Troldhaugen - Edvard Griegs hjem utenfor Bergen

Villaen

Etter å ha bodd i Bergen i syv år på 1980-tallet, har Bergen alltid stått mitt hjerte spesielt nært. Ingen by i Norge er vakrere! Sånn er det bare! 

Forrige helg var jeg i Bergen, og jeg kunne ikke vært heldigere med årstiden. I april/mai er Bergen nemlig på sitt aller vakreste. Dessuten var værgudene på min side denne gangen. 

Det ble tid til en nokså hastig tur ut til Troldhaugen sist søndag - et sted jeg nok ikke har besøkt på over 25 år. 

Utsikt ut mot sjøen

Mitt råd til andre som ønsker å besøke Troldhaugen på en finværsdag, er å bruke god tid - mer tid enn hva jeg hadde til rådighet denne gangen. Det er nemlig så naturskjønt på stedet, og rikelig med steder man kan slå seg ned for en liten piknik - enten på noen av benkene i området, på plenene eller nede ved sjøen. 

"Begrepet Troldhaugen oppstod for mer enn hundre år siden, og det har spredt seg over generasjoner og landegrenser til hele musikkverdenen." (sitat fra en brosjyre om stedet, utarbeidet av Edvard Grieg museum Troldhaugen)

Tulipan-blomsterbed

Tulipanene sto i full blomst, og de flotte kontrastene i blomsterhavet var et fantastisk syn!

I tillegg til at man kan besøke selve villaen, Nina og Edvard Griegs hjem fra 1884-85 og frem til Griegs død i 1907, kan man også besøke Edvard Grieg Museum, Troldsalen, Komponisthytten og gravstedet. Gravstedet ligger nede ved sjøen, og turen ned dit er et must når man først er på Troldhaugen. Her ligger det en liten molo eller en slags brygge ut i sjøen, hvor det er fint å slå seg ned på en finværsdag.

Strandlinjen

Villaen er bygget i victoriansk stil, med et tårn og en rikt ornamentert veranda, for å sitere fra turistbrosjyren som jeg selvsagt kjøpte da jeg var der. Inngangen ligger på baksiden av huset, hvor det er mulig å komme inn i første etasje. Annen etasje er avstengt. Griegs hjem er i dag museum, og her kan man spørre meget kunnskapsrike verter om hva det skulle være. Dersom man har spørsmål om hvem de ulike bildene på veggene er av, hvem byster og den slags forestiller, om møblene og annet - vertene vet svaret! 

Statue av Edvard Grieg

Det aller meste av interiøret i villaen er autentisk, slik det var den gangen Edvard Grieg og hans kone bodde der. Noe har imidlertid kommet til - som et og annet bilde på veggene. 

Inne i salongen er det i første rekke et nydelig Steinway-flygel som dominerer. Flygelet ble bygget i Hamburg i 1892, og ekteparet fikk det til sin sølvbryllupsdag. Edvard og Nina spilte gjerne firehendig, kan jeg lese i min turistbrosjyre. 

Det er mange detaljer å ta inn over seg når man går rundt i stuene i villaen, hvor det er mange bilder av Griegs samtidige, som Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Ole Bull og mange komponister fra datidens Europa. 

Jeg kom meg ikke inn i Komponisthytten eller Troldsalen denne gangen, men det betyr bare at jeg må tilbake en annen gang.

Broen med einerkjepp-gjerde opp mot
villaen

I stedet nøt jeg denne gangen området rundt, det gode været, den deilige årstiden, varmen og alle inntrykkene - som denne broen med einerkjepp-gjerde (se bilde) - et gjerde som forsterker inntrykket av å befinne seg på et sted hvor tiden så og si har stått stille i over hundre år. 

Inne på Grieg-museumet kan man kjøpe souvernirer av ulike slag - bl.a. CD´er med Edvard Griegs musikk. Noe har jeg fra før av i min egen musikksamling, men jeg klarte selvsagt ikke å la være å kjøpe enda en Peer Gynt-CD. Denne gangen med Bergen Philharmonien, hvor Linda Øvrebø er sopran-solist. 

Noen praktiske opplysninger helt til slutt:
Adresse: Troldhaugveien 65, 5232 Paradis
www.troldhaugen.com 

Komponisthytten

Tomas Espedal: "Bergeners"

Med Bergen som kulisse

Tomas Espedal er en forfatter jeg har et noe begrenset kjennskap til, i og med at jeg tidligere kun har lest to av hans bøker - "Imot kunsten" (2009) og "Imot naturen" (2011). 

Jeg vet ikke helt hva jeg ventet da jeg bestemte meg for å lese hans siste bok "Bergeners", en bok jeg har inntrykk av at kritikerne har trykket til sitt bryst, mens leserne - i alle fall dem jeg har snakket med - har vært rimelig lunkne. "Bergeners" skal visstnok være en bok med klare paralleller til James Joyce´s "Dubliners" - i alle fall tittelmessig. Fordelen med Tomas Espedals bøker er imidlertid tykkelsen på bøkene, eller mangel på sådan. Bøkene hans inneholder nemlig sjelden mer enn 150-170 sider. Men så er nok herr Espedal mer opptatt av kvalitet enn kvantitet enn hva den godeste Joyce var ... synes nå jeg. 

På grunn av mine nokså lukne forventninger til boka, som jeg bestemte meg for å lese før 7. januar i år (som er fristen for å nominere) ene og alene på grunn av bokbloggerprisen som skal deles ut til neste år (lese den ville jeg ha gjort uansett - bare for å ha sagt det!) , var jeg så og si totalt uforberedt på den formidable leseopplevelsen det faktisk skulle bli å lese "Bergeners" - i alle fall i all hovedsak. I ettertid er jeg ikke helt sikker på hva slags bok jeg egentlig har lest; er det en selvbiografi, en memoarbok, en dagbok, et essay eller en genre-overskridende bok i grenseland mot romanen? Uansett - blås i dette - og bare nyt setningene som dukker opp underveis i boka! Her er alt: om kjærlighet til byer, Bergen i særdeleshet, kjærlighet til mennesker man har mistet (i særdeleshet forfatterens ekskjæreste Janne), den ufrivillige ensomheten etter et brudd, om hva som skal til for å skape stor litteratur, om det erke-bergenske fremstilt på humoristisk vis, om kjente steder i Bergen sentrum og omegn (bonus for oss som har et forhold til byen), om viktigheten av å ha et eget rom med en dør man kan låse osv. Ja, han har til og med fått med seg 22. juli. Jeg fikk dessuten oppleve enda en tur med Bergensbanen, som jeg i studiedagene tok flere ganger hvert år når jeg skulle hjem til foreldrene mine i ferier - og hjem/tilbake til hybelen i Bergen igjen. Kanskje er det likevel lettere å akseptere alle sprangene fra det ene til det andre temaet i boka, dersom man tenker seg at "Bergeners" er slags en memoarbok?

Jeg elsker bøker med stor sitatfaktor, og dette er definitivt én av dem. Ja, noen av sitatene er nesten som aforismer. Som denne:

"Det er vakkert å se sin kjæreste gå mellom bokhyllene og lete etter de samme bøkene som en selv." (side 10)

Han har noen tilsvarende om ensomhet lenger ute i boka. 

Og mens forfatteren nyter et opphold i New York sammen med kjæresten Janne, forteller hun ham at det må bli slutt når de kommer hjem ... En ting er forfatterens følelser, men mon tro hvordan det er å være Janne og (u)frivillig bli hovedperson i bok etter bok ... slik hun også var i "Imot naturen"? Og mon tro hvordan det kan være å bli nestemann i rekken - med en udødeliggjort ekskjæreste som grunnlag for kjærestens litterære suksess? Dette var i alle fall tanker jeg gjorde meg under lesningen av "Bergeners". 

"Hvordan kan det ha seg, sier hun med det bløte ansiktet, munnen er våt, hun spytter ordene ut, de treffer meg i ansiktet som vann; det er umulig å se om hun gråter eller om det er regn hun har i øynene; hvordan holder vi ut å bo i denne byen, år etter år, jeg blir syk av det, av å leve i denne fuktigheten, sommer som vinter, høst og vår. Jeg vil gå ned en gate i lette klær, i blusene mine, tørrskodd, med frie hender, en håndveske, barhodet; det er ikke mulig uten å bli ydmyket av dette vannet som faller ned over oss hele tiden. Kan en by ødelegge et kjærlighetsforhold?" (side 72)

Ja, kan en by som Bergen, som forfatteren selv ikke klarer å forlate, ødelegge et kjærlighetsforhold? Komme mellom to elskende, fordi ingen av dem klarer å bo i samme by ... 

Innimellom sprutet jeg ut i latter. Som da Espedal forteller om sitt møte med Dag Solstad i forbindelse med en bokmesse i Madrid. Han føler at han er nødt til å sette seg ned sammen med sin norske forfatterkollega, til tross for at de egentlig ikke har noe å si hverandre. Og så kommer de inn på den tyske forfatteren Thomas Mann, som skrev i dagbøkene sine hver kveld før han gikk til sengs. Og der sitter altså Dag Solstad, med sitt bustete, kritthvite hår, "tidløs og monstrøs" i følge Espedal - og så roper plutselig Solstad ut "hvorfor gikk han ikke heller bare å la seg?" Man kan levende se det hele for seg! Og jeg må le hver gang jeg ser episoden foran meg. Og jeg ler også så jeg nesten griner når jeg leser om forfatterens møte med Brigt Jensen, hvor han advarer Espedal mot å bli værende i Bergen, fordi han risikerer å bli "for bergensk" - mens Espedal selv tenker i sitt stille sinn at det sannelig ikke har hjulpet for Brigt Jensen å flytte fra Bergen ... Erkebergenseren i egen person!

Jakten på det perfekte rommet å skrive i forteller Espedal om fra side 68. Han hadde mottatt penger for romanen "Biografi (glemsel)", og for dem laget han sin perfekte skrivestue. Han ble lykkelig av å være i rommet, en stue vakrere enn han noen gang hadde sett. Men skrive der fikk han ikke til ... Det fødes ikke stor kunst av det gode liv. Derimot av smerte ... Som vennen Kristian Linz siteres med i boka: "Lykken er i ferd med å ødelegge karrieren min, sier han; jeg klarer ikke å skrive gode sanger når jeg har det godt." (side 81)

Samtidig med at Janne forlater ham, flytter datteren hjemmefra og til Oslo.Paradoksalt nok til den samme byen Janne drar. Tidligere har han sagt at alle på et eller annet tidspunkt i livet bør bo noen år i hovedstaden. Nå kunne ha spist ordene sine. 

"Den første kvelden jeg satt alene i stuen, både datteren og kjæresten min flyttet, omtrent samtidig, ut av huset, til Oslo, så satt jeg med hodet i hendene og syntes synd på meg selv. Jeg gråt og sa flere ganger høyt (det var jo ingen som hørte meg): Hvordan kunne dere bare forlate meg på denne måten. Jeg som i så mange år, sa jeg, har gitt dere alt mitt beste, all min kjærlighet og nesten hele min tid, og så flytter dere ut og lar meg sitte igjen alene på denne måten.

Hvordan skal man så, i en alder av snart femti år, innrede seg i et tomt hus?

Hvordan skal man forholde seg til sin egen ensomhet, hva skal man fylle den med?

Hvordan skal man leve?

Jeg vet det ikke, jeg vet det ikke." (side 105)

Jeg fikk nesten teen i halsen da jeg leste om hva som egentlig skjedde i Espedals leilighet den gangen han hadde med seg Karl Ove Knausgård og Maud på nachspiel - den skjebnesvangre natten som Knausgård har skrevet om i Min Kamp 5 - den påståtte voldtekten og utpresningen fra kvinnens kjærestes side ... Bedre oppreisning for kameraten kunne han ikke ha gitt ... Samtidig skjønner jeg ikke helt hva dette har i denne boka å gjøre. Rent bortsett fra at Espedal følte at han måtte rømme landet nettopp på grunn av mediatrøkket etter utgivelsen av Min kamp 5 ... Dermed handlet det til syvende og sist vel så mye om ham som om Knausgård. 

Alt i alt er dette en bok som det er vel verdt å få med seg i mylderet av gode bøker som utgis! Underveis veksler han mellom å skrive om seg selv i jeg-person og i tredje person entall, og dette bidro til å øke mangfoldet i tekstene, slik jeg opplevde det. Ikke bare liker jeg Espedals fortellerstemme svært godt og synes han skriver poetisk og vakkert, men jeg liker også godt at Bergen - byen jeg elsker - settes i sentrum for begivenhetene. At han er innom New York, Madrid og Berlin skader heller ikke. Jeg opplevde for øvrig denne boka som langt enklere å forstå og nærme seg enn de to foregående bøkene hans, hvor jeg tenker at det først er ved andre lesning man virkelig får med seg alt hva forfatteren har forsøkt å formidle. Kanskje er dette fordi temaene i "Bergensers" er nokså konkrete og relativt lettfattelige, tross alt? Eller kanskje det har med at jeg har vendt meg til forfatterens spesielle fortellerstil? Eller rett og slett fordi den er mer morsom, mer leken og mindre dyster enn de foregående bøkene hans? Jeg anbefaler denne boka varmt! Og så håper jeg at Espedal i neste bok har lagt affæren med Janne bak seg for godt, og skriver om noe helt annet!

Utgitt: 2013
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 153

Tomas Espedal (foto: Jørn H. Moen)

Andre artikler om boka: 
- Dagbladet v/Erle Marie Sørheim - 23.09.2013 - Bergen er byen og romanen er "Bergeners" - Tomas Espedal byr på en real vennefest i sin nyeste bok 
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 30.09.2013 - Byen er Bergen 
- NRK v/Marta Norheim - 20.09.2013 - Kunsten å leve, livet som kunst
- Jeg leser - 01.10.2013 
- Tine´s blogg - 14.09.2013 - Åndssnobben Tomas Espedal gir i disse dager ut Bergensers
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 18.09.2013 - Søte, bitre sanger om Bergen 

Bergen 2012

Jeg har vært på min årlige tur til Bergen - byen jeg en gang har bodd i i syv år - og her er et lite knippe av bildene jeg tok denne gangen,

Nygårdsparken

I Kloster-området

Bergen 

Grafitti i bybildet

Tomas Espedal: "Imot naturen"

Smertefullt om å elske og ha tapt

I bokas åpningsscene befinner jeg-personen - en eldre mann, forfatteren selv - seg på et nyttårsparty sammen med kjæresten sin. At han er nøyaktig dobbelt så gammel som henne, får vi først vite senere.

"Jeg begynner å bli gammel; jeg kjenner ikke meg selv. Det har alltid tiltrukket meg, dette bildet av alderdommen: den gamle mannen og den unge jenten. Jeg vet ikke hva det minner meg om, en forbrytelse, kanskje, eller om naturen; naturens brutalitet og vold, dens uskyld. Man vet ikke hvem som er den skyldige, han som sitter i stolen, eller hun som sitter over ham, i fanget hans, kledd i en utringet, sort selskapskjole." (side 9)

Mannen er altså 48 år, mens kjæresten hans er 24. Han elsker henne slik han kanskje aldri har elsket noen kvinne tidligere, men forholdet kan selvfølgelig ikke vare. Hun, den yngre kvinnen, vil videre. Han var "bare" en liten digresjon i livet hennes. Riktignok en viktig digresjon, men dog en digresjon ... For hun kunne jo ikke ende der, spille resten av sin ungdom på en mann som ikke akkurat ville bli yngre med årene ...

På tross av at jeg kun har lest en bok av Espedal tidligere ("Imot kunsten"), kan jeg allerede nå si at jeg finner hans fortellerstil lett gjenkjennelig, selv om det lett manende preget i "Imot kunsten" ikke er like sterkt til stede i "Imot naturen". Han springer i tid og for den saks skyld også fra sted til sted, men fullt så forvirrende som jeg opplevde "Imot kunsten", er den likevel ikke. Tidvis hadde jeg litt problemer med å forstå hvorfor han trakk inn nesten hele sitt livs kvinnehistorier i denne lille, tynne boka, men kanskje skyldtes det først og fremst at jeg så veldig gjerne ville vite mer om forholdet mellom ham og hans yngre kvinne, og hva som til slutt førte til bruddet mellom dem. Tidligere har jeg hørt at en del synes man kommer for tett innpå forfatterens privatliv, men den oppfatningen deler ikke jeg. Jeg opplevde tvert i mot at hver gang jeg virkelig begynte å komme tett på ham, støtte jeg som leser på en barriere, hvor de skjønnlitterære beskrivelsene kom litt i veien, samtidig som han jo skriver så vakkert og litterært om den smerte som ligger i å ha elsket og ha tapt. Hvor meningsløst alt blir når den elskede er borte for alltid ... Og kanskje er det nettopp i smerten at stor kjærlighet skapes?

"Det må være noe av det verste med å være ensom: å spise sammen med noen som ikke er der, hver eneste dag." (side 147)

Å være alene i et rom samtidig som man vet at kjæresten befinner seg i en annen del av huset, er noe ganske annet enn virkelig å være alene ...

Espedal beskriver også det skammelige ved å elske en yngre kvinne, og det gjør nesten vondt å lese dette.

"Da vi skulle gå, strakte han frem hånden: Det var trivelig å hilse på deg og din datter, sa han.

Det skjedde hele tiden. Vi gikk ut sammen, noen kom bort og ville hilse på min datter.

Det var skammelig.

Vi skammet oss.

Hvor kom skamfølelsen fra?

Var lykken skammelig; vår lykke var skammelig, den var ikke naturlig, den var imot naturen.

Vi sluttet å gå ut, vi isolerte oss inne ... " (side 120)

"Imot naturen" er en vakker og smertefull liten bok, hvor forfatteren forteller om sitt forhold til kjærligheten fra han var en ung mann og frem til i dag, stykkevis og delt og litt frem og tilbake. Det er et svært sympatisk bilde som tegnes av ham, og dette står i dyp kontrast til det bildet som har oppstått av ham som en arrogant mann som nærmest steiler ved tanken på at han kun skulle bli lest av femtiårige kvinner ... Det er nå en gang slik at de fleste storkonsumenter av bøker er kvinner, og jeg tenker at han bør være takknemlig for hver leser han har - uansett kjønn! Uansett - dette lar jeg på ingen måte komme i veien for mitt forhold til hans bøker - like lite som Hamsuns nazisme får meg til å være å lese hans bøker ... uten sammenligning for øvrig, bare så det er sagt! Ekstra morsomt fant jeg selvsagt at Espedal skriver om at han har lest Knausgårds bøker!

"Ja hva skal jeg si om lykken? At jeg ble glad med en gang jeg så henne når vi våknet om morgenen? At jeg gikk hele dagen og gledet meg til at vi skulle legge oss om kvelden? Vi lå ved siden av hverandre i sengen og leste. Vi leste hver våre eksemplarer av Knausgård-bøkene, begynte samtidig og leste parallelt, plutselig la hun ned boken og så på meg; leste du det? spurte hun. Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han er ikke riktig klok, sa hun. Så leste vi videre. Helt til jeg la boken min ned og så på henne; leste du det? spurte jeg. Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han ødelegger seg selv, sa jeg.

Det er nesten ingenting å si om lykken. Den er der i alt vi sier og gjør, og vi vet ikke engang om den." (side 115)

Espedal klarer det kunststykke å skrive om kjærligheten og sorgen uten å bli verken banal, klisjéfylt eller klissete. Og det er vel det som skiller ham fra de fleste andre som har prøvd før. Han er en glitrende forfatter! Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2011

Forlag: Gyldendal

Antall sider: 164 
Priser: Brageprisen

Avslutningsvis tar jeg med andre anmeldelser og omtaler:
Dagbladet 14.09.2011: Skriver om skammen over å elske en ung kvinne
NRK 20.09.2011: Kjærlighetssanger fra biblioteket
Bokbloggeren Janicke - Jeg leser
Morgenbladet 16.09.2011: Forlatt i jungelen
Nettavisen 24.11.2011: Brageprisen til Espedal
Bokbloggeren thauke2read
Dagsavisen 24.11.2011: Tomas Espedal vant Brageprisen
Aftenposten 25.11.2011: En skummel pris til Espedal
Kulturbloggen til Guffen

Tomas Espedal

"Skriften på veggen" (Regissør: Stefan Faldbakken)

Spennende helt til det siste


Innspilt: 2010
Originaltittel: Skriften på veggen
Nasjonalitet: Norge
Genre: Krim
Skuespillere: Trond Espen Seim (Varg Veum), Bjørn Floberg (Hamre), Lene Nystrøm (Karin), Martine Johansen, Eivind Sander, Petronella Barker, Nikolaj Lie Kaas ("Kniven")
Spilletid: 99 min.
Basert på Gunnar Staalesens bok "Skriften på veggen" fra 1995

Varg Veums liv har tatt en svært positiv retning. Han jobber som lærer og har fått seg ny kjæreste. Han og Karin skal flytte sammen, og det meste ser svært så lovende ut for Veum ... Inntil "Kniven" slipper ut av fengsel ...

"Kniven" har sonet en straff på seks års fengsel, og har skrevet bok om at han er uskyldig dømt for drapet på en tenåringsjente. Veum er imidlertid overbevist om at "Kniven" sto bak drapet på jenta som han i sin tid hadde ansvaret for da han jobbet i barnevernet.

Da dommeren som dømte "Kniven" blir drept, stemmer alt så altfor godt. For det er vel ikke tilfeldig at han blir drept rett etter at "Kniven" har sluppet ut av fengsel? Og så blir også moren til den drepte tenåringsjenta funnet død ... Hvem andre kan det egentlig være enn "Kniven" som står bak, og som nå er i gang med å hevne alle dem som sørget for at han havnet i kasjotten? Samtidig blir Veum kidnappet og en rekke bilder av ham og den drepte tenåringsjentas mindreårige søster kommer på avveie ... Veums nærmeste - inklusive Karin - tviler nå på Veums uskyld, og alt han møysommelig har bygget opp, raser sammen ... Hvor uskyldig er han egentlig selv når det kommer til stykket?

Dette er det syvende Veum-filmen jeg har hatt glede av å se. De foregående filmene har etter mitt skjønn vært av heller vekslende kvalitet - og dette mener jeg etter at jeg tross alt har vennet meg til at Varg Veum snakker østlandsk, og ikke klingende bergensk. "Skriften på veggen" er den desidert beste Veum-filmen så langt! Jeg storkoste meg med plottet som var spennende helt til det siste og en Trond Espen Seim som var bedre i rollen som Veum enn noen gang tidligere. Bjørn Floberg spiller akkurat like irriterende som alltid, og ellers var det litt morsomt å se Nikolaj Lie Kaas i rollen som "Kniven". Han passet perfekt i rollen som skurk som kanskje ikke var fullt så skurkete som man kanskje skulle tro ... Her blir det uten tvil terningkast fem!

Tøffe Trond Espen Seim i rollen som Varg Veum

Varg Veum i en heller kjip situasjon

Nikolaj Lie Kaas som "Kniven" og Bjørn Floberg som politietterforsker Hamre

"Jeg reiser alene" (Regissør: Stian Kristiansen)

Filmatisering av enda en bok om Jarle Klepp


Innspilt: 2011
Originaltittel: Jeg reiser alene
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Manus: Tore Renberg
Skuespillere: Rolf Kristian Larsen (Jarle Klepp), Amina Eleonora Bergrem (Charlotte Isabel Hansen), Ingrid Bolsø Berdal (Herdis Snartemo), Trine Wiggen (Sara Klepp), Pål Sverre Valheim Hagen (Hasse), Henriette Steenstrup (Grete Strandebarm), Gustaf Hammarsten (Robert Göteborg), Marte Aarseth (Anette Hansen)
Spilletid: 94 min.

Filmen "Jeg reiser alene" er basert på Tore Renbergs tredje bok i serien om Jarle Klepp - "Charlotte Isabel Hansen" - som utkom i 2008. Tidligere er den første boka om Jarle - "Mannen som elsket Yngve" - filmatisert.

Jarle studerer litteraturvitenskap på Universitetet i Bergen, eller "Høyden" som den kalles blant innvidde i studentmiljøet i Bergen. Han holder på med hovedfagsoppgaven sin, som handler om Proust, og få ting kunne vært viktigere enn dette. Dersom man ser bort fra damehistorier da - som krydrer tilværelsen når det trengs. En helg uten en durabelig fest går ikke an, og det gjelder å være der det skjer! Sammen med bestekompisen Hasse diskuteres litterærer preferanser og avanserte litteraturvitenskapelige begreper på høyt nivå. 

Så dumper det et brev ned i Jarles postkasse ... Brevet er fra ei jente han kun har et vagt minne om fra en fest for sånn ca. syv år og ni måneder siden. Hvor han våknet opp og hadde en anelse om at de kanskje hadde ligget sammen - uten at han var det minste sikker ... Hun forteller ham nå at det faktisk ble barn av dette, og at Jarle er far til en jente på syv år; Charlotte Isabel Hansen. Jarles verden raser nesten sammen. Han far? Og så kommer dette kvinnemennesket trekkende med dette etter syv år!? Og atpåtil vil hun at han skal stille opp som en mann en ukes tid - være far for sin hittil ukjente datter. Og det til ei jente med et så tåpelig navn! Hva annet kan Jarle gjøre enn å ta imot denne datteren? Men hva annet kan han gjøre enn å ringe sin mor? Barnets mor skal nemlig til Syden ...

Charlotte Isabel - eller Lotte som hun foretrekker å bli kalt - ankommer vitterlig Flesland flyplass på "avtalt" tidspunkt. Og det er en riktig søt jente også, viser det seg. Men motviljen som barnet har til hele situasjonen lyser lang vei. Og det går ikke lange tiden før hun vil hjem til sin mor. Da er det godt at Jarles mor er på vei, langt mer vant som hun er til å takle små barns behov - og med et brennende ønske om å få være farmor til det nyankomne familiemedlemmet. I mellomtiden vil Jarle for all del ikke gå glipp av verken damehistorier eller fester, og det hele går sin skjeve gang med mange morsomme og sjarmerende episoder. Spesielt morsomt er det når studentlivet Jarle lever - en slags intellektuell boble - krasjlander mot datterens viktigste interesser for tiden - prinsesse Diana som nylig er død og Tamagochier ...

Jeg synes den første filmatiseringen av Jarle Klepp-bøkene - "Mannen som elsket Yngve" - var mye, mye bedre enn "Jeg reiser alene". Noe av grunnen til dette er at en del av episodene i herværende film oppleves noe kunstige og ikke rent lite snublende. Selv om skuespillerne glimter til innimellom, ser det spesielt i begynnelsen ut som om de ikke helt har hatt den riktige kjemien seg i mellom. Morsomme replikker blir liksom hengende i løse luften, og den ene episoden glir ikke naturlig og lett over i den neste. Dette bedrer seg heldigvis etter hvert, men det var ikke nok til å berge mitt helhetsinntrykk av filmen. Lille Charlotte Isabel, spilt av skjønne og sjarmerende Amina Elonora Bergrem, kunne imidlertid ikke gjort det bedre! Så ja, jeg ble svært sjarmert, men ender like fullt opp med at denne filmen ikke fortjener mer enn terningkast fire. Det som tross alt trekker opp helhetsinntrykket er at skildringen av studentmiljøet er svært autentisk og at handlingen er lagt til Bergen! Jeg elsker denne byen, hvor jeg selv studerte for atskillige år siden, og bare det å se glimt av byen i en film som dette, løfter den etter min oppfatning. Hvor banalt det enn kan høres ... ;-) Boka er for øvrig definitivt bedre enn filmen. 

Charlotte Isabel Hansen har ankommet Bergen

Lotte vil hjem!

Dama gjør det slutt med Jarle

En bursdagsfeiring lille Lotte ikke kommer til å glemme med det første

Bergen 2011

Forrige helg var jeg i Bergen, byen jeg bodde i under studiene. Her er et knippe av bildene jeg tok. 

Bybanen med Florida i bakgrunnen

Nygårsbrua

Grieghallen

Lille Lungegårdsvann

Sentrum av Bergen

Parken ved Lille Lungegårdsvann

Ole Bulls Plass

Bryggen

På Elisabeth Gallefoss´ healing-utstilling

Audun Hetland gallerier

Fra Kirkens Bymisjons Kafe Magdalena

Lekker grafitti

På Høyden

Nygårdsparken

Parken ved Zoologisk museum

Zoologisk museum

Sydneshaugen

Johanneskirken

Sånn som dette er det bare i Bergen!

Koselige smug nedenfor Dragefjellet

Dragefjellet, juridisk fakultet

Et regntungt Bergen

Denne dagen lå tåka tett over åskammene