerikansk tøyte ...

Like fullt blir alle, og kanskje i særdeleshet Mr. Whittaker (i Colin Firths skikkelse), fullstendig sjarmert da sønnens vakre kone Larita ankommer. Til og med Johns giftesyke søstre svermer rundt Larita, nesegrus i beundring over all den stil og glamour hun opptrer med.

Men så kommer Larita ved et uhell til å sette seg på familiens kjæledegge, en chihuahua. Og så dukker det opp noen gamle hemmeligheter fra fortiden, som vel egentlig ikke tåler dagens lys ... Dermed er det duket for forviklinger og intriger. Og spørsmålet er om John elsker sin kone høyt nok til å stå henne last og brast gjennom alt som skjer ... Hvem føler han til syvende og sist størst lojalitet overfor - sin kone eller familien?

Jeg trodde at dette var en nokså lettlivet komedie da jeg bestemte meg for å se den, men jammen ble jeg svært så overrasket. For filmen har absolutt dybde! Og den var ikke fullt så lattervekkende som man kanskje skulle tro. Tvert i mot var det mye alvor. Fordommer, forutinntatthet, snobberi, klasseskille - alt tatt veldig på kornet! Colin Firth er virkelig en fantastisk skuespiller, som stadig overrasker. Det var heller ikke ueffent at rollen han spilte var svært sympatisk. I enkelte sekvenser hvor svigerdatter (Jessica Biel) og svigermor (Kristin Scott Thomas) kranglet så busta føyk på det mest satiriske og erkebritiske vis, var det helt nødvendig å kunne så pass engelsk at man kunne frigjøre seg fra de latterlige oversettelsene i undertekstene, hvor halvparten av poengene rett og slett ble borte.

Terningkast fem!