Kirsti MacDonald Jareg: "Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland"

Et must for alle som lider av islomani!

Kirsti MacDonald Jareg (f. 1966) er en norsk psykolog og forfatter med skotske aner. Hun har bodd både i Norge, Skottland, Sverige og Botswana. Hun har tilleggsutdannelse innenfor sosialantropologi og sakprosaskriving, og har tidligere publisert reise- og historieartikler i flere medier. For tiden skriver hun på en reiseskildring fra Irland. 

Da jeg kom over denne boka tenkte jeg "søren heller!" "At jeg ikke kom over den før mannen min og jeg reiste til Shetland, Orknøyene og Hebridene tidligere i sommer!" I ettertid vet jeg ikke helt, for det var faktisk vel så fint å lese denne boka etterpå."Øyene i vest" er nemlig ikke noen reisehåndbok. Samtidig skaper den et reisesug av en annen verden for den som leser boka, som inneholder de mest fantastiske fortellinger om forholdene ute i havgapet i Skottland. 

"Øyene i vest" utkom i 2011, og de drøyt fire hundre sidene er sånn noenlunde likt fordelt på de indre hebridene, de ytre hebridene, Orknøyene og Shetland. Det temaet som går gjennom boka som en rød tråd er selvsagt hvordan det er å leve på disse øyene, der forholdene er nokså gjennomsiktige og intime. Det er ikke for alle å klare livet her ute i blæsten, selv om forholdene har blitt bedre etter hvert som husene har blitt varmere og fergetidene er blitt hyppigere. Den som tror at det er romantisk å bo på en forblåst øy, får virkelig korrigert sin oppfatning. Som en innflytter sa det så treffende: Det beste med å bo ute på de skotske øyene, er at alle kjenner alle. Det verste er imidlertid at alle kjenner alle ... Så dersom man tror at man kan flytte til en liten skotsk øy for å gjemme seg bort, må man tro om igjen. Privatlivet blir helt transparent der ute i havgapet.

"Kan øyer bli en besettelse. Klart de kan. Det finnes heldigvis en diagnose for tilstanden, islomani, slik at man lettere kan identifisere syndromet og dermed unngå å bli kurert. Symptomene viser seg som en uimotståelig trang til å oppsøke øyer eller til og med skrive om dem." (side 7)

Så fikk vi den! Mannen min og jeg som underveis i vår ferie ute på de skotske øyene lurte på om vi var på øyhopping i Skottland eller på whisky-trail - eller ganske enkelt en roadtrip, som det er blitt så populært å kalle bilferier. (Skjønt uttalelsen vel først og fremst er myntet på forfatteren selv.)

Det viktigste for å unngå at øyene blir avfolket, er å få til levedyktige øyer. Det går en nedre grense på rundt 70 individer. Blir det færre enn dette, er det ikke mulig å opprettholde bebodde øyer over tid. Shetland, Orknøyene og Lewis og Harris er så vidt store at de ikke er i fare for å bli fraflyttet (med rundt 20 000 innbyggere på hver av dem), men dette stiller seg ganske annerledes for mange av småøyene spesielt i Hebridene. Disse småøyene får mye plass i boka. 

Det samtlige øyer har til felles er en blodig forhistorie. Noen ganger må vi tilbake til vikingetiden - andre ganger bare to-tre århundrer tilbake. Da kunne enkelte klaner virvle seg inn i en voldsspiral som endte med forferdelse - i form av de reneste henrettelser eller hva vi i dag ville kalle etnisk renskning. Dessuten får vi innblikk i føydalsamfunn, der eieren av en øy hersket over folkene som bodde der og kunne bestemme at alle måtte forlate hjemmene sine etter eget forgodtbefinnende fordi menneskene hadde blitt ulønnsomme for ham. Så ble de i stedet erstattet av sauer. Dem er det mange av den dag i dag. I dag er det mest vanlig at konflikter oppstår mellom lokalbefolkningen og naturvernere.

"De ytre Hebridene består av mer enn to hundre små og store øyer. De fleste er forlatt for lenge siden. Nå gir ruinene ly for sauene, og sjøfuglene får ha eggene sine i fred." (side 159)

Jeg kan selvsagt ikke underslå at jeg likte veldig godt å treffe på gjenkjennelser i teksten til Jareg. Som når hun skriver om sitt møte med veveren Donald John som jobber for Harrys Tweed. Nå var riktignok ikke vi innom den samme veveren, men vi traff på en som til forveksling lignet. Der fikk vi innføring i hva som gjør dette tweedmerket så eksklusivt. Svaret er at stoffet er håndlaget og dermed av mye bedre kvalitet enn industrielt fremstilt tweed. 

Jareg er også innom kristendommen slik den blir praktisert på de ytre Hebridene, der så og si alt er stengt hver søndag, og hvor det å få søndags-ferger til og fra øya har vært en hard kamp for dem som ønsket dette. 

The Little Italian Chappel (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Så er vi på Orknøyene, og her er det noen obligatoriske steder man må innom; Skara Brae, Scapa Flow, The Little Italian Chapel ... Dersom du f.eks. ikke kjenner til historien(e) om den britiske marinens havn i Scapa Flow fra før av, får du en fin innføring i denne boka. Vi får også høre om hva i all verdens det var som førte til at italienske krigsfanger befant seg her under andre verdenskrig, og lot oppføre et lite katolsk kapell, "malplassert, som om en tornado har løftet det opp fra sydlige strøk og dumpet det her ..." (side 259) Og det er ikke bare kapellet, men alle causewayene italienerne etterlot seg - disse mololignende veiene som binder en del av øyene sammen. Og som samtidig betydde en hel del for den britiske flåtens sikkerhet ... 

Lundefugler ved Sumbourg Head på Shetland
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Fuglelivet på øyene er rikt. Hit kommer lundefugl (puffin), lomvi, havsuler (gannet), skarv og mengder med måker. Og er man ikke fugleinteressert før man kommer hit, så blir man det! De store fuglekoloniene er nemlig så fascinerende at det er umulig ikke å bli forgapt. 

Noe av det som står sentralt for oss nordmenn på Shetland, er historien om Shetland Bus, kanskje bedre kjent som historiene rundt Shetland-Larsen. Dersom man ønsker å grave litt i denne delen av historien, bør man bo i den lille byen Scalloway. Her finner man rikelig med spor etter nordmenn. 

Minnesmerke om Shetland Bus ved Scalloway
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

I Scalloway er det et museum, og dette skriver Jareg om. Slik hun skriver om det meste som det er verdt å få med seg av historie dersom man er på disse øyene ... 

Det er sjelden jeg tar så store ord i min munn, men denne boka bergtok meg fullstendig! Jeg vet allerede nå minst to ting: jeg kommer til å lese denne boka om igjen og jeg kommer til å dra tilbake til disse øyene! 

Jareg er inne på det selv, og jeg har eksakt det samme ønsket: nemlig at det skal åpnes en fergeforbindelse mellom f.eks. Bergen og Shetland i sommerhalvåret! Dette kommer til å bety enormt mye for lokalbefolkningen - spesielt for Shetland, men også for andre øyer som har fergeforbindelse til Shetland. Her snakker vi bærekraftig øy-utvikling, der kontrollert turisme er en nødvendig del av det hele. Slik det er i dag er Shetland og Orknøyene, og kanskje i særdeleshet de ytre Hebridene, veldig eksotisk og nokså utilgjengelig for de fleste. De turistene vi traff da vi var på vår rundtur var i grunnen folk som var født der men som hadde måttet flytte til fastlandet for å få seg jobb, og som vendte hjem igjen hver eneste sommer. 

Dersom du har et ønske om å finne ut mer om de skotske øyene, er Kirsti MacDonald Jaregs bok et must! Her finner vi en fortellerevne av de helt sjeldne, og hun har en herlig og tankevekkende tilnærming til historiske "fakta". Det er seierherrene som dikterer historien, og den er som regel farget av et ønske om å fremstille seg selv edelmodig og de andre grusomme. Hva er sant, og hva er oppdiktet? Det vet vi faktisk ikke. En sunn skepsis er likevel på sin plass, og dette elementet er med hele veien i Jaregs bok. Jeg gleder meg allerede til hennes bok om Irland! Det er nemlig upløyd mark for mitt vedkommende. 

Denne boka anbefaler jeg sterkt for alle som lider av islomani! Løp og kjøp! 

Utgitt: 2011 
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 447
ISBN: 978-82-47005-0
Jeg har kjøpt boka selv

Kirsti MacDonald Jareg (Foto: Marte Eyde Kjuus)

Helene Uri: "Fordi jeg elsker deg"

Når forelskelse  blir farlig

Helene Uri (f. 1964) er forfatter, språkforsker og professor i lingvistikk. Som forfatter har hun utgitt både fagbøker, barne- og ungdomsbøker og romaner. Det er fortrinnsvis som romanforfatter jeg kjenner henne, og av de 22 bøkene hun i årenes løp har utgitt, har jeg kun lest fem. Det både "Honningtunger", "Engel av nylon", "De beste blant oss" og "Den rettferdige" har til felles, er at de er creepy. Det du ser på overflaten, er aldri slik det kan se ut som. Aldri!  Folk kan smile til deg, virke velmenende som få - men bak ryggen din er de rett og slett onde og ekle. "Fordi jeg elsker deg", som er en ungdomsroman, er intet unntak. 

I bokas åpningsscene skjønner vi at noe helt forferdelig har hendt. 

"Jeg kan nesten ikke tro at det er sant. At jeg har opplevd det jeg har. Og at jeg har overlevd. At jeg er her nå. 

Du må fortelle meg alt, sa Berit til meg da jeg kom rullende inn på kontoret hennes.
- Alt? gjentok jeg.
- Jeg tror det er best.
- Men hvor skal jeg begynne? spurte jeg.
- Begynn med begynnelse, sa hun. - Alle historier har en begynnelse. Jeg kjenner bare slutten av din. Jeg vet hvordan det kunne endt." (side 5)

Elin opplever alle ungjenters store drøm: å bli sammen med den peneste, flotteste, nydeligste, kjekkeste gutten hun og alle venninnene vet om: Fredrik! Han har det nydeligste smilet man kan tenke seg. Han er flink på skolen, har en flott kropp og er oppmerksomheten i egen person. Hva mer kan hun egentlig forvente?

Etter hvert utvikler forholdet seg til å bli nokså ekskluderende i forhold til omverdenen. Det er bare de to, og Fredrik legger opp planene for alt de gjør sammen - enten det er tale om å gå ut og spise, gå en tur eller ... ligge sammen. Og fordi han er så fantastisk i ett og alt, gjør Elin som han sier, selv om noe inni henne protesterer svakt. De gangene hun faktisk gjør noe på egen hånd, opptrer Fredrik som et offer. Jaja, han skal vel alltids finne på noe, han også ... Mens Elin er borte, får hun ekle sms´er fra Fredriks venn Bjørn. Dette får henne til å søke trøst hos Fredrik, som opptrer som den tryggeste havnen man kan tenke seg. 

Så er det skoleball, og dit skal selvsagt Elin. Hun skal treffe Fredrik eksakt rundt middnatt, siden ballet slutter halv tolv. Men i siste time lar rektor ungdommene feste til middnatt likevel, og dermed blir Elin forsinket. Da hun ankommer hos Fredrik, som er alene hjemme denne helgen, ender det med at han slår henne. Hun får et blått øye. Hva er dette for noe? Men Fredrik angrer og dagen etter kommer han med favnen full av de flotteste roser, og i samtalens løp skjønner jo Elin at det egentlig var hennes skyld at han slo. For han ble jo så redd da hun ikke kom til avtalt tid ... Dessuten elsker han henne så høyt ... 

Mens tvilen råder i Elin, er hun vitne til hvordan moren faktisk virker forelsket i kjæresten hennes. Og det er jo ikke det minste rart, så oppmerksom som Fredrik er overfor henne. Til og med hans egen mor får ikke fullrost sønnen sin nok. Tenk at han har gitt henne en så flott rosebukett! Har Elin fått en så flott bukett noen gang? spør hun. Elin blir forvirret. Var det kanskje ikke nettopp hun som fikk denne buketten? Som Fredrik insisterte på skulle stå igjen da hun dro etter den helgen da han slo henne i ansiktet?

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen - ikke mer enn at det blir mer og mer creepy etter hvert som handlingen skrider frem. Dette førte til at jeg ikke klarte å legge boka fra meg, men leste den i ett fra begynnelse til slutt. Dersom denne boka ikke hadde hatt Helene Uri-stempelet, kunne historien som sådan ha vært relativt forutsigbar. Men ikke her! Man blir overrasket absolutt hele tiden. I tillegg er boka svært godt skrevet - tilpasset målgruppen, som er ungdom! At dette er en ungdomsroman, gjorde for øvrig absolutt ingenting for mitt vedkommende. Så spennende at den nettopp har adresse til ungdommen, som dermed får med seg ikke rent lite livsvisdom på veien, tenkte jeg. For boka har selvsagt en moral. Forelskelse kan være farlig - virkelig farlig! Og selv tenker jeg på hvor viktig det er at omverdenen ikke overkjører magefølelsen til den som lever i et usunt forhold, men faktisk lytter og tar signalene på alvor. For ting er ikke alltid slik det kan se ut, og den vet best hvordan det er, den som har skoene på ... Elin kommer med signaler på at noe ikke er som det skal være, men alle vender det døve øret til. Og hun er så ung at hun ikke klarer å finne ut av egne grenser selv ... Hvor høyt må hun rope for at hun skal bli hørt? Hvor galt må det gå?

Denne boka anbefaler jeg på det varmeste!

Utgitt: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 151
ISBN: 978-82-02-48677
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget

Helene Uri (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

Anders Giæver: "Første stopp Brooklyn"

Vidunderlig om Brooklyn!

Anders Giæver (f. 1961) er journalist, og jobber som kommentator i VG. Han har utgitt flere bøker. I årene 2008-2011 var han USA-korrespondent for VG, og han bodde da i Brooklyn, en bydel i New York. Det er dette oppholdet som har inspirert ham til å skrive boka "Første stopp Brooklyn", en tittel som er inspirert av Hubert Selbys kjente bok "Siste stopp Brooklyn". 

"Etter hvert som Manhattan ble overfylt og dyrt, hadde Brooklyn plass til alle og rom til alle. Det var den første multikulturelle verdensbyen hvor også nordmenn som flyktet fra fattigdommen hjemme, fikk sjansen til å søke lykken, i pakt med den amerikanske grunnloven. 

Brooklyns suksess er bygget på toleranse. Ikke nestekjærlighet, men toleranse. Og toleranse er noe helt annet i praksis enn slik vi gjerne bruker det i Norge. Ordet kommer fra det latinske tolerantia, som betyr "det å tåle" eller "å holde ut noe". Du tåler at det bor folk som er annerledes enn deg i nabolaget. Du holder ut med dem. Du trenger ikke å elske dem. Du trenger ikke engang å like dem. Du kan godt synes at skikkene deres, oppførselen deres, matvanene deres, familiestrukturen deres, gudene de tilber, politikerne de stemmer på, og hattene de har på hodet, er fullstendig på trynet." (side 9 - 10)

Selv har forfatteren ingen tro på at førstegangsreisende vil prioritere Brooklyn fremfor Manhattan. Men kanskje andre eller tredje gang, når de typiske turistattraksjonene  på Manhattan er unnagjort ... For ham vil uansett Brooklyn alltid være første stopp, slik det var for så mange nordmenn før ham. 

New Yorks bydeler 

Anders Giæver drar oss gjennom det meste av hva Brooklyn har å by på i sin bok. Det handler om en multikulturell bydel som har hatt sine sosiale problemer i nokså nær fortid, slik alle bydeler med rimelige boliger nødvendigvis får. For hit flyttet alle de som ikke hadde råd til å bo på Manhattan - inntil også det å bo i Brooklyn ble probert nok. Og med i utgangspunktet ressurssvake grupper følger det også med en hel del sosiale utfordringer ...

Selv om Brooklyn kanskje ikke er den bydelen som står øverst på prioriteringslisten første gang man besøker New York, er jeg temmelig sikker på at det å gå over Brooklyn Bridge er noe som hører med - også på første tur til New York. Om ikke annet så for å betrakte Manhattan skyline fra litt avstand ... I så måte var det ekstraordinært spennende å lese om broens tilblivelse - et forhold Giæver behandler grundig i sin bok. Brooklyn Bridge er for øvrig en av tre broer som binder bydelene Manhattan og Brooklyn sammen (Manhattan Brigde og Williamsburg Bridge er de to andre). Da den sto ferdig i 1883, var den verdens lengste hengebro med sine 1834 meter over East River og et hovedspenn på 486 meter. (Kilde: Wikipedia) Det tok 14 år å bygge den, og 27 arbeidere mistet livet under byggingen. Det var dykkersyke som forårsaket de flestes død, og av den grunn måtte man gi opp å komme ned på stengrunn på den ene siden av elven. 

Brooklyn Bridge (Foto: RMC)

"Hva er det mest slående første gang du kommer til New York? Gjenkjenneligheten. De gule drosjene, dampen fra kumlokkene, eimen av pizza, de døgnåpne kaffesjappene, salget av ristede kastanjer fra traller, joggerne i Central Park og selvfølgelig skyskraperne - det gir en sterk opplevelse av déjà vu, du har vært her så mange ganger før." (side 23) 

Og årsaken er selvsagt alle filmene vi har sett, hvor handlingen har foregått i verdensmetropolen New York. Anders Giæver nevner kjente klassikere som "Hair", "Taxi Driver", "King Kong", "Tarzans eventyr i New York" og en rekke Woody Allen-filmer, bare for å ha nevnt noen. Når det spesielt gjelder Brooklyn nevner han Frank Sinatra og "It Happened i New York", "Staturday Night Fever" og "Det vokser et tre i Brooklyn". 

En gang var Brooklyn slavenes hovedstad. I dag opplever den afrikanske- og karibisk-amerikanske befolkningen seg fortrengt av kjøpesterke innflyttere, som overtar og pusser opp kvartal etter kvartal av det som tradisjonelt har vært svarte bydeler, skriver Giæver på side 49 i boka. 

Giæver trekker frem et annet spennende forhold ved Brooklyn og det er Bloglyn, "den svært løselig og situasjonsbestemte føderasjonen av uavhengige bloggere i Brooklyn". "For selv om de ikke er spesielt godt organisert, er Bloglyn en kraft å regne med. Da bloggingen tok av for alvor midt på 2000-tallet, og før Twitter og Facebook virkelig hadde festet grepet, var Brooklyn det området i verden med høyest bloggtetthet. Selve episenteret for all Brooklyn-blogging lå i nabolaget Clinton Hill, men alle strøk og bydeler hadde sin rause del av kaken, med lokalblogger, matblogger, aktivistblogger, shoppingblogger, restaurantblogger, historiske blogger, politiske blogger, eiendomsmarkedsblogger, turistblogger og utelivsblogger.

Selv om de var forskjellige i tema og tilnærming, hadde forbausende mange av bloggene en ganske lik tone. En litt gneldrete, breial, "jeg-er-ikke-redd-for-å-si-fra"-melodi, som gjerne rettet seg mot eiendomsutviklere, trafikketaten, høyere T-banepriser, etablering av merkevarekjeder på bekostning av lokal næringsvirksomhet og ikke minst, den felles hovedfienden ordfører Michael Bloomberg der inne i elfenbenstårnet på Manhattan. Samtidig viste de fleste en sann omsorg for sitt nærmiljø, en vilje til å beskytte hver bygning og forretning mot riving og oppkjøp. Kakofonien av stemmer fra Bloglyn utgjorde på mange måter Brooklyns stemme, like multikulturell og sammensatt som bydelen selv." (side 64-65)

Fette Sau, en spesiell restaurant
i Brooklyn (Foto: RMC)

Det går selvsagt ikke an å skrive en bok om Brooklyn uten å nevne Paul Auster og filmene "Blue in the Face" og "Smoke", filmklassikere som handler om det typisk brooklynske. Og i samme slengen nevnes at Brooklyn to hundre år før internett var et av arnestedene for den fri amerikanske pressen. Og selvsagt hører også Red Hooks med, som en gang var slummen i Brooklyn. Giæver har også funnet en del spor etter nordmenn, som en gang utgjorde en nokså stor koloni i Brooklyn. 

"Williamsburg Saving Bank med sitt klokketårn - en av New Yorks flotteste skyskrapere i stein fra tiden før stålkonstruksjonene - ruver over strøket. Fort Greene huser også Brooklyn Flea, byens kanskje beste loppemarked. Og Fort Greene har klart å beholde en etnisk, økonomisk og kulturell miks som gjør at det fortsatt kan sies å representere de fleste sider av Brooklyn." (side 132)

Jeg fant det morsomt at Giæver også nevner rapperen Jay-Z, mannen bak "Empire State of Mind" fra 2009. Det har blitt en låt jeg selv forbinder med å sveve over Manhattan i helikopter under en New York-tur tidligere i år. Jay-Z er en Brooklyn-gutt, som vokste opp i fattigdom i en bydel som var preget av at det var crack overalt. I dag er han en suksessfull rapper som har solgt flere plater enn Elvis Presley. 

Brooklyn har også vært hjemsted for de mange jødene som kom fra Øst-Europa og Russland, på flukt fra fattigdom og tsarens pogromer. (side 145) De kom i perioden fra 1870 og frem til utbruddet av andre verdenskrig. I dag domineres gatebildet i Williamsburg av hasidiske jøder, men de kom langt senere. Og fra tid til annen oppstår det konflikter mellom hasiderne og hipsterne, som begge dominerer bydelen. 

Hasidiske jøder i Williamsburg (Foto: RMC)

"Williamsburgs ortodokse jøder og hipstere har likevel mer til felles enn bare skjegg. Begge gruppene kom over broen fra East Village på et tidspunkt hvor bydelen ikke akkurat var Brooklyns mest attraktive. I likhet med resten av byen var Williamsburg gjennom en ødeleggende nedgangsperiode fra 1960-tallet og frem til 1990." (side 150)

Så skjedde det endringer til det bedre på midten av 1990-tallet, og man kunne gå hjem alene fra T-banen om natten uten å bli overfalt av et crackhue ... (side 152)

I kapittelet om den jødiske humorrevolusjonen trekker Giæver frem MAD.

"For alle som skjønte kodene, var MADs satire en åpen jødisk harselas med først og fremst det hvite, protestantiske USA, makteliten og den konserverende forbrukerkulturen som preget landet på 1950-tallet. MAD gjorde narr av superheltene, cowboyene og egentlig alt som var goy, "ikke-jødisk"." (side 159)

En annen som gjorde den jødiske Brooklyn-humoren til et universelt fenomen, var Woody Allen. 

"Den jødiske humoren ble synonym med en intellektuell, akademisk, selvsentrert satire; en observasjonshumor som både latterliggjorde og rettferdiggjorde den priviligerte klassens trivielle problemer. Allen bragte den til arthousekinoene. På 1990- og 2000-tallet gjorde sjangeren kjempecomeback på fjernsyn." (side 166)

Coney Island hører med når man snakker om Brooklyn. Dette er nemlig siste stopp på T-banen. Stedet har bestandig hatt en folkelig masseappell, skriver Giæver. Han viser til Lou Reeds plate "Coney Island Baby" fra 1976. Dessuten preger bildet av Patty Smith og Robert Mapplethorpe fra 1969 med berg-og-dal-banen The Cyclone forsiden på Patti Smiths bok "Just kids" (linken går til min omtale av boka). 

"Entusiasmen for "fantasiens Coney Island", begeistringen for hva tivolibyen ved havet representerte og sto for, er det som har reddet stedet fra sanering og eiendomsutvikling." (side 175)

Brooklyn Bridge (Foto: RMC)

Helt til slutt i boka har Anders Giæver tatt med en liste over 10 ting å få med seg i Brooklyn. Å krysse Brooklyn Brigde til fots står selvsagt som nr. 1 på listen. Som nr. 2 står å spise verdens beste pizza eller i alle fall å spise pizza på New Yorks mest berømte pizzaresteraurant - på Grimaldi´s eller Juliana´s rett under Brooklyn Brigde. Fra Promenaden kan man skue mot Manhattan skyline. Brooklyn Botanical Garden er et must, og dessuten Green Wood Cementry. Og jeg som trodde at New Yorks ostekake var greit nok å få med seg ... Nei, det er Junior´s berømte ostekake som gjelder! Giæver anbefaler å leie sykkel, og for de mest outrerte kan kanskje en padletur på Gowanus friste? Og sist men ikke minst hører altså Coney Island med. 

Manhattan skyline - sett fra Brooklyn (Foto: RMC)

Jeg elsker bøker som tar meg med til steder jeg enten kunne tenke meg å reise til eller hvor jeg selv allerede har vært. Grunnstemningen i Anders Giævers bok "Første stopp Brooklyn" er vidunderlig! En slik bok man koser seg langsomt med, og gjerne vender tilbake til fordi det blir mange detaljer - og rett og slett vanskelig å få med seg alt ved første gangs gjennomlesning. Dette er en slik bok som kommer til å bli med i kofferten neste gang jeg reiser til New York, og planlegger et grundigere besøk til Brooklyn. Selv kunne jeg nok ha ønsket meg flere litteraturpreferanser - særlig inn i den jødiske litteraturen. Det er nemlig der jeg har mine preferanser til denne bydelen. Jeg kunne nok også ha ønsket meg litt mer om Paul Auster, og kanskje noe mer om museer og spesielle spisesteder. Samtidig skjønner jeg at dette ikke er Anders Giævers prosjekt, og at dette heller ikke er en reisehåndbok, selv om ti-på-topp-listen i slutten av boka kan tyde på det. Det Giæver har oppnådd gjennom denne kjærlighetserklæringen til Brooklyn, er å få meg til å ønske meg tilbake til New York nokså raskt igjen. Neste gang vurderer jeg også å bo i Brooklyn. 

Anders Giæver skriver godt og inspirerende, og forsøker å favne nokså bredt for at lite eller ingenting skal være glemt. Jeg har imidlertid én sterk innvending mot boka, og det er at den er altfor tynn! Dersom Giæver noen gang skal redigere boka, anbefaler jeg ham å slenge på minst 100 sider til, som han fyller med enda mer Brooklyn-stoff. 

Jeg anbefaler like fullt denne boka varmt! Og jeg tror den kommer til å ligge under riktig mange juletrær i år!

Utgitt: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 192
ISBN: 978-82-02-45624-5 
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Andre omtaler av boka:
- Dagens Næringsliv v/Audun Vinger - 3. november 2015 - Amerikanske tilstander - Det er ofte befriende med bøker av moderat lengde, men i «Første stopp Brooklyn» blir det litt bråstopp. Giæver kunne godt kostet på seg minst åtti sider til. Det holder ikke helt med et hjertesukk mot slutten om alt han ikke fikk omtalt og alle nabolagene han ikke fikk portrettert, ei heller med et slags reiseguide-appendiks med ti steder man må besøke i Brooklyn.
- Bokstaver.no - 27. november 2015 - Annerledes bok om Brooklyn - I dag er det nesten ingen nordmenn igjen i Brooklyn. Den som går på leting, finner nok noe, men de aller fleste er enten ”gått til Norge (som de sa) eller er døde. Det er livets strenge skjebne og gang. Men minnene lever – og minnene kan ingen ta. De lever videre takket være Giævers bok som har fått den megetsigende tittelen ”Første stopp Brooklyn”. For mange, mange år siden lå det en bar i Red Hook som heter ”Ottos Bar” med undertittelen ”Første og siste stopp”. Tittelen minner om den, selv om den henter sitt motiv fra noe helt annet. Det kan leseren selv finne ut av. Det er spennende å lære rikt. Takk for en annerledes bok, Anders Giæver!

Roy Jacobsen: "Hvitt hav"

Barrøy-folket er tilbake!

Roy Jacobsen (f. 1954) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Fangeliv" i 1982. I årenes løp har han utgitt 23 bøker, for det meste romaner. 

Det er nå to år siden Jacobsen kom ut med romanen "De usynlige" (linken fører til min omtale av denne boka). I denne boka ble vi kjent med familien Barrøy som bodde på den fiktive øya Barrøy på Helgelandskysten. Det 20. århundret var i gang, og vi fornemmet etter hvert virkningen av første verdenskrig, kanskje først og fremst ved at svenske arbeidere søkte arbeid i Norge. De var svært fattige, og levde fra hånd til munn. Liv og død og også galskap slo inn blant øyboerne. Alle var ikke like godt rustet for det harde livet på kysten, og det var særlig ensomheten og lengselen etter litt kjærlighet som mest av alt truet den sjelefreden som ellers preget dette svært fåmælte folkeslaget. 

Persongalleriet i "De usynlige" var lite, og det var særlig Barbro, Ingrid og Lars som sto sentralt. Barbro var Ingrids tante, mens Lars var Barbros farløse sønn. Vi fulgte livet til øyboerne gjennom årstidene, deres kamp mot naturkreftene og betydningen av Lofotfisket. 

Jeg er blant dem som ble helt forgapt i romanen "De usynlige", men fra enkelte hold kom det skarp kritikk i forhold til bokas litterære kvaliteter. Det var særlig Morgenbladets anmelder Bernhard Ellefsen som var kritisk, mens resten av Norges anmeldere i all hovedsak var samstemte om bokas glitrende litterære kvaliteter. Noen bokbloggere var for øvrig også kritiske. 

Ikke visste jeg at det skulle komme en oppfølger, men allerede i fjor høst begynte ryktene om dette å gå. Dermed vokste også lengselen etter å få vite hvordan det egentlig gikk med Barbro, Ingrid og Lars. For ikke mange ukene siden kom romanen "Hvitt hav", og jeg var snar om å sikre meg et eksemplar. Mens handlingen i "De usynlige"gikk over et par ti-år, går handlingen i "Hvitt hav" over knapt et år (1944/1945).

"Fisken kom først. Mennesket er bare en seiglivet gjest ved havet. Nå kom formannen inn og spurte om noen av jentene kunne flekke, det var kommet et uventet innsig torsk. Ingrid så opp fra sildetønna og rettet blikket mot kaia, der dansende snsøfiller forsvant i svart treverk, tørket hendene på forkleet og fulgte etter ham inn i salteriet og stilte seg ved siden av flekkarbenken og et kar med sløyd fisk. De så på hverandre. Han nikket mot kviven på bordet, den lignet en liten øks." (side 7)

Året er 1944 og Ingrid jobber på land. Familien er spredt for alle vinder og det er krig. Drømmen om å vende hjem til Barrøy lever imidlertid i beste velgående, og en dag ror hun hjem i prammen som har ligget under kaia gjennom hele vinteren. Med seg har hun varer hun har kjøpt for det hun har tjent ved fiskemottaket.

Ute på Barrøy er Ingrid mutters alene. Lars er borte. Han kom ikke hjem etter Lofotfiske fordi han hadde funnet kjærligheten. Barbro ligger på sykehus. Selv om Ingrid er sterk og er eslet for øylivet, tærer ensomheten på henne. Så dukker det opp noe brunt tøy som ligner vadmel i fjæra, og etter hvert finner hun flere klær. Hvor kommer de fra? Noen dager senere ser hun ørnene bakstende, som om de sloss om et bytte ... Det er lik som har dukket opp ... Mange lik ...

"Hun gikk lenger inn og fikk øye på en mann til, under to dunsekker og et gammelt hestedekken. Hun trakk det av ham og så at han var kledd i de samme brune fillene, polstret med de samme treulldottene, som tøt ut av ermer og hull, og over det hele en uniform med distringksjoner og vinkler, en tysk uniform, men han hadde ikke skjeggstubber, han var for ung, og han var i live." (side 29)

Dermed starter en kamp om liv og død. Ingrid redder den unge mannens liv, og selv om de ikke forstår et ord av hverandres språk, blir de elskere. Ingrid skjønner at hun er nødt til å holde ham - Alexander - skjult for omverdenen siden det er krig. Hvem er denne mannen? Tysk er han åpenbart ikke. Senere får hun høre at britiske fly har senket en tysk troppetransport noen mil lenger sør, og at flere hundre mennesker, kanskje tusener, er drept. I løpet av noen uker opplever hun sin livs kjærlighetshistorie. Den handler om intens lidenskap. 

I bokas andre del befinner Ingrid seg på asylet. Hun husker ingenting av hva som har skjedd, men ønsker å komme seg tilbake til Barrøy og Alexander, mannen hun elsker. Hvor lenge er det siden hun ble tatt bort fra øya? Det aner hun ikke. Midt oppi alt får evakueringen av Finnmark vinteren 1944/1945 stor betydning for Ingrids og Barrøys videre skjebne ... Det skal etter hvert bli riktig så folksomt der. 

Jeg leser med undring noen anmelderes oppfatning av at Ingrid beskrives som et overmenneske i Roy Jacobsens roman. Slik oppfattet ikke jeg henne. Overlevelsesinstinktet er imidlertid sterkt hos de fleste mennesker, og for Ingrids del tenker jeg at hun var en av dem som faktisk passet til å leve ute i havgapet. Likevel var hun ikke mer overmenneske enn at dramatikken rundt Alexander fikk henne nærmest til å miste forstanden og hukommelsen i en periode. Uten å røpe for mye av handlingen, er det åpenbart at noe virkelig dramatisk var foranledningen til at Ingrid endte på asylet for en periode. 

Krigsårene var dramatisk særlig for dem som levde i randsonen av Norge. Kysten var en slik randsone. Ikke bare fikk kystfolket på Helgelandskysten merke følgene av Rigel-katastrofen da rundt 2500 krigsfanger - hovedsaklig øst-europeiske fanger - druknet utenfor Sandnessjøen. I tillegg lå landsdelen strategisk til da Finnmark ble tvangsevakuert i krigens siste måneder. Her måtte vanlige folk stille opp for å ta imot flyktninger, fordi den norske (okkuperte) stat ikke hadde egne husrom til alle. Om det var solidaritetstankegangen som var sterkere den gangen, eller om det handlet om okkupasjonsmaktens tvang, er ikke godt å si, men folk tok faktisk i mot flyktningene, selv om det betydde at det ble mindre mat til dem selv. Var de supermennesker av den grunn? Jeg tror det handlet mer om opplevelse av fellesskap og en felles fiende, i tillegg til at det var en dyd av nødvendighet å stå sammen. For Ingrid som hadde levd så lenge alene, var det også kjærkomment med selskap på den ensomme øya. 

Jeg synes det er spennende at Roy Jacobsen spinner videre på kystfolkets skjebne, og knytter dette til samme persongalleri gjennom flere bøker. I min verden har han lykkes godt både med "De usynlige" og "Hvitt hav". Han skriver godt, og jeg er også begeistret for metaforbruken hans. Dramaet rundt Ingrid da hun skulle føde var det eneste som skurret for meg. Hva ville forfatteren med dette? Jeg hadde også litt problemer med å skjønne sammenhengen da Ingrid plutselig befant seg på asyl, men så falt denne brikken pent på plass i handlingen. Partiet i boka som handler om at øya fylles med mennesker, noen "nye" og noen "gamle", kunne etter mitt skjønn ha vært utbrodert enda mer. Jeg ville så gjerne få vite mer! Her lukter det for øvrig enda en oppfølger lang vei! 

Min konklusjon er at "Hvitt hav" er en verdig oppfølger av "De usynlige"! Jeg anbefaler den derfor uten videre varmt! Og så håper jeg at vi i oppfølgeren/oppfølgerne får vite mer om hva som egentlig skjedde under krigen, og at forfatteren også skriver om den dramatiske avfolkningen av øysamfunnet noen ti-år etter andre verdenskrig!

Utgitt: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 235
ISBN: 978-82-02-49287-8
Boka har jeg kjøpt selv

Roy Jacobsen (Foto: Frode Hansen, VG)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes - 4. september 2015 - Vakkert og brutalt - Han er kystfolkets mester, Roy Jacobsen, en virtous poetisk skildrer av en kystkultur med fiske, båtmannskap og praktisk virke - terningkast seks
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 4. september 2015 - Jacobsen i storform - "Hvitt hav" er blitt en storslått fortelling, raffinert og besk, med lang ettersmak.
- NRK v/Marta Norheim - 8. september 2015 - Over toppen - Få kan som Roy Jacobsen mane fram slitets kvinner og menn langs nordlandskysten. Denne gongen bikkar det over og blir for mykje av det gode. Kva har skjedd?
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 3. september 2015 - Tilbake til Barrøy - Jacobsen vender tilbake til den nordnorske kysten og miljøet fra "De usynlige". "Hvitt hav" er lakonisk, dyptloddende norsk litteratur av en type man skulle tro ingen lagde lenger.
- Vårt Land v/Astrid Fosvold - 28. september 2015 - Ingen himmel over Barrøy - Roy Jacobsens nyeste roman har et rikt persongalleri full av hverdagshelter, men enkelte blir framstilt som supermennesker.
- Kleppanrova - 10. oktober 2015 
- Tine sin blogg - 15. oktober 2015 
- Artemisias Verden - 11. oktober 2015
- Tor Hammerøs blogg - 29. september 2015 - En sjelden opplevelse 
- Reading Randi - 21. november 2015 

Jennifer Clement: "En bønn for de bortførte"

Skremmende om kvinneskjebner i Mexico

Jennifer Clement (f. 1960) vokste opp i Mexico City, og studerte siden litteratur og antropologi ved New York University, og fransk litteratur i Paris. Hun har utgitt en biografi om Basquiat, to romaner og flere diktsamlinger, før hun slo igjennom internasjonalt med romanen "En bønn for de bortførte". Wikipedia-siden om henne inneholder mer informasjon for interesserte. Her fremgår det at forfatteren er meget prisbelønt. Hun skriver på engelsk. 

I bokas etterord skriver forfatteren følgende:

"I dagens Mexico blir kvinner bortført på gata og hentet ut av hjemmene sine av bevæpnede menn. Noen kvinner kommer aldri hjem fra arbeidet, fra en fest eller fra en tur i nabolaget. De er alle unge og fattige og pene. ...

På den meksikanske landsbygda graver de fattigste familiene hull i maisåkrene sine. Det er sånn de gjemmer kvinnene sine fra narkotikahandlerne. Det er som om de planter døtrene sine i jorda for at de ikke skal bli bortført." (side 221 - 222)

Bokas jeg-person heter Ladydi Garcia Martínez. Hun er oppkalt etter Lady Diana, ikke som en hyllest til prinsessen som sådan, men til alle som er ofre for utro menn - slik prinsessen jo også ble. Da hun var liten pleide moren å kle henne ut som en gutt og hun kalte henne også Gutt. Alt for å kamuflere at hun egentlig var jente, slik at folkene fra narkotikakartellene ikke skulle få øye på henne og få lyst til å bortføre henne. Moren har som alle de andre i fjellbygda gravd et hull i bakken som Ladydi kan gjemme seg i når de hører SUVene komme. Der må hun sitte musestille inntil lyden av bilene forstummer - gjerne i selskap med skorpioner av det dødelige slaget. 

De fleste pappaene er borte vekk. Enten har de flyktet til USA over grensen, eller de har rett og slett forduftet. Dette er nemlig landet uten håp, der det finnes mange skjebner som er atskillig verre enn døden. Ikke en gang Estefani, som bor i et ordentlig hus, slipper unna skjebnen. Den dagen faren oppdager at moren hennes har AIDS, en sykdom han selv har påført henne, beskylder han kona for utroskap og stikker sin kos, han også. Å beskylde en kvinne for utroskap i denne fjellbygda er i seg selv en vits. Det finnes ikke mannfolk på mils avstand. Og mennene fra narkotikakartellene er ikke ute etter mødrene ... det er døtrene - de vakre - de vil ha ... Slik blir Paula, vakrere enn Jennifer Lopez, en dag bortført til prostitusjon. 

Livet i jungelen er hardt. Rent bortsett fra trusselen for kidnapping, er det alle insektene og de ville dyrene de må passe seg for.

"I mitt liv hadde planter alltid vært noe å slåss mot. Trær var fulle av taranteller. Slyngplanter kvelte alt. Store, røde maur bodde under røtter, og slanger skjulte seg ved de vakreste blomstene. Jeg hadde lært meg å holde meg unna de unormalt tørre, brune stedene i jungelen som kveltes av ugrasmiddel som ble sluppet ned fra helikoptrene. Den giften kom til å fortsette med å svi jordsmonnet i flere tiår. Alle i fjellbygda vårt drømte om byen og all betongen der ingen insekter overlevde. Vi kunne ikke fatte hvordan noen kunne ønske seg en hage." (side 130)

Kvinnene som blir igjen er desillusjonerte, og moren til Ladydi drikker. Og stjeler alt hun kommer over. Det er ikke liv laga, og dette skjønner både hun og datteren. Derfor hjelper hun datteren med å komme seg videre, og så får Ladydi seg jobb i et pent hus, der Julio er gartner. De forelsker seg i hverandre, og da husets herskap plutselig en dag forsvinner, begynner det å skje ting ... 

Historien om Ladydi og vennene hennes er i følge forfatteren oppdiktet, men har røtter i virkeligheten. Det er en gruoppvekkende historie som det gjør vondt å lese - nettopp fordi den er knyttet så tett opp mot virkeligheten. Her pakkes ingenting inn, og vi skjønner at det ikke finnes noen happy ending. Paula kommer riktignok på et tidspunkt tilbake, men som hva? En brennemerket zombie som moren bysser rundt med som om var hun et lite forsvarsløst barn, og som ser seg nødt til å flykte før mennene kommer tilbake for å hente henne. 

Boka er virkelig godt skrevet, og persongalleriet er svært troverdig beskrevet. Forfatteren har intervjuet drapskvinner, narkotikalangere, kvinner som hevder at de er uskyldige og andre innsatte som har gjort grusomme ting. Med dette som bakteppe har hun skrevet denne romanen. Det er anslått at det selges fra seks til åtte hundre tusen mennesker over verdens landegrenser hvert eneste år. Da er ikke menneskene som selges innenfor landegrensene tellet med. Forfatteren opplyser at de fleste utsettes for sexhandel og andre former for moderne slaveri. Disse kvinnene er uten vern selv mens de sitter i fengsel, der fangevokterne kan selge dem som horer til andre, og ta inntektene selv. 

Det er kun én ting jeg har et ambivalent forhold til, og det er hvorfor bøker om fattige folk "alltid" skrives med a-endinger ... Så også denne ... Det kom heldigvis ikke i veien for historien, men jeg slet litt til å begynne med. 

Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt: 2014
Originaltittel: Prayers For the Stolen
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Merete Alfsen
Antall sider: 223
ISBN: 978-82-02-43122-8
Boka har jeg kjøpt selv 

Jennifer Clement (Foto: lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 21. april 2015 - I Mexico er det farlig å være jente (intervju med forfatteren) - Det er en virkelighet der nesten alle menn har dratt til USA for å skaffe seg arbeid. Noen sender penger hjem, i hvert fall den første tida. Men de langt fleste bare forsvinner, ofte fordi de etablerer seg på nytt med ny familie i USA.
Tilbake står kvinnene, uten beskyttelse når gangsterne i de lokale narkoringene kommer på tokt for å plukke jenter.
– Jeg har skrevet mange nok bøker til å innse at jeg alltid skriver om de ubeskyttede. Det finnes ganske mye av det vi kan kalle narkolitteratur. Men den er nesten alltid skrevet av menn, og forteller menns macho historier. Hvis det i det hele tatt er kvinner med, er de stereotype klisjeer. Du vet, «den borddansene, mystiske prostituerte» og hennes like. Jeg ville snu blikket, og utvide det vi ser, sier Jennifer Clement til Dagsavisen.

Jeffrey Eugenides: "Jomfrudød" / "The Virgin Suicides"

Ekstraordinært om liv og død

Jeffrey Eugenides (f. 1960) har så langt i sin forfatterkarriere tre romaner bak seg. Jeg har selv kun lest "Middlesex" (linken fører til min omtale av boka), men har "Formål ekteskap" liggende på vent.   Siden jeg likte "Middlesex" så godt, ønsker jeg å lese alt Eugenides har skrevet. Det var derfor naturlig å begynne med debutromanen "The Virgin Suicides" aller først. 

"Den morgenen det var den siste Lisbon-datterens tur til å begå selvmord - det var Mary denne gangen, og sovepiller, som Therese - visste de to førstehjelpsmennene meget vel hvor knivskuffen var, og gasskomfyren, og bjelken i kjelleren der man kunne gjøre fast et rep. De steg ut av ambulansen og tok det som vanlig altfor rolig etter vår mening. "Dette er ikke TV, folkens," mumlet den tjukkeste av dem halvhøyt. "Vi har vårt eget tempo." Han bar det tunge hjerte- og lungeredningsutstyret inn forbi buskene som hadde vokst til digre utysker, og videre over den raggete plenen som hadde vært føyelig og plettfri bare tretten måneder tidligere, da elendighetene tok til." (side 7)

Allerede den første setningen i boka røper hva vi har i vente. De skal alle dø, Lisbon-søstrene  ... og de skal alle ta sine egne liv. De er unge, svært vakre, og har knapt tatt fatt på livene sine ... Hvorfor ender det slik til slutt at de ikke ønsker å leve? Hva er det som foregår innenfor husveggene til Lisbon-familien? 

Fortelleren - eller rettere: fortellerne - er et anonymt "vi". Vi får egentlig aldri vite eksakt hvem de er. Ikke annet enn at de er gutter som har levd tett på - med dog så fjernt fra - Lisbon-søstrene. Betraktet dem på avstand, der de har drømt forbudte tanker om alt de kunne tenkt seg å gjøre med dem, de vakre søstrene som er gjenstand for deres drømmerier og begjær ... Historien fortelles 25 år etterpå.

Det er fem av Lisbon-søstrene; Mary, Therese, Lux, Cecilia og Bonnie. Fordi de er så lite tilgjengelig for omverdenen, innesperret som de stort sett er, spinnes det mange myter rundt jentene. 

Første del av boka handler først og fremst om Cecilia, den første av jentene som lykkes i å ta sitt eget liv, etter først å ha mislykkes. Hvorfor gjorde hun det? Og hvorfor valgte hun å gjøre dette den ene gangen Lisbon-familien faktisk åpnet opp huset for gjester for å ha fest? 

"Vår interesse for Lisbon-søstrene ble bare større de første dagene etter begravelsen. I tillegg til sin skjønnhet kunne de nå fremvise et nytt og mystisk lidende vesen, i all stillhet, synlig bare i den blå hovenheten under øynene, eller i hvordan de plutselig kunne stanse og slå blikket ned og riste på hodet, som til livet selv. Sorgen fikk dem til å gå lange turer. ... Vi lå på en tiloversbleven tepperest i familien Kriegers kjeller og drømte om hvordan vi kunne trøste Lisbonjentene. Noen av oss ville legge seg i gresset sammen med dem, eller spille gitar og synge sanger for dem." (side 55)

Etter hvert deltar jentene i sine vanlige sysler utenfor huset igjen, inntil en katastrofal kveld fører til at de så og si fullstendig innesperret i hjemmet sitt. De får nemlig husarrest etter å ha kommet for sent hjem etter et jubileumsball. 

"Det gikk bare noen uker fra Mrs Lisbon murte jentene inne under iverksettelse av de strengeste sikkerhetstiltak, til vi fikk de første rapportene om at folk hadde sett Lux elske på taket. 

Jubileumsballet førte til at Mrs Lisbon trakk ned rullegardinene i første etasje for godt. Vi så ikke annet enn jentenes innesperrede skygger, som fikk fantasien vår til å løpe løpsk. Til dette kom at etter som høsten ble til vinter, ble trærne tettere i grenverket og tok til å lute, så de til slutt skjulte huset, trass i at det manglende løvet snarere burde ha gitt bedre innsyn. Det virket som om det til enhver tid hang en sky over familien Lisbons tak. Det fantes ingen annen forklaring enn den psykiske, som gikk ut på at huset ble gradvis mer tilslørt fordi Mrs Lisbon ville det slik." (side 143)

Selvmordene - for det blir jo flere av dem utover i boka - fører til slutt til at Mr. Lisbon, som er lærer, mister jobben sin. Hvem vil ha ham som lærer når døtrene hans ikke orker å leve? Etter dette går det for alvor nedover med familien Lisbon, for nå går heller ikke faren ut av huset. Glimtene som de som står utenfor får av familien, er at de nærmest virker upåvirket av at den ene jenta etter den andre dør ... 

Uhyggestemningen ligger over romanen fra begynnelse til slutt, uten at vi som lesere blir presentert for noen løsning eller forklaring. Det er forteller-vi´et som formidler historien, og det er dette vi´et som gjetter og analyserer det som skjer. Med stor fare for misforståelser, slik det jo også er i det virkelige liv. Vi tror at vi har forstått alt, vi trekker våre slutninger - men ofte tenker vi helt feil og er ikke i nærheten av sannheten. Dette er for øvrig det fortellende vi´et i romanen smertelig klar over. De skjønner at det er mye de ikke vet, at de rett og slett ikke kan vite. De skjønner at alt blir gjetninger. Men så handler det kanskje aller mest om å bearbeide sterke følelser som de har hatt med seg fra de var i puberteten selv? Sånn sett blir deres gjetninger og analyser kanskje aller mest historien om dem selv, og i liten grad Lisbon-jentene, selv om det tilsynelatende er dem alt handler om. 

Når vi ikke får vite hva som egentlig skjedde - hva er det da med denne romanen, som etter min mening har noe Ian McEwansk over seg? For meg var det en stor opplevelse å lese denne romanen, fordi jeg fra før av hadde hørt så mye om den og derfor hadde store forventninger - som ble innfridd, bare for å ha nevnt det. Boka har sterke litterære kvaliteter, og måten den er skrevet på er spennende og original. Det er ikke ofte forfattere velger vi-formen når en historie skal fortelles. (I farten kommer jeg i grunnen bare på Julie Otsukas roman "Buddha på loftet". Linken fører til min omtale av denne boka.) Dette fortellergrepet - flertallsformen - førte til at det ble et slags spenningsforhold mellom guttene som levde opp og som nå kunne se tilbake på noen helt spesielle opplevelser i ungdommen, og Lisbon-jentene, som alle døde den gangen. Romanen er på et vis fokusert rundt en gryende seksualitet i puberteten, og denne lå der hele tiden - riktignok uforløst for det meste, med unntak av Lux, som etter hvert ble svært så promiskiøs og elsket med den ene etter den andre på taket av Lisbon-huset.  Jentene blir gjenstand for guttenes seksuelle fantasier, og fordi de er så fjerne og utilgjengelige for dem, forblir de mystiske og nærmest idealiserte. 

Johan Harstad har i etterordet i boka analysert romanen, og på side 253 skriver han følgende:

"Det er noe Virginia Woolf-aktig over det hele. Det er også slik at Lisbon-jentene ikke fremstilles som underdanige, lett påvirkelige eller udugelige. Tvert imot, det er guttene, "vi"-et som fremstiller seg som den svake part, tilskueren, den passive (voyeuren, vil nok noen si), mens det hele tiden påpekes hvordan Lisbon-søstrene er perfekte taktikere, både i forhold til sine jevnaldrende gutter og sine foreldre som de tilsynelatende adlyder uten å stille spørsmål ved deres avgjørelser. Tilsynelatende er ordet, naturligvis, all den tid jentene bruker tålmodighet og forståelse for å dekke over planleggingen som foregår bak lukkede pikeromsdører. 

Lisbon-søstrene er aldri ufarlige, de er ikke forsvarsløse. De er bare uoppnåelige. For alle som forsøker å være nær dem, forstå dem. Redde dem." 

Det er helt klart mange innfallsvinkler til denne romanen, som selvsagt kan leses med svært forskjellige briller. Dette er dessuten en roman som vil vokse seg større ved annen gangs lesning, fordi man da vil se det større bildet og ikke bare detaljene rundt jentenes selvmord og guttenes nysgjerrige blikk på dem. 

Dette er en fascinerende roman som ikke slipper taket med det første! Anbefales!

Boka er tilgjengelig i pocketutgave fordi Cappelen Damm har utgitt den i serien moderne klassikere. Jeg kjøpte den tidligere i år, og bare det forhold at min utgave utkom i 2012 og er 1. opplag av 1. utgave, forteller meg at dette ikke er en bok med altfor mange lesere. Boka fortjener å bli gjenoppdaget av flere lesere! Boka er for øvrig filmatisert (linken går til Wikipedias omtale av filmen).

Utgitt i USA: 1993

Originaltittel: The Virgin Suicides 

Utgitt første gang i Norge: 1994

Min utgave: 2012

Forlag: Cappelen Damm

Oversatt: Dag Heyerdahl Larsen

Antall sider: 265

ISBN: 978-82-02-37847-9

Jeg har kjøpt boka selv

Jeffrey Eugenides (Fotoet har jeg lånt av forlaget)