Ryu Murakami: "I misosuppen"

Japans svar på "American Psycho"?

Ryu Murakami (f. 1952) er en japansk forfatter og filmskaper. På bokas smussomslag kan jeg lese at han ble en litterær sensasjon da han som 23-åring vant Japans mest ettertraktede pris, Akutagawa-prisen, med debutromanen "Almost Transparent Blue". Denne romanen er blitt betegnet som en blanding av Bret Easton Ellis (mannen bak "American Psycho"), George Nataille, "A Clockwork Orange" og filmen "Battle Royale". Siden har forfatteren etablert seg som "en av Japans mest visjonære og velkjente forfattere", som har skrevet over 20 bøker. Flere av disse er filmatisert, og forfatteren har dessuten hatt sitt eget TV-show og jobbet med film og som rockemusiker. Og som om det ikke var nok er han engasjert i samfunnsdebatten. Bøkene hans er oversatt til mer enn 20 språk, og "I misosuppen" er hans mest kjente roman (1997), og dessuten den første som er oversatt til norsk (2014). 

Japaneren Kenji er i begynnelsen av 20-årene og livnærer seg på å være guide for utlendinger i Tokyos underverden. En dag dukker den kvapsete og småfeite amerikaneren Frank opp. Han hyrer inn Kenji for tre dager, og alt han ønsker er i grunnen tilgang til Tokyos prostitusjonsmiljø. 

Kenji er fortelleren og jeg-personen i boka. Han er nok ikke mors beste barn selv, men i Frank skal han komme til å møte sin overmann. Underveis drodler han rundt forskjellen mellom japanere og amerikanere, og det er her boka er virkelig morsom. Resten er ikke mye morsom, men det skal jeg komme tilbake til. 

"En ting jeg har lært i jobben, er at vi alle har både gode og dårlige sider. Ingen, verken amerikanere eller andre, uansett hvilket land de kommer fra, har perfekt personlighet. Det som er bra med amerikanere, om jeg får generalisere litt, er at de er vennlige og på et vis troskyldige. Det som ikke er bra, er at de ikke har noen forestilling om verden utenfor sitt eget land, ikke kjenner til noe annet verdisyn enn sitt eget. Japanerne har den samme svakheten, der er de like, men amerikanerne skiller seg fra oss ved at de liker å presse sine egne verdier på andre." (side 13) 

Og Kenji fortsetter på side 44:

"Nesten alle amerikanerne som betror seg til meg, får et tungt drag over ansiktet når de bruker uttrykket "akseptere". De snakker aldri om å bite tennene sammen og bare holde ut, som er japanernes måte å takle frustrasjon og vanskeligheter på. Etter å ha hørt på alle disse historiene, har jeg kommet fram til at amerikanernes ensomhet er helt annerledes enn vår, og det gjør meg glad for at jeg ble født hapaner. Den typen ensomhet hvor du må slite for å akseptere eller avfinne deg med realitetene eller en situasjon, er helt forskjellig fra den typen hvor du vet at sånn er det bare, det er bare å holde ut, uten å tenke mer over det. Jeg tror aldri jeg ville holdt ut amerikanernes ensomhet." 

Etter hvert fornemmer Kenji at det er noe med Frank som ikke er helt normalt. Da en ung jente blir funnet drept, er han overbevist om at Frank står bak drapet, uten at han egentlig kan sette fingeren på hva det er. Aner han en ondskap der inne i den omfangsrike kroppen til Frank?

"At jeg intuitivt visste at Frank var farlig, var fordi jeg forstår meg på ondskap. Jeg vet at ondskap får næring fra negative følelser, som ensomhet, tristhet og sinne. Den blir til i det tomrommet som oppstår i deg, som skjæres ut av kroppen din, når noe du har veldig kjært blir tatt fra deg. Jeg kan ikke si jeg merket noe spesielt brutalt eller sadistisk ved Franks natur, og noen typisk morder framsto han heller ikke som. Det jeg følte, var at Frank hadde et bunnløst tomrom inni seg, og at det fra dette tomrommet kunne sive ut hva som helst. Jeg tror alle mennesker en eller annen gang i livet kjenner ondskapen i seg, får lyst til å drepe noen, men de fleste har en indre sperre som holder dem i sjakk." (side 95)

Det som vekker Kenjis mistanke om at noe er alvorlig galt fatt med Frank, er blant annet hans hang til å lyve om selv de mest banale ting, ting det ikke skulle være nødvendig å lyve om. Dette inntrykket forsterkes av Franks abnorme seksuelle apetitt, som han riktignok mest av alt snakker om, mer enn å sette ut i handling, men som gjør at de to etter hvert utforsker Tokyos underverden med tanke på alt hva sexindustrien har å by på. Etter hvert skal Kenji for alvor skjønne at Frank er et menneske han bør holde seg langt unna, men da er det på en måte for sent ... I Frank finner han nemlig en ondskap i sin mest outrerte form. Og mon tro om de to, ensomme og fremmedgjort i hver sin kultur, likevel har noe felles?

For å være helt ærlig: dersom jeg hadde visst hva denne boka handlet om, ville jeg nok aldri har gitt meg i kast med den. Jeg har aldri likt grøssere på film (i alle fall ikke etter ungdomsårene), og dette er en slags grøsser i bokform. En slags "American Psycho" på japansk - bare at hovedpersonen tilfeldigvis også her er amerikansk. Underveis ble jeg kvalm, og hele boka bød meg rett og slett imot. Samtidig må jeg innrømme at den også hadde sine lyspunkter - særlig når Kenji sammenligner japansk og amerikansk kultur. Dette gjør han med en humoristisk snert - riktignok i grell kontrast til det som senere skal komme. 

Avslutningsvis synes jeg at det bør nevnes at boka er glitrende skrevet, og at den helt sikkert kan rangeres i det øvre sjiktet blant bøker i denne kategorien. Den er nemlig omtalt som mesterlig av mange. Mitt eneste problem med denne boka er at denne kategorien bøker ikke er noe for meg! Samtidig håper jeg at jeg ikke skremmer bort lesere som har sansen for denne type bøker.

Utgitt i Japan: 1997
Originaltittel: イン ザ・ミソスープ (In za Misosūpu^?)
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Pax
Oversatt fra japansk: Yngve Johan Larsen
Antall sider: 218
Takk til forlaget for leseeks. av boka!

Ryu Murakami

Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Pål Gerhard Olsen - 09.02.2014 - Mental kulturutveksling - Mørkets hjerte på gatevandring i Tokyo
- Den har jeg lest - 20.03.2014 
- Politiken - 16.08.2010 - En amerikansk psykopat i Tokyo

Naoki Higashida: "Hvorfor hopper jeg"

Om autismens hemmeligheter

De fleste har vel på et eller annet vis et forhold til autisme, men aner kanskje bare vagt hva det egentlig handler om. Noe litteratur finnes på dette området, men det er ikke ofte den autistiske selv står bak en bokutgivelse som i dette tilfellet. Som regel handler det om en mildere form for autisme, nemlig Aspergers, slik bl.a. Halfdan W. Freihow har skrevet om i "Kjære Gabriel" og slik Mark Haddon har skrevet om i "Den merkelige hendelsen med hunden den natten", eller for den saks skyld i filmer som "My Name is Khan" og "Laksefiske i Jemen". I bøkenes verden vakkert og noe ubehjelpelig skildret - i filmens verden fremstilt som noe vi kan le av ... 

I bokas forord forteller David Mitchell om Naoki Higashidas bok (f. 1992) "Hvorfor hopper jeg". Forestill deg at du ikke kan snakke, at redaktøren som sørger for å sortere alle sanseinntrykkene som hele tiden strømmer på har sagt opp og at det hele tiden kommer en "styrtsjø av ideer, impulser og tanker" som ustanselig velter over deg. Det er som å være i et lukket rom med tyve radioer, som alle prøver å overdøve hverandre, og disse radioene kan ikke skrus av. Sanseinntrykkene strømmer på - "uten kvalitetsfilter og i overveldende mengder". Alt oppleves like sterkt, og hodet kjennes som om det er innestengt i en motorsykkelhjelm som er tre størrelser for liten. Tidsbegrepet er opphørt å eksistere, og dermed klarer du ikke å skille mellom det som skjedde for en time siden og det som skjedde for ett minutt siden. "Men de som er født med autisme må leve i denne uredigerte, ufiltrerte og skremmende virkeligheten hver eneste dag." 

Forfatteren David Mitchell har selv et autistisk barn, og da han og kona (som er japansk) kom over Naoki Higashidas bok, som den gangen kun forelå på japansk, var det som om en ny verden åpnet seg for dem. Heldigvis er det slutt på at såkalte "kalde mødre" får skylden for at deres barn er autister, men det betyr ikke at alle bekymringer kan legges vekk. Gjennom Naokis bok sluttet imidlertid Mitchell å synes synd på seg selv fordi han var så uheldig å ha fått et autistisk barn. Det var jo barnet - ikke han selv - som hadde det vanskelig. 

Naokis historie åpnet opp øynene for hva som finnes av ressurser i et autistisk barn. Ja, de følte det som en "himmelsk åpenbaring" - rett og slett fordi Naokis ord fortalte dem hva som foregikk i deres egen sønns hode. Historien er dessuten et bevis for "at det finnes en person innestengt i den tilsynelatende hjelpeløse, autistiske kroppen som er like nysgjerrig, finstemt og kompleks som deg og meg og alle andre mennesker". Historien fjernet dessuten myten om at mennesker med autisme er "antisosiale einstøinger som mangler empati". Det fikk ham og hans kone til å strekke seg enda lenger, være enda mer tålmodig, være enda mer lyttende til sitt barns uttrykk. 

"Hvorfor jeg hopper" skrev Naoki da han var 13 år, og det med en autisme så alvorlig ar verbal kommunikasjon er nesten umulig. En ambisiøs lærer og hans egen standhaftighet har gjort at han lærte å stave ord ved hjelp av en alfabettabell, hvor han peker på de grunnleggende førti japanske hiragana-tegnene for å forme ord. 

Mitchells begeistring for boka førte til at den omsider ble oversatt til engelsk, og siden har den vært en bestselger i mange land. Nærmere sannheten om autismens virkelige ansikt kommer man antakelig ikke, skjønt det er viktig å være klar over at autisme kan arte seg på svært mange forskjellige måter. 

Gjennom 58 nokså lettfattelige kapitler forteller Naoki om hvordan det er å være autist. Det er helt, helt umulig å forbli uberørt av hans beskrivelser av hvordan dette er ... Aller sterkest var det faktisk å lese om hvilke refleksjoner og sammenligninger Naoki drar mellom seg selv og omverdenen, og hvor tydelig det kommer frem at hans autisme ikke forhindrer ham i å lese omgivelsene på en oppsiktsvekkende klar og empatisk måte.

"Hvis en person uten autisme opplever vanskeligheter, kan han eller hun snakke med noen om det, eller skape oppstyr rundt det. Men i vårt tilfelle er det ikke et valg - vi kan aldri gjøre oss forstått. Selv ikke når vi er midt i et panikkanfall, forstår folk hva det er som skjer, eller så ber de oss bare om å slutte å gråte. Jeg tror desperasjonen vi føler, ikke har noe sted å gjøre av seg, og fyller opp hele kroppen vår og gjør sansene våre mer og mer forvirret." (side 106)

"For folk med autisme er livet en kamp i seg selv." (side 178)

Her får vi høre om hva som gjør at du ikke kan forvente at en autist ser deg rett inn i øynene når dere kommuniserer, hva som skjer når ord gjentas eller den som er autist ikke hører etter, men bare fortsetter å repetere atferd han eller hun har fått beskjed om å slutte med. Et element av tvangsatferd forklarer en hel del, mens forsterkede sanseinntrykk forklarer mye annet. 

"Hvorfor hopper jeg" er en tankevekkende og lærerik bok, som burde være pensum i alle yrker som handler om barn. Her avmytifiseres det meste vi trodde at vi kunne om autisme, og det på en så nydelig måte at jeg har et brennende ønske om at boka må bli lest av riktig mange! Jeg siterer den unge forfatterens etterord i sin helhet:

"Hva skal det bli av meg hvis autismen min aldri kan kureres? Da jeg var liten, var det noe jeg alltid bekymret meg over. Jeg var redd for at jeg så lenge jeg var autistisk, aldri ville kunne leve som et virkelig menneske. Det var så mange ting jeg ikke kunne gjøre slik som alle andre, og tanken på å måtte be om unnskyldning dag ut og dag inn tømte meg for alt håp.

Jeg håper at du, ved å lese mine forklaringer om autisme og dens mysterier, kan få en forståelse av at alle barrierene som oppstår, ikke skyldes at vi er selvsentrert eller egoistiske. Hvis dere kan innse denne sannheten om oss, gir det oss alle et glimt av håp. Uansett hvor hardt livet med autisme er, uansett hvor trist det kan være, kan vi holde ut så lenge det er håp. 

Og når håpets lys skinner på hele denne verden, da vil vår fremtid være forbundet med din fremtid. Det er det jeg ønsker, mer enn noe annet." (side 227)

Helt, helt til slutt: Da jeg skulle oppsummere faktum om bokutgivelsen, stusset jeg litt over at det står oppgitt at "The Reason I Jump" er bokas originaltittel ... Men er ikke boka japansk, da? Det får meg i likhet med bloggeren Bok-Karete til å lure på hvor mye av originalteksten som egentlig er Naokis, og hvor mye som er lagt til i den engelske oversettelsen ... Dette kombinert med all reklamen for Mitchells egne bøker - ikke Naokis - bakerst i boka, forsterket et inntrykk, som bidro til å dempe noe av min begeistring når det kom til stykket. Uansett - jeg håper ikke dette kommer i veien for andres ønske om å lese boka - men her kunne forlaget godt ha forklart litt nærmere om bakgrunnen for bokas tilblivelse. Spesielt interesserte kan for øvrig lese mer om forfatteren og oversettelsen her. 

Utgitt i Japan: 2007
Utgitt på engelsk: 2013
Engelsk tittel: The Reason I Jump
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Pantagruel
Oversatt fra engelsk: Marius Middelthon
Antall sider: 236

Naoki Higashida

Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Heidi Borud og Ane Hem - 15.01.2014 - Tastet seg ut av tausheten
- Beate´s bokhylle - 06.02.2014 
- Betraktninger - 31.01.2014
- Med Bok og Palett - 20.01.2014
- Pias kulturkrok - 12.01.2014
- Julies Bokbabbel - 25.01.2014
- Bok-Karete - 22.01.2014
- Bokloftet - 23.02.2014

Julie Otsuka: "Buddha på loftet"

En kollektiv fortelling om japanske postordre-bruder

Julie Otsuka (f. 1962) er etterkommer av japanere og er vokst opp i California, USA. Hun debuterte i 2002 med romanen "When the Emperor Was Divine", og "Buddha på loftet", som utkom på engelsk i 2011, er hennes andre roman. Den utkom på Oktober forlag i år.  Parallelt kom den som lydbokutgave på Lydbokforlaget, og det er denne jeg har lyttet til. Boka er meget prisbelønt kan jeg lese på Wikipedia. 

I "Buddha på loftet" opplever vi verden sett gjennom øynene på noen postordrebruder fra de forlater Japan på begynnelsen av 1920-tallet , inntil de ankommer California, hvor de treffer sine ukjente ektemenn, som de frem til nå bare har brevvekslet med. De har forlatt sine familier og alt de har kjært, og ombord på båten deler de alle sine romantiske drømmer om det livet som de tror venter dem på den andre siden av Stillehavet. De skal snart komme seg ned på jorda igjen. Skjebnene som blir dem til del er likevel høyst ulike. De fleste kvinnene kjenner ikke igjen mennene de møter på kaia, noe som skyldes at mange av dem har sendt opp til 20 år gamle ungdomsbilder av seg selv. Ikke er de i nærheten av å være så velstående som de har skrytt av å være. De fleste eier rett og slett ikke nåla i veggen, og livnærer seg som jordarbeidere. 

Enkelte av kvinnene - noen av dem er nærmest for barnebruder å regne, mens andre er godt oppe i 30 årene - møter menn som er gode mot dem - andre møter menn som ikke kan dette med kvinner, og som bare tar for seg av det de vil ha. Felles for de fleste er at de romantiske drømmene knuses. Det er nemlig hardt arbeid som møter dem - hardt arbeid fra morgen til kveld. 

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg begynte på denne boka, men jeg tror det må ha vært at jeg skulle følge en av postordrebrudene tettere enn de andre. I stedet presenteres kvinnene i form av et "vi" - for å fange mangfoldet blant kvinnene. 

Fortellergrepet som forfatteren benytter bidrar til å dekke nær sagt alle eventualiteter på et område hvor det ellers ville vært fort gjort å falle ned på stereotyper og klisjéer. Jeg har aldri vært borti en lignende måte å fortelle en historie på, og ble rett og slett begeistret. Mangfoldet i historien(e) gjorde noe med meg. 

"Barn

Vi la dem varsomt ned i grøfter og plogfurer og i vidjekurver under trærne. Vi la dem fra oss nakne på tepper, på vevde stråmatter i utkanten av åker´n. Vi plasserte dem i eplekasser og ammet dem hver gang vi hadde luket ferdig en rad. Når de var eldre og mer uregjerlige, hendte det vi bandt dem fast til stoler. Vi bant dem fast bak på ryggen midtvinters i Redding, og gikk ut for å beskjære vinrankene. Noen dager var det så kaldt om morgenen at ørene deres frøs og blødde." 

Det er et beinhardt liv som beskrives, enten mann og kone jobber for andre eller på egen jord. De innhentes også av en slags hverdagsrasisme som innebærer at de aldri blir helt integrert i det amerikanske samfunnet, og dette topper seg for alvor da Japan går til angrep på Pearl Harbor. Den gamle velkjente amerikanske paranoiaen slår til, og de japanske mennene innkvarteres i tur og orden i interneringsleire fordi man uten videre antar at de sympatiserer med japanerne og derfor utgjør en potensiell sikkerhetsrisiko for landet. Forut for dette har også noen av familiene som har vært så heldige å skaffe seg egen jord, opplevd at avlingene og lagrene med mat blir brent ned og at de i realiteten ikke kan være trygge noe sted. De er ikke ønsket, og krigen merker dem for livet.

Jeg er veldig glad for at Lydbokforlaget valgte nettopp Bodil Vidnes-Kopperud som oppleser for denne boka! Stemmen hennes passer godt til denne historien, som er nesten poetisk i formen, der den kollektive historien om postordrebrudene rulles ut. Noen heldige, andre uheldige - men felles for alle er at de stort sett slet seg fullstendig ut i hardt arbeid. For de lykkelige var det til å holde ut, for de ulykkelige var det derimot nesten uutholdelig. Noen av kvinnene valgte derfor å forlate sine ektemenn, men møtte en ublid skjebne når det gikk opp for dem at dette landet ikke tillot oppløste familier. Det er heller ikke enkelt å skaffe seg et anstendig arbeid, og noen av kvinnene går til grunne i prostitusjon. Takket være et felles "vi" som går gjennom boka, belyses mange forskjellige kvinneskjebner, og bildet nyanseres ettertrykkelig. Fortellingen tippet aldri over i det sentimentale, selv om den i perioder er både besk og rasende, og kanskje også vel overtydelig. Jeg tenkte imidlertid at slik måtte det nesten bare bli, og at det originale ved måten historien(e) er fortalt på overskygget det meste! Mens jeg lyttet til denne historien, valgte jeg å høre mange sekvenser om og om igjen, og av og til savnet jeg papirutgaven slik at jeg kunne hatt ordene foran meg mens jeg leste. Jeg ble faktisk så begeistret for boka at jeg må skaffe meg papirutgaven - bare for å ha den!

Jeg anbefaler boka varmt, og avslutter med et sitat fra Clementines innlegg på sin blogg "Har du lest?", som hun laget på bakgrunn av den engelske utgaven våren 2012:

"Du kommer til å se The Buddha in the Attic liggende fremme i bokhandlene, på engelsk, og etter hvert sikkert oversatt til norsk. Da skal du kjøpe to kopier, en til deg selv og en til en venn. For dette er en bok du både har lyst å eie, og å dele."

Utgitt: 2011
Originaltittel: The Buddha in the Attic
Utgitt i Norge: 2014
Oversatt: Ika Kaminka
Forlag: Lydbokutvalget (lydbokutgaven) / Oktober forlag (papirutgaven)
Oppleser: Bodil Vidnes-Kopperud
Spilletid: 3 t 55 min. (125 sider)
Forfatterens nettside
Takk til Lydbokforlaget for lytteeksemplar!

Julie Otsuka (Foto: Daryn N. Long)

Andre omtaler av boka:
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 22.01.2014 - Postordrebrudene fra Japan
- Jeg leser - 19.03.2012 - Buddha in the Attic
- Har du lest? - 04.03.2012 - Buddha in the Attic
- Artemisas verden - 13.04.2014

Edmund de Waal: "Haren med øyne av rav"

Om tap og overlevelse 

Noen uker før jul 2012 dumpet Edmund de Waals bok "Haren med øyne av rav" plutselig ned i min postkasse, og avsenderen var Solgunn - damen bak bloggen Solgunn sitt - som jeg hadde møtt "live" for første gang noen måneder før i forbindelse med Norges første bokbloggertreff. Denne boka hadde hun rett og slett bestemt meg for å lese! Etter å ha fulgt hverandres blogger over atskillig med tid, utvekslet boktips og lest hverandres bokanmeldelser, visste Solgunn at denne boka var en innertier for meg. Så skulle det ta ett år før den kom øverst i lesebunken, uten at jeg egentlig synes det er noe å beklage. For jammen passet det midt i blinken med en topp-bok akkurat nå - midt i det mørkeste, tristeste januar ... 

Edmund de Waal (f. 1964) er en britisk keramiker av det kunstneriske slaget, kan jeg lese på Wikipedia. Dessuten er han etterkommer av den jødiske familien Ephrussi, en gang en av Europas rikeste og mektigste familier med hovedsete i Wien. På grunn av nazismen under andre verdenskrig og forfølgelsen av jødene, mistet familien alt den eide - inklusive Palais Ephrussi, som lå i Ringstrasse i Wien, og alle kunstskattene som fylte alle de eksklusive rommene i palasset - samlet gjennom nesten 100 år. 

Palais Ephrussi i Wien

Det er da Edmund de Waal arver en samling på 264 netsuker at han begynner å interessere seg for familiens historie for alvor, et prosjekt som har endt med hans utrolige bok "Haren med øyne av rav". Jeg ante ikke hva en netsuke var før jeg leste denne boka, men dette er altså noen japanske miniatyrkunstverk som er skåret ut enten av elfenben eller hardt treverk, og som hadde som funksjon å holde et belte rundt en kimono sammen. Figurene var på størrelse med en valnøtt (med skallet på). På forfatterens nettside kan man se noen av figurene i samlingen. Det var ikke uvanlig at det kunne ta opptil to år å skjære ut en netsuke, og disse er/var derfor svært kostbare. 

Netsuke fra forfatterens samling

Edmund de Waal bestemmer seg for å finne ut hvor netsukene stammet fra, og hvordan disse har vandret fra den ene eieren i familien til den neste, inntil samlingen havnet hos hans homofile grandonkel i Tokyo ... Og om man underveis lurer på hva boka egentlig handler om, kan man trøste seg med at det har også forfatteren lurt på helt til siste slutt ... 

"Jeg vet ikke lenger om denne boken handler om familien min, eller erindring, eller meg selv, eller om det fortsatt er en bok om små, japanske ting." (side 325)

Det er litt av en historie som rulles opp mellom disse permene, hvor netsukene på et vis utgjør en slags rød tråd, men hvor det fremfor alt er historien om familien Ephrussis storhetstid og senere fall som utgjør essensen. Og om Edmund de Waal ikke har annet igjen enn samlingen med netsuker, så har han i alle fall gjennom å skrive sin families historie på et vis likevel udødeliggjort den. Historiene og minnene kan nemlig ingen ta fra dem!

Netsuke fra forfatterens samling

Innledningsvis får vi høre at familien Ephrussy opprinnelig kom fra Øst-Europa, nærmere bestemt Odessa, men i likhet med mange jøder ble jaget på flukt på grunn av de russiske pogromene. Familiens medlemmer bosatte seg dels i Wien og dels i Paris.

Charles Ephrussy var i 1870-årene bosatt i Paris. Han var ugift og barnløs. I nær fortid hadde det vært forbudt for jøder å eie fast eiendom, og dette er antakelig forklaringen på at rike jøder var svært forut for sin tid i sin kjennskap til kunst, og også investerte store formuer i kunstsamlinger. Charles var i så måte intet unntak. På denne tiden sto japansk kunst høyt i kurs, og det var i den forbindelse han kom over samlingen med de 264 netsukene, som han kjøpte samlet. 

Netsuke fra forfatterens samling

Siden skulle Charles gi bort hele samlingen i bryllupsgave til nevøen Victor og hans kone Emmy, som var bosatt i Wien. Dermed ble det slutt på at figurene sto på hedersplassen i stuen(e). I stedet havnet de i Emmys boudoir, hennes omkledningsrom - og det var barna hennes som fikk leke med disse mens moren var under påkledning til aftens, hva enten hun skulle i operaen, på teater, i middager eller til en av sine etter hvert mange elskere. 

Mens vi følger utviklingen i familien, er det helt uunngåelig at historien også omhandler nazismens utbredelse i Europa, og jødeutryddelsen i særdeleshet. Men forut for dette lå et jødehat over hele Europa helt tilbake til slutten av 1800-tallet. Fremfor alt uttrykt som misunnelse, mistenkeliggjøring og forakt ... I de øvre sosiale skikt noe mer skjult - i de lavere skikt helt utvetydig. 

Netsuke fra forfatterens samling

"Ephrussi-familien, Le Rois du Blé, foraktes som oppkomlinger og hylles som mesener. Det ene minuttet minnes de på kornhandleren fra Odessa, en patriark med fettflekket frakk og fremstrakt hånd. Det neste er Beatrice på et sosietetsball med en tiara prydet med hundrevis av skjelvende små kornaks av gull. Maurice, eieren av et digert slott i Fontainebleau, skrev "godseier" og ikke "bankier" på vielsesattesten da han giftet seg med Beatrice de Rothchild. Dette var ingen glipp. For jøder var det fortsatt en relativt ny erfaring å eie jord: Det var først etter revolusjonen at jøder fikk fullt statsborgerskap, et feiltrinn - i følge enkelte kommentatorer - ettersom jøder ikke var tilregnelige voksne. Se bare hvordan Ephrussi-familien levde, het det i et essay, Den egentlige Mr. Jacobs: "Kjærligheten til nips og antikviteter av alle slag, eller snarere jødenes lidenskap for å eie gjenstander, fører ofte så langt at det ender i det barnslige." " (side 104)

Netsuke fra forfatterens samling

Det hele toppet seg i forbindelse med Dreyfus-saken, "som rystet Frankrike og splittet Paris", som forfatteren skriver om på side 111 i boka. 

Deretter fulgte en nokså fredelig tid for Europas jøder, som var sekulære og som ble så assimilert at man knapt merket at de faktisk var jøder. Hadde det ikke vært for at svært mange klarte seg meget godt både i forretningslivet, i akademia og i samfunnslivet for øvrig - og atter pådro seg misunnelsens og vredens blikk ... Det hele toppet seg da Europa nok en gang ble oversvømmet av jøder, fattige sådanne, fra Øst-Europa. Disse jødene ønsket heller ikke de vellykkede jødene å ha noe med å gjøre, fordi de truet deres nåværende posisjon i samfunnet, hvor de lenge hadde fått være i fred med sine ting. Idet vi nærmer oss 1920-årene, begynte antisemittismen igjen å blomstre, og da Hitler senere kom til makten i Tyskland, fanget han kanskje "bare" tidsånden i samfunnet og utnyttet dette til fulle - og gikk atskillig lenger enn noen noengang hadde tenkt ... Men uten denne forhistorien kunne han aldri ha klart det som senere skjedde - å industrialisere det som var planlagt å bli utryddelsen av et helt folk. 

Netsuke fra forfatterens samling

I likhet med Stefan Zweig - jf. hans memoarbok "Verden av i går" - legger Edmund de Waal skylden for det voksende jødehatet på den galopperende inflasjonen. Store formuer smuldret opp, og dette truet infrastrukturen i samfunnet. Som Stefan Zweig siteres med på side 209:

"Penger løser seg opp mens du sover, de flyr av sted mens du skifter sko (som faller fra hverandre, med hæler av tre) for å løpe til markedet for andre gang; du er alltid i bevegelse, men for sent ute hver gang. Livet blir matematikk, addisjon, multiplikasjon, en rabiat virvel av tall og siffer, en malstrøm som suger de siste eiendelene dine inn i et umettelig tomrom ..."

Netsuke fra forfatterens samling

Nazi-Tyskland kommer nærmere, og en dag er tragedien et faktum: de har inntatt byen i all sin gru!

"Folk forsvinner. Det er stadig vanskeligere å vite hvor venner og bekjente befinner seg. Onsdag den 16. mars hopper Pips gamle venn, forfatteren Egon Friedell, ut av vinduet i leiligheten sin da han ser soldater spørre ut portneren i leiegården. 160 jøder begår selvmord i mars og april. Jøder blir avskjediget fra teatre og orkestre. Alle jøder som arbeider i stat og kommune, blir bedt om å gå. 183 jødiske lærere har mistet jobben. Alle jødiske advokater og statsadvokater blir avskjediget. 

I løpet av disse dagene glir den tilfeldige og sporadiske mishandlingen av jødene over i noe enda hardere. Det blir klart at det foreligger planer, ordrer ..." (side 243)

Familien Ephrussy, et helt familiedynasti - alt de eier og har - blir plyndret og de står tilbake med ingenting. Heldige er de få familiemedlemmer som faktisk har klart å komme seg unna i tide. De er ikke mange. Forfatterens bestemor Elisabeth er en av dem - grandonkel Iggie er en annen. De andre havnet i Auschwitz, tilintetgjort ... 

Netsuke fra forfatterens samling

Så hvordan overlevde egentlig de 264 netsukene, det eneste som er igjen av familiedynastiets rikdommer? Ja, nettopp dette får vi vite i denne boka ... Også om hvordan samlingen atter ble tilbakeført til Japan, før de havnet i forfatterens eie - en forfatter som atpåtil skrev en bok om dem og dermed udødeliggjorde sin egen families historie. 

"Haren med øyne av rav" er intet mindre enn et mesterverk av beste litterære merke! Ikke bare er historiene helt ekstraordinære, men Edmund de Waal skriver jo som om han aldri har gjort annet! Og det på tross av at "Haren med øyne av rav" faktisk er hans debut-bok! Jeg fikk nesten Stefan Zweig-assosiasjoner ... Det skal tilføyes at boka er litt tung å komme i gang med, men orker man de første 70 sidene, går resten bokstavelig talt helt av seg selv. I alle fall dersom man har sansen for slike historier som dette - historier jeg selv elsker fordi det er nødvendig for meg å lære noe av det jeg leser, samtidig som jeg har kost meg med bokas sterke språklige kvaliteter. Kvaliteter som er meget godt ivaretatt av oversetteren Christian Rugstad! 

Mitt håp er at flere får øynene opp for denne skatten av en bok! Den krever en del av sine lesere, men det er vel verdt å gjøre et forsøk! Her finner man et vell av historier, fortalt så nennsomt og med pasjon for kunst, historie og antikviteter.  Boka er uten tvil med på en topp-tyve-liste over de beste bøkene jeg noen sinne har lest!

Utgitt i England: 2010
Originaltittel: The Hare with Amber Eyes
Utgitt i Norge: 2010 
Oversatt: Christian Rugstad
Forlag: Press
Antall sider: 335

Edmund de Waal 

Andre artikler og omtaler av boka:
- Meet the Author - Edmund de Waal - 14.01.2011
- Dagbladet v/Andreas Wiese - 14.11.2011 - Familien var blant Europas rikeste og mektigste - Så mistet de alt
- Klassekampen - 02.11.2011 - Man arver sin historie
- Solgunn sitt - 08.11.2011
- Har du lest? - 10.04.2011 - Edmund de Waal om sammenhengen med Proust
- Har du lest? - 06.12.2010 - The Hare with Amber Eyes (Haren med øyne av rav)

Haruki Murakami: "1Q84" - bok 3

Siste bok i triologien "1Q84"

(Dersom du ikke har lest bok 1 og 2, bør du vente med å lese min omtale - ellers risikerer du at noe av spenningen med bøkene blir ødelagt.)

I bok nr. 1 ble vi introdusert for Aomame og Tengo, som har kjent hverandre helt siden barneskolen og aldri har glemt hverandre, til tross for at de ikke har sett hverandre siden de var 10 år. Vi ble dessuten kjent med Fukari som hadde skrevet en roman som heter "Luftpuppe" og som handler om "little people" - en roman Tengo omskrev og som Fukaeri vant en litterær debutantpris for. Fukaeri var på flukt fra en farlig sekt, og etter hvert skal det vise seg at tilværelsen heller ikke er ufarlig for Aomame og Tengo. Før vi forlater bok nr. 1, introduseres vi dessuten for en slags parallell virkelighet - 1Q84 ... 

I bok nr. 2 får vi vite mer om den hemmelige sekten, samt det faktum at Aomame er en leiemorder som har planlagt å ta livet av lederen av sekten Sakigake. Utgivelsen av "Luftpuppe" har ført til at Tengo og ikke minst forlagskontakten hans Komatsu ikke lenger er trygge. Det de har trodd var ren fantasi, viser seg å være virkelig. Little people eksisterer virkelig, og de er noen riktig så ondskapsfulle skapninger. Samtidig får vi vite om samtlige av hovedpersonenes oppvekst og bakgrunn. Og i god Murakami-stil er det ingen av dem som har hatt det enkelt her i livet. Så forsvinner Fukaeri, som en stund har bodd hos Tengo og som har funnet ut at hun/de blir overvåket, og Aomame lykkes virkelig i å ta livet av lederen av sekten - med den følge at også hun må flykte.

I innledningen til bok nr. 3 er lederen av Sakigake død og Ushikawa er satt på jobben med å oppspore Aomame, og for den saks skyld også Tengo. I mellomtiden har Aomame gått i dekning i 1Q84, hvor hun har forskanset seg i en leilighet hun aldri forlater. Og hvor hun til stadighet plages av en lisensoppkrever fra NHK ... Mens Tengo befinner seg et helt annen sted og pleier sin far, som ligger på dødsleiet. En far som i sin tid nettopp var NHK-lisensoppkrever og som når han dør, ønsker å bli begravet i sin NHK-uniform. Så oppdager Aomame at hun er gravid, uten at hun har vært sammen med noen mann på det tidspunktet hvor barnet ble unnfanget. Hun er overbevist om at det er Tengos barn hun bærer på, og mens hun venter og håper på en gjenforening med ham, underholder hun seg med trening og lesing av Proust ... Vil de noen gang ses igjen, og hvem er egentlig de som er truende nær og som hun for all del må unngå å komme i klørne på?

På samme måte som de to foregående bøkene var også bok tre (langt på vei) spennende og godt skrevet. Samtidig må jeg medgi at jeg ble skuffet over slutten. Det sparkes opp så mange baller og jeg opplevde at mange av dem slett ikke landet til slutt. Jeg ønsker ikke å gå i detalj på dette, fordi dette kan ødelegge leseopplevelsen for andre. Det jeg kan si er at jeg nok hadde forventet mer action på slutten, og kanskje også et skikkelig klimaks. I stedet ble det hele nokså tamt og tidvis noe uspennende. Klarere paralleller til George Orwells "1984" skal man virkelig lete lenge etter, men også dette ble liksom litt forutsigbart. Samtidig er triologien en nydelig historie om en kjærlighet som utholder alt og som aldri slukner, uansett hva som skjer. Selvsagt må det bli en film av denne triologien! Og FOR en film det kommer til å bli! Fordi boka er så godt skrevet og fordi dette er litt av et prosjekt, får jeg meg ikke til å gi noe annet enn terningkast fem her heller. Men et betydelig svakere terningkast fem enn det som er gitt for bok 1 og 2 blir det definitivt! 

Og dermed er en lydbokopplevelse på anslagsvis 48 timer omsider over - med glitrende Duc Mai-The i oppleserrollen!

Utgitt i Japan: 2010
Originaltittel: Ichi-kyu-hachi-yon)
Utgitt på norsk: 2012
Forlag: Lydbokforlaget / Pax utgir papirutgaven
Oppleser: Duc Mai-The
Spilletid: 18 t 13 min.

Haruki Murakami (Bildet er lånt fra Random House Books)

Haruki Murakami: "1Q84" - bok 2

Spennende oppfølger av 1Q84 nr. 1!

(Dersom du ikke har lest bok nr. 1, bør du vente med å lese min omtale av bok nr. 2 - ellers risikerer du at noe av spenningen i bok nr. 1 går tapt.)

I bok nr. 1 ble vi introdusert for leiemorderen Aomame, puggeskolelæreren Tengo, forlagssjefen Komatsu og 17 årigen Fukaeri som hadde skrevet boka "Luftpuppe". Vi ble dessuten presentert for 1Q84, en slags parallell virkelighet med to måner,  og "little people". 

I mellomtiden er romanen "Luftpuppe" ved hjelp av Tengos omskriving blitt en suksess som har vunnet debutantprisen. Riktignok med Fukaeri som forfatter, offisielt sett. Vi stifter også nærmere kjennskap til den hemmelige sekten, som har svært mye å skjule. Innledningsvis i bok nr. 2 har Aomame fått i oppdrag å drepe lederen av sekten. Fordi hun må regne med at little people kommer til å forfølge henne til evig tid, har hun fått tilbud om å skifte identitet, innbefattet operativ endring av sitt utseende.

Etter hvert får vi også vite at verken Tengo eller Aomame har glemt hverandre fra den gangen de gikk på barneskolen, og skiltes i en alder av 10 år. De anser begge den andre som sin store kjærlighet, og har alltid hatt en drøm om å bli gjenforent med hverandre. I mellomtiden har de slukket sine behov med andre som ikke betyr noe når det kommer til stykket. Etter at Aomame har kommet i kontakt med sektlederen hun har fått i oppdrag å drepe, skjønner hun at Tengo er like i nærheten, men at de befinner seg i hver sin verden. Vil de noen gang treffes igjen? Og når luftpuppene begynner å materialisere seg i form av little people, noen ondskapsfulle små skapninger, skjønner vi at absolutt alt er mulig. I mellomtiden har dessuten Fukaeri forsvunnet ... rømt som hun har fra den tidligere omtalte religiøse sekten ... Og Tengo får en mystisk beskjed via sin elskerinnes ektemann om at han aldri mer skal få treffe henne ... Folk forsvinner i det hele tatt i ett sett.

Samtlige hovedpersoner i 1Q84 har hatt nokså dysfunksjonelle oppvekstvilkår, og sånn sett føyer de seg fint inn i den murakamiske fortellertradisjon. Murakami opererer nemlig aldri med noe lykkelig persongalleri, og jeg tror faktisk dette er noe av hemmeligheten bak hans enorme suksess som forfatter. I tillegg er historien - eller historiene - i 1Q84 såvidt mangefasettert at spenningen opprettholdes helt til det siste. De noe melankolske og alvorlige, men dog så handlekraftige personene i det murakamiske univers har noen elementer i seg som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Jeg hadde kanskje trodd at jeg skulle bli lei etter så mange timer med den samme historien - sånn ca. 750 sider når man legger sammen papirutgaven av bok 1 og 2, og sånn ca. 30 timer som lydbok - men neida, jeg ble bare enda mer fjetret! La gå at det noen ganger opptrådte noen blødmer. Men når helheten er så bra som i disse bøkene, er det lett å tilgi Murakami - samtidig som det er disse blødmene som gjør at jeg ikke gir terningkast seks, men nøyer meg med en fem´er. Duc Mai-The er for øvrig helt i det øverste skiktet blant mine yndlingsopplesere, og hans stemme passet perfekt til den absurde historien! Jeg gleder meg til den siste og avsluttende boka!

Utgitt i Japan: 2009
Originaltittel: Ichi-kew-hachi-yon
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt fra japansk til norsk: Ika Kaminka
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Duc Mai-The
Spilletid: 14 t 26 min. 

Haruki Murakami

Haruki Murakami: "1Q84" - bok 1

Herlig fantacy for godt voksne!


Handlingen i bok nr. 1 av 1Q84 foregår i Tokyo i perioden april - juni i 1984, og den første personen vi møter i denne monster-triologien, er Aomame. Hun sitter i en taxi på vei til et viktig oppdrag, og gjenkjenner Janáčeks "Sinfonietta", som spilles på radioen. 

"Hvor mange mennesker finnes det her på jord som etter noen få innledende toner kan gjenkjenne Janáčeks "Sinfonietta"? Et sted mellom "ekstremt få" og "knapt noen", får en tro. Men Aomame kunne det, uvisst av hvilken grunn." (side 7)

De merkverdige hendelsene slutter imidlertid ikke her. Sjåføren stopper ved en trapp, og ber Aomame fortsette ned denne. Uten at Aomame der og da skjønner sammenhengen, går hun inn i en parallell virkelighet, som etter hvert betegnes som 1Q84. Dette stedet har bl.a. to måner ... Aomame fullfører sitt oppdrag, og vi skjønner at hun er leiemorder av yrke.

Et annet sted befinner Tengo seg. Han er mattelærer på en puggeskole. En dag blir han kontaktet av forlagssjefen Komatsu som ønsker at han skal skrive om en roman som heter "Luftpuppe", og som er skrevet av en pur ung forfatter ved navn Fukaeri. Historien er fantastisk og handler bl.a. om en blind geit og "little people" eller "småfolket". Problemet er bare at den er elendig skrevet. Komatsu ønsker at Tengo skal kontakte Fukaeri og bli enig med henne om at han skal skrive om historien. Sammen skal de forsøke å vinne en debutantpris, som Fukaeri utad skal få æren av å ha skrevet.

Det viser seg etter hvert at Fukaeri har rømt fra en farlig sekt som hjernevasker medlemmene sine, utsetter barn for overgrep, nekter dem blodoverføring når de blir syke og ellers har skremmende mange likhetstrekk med en annen sekt som er atskillig mer kjent. Tengo selv har heller ikke verdens beste barndom bak seg, og han har aldri klart å nærme seg en annen kvinne i gjensidig kjærlighet. Han har derimot en elskerinne han treffer hver fredag, og det er han så langt i livet godt fornøyd med.

Så spørs det for det første om Fukaeri går med på at Tengo skal får skrive om "Luftpuppe", og dernest om de har noen mulighet for å vinne debutantprisen. Hvilken risiko tar de i så fall? Og hvilken forbindelse har egentlig Aomame og Tengo med hverandre fra fortiden? 

Jeg har lenge gledet meg til å ta fatt på Murakamis "1Q84". Så kom jeg over lydbøkene på biblioteket, og da var ikke veien lang til oppstart. Dette er fantacy for godt voksne, og for et eventyr Murakami ruller opp! Her skjer de mest fantastiske ting, og man kan saktens lure på hvor han egentlig tar det fra. For å få fullt utbytte av bøkene må man gi seg hen 100 % og blåse fullstendig i at historien mangler en hver logikk og fornuft. Det som imidlertid er en stor greie med denne trilogien, er at historien er meget spennende! Det er et driv som gjør at man hele tiden må videre. Videre, videre ... Dessuten er persongalleriet veldig "murakamisk". Mao. lett gjenkjennelig fra tidligere bøker - uten at det gjorde det minste for mitt vedkommende.

Tittelen "1Q84" spiller på den japanske måten å skrive 1984 på, og har en klar preferanse til George Orwells "1984". I denne første boka følger vi som tidligere nevnt tre personer - Aomame, Tengo og Fukaeri - alle omtalt i tredjeperson slik at vi kan følge dem tett av en slags allvitende forteller. Hver gang spenningen er helt på bristepunktet, skiftes fokus til en av de andre personene. Og slik holdes leseren i åndeløs spenning gjennom hele boka. I forbindelse med anmeldelse av den tredje boka i triologien uttalte Cathrine Krøger i Dagbladet den 19.03.2012 at "(B)are Murakami kan lage stor litteratur av dette våset". Nå er vel ikke jeg helt enig i at det bare er vås, men ellers er jeg enig med Krøger: Murakami kan skrive om nesten hva som helst, og det blir like fullt stor litteratur av det! Jeg er helfrelst etter bok nr. 1 og gleder meg til fortsettelsen! Her blir det terningkast fem - en sterk sådan! Duc Mai-The leser for øvrig helt nydelig!

Utgitt i Japan: 2009
Originaltittel: Ichi-kew-hachi-yon
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt fra japansk til norsk: Ika Kaminka
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Duc Mai-The
Spilletid: 16 t 5 min. 

Haruki Murakami

"Rhapsody in August" (Reissør: Akira Kurosawa)

Nagasaki anno 1990


Handlingen i filmen er sentrert rundt et av ofrene for atombomben i Nagasaki i 1945. Bestemor Kane mistet sin mann da atombomben ble sluppet over Nagasaki den skjebnesvangre dagen i august 1945. Hvert år samles de overlevende ofrene - også kalt hibakusha - for å minnes sine døde.

Det er sommerferie og bestemor Kane har nettopp fått besøk av fire av sine barnebarn, som skal være hos henne over sommeren. Rett etter at de ankommer får hun brev fra sin bror Suzujiro, som bor på Hawaii og som ønsker at hun skal besøke ham før han dør. Men bestemor Kane er for det første ikke overbevist om at han faktisk er hennes bror, og for det andre anser hun ham som så amerikanisert at han nærmest må anses ansvarlig for amerikanerns ødeleggelser i Nagasaki i 1945.

I mellomtiden forsøker barnebarna å få tiden til å gå uten å kjede seg altfor mye. De reiser inn til Nagasaki og besøker bl.a. stedet der bestefaren døde samt en park med minnesmerker som i sin tid ble gitt fra andre land for å hedre ofrene etter bomben som rammet byen den 9. august 1945. Et av barna bemerker at det ikke er noe minnesmerke fra USA ...

Underveis i filmen forstår vi at atombomben er noe som det nærmest er tabu å snakke om når japanere og amerikanere møtes. Dette kommer på spissen når det viser seg at Suzujiros sønn Clark bestemmer seg for å besøke dem i Japan. Hva skal de gjøre? 45 års jubileumet for atombomben nærmer seg, og da vil det ikke bli mulig å skjule at Clarks onkel ble drept i 1945. Etter hvert dukker foreldrene til barna opp, og de velger å fortelle Clark om onkelen hans. Alle er spent på om han kommer til å bli sint, men det motsatte skjer. For Clark kan ikke forstå hvorfor ingen har fortalt ham dette tidligere ... Så spørs det om han klarer å overtale bestemor Kane til å reise til Hawaii før det er for sent.

Denne filmen har jeg hørt så mye om, og endelig fikk jeg sett den selv! Skuespillerprestasjonene i filmen er - for å være helt ærlig - ikke mye å skryte av - men temaet i filmen er uendelig trist og også svært interessant. For øvrig dukker Richard Gere opp i en liten gjesterolle som Clark. Filmen ble innspilt i 1991, og satte nok den gangen fingeren på et meget ømt punkt mellom japanerne og amerikanerne. Mon tro om filmen fikk gehør i USA da den utkom? Ja, om den i det hele tatt ble vist i USA? På Wikipedia kan jeg i alle fall lese at filmen provoserte voldsomt da den ble vist på filmfestivalen i Cannes i 1991. Dette fordi den så ensidig fremstiller japanerne som ofre, mens den totalt overser hvilken brutal millitærmakt Japan faktisk var. Fra amerikanernes ståsted den gangen fremsto atombomben(e) som den eneste måten å få slutt på krigen ... Til filmens forsvar vil jeg si at jeg ikke på noe tidspunkt mistenkte at det lå noe storpolitisk budskap bak. Tvert i mot omhandler den menneskene som betalte prisen for det storpolitiske maktspillet som fant sted under andre verdenskrig. De hadde ikke bedt om krig og hadde heller ingen innflytelse over det som den gang skjedde. Filmen inneholder for øvrig mye vakker japansk natur. Jeg synes filmen fortjener terningkast fire.

Spesielt interessere kan lese mer om Akia Kurosawa (f. 1910 d. 1998) og hans filmer på Wikipedia. 

Innspilt: 1991
Originaltittel: 八月の狂詩曲
Nasjonalitet: Japan
Genre: Drama
Skuespillere: Sachiko Murase som Kane (bestemoren), Hisashi Igawa som Tadao (Kanes sønn), Narumi Kayashima som Machiko (Tadaos kone), Tomoko Otakara som Tami (Tadaos datter), Mitsunori Isaki som Shinjiro (Tadaos sønn), Toshie Negishi som Yoshie (Kanes datter), Hidetaka Yoshioka som Tateo (Yoshies sønn), Choichiro Kawarazaki som Noboru (Yoshies ektemann), Mieko Suzuki som Minako (Yoshies datter) og Richard Gere som Clark (Kanes nevø)

Spilletid: 98 min.

Bestemor Kane omgitt av barnebarna

De gamle minnes de døde

Clark har ankommet Nagasaki

Bestemor Kane og hennes nevø Clark i Richard Geres skikkelse

"Norwegian Wood" (Regissør: Tran Ahn Hung)

Skjønt om ung kjærlighet


Innspilt: 2010
Originaltittel: Noruwei no mori
Nasjonalitet: Japan
Genre: Drama
Skuespillere: Rinko Kikuchi (Naoko), Ken'ichi Matsuyama (Watanabe), Kiko Mizuhara (Midori), Kengo Kora (Kizuki), Tetsuji Tamayama (Nagasawa), Reika Kirishima (Reiko)
Spilletid: 134 min.
Basert på Haruki Murakamis roman med samme navn

Vi befinner oss i Tokio på slutten av 1960-tallet, og det blåser en opprørsk vind over studentmiljøet også her. 20 år gamle Watanabe er imidlertid ikke opptatt av politikk. Han er en følsom ung mann som mest av alt bryr seg om kjærligheten og livets øvrige mysterier.

Da kameraten til Watanabe - Kizuki - tar livet av seg, snur det opp-ned på så mye. Kizuki og Naoko hadde et forhold, og dødsfallet går hardt inn på Naoko. Watanabe har sterke følelser for henne, men hun er åpenbart ikke klar for noe veldig forpliktende så kort tid etter tapet av Kizuki. Dessuten sliter hun med store psykiske problemer. Watanabe er likevel innstilt på å vente på henne, helt til hun er klar for ham. I mellomtiden dukker imidlertid en annen kvinne opp i Watanabes liv. Der Naoko er tung, dyster og taus, er Midori en frisk pust i livet hans. Hun bobler over av latter og glede, og synes å ta det meste med letthet. Men bare tilsynelatende, skal det snart vise seg. Og Watanabe, som er en meget seriøs, ung mann som slett ikke løper fra løfter han en gang har avgitt, kommer opp i et skikkelig dilemma ... Skal han satse på Naoko, som for tiden har opphold på en mentalinstitusjon, eller livskraftige Midori?

Jeg er veldig begeistret for Haruki Murakamis bøker, og har lenge vært meget spent på filmatiseringen av nettopp "Norwegian Wood". Det begynner å bli atskillige år siden jeg leste akkurat denne boka - en av de første jeg leste av forfatteren, og som han skrev før bøkene hans ble mer surrealistiske eller magisk realistiske. Det gjorde nok sitt til at jeg klarte å vurdere filmen på dens egne premisser. Jeg ble virkelig ikke skuffet!

I filmen er det jeg husker som vart, ømt og forsiktig vel ivaretatt! Skuespillerne er utrolig skjønne, og i den forbindelse vil jeg spesielt fremheve han som spiller Watanabe (Ken'ichi Matsuyama). Ellers vil jeg fremheve de vakre og estetiske kulissene (i stor grad japansk natur), musikken og stemningene i filmen. Ikke forvent en masse action! Her er det dialogene som er viktige. Og i hvilken alder er tap av kjærlighet så til de grader sterkt og traumatisk som nettopp i slutten av tenårene og i begynnelsen av tyveårene, før man har gjort noen erfaringer med kjærligheten og skjønner at man faktisk ikke dør selv om man har kjærlighetssorg? Når ingen ringere enn den koreanske mesterregissøren Tran Ahn Hung settes på oppgaven med å regissere en slik film, så blir det kunst! (Og det minner meg om at det snart er på tide å se hans film "Duften av grønn papaya om morgenen" om igjen!) Her blir det terningkast seks!

Ung kjærlighet

Naoko og Watanabe

Naoko, Midori og Watanabe

Midori og Waranabe