Lise Forfang Grimnes: "Kaoshjerte"

Den første av i alt tre bøker om Minja 

Lise Forfang Grimnes (f. 1970) debuterte som forfatter med "Kaoshjerte" høsten 2014. Samme år ble hun nominert til Bokbloggerprisen, og hun vant Kulturdepartementets debutantpris. Dette begrunnet juryen med følgende:

Lise Forfang Grimnes roman viser en økende trend i barne- og ungdomslitteraturen: Benyttelsen av hjemlige, norsk folklore og mytologi i litterære verk. Lenge har vi hatt mer fremmede arter som vampyrer og zombier blant oss, men nå synes tiden mer enn moden for hjemmeavlede arter. Hos Grimnes er det huldra som danner det originale tematiske elementet – og som skaper mye dramatikk og spenning i teksten. For hva skjer om du er en hulder, men ikke vet om det? Og hvordan kan en konfrontere ubehagelige sannheter fra fortiden?

Den stramme og elegante komposisjonen bidrar til å holde leserens interesse fanget i lesningen på vei mot en løsning. Ved forsiktig å presentere ledetråder avdekkes gradvis sannheten for Minja og leseren – og knytter romanen an til mysteriefortellingen.

Samtidig knytter huldremotivet an til det å bli voksen og å bli kjent med seg selv og egne ønsker og begjær – og med dette har Grimnes skapt en velskrevet, spennende og ikke minst original fortelling med mytologisk forankring.

Jeg kjenner forfatteren fra bokbloggermiljøet, og i en periode var vi begge medlemmer av Bokbloggerkomitéen. Vi trakk oss begge fra dette vervet i september 2014. Jeg har lenge vært i tvil om jeg burde skrive om denne boka her på bloggen, fordi jeg kan oppfattes som inhabil. I min blogging er det viktig for meg å fremstå som fri og uavhengig. I og med at forfatteren og jeg verken før eller siden har pleid privat omgang med hverandre, tenker jeg at det likevel kan gå an. Jeg har selv kjøpt både denne første boka "Kaoshjerte" og oppfølgeren "Blodskraft" som utkom i høst. Jeg har for øvrig deltatt på lanseringsfestene både i forbindelse med utgivelsen av den første og den andre boka. Vanligvis leser jeg ikke fantasy, opptatt som jeg er av realisme og autentisitet. Tanken var at jeg skulle gi bort bøkene i presang, men så begynte jeg å lese "Kaoshjerte", og så klarte jeg ikke å stoppe ... Nå vet i alle fall du som leser dette innlegget om mitt forhold til forfatteren, og så kan du velge å legge vekt på det jeg skriver eller du kan la det være. 

"Kaoshjerte" er delt inn i tre deler. Den første delen er egentlig et frempek til det som er bokas hovedtema, hvor handlingen er lagt til perioden 4. - 7. august. Handlingen i del 2 - selve hovedhandlingen, slik jeg ser det - finner sted i perioden 20. juli til 3. august. Her ser Minja tilbake på noe som har hendt. I tredje og siste del er handlingen lagt til perioden 7. - 11. august, og vi er tilbake i nåtid igjen. 

"Jeg våkner av en lyd og slår øynene opp.

Det eneste jeg husker før alt hviskes bort, er et kyss. Et ansikt forsvinner før jeg klarer å se det tydelig. Jeg løfter hånda, drar fingrene over leppene. Pekefingeren min blir farget svakt rød. Blod.

Et øyeblikk har jeg et stort sug i kroppen, men det slipper tak. Som et ras av jord faller alt sammen og blir begravet.

Ikke bli borte." (side 9)

Minja er 16 år - snart 17. Hun bor på Stovner og bestevennen hennes heter Josef. Han er iransk. Hun bor sammen med sin mor. Moren har vært på ferie, og meningen var at Minja skulle være sammen med venninnen Silje på hytta. Idet hun våkner husker hun ingenting. Gradvis går det opp for henne at hun slett ikke har vært på hytta, men et helt annet sted. Hvor har hun vært? Og hvor i all verden er Josef? Det kan ikke Minja huske. Hun har rett og slett hukommelstap. 

"Vi er verdens minste familie. Bare mamma og jeg, ingen søsken, kusiner, tanter eller onkler. På bursdagen min får jeg alltid to gaver. Én fra mamma og én fra "resten av familien". Det har blitt en tradisjon, en spøk vi ler av. Mamma vet at det er en latter med grums i. Jeg tror det er derfor vi ler. 

Tanken på at jeg har en mormor som kanskje lever, har alltid gjort meg nysgjerrig. - Ikke gidd, sier mamma. - Hvor mange julekort og bursdagsgaver har du fått i løpet av åra? 

Et godt poeng.

Men likevel har min forbudte mormor hjemsøkt meg i alle år ... " (side 43)

Etter hvert som spenningen i boka bygger seg opp - nærmest til det uutholdelige - møter vi en mormor som slett ikke er hyggelig i det hele tatt, huldre både i kvinne- og mannsskikkelser, mennesker i den virkelige verden og "mennesker" fra det hinsidige ... Hvem er egentlig hvem? Og hvor i herrens navn blir det av Josef etter hvert? Og hvorfor har Minja kjempekrefter, på lik linje med Hulken? 

"Kaoshjerte" er godt skrevet og den meget originale historien er finurlig bygget opp. Fortellerstemmen er muntlig og litt naivistisk i stilen, slik en ungdomsbok bør være, tenker jeg. Det forhold at handlingen er lagt til Stovner bidrar nok til at mange vil identifisere seg med Minja og hennes fremmedgjorthet i verden. Dette understøttes av blandingen mellom det etnisk norske og innvandrermiljøet på stedet. Forfatteren har gjort rikelig med research spesielt i det iranske innvandrermiljøet, og dette preger handlingen i boka sterkt. Samtidig som tematikken er erkenorske huldre, handler boka kanskje aller mest om å finne seg selv og sine røtter. Først da står man støtt i seg selv. Nå lander riktignok ikke alt i denne første boka, som er den første i det som er planlagt å skulle bli en triologi. Mer kan jeg ikke røpe uten stor risiko for å spoile boka. Bokbloggeren Ellikkens anmeldelse av oppfølgeren "Blodskraft" gjør at jeg gleder meg til fortsettelsen!

Jeg anbefaler denne boka varmt! 

Noen av dem som har skrevet om denne boka er bloggerne Solgunn ("Kaoshjerte er en ungdomsroman der hovedpersonen er den 16 år gamle Minja. Romanen er tredelt, og selv om jeg likte alle tre delene godt, var det del to som fikk meg til å miste pusten og som bergtok meg slik at jeg glemte å drikke morgenkaffen."), Ellikken ("Kaoshjerte forbinder norrøn mytologi og persiske eventyr med norsk virkelighet anno 2014. Det handler om vennskap, forelskelse og om å finne tilbake til sine røtter. Finne freden.
Du får liksom ikke helt nok. Du må lese videre og videre, og lysten til å allerede nå mase etter bok nummer to er påtrengende. Lises talent for formidling kommer tydelig frem i Kaoshjerte, hvor vi forføres av medrivende tankespinn og utfordres av kombinasjonen virkelighet og fantasi.") og Groskro ("I mine øyne er del to, som også er lengst, best. Der blir historien fortalt på en nydelig måte. Jeg følte også at dette var veldig spennende, nesten som en krimhistorie, da Minja prøver å vinne bestemorens tillit og finne ut hvorfor hun er så kald og ikke vil ha noe med barnebarnet sitt å gjøre."). Alle har de det til felles at de kjenner forfatteren, og er åpne om dette.

Utgitt: 2014
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 360
ISBN: 978-82-93-25969-2
Boka har jeg kjøpt selv

Lise Forfang Grimnes (Foto: Kari Løvaas)

Slippfest for Lise Forfang Grimnes´ andre bok om Minja - "Blodskraft"

Redaktør Mari Redtvedt Røed og Lise Forfang Grimnes på scenen
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er litt mer enn to år siden Lise Forfang Grimnes debuterte med ungdomsromanen "Kaoshjerte". Jeg var der, og jeg skrev om boklanseringen her på bloggen. Selv kjenner jeg forfatteren fra bokbloggermiljøet. Lise mottok for øvrig  Kulturdepartementets debutantpris for "Kaoshjerte".

I går lanserte Lise og forlaget hennes Aschehoug med redaktør Mari Redtvedt Røed i spissen oppfølgeren til "Kaoshjerte". Oppfølgeren har fått tittelen "Blodskraft", og denne boka bærer undertittelen "Minja-bøkene". Under lanseringen i går røpet Lise at hun har planer om en triologi. Mange hadde møtt frem for å feire begivenheten med forfatteren, og det var også anledning til å få kjøpt "Blodskraft" med hennes hilsen. 

Lanseringsfest på Rudolf Pub. Jeg kjøpte
selvsagt en bok!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Arrangementet fant sted på Rudolf Pub på Vestli, og stedet var ikke tilfeldig valgt, fikk vi etter hvert høre. Rudolf er nemlig Minjas fristed i bøkene om henne. Nesten vegg i vegg ligger den fiktive butikken Peris Shop, der kameraten Josef jobber. Dette er i boka beskrevet som en støvete butikk, en slags kaosbutikk, og her henger Minja nesten døgnet rundt. 

Redaktør Mari Redtvedt Røed startet arrangementet med å si noe om samarbeidet mellom henne og Lise Forfang Grimnes. Hun trakk frem at Lise med Minja-bøkene har klart å skape fulle og hele personer, et troverdig miljø og en historie som virkelig griper tak i deg. Hun viste også til Tine sin blogg og siterte fra hennes anmeldelse av "Blodskraft". Mari understreket at det er en glede å lese det Lise skriver. 

Forfatteren innledet med å fortelle om hvorfor hun i sin tid valgte Stovner som Minjas hjemsted. Hun har selv levd med Minja i om lag 15 år, men det var først for ca. fire år siden hun tenkte at det måtte bli Stovner som var åsted for hendelsene rundt Minja. Hun er selv fra Bogerud, og lette etter et urbant sted som ikke er et bysentrum. Minja bor rett ved Stovnersenteret. Lise sa "jeg vet til og med hvor hun bor", mens hun smilte lurt. Vestlitorget er stedet der Minja og Josef møtes, og det er særlig to steder som er viktig i bøkene; Paris Shop og Rudolf Pub. Dessuten er skogen rundt Stovner viktig.

Varmt møte mellom en redaktør og en
forfatter (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Redaktør Mari spurte Lise om hvordan hun skriver frem personene i bøkene. Lise fortalte at hun virkelig går inn i dem og tenker på dem i ulike situasjoner. Hvordan ville Minja likt dette? Hva ville Josef ha tenkt nå? Mye handler om å finne en fortellerstemme, noe hun ikke minst lærte mye om da hun gikk på Barnebokinstituttet. Den gangen skjønte hun kanskje ikke helt hva det handlet om, men dette gikk opp for henne etter hvert. Da hun først fant Minjas fortellerstemme, var det lett å finne henne. 

Hvem av personene i boka var det enklest å skrive frem? lurte redaktør Mari på. Mormor og Karen, kom det spontant fra Lise. Begge kommer fra Åslia, som er et fiktivt sted. Mormor er et fugleskremsel. Kald og utilnærmelig og med pistrete hår og blodårer som synes på huden. Mormor besitter imidlertid en enorm kunnskap om hva som skjuler seg i skogen, og ikke minst hvordan man beskytter seg mot huldre og den slags. Karen er mormors diametrale motsetning. Hun er varm, god og bløt, og full av omsorg. 

En lun og humoristisk forfatter
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vanskeligst var det å skrive om Josef. Han er en person som alltid stiller opp, og som er blid og hyggelig mot alle. I "Blodskraft" kommer imidlertid hans hemmeligheter frem.

"Blodskraft" er en avvisningshistorie. Josef er Minjas anker i livet. Hva skjer når han plutselig snur ryggen til henne? For å beskrive det som skjer mellom de to, måtte forfatteren gå dypt inn i hva det vil si å bli avvist, skammen ved ikke lenger å være ønsket, det å stå alene. Inn på banen kommer Pari, som er en ny karakter i boka. Men mer ønsket ikke Lise å røpe uten fare for å spoile boka. 

Redaktør Mari opplyste at Lise har tatt utgangspunkt i en realistisk hverdag, som hun har trukket fantasi og magi inn i. Koblingen mellom realisme og magi er ekstremt vanskelig, fordi det skal så lite til før det hele tipper over og går ut over troverdigheten. Hvor finner man inspirasjonen til å skape fantasy-elementer?, spurte hun forfatteren. Lise svarte at hun har jobbet mye med mytologi og at hun også har funnet inspirasjon fra Midtøstens kultur. Å begi seg inn i et slikt stoff er den reneste gavepakken for en forfatter. Det er nemlig noe med at når gamle myter og fortellinger har overlevd så lenge, så er det nettopp fordi de er noe med disse historiene. De står seg over tid. 

Lise Forfang Grimnes signerte bøker
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Når man skriver en bok for første gang, er man ikke bundet opp av noe. Lise brukte 3 1/2 år på "Kaoshjerte". Boka solgte godt og hun vant en pris for den. 

Det har vært atskillig vanskeligere å skrive den andre boka. I begynnelsen var det mest gøy, men etter hvert kjente hun på tidspresset. Når man skriver på en oppfølger, er det viktig at leserne ikke må vente for lenge. Hun måtte skru av nettet for å holde på konsentrasjonen. Dessuten kjente hun på prestasjonsangsten. Det finnes ikke noe fasitsvar på hva som skiller en suksess fra en fiasko, men hun kjente på at magefølelsen var et godt korrektiv. Hver gang redaktøren hennes sa at "Lise - dette funker ikke", bekreftet det bare det hun egentlig visste fra før av. Underveis hadde hun gode lesere, som ga henne  nødvendige tilbakemeldinger. Summen av alt har blitt til "Blodskraft". 

Lise avsluttet med å takke alle som har bidratt og hjulpet henne underveis i skriveprosessen! Det var ikke få. "Uten dere hadde det ikke blitt noen bok!" 

I løpet av kvelden var det både underholdning, boksignering og utlodning av Blodskraft-nett, T-skjorter og bøker. 

Selv ønsker jeg å takke for at jeg ble invitert og fikk dele denne kvelden sammen med Lise, alle vennene hennes og flere bokbloggere! 

Rapping i lokalmiljøet hørte med i forbindelse med lanseringen av
ungdomsboka "Blodskraft", oppfølgeren til "Kaoshjerte"!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Ivo de Figueiredo: "En fremmed ved mitt bord"

En forfatters jakt på sine røtter

Ivo de Figueiredo (f. 1966) er norsk historiker, biograf og kritiker. Han er født i Langesund, og er sønn av en norsk mor og en indisk far. Figueiredo debuterte som forfatter i 1999, og har til sammen utgitt ni bøker, inklusive den siste boka "En fremmed ved mitt bord". Han mottok Brageprisen for biografien om høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort i 2002, og han mottok i 2016 Språkrådets pris for fremragende bruk av norsk i sakprosa. Selv har jeg ikke lest noe av ham tidligere. Jeg har riktignok "Mysteriet Ingeborg Køber" (2010) stående ulest i en av mine bokhyller, og det er nok snart på tide å finne den frem. 

"Jeg har ikke sett far på over fem år. Ikke snakket med ham heller. Jeg tror jeg sendte ham en e-post til syttiårsdagen, for skams skyld. Utover det har vi ingen kontakt lenger. Etter som årene har gått, har jeg kommet til å tenke på ham som en fremmed, en fyr som bodde hos oss noen år, før han forsvant igjen. På bildet nedenfor står han utenfor bestefars verksted på Lyngheim. En inder i snøen. Bykledd i ei fonn midt i Bamble-skauen. I mange år har jeg sett på dette bildet og tenkt at det er tryggest at han holder seg der, litt på avstand, avkjølt i ro, før snøen smelter og alt kommer i bevegelse. 

Nå har snøen begynt å legge seg i mitt eget liv. Jeg kan ikke la ham stå der lenger, jeg må vite hvordan han kom dit, hvordan alt begynte, og hvorfor alt gikk galt mellom oss. Jeg må vite det nå, før alt fryser til igjen." (side 7-8)

Faksimile fra boka.

Året var 2011, forfatteren var 45 år og nærmet seg et punkt i livet der de fleste begynner å spørre seg selv om slektens opprinnelse. Et spørsmål som nok kjennes mer påtrengende når man har en flerkulturell bakgrunn, men som like fullt er nokså universell for de fleste av oss. 

Kart over India, der Goa er
markert med rødt.

Farens familie kom opprinnelig fra Goa, en liten delstat i India som frem til 1961 var en portugisisk koloni. I og med at koloniherredømmet varte i om lag 450 år, var menneskene som bodde der sterkt influert av europeisk kultur og religion (katolisisme). Ivo de Figueiredos far ble født på Zanzibar, en liten øy like utenfor Tanzanias kyst. Øya var et britisk protektorat fra 1890 til 1964. Siden reiste familien til Kenya, hvor de bosatte seg i Nairobi. Da koloniherredømmet brøt sammen, fikk dette store konsekvenser for inderne som hadde jobbet for britene. Hvor skulle inderne til slutt gjøre av seg? De var i grunnen uønsket i Afrika. For de aller fleste var det uaktuelt å flytte tilbake til Goa, og det var ikke uten videre kurrant å få opphold i Storbritannia. De tidligere så lojale tjenerne var plutselig statsløse.

Forfatteren har tatt for seg samtlige steder hvor hans farsslekt slo seg ned i årene etter at de forlot Goa, og frem til i dag. I den forbindelse var det særlig knyttet en del spenning til Zanzibar, stedet faren hans alltid beskrev som et paradis. 

"Var dette hans tapte rike?

Ved første øyekast er det vanskelig å tro, for verken faren hans eller folket han tilhørte var konger på Zanzibar, snarere tjenere for andre. Farfar var den typiske goanesiske funksjonæren, og som asiat fulgte han den rasebestemte lønnsskalaen, der en inder tjente mer enn en afrikaner, men langt mindre enn en europeer. Slik hadde det vært i britisk Øst-Afrika siden starten. I følge en britisk diplomat i 1890-årene var europeernes rolle å "lede, styre og instruere", mens afrikanerne passet til kroppsarbeid. Men siden afrikanerne angivelig var både upålitelige og uforsiktige, trengte man noen til å mediere mellom de svarte og de hvite. Til denne oppgaven var, stadig i følge den britiske diplomaten, araberne for late, mens kineserne var uønskede. De "føyelige, vennlige, nøysomme, arbeidsomme, fingernemme" inderne egnet seg derimot ypperlig til å fylle mellomsjiktet av funksjonærer, kjøpmenn, håndverkere og kokker som trengtes for å få imperiet til å gå rundt." (side 53)

Forfatterens farmor Herminia fødte etter hvert ni barn, som skulle bli spredt ut over hele den vestlige verden. Dersom det var noe som kjennetegnet familien de Figueiredo, så var det evnen til "oppdrift", til å komme seg opp og frem her i verden. 

Underveis får vi høre hvordan forfatterens indiske far og norsk mor møttes i England, og hvordan det til slutt ble dem - egentlig mot alle odds. Farens iherdige beiling og insisterende kjærlighet førte til at de til slutt giftet seg og ble boende i Bamble. Tidlig på 1960-tallet hadde ikke nordmenn rukket å bli skeptisk til innvandrere, for det var ikke så mange av dem her. Faren kom dessuten fra en atskillig mer urban familie i Kenyas Nairobi, enn den landsens jenta fra Bamble som han giftet seg med. Han hadde utdannelse og fikk seg etter hvert gode jobber innenfor industrien. Det var likevel ikke uten videre enkelt å være brun i huden. 

I Nairobi satt farmoren og prøvde å holde familien samlet ved å la dem være en del av det forfatteren kaller "curry-triangelet", der hun sendte krydderblandinger til barna som var spredt over tre kontinenter. Steinmorteren, familiens kjæreste eiendel, ble brukt til å lage masalas (krydderblandinger) som Herminia sendte til barna, og på denne måten sørget hun for at de ikke glemte sine røtter. 

"For emigranten er maten den raskeste veien hjem, mens matens betydning varierer fra folk til folk. Der noen markerer tilhørigheten til hjemlandet ved å servere et knippe signaturretter i ny og ne, kan andre ikke overleve uten sitt eget kjøkken; de åpner restauranter og importerer sine egne matvarer hvor de enn kommer. Blant de matgale folkene er kineserne, vietnameserne, inderne - og goaneserne. Muligens lager disse folkeslagene rett og slett bedre mat enn andre, men i alle fall er både de kinesiske og indiske mattradisjonene fundamentalt annerledes enn den vestlige i smak, tekstur og tilberedning. Maten er kulturen, identiteten holdes varm over gassblusset." (side 203-204)

Da Ivo de Figueiredo var 10 år, skilte moren og faren seg. For faren var skilsmissen et nederlag han aldri kom over. Raseriet han følte i den forbindelse førte til at avstanden økte mellom ham og barna. 

"... fra og med denne dagen da jeg tretten år gammel sto med fars vansirede pekefinger rettet mot meg, var han en fremmed for meg.

Han fikk bære livet sitt selv, jeg hadde nok med mitt eget." ( side 243)

Så - etter mange års taushet, bestemmer han seg for å oppsøke faren, som har bosatt seg i Spania. Faren hans er en nødvendig del av bokprosjektet, og årsaken til at han tar kontakt. Det begynner så bra, men ender med en påminnelse om hvorfor de ikke har hatt kontakt i alle årene forut. Faren drikker, og han kjører i fylla ... Ivo de Figueiredo overlater beslutningen til faren idet han spør om han ikke like godt reiser en dag før tiden. 

"Reise, hvorfor det?"

Jeg møter blikket hans.

"Ah, det der." Han vifter avvergende med hånden idet han snur seg og går mot stuen. "Du snakker til meg som om jeg var en guttunge, I don´t like that."

Det er alt. Han er ferdig med saken. Ikke et ord om to timers demonstrativ taushet, om den hasardiøse kjøreturen. Ingenting har skjedd, det vil si: Alt som har skjedd, har skjedd i mitt hode. Han er god, jeg innrømmer det. Motvillig beundrende ser jeg ryggen hans på vei mot barskapet. Jeg kunne ha dratt der og da, tatt inn på et hotell eller sovet på togstasjonen. Men jeg blir én natt til, som fange for min egen sømmelighet. Først morgenen etter vil jeg få mulighet til en anstendig flukt." (side 267)

Til slutt fører jakten på farsfamiliens historie ham tilbake til Goa i India. Her finner han ut at han er etterkommer av landsbyens grunnleggere, Porob-familien. Tempelbyggerne ved kilden er hans forfedre - han er Ivo Bjarne de Figueiredo, Lord of Saligao, arier, brahmin og ganvkar ... (side 319) Likevel ... det var ikke her han hørte til. 

Hvilken rolle hadde goaneserne i det britiske imperiet?, spør forfatteren. Var de medansvarlige for det britene foretok seg i koloniene sine, der rasisme var førende for politikken som ble utøvd? 

"Ingen av goaneserne jeg har snakket med, har problematisert sin rolle i koloniveldet i Afrika. Hvis jeg selv bringer temaet på bane, hender det at jeg får en svak hoderisting til svar, en skygge av noe forlegent over ansiktet. På samme måte som når jeg spør dem om hvilken kaste de tilhører. Det er som om de skjemmes over å ha vært en del av dette samfunnet, denne tiden, som føles så fjern i dag. Jeg blir alltid oppriktig overrasket over denne reaksjonen, for det er som om det som er et mysterium for meg, er et like stort mysterium for dem: Hvordan kunne man leve slik, tilsynelatende uberørt midt i en kokende kjele av vold og rasehat?" (side 341)

For de fleste gjaldt at de ikke utførte revolusjoner - de overlevde dem. Mange fikk det dårligere etter dette, mens andre fikk det bedre. Skillet gikk gjerne mellom de øvre klassene, som kom dårligere ut, og de lavere klassene, som kom bedre ut. Blant annet forsvant kastesamfunnets jernlov ... Den som blant annet gjorde det umulig å gifte seg over eller under egen kaste. De Figueiredo-familien ble ikke i Afrika etter at det britiske emperiet gikk i oppløsning - de kom seg videre. 

Hva gjør en sønn som blir vitne til at faren er i ferd med å bli lurt trill rundt av en "postordrebrud" fra Filippinene? Han er seg selvsagt sitt ansvar bevisst og forsøker å redde faren sin, selv om han for øvrig ikke pleier omgang med ham ... Til slutt er det farens demenssykdom som gjør det mulig å sette strek over fortidens utilgivelige synder ... På denne måten kan man vel si at resultatet av forfatterens jakt på egne røtter til slutt førte til at ringen ble sluttet, fordi familierelasjonene ble gjenopptatt. 

I sin jakt på familierøttene innvier Ivo de Figueiredo oss i sin families bakgrunnshistorie. Hvordan har det vært å vokse opp i en multi-etnisk familie i Norge, der faren etter hvert forsvant ut i periferien? På hvilken måte har farsslektens historie påvirket farens skjebne, der rotløshet går igjen som en rød tråd gjennom hele hans liv? Mens andre forfattere står åpent frem og bretter ut hver minste detalj om familiehemmeligheter, gjør andre forfattere det de kan for å insistere på at de skriver fiksjon. Ivo de Figueiredo gjør noe midt i mellom. Han har skrevet en familiefortelling, men han dekker til de mest intime detaljene. Vi kommer hit, men ikke lenger ... F.eks. skriver han seg rundt faren og hans alkoholproblem, og sparer oss for de verste detaljene. Jeg synes det er like greit, og følte meg på ingen måte snytt som leser. Man trenger nemlig ikke all verdens fantasi for å skjønne at rus er ekstremt ødeleggende i en familie. Eller for å skjønne at farens stolthet ofte kom i veien for konstruktiv dialog. I den grad at det ble familievold av dette, noe som til slutt førte til nok en familie på skilsmissestatistikken ... 

Jeg ser at noen kritikere mener at de Figueiredo er for ordrik og at det ble litt for mange avstikkere. Jeg tenkte litt på dette mens jeg leste. Kanskje har dette å gjøre med at slektens historie får mye plass, mens far-sønn-forholdet er vektet noe svakt i forhold til resten av boka? Til en viss grad kan jeg være enig i dette, samtidig som jeg tror at den erfarne og dyktige forfatteren ikke har gjort dette uten en bevisst baktanke. For hva hadde vi funnet om han hadde gravd dypere i sin far-sønn-relasjon? Jeg ante i alle fall et ønske om å behandle alle de impliserte med en viss verdighet, selv om han ikke kom utenom å berøre noe av det vondeste barn kan oppleve overfor foreldrene, nemlig at vold og rus kommer i veien for trygghet og nærhet. 

Jeg opplever at særlig Tom Egil Hverven, kritiker i Klassekampen, sier noe svært interessant om boka:

«En fremmed ved mitt bord» er åpenbart skrevet for å prøve ut grensen mellom sakprosa og skjønnlitteratur, noe undertittelen «familiefortelling» også antyder. Like tydelig er intensjonen om å provosere fram nye tanker om identitet og migrasjon. Utfordringene knyttet til innvandring er mer komplekse enn man kan få inntrykk av i europeisk debatt. For tida strander den ofte ved spørsmålet om å være for eller mot islam. 

...

Å lese denne boka innebærer å få et nytt blikk på forfatteren Ivo de Figueiredo – og på hvordan vi som nordmenn forholder oss til noe vi kaller «fremmed».

Selv mener jeg at alle avstikkerne i boka levendegjør stoffet og binder historiene sammen til en helhet, der vi kommer tettere på menneskene i forfatterens slekt. Jeg kjente meg sterkt berørt underveis. Figueiredo skriver lett og ledig, og med sitt presise språk treffer han godt når han beskriver mellommenneskelige relasjoner. I tillegg til at hans familiehistorie i seg selv er svært interessant, får vi også et innblikk i migrasjonens og eksilets pris. Vi tror at folk uten videre synes det er greit å forlate sine hjemland for å få en bedre fremtid for eksempel i Norge, men vi må nok innse at så enkelt er det ikke. Røtter er viktig for mennesker, enten de kommer fra India eller en liten by i Nord-Norge. De sier noe om hvem vi er og hva vi er laget av, men de sier selvsagt ikke alt. I "En fremmed ved mitt bord" blir vi med på en reise som mange mennesker har foretatt før oss, og vi kommer dermed i berøring med noe dypt eksistensielt. 

Jeg anbefaler denne boka varmt! 

Boka har blitt anmeldt i flere av de store avisene som VG ("Interessant med litt ordrik historie om migrasjones pris"), Aftenposten ("En bambleindianers bekjennelser") og Klassekampen ("En fremmed"), og dessuten av NRK ("Familiefortelling i grenseland"). Jeg har kun funnet én anmeldelse på en bokblogg, og det var på Tones bokmerke. 

Utgitt: 2016
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 376ISBN: 9788203361111
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Ivo de Figueiredo (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

Edouard Louis: "Voldens historie"

Med vold som tema

Edouard Louis (f. 1992) vokste opp i en fransk arbeiderklassefamilie og het opprinnelig Eddy Bellequeule. Oppvekstmiljøet, der menn måtte være macho for å bli akseptert, passet ikke for en ung og følsom gutt/mann med en homofil legning. Dette bidro derfor sterkt til at han ønsket seg bort til et sted der det var rom for at han kunne være seg selv. Da han var 20 år byttet han navn til Edouard Louis. Året før hadde han kommet inn på prestisjeskolen Ecole Normale Superieure i Paris. I dag jobber han med en doktorgradsavhandling om klassereiser i litteraturen, og er tilknyttet universitetet i Amiens. 

Edouard Louis debuterte med den selvbiografiske boka "En finir avec Eddy Bellegueule" i 2014, en bok som kom ut på norsk i 2015 med tittelen "Farvel til Bellegueule". Boka er oversatt til mer enn 20 språk, og Louis er blitt tildelt Pierre Guénin-prisen mot homofobi og for like rettigheter. I år kom han ut med en ny bok; "Historie de la violence" - "Voldens historie" på norsk. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren.) Han ble intervjuet på Litteraturhuset i Oslo både den 27. mai 2015 og 21. september 2016. Linkene peker til min bokomtale av debutboka og de to arrangementene på Litteraturhuset, som jeg har skrevet om her på bloggen. 

Utgangspunktet for "Voldens historie" er en voldtekt som Edouard Louis ble utsatt for julen 2012. Denne andre boka er altså i likhet med debutboka selvbiografisk. 

"Det var ikke blitt helt lyst enda. Gaten var tom. Jeg var alene, og jeg gikk, snublet, jeg hadde ikke mange skritt å gå, og likevel hadde jeg sånn hastverk at jeg telte: Bare femti skritt igjen nå, kom igjen, bare femti skritt, så er du der. Jeg satte opp farten. Utålmodig etter å nå fremtiden, som på en måte ville henvise denne scenen til fortiden, redusere den til fortid, tenkte jeg også: Om en uke kommer du til å si til deg selv: Det er allerede en uke siden det skjedde, kom igjen, og om et år kommer du til å si: Det er allerede et år siden det skjedde. Det iskalde regnet, ikke piskende regn, men fine, ørsmå, ubehagelige dråper, trengte inn i stoffet på skoene mine, bredte seg til sålene og sokkene. Jeg frøs, og jeg tenkte: Tenk om han kommer tilbake. han kommer til å komme tilbake, fra nå av er jeg dømt til å streife omkring, han har dømt deg til å streife omkring." (side 5-6)

Noen timer før hadde Edouard truffet Reda på gaten. Han var da på vei hjem fra et juleselskap, og under armen bar han julegavene han hadde fått av vennene sine, et par bøker av Claude Simon og Nietzsche´s samlede verker. Å bo i Paris var nokså nytt for ham, men han hadde allerede rukket å bli ferdig med sin debutbok, selv om den ikke utkom før et par år senere. Så hvorfor endte han opp med å ta med en fremmed mann opp i leiligheten sin? Faktum var at han for første gang i sitt liv kunne leve ut sin homofile legning, og dette å la seg sjekke opp på gaten var en del av dette. Farlig ja, men like fullt noe han utforsket i sin jakt på kjærligheten. Reda fremsto som en vakker mann, og til å begynne med hadde de det fint sammen - inntil alt plutselig snudde og Reda voldtok ham.

" ... den kvelden, da vi gikk nedover gaten sammen, fortalte han meg at han ikke likte arabere, jeg husker ikke hvilket nedsettende ord han brukte, bare volden han bar i seg; jeg lot som jeg ikke hørte det, naturligvis kunne jeg ennå ikke tenke det jeg tenkte noen dager senere, nemlig at Reda, når det kom til stykket, snakket om arabere på samme måte som politifolkene (da en venn av meg noen måneder senere sa til meg at Reda i grunnen var rasist, han også, like mye som politifolkene, men av andre grunner, ble jeg sint på ham og følte forakt for ham, jeg ville ikke høre på at noen andre snakket nedsettende om Reda, jeg fikk lyst til å beskytte Reda mot denne vennen; hvis noen skulle si noe stygt om ham, var det jeg, jeg var den eneste som hadde rett til å si det, siden Reda sto i gjeld til meg.) Men den kvelden overså jeg alle sidene ved Reda som kunne ha bydd meg imot, uten at det var noe jeg gjorde særlig bevisst, det er først nå jeg skjønner i hvilken grad jeg delte opp virkeligheten i biter og kun beholdt de bitene jeg likte." (side 56-57)

Edouard Louis beskriver inngående hva som skjedde mellom ham og Reda, og i særdeleshet det Reda fortalte om sitt liv. Om faren som kunne utstå alt - skitten, kakerlakkene, alle branntilløpene pga. den dårlige kvaliteten på det elektriske anlegget, luktene, de elendige hygieniske forholdene - bare ikke støyen fra naboene. Dette fortalte Reda ham i den tro at Edouard ikke kom fra samme sosiale kår som ham, fordi dette var i en periode av Edouards liv der han tok så sterk avstand fra sin egen oppvekst, som han skammet seg så dypt over. Han orket ikke å forholde seg til sin egen fortid, og lot som om han kom fra et bedrestilt hjem. Kanskje skapte nettopp dette grobunn for det som skjedde senere den samme natten? Fordi Edouard i Redas øyne representerte alt han egentlig hatet?

Underveis legger Edouard Louis ordene i sin søsters munn, slik at det er hun som forteller historien om brorens voldtekt. Er dette fiksjon eller virkelig? Under intervjuet på Litteraturhuset den 21. september i år var forfatteren noe kryptisk rundt dette. Hans sterke ønske om å skrive det som er sant og ekte - i motsetning til fiksjon - forhindrer ham ikke i å flette noen han kjenner inn i selve historien, og akkurat dette tror jeg han må ha gjort her. "Voldens historie" er ingen lettlest eller lett tilgjengelig bok som forteller en historie fra begynnelse til slutt. Derimot sirkler den rundt det som har skjedd, springer hit og dit før den igjen vender tilbake til utgangspunktet. Underveis kryper vi dypere og dypere inn i frykten til forfatteren den natten alt skjedde, samtidig som vi også får ta del i det distanserte blikket til det hele. 

Jeg opplevde søsterens fortellerstemme som nokså karikert. Kanskje er det slik hun ville ha fortalt historien i det virkelige liv? Jeg vet ikke ... Har hun så mye innsikt at hun med stor sikkerhet kan kle broren/forfatteren nærmest naken ved å påpeke at han ikke fortalte sine hemmeligheter for å komme familien mer nær, men tvert i mot for å skape økt avstand? Slik at han kunne skylde på dem da han valgte dem bort, og dermed frata dem denne muligheten? 

"Jeg må bare le. Edouard tar på seg ei maske, og han spiller rollen sin så bra at de som egentlig ligner på ham ender med å gå løs på han fordi de trur at han hører til fiendens leir. Jeg er sikker på at hvis han hadde fortalt han disse historiene sånn som jeg har fortalt dem til deg, så ville han blitt beroliga, og da hadde kanskje ting utvikla seg i en annen retning, det hadde kanskje gått annerledes ..." (side 100)

Som om vold ikke utøves mot ens egne ... En naiv og feilslått slutning, tenkte jeg mens jeg leste dette. 

Søsteren hans beskriver ham som tilgjort, at han "skaper seg hele tida" ... Alt hun ikke kjenner til som naturlig eller en del av sin virkelighet, blir forklart som unaturlig, noe som ikke har noe med den virkelige broren hennes å gjøre. Her handler det om seksuell legning, men parallellene til alle historier om klassereiser og gap mellom de som ble og de som dro, handler i bunn og grunn om nøyaktig det samme. Alt som ikke er gjenkjennelig, forkastes som tilgjort og unormalt. Slik slipper de som ble igjen å endre noe som helst ved seg selv. Der noe butter i mot, legges skylden fullt og helt på de som dro. Helt til gapet er så stort at det i grunnen ikke er noen vei tilbake ... Da har gapet blitt til en uoverstigelig avgrunn.

Underveis beskriver Edouard Louis en sjokkerende rasisme hos det franske politiet. Det handler om forakt for "araberne", en forakt som er så gjennomsyret i det franske samfunnet at det gir et forståelig bakteppe til all terrorismen som åpenbart kommer innenfra og ikke utenfra i det franske samfunnet i dag ... Dette får Edouard til å ønske å stå opp for sin voldtektsmann. Skal han være ansvarlig for at Reda, en kybeler, må sone i fengsel i årevis? På et tidspunkt ønsker han å trekke sin politianmeldelse tilbake, men det er for sent. Politet eier hans smerte nå - det gjør han ikke lenger selv ... 

"Jeg prøvde å se for meg livet mitt i månedene fremover, og det eneste jeg så var rettsprosessen ..." (side 161)

Politiets iver etter å ta gjerningsmannen har på et vis både klare paralleller til kvinners opplevelse av voldtekt, og samtidig ikke ... Mens kvinner ofte mistros fordi de har tatt med seg gjerningsmannen hjem eller har blitt med vedkommende, og sånn sett kan "skylde seg selv" for at voldtekten i det hele tatt fant sted, opplever Edouard Louis det stikk motsatte. Opplevelsen av selve prosessen, at man må fortelle den samme traumatiske historien om og om igjen, og slik dobler og tripler traumet for hver gang, slik opplevde også han dette. Det er på et vis søsteren hans som representerer holdningen om at han kan skylde seg selv for det som hendte, ikke politiet. 

Gjennom å gjøre søsteren til fortellerstemmen i store deler av boka, bringer Edouard Louis enda et perspektiv inn i historien. For hun ser det hele med et annet blikk. Kanskje noe karikert som tidligere nevnt, men like fullt kommer vi dypere inn i hvordan det rent faktisk er å være et offer etter en voldtekt. Først ved at han ønsker å vaske bort alle spor etter gjerningsmannen, deretter at frykten får ham til å oppsøke politiet for å anmelde voldtekten, for så å angre på at han i det hele tatt koblet inn politiet. De er der ikke for ham i det hele tatt. Tvert i mot fører prosessen bare til at han ikke kommer videre. Og det fører til mange frustrasjoner fordi ingen forstår hva han har gjennomgått, men tolker det han forteller med sine egne briller. For hver gang han må rippe opp i hendelsene, handler det mindre og mindre om ham selv. I historiene som blir gjenfortalt av andre, er han borte. Han kjenner seg ikke lenger igjen. Alle tabuene i sin egen historie klarte han for øvrig først å nærme seg da han begynte å skrive om hendelsen. 

Jeg kjente sterkt på desperasjonen til forfatteren under lesningen av denne boka. Han har borret dypt ned i alle sider ved en voldtekt - både før, under og etter - sett fra mange ulike ståsteder. Som NRK-kritikeren Anne Cathrine Straume sier det i sin anmeldelse av boka: "Ved å la flere komme til orde, åpner Louis opp for ulike tolkninger i stedet for bastant å sementere sin egen." For egen del følte jeg at særlig søsteren sementerte hvordan folk flest ser på hendelser som dette, fordi hun fremstår så ufølsom for brorens smerte. Gjennom sin måte å fortelle historien på, tråkker hun broren ytterligere ned i driten, ned i hans skyld og smerte. Et bevisst fortellergrep fra forfatterens side for å fremkalle medynk og sympati? I så fall tenker jeg at det må være lov. Gjennom at begge fortellerstemmer får komme frem, skapes det en balanse i historien, og akkurat dette er det viktigste, tenker jeg. 

Jeg anbefaler denne boka varmt, fordi den er interessant og tankevekkende og dessuten svært godt skrevet. 

Boka er også tilgjengelig som lydbok.

Utgitt i Frankrike: 2015
Originaltittel: "Histoire de la violence" 
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 189
ISBN: 978-82-03-37130-1 
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Edouard Louis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Ketil Bjørnstad: "Verden som var min - Syttitallet - Historien om et liv. Historien om en tid."

Likte du Ketil Bjørnstads "Sekstitallet"? Da kommer du til å like "Syttitallet" enda bedre!

Det er alltid knyttet stor spenning til Ketil Bjørnstads bokutgivelser. Ekstraordinært spennende er det at han har ambisjoner om å utgi seks bøker, hvor han tar for seg hvert ti-år av sitt liv. Som undertittelen indikerer, skriver han ikke bare om sitt eget liv, men også om den tiden han har levd i. En anmelder kalte dette i sin tid "å ta en Knausgård", men jeg vil på det sterkeste understreke at det er tale om vidt forskjellige bøker. Der Knausgård i Min kamp-serien riktignok tar utgangspunkt i sitt eget liv, men samtidig gjør beskrivelsen av dette til noe universelt som alle kan kjenne seg igjen i - der tar Bjørnstad utgangspunkt i sitt eget kunstnerliv som er alt annet enn universelt, og så løfter han dette inn i den samtiden han har levd i og forteller samtidig historien om norsk musikkliv fra innsiden. Akkurat dette har gjort at jeg har gledet meg ekstraordinært mye nettopp til "Syttitallet", fordi det skjedde så mye spennende på 1970-tallet. Jeg ble for øvrig svært begeistret for hans "Sekstitallet".  (Linkene peker til mine bokomtaler.)

Ved innledningen til 1970-tallet var Ketil Bjørnstad 18 år. Han er sterkt overvektig og han er forelsket. I Aimée ... 

"Han følger henne med blikket. Hun er midt på broen nå. Hvorfor går hun tur alene, hun også? Hun har jo venner. Han vet til og med navnet på noen av dem. Han trodde det bare var ham selv og et par andre idioter som gikk slik, både morgen og kveld; tanketurer som førte ham langt ut på viddene, selv om han aldri kom lenger enn til Monolitten. 

Det første han tenker, er at han må gjemme seg. Hun må ikke se ham slik. Det var denne julen han ble sittende med faren og Tormod og spise ribbe på kjøkkenet til langt på natt. Moren som regnet med at fire kilo ville holde helt til Nyttårsaften, men allerede natten til Første Juledag var den fortært." (side 7-8)

Lengselen etter vakre kvinner hadde våknet i ham, og selv ble jeg sittende og tenke på Aksel Vinding-triologien, hvor så mye inspirasjon er hentet fra forfatterens eget liv. Mens han drømmer om Aimée, tilbringer han atskillige timer alene på kino, der han ser franske filmer med Catherine Deneuve i hovedrollene ... Filmer som er så langt fra mainstream at han stort sett sitter nokså alene i kinosalen også. På et tidspunkt våkner en lyst i ham til å ha sjangs på dem han forelsker seg i, og det er da han bestemmer seg for at han skal slanke seg. Etter noen opp- og nedturer klarer han til slutt å kvitte seg med 54 kilo - i løpet av et knapt år. Dette klarer han ved hjelp av astronaut-dietten, en ekstremvariant av lavkarbo. Siden skulle livet hans handle om en dyptfølt angst for igjen å bli tykk. Overfor Aimée oppnår han imidlertid ingenting. 

"Og det skjer heller ingenting. Han kommer ingen vei. Ikke engang med roser. Hun vil snakke om den boken han hadde gitt henne forleden kveld, Catch 22, hvordan Joseph Hellers roman hadde gjort inntrykk på henne. Galskapen i denne paragrafen, selve Catch 22, som presenteres på en flystasjon på den italienske øya Pianosa under andre verdenskrig. Hvis man var sinnssyk, kunne man bli fritatt fra å fly. Alt man hadde å gjøre, var å be om det. Men så snart man gjorde det, var man ikke lenger sinnssyk. Da måtte man fortsette å fly. Man måtte altså være sinnssyk for å fortsette å fly, og frisk hvis man ikke gjorde det. Men hvis man var frisk, måtte man fly. Og hvis man fløy, var man sinnssyk, og behøvde ikke å gjøre det. Men hvis man ikke ville det, var man frisk og måtte." (side 156)

De neste årene tilbringer Ketil i barndomshjemmet på Frogner, hvor han og flygelet har okkupert en hel etasje i huset. Mormoren flytter også inn hos dem. Gjennom et fortellergrep som veksler mellom tredjeperson entall og jeg-person, kommer vi tett på forfatteren i noen svært sårbare år av hans musikerkarriere og etter hvert også forfatterkarriere. Løsrivelsen fra andres forventninger skjer gradvis etter at Ole Paus kommer inn i livet hans, men fremdeles sliter han med å følge sitt eget hjerte fullt og helt. Som at han skuffer faren med ikke å fullføre gymnaset - heller ikke som brevkurs som faren betaler. Som at han bryter med forventningene om at han skal bli klassisk pianist og i stedet slår seg på jazzen. Han gjør det han selv ønsker, men det gjør vondt å skuffe andre. 

I dette andre bindet i det som skal bli en seksbindsserie, gir Ketil Bjørnstad atskillig mer av seg selv, og han avslører forhold i sin fortid som det må ha gjort vondt å skrive om. Å bli slank førte ikke til at selvtilliten som mann kom over natten, men etter hvert ble han mer selvsikker. Han innledet et samboerskap og flyttet til Sandøya på Sørlandet. Kvinnen omtales konsekvent som "den andre" fordi hun ikke har ønsket å opptre med fullt navn i hans bok. Dette er kjærlig ivaretatt av forfatteren som på sin side berømmer henne for alt hva forholdet deres tilførte hans liv ... Og påvirkningen fra Ole Paus, som fikk ham til å gå utradisjonelle veier ... For meg som har lest om islomani (i forhold til øyene i Skottland) i sommer, var det ekstra spennende å lese om forfatterens forhold til det å bo nettopp på en liten øy, der alle kjente alle.

Alle vi som har fulgt Bjørnstads forfatterskap og musikerkarriere i en del år, kjenner godt til hans fascinasjon for Kristiania-bohemen. Dette munnet blant annet ut i den legendariske trippel-LP´en "Leve Pategonia" og bøker om henholdsvis Oda Krogh, Hans Jæger og Edvard Munch. Selv elsket jeg både musikken og boka om Oda, mens jeg har et heller lunkent forhold til de to andre bøkene (men som sikkert burde ha fått en ny sjanse). Påvirkningen kom fra ingen ringere enn Ole Paus. 

Kjente kulturpersonligheter dukker opp i "Syttitallet". Vi møter blant annet Jon Eberson, Arild Andersen, Radka Toneff, Erik Bye... alle kulturpersonlighetene som satte sitt bestemte preg på 1970-tallet, og som vanket på Club 7. Og jammen dukker ikke også Jens Bjørneboe opp mens Ketil sitter barnevakt for Ole Paus og hans kone Henny Moan. Scenen som beskrives gir meg flashback til Bjørnstads bok "Barnevakt, en bok jeg har lest et par ganger og også har omtalt på bloggen min. I denne romanen er det riktignok en kvinne som sitter barnevakt, men scenene som utspiller seg er lett gjenkjennelige når man kjenner det som må ha vært inspirasjonskilden. Det handler om et fortettet nattlig møte mellom en lærer og en tidligere elev. Beskrivelsen av det kyniske musikermiljøet, der utroskapen florerer, kjenner jeg også igjen fra romanen "Ensomheten". 

Redaktør Vindalen i Aschehoug forlag skulle etter hvert få stor betydning for Bjørnstads forfatterskap. 

"Husk det, Ketil, at litteraturen kan gi deg denne følelsen av et annet menneskesinn, med styrker og svakheter. Ofte liker man forfatteren bedre enn selve boken. En bok uten en synlig forfatter i teksten, kan lett bli en kjedelig bok."

Og akkurat dette lyttet han ekstra til. (side 565)

Og tenke seg til at Ketil Bjørnstads aller vakreste sangtekst og melodi - "En sommernatt ved fjorden" - var nær ved å ende i søppelbøtta ... 

Etter å ha lest "Syttitallet" kan jeg konkludere med at jeg ikke ble skuffet. Boka innfridde mine forventninger og vel så det! Jeg opplevde dette andre bindet i serien som enda bedre enn "Sekstitallet", og tror at årsaken er svært sammensatt. Fordi jeg selv var eldre på 1970-tallet, ga dette meg økt grad av gjenkjennelse i teksten. Og kanskje handler det ikke rent lite om at jeg fra før av er veldig fascinert av den norske jazzmusikken fra denne tiden. Jeg hadde dessuten glede av den gjenkjennelsen som jeg opplevde i parallellene mellom forfatterens eget liv og de romanene han har skrevet, og som jeg gjennom flere år har hatt så stor interesse for. Jeg liker også Ketil Bjørnstads fortellerstemme svært godt, og synes han skriver veldig lett og ledig. Kanskje er det også noe i det som redaktør Vinding prediket overfor den litteraturdebuterende forfatteren - at jeg som leser har veldig sans for forfatteren og føler at jeg har tilbrakt et helt liv sammen med bøkene hans? Det er nok noe der! Nettopp derfor opplever jeg heller ikke at det blir for mye med nesten 800 sider om hans "Syttitallet". Tvert imot kunne det godt ha vært mer, for det ble i snaueste laget om de siste årene av 1970-tallet.

Jeg anbefaler også denne boka på det aller varmeste, og gleder med veldig til "Åttitallet"!

Randi har også skrevet om boka på sin blogg. Boka er tilgjengelig som lydbok. Dessuten har Tine skrevet om boka. 

Utgitt: 2016
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 796
ISBN: 978-82-03-36081-7
Jeg har mottatt et leseks. fra forlaget/forfatteren

Ketil Bjørnstad (Foto: Trine Hisdal)

Kressmann Taylor: "Adresse ukjent"

Den ultimate hevn

Katherine Kressmann Taylor (f. 1903 d. 1996) var en amerikansk forfatter, som først og fremst var kjent for kortromanen "Address Unknown". Romanen utkom i 1938, og kan karakteriseres som en brevroman, idet all handling foregår i form av brevveksling mellom to personer.

Jeg snublet ved en tilfeldighet over denne lille boka under et besøk på Boksalongen i Bergen tidligere denne uka. Det er alltid interessant å stikke innom denne lille bokhandelen, som er tilknyttet Bergen Litteraturhus. Uansett hvor dårlig tid jeg måtte ha, kommer jeg alltid ut med en bok jeg ellers ikke ville ha funnet med det første. "Adresse ukjent" lå på et av bokbordene, og det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette var en slik bok som måtte få bli med hjem. Og så stor var spenningen at jeg like godt begynte på boka på vei ut til Flesland, og før jeg var hjemme igjen i Oslo, var boka utlest. 

Jeg siterer fra etterordet i boka, side 121:

"Med Adresse ukjent er den amerikanske litteraturen blitt beriket med en sjeldenhet - nemlig en perfekt brevroman. Den består av en usedvanlig korrespondanse lagt til begynnelsen av 1930-tallet mellom en amerikansk gallerist og hans tyske samarbeidspartner som har flyttet tilbake til Tyskland. Brevvekslingen viser hvordan et nærmest broderlig vennskap kan ødelegges av ideologiske overbevisninger. Den velskrevne historien gir ikke bare en personlig skildring av nazitidens Tyskland - den er også spennende som en kriminalfortelling. Man kan kalle den en avansert hevnhistorie. Og den er skrevet på en slik måte at både den vanlige leser og den profesjonelle forfatter er på kjent grunn: Jeg kunne ha skrevet dette selv - hvorfor kom jeg ikke på dette før, sier vi til oss selv både beveget og overrasket." 

Romanen er bygget på en historie fra virkeligheten, og den ble en stor suksess den gangen den utkom. Siden ble den glemt, for så igjen å dukke frem fra glemselen. I dag er den utgitt i flere europeiske land. 

Plottet er i all sin enkelhet så intrikat at romanen fremstår som genial. Dette er nok årsaken til at den slår så godt an over alt hvor den møter sine lesere. Selv ble jeg sittende og fundere på hvordan ren ideologi kan trumfe selv det mest dyptfølte vennskap. Handler det kanskje om penger, griskhet og makt? Eller var antisemittismen allerede så gryende hos folk flest at det var den enkleste ting i verden for Hitler å vekke den? Det var uansett ikke han som oppfant antisemittismen, men han tok det hele atskillig lenger enn mange før ham hadde vært i nærheten av.

1930-årene i nazi-Tyskland må utvilsomt ha vært veldig spesielle. En galopperende inflasjon som truet med å ta knekken på hele det tyske samfunnet kom omsider under kontroll av en statsleder, som fremsto som den reneste redningsmann. Å være inne med Hitler og hans støttespillere var nok avgjørende for egen fremgang og lykke, og de som hadde mest hadde også mest å tape ... Kanskje var det "så enkelt" for Mr. Martin Schulse, mannen som valgte å slå hånda av sin venn Mr. Max Eisenstein? For Max var jøde, mens Martin var av arisk avstamning. En av scenene som beskrives er så hjerterå at det var til å grine av. Det som var verst var Martins selvrettferdige og "kliniske" beskrivelse av det hele. For han hadde jo ikke noe valg ... mente han selv. 

Mer kan jeg ikke røpe, fordi jeg ellers risikerer å spoile essensen i romanen. For leseren er det helt avgjørende å få en så ren og ubesudlet opplevelse av romanen som overhode mulig. Overraskelsesmomentet er avgjørende for opplevelsen! 

Løp og kjøp, sier jeg! 

Utgitt første gang: 1938
Originaltittel: Adress Unknown
Utgitt første gang i Norge: 2001
Denne utgaven ble utgitt: 2016
Forlag: Aschehoug
Oversatt:Knut Ofstad
Antall sider: 119
Etterord ved redaksjonen (side 121-124)
ISBN: 978-82-03-37151-6
Boka har jeg kjøpt selv