Sigurd Falkenberg Mikkelsen: "Arabisk høst - Korrespondentbrev 2011-2016"

Godt journalistisk arbeid om følgene av den arabiske våren!

Sigurd Falkenberg Mikkelsen (f. 1975) har vært Midtøsten-korrespondent for NRK i perioden 2011-2016. "Arabisk høst" inneholder et utvalg av hans korrespondentbrev i denne perioden. Han og hans familie flyttet til Kairo i 2011, og den gangen besto familien av tre medlemmer. Da de reiste hjem i 2016, var de blitt en familie på fire. 

I forordet gjør forfatteren et forsøk på å definere hva Midtøsten er. 

"Det er et område som omfatter kun mesteparten av den arabiske verden. Hele den sørvestlige delen av den afrikanske Middelhavskysten, Libyia, Algerie, Marokko og Tunisia, er kjent som Maghreb, mens områdene langs det østlige Middelhavet er kjent som Mashriq, der solen står opp, en idé som vi finner igjeni det latinske begrepet Levanten. Egypt ligger som vanlig midt imellom. Regionen omfatter Israel, men også Tyrkia, som er selvskreven i form av sin fortid som kolonimakt da det regjerte som Det ottomanske rike, men ikke geografisk selvskreven, siden en del av Tyrkia ligger i Europa. Iran er både nå og tidligere tett innvevd i den arabiske verden, men skiller seg ut, siden sjia-islam er statsreligion og det er et historisk fiendeforhold mellom arabere og persere. Muslimske land som Afghanistan og Pakistan har derimot mye tydeligere sentral- og sørasiatisk tilknytning, selv om de deler religion med størsteparten av landene i regionen. Nå som Sudan er delt i to, kunne man tenkt seg at den arabisktalende delen ble regnet med til Midtøsten, men som oftest legges den inn under Afrika sør for Sahara." (side 6-7)

Forfatterens formål med boka er å gi et bidrag til de dokumentariske vitnesbyrd som finnes om perioden etter at den arabiske våren var et faktum. Han medgir at de ikke er perfekte. Derimot er de personlige og sterkt preget av de voldsomme hendelsene han som NRK-korrespondent kom tett innpå i årene 2011-2016. Hvert av brevene har en innledning skrevet i ettertid, som setter dem i en større sammenheng. Brevene som sådan er ikke endret etter at de i sin tid ble publisert. Bokas tittel henspiller i følge forfatteren på den arabiske våren, og antyder at fokuset er på det som skjedde etterpå.

Den arabiske våren ble som kjent utløst ved at en grønnsaksselger i Tunisia - Mohamed Bouazizi- satte fyr på seg selv på slutten av 2010. Fortvilelse og avmakt lå bak. Dette ble starten på en kjedereaksjon som vi fremdeles ikke kjenner det endelige resultatet av. Det minner meg for øvrig om en bokanmeldelse der Adonis´ samtalebok "Vold og islam", som jeg selv har omtalt her på bloggen, ble kritisert. Bokanmelderen mente at Adonis var altfor kategorisk og negativ når han mente at den arabiske våren hadde feilet og er en katastrofe for folket. Dersom vi går tilbake til historiebøkene, ville dette også ha vært dommen fem-seks år etter den franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet. Men til slutt - helt til slutt - gikk verden videre, og det i en forbedret utgave av seg selv. Alt håp er med andre ord ikke ute, selv om det ser dystert ut akkurat nå ... 

Da forfatteren og hans familie ankom Kairo i august 2011, var det et drøyt halvår siden den arabiske våren for alvor eksploderte, og det var bare en måned siden det norske marerittet den 22. juli. Demonstrasjonene på Tahrir-plassen og avsetting av Hosni Mubarak var tilbakelagt, og i mellomtiden hadde Det muslimske brorskapet sittet med makten i Egypt etter demokratiske valg. I juni samme år demonstrerte folket på ny, og dette førte etter hvert til avsetting også av president Mohamed Morsi. Militæret overtok makten ved et kupp, og i dag er det Abdel Fattah al-Sisi som er president i Egypt. 

Flertallet av korrespondentbrevene er naturlig nok fra Kairo, men Mikkelsen var mye på farten i nabolandene på grunn av jobben som korrespondent. Han var blant annet i Tripoli i Libya like før Gadaffis fall (i begynnelsen av oktober 2011), og beskriver tilstanden i landet mens borgerkrigen raste. Takket være inngripen og hjelp fra Vesten gikk det nokså fort og greit å bli kvitt Gadaffi. Også i Syria hadde man håpet på hjelp fra Vesten på et tidligere stadium, men den hjelpen kom ikke. I stedet oppsto en kaotisk borgerkrig, som presset frem et behov for tilhørighet. I maktvakuumet kunne IS vokse seg sterk, men det var først i 2014 at vi for alvor fikk høre om denne organisasjonen. Da hadde IS okkupert Mosul, en av de største byene i Irak. 

Underveis reflekterer Mikkelsen over sin rolle som journalist. Denne episoden skjedde da han og kona var på vei til sykehuset, hvor hun skulle føde deres andre barn:

"Kontrollpost eller trafikkaos? Jeg håpet på en kontrollpost, der ville det i det minste være en mulighet til å forhandle. Det gikk opp for meg at når det virkelig gjelder, ønsker jeg meg et liv uten historier å fortelle, uten dramatikk, og jeg kunne jo ikke la være å tenke på hvordan jeg som reporter hele tiden griper inn i menneskers liv i deres verste øyeblikk. En far som har mistet en sønn her i Kairo, en forhutlet flyktningfamilie fra Syria på vei over fjellene til Libanon, sårede palestinere på Shifa-sykehuset i Gaza. Journalistene dukker alltid opp, med den største selvfølge, og selv om jeg prøver så godt jeg kan å gjøre det med respekt og verdighet: Jeg er en fremmed som stiller spørsmål til traumatiserte mennesker jeg ikke kjenner." (side 86)

Beskrivelsen av Aleppos ødeleggelse gjør inntrykk, og får meg til å tenke på Francesca Borris bok "I krigen - et vitnesbyrd fra Syria", som jeg tidligere har omtalt på bloggen min. I et korrespondentbrev datert i februar 2014, skriver Mikkelsen følgende:

"I Aleppo var det verst. Der benyttet myndighetene seg av indre stridigheter mellom opposisjonsgruppene til å rykke fram og, de har, kanskje i mangel av ordentlig ammunisjon, begynt å bruke et hjemmesnekret, men grusomt våpen: tønnebomber. Det er tønner stappfulle med sprengstoff, metallbiter og gjerne bensin og diesel slik at de også starter branner. De slippes over lav høyde og dreper selvfølgelig helt vilkårlig. Ifølge opposisjonen ble det drept 1200 mennesker av disse tønnebombene mens forhandlingene pågikk, og Aleppo er i dag en by som er fullstendig ødelagt etter halvannet år med krigføring." (side 93)

Når det gjelder forholdene i Kairo, påpeker Mikkelsen at mye er tapt, og at det verste er at all optimismen og fremtidstroen er borte - den som gjorde at folk organiserte seg på Tahrirplassen. "Se dokumentarfilmen The Square, som nå finnes på nett og har visninger i Norge, og dere vil skjønne hva jeg mener", sier han i et korrespondentbrev i slutten av mars 2014. Selv så jeg The Square under arabiske filmdager den 5. april 2014, og jeg har omtalt filmen her på bloggen. Selv vil jeg i tillegg anbefale filmen "Winter of Discontent", som jeg omtalte på bloggen min i mars 2014. 

Selv om Mikkelsen mener at volden og drapene på journalister som dekker krigshandlingene i Midtøsten blekner sammenlignet med hva andre blir utsatt for, har det noen alvorlige konsekvenser at journalister ikke lenger kan oppholde seg i området uten stor fare for å bli kidnappet av IS eller andre, som i neste omgang selger gislene sine til IS. IS blir premissleverandører for hva som filtreres ut, mens innbyggerne blir overlatt helt til seg selv og sin egen skjebne. Her kan det også være greit å minne om Mah-Rukh Alis bok "Trusselen fra IS - Terror, propaganda og ideologi" som kom ut i fjor (liken peker på min omtale av denne boka). Hun berører den samme tematikken. 

"Nyansene forsvinner. Alt det som gjør oss menneskelige, alt det som bryter opp stereotypiene, oss mot dem, dem mot oss. Alt det levende, alt det som er liv druknes i støyen av volden, det være seg vold begått med våpen i hånd eller med ord og bilder. Vi tvinges inn i det sporet de vil ha oss i, et spor der ingen journalister med yrkesstolthet ønsker å være, derfor utfordrer vi noen ganger gjengs oppfatning om hva som er trygt, derfor bøter noen av oss med livet, slik James Foley har gjort. 

Fred over hans minne." (side 121)

Mikkelsen berører også den forferdelige terrorhandlingen i Sousse i Tunisia, der en ung mann skjøt og drepte 38 badeturister på et hotell. 

"Det er som om noe er brutt sammen, som om spillereglene er borte, både her i regionen og i Europa, der menneskeliv ikke lenger betyr noe, der den andre ikke lenger er et menneske, men en størrelse, i verste fall en fiende. For det skal dere vite, det er ikke det kristne Europa IS bruker sine verste midler eller alltid sin råeste ordbruk mot, det er mot andre muslimer, mennesker de ser på som frafalne. Denne fundamentalismen og sterke identitetsbyggingen koblet sammen med troen på en nært forestående apokalypse i et område der all politisk autoritet har mistet sitt moralske grunnlag, er en kraftfull miks. Det gjør ikke situasjonen bedre at alle aktørene her i Midtøsten har annet fore enn å prioritere å sloss mot nettopp denne gruppen." (side 166)

For øvrig påpeker Mikkelsen at IS ikke opererer i et vakuum, men i en borgerkrig der brutalitet, tortur, seksuell vold, kidnappinger, ydmykelser og utpressing er normen. "Eneste forskjell er at IS gjør et offentlig poeng av det." (side 167)

Det er sterke vitnesbyrd forfatteren presenterer i denne boka. Det er historier om mennesker som forsøker å beholde sin egen verdighet og integritet, men som opplever myndighetsmisbruk, integritetskrenkelser og helseskadelig vold - i verste fall drap - når de ikke går med på ulovligheter. Det er historier om en brutalitet som vi vanskelig kan klare å forestille oss. Fordi korrespondentbrevene er så personlige, gir de langt mer enn "kliniske" fremstillinger av det som har skjedd. Selv sitter jeg med et brennende ønske om at forfatteren skal gjøre mer ut av det han har sett og opplevd som Midtøsten-korrespondent, og skrive en bredere anlagt bok der alle sammenhengene fremtrer mye tydeligere. Her er i alle fall stoff nok til atskillig mer enn disse bruddstykkene som vi får presentert i "Arabisk høst".

Boka er meget godt skrevet, og jeg ble sterkt berørt av å lese den. Dette er et solid stykke journalistisk arbeid av den typen jeg savner mer av i dagspressen, der det meste blir for overfladisk, lite nyansert og tabloidisert. At Sigurd Falkenberg Mikkelsen i tillegg tilfører historiene sine noe nært og menneskelig, er styrken ved denne boka, slik jeg ser det! Jeg har veldig sansen for måten han analyserer det han er vitne til, noe som selvsagt har sin bakgrunn i hvilket menneskesyn og verdigrunnlag han har. Han forsøker virkelig å forstå det han ser, men noen ganger må han erkjenne at det er utenfor hans - og vår - rekkevidde å fatte alt. Jeg er også full av beundring over at noen reiser ut i krigssoner for å rapportere det de ser, for det er på ingen måte risikofritt. Det er ikke først og fremst risikoen for bomber og flyangrep som er verst for krigsreportere og journalister. Derimot er det risikoen for kidnappinger og drap ... Slik har verden blitt ... 

"Arabisk høst" er kanskje en av de viktigste bøkene innenfor denne sjangeren som utgis på norsk i høst! Les den! 

Utgitt: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 186
ISBN: 978-82-02-52668-9
Boka har jeg kjøpt selv.

Sigurd Falkenberg Mikkelsen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hisham Matar: "Hjemkomsten - Fedre, sønner og landet imellom"

Om eksilets pris og savnet av en fengslet far

Libyske Hisham Matar (f. 1970) debuterte som forfatter med boka "In the Country of Men" i 2006 ("Ingen i verden" på norsk i 2007). Boka kom på kortlisten for Man Booker Prize samme år. "Anatomy of a Disappearance" utkom i 2011 ("Forsvinningens anatomi" på norsk i 2011). Jeg har omtalt begge bøker her på bloggen, og linkene peker til disse omtalene. 

Onsdag 24. august i år besøkte forfatteren Litteraturhuset i Oslo i forbindelse med lanseringen av sin tredje bok - "Hjemkomsten" ("The Return").  Jeg var der, og skal skrive om dette i et blogginnlegg i løpet av få dager. 

Hisham Matar´s far Jaballa Matar var politisk dissident i Libya, og hadde for lengst flyktet fra Gadaffis terrorregime sammen med sin familie da han i 1990 ble kidnappet i Kairo. Det var Gadaffis sikkerhetspoliti som sto bak, og som brakte faren tilbake til Libya, hvor han endte i fengsel. Etter dette var det ingen som noen gang så noe mer til ham. Det lyktes likevel faren å få smuglet ut noen brev og et lydbånd til familien, og dermed visste de i det minste at han var i live. Etter 1996 hørte ingen mer fra ham. Levde faren eller var han død? Det kunne ingen vite sikkert. Håpet om at han fremdeles var i live, levde uansett videre hos Hisham, moren og broren hans, som bodde i London. Hele livet deres ble etter hvert preget av at de aldri helt ga opp håpet. 

I årene forut for den arabiske våren, jobbet Hisham Matar aktivt med å finne ut av gåten rundt farens forsvinning. Han opererte i media, og fikk kontakt med representanter fra Gadaffis regime, uten at dette brakte ham noe nærmere en entydig sannhet og visshet. I mars 2012, en tid etter at Gadaffi var styrtet, satte han, kona Diana (som er en kjent fotograf) og moren seg på flyet til Benghazi i Libya. Verken han eller moren hadde vært i Libya siden flukten. Ville de kjenne seg igjen? Ville de finne sannheten rundt farens forsvinning? Underveis treffer de mange mennesker som forteller sine historier om Libya, og felles for alle er at det dreier seg om subjektive minner, ting som ikke kan dokumenteres i ettertid. Er det noe Gadaffi-diktaruret - for øvrig i likhet med de fleste diktaturer - sørget for, så var det å utradere bevis og gjøre det nærmest umulig å dokumentere noe som helst i ettertid. 

"Sensuren var ikke det eneste problemet, forklarte Ahmed, for regimets gjentatte angrep på bokhandlere - der beholdningen ble konfiskert og noen butikker stengt - betydde at det i praksis var svært vanskelig å finne bøker i Libya, også bøker som var tillatt av sensuren. Dette visste jeg, ettersom den eldste og høyest ansette forleggeren og bokhandleren i Libya, Al-Fergiani, til slutt ble nødt til å flytte kontorene sine til London. 

Ahmed kjederøkte, og det bekymret meg, for når han lo, og det gjorde han ofte, ble han blodrød i ansiktet og mistet pusten. Jeg likte ham. Han hadde et åpent ansikt og et lyst gemytt, og selv om han slo fast at: "Libya har perfeksjonert den mørke kunst å devaluere bøker" - var han en optimist og arbeidet utrettelig for å fremme litteratur og åndsliv. Å være libyisk kunstner i Libya var heroisk. Landet, med sine politiske og sosiale dogmer, la en klam hånd over ethvert kunstnerisk instinkt. Utholdenheten hos menn som Ahmed er forbløffende. I 1978, da han var i begynnelsen av tyveårene, var han med i den store gruppen forfattere som ble fengslet. Regimet hadde lagt en felle. Unge litterære talenter ble invitert til å delta i en bokfestival og så arrestert. Som de fleste i gruppen tilbrakte Ahmed ti år i fengsel." (side 96-97)

 Hisham Matar møter også Maher Bushrayda, som tidlig i 2012 erklærer at islamistene ikke kommer til å lykkes i Libya. "Disse menneskene vil ha et land uten kunst, uten møter, uten kinoer. Et tomt hull", sa han. En feilslått politikk, mener han. 

Noe av det som gjorde dypest inntrykk på Matar under hans Libya-opphold, var oppdagelsen av noen noveller som faren hans skrev i en alder av 18 år, lenge før han ble far. Han ante ikke at faren hans skrev, og innholdet i novellene skapte en opplevelse av å bevege seg bakover i tid, til den gangen kolonialismen og den italienske invasjonen preget Libya. 

Så er spørsmålet om faren ble henrettet den 29. juni 1996, som en av 1270 fanger som gikk døden i møte den dagen? Dette kan ingen svare på. Lå det en forutanelse i at forfatteren var på National Gallery og studerte Manets Maximilian nettopp den dagen, i følge dagboknotatene hans?

Manet´s bilde "Henrettelse av Maximilian"

Et av vitnene som ikke så, men hørte, forteller:

"Men jeg hørte alt. Skytingen varte i to timer." 

... "Men det verste var skrikene. De hørtes tydelig etter at maskingeværilden stoppet. Deretter kom det et og annet pistolskudd, nådestøtet, gikk vi ut fra. De døde ble liggende der i fire dager. Helt til mange av oss spydde av stanken." (side 2016) 

Det er sterke historier som fortelles, og som handler om gruoppvekkende ting som har skjedd. Demokratiet ble gjenopprettet i Libya i 2012. Forhåpentligvis ligger forholdene nå til rette for at sannhetsvitner kan tre frem og fortelle sine historier, slik at landets beboere kan få vite hva som skjedde med deres kjære under Gadaffi-regimet. Hisham Matar og hans familie må derimot slå seg til ro med at de aldri får vite sannheten om hva som skjedde med Jaballa Matar ... 

Hisham Matar skriver godt og engasjerende, og det har vært spennende å lese om hans families skjebne. Samtidig som "Hjemkomsten" handler om jakten på sannheten om det som skjedd med faren hans, handler den også om å komme hjem. Hvordan er det å leve i eksil når man aldri kan være helt sikker på at man er trygg, selv om man lever i et demokratisk land langt unna landet man flyktet fra? Og hvordan er det å vokse opp med vissheten om at faren er et annet sted, høyst ufrivillig, og neppe har det særlig bra? En far som har hatt mot nok til å sette seg opp mot et diktatorisk regime, og hvis far igjen hadde en viktig rolle i krigen mot italienerne ... 

Nå som vi endelig har fått den fulle og hele historien om Hisham Matar´s families liv, er det lett å gjenkjenne mange av elementene fra hans to foregående romaner. "Ingen i verden" handler om flukt fra Libya etter at mange forsvinner - alt sett med et barns øyne. Kanskje slik forfatteren selv husker hemmelighetsskremmeriet fra de voksne, rett før de måtte flykte til Egypt? I den neste boka - "Forsvinningens anatomi" - forsvinner en far, og vi blir kjent med en ung gutt som sendes på kostskole. Brikkene faller på plass i "Hjemkomsten". Kanskje den neste boka hans vil handle om dem som ble igjen i Libya og som ble fengslet pga. sine politiske synspunkter?

Jeg tenker at boka ville ha vært enda bedre dersom forfatteren hadde forsøkt seg på en slags kronologi. I stedet ble det en del hopp frem og tilbake i tid. Jeg satt med en følelse av at jakten på sannheten om farens forsvinning ble fortalt bakover, samtidig som nåtidsfortellingen - reisen tilbake til Libya - ble fortalt fremover. Noen ganger var dette litt forvirrende. Etter å ha møtt forfatteren på Litteraturhuset skjønner jeg at dette har vært en krevende bok å skrive. Så kanskje måtte den bare bli slik? Tematikken er i alle fall svært interessant og dagsaktuell. Selv har jeg et umettelig behov for mer kunnskap om den arabiske våren og hva som egentlig skjedde. Her får jeg inn enda et nytt perspektiv inn i det lappverket som den arabiske våren tross alt består av. 

Jeg synes det er forunderlig at boka ikke er anmeldt av noen profesjonelle anmeldere enda. 

Dette er en viktig bok i vår tid! Les den!

Utgitt på engelsk: 2016
Originaltittel: The return
Utgitt på norsk: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Toril Hanssen
Antall sider: 224
ISBN: 978-82-02-51871-4
Boka har jeg kjøpt selv

Hisham Matar (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Kirsti MacDonald Jareg: "Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland"

Et must for alle som lider av islomani!

Kirsti MacDonald Jareg (f. 1966) er en norsk psykolog og forfatter med skotske aner. Hun har bodd både i Norge, Skottland, Sverige og Botswana. Hun har tilleggsutdannelse innenfor sosialantropologi og sakprosaskriving, og har tidligere publisert reise- og historieartikler i flere medier. For tiden skriver hun på en reiseskildring fra Irland. 

Da jeg kom over denne boka tenkte jeg "søren heller!" "At jeg ikke kom over den før mannen min og jeg reiste til Shetland, Orknøyene og Hebridene tidligere i sommer!" I ettertid vet jeg ikke helt, for det var faktisk vel så fint å lese denne boka etterpå."Øyene i vest" er nemlig ikke noen reisehåndbok. Samtidig skaper den et reisesug av en annen verden for den som leser boka, som inneholder de mest fantastiske fortellinger om forholdene ute i havgapet i Skottland. 

"Øyene i vest" utkom i 2011, og de drøyt fire hundre sidene er sånn noenlunde likt fordelt på de indre hebridene, de ytre hebridene, Orknøyene og Shetland. Det temaet som går gjennom boka som en rød tråd er selvsagt hvordan det er å leve på disse øyene, der forholdene er nokså gjennomsiktige og intime. Det er ikke for alle å klare livet her ute i blæsten, selv om forholdene har blitt bedre etter hvert som husene har blitt varmere og fergetidene er blitt hyppigere. Den som tror at det er romantisk å bo på en forblåst øy, får virkelig korrigert sin oppfatning. Som en innflytter sa det så treffende: Det beste med å bo ute på de skotske øyene, er at alle kjenner alle. Det verste er imidlertid at alle kjenner alle ... Så dersom man tror at man kan flytte til en liten skotsk øy for å gjemme seg bort, må man tro om igjen. Privatlivet blir helt transparent der ute i havgapet.

"Kan øyer bli en besettelse. Klart de kan. Det finnes heldigvis en diagnose for tilstanden, islomani, slik at man lettere kan identifisere syndromet og dermed unngå å bli kurert. Symptomene viser seg som en uimotståelig trang til å oppsøke øyer eller til og med skrive om dem." (side 7)

Så fikk vi den! Mannen min og jeg som underveis i vår ferie ute på de skotske øyene lurte på om vi var på øyhopping i Skottland eller på whisky-trail - eller ganske enkelt en roadtrip, som det er blitt så populært å kalle bilferier. (Skjønt uttalelsen vel først og fremst er myntet på forfatteren selv.)

Det viktigste for å unngå at øyene blir avfolket, er å få til levedyktige øyer. Det går en nedre grense på rundt 70 individer. Blir det færre enn dette, er det ikke mulig å opprettholde bebodde øyer over tid. Shetland, Orknøyene og Lewis og Harris er så vidt store at de ikke er i fare for å bli fraflyttet (med rundt 20 000 innbyggere på hver av dem), men dette stiller seg ganske annerledes for mange av småøyene spesielt i Hebridene. Disse småøyene får mye plass i boka. 

Det samtlige øyer har til felles er en blodig forhistorie. Noen ganger må vi tilbake til vikingetiden - andre ganger bare to-tre århundrer tilbake. Da kunne enkelte klaner virvle seg inn i en voldsspiral som endte med forferdelse - i form av de reneste henrettelser eller hva vi i dag ville kalle etnisk renskning. Dessuten får vi innblikk i føydalsamfunn, der eieren av en øy hersket over folkene som bodde der og kunne bestemme at alle måtte forlate hjemmene sine etter eget forgodtbefinnende fordi menneskene hadde blitt ulønnsomme for ham. Så ble de i stedet erstattet av sauer. Dem er det mange av den dag i dag. I dag er det mest vanlig at konflikter oppstår mellom lokalbefolkningen og naturvernere.

"De ytre Hebridene består av mer enn to hundre små og store øyer. De fleste er forlatt for lenge siden. Nå gir ruinene ly for sauene, og sjøfuglene får ha eggene sine i fred." (side 159)

Jeg kan selvsagt ikke underslå at jeg likte veldig godt å treffe på gjenkjennelser i teksten til Jareg. Som når hun skriver om sitt møte med veveren Donald John som jobber for Harrys Tweed. Nå var riktignok ikke vi innom den samme veveren, men vi traff på en som til forveksling lignet. Der fikk vi innføring i hva som gjør dette tweedmerket så eksklusivt. Svaret er at stoffet er håndlaget og dermed av mye bedre kvalitet enn industrielt fremstilt tweed. 

Jareg er også innom kristendommen slik den blir praktisert på de ytre Hebridene, der så og si alt er stengt hver søndag, og hvor det å få søndags-ferger til og fra øya har vært en hard kamp for dem som ønsket dette. 

The Little Italian Chappel (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Så er vi på Orknøyene, og her er det noen obligatoriske steder man må innom; Skara Brae, Scapa Flow, The Little Italian Chapel ... Dersom du f.eks. ikke kjenner til historien(e) om den britiske marinens havn i Scapa Flow fra før av, får du en fin innføring i denne boka. Vi får også høre om hva i all verdens det var som førte til at italienske krigsfanger befant seg her under andre verdenskrig, og lot oppføre et lite katolsk kapell, "malplassert, som om en tornado har løftet det opp fra sydlige strøk og dumpet det her ..." (side 259) Og det er ikke bare kapellet, men alle causewayene italienerne etterlot seg - disse mololignende veiene som binder en del av øyene sammen. Og som samtidig betydde en hel del for den britiske flåtens sikkerhet ... 

Lundefugler ved Sumbourg Head på Shetland
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Fuglelivet på øyene er rikt. Hit kommer lundefugl (puffin), lomvi, havsuler (gannet), skarv og mengder med måker. Og er man ikke fugleinteressert før man kommer hit, så blir man det! De store fuglekoloniene er nemlig så fascinerende at det er umulig ikke å bli forgapt. 

Noe av det som står sentralt for oss nordmenn på Shetland, er historien om Shetland Bus, kanskje bedre kjent som historiene rundt Shetland-Larsen. Dersom man ønsker å grave litt i denne delen av historien, bør man bo i den lille byen Scalloway. Her finner man rikelig med spor etter nordmenn. 

Minnesmerke om Shetland Bus ved Scalloway
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

I Scalloway er det et museum, og dette skriver Jareg om. Slik hun skriver om det meste som det er verdt å få med seg av historie dersom man er på disse øyene ... 

Det er sjelden jeg tar så store ord i min munn, men denne boka bergtok meg fullstendig! Jeg vet allerede nå minst to ting: jeg kommer til å lese denne boka om igjen og jeg kommer til å dra tilbake til disse øyene! 

Jareg er inne på det selv, og jeg har eksakt det samme ønsket: nemlig at det skal åpnes en fergeforbindelse mellom f.eks. Bergen og Shetland i sommerhalvåret! Dette kommer til å bety enormt mye for lokalbefolkningen - spesielt for Shetland, men også for andre øyer som har fergeforbindelse til Shetland. Her snakker vi bærekraftig øy-utvikling, der kontrollert turisme er en nødvendig del av det hele. Slik det er i dag er Shetland og Orknøyene, og kanskje i særdeleshet de ytre Hebridene, veldig eksotisk og nokså utilgjengelig for de fleste. De turistene vi traff da vi var på vår rundtur var i grunnen folk som var født der men som hadde måttet flytte til fastlandet for å få seg jobb, og som vendte hjem igjen hver eneste sommer. 

Dersom du har et ønske om å finne ut mer om de skotske øyene, er Kirsti MacDonald Jaregs bok et must! Her finner vi en fortellerevne av de helt sjeldne, og hun har en herlig og tankevekkende tilnærming til historiske "fakta". Det er seierherrene som dikterer historien, og den er som regel farget av et ønske om å fremstille seg selv edelmodig og de andre grusomme. Hva er sant, og hva er oppdiktet? Det vet vi faktisk ikke. En sunn skepsis er likevel på sin plass, og dette elementet er med hele veien i Jaregs bok. Jeg gleder meg allerede til hennes bok om Irland! Det er nemlig upløyd mark for mitt vedkommende. 

Denne boka anbefaler jeg sterkt for alle som lider av islomani! Løp og kjøp! 

Utgitt: 2011 
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 447
ISBN: 978-82-47005-0
Jeg har kjøpt boka selv

Kirsti MacDonald Jareg (Foto: Marte Eyde Kjuus)

Helene Uri: "Fordi jeg elsker deg"

Når forelskelse  blir farlig

Helene Uri (f. 1964) er forfatter, språkforsker og professor i lingvistikk. Som forfatter har hun utgitt både fagbøker, barne- og ungdomsbøker og romaner. Det er fortrinnsvis som romanforfatter jeg kjenner henne, og av de 22 bøkene hun i årenes løp har utgitt, har jeg kun lest fem. Det både "Honningtunger", "Engel av nylon", "De beste blant oss" og "Den rettferdige" har til felles, er at de er creepy. Det du ser på overflaten, er aldri slik det kan se ut som. Aldri!  Folk kan smile til deg, virke velmenende som få - men bak ryggen din er de rett og slett onde og ekle. "Fordi jeg elsker deg", som er en ungdomsroman, er intet unntak. 

I bokas åpningsscene skjønner vi at noe helt forferdelig har hendt. 

"Jeg kan nesten ikke tro at det er sant. At jeg har opplevd det jeg har. Og at jeg har overlevd. At jeg er her nå. 

Du må fortelle meg alt, sa Berit til meg da jeg kom rullende inn på kontoret hennes.
- Alt? gjentok jeg.
- Jeg tror det er best.
- Men hvor skal jeg begynne? spurte jeg.
- Begynn med begynnelse, sa hun. - Alle historier har en begynnelse. Jeg kjenner bare slutten av din. Jeg vet hvordan det kunne endt." (side 5)

Elin opplever alle ungjenters store drøm: å bli sammen med den peneste, flotteste, nydeligste, kjekkeste gutten hun og alle venninnene vet om: Fredrik! Han har det nydeligste smilet man kan tenke seg. Han er flink på skolen, har en flott kropp og er oppmerksomheten i egen person. Hva mer kan hun egentlig forvente?

Etter hvert utvikler forholdet seg til å bli nokså ekskluderende i forhold til omverdenen. Det er bare de to, og Fredrik legger opp planene for alt de gjør sammen - enten det er tale om å gå ut og spise, gå en tur eller ... ligge sammen. Og fordi han er så fantastisk i ett og alt, gjør Elin som han sier, selv om noe inni henne protesterer svakt. De gangene hun faktisk gjør noe på egen hånd, opptrer Fredrik som et offer. Jaja, han skal vel alltids finne på noe, han også ... Mens Elin er borte, får hun ekle sms´er fra Fredriks venn Bjørn. Dette får henne til å søke trøst hos Fredrik, som opptrer som den tryggeste havnen man kan tenke seg. 

Så er det skoleball, og dit skal selvsagt Elin. Hun skal treffe Fredrik eksakt rundt middnatt, siden ballet slutter halv tolv. Men i siste time lar rektor ungdommene feste til middnatt likevel, og dermed blir Elin forsinket. Da hun ankommer hos Fredrik, som er alene hjemme denne helgen, ender det med at han slår henne. Hun får et blått øye. Hva er dette for noe? Men Fredrik angrer og dagen etter kommer han med favnen full av de flotteste roser, og i samtalens løp skjønner jo Elin at det egentlig var hennes skyld at han slo. For han ble jo så redd da hun ikke kom til avtalt tid ... Dessuten elsker han henne så høyt ... 

Mens tvilen råder i Elin, er hun vitne til hvordan moren faktisk virker forelsket i kjæresten hennes. Og det er jo ikke det minste rart, så oppmerksom som Fredrik er overfor henne. Til og med hans egen mor får ikke fullrost sønnen sin nok. Tenk at han har gitt henne en så flott rosebukett! Har Elin fått en så flott bukett noen gang? spør hun. Elin blir forvirret. Var det kanskje ikke nettopp hun som fikk denne buketten? Som Fredrik insisterte på skulle stå igjen da hun dro etter den helgen da han slo henne i ansiktet?

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen - ikke mer enn at det blir mer og mer creepy etter hvert som handlingen skrider frem. Dette førte til at jeg ikke klarte å legge boka fra meg, men leste den i ett fra begynnelse til slutt. Dersom denne boka ikke hadde hatt Helene Uri-stempelet, kunne historien som sådan ha vært relativt forutsigbar. Men ikke her! Man blir overrasket absolutt hele tiden. I tillegg er boka svært godt skrevet - tilpasset målgruppen, som er ungdom! At dette er en ungdomsroman, gjorde for øvrig absolutt ingenting for mitt vedkommende. Så spennende at den nettopp har adresse til ungdommen, som dermed får med seg ikke rent lite livsvisdom på veien, tenkte jeg. For boka har selvsagt en moral. Forelskelse kan være farlig - virkelig farlig! Og selv tenker jeg på hvor viktig det er at omverdenen ikke overkjører magefølelsen til den som lever i et usunt forhold, men faktisk lytter og tar signalene på alvor. For ting er ikke alltid slik det kan se ut, og den vet best hvordan det er, den som har skoene på ... Elin kommer med signaler på at noe ikke er som det skal være, men alle vender det døve øret til. Og hun er så ung at hun ikke klarer å finne ut av egne grenser selv ... Hvor høyt må hun rope for at hun skal bli hørt? Hvor galt må det gå?

Denne boka anbefaler jeg på det varmeste!

Utgitt: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 151
ISBN: 978-82-02-48677
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget

Helene Uri (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

Anders Giæver: "Første stopp Brooklyn"

Vidunderlig om Brooklyn!

Anders Giæver (f. 1961) er journalist, og jobber som kommentator i VG. Han har utgitt flere bøker. I årene 2008-2011 var han USA-korrespondent for VG, og han bodde da i Brooklyn, en bydel i New York. Det er dette oppholdet som har inspirert ham til å skrive boka "Første stopp Brooklyn", en tittel som er inspirert av Hubert Selbys kjente bok "Siste stopp Brooklyn". 

"Etter hvert som Manhattan ble overfylt og dyrt, hadde Brooklyn plass til alle og rom til alle. Det var den første multikulturelle verdensbyen hvor også nordmenn som flyktet fra fattigdommen hjemme, fikk sjansen til å søke lykken, i pakt med den amerikanske grunnloven. 

Brooklyns suksess er bygget på toleranse. Ikke nestekjærlighet, men toleranse. Og toleranse er noe helt annet i praksis enn slik vi gjerne bruker det i Norge. Ordet kommer fra det latinske tolerantia, som betyr "det å tåle" eller "å holde ut noe". Du tåler at det bor folk som er annerledes enn deg i nabolaget. Du holder ut med dem. Du trenger ikke å elske dem. Du trenger ikke engang å like dem. Du kan godt synes at skikkene deres, oppførselen deres, matvanene deres, familiestrukturen deres, gudene de tilber, politikerne de stemmer på, og hattene de har på hodet, er fullstendig på trynet." (side 9 - 10)

Selv har forfatteren ingen tro på at førstegangsreisende vil prioritere Brooklyn fremfor Manhattan. Men kanskje andre eller tredje gang, når de typiske turistattraksjonene  på Manhattan er unnagjort ... For ham vil uansett Brooklyn alltid være første stopp, slik det var for så mange nordmenn før ham. 

New Yorks bydeler 

Anders Giæver drar oss gjennom det meste av hva Brooklyn har å by på i sin bok. Det handler om en multikulturell bydel som har hatt sine sosiale problemer i nokså nær fortid, slik alle bydeler med rimelige boliger nødvendigvis får. For hit flyttet alle de som ikke hadde råd til å bo på Manhattan - inntil også det å bo i Brooklyn ble probert nok. Og med i utgangspunktet ressurssvake grupper følger det også med en hel del sosiale utfordringer ...

Selv om Brooklyn kanskje ikke er den bydelen som står øverst på prioriteringslisten første gang man besøker New York, er jeg temmelig sikker på at det å gå over Brooklyn Bridge er noe som hører med - også på første tur til New York. Om ikke annet så for å betrakte Manhattan skyline fra litt avstand ... I så måte var det ekstraordinært spennende å lese om broens tilblivelse - et forhold Giæver behandler grundig i sin bok. Brooklyn Bridge er for øvrig en av tre broer som binder bydelene Manhattan og Brooklyn sammen (Manhattan Brigde og Williamsburg Bridge er de to andre). Da den sto ferdig i 1883, var den verdens lengste hengebro med sine 1834 meter over East River og et hovedspenn på 486 meter. (Kilde: Wikipedia) Det tok 14 år å bygge den, og 27 arbeidere mistet livet under byggingen. Det var dykkersyke som forårsaket de flestes død, og av den grunn måtte man gi opp å komme ned på stengrunn på den ene siden av elven. 

Brooklyn Bridge (Foto: RMC)

"Hva er det mest slående første gang du kommer til New York? Gjenkjenneligheten. De gule drosjene, dampen fra kumlokkene, eimen av pizza, de døgnåpne kaffesjappene, salget av ristede kastanjer fra traller, joggerne i Central Park og selvfølgelig skyskraperne - det gir en sterk opplevelse av déjà vu, du har vært her så mange ganger før." (side 23) 

Og årsaken er selvsagt alle filmene vi har sett, hvor handlingen har foregått i verdensmetropolen New York. Anders Giæver nevner kjente klassikere som "Hair", "Taxi Driver", "King Kong", "Tarzans eventyr i New York" og en rekke Woody Allen-filmer, bare for å ha nevnt noen. Når det spesielt gjelder Brooklyn nevner han Frank Sinatra og "It Happened i New York", "Staturday Night Fever" og "Det vokser et tre i Brooklyn". 

En gang var Brooklyn slavenes hovedstad. I dag opplever den afrikanske- og karibisk-amerikanske befolkningen seg fortrengt av kjøpesterke innflyttere, som overtar og pusser opp kvartal etter kvartal av det som tradisjonelt har vært svarte bydeler, skriver Giæver på side 49 i boka. 

Giæver trekker frem et annet spennende forhold ved Brooklyn og det er Bloglyn, "den svært løselig og situasjonsbestemte føderasjonen av uavhengige bloggere i Brooklyn". "For selv om de ikke er spesielt godt organisert, er Bloglyn en kraft å regne med. Da bloggingen tok av for alvor midt på 2000-tallet, og før Twitter og Facebook virkelig hadde festet grepet, var Brooklyn det området i verden med høyest bloggtetthet. Selve episenteret for all Brooklyn-blogging lå i nabolaget Clinton Hill, men alle strøk og bydeler hadde sin rause del av kaken, med lokalblogger, matblogger, aktivistblogger, shoppingblogger, restaurantblogger, historiske blogger, politiske blogger, eiendomsmarkedsblogger, turistblogger og utelivsblogger.

Selv om de var forskjellige i tema og tilnærming, hadde forbausende mange av bloggene en ganske lik tone. En litt gneldrete, breial, "jeg-er-ikke-redd-for-å-si-fra"-melodi, som gjerne rettet seg mot eiendomsutviklere, trafikketaten, høyere T-banepriser, etablering av merkevarekjeder på bekostning av lokal næringsvirksomhet og ikke minst, den felles hovedfienden ordfører Michael Bloomberg der inne i elfenbenstårnet på Manhattan. Samtidig viste de fleste en sann omsorg for sitt nærmiljø, en vilje til å beskytte hver bygning og forretning mot riving og oppkjøp. Kakofonien av stemmer fra Bloglyn utgjorde på mange måter Brooklyns stemme, like multikulturell og sammensatt som bydelen selv." (side 64-65)

Fette Sau, en spesiell restaurant
i Brooklyn (Foto: RMC)

Det går selvsagt ikke an å skrive en bok om Brooklyn uten å nevne Paul Auster og filmene "Blue in the Face" og "Smoke", filmklassikere som handler om det typisk brooklynske. Og i samme slengen nevnes at Brooklyn to hundre år før internett var et av arnestedene for den fri amerikanske pressen. Og selvsagt hører også Red Hooks med, som en gang var slummen i Brooklyn. Giæver har også funnet en del spor etter nordmenn, som en gang utgjorde en nokså stor koloni i Brooklyn. 

"Williamsburg Saving Bank med sitt klokketårn - en av New Yorks flotteste skyskrapere i stein fra tiden før stålkonstruksjonene - ruver over strøket. Fort Greene huser også Brooklyn Flea, byens kanskje beste loppemarked. Og Fort Greene har klart å beholde en etnisk, økonomisk og kulturell miks som gjør at det fortsatt kan sies å representere de fleste sider av Brooklyn." (side 132)

Jeg fant det morsomt at Giæver også nevner rapperen Jay-Z, mannen bak "Empire State of Mind" fra 2009. Det har blitt en låt jeg selv forbinder med å sveve over Manhattan i helikopter under en New York-tur tidligere i år. Jay-Z er en Brooklyn-gutt, som vokste opp i fattigdom i en bydel som var preget av at det var crack overalt. I dag er han en suksessfull rapper som har solgt flere plater enn Elvis Presley. 

Brooklyn har også vært hjemsted for de mange jødene som kom fra Øst-Europa og Russland, på flukt fra fattigdom og tsarens pogromer. (side 145) De kom i perioden fra 1870 og frem til utbruddet av andre verdenskrig. I dag domineres gatebildet i Williamsburg av hasidiske jøder, men de kom langt senere. Og fra tid til annen oppstår det konflikter mellom hasiderne og hipsterne, som begge dominerer bydelen. 

Hasidiske jøder i Williamsburg (Foto: RMC)

"Williamsburgs ortodokse jøder og hipstere har likevel mer til felles enn bare skjegg. Begge gruppene kom over broen fra East Village på et tidspunkt hvor bydelen ikke akkurat var Brooklyns mest attraktive. I likhet med resten av byen var Williamsburg gjennom en ødeleggende nedgangsperiode fra 1960-tallet og frem til 1990." (side 150)

Så skjedde det endringer til det bedre på midten av 1990-tallet, og man kunne gå hjem alene fra T-banen om natten uten å bli overfalt av et crackhue ... (side 152)

I kapittelet om den jødiske humorrevolusjonen trekker Giæver frem MAD.

"For alle som skjønte kodene, var MADs satire en åpen jødisk harselas med først og fremst det hvite, protestantiske USA, makteliten og den konserverende forbrukerkulturen som preget landet på 1950-tallet. MAD gjorde narr av superheltene, cowboyene og egentlig alt som var goy, "ikke-jødisk"." (side 159)

En annen som gjorde den jødiske Brooklyn-humoren til et universelt fenomen, var Woody Allen. 

"Den jødiske humoren ble synonym med en intellektuell, akademisk, selvsentrert satire; en observasjonshumor som både latterliggjorde og rettferdiggjorde den priviligerte klassens trivielle problemer. Allen bragte den til arthousekinoene. På 1990- og 2000-tallet gjorde sjangeren kjempecomeback på fjernsyn." (side 166)

Coney Island hører med når man snakker om Brooklyn. Dette er nemlig siste stopp på T-banen. Stedet har bestandig hatt en folkelig masseappell, skriver Giæver. Han viser til Lou Reeds plate "Coney Island Baby" fra 1976. Dessuten preger bildet av Patty Smith og Robert Mapplethorpe fra 1969 med berg-og-dal-banen The Cyclone forsiden på Patti Smiths bok "Just kids" (linken går til min omtale av boka). 

"Entusiasmen for "fantasiens Coney Island", begeistringen for hva tivolibyen ved havet representerte og sto for, er det som har reddet stedet fra sanering og eiendomsutvikling." (side 175)

Brooklyn Bridge (Foto: RMC)

Helt til slutt i boka har Anders Giæver tatt med en liste over 10 ting å få med seg i Brooklyn. Å krysse Brooklyn Brigde til fots står selvsagt som nr. 1 på listen. Som nr. 2 står å spise verdens beste pizza eller i alle fall å spise pizza på New Yorks mest berømte pizzaresteraurant - på Grimaldi´s eller Juliana´s rett under Brooklyn Brigde. Fra Promenaden kan man skue mot Manhattan skyline. Brooklyn Botanical Garden er et must, og dessuten Green Wood Cementry. Og jeg som trodde at New Yorks ostekake var greit nok å få med seg ... Nei, det er Junior´s berømte ostekake som gjelder! Giæver anbefaler å leie sykkel, og for de mest outrerte kan kanskje en padletur på Gowanus friste? Og sist men ikke minst hører altså Coney Island med. 

Manhattan skyline - sett fra Brooklyn (Foto: RMC)

Jeg elsker bøker som tar meg med til steder jeg enten kunne tenke meg å reise til eller hvor jeg selv allerede har vært. Grunnstemningen i Anders Giævers bok "Første stopp Brooklyn" er vidunderlig! En slik bok man koser seg langsomt med, og gjerne vender tilbake til fordi det blir mange detaljer - og rett og slett vanskelig å få med seg alt ved første gangs gjennomlesning. Dette er en slik bok som kommer til å bli med i kofferten neste gang jeg reiser til New York, og planlegger et grundigere besøk til Brooklyn. Selv kunne jeg nok ha ønsket meg flere litteraturpreferanser - særlig inn i den jødiske litteraturen. Det er nemlig der jeg har mine preferanser til denne bydelen. Jeg kunne nok også ha ønsket meg litt mer om Paul Auster, og kanskje noe mer om museer og spesielle spisesteder. Samtidig skjønner jeg at dette ikke er Anders Giævers prosjekt, og at dette heller ikke er en reisehåndbok, selv om ti-på-topp-listen i slutten av boka kan tyde på det. Det Giæver har oppnådd gjennom denne kjærlighetserklæringen til Brooklyn, er å få meg til å ønske meg tilbake til New York nokså raskt igjen. Neste gang vurderer jeg også å bo i Brooklyn. 

Anders Giæver skriver godt og inspirerende, og forsøker å favne nokså bredt for at lite eller ingenting skal være glemt. Jeg har imidlertid én sterk innvending mot boka, og det er at den er altfor tynn! Dersom Giæver noen gang skal redigere boka, anbefaler jeg ham å slenge på minst 100 sider til, som han fyller med enda mer Brooklyn-stoff. 

Jeg anbefaler like fullt denne boka varmt! Og jeg tror den kommer til å ligge under riktig mange juletrær i år!

Utgitt: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 192
ISBN: 978-82-02-45624-5 
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Andre omtaler av boka:
- Dagens Næringsliv v/Audun Vinger - 3. november 2015 - Amerikanske tilstander - Det er ofte befriende med bøker av moderat lengde, men i «Første stopp Brooklyn» blir det litt bråstopp. Giæver kunne godt kostet på seg minst åtti sider til. Det holder ikke helt med et hjertesukk mot slutten om alt han ikke fikk omtalt og alle nabolagene han ikke fikk portrettert, ei heller med et slags reiseguide-appendiks med ti steder man må besøke i Brooklyn.
- Bokstaver.no - 27. november 2015 - Annerledes bok om Brooklyn - I dag er det nesten ingen nordmenn igjen i Brooklyn. Den som går på leting, finner nok noe, men de aller fleste er enten ”gått til Norge (som de sa) eller er døde. Det er livets strenge skjebne og gang. Men minnene lever – og minnene kan ingen ta. De lever videre takket være Giævers bok som har fått den megetsigende tittelen ”Første stopp Brooklyn”. For mange, mange år siden lå det en bar i Red Hook som heter ”Ottos Bar” med undertittelen ”Første og siste stopp”. Tittelen minner om den, selv om den henter sitt motiv fra noe helt annet. Det kan leseren selv finne ut av. Det er spennende å lære rikt. Takk for en annerledes bok, Anders Giæver!