"Skjelvet" (Regissør: John Andreas Andersen)

Når hovedstaden ødelegges av jordskjelv ...

Det er tre år siden "Bølgen" hadde Norgespremiere. Dette var en film som overrasket positivt og som opererte med filmeffekter vi ikke hadde sett maken til i norsk film tidligere. Og jeg som egentlig for lengst var litt lei av å se Kristoffer Joner i film etter film, konkluderte med at han her gjorde en av sine beste rolletolkninger noen sinne. 

"Skjelvet" er en frittstående oppfølger av "Bølgen". Nå er det ikke Geirangerfjorden som er truet av en tsunami-bølge, men hovedstaden som er truet av jordskjelv. Det har gått tre år siden oversvømmelsen av Geirangerfjorden, der om lag 250 menneskeliv gikk tapt. Geologen Kristian og hans kone Idun har gått fra hverandre. Han er igjen i bygda, skjelvende som et nervevrak fordi han fremdeles er preget av det som skjedde for tre år siden. Hun og barna har flyttet til Oslo, og Idun har fått seg jobb i toppetasjen av Hotel Plaza. 

John Andreas Andersen (f. 1971) debuterer som regissør med denne filmen. 

I filmens åpningsscene er vi vitne til at Kristian møter opp i Skavlan for å fortelle om det som skjedde i Geirangerfjorden. Han er en rikshelt, for uten hans innsats ville enda flere mennesker ha dødd. Han er ytterst ubekvem i rollen. 

Datteren Julia kommer på besøk, men Kristian ender med å sende henne tilbake til sin mor. Han er knapt i stand til å ta vare på seg selv, og aller minst et barn. Etter at datteren har dratt, ser han at en tidligere geolog-kollega har ringt ham. Dette får ham til å bli oppmerksom på en pakke fra den samme geologen. Samtidig overhører han på radioen at det har skjedd noe i Oslo-tunnelen, og at den nå er stengt. Geologen er død - mens han var på oppdrag i tunnelen. Etter å ha lest gjennom dokumentene i pakken, bestemmer Kristian seg for å reise til Oslo. Han oppsøker Idun.

Kristoffer Joner i rollen som geologen Kristian

Etter at Kristian har ankommet Oslo begynner han å gjøre sine egne undersøkelser, blant annet i geolog-kollegaens dødsbo (med velsignelse fra hans datter). Han blir raskt overbevist om at det er et jordskjelv på gang i hovedstadsområdet. På tross av iherdige forsøk på å overbevise myndighetene som overvåker rystelser i jordoverflaten i Norge, får han intet gehør. Alle tolker hans utspill som overspenthet etter katastrofen i Geirangerfjorden tre år tidligere. Selv ikke da grunnen under Operaen rister og strømmen går, er det noen som vil høre på ham. Alt bortforklares med konstruksjonsfeil. 

Så begynner grunnen under Oslo for alvor å bevege seg og et giga-jordskjelv er på vei. Kristian sender sms´er til Idun som befinner seg i toppetasjen av Plaza, og til sønnen som befinner seg på Blindern. Men heller ikke de tar ham alvorlig. Inntil det går opp for dem at det faktisk er alvor denne gangen ... I mellomtiden går hele hovedstadsområdet i fullstendig oppløsning ... 

Postgirobygget velter innover Hotel Plaza

Jovisst ble jeg imponert over filmeffektene i denne filmen, som egentlig har alt som skal til for å bli en kino-suksess. Og kino-suksess har det også blitt. Det er fint for norsk film! Selv ble jeg likevel ikke overbegeistret av denne filmen. Denne gangen ble jeg f.eks. ikke imponert over Kristoffer Joners skuespillerprestasjoner, og jeg opplevde at hendelsesforløpet ble en smule forutsigbart. Antakelig fordi filmen så åpenbart er bygget på samme lest som "Bølgen". Dessuten fremstår en del av replikkutvekslingene som ganske platte og lite troverdige. Som da far og sønn møtes for første gang på lenge, og sønnen og kjæresten bare går. Som da lederen fra myndighetene, som iherdig benekter Kristians mange forsøk på å overbevise om at det er et jordskjelv på gang, lirer ut av seg den patetiske kommentaren "Jeg gjør bare jobben min." Redningsaksjonen i toppetasjen av Plaza er spektakulært skildret, men samtidig trodde jeg ikke helt på det. Dermed forsvant både spenningen og mystikken for mitt vedkommende. 

Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke representerer flertallets syn på denne filmen, og derfor oppfordrer jeg deg i stedet til å se filmen selv og ikke legge all verdens vekt på min oppfatning av den. Norsk film fortjener all oppmerksomhet den kan få, men "Skjelvet" kommer uansett ikke til å nå opp i konkurranse med internasjonale filmer. Filmeffekter i seg selv er nemlig ikke nok, og dette kan utlandet bedre enn oss. Akkurat dét er jeg veldig sikker på! 

Jeg er lunken til denne filmen. 

Jeg så "Skjelvet" på kino. Det er fremdeles mulig å få sett den på kino, for det er lite som tyder på at publikumstilstrømningen avtar med det første. 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Skjelvet
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk 
Sjanger: Thriller
Skuespillere: Kristoffer Joner (Kristian), Ane Dahl Torp (Idun) m.fl.
Spilletid: 1 t 46 min.

"Per Fugelli - Siste resept" (Regissør: Erik Poppe)

En rørende, tankevekkende og klok film!

Per Fugelli (f. 1943 d. 2017) var en norsk lege og professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo. Aller mest kjent var han nok likevel som en aktiv og ivrig samfunnsdebattant, særlig når det var tale om "flokken vår", holdninger rundt våre nye landsmenn, innstillingen til annerledeshet og utenforskap - og sist, men ikke minst, døden. Dessuten er han kjent for sin tversoversløyfe!

Per Fugelli er født og oppvokst på Jæren. I en periode av sin karriere var han distriktslege i Røst, og dette stedet hadde hele hans liv en helt spesiell plass i hans hjerte. 

Fugelli utga en rekke bøker - blant annet med tematikk rundt helse og verdighet, helse og frihet, helse og prestasjon/perfeksjon etc. Han utga blant annet en bok med tittelen "Døden, skal vi danse?" i 2010 og "Per dør" i 2017. 

Utallige ganger tordnet Fugelli mot politikere som fremmer og normaliserer fremmedfrykt. Vi bor nemlig i ett av verdens rikeste land - i et land det er helt greit å dø i, fordi vi ikke trenger å frykte at de vi er glad i skal lide på grunn av krig eller annen elendighet etter at vi er borte. Vi kan derfor ta det helt med ro! Det går bra! Så hvorfor all denne angsten for det motsatte?

Jeg må nok medgi at jeg på et tidspunkt fikk litt overdose av Fugelli`s retorikk. Kanskje kjente jeg på at det ble litt for selvgodt, dette budskapet hans? Likevel har jeg kjent en dragning mot filmen om hans siste halvannet år i levende live, den som Erik Poppe står bak: "Per Fugelli - Siste resept". Det angrer jeg ikke på! For en film! Og for en mann! 

At filmen om Per Fugelli er velregissert når Erik Poppe står bak, er selvsagt ikke annet enn å forvente. Han står nemlig for meget god kvalitet, og jeg oppfatter ham aldri som spekulativ når han behandler alvorlige eksistensielle spørsmål i filmens verden. Erik Poppe (f. 1960) står bak filmer som "De usynlige" (2008), "Tusen ganger god natt" (2013), "Kongens nei" (2016) og "Utøya 22. juli" (2018) - bare for å nevne noen. (Samtlige linker peker til tidligere omtaler av hans filmer her på bloggen.)

Per Fugelli ved familiens hus i Røst.

I filmens åpningsscene knyter Per Fugelli sin berømte sløyfe. Han prøver å forklare hva han gjør, men da får han det ikke til. Han fremstår så sjarmerende og liketil, der han påpeker at dette er det eneste vanskelige han virkelig kan - og så får han det likevel ikke til. Inntil han bare gjør det - fort og automatisk - og da går det helt fint. 

Fugelli vet at han skal dø. Han har fått påvist to store svulster i hodet. Senere skal det bli flere. Selvsagt har han dødsangst - særlig for at han skal ende med ulidelige smerter på slutten og ikke skal kunne velge selv å få det overstått. Han kjenner lettelse ved at han tross alt har en viss kontroll. Han står nemlig på store doser med steroider, som ved for rask seponering vil være dødelig ... 

Underveis følger vi Per og kona Charlotte, som forsøker å leve så normalt som mulig, og ikke la sykdommen ta for stor plass, slik at de kan kjenne på livets gleder. Til vanlig bor de på Tøyen/Grünerløkka, men de tilbringer mye tid på Røst og også en del på Jæren. I og med at ekteparet har beholdt et hus i Røst, vedvarer det nære forholdet til lokalbefolkningen helt til det siste. Dette kommer tydelig frem i en rørende scene mot slutten av filmen, der Per og Charlotte sitter i kirken og blir sunget for. 

En livsbejaende mann!

Dersom man sitter med en opplevelse av en mann som tok seg selv litt for høytidelig mens han levde, blir dette grundig tilbakevist i filmen. Visst var han forfengelig - det legger han heller ikke skjul på. Kanskje handlet det aller mest om å gjøre ting ordentlig ... ? Men den som flirte mest av (eller med?) en lokal skikkelse på Røst, og som den eneste (!) nektet å møte frem da Per fikk tildelt en pris for sin betydning på stedet, fordi "han hadde hørt nok av Fugelli" ... det var Per Fugelli selv. Han drodler også rundt sin rolle som samfunnsdebattant, og er smertelig klar over at det er mange ulike oppfatninger av ham. Uten at det ser ut til å gjøre ham noe som helst. 

Og mens fokuset er på Per Fugelli´s stadig skrantende helse, så skjer det nærmest utenkelige . Charlotte får hjerteinfarkt, og plutselig er det hun - ikke han - som risikerer å dø først. Dette blir en vekker for dem begge. Så skjørt er livet, og ingen vet hva morgendagen bringer. Per skjønner nå mer hvordan kona hans har det. Han har jo "bare" vært døende i sånn ca. syv år ... 

Sønnen Aksel dukker også opp. Han leser gjennom farens manus til den siste boka "Per dør". Han kritiserer deler av den, og opplever at det blir litt dårlig stemning et par dager. Men, som han sier, det er viktig at han tør å ta til motmæle overfor faren, fordi det ikke er så mange andre som våger. 

En mann som prøver å leve intenst, inntil det siste.

Nesten helt til det siste holder Per Fugelli forelesninger på universitetet. I en scene kommer det to unge kvinner frem til ham - en etnisk norsk kvinne og en muslimsk (annengenerasjons?) innvandrerkvinne. Den ene spør ham om hva han tenker er meningen med livet. Som om det bare fantes ett svar på et så eksistensielt spørsmål ... Per tenker seg om, og så sier han nettopp det - at det ikke finnes bare én ting, men mange. Det er kona, sønnen, barnebarn, naturen, å bety noe, å få bruke sine talenter ... 

Hva sitter jeg så igjen med etter å ha sett denne filmen? Først og fremst at verden har blitt litt fattigere etter Fugelli´s bortgang. Han var noe for seg selv, en som våget å stå for noe og som brukte tid på å fremme noen budskap som ikke har noe kommersielt ved seg. Han satte ting i perspektiv. Hvorfor all denne fremmedfrykten all den tid vi bor i ett av de landene i verden som det er best å leve i? Han tok til orde mot politikere som snakker om "snik-islamisering", et begrep som kun er egnet til å spre fremmedfrykt og utenforskap. Når folk føler seg utenfor det gode selskap, søker de trygghet i å dyrke frem sitt eget. Dette fremmer på ingen måte integrering i vårt samfunn, som jo er drømmen for de aller, aller fleste. 

I filmen benytter Fugelli anledningen til å tilstå noen synder - som at han stjal blomster i Botanisk hage i Oslo, og at han hadde en aldri så liten samling av salmebøker i nederste skuff i skrivebordet sitt, bøker han hadde forsynt seg med - sånn litt her og der. På den måten håpet han at han en dag skulle kunne møte St. Peter uten å ha noe uoppgjort med ham ... 

"Per Fugelli - Siste resept" er en vakker og sjarmerende film. Selv om døden er et hovedtema, handler filmen om så mye, mye mer. Per setter ord på tanker de fleste har når de vet at døden nærmer seg - skjønt han er nok noe mer reflektert og har ordet mer i sin makt enn de fleste. Derfor gir denne filmen så mye. Den får oss til å tenke. En dag er vi der selv ... 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! 

Filmen hadde Norgespremiere den 26. januar 2018. Den er tilgjengelig på DVD. Jeg har sett den på strømmetjenesten Blockbuster.no.

Innspilt: 2017/2018
Originaltittel: Per Fugelli - Siste resept
Nasjonalitet: Norge
Sjanger: Dokumentar
Medvirkende: Per Fugelli, Charlotte Fugelli, Aksel Fugelli
Spilletid: 1 t 50 min.
Jeg har mottatt tilgang til filmen vederlagsfritt via Blockbuster´s strømmetjeneste.

"Utøya 22. juli" (Regissør: Erik Poppe)

Skremmende  realistisk om Utøya 22. juli!

Da nyheten om at det skulle bli film av Utøya-tragedien kom, ble det mobilisert en underskriftkampanje mot at det i det hele tatt skulle lages film. Protestene var rettet mot Netflix´ produksjon av filmen "Norway" med Paul Greengrass som regissør. 

Jeg har ikke fanget opp at det har vært noen tilsvarende underskriftkampanje mot Erik Poppes Utøya-film. Likevel er det de som mener at det er for tidlig med film nå. Det har allerede blitt skrevet enormt mange bøker om 22. juli, og selv har jeg lest et lite knippe av dem. Spesielt Åsne Seierstads "En av oss - En fortelling om Norge" er svært sentral. Det er visstnok også denne boka Greengrass baserer sin film på. 

Film er et mye sterkere medium enn litteratur. Det fikk jeg erfare da jeg valgte å se "Utøya 22. juli" på kino i går, en dag etter Norgespremieren på norske kinoer. For ofrene vil det nok alltid være for tidlig med en slik film. Jeg som ikke var der selv kjente på at det var på tide at også filmprodusentene kommer på banen. Dette forutsetter selvsagt at historiene som skal gjenfortelles, behandles med den dypeste respekt og ikke gjøres om til underholdning. Dersom jeg hadde opplevd dét i går, ville jeg reist meg og gått. Det gikk selvsagt ikke slik. Noe annet forventet jeg heller ikke når en så seriøs regissør som Erik Poppe står bak. Jeg satt heller ikke og ble "underholdt" i går. Derimot fikk jeg nærkontakt med hvordan det må ha vært på Utøya den 22. juli for nesten syv år siden ... hvordan det må ha vært å være der og vente de litt mer enn 70 minuttene det tok før politiet kom - mens den ene etter den andre ble skutt rundt dem ... 

"Utøya 22. juli" er filmet i ett eneste langt opptak. Dette ble gjort for å holde skuespillerne i en sammenhengende boble, har Erik Poppe uttalt. Vi merker det også underveis i filmen. Intensiteten, skytingen som aldri stopper, de eviglange minuttene, uroen rundt hva som skjer og spekulasjonene rundt hvor mange det egentlig er som går rundt og skyter. 

I filmens åpningsscene har Kaja fått en oppringning fra sin mor, som er engstelig for henne siden det har vært en eksplosjon i Oslo. Hun vil at datteren og søsteren Emilie skal komme hjem. Med blikket rettet mot oss sier Kaja at "dere vil aldri forstå", før hun fortsetter og sier at "vi er trygge - vi er jo på en øy, mamma!" Helt intuitivt oppfattet jeg det første utsagnet som at vi som satt i salen og skulle følge det som kom, aldri ville forstå ... uansett ... 

Noen ungdommer er samlet rundt en vaffel-stasjon. Her spekulerer de på om det er en gasseksplosjon eller terror som har funnet sted i Oslo. Issa (spilt av Sorosh Sadat) er bekymret, og håper ikke at det er muslimer som står bak eksplosjonen i Oslo. Han har åpenbart opplevd krig, og dette kommer til nytte senere når skytingen begynner på Utøya. Han er da helt klar på at det er ekte skudd de hører, og ingen øvelse. 

Noen ungdommer kommer løpende i panikk, og mange velger å flykte inn i skogen. Andre tar seg inn i storsalen - inntil dette ikke lenger oppfattes som trygt. Jeg skal ikke røpe så veldig mye mer av hvordan filmen er lagt opp, men usikkerheten rundt hvem det er som skyter, at noen har sett at det er politiet som står bak og det forhold at de ikke vet hvor mange det er, gjør at ingen gjemmesteder blir ansett trygge nok. 

Jeg tok ikke tiden, men det kan ikke ha vært langt unna de drøyt 70 minuttene det tok fra skytingen begynte til redningen kom, som ble gjengitt i filmen. Dermed kjente vi på kroppen hvor utrolig lenge det var å vente for de livredde ungdommene. Ingen autentisk historie er gjengitt, men historiene som er diktet frem i denne filmen er basert på et tverrsnitt av de mange historiene som senere er fortalt. Kun en gang ser vi skyggen av gjerningsmannen. Ellers er det utelukkende fokus på ungdommene og deres opplevelser, der vi hele tiden hører skyting i bakgrunnen. Det er sterke scener i filmen, og den har derfor fått 15 årsgrense. 

Denne filmen fortjener mye honnør! Jeg fant overhode intet spekulativt i den, kun et genuint ønske om å fortelle historien om Utøya så ekte som overhode mulig. Vi som ikke var der kan aldri virkelig forstå hva ungdommene gikk gjennom den ettermiddagen. Etter å ha sett denne filmen, har vi fått en forestilling om hvordan det må ha vært. Dermed kan vi forstå ofrene litt bedre. Akkurat dette er faktisk veldig viktig for ettertiden. For at vi ikke skal glemme ... 

Ungdommene spilte sine roller svært godt. Så godt at jeg var imponert! 

Ca. 700 ungdommer befant seg på Utøya da gjerningsmannen gikk i land kl. 17.17. 69 ungdommer ble drept den ettermiddagen. Nesten like mange ble alvorlig skadet, og rundt 300 av ungdommene fikk psykiske skader etter hendelsen, som er den verste hendelsen i fredstid i Norge. 

Det mest skremmende er at høyreekstremismen er på fremmarsj i store deler av verden, og særlig i Europa ... 

Stemningen i kinosalen var til å ta og føle på under hele visningen. Lydeffektene var vanvittig sterke. Det handlet om skudd, om desperate rop og gråt, om lyden av føtter som sprang for livet gjennom skogen - etter hvert i alle retninger. Jeg hørte gråtkvalte hulk i kinosalen, og klarte selv ikke å holde tårene tilbake. Da rulleteksten kom, ble alle bare sittende. Ikke en reiste seg før hele rulleteksten var ferdig. Det var sterkt! 

Denne filmen må du få med deg! 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Utøya 22. juli
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk 
Sjanger: drama
Skuespillere: Andrea Berntzen (Kaja), Aleksander Holmen (Magnus), Brede Fristad (Petter), Elli Rhiannon Müller Osbourne (Emilie), Sorosh Sadat (Issa), Ada Eide (Caroline) m.fl. 
Spilletid: 90 min.