Filmer jeg har sett i høst - et samleinnlegg

På min blogg har bokanmeldelser tatt størst plass det siste året. Det er også disse innleggene som trekker flest lesere til bloggen min. Jeg har likevel insistert på at dette er både en litteratur- og filmblogg, fordi film står mitt hjerte så nær. Svært ofte baserer film seg på bøker, og på den måten hører de ofte sammen, synes jeg. Noe av det interessante jeg har vært vitne til i alle de årene jeg har blogget, er at flere og flere bloggere også skriver om film på sine bokblogger (mens jeg til å begynne med var nokså alene om dette - i alle fall ut fra hva jeg fikk med meg). Jeg er for øvrig både en lidenskapelig boksamler og filmsamler. Aller helst vil jeg ha DVD`ene på de filmene jeg liker aller best - selv om jeg allerede har sett dem på kino. 

Å, hvor gjerne jeg skulle hatt tid til å omtale hver eneste av de filmene jeg ser! Tiden strekker dessverre ikke til. Tidligere i høst laget jeg et samleinnlegg på filmer jeg hadde sett i det siste. Jeg kom til at det var bedre enn å la filmene forbigås i stillhet. Denne gangen forsøker jeg meg på et nytt samleinnlegg. 

Jeg forsøkte lenge å få tid til å se "I am not your negro" (2016) på kino, for den gikk riktig lenge før den ble ut av kinoprogrammet.  Jeg fikk det bare ikke til. Jeg var derfor lykkelig da den relativt raskt kom ut på DVD tidligere i høst, fordi dette gjorde terskelen til å få sett den, så mye, mye lavere. 

"I am not your negro" baserer seg James Baldwins påbegynte bok "Remember This House". Baldwin døde etter kun å ha fullført 30 sider av en bok som var ment å skulle bli en "revolusjonær og dypt personlig tekst, med utgangspunkt i Baldwins erindringer av sine venner, borgerrettighetsforkjemperne Malcolm X, Medgar Evers og Martin Luther King". (sitat fra baksideteksten på DVD´en) 

Denne dokumentaren er knallsterk, og tar for seg rasekampene på 1960-tallet i USA. De hvites hat overfor de fargede, her med dokumentariske filmklipp, er sjokkerende! Det visuelle er knallsterkt! Men selv det som ikke bare handler om vold mot de fargede, er tematikken sterkt tankevekkende. F.eks. ble fargede skuespillere fremstilt fullstendig uten sex appeal, og filmroller som ble dem til del var som regel som tjenerskap og lignende. Alt for å segmentere at de fargede var en underklasse i samfunnet. 

Denne filmen skal jeg se flere ganger! Og jeg anbefaler den selvsagt sterkt! Det er Raoul Peck som har regissert den. 

"Victoria and Abdul" (2017) hadde Norgespremiere på kino i slutten av september i år, men er nå tatt ut av programmet. DVD´en blir tilgjengelig på det norske markedet en gang i 2018. Selv så jeg filmen på kino nylig. Stephen Frears har regissert filmen. 

Jeg har alltid latt meg fascinere av dramaer der kjente historiske personer opptrer. Det kan dreie seg om kunstnere (i begrepets videste betydning), maktpersoner (som konger og dronninger og andre statsoverhoder) og mennesker som har endret verden på en eller annen måte. I den sammenheng blir nok historien i "Victoria and Abdul" nokså "liten", men jeg vil likevel hevde at den er severdig. 

Det handler om et vennskap mellom en dronning og hennes indiske tjener. Dronning Victoria levde fra 1819 til 1901, og vennskapet som beskrives i denne filmen oppsto angivelig mellom 1887 og varte frem til dronningens død. Er historien sann? Ja, et godt stykke på vei. Dvs. det vi vet er at det var et vennskap mellom den aldrende og svært så ensomme dronningen, hvis liv kun handlet om en uendelighet av kjedsommelige middager, og indiske Abdul Karim som kom fra India i forbindelse med et jubileum. Innholdet i dette vennskapet er nødvendigvis oppdiktet, fordi kongehuset sørget for å utslette alle spor etter det hele da dronningens død var et faktum. 

Judi Dench spiller dronning Victoria på en fantastisk måte! Ali Fazal er rørende i sin rolletolkning av Abdul Karim, men fremstilles han ikke vel naiv og litt dum? Hoffet og ikke minst tronarvingen fremstilles høyst lattervekkende, og dette førte mang en gang til at latteren runget gjennom kinosalen. Etter hvert forlanger dronning Victoria at Abdul må få sin kone til England. Måten forholdet mellom Karim og hans kone er fremstilt, dro ned helhetsinntrykket av filmen, slik jeg opplevde dette. Dette førte til at jeg mistet en del av interessen for hvordan det skulle gå til slutt.

Like fullt - selv om filmen som sådan er nokså middels og hvor det er Judi Dench som i all hovedsak bærer dramaet - tror jeg at den vil gå rett hjem hos mange filmelskere! 

"Lady Macbeth" (regissert av William Oldroyd - 2016) har aldri vært satt opp på norske kinoer, og selv så jeg den på en flyvning til USA tidligere i høst. Filmen er basert på romanen "Lady Macbeth of the Mtsensk District" av Nikolai Leskov. Filmen har for lengst kommet ut på DVD. 

Handlingen er lagt til 1865, og vi befinner oss i England. Katherine er tvangsgiftet med den eldre mannen Alexander Lester, som lever på landet sammen med sin gamle far. Alexander elsker ikke sin kone, og han behandler henne svært dårlig. Da han i lange perioder er bortreist, innleder hun et forhold til en av arbeiderne på gården, Sebastian. 

Deretter blir vi vitne til det ene mordet etter det andre. Alle som kommer i Katherine´s vei, ryddes nemlig unna. For mitt vedkommende ble denne filmen vel melodramatisk, og jeg opplevde dessuten at persongalleriet ble for ensidig fremstilt. 

Denne filmen falt ikke i smak hos meg - til tross for at jeg har sansen for filmer med handling lagt til 1800-tallet, og slett ikke går av veien for en kjærlighetshistorie heller. 

Det er en god stund siden jeg så denne filmen på kino. "Loving Vincent" (2017) er en animasjonsfilm, regissert av Darota Kobiela og Hugh Welchman. DVD´en kommer i midten av januar 2018 - i alle fall tilgjengelig på Amazon. Bare for å ha presisert det: dette er en film du ønsker å eie! 

Jeg siterer fra Filmweb.no:

Loving Vincent er verdens første produksjon som er oljeanimert i sin helhet og har sysselsatt 150 ulike kunstnere som til sammen har vært med på å male og sette sammen filmens 65 000 bilder. Resultatet er en fargesprakende, fascinerende og rørende fortelling om skaperglede, lidenskap og fortvilelse.

Handlingen i filmen er lagt til 1890, da en mann kom haltende ned til den franske landsbyen Auvres. Han hadde et skuddsår i magen, og han døde på grunn av dette. Mannen var Vincent van Gogh. Tok han livet av seg eller ble han drept? Det vet ingen selv den dag i dag.

I filmen etterforsker Vincent´s bror drapet, og underveis i filmen får vi innblikk i Vincent van Goghs helt spesielle kunstnerliv. Han solgte kun ett bilde mens han levde, og hans berømmelse oppsto først etter hans død. Hvem var han egentlig? Filmen forsøker å gi noen svar.

Det mest fascinerende med filmen er at den er "oljeanimert" i van Goghs impresjonistiske stil. De fleste filmscenene er godt gjenkjennelig fra hans bilder, og ikke en eneste detalj er overlatt til tilfeldighetene. 

Dette er en film du må se - i alle fall dersom du er interessert i kunstneren Vincent van Gogh og hans liv, og i kunst generelt!

Alle historieinteresserte kjenner til Kings Bay-ulykken den 5. november 1962, der 21 gruvearbeidere omkom på Svalbard. Ulykken førte til at Gerhardsen-regjeringen måtte gå av. Kanskje druknet den mest kritiske oppmerksomheten rundt dramaet likevel i den mye større og mer truende faren, nemlig Cuba-krisen som skjedde omtrent på samme tid (16. oktober - 28. oktober 1962). Ingen vet i dag eksakt hva som førte til ulykken i Kings Bay-gruven på Svalbard. Visste politikerne noe på forhånd? Ble årsaken til eksplosjonen dysset ned? Her er nok å ta tak i for konspirasjonsteoretikerne.

Den norske filmen "Kings Bay" (2016 - regissert av Stig Svendsen) er et konspirasjonsdrama, der det legges opp til å finne ut hva som egentlig skjedde den gangen. Kari Bremnes spiller rollen som gravejournalist i avisa Nordlys i Tromsø. En dag mottar hun en pakke fra en ukjent avsender. Pakken inneholder gamle lydbånd, som dokumenterer en samtale mellom en nordmann og en russer, og dette beviser angivelig at man ett år før ulykken skjedde var klar over at det var eksplosjonsfare inne i Kings Bay-gruven. Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, fordi det kan ødelegge filmopplevelsen for dem som ønsker å se den. 

Jeg ble ikke spesielt imponert over skuespillerprestasjonene, fremstillingen av persongalleriet eller plottet i denne filmen. Forklaringen på hva som "egentlig" skjedde, koblet opp mot norsk etterretningstjeneste og deres arbeidsmetoder var dessuten så søkt fremstilt at jeg ikke klarte å engasjere meg underveis i filmen. Slutten er dessuten svært spekulativ, men da hadde jeg allerede falt av ... 

"Kings Bay" hadde Norgespremiere på kino i slutten av januar i år, og filmen har lenge vært tilgjengelig på DVD.

Helt til slutt tar jeg med en gammel klassiker fra 1970, hvor vi møter svært unge Clint Eastwood, Telly Savalas ("Kojak") og Donald Sutherland. Jeg snakker om "Kelly´s Heroes" (1970), et filmdrama som utspiller seg under andre verdenskrig. 

Et knippe med amerikanske soldater befinner seg i en liten fransk by. Private Kelly (spilt av Clint Eastwood) får nyss i at det befinner seg 14 000 gullbarrer i en bank ca. 30 miles bak frontlinjen, på fiendens side. Filmen handler om hvordan han rigger et team for å få tak i disse gullbarrene. 

Skuespillerprestasjonene i denne komedien er fantastiske, og  det er ikke uten grunn at filmen har blitt stående som en klassiker i de nesten 50 årene som har gått siden den ble spilt inn. Den er fremdeles svært severdig! 

Får du sjansen - se den! Filmen er lett tilgjengelig på DVD. 

Det er Brian G. Hutton som har regissert filmen.

Den andre siden av håpet (Aki Kaurismäki)

Finsk Sølvbjørn-vinner 2017

Aki Kaurismäki (f. 1957) er en finsk filmregissør og manusforfatter. Han debuterte med filmen "Forbrytelse og straff" i 1983 - en film som ikke må forveksles med Dostojevskijs kjente roman med samme navn - og han har regissert ca. 20 spillefilmer, flere dokumentarfilmer og kortfilmer. En av disse er "Le Havre", som handler om illegale innvandrere. Denne filmen kan minne litt om "Den andre siden av håpet", med den forskjell at mens handlingen i "Le Havre" foregår i Frankrike, foregår handlingen i herværende film i Finland. For "Den andre siden av håpet" vant regissøren Sølvbjørnen under Berlin Internasjonale filmfestival i år. Aki Kaurismäki og hans bror Mika Kaurismäki anses som Finlands mest berømte filmskapere. (Kilde: Wikipedia)

I filmens åpningsscene forlater Wikström (spilt av Sakari Kuosmanen) sin drikkfeldige kone, og bestemmer seg samtidig for å skifte yrke. Han selger varelageret sitt, som består av skjorter, og satser alle pengene i et pokerspill. En stund ser det stygt ut for ham, inntil han nærmest gjør rent bord og blir erklært uønsket for all fremtid i spilleklubben. For en del av pengene kjøper han restauranten Den gyldne halvliter. De ansatte følger med på kjøpet. En rimelig umotivert gjeng som ikke har fått lønn på tre måneder, og hvor den tidligere eieren stikker av uten å gjøre opp for seg ...

Parallelt følger vi flyktningen Ali Khaled. Han og søsteren flyktet fra Aleppo i Syria, der hjemmet deres ble jevnet ved jorden og alle familiemedlemmene er døde. Om det var regjeringsstyrker, IS, russerne, amerikanerne eller andre som bombet huset har han ingen anelse om. Det eneste han vet er at de måtte komme seg vekk for ikke å risikere å lide den samme skjebnen som resten av familien.

I første omgang tok Khaled og søsteren seg over Middelhavet med båt til en gresk øy. Ved Ungarns grense kom han og søsteren bort fra hverandre. Han ble værende en god stund på Balkan i håp om å finne søsteren, og deretter vandret han opp gjennom Europa - inntil han kom til Polen og Østersjøen. Der ble han forfulgt av en mobb som ville banke ham opp, og flyktet ombord på et skip som lå ved havnen. Han sovnet i en haug med kull.

Da Khaled våkner er skipet på vei mot Finland. Vel fremme i Helsinki går han i land, møkkete inntil skinnet av kullasten han hadde glemt seg oppi. Han finner et sted der han kan dusje og så melder han seg for politiet. Han søker asyl og blir ført til et mottak. Han er opptatt av en ting, og det er å finne søsteren sin.

Ørkesløse dager på mottaket ...

Vi følger Khaled gjennom ørkesløse dager på mottaket, mens han venter på at asylsøknaden skal bli behandlet. Han må gjennom avhør på avhør, der det meste av det han har å fortelle blir møtt med skepsis. På mottaket får han en irakisk venn, som nå er på sitt femte mottak. Til slutt ender det med at Khaled får avslag på sin søknad, fordi det anses trygt å vende tilbake til Aleppo. Han er i og for seg innforstått med sin skjebne - at han skal sendes tilbake - inntil han på nyhetene samme kveld ser at Aleppo atter bombes sønder og sammen. Vedtaket skal likevel effektueres. Da politiet kommer for å hente ham dagen etter, bestemmer han seg for å flykte.

Etter dette krysses Khaled og Wikströms veier. Og før vi vet ordet av det har Khaled jobb i Wikströms restaurant og er utstyrt med falske identitetspapirer ... Likevel lurer farene overalt. Blant annet i form av høyreekstremistiske grupper som angriper flyktninger og helst vil utradere dem fra kartet ... 

De ansatte på Den gyldne halvliter møter Khaled

"Den andre siden av håpet" skal visstnok være en finsk dramakomedie, men jeg slet litt med å oppdage humoren i filmen, for å være helt ærlig. Derimot er det mye samfunnssatire her, der flyktningen Khaled går gjennom et byråkratisk mareritt, og er kasteball i et offentlig system som kan forvirre selv den beste. Satiren - eller kanskje heller tragedien - kommer særlig på spissen når vi er vitne til grusomme scener fra Aleppo på kveldsnyhetene, mens myndighetene mener at det er helt trygt å returnere til den samme byen dagen etter. Situasjonen er alldeles ikke under kontroll, og det er derfor ikke til å undres over at Khaled stikker av før han skal tvangsutsendes. Hvem kan han stole på? Etter alt han har vært gjennom, har han egentlig ingenting å tape på å forsøke å unnslippe sin skjebne. 

De ansatte på Den gyldne halvliter har ingen ansiktsmimikk, uansett hva som skjer rundt dem. Dette er finsk humor på høyt nivå! Men bare for å ha presisert det: persongalleriet er fornøyelig!

Møtet mellom Wikström og Khaled handler om to menn som på et vis har mistet grunnen under føttene, og som prøver å orientere seg mot noe nytt for å finne en mening med tilværelsen. Begge er mollstemte mennesker, som sjelden drar på smilebåndet. De trives best i eget selskap, og stiller ikke veldig store krav til livet. Ikke annet enn at det må by på forutsigbarhet ...

Det aller beste med filmen er - slik jeg ser det - menneskeliggjøringen av flyktningen Khaled, som er en oppegående mann som ønsker å få seg en jobb og et liv. Han gjør hva han kan for å finne søsteren sin, og er egentlig mer opptatt av hennes ve og vel enn seg selv. Han står for gode verdier og ønsker å gjøre alt rett. Men så går det bare ikke ...

Jeg likte denne filmen, selv om rolleinnehaverne fremstår som noe karrikerte og enkle. Dette gjorde moralen i filmen overtydelig, noe jeg vanligvis pleier å ha motforestillinger mot.  Her gjorde det likevel ikke så mye, fordi fortellergrepet er så gjennomført stilistisk. Det viktigste er for øvrig at filmen får oss til å tenke på hvordan vi møter flyktninger. Mange har historier som nesten er for ille til "å stå til troende" - fordi vi som møter dem ikke har tilstrekkelig med preferanser å møte det hele med. Det handler uansett om å se enkeltmenneskene og ikke bare tallene når vi er inne på dette med flyktningkrisen. 

Det er noe tidløst over handlingsforløpet i filmen. På den ene siden er det mange 50-60-tallseffekter - både i form av interiør, biler etc. - og på den annen side er det liten tvil om at vi befinner oss i vår nære fortid, jf. bombingen av Aleppo. Jeg skjønte ikke helt hva regissøren ønsket å fortelle oss gjennom dette grepet. 

Filmen hadde premiere på norske kinoer tidligere i høst, og er nå tilgjengelig på DVD. Den er absolutt verdt å få med seg! Bare musikken ... Helt herlig! 

Innspilt: 2017
Originaltittel: Toivon tuolla puolen
Språk: Finsk, arabisk
Nasjonalitet: Finland
Skuespillere: Ville Virtanen, Kati Outinen Korpela, Sherwan Haji, Jörn Donner, Sakari Kuosmanen
Spilletid: 96 min.

"The Square" (Regissør: Ruben Östlund)

Årets Gullpalme-vinner!

I går var det Den store kinodagen i hele Norge! Det er 30. år på rad at DSK arrangeres. Sjelden er tilbudet av filmer rikere enn på denne dagen. Dessuten er det halv pris på kinobillettene. Selv fikk jeg med meg to filmer i går, og den prisbelønte svenske filmen "The Square" - årets Gullpalmevinner - var en av dem. "Victoria og Abdul" var den andre. 

Den svenske filmregissøren Ruben Östlund (f. 1974) har en hel del filmer på repertoaret sitt - innenfor flere ulike sjangere; dokumentar, kortfilm og ski-filmer (...) - i følge Wikipedia. Det er for øvrig ikke første gang han har gjort seg bemerket på filmfestivalen i Cannes. I 2014 vant nemlig hans film "Force Majeure" (med originaltittelen "Turist") juryens pris. Å vinne selveste Gullpalmen under Cannes filmfestival er for øvrig noe av det største som kan skje i filmens verden! Dette gjør filmen til en må-se-film over hele verden! Ikke bare betyr dette at filmen blir en kassasuksess, men filmprodusenten sikres midler til nokså raskt å gå i gang med en ny filmproduksjon. For de fleste filmprodusenter er det finansieringen - ikke filmidéene som sådan - som er den største utfordringen. 

Jeg visste i grunnen nokså lite om filmens innhold da jeg satte meg godt til rette i et av setene i sal 2 på Klingenberg kino i går - ikke annet enn at filmen skulle være både tankevekkende og morsom, og at den harsellerer med kunstverdenen. 

Christian er kunstkurator på et kunstmuseum i Stockholm. I filmens åpningsscene intervjues han av Anne, en kvinne han senere i filmen ender til sengs med. Hun har funnet noen setninger på museets nettside, og ønsker at Christian skal forklare dette for henne. Christian lirer av seg noe meningsløst svada som ikke på noen måte kvitterer ut Annes spørsmål. Anne tør imidlertid ikke å stille oppfølgende spørsmål, antakelig fordi hun ikke vil fremstå som dum og uvitende om hva det handler om. 

I en annen scene er Christian på vei til jobb. Plutselig dukker det opp en skrikende kvinne som hevder at hun er forfulgt av en mann som ønsker å drepe henne. Christian og en tilfeldig forbipasserende forsvarer henne mot en rasende mann. Etterpå skjønner han at han er blitt lurt, fordi både mobiltelefonen og lommeboken er borte. Han tror også at mansjettknappene han har arvet av farfaren sin er borte, men disse dukker opp før dagen er omme. 

Ved hjelp av Iphone´s app "find me" klarer Christian og en av hans medarbeidere å spore opp hvor mobiltelefonen hans befinner seg, og de deler ut et trusselbrev i alle postkassene i aktuelle boligblokk, som befinner seg i en sosialt belastet del av byen. I brevet står det at han vet at vedkommende har stjålet mobiltelefonen og lommeboken hans, og han ber vedkommende levere eiendelene hans tilbake på en bestemt kiosk i nærheten. Mirakuløst nok dukker disse opp. 

Uten at rumenske tiggere på noen som helst måte spiller hovedrollen i filmen, dukker de opp ved jevne mellomrom. Menneskenes likegyldige forhold til tiggerne blir et slags bilde på hvor lite vi egentlig bryr oss om andre når det kommer til stykket. Dette får ikke minst Christian selv kjenne på når han prøver å stoppe noen og for å be om hjelp. Alle ignorerer ham fullstendig. 

Anne vil vite hva det betydde for Christian at han ble med henne hjem forleden ...

Parallelt med dette jobber museet med en utstilling som har fått tittelen "The Square". Christian sørger for at det blir laget en rute - en "square" - utenfor museet, og dette skal symbolisere tillit og omsorg. Innenfor ruten gjelder like rettigheter og forpliktelser for alle. Museet har hyret inn to konsulenter som skal hjelpe museets ansatte med markedsføringen av utstillingen. I scene etter scene følger vi dem frem til det endelige resultatet. Kommunikasjonen mellom konsulentene og museets ansatte settes så til de grader på spissen, på grensen til det komiske og bisarre. Det handler om en kunstutstilling med et så syltynt innhold at alle som er med på dette har store problemer med å si noe meningsfylt i det hele tatt. Dette kommer ytterligere på spissen da museets vaskepersonell har kjørt gulvvaske-bilen mellom noen grushauger - en av museets nyeste installasjoner - og "forsynt seg" av grusen ... I forkant har vi sett besøkende som med undring har betraktet grushaugene, og en museumsvakt som har nektet en av dem å fotografere grushaugene ... 

En sekvens fra reklamefilmen til kunstprosjektet "The Square".

Jeg ønsker ikke å røpe så mye mer av handlingen. Ikke annet enn at her møter vi en ape som til forveksling oppfører seg som et menneske, og et menneske som til forveksling oppfører seg som en ape. Begge scener er urovekkende, men den siste tar fullstendig kaka. Hva er igjen når alt det menneskelige er borte? Dessuten kunne forskjellen mellom travle, moderne menneskers evne til å vise omsorg for de svakest stilte knapt stått i et grellere lys i forhold til The Square-prosjektet - og dette inkluderer også de som jobber med prosjektet ... Vi skjønner at det handler om tomme fraser og floskler uten substansielt innhold. Og fordi ingen vil bryte ut av frykt for å bli ansett som uvitende og kunnskapsløs, er det heller ingen som sier "stopp!" Alle hyller hverandre. Jo mer "høytsvevende" svada, desto bedre! Akkurat dette er så glitrende fremstilt at det går rett hjem hos de fleste. Satiren er fullkommen!

Oleg er hyret inn som underholdning til en bedre middag ...

"The Square" er ingen lettfordøyelig film, selv om flere passasjer absolutt er av det mer "lettlivede" slaget. Som sjekkescenen mellom Christian og Anne ... Som talen Christian holder for museets medlemmer, de som sørger for at millionene hele tiden ruller inn ... Enkelte ganger ler vi så vi griner. Andre ganger vekkes en sterk uro. Som da Christian forfølges av en ung gutt som er blitt støtt av lappene han har delt ut i boligblokken der hans stjålne mobil og lommebok befant seg ... Noen av scenene er også svært surrealistiske, og dratt ut til sin ytterste konsekvens. Vi kjenner det på kroppen selv. Journalistenes grafsing når tragedien er et faktum ... der man vil ha skandale, nær sagt for enhver pris. Christian får sitt perfekte liv snudd opp-ned, og vi skjønner godt hvorfor, samtidig som vi føler med ham. Livet er ikke rettferdig, men det er forskjell på å få skylden for noe og ta ansvaret for noe. Kanskje er det helt nødvendig at bunnen i livet hans rives vekk for at han skal komme i kontakt med seg selv ... 

"The Square" varer i nesten 2 1/2 time, og dette er lang tid for en spillefilm. Selv enset jeg imidlertid ikke dette mens jeg satt og så filmen. Den opptok meg 100 % absolutt hele tiden. Rent filmteknisk vil jeg betegne filmen som en bragd. Claes Bang er eminent i rollen som Christian! Han bærer mye av filmen, selv om det også er et lass med fantastiske biroller i denne filmen, som hver for seg bidrar til helheten. Som de to konsulent-guttene som lager den kontroversielle reklamefilmen for museet! Maken til tospann skal man virkelig lete lenge etter! Alt de lirer ut av seg! Og påkledningen deres! Til å le seg fillete av! At de klarte å holde seg alvorlig under innspillingen er i seg selv beundringsverdig. 

Jeg anbefaler denne filmen av hele mitt hjerte! Den er tankevekkende, morsom, urovekkende og sterk! 

Innspilt: 2017
Originaltittel: The Square
Nasjonalitet: Sverige
Språk: svensk, engelsk, dansk
Sjanger: drama/komedie
Skuespillere: Claes Bang (Christian), Elisabeth Moss (Anne), Dominic West (Julian), Terry Notary (Oleg), Christopher Læssøe (Michael)
Spilletid: 2 t 22 min.

Filmer jeg har sett i det siste - et samleinnlegg

Det er ikke lett å få tid til alt man har lyst til å gjøre - som for mitt vedkommende blant annet handler om å skrive om filmene jeg ser. Dette er jo ikke bare en bokblogg, men også en filmblogg. Likevel er det filmbloggingen - og det å se film - som lider aller mest når det kniper om tid i mitt liv. I det siste har jeg sett en del filmer, som jeg ikke uten videre har lyst til å forbigå i stillhet. Derfor prøver jeg meg på et samleinnlegg denne gangen. 

Jeg så "Sideways" (regissør Alexander Payne - innspilt 2004) for flere år siden, og husker godt hvordan denne filmen førte til at californiske viner og spesielt Pinot Noir-vinene for alvor kom opp på kartet for all verdens vinelskere. Filmen fremstår fremdeles som en slags kult-film man må regne med, og den presenterer California og dens vindistrikter på en utmerket måte, godt flettet inn i en morsom setting. 

Da mannen min og jeg i sommer ferierte i California og blant annet var innom Napa Valley og Sonoma, lette jeg etter et landskap som stemte overens med de indre bildene jeg hadde fra filmen, uten å finne dette. Etter å ha googlet på filmen og location, skjønte jeg hvorfor ... Filmen er innspilt i området rundt Santa Barbara og ikke om Napa eller Sonoma, og det området hadde vi allerede passert. 

Dersom du har planer om å reise på en rundtur i California, anbefaler jeg at du ser denne filmen før avreise - ikke etterpå. USA er verdens største vinprodusent, og det dyrkes vindruer flere steder enn i Napa Valley og Sonoma. 

Jeg er svak for asiatiske filmer (og bøker). Da jeg kom over "In the mood for love" (regissør Wong Kar-Wai - innspilt i 2000) med handling lagt til Hong Kong, måtte jeg bare ha den. Handlingen finner sted i 1962. Chow Mo-wan (mannlig journalist) og Su Li-Chen (kvinnelig sekretær) leier rom i samme bygning, og blir naboer. Begge er gift med ektefeller som er mye på reise, og er derfor mye alene. De mistenker dessuten ektefellene sine for å være utro. Etter hvert oppstår det følelser mellom de to, uten at de våger å leve dette ut. Plikten overstyrer, men de klarer ikke å glemme hverandre ... 

Jeg ble dessverre nokså skuffet over denne filmen, men opplevde det som interessant å se glimt av Hong Kong fra noen år tilbake. Jeg ville uansett ikke ha løpt beina av meg for å få tak i denne filmen, med mindre man er veldig interessert. 

Det er atskillige år siden jeg leste nederlandske Herman Kochs spooky roman "Middagen" (2011), som handler om to brødre og deres familier. Den ene vellykket, kjendis og rik - den andre arbeidsledig, bitter og psykisk syk. De møtes sammen med sine koner på en eksklusiv gourmet-restaurant, der de diskuterer en ugjerning som barna deres har gjort, men blir ikke enige om hvilke konsekvenser dette bør få for dem. 

Nå er Herman Kochs bok filmatisert. "The Dinner" (regissør Oren Moverman - innspilt i 2017) så jeg nylig på et fly til New York. Den blir nok ikke satt opp på norske kinoer, og DVD´en har release her i Norge den 16. oktober. Jeg synes alltid det er interessant å se filmatisering av bøker jeg har lest, og er glad jeg fikk med meg denne. Jeg kjente likevel på at det ble feil med amerikanske skuespillere i denne filmen. Richard Gere er absolutt en fin skuespiller (som jeg beundret ham i yngre år!), men her ble han bare helt feil. 

Jeg leste Christian Jungersens roman "Du forsvinner" da boka kom ut på norsk i 2014, og det ble en midt-på-treet-opplevelse for meg. Samtidig var boka svært spennende, der tematikken er hvordan det er å leve med en mann som endrer personlighet etter å ha fått hjernesvulst. Hvem er han egentlig? Var han mest seg selv før, eller er han mest seg selv nå? Hvor slutter normaliteten, og hvor begynner galskapen? Hvilke handlinger er han ansvarlig for, og hvilke må sykdommen ta ansvar for?

Jeg så filmatiseringen av boka - "Du forsvinder" (regissør Peter Schønau Fog - innspilt 2017) - på samme flyreise som den ovenfor nevnte "The Dinner". Jeg tror nok heller ikke at denne filmen settes opp på norske kinoer. Filmen er for øvrig svært god, med gode skuespillere, solid manus og et plott som egner seg godt for filmlerretet. Den har fått den engelske tittelen "You Disappear", og det er Nikolaj Lie Kaas, Michael Nyquist og Trine Dyrholm som innehar hovedrollene. Det har ikke lyktes meg å finne ut når filmen har release på DVD i Norge, da søkemotoren til Platekompaniet ikke responderer - enten jeg bruker norsk, dansk eller engelsk filmtittel, og heller ikke når jeg søker på regissøren. 

Jeg hadde virkelig ingen ambisjoner om å se "The Lobster" (regissør Yorgos Lanthimos - innspilt i 2015), filmen som vant juryens pris i forbindelse med Cannes Filmfestival i 2015. Såpass spesiell virket nemlig handlingen for meg. 

På et DVD-salg havnet filmen likevel i min handlekurv - som en ren impulshandling. Dette var likevel ingen garanti for at den ville bli sett, for jeg tør nesten ikke tenke på alle filmene som aldri kommer ut av plasten hjemme hos oss. Filmer som er innkjøpt med all verdens beste intensjoner om å se dem ... some day ... 

Det var faktisk i forbindelse med min lesning av Carl Frode Tillers siste roman - "Begynnelser" - der filmen blir nevnt sammen med den skrekkelige filmen "Dogtooth" - at jeg tenkte at nå må jeg få sett den. Det er nemlig samme regissør som står bak begge filmene. "The Lobster" er en langt bedre film enn "Dogtooth", men jeg mener likevel at begge filmer er for helt spesielt interesserte. 

I alle fall - "The Lobster" er en science fiction-film som handler om en by - The City - der single mennesker arresteres og sendes til The Hotel. Der har de 45 dager på å finne seg en ny partner - ellers forvandles de til et dyr. De kan selv bestemme hvilket dyr de vil forvandles til, og vår hovedperson David (spilt av Colin Farrell) bestemmer seg for at han ønsker å bli en hummer - a lobster. Den lever nemlig i mer enn 100 år, har (kongelig) blått blod og har tilhørighet i havet, et element han liker svært godt selv. 

Mens David er på hotellet drar han og de andre jevnlig ut i skogen for å jakte på "Loners", enslige som har flyktet fra The Hotel. For hvert drepte menneske får de en dag ekstra til å finne seg en partner. 

Kan de ikke bare ta den første og den beste da? Niks! Så enkelt er det faktisk ikke. Den man velger må være en match. To nærsynte kan f.eks. finne hverandre, to som blør lett neseblod kan slå seg sammen, to uten empati kan slå seg sammen osv. Straffen for å lure noen er streng. 

En dag rømmer David. Ute i skogen slår han seg sammen med andre flyktninger - Loners - i håp om å overleve den stadige jakten på dem. Her gjelder også et sett med absurde regler. Som at det ikke er lov å innlede et forhold med en av de andre enslige i gjengen. 

Vi får aldri vite hvorfor det ikke er lov til å være singel, hvorfor man ikke kan bli sammen med en som ikke er en såkalt match eller hvorfor flyktningene i skogen ikke kan innlede forhold med hverandre. De gjør opprør mot det bestående - hvorfor ikke også et opprør mot reglene om å være en match? Tenkte nå jeg ... 

Denne filmen ble i særeste laget for meg. Det hjalp ikke at kjente skuespillere som Colin Farrell og Rachel Weisz spilte hovedrollene. 

--------------------------------------

Det var alt for denne gang! 

"Hva vil folk si" (Regissør: Iram Haq)

Hjerteskjærende om å leve mellom to kulturer

Norsk-pakistanske Iram Haq (f. 1976) er skuespiller, filmskaper og sanger. Hun er utdannet som art director på Westerdals reklameskole, og har gjort seg bemerket innen kortfilmproduksjon. Mange kjenner henne antakelig fra "Borettslaget", der hun spilte rollen som Fatima Silmandar.  For øvrig har hun spilt drapsoffer i Varg-Veum-filmen "Falne engler", sykepleier i "Berlinerpoplene" og Jasmin i filmen "Eksport-Import". Hun debuterte som filmregissør med "Jeg er din" i 2013. (Kilde: Wikipedia)

Nå er Iram Haq klar med sin andre film. "Hva vil folk si" hadde Norges-premiere i går, og den ligger an til å bli høstens sterkeste film på norske kinoer. Jeg drister meg til å bruke en velbrukt klisjé: Dersom du bare skal se én film i år - se i alle fall denne! Jeg regner med at denne filmen kommer til å gjøre seg sterkt bemerket på mange internasjonale filmfestivaler i tiden som kommer. 

Iram Haq opplevde selv å bli sendt til Pakistan som tenåring, og oppholdet var høyst ufrivillig. Hun er ikke den eneste som har opplevd dette, og derfor er filmen uhyre interessant. 

I filmens åpningsscene er vi vitne til at en pakistansk far går fra rom til rom for å se til sine sovende barn. 16 år gamle Nisha har vært på fest, og rekker akkurat å klatre opp på verandaen og smette inn på rommet sitt og under dyna før faren kommer frem til hennes rom.

Faren er svært stolt av sine barn. Kanskje er han spesielt stolt av datteren Nisha, som gjør det godt på skolen, er vakker og sosialt veltilpasset. Hver gang hun kommer inn i et rom hvor han er, skinner han litt ekstra. Selv kom han fra fattige kår i Pakistan, og måtte til å begynne med ta alle jobbene som nordmenn ikke ville ha. Gjennom hardt arbeid har han klart å etablere sin egen butikk, og nå renner pengene inn. Han er i stand til å sende en god del penger til familien i Pakistan. Hans eldste sønn drømmer om å studere medisin, men har ikke gode nok karakterer til å komme inn i Norge. De snakker om studier i Polen som en mulighet rundt middagsbordet. Det går riktig bra med familien. Faren er stolt av alt han har fått til. Han må riktignok tåle at hans kone kommer med bitre utfall mot ham, siden han aldri sender penger til hennes familie. De kunne trengt en håndsrekning, de også ... 

Nisha - en tenåringsjente som ønsker å leve et helt vanlig tenåringsliv.

Så en kveld/natt forsvinner bokstavelig talt bunnen ut av livet til den lille familien. En gutt som er svært betatt av vakre og populære Nisha, klatrer opp på verandaen hennes og kommer inn på soverommet hennes. Gutten er norsk, og han og Nisha har lenge hatt en flørt gående. De blir sittende og ta litt uskyldig på hverandre, og kan knapt sies å ha kommet i gang med klining før mobiltelefonen hans plutselig ringer - høyt og øredøvende. Før de får slukket lyden, er faren der. Han blir rasende på grunn av det han ser, og slår gutten nesten helseløs. 

Nishas far

Nisha flykter og ender hos barnevernet. Her prøver konsulentene å hjelpe henne så godt de kan, men uansett hvor mye de forteller Nisha at hun faktisk ikke har gjort noe galt, at det som har hendt ikke er hennes skyld, føler hun sterk skyld. Forsøk på mekling strander før det har begynt. I farens øyne er hun en hore, for han er overbevist om at datteren og kjæresten har hatt sex. På et tidspunkt forlanger han at de gifter seg. Dette vil ikke Nisha. Gutten hater dessuten hennes far etter at han har blitt rundjult. 

Etter en stund klarer Nishas mor å overtale henne til å komme hjem. Faren og broren kommer og henter henne, og deretter bærer det rett på Kielbåten, og så er det strake veien til en flyplass hvor det går et direktefly til Islamabad. Nisha blir regelrett kidnappet, og fjernet fra det livet hun har kjent i hele sitt liv. 

Nisha på skole i Pakistan

I Pakistan tas hun imot av farens søster og hennes familie. Hva de har fått vite om henne på forhånd, aner vi så smått etter hvert, men det er i alle fall en historie så fjernt fra virkeligheten som det kan bli. Hva gjør en fremmed fugl i et land hun ikke kjenner, der det er forventet av kvinners rolle er å lage mat og vaske, bli gift og føde barn og ... det er det hele? Hun som så frem til å utdanne seg, gifte seg med en mann hun elsker, leve et vestlig liv ... 

Nisha og hennes pakistanske families sønn

Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen i filmen, fordi det faktisk er meningen at vi skal overraskes underveis, kjenne på kroppen det Nisha utsettes for, bli sterkt berørt ... 

Dramaet i denne filmen er utrolig sterkt! Selv har jeg lest en god del og sett en hel del filmer som handler om det å slites mellom to kulturer, om generasjonskløften som gjerne oppstår mellom førstegenerasjons innvandrere og deres oppvoksende barn, om begrepet ære, om frykten for sladder og utstøtelse osv. Dette aspektet kommer svært tydelig frem i denne filmen, og forteller oss seere at det ikke er gjort på en - og heller ikke to - generasjoner å bli "godt" integrert i et samfunn som det norske. 

Et viktig øyeblikk mellom far og datter

Hva gjør en innvandrerfamilie når en av døtrene blir for "utagerende" og vil leve sitt eget liv, på tvers av klanens behov, og ta for seg av de samme rettighetene som andre norske kvinner tar som en selvfølge? (At sønnene gjør det, påvirker ikke familien i samme grad.) Ikke bare blir aktuelle familie livredd for at nå holder alt på å skli fullstendig ut, men andre familier rundt dem blir også livredde for å bli besmittet av det samme. Derfor "må" det statueres et eksempel, slik at de som kommer etter skal forstå at det får alvorlige konsekvenser å gjøre noe lignende. Faren i filmen bestemmer seg derfor for at datteren skal til Pakistan, enten hun vil eller ikke. Det handler ikke om at han ikke er glad i henne. Selv ser han på sin handling som en redning for datteren. Dessuten er han redd, for flere pakistanske familier har sluttet å handle i butikken hans, og familien blir ikke lenger invitert i bryllup. Alle tegn til sosial utstøtelse er i gang. Mens familien opplever at Nisha ødelegger deres liv, føler Nisha at familien ødelegger hennes liv. For familien handler det om ære ...

Maria Moseng konkluderer med følgende i sin anmeldelse i Morgenbladet denne uka:

"Et viktig spørsmål til filmens polemikk, basert som den er på hendelser som til dels er biografiske, blir dermed - hvem er den for? For unge jenter, for strenge fedre og mødre, for de passive tilskuerne? Hvis den misogyne praksisen bunner i en kulturarv som er pakistansk, slik filmen antyder, er det grunn til å tro at en litt jevnere distribusjon av sympatien kunne gitt en brattere vinkel på filmens læringskurve."

Jeg må innrømme at jeg blir litt oppgitt over en slik kommentar. For det første tenker jeg at både litteratur, film og kunst har en viktig rolle gjennom å løfte frem tematikk som i neste omgang kan bidra til samfunnsdebatten og samfunnsutviklingen. Dessverre har den typiske innvandrerdebatten en tendens til å bli for unyansert og polariserende, for ikke å si stigmatiserende. Iram Haq belyser i sin film nettopp hvor vanskelig en problemstilling med en ung og følsom annengenerasjons innvandrer-datter som gjerne vil leve livet, er. Hun tar oss med inn i familien, og lar oss få kjenne på alle dilemmaene. Jeg tipper at også en norsk far hadde blitt meget bekymret over å finne en gutt på soverommet til datteren når han minst av alt ventet det ... Konsekvensene for familien hadde likevel blitt en annen, men vi kjenner jo på dette også mens vi ser filmen. 

Når det kommer til fordeling (eller distribusjon) av sympati synes jeg at regissøren har klart dette på en veldig balansert måte. Faren til Nisha vil det beste, men han er utsatt for sterkt press - ikke minst fra sin kone, som har ambisjoner om å være sentral i det pakistanske miljøet. Hun fremstilles på sin side som litt vel kald og svært opptatt av hva folk vil si. Hun holder sterkt igjen der mannen ønsker å mykne opp reglene for hva som sømmer seg. Kanskje kjenner vi også ikke rent lite på noe sjalusi mellom mor og datter, siden datteren i hele oppveksten har vært farens øyesten? Jeg så i alle fall svært få forsonende trekk hos moren. Et annet aspekt ved filmen var den kjærlige fremstillingen av familien i Pakistan, som på mange måter var mer moderne på sitt vis enn den norske familien. Her satt latteren og humoren mye løsere enn hos den norsk-pakistanske familien, som i stor grad lot seg styre av hva folk ville si. Samtidig var det ingen tvil om hvem som bare "måtte" få skylden når ting kom "ut av synk" også i Pakistan ... 

Jeg håper at riktig mange kommer til å ønske å se denne filmen! Jeg håper også at den ikke vil bli brukt til ytterligere å stigmatisere det norsk-pakistanske miljøet, men åpner øynene for hvor vanskelig dette faktisk er. I bunn og grunn handler det om en særdeles usunn sladderkultur, hvor det er kvinnene som faktisk er de største synderne. I den konteksten tenker jeg tilbake på min egen oppvekst på 60-70-tallet, der flertallet av kvinnene gikk hjemme og hadde lite annet å være opptatt av enn klesvask, matlaging, ukeblader ... og sladder! Min egen mor uttalte seg negativt om en kvinne i nabolaget den gangen. Hun var yrkesaktiv, og hun holdt seg på siden av miljøet som de andre hjemmeværende kvinnene var en del av. Omkvedet var at "hun var for fin for dem". Mens jeg har tenkt at hun hadde andre ting å være opptatt av, og ikke følte seg hjemme i den (unnskyld uttrykket) noe forsnevrede tilværelsen til de andre husmødrene ... Parallellene er overtydelige for meg. 

Jeg håper også at denne filmen høster mange filmpriser, og blir en film man er nødt til å forholde seg til. Og at den får samfunnsdebatten i gang! Samfunnsutvikling skjer først når man orker å snakke om viktige ting, selv om det kan gjøre vondt. Filmen glir aldri over i det sentimentale. Jeg beundrer filmregissøren, som setter tematikken på dagsorden! 

Denne filmen får toppkarakter fra meg! 

Innspilt: 2017
Originaltittel: Hva vil folk si
Nasjonalitet: Norge 
Sjanger: Drama
Språk: norsk, urdu
Skuespillere: Maria Mozhdah (Nisha), Adil Hussain (Nishas far)
Spilletid: 1 t 45 min.

"Dunkirk" (Regissør: Christopher Nolan)

Sterk krigsfilm!

Slaget om Dunkirk (eller Dunkerque) fant sted i havnebyen Dunkerque i Frankrike i mai-juni 1940. Britiske tropper hadde da forsøkt å komme Frankrike til unnsetning for å forhindre tysk invasjon. Dette mislyktes. Da nederlaget var et faktum, gjensto det å berge det som berges kunne. Evakueringen av soldater begynte 27. mai 1940, og både Storbritannia, Frankrike, Belgia, Nederland og Polen deltok i denne operasjonen. Nesten 340 000 soldater ble reddet i løpet av dagene frem til 4. juni. I løpet av disse dramatiske dagene gikk mange liv tapt, først og fremst fordi det tyske luftvåpenet senket mange skip og båter. Dessuten ble noen skip senket med torpedoer skutt fra ubåter. (Kilde: Wikipedia) Det er denne evakueringen filmen "Dunkirk" handler om. 

Regissøren Christopher Nolan (f. 1970) står bak mange kjente filmer som "The Dark Knight" (2008 og 2012), "Inception" (2010), "Batman Begins" (2005) og "Insomnia" (2002). Hans brede erfaring har nok vært helt avgjørende i forbindelse med produksjonen av "Dunkirk", som garantert kommer til å håve inn mange filmpriser. 

I filmens åpningsscene ser vi noen soldater som er på flukt fra tyske invasjonsstyrker. En etter en plaffes de ned. Kun en overlever fordi han kommer seg tidsnok over på den andre siden av stridslinjene. Dette er den britiske soldaten Tommy (spilt av Fionn Whitehead). Det er ham vi skal følge gjennom hele filmen. 

Britiske soldater som venter på redning

Tommy kommer seg ned til stranden, der hundretusenvis av britiske soldater venter på å bli reddet etter nederlaget. Her støter han på Gibson, en soldat som akkurat har stjålet skoene til en annen soldat, som er død. Sammen gjør de hva de kan for å få komme med et britisk skip, som er i ferd med å forlate havnen. De griper fatt i en såret soldat, som ligger på en båre, og brøyter seg gjennom menneskehavet. Den sårede soldaten får bli med, mens de må bli igjen på moloen. Like etter senkes skipet av tysk luftvåpen. 

Hundretusener av soldater fylte strendene

I mellomtiden har Royal Navy beordret private båteiere å delta i evakueringen. En av dem som setter avgårde er Herr Dawson (spilt av Mark Rylance) og hans to sønner. Underveis plukker de opp en soldat som har overlevd et ubåtangrep. Han prøver å forhindre dem fra  dra til Frankrike, fordi han anser det nyttesløst. Han vil hjem. Under et basketak faller den yngste sønnen til Herr Dawson og pådrar seg et slag i hodet. Plutselig ser han ingenting. Før han dør betror han sin eldste bror at han har drømt å bli en helt som det skrives om i avisene. Han har aldri vært spesielt flink på skolen, men ønsket at læreren hans skulle se at han dugde til noe. 

Kommer redningen tidsnok?

For å beskytte all båttrafikken sender britisk luftvern tre Spitfire´e avgårde mot Dunkerque. Målet er å skyte ned tyske fly slik at båtene kan vende trygt hjem til England igjen. Dramatikken rundt dette er eminent filmet, og vi kan virkelig kjenne hvor klaustrofisk og nervepirrende det må ha vært å sitte inne i cockpiten i disse avgjørende timene av krigen. 

Tyskerne er faretruende nær

Tommy og Gibson klarer å komme seg ombord på et skip - bare for å oppleve at skipet blir torpedert og synker ... De må svømme til land igjen og her finner de en båt på stranden sammen med noen andre soldater. Rekker de å få den sjøsatt når tidevannet kommer - før tyskerne ankommer stranda? 

Noen av scenene i filmen er meget sterke, men ikke verre enn at filmen har fått 12-årsgrense. Dødsangst, drukningsscener, skytescener og redning-i-siste-liten-scener gjør sterkt inntrykk. Særlig fordi vi vet at omtrent slik - om ikke verre - må det ha vært for de impliserte. Krig har mange ofre, og er det noe den filmen virkelig får frem, er det hvor meningsløst det hele fremstår som. Ingenting rettferdiggjør det som skjer. Absolutt ingenting. Det fineste med denne filmen er at den ikke fremstår spekulativ - f.eks. for å gjøre filmen ekstra "spennende". En av de sterkeste scenene er faktisk da hele synsvidden er fylt med privatbåter, som har kommet over fra England for å redde soldatene fra en skjebne verre enn døden. Tysk krigsfangenskap var nemlig intet å trakte etter. Dette ble skjebnen for nesten 35 000 soldater. Nesten like mange ble drept eller såret. En av dem som gikk denne ublide skjebnen i møte var piloten Farrier. I stedet for å vende tilbake til England mens han fremdeles hadde bensin på tanken, ble han til siste slutt. Det reddet mange liv.

Det er mange kjente skuespillere med i denne filmen. Mark Rylance er en av dem. Kenneth Branagh, Cillian Murphy, James D´Arcy og Tom Hardy er fire andre. 

"Dunkirk" går for tiden på norske kinoer. Der kommer den nok til å gå i noen måneder fremover. Kom deg på kino! Dette er en film for alle - også for dem som nesten aldri går på kino!

(Filmen ble nominert til åtte Oscars i 2018, og vant tre - i kategoriene beste filmredigering, beste lydredigering og beste lydmiks.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: Dunkirk
Nasjonalitet: Storbritannia, Frankrike, Nederland
Sjanger: Krigsfilm
Skuespillere: Fionn Whitehead (Tommy), Tom Glynn-Carney (Peter), Jack Lowden (Collins), Harry Styles (Alex), Aneurin Barnard (Gibson), James D'Arcy (Winnant), Barry Keoghan (George), Kenneth Branagh (kommandør Bolton), Cillian Murphy (skjelven soldat, som reddes av herr Dawson og sønnene hans), Mark Rylance (herr Dawson) og Tom Hardy (piloten Farrier)
Spilletid: 106 min.