"Sicario" (Regissør: Denis Villeneuve)

Kvalitetsfilm om kampen mot narko-kartellene i Mexico

Den fransk-canadiske regissøren Denis Villeneuve (f. 1967) ble nominert til Gullpalmen for "Sicario" under Cannes Film Festival 2015, men vant ikke. I de senere år har han blitt nominert til flere priser for "Incendies" (2010), "Prisoners" (2013) og "Sicario" (2015), og han har også vunnet et par av dem. Han har deltatt med sine filmer en rekke ganger under Cannes Film Festival. Ingen skulle derfor være i tvil om at han er en regissør man bør merke seg.

De fleste land har en spesialstyrke innenfor politiet som tar seg av høyrisiko-sakene. I USA er det FBI Special Weapons and Tactics Teams (SWAT) som tar seg av oppdrag der f.eks. gisler er involvert. 

Agent Kate Macer og hennes samarbeidspartner Reggie Wayne er ansatt i FBI SWAT. De inngår i et team som jobber med å avsløre mexicanske narkotika-karteller. Denne narkotikatrafikken har hardnet betydelig, fordi det nå er involvert en rekke gisler som behandles på det verst tenkelige. Når FBI SWAT lykkes i å avsløre slike karteller, hører det med at et hus eller to går i luften fordi de kriminelle har plassert ut bombe-feller. Under et slikt oppdrag blir et par av kollegaene deres drept. 

Samme kveld spør Kate´s sjef Matt Graver henne om hun er interessert i å være med i et spesialteam som skal gå dypere til verks i etterforskningen, slik at de en gang for alle kan bli kvitt denne hardkokte kriminaliteten. Dessuten spør han henne om hun noen gang har følt at de er i ferd med å vinne krigen mot narkotika ... Har det blitt noe mindre narkotika i gatene etter at de har knust noen karteller? Kate svarer umiddelbart ja til oppdraget, uten egentlig å vite hva hun går til.

Klar til å ta opp kampen mot bakmennene 

Dagen etter blir hun satt på et fly sammen med flere andre agenter til El Paso i Texas. Der blir hun presentert for han som skal være hennes sjef; Alejandro Gillick. Her inngår hun i Delta-troppen. Målet er å knuse Senora Cartel Manuel Díaz og hans folk, de som står bak narkotikatrafikken. 

Benicio del Toro i rollen som Alejandro Gillick

Under et oppdrag blir en av Diaz´menn tatt til fange. Han blir torturert og under torturen avslører han en tunnel mellom Mexico og USA. Dermed har teamet et utgangspunkt for den videre jakten. 

Hva skjuler seg i den andre enden av den underjordiske tunnelen?

Ettersom oppdraget utvikler seg, blir det for Kate tydeligere og tydeligere hvor lite hun vet om oppdraget hun er hyret inn til. Hvem er egentlig Alejandro Gillick, og hva slags agenda har han? Hvilken risiko tar hun selv? Og hvordan kan hun egentlig beskytte seg selv når hun vet så lite? Dette kommer ytterligere på spissen når det går opp for henne at det finnes korrupte medarbeidere blant hennes egne ... 

Det er ikke første gang Benicio del Toro - her som Alejandro Gillick - er medvirkende i en film om narkotikakarteller. Den siste filmen jeg så ham i en tilsvarende film var "Escobar: Paradise Lost" (2014). Der var han skurken selv - den beryktede Escobar. Man skal for øvrig lete lenge etter en mer prisbelønt skuespiller, og årsaken er åpenbar: Han er helt i toppsjiktet! I "Sicario" får han riktignok ikke så mye å spille på, men han fyller rollen som den mystiske og kyniske etterforskeren Alejandro Gillick til fulle. Emily Blunt gjør også en flott innsats i rollen som Kate Macer. Men hvorfor - og det er ikke Emily Blunt´s skyld - er kvinnene i slike thrillere først og fremst så redde? I denne filmen er det riktignok et poeng at Kate Macer er så lite involvert i det som skjer i kulissene at hun har god grunn til å føle seg utrygg. Men likevel? 

Tematikken i filmen er altså kampen mot narkotikasmugling, et tema som (i tillegg til menneskesmugling og etter hvert også terror) mye godt har overtatt etter at filmer om den kalde krigen gikk av moten. Her er det uendelig mye å ta av, fordi dette er en kamp som dessverre aldri kan vinnes. "Sicario" skiller seg godt ut fra mengden av slike filmer (som jeg for en stor del aldri ser, fordi det er så mye dårlig film på dette området). Dette er nemlig et godt stykke kvalitetsfilm! 

Det er også en annen bunn i denne filmen. Man kan selvsagt velge å se det umoralske i at tortur, som offisielt er avskaffet i USA, likevel benyttes. Men man kan også velge å se at vanlige etterforskningsmetoder ikke er tilstrekkelig overfor denne typen kriminalitet. Konsekvensen av at man ikke greier å ta bakmennene, er at de fortsetter å terrorisere mennesker, at de fortsetter å utøve en brutalitet som det nesten er umulig å forestille seg, at noen få blir så ustyrtelig rike at de får mer makt enn den til enhver tid sittende styresmakt i landet ... Hva er viktigst? Å ta disse bakmennene med de midlene som må til, eller å la moral og etikk være styrende? I utgangspunktet ikke særlig kompatible størrelser ... Det er dette vi seere blir sittende og tenke på mens rulleteksten går ... Dette er nemlig ikke helt enkelt. Det er tilstrekkelig å tenke på Guantanamo ... Hvor går eventuelt grensen? Og hva er vitsen med et lovverk når dette likevel ikke følges? Hvem skal i så fall overprøve at man har holdt seg innenfor grensene av det som var nødvendig, og ikke trådt over streken? Makt i fri utfoldelse - uten systemer for tilsyn og kontroll - går aldri bra, uansett hva det måtte dreie seg om.

For øvrig er det verdt å merke seg at "Sicario" i Mexico betyr leiemorder ... 

Jeg anbefaler denne filmen sterkt! Vær riktignok forberedt på en del voldelige scener. Det er ikke uten grunn at filmen fikk 15 års -grense da den gikk på norske kinoer i fjor høst. "Sicario" hadde nylig release på DVD.

Innspilt: 2015
Originaltittel: Sicario
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk og spansk
Sjanger: Thriller/drama
Skuespillere: Emily Blunt (Kate Macer), Benicio del Toro (Alejandro Gillick), Josh Brolin (Matt Graver), Daniel Kaluuya (Reggie Wayne) m.fl.
Spilletid: 121 min. 

"El Clásico" (Regissør: Halkawt Mustafa)

Norsk-kurdisk film om å drømme stort

"El Clásico" er Halkawt Mustafas andre film. Den første var "Rødt hjerte", en film jeg tidligere har omtalt på bloggen min. Dette var en film som rørte meg til tårer, samtidig som jeg i min omtale påpekte at jeg opplevde virkemidlene som nokså enkle og at deler av persongalleriet ble litt for stereotypt fremstilt. 

Nå har jeg også sett "El Clásico", som for tiden går på norske kinoer (den hadde Norgespremiere den 15. april i år). Tittelen på filmen er betegnelsen på fotballkampene mellom Barcelona og Real Madrid, et fenomen som samler fotballfans fra hele verden. At en slik fotballkamp skal finne sted, utgjør selve rammefortellingen i "El Clásico". 

Brødrene Alan og Shirwan er kortvokste (dvs. dverger). Rent bortsett fra at de har svært korte bein, er de helt normale, voksne menn. De forelsker seg, er i stand til å forsørge seg selv og deltar på alle vis som ansvarlige mennesker i samfunnet. I den lille landsbyen i Nord-Irak, hvor de lever og bor, har de en naturlig plass - inntil en viss grense, skal vi etter hvert merke. 

På road trip gjennom Irak

Brødrene er bestevenner. Shirwan jobber hos Jajal, hvor han lager sko. Jajal elsker Real Madrin, det laget Ronaldo spiller på, mens Shirwan elsker Barcelona. Dersom det ikke hadde vært for at Alan er forelsket i Jajals datter Gona, ville han ha vært ærlig på at fotball ikke interesserer ham. Men så ønsker han så gjerne å gjøre inntrykk ... Jajal har laget noen sko som det er hans største drøm å overrekke til Ronaldo, men også han skjønner at dette bare kommer til å forbli en drøm. Men som han sier: "Det er viktig å drømme stort!" 

Shirwan er gift med sin kortvokste kone, hvis høyeste ønske er et barn. Shirwan ønsker ikke å oppfylle dette ønsket, fordi han frykter at de kommer til å få et kortvokst barn. Vi aner en dyp sårhet bak dette, for det har ikke vært lett for ham så langt i livet ...

Alan begynner å dyrke Ronaldo for å gjøre inntrykk på Gonas far Jalal.

Alan og Gona møtes i hemmelighet. De har vokst opp sammen, og de siste fem årene har de vært forelsket i hverandre. Gona er ikke kortvokst, men er svært langlemmet. Faren Jajal er svært stolt av sin flotte datter, men er litt engstelig fordi det fremdeles ikke har dukket opp noen ekteskapskandidat. 

Gona og Alan

En dag tar Alan mot til seg og spør om Gonas hånd. Dette fører til at Jajal blir rasende. Han kaster Alan på dør, fordi han opplever det helt uhørt at en kortvokst skal tro at han vil tvinge datteren til å gifte seg med ham. Da han skjønner at dette er noe også Gona ønsker, blir han om mulig enda mer rasende. Raseriet går også ut over Shirwan, som får sparken. Shirwan og kona leier bolig av Jajal, og han blir i tillegg kastet ut derfra. 

Jalal

Alan har tidligere spurt Shirwan om han vil bli med til Madrid for å møte Ronaldo, men dette har Shirwan sagt nei til. Nå har han likevel ikke noe mer å tape, og han oppsøker broren og sier at han vil være med. Alan har lagt seg opp en del penger, som hele tiden har vært tiltenkt et hus for ham og Gona, men nå tar han med seg alle pengene og så drar brødrene av gårde. Før de forlater landsbyen, bryter de seg inn i Jajals butikk og stjeler med seg Ronaldo-skoene. Disse skal de personlig overrekke Ronaldo. Håpet er at Jajal da skal forstå at han ikke blir en så aller verst svigersønn likevel ... 

For å få visum til Spania, må Alan og Shirwan til Bagdad. Så spørs det om de lykkes i å nå sitt mål ... Og til hvilken pris?

Som med Halkawt Mustafas første film opplevde jeg også her at tematikken i filmen er riktig alvorlig. Det handler både om retten til å velge sin ektefelle selv, om fordommer overfor kortvokste og om forholdene i Irak etter invasjonen av landet. Mens brødrene er på en road trip til Bagdad, utsettes de for mange farer. Det handler om kriminelle gjenger som regjerer langs landeveien, om utallige sikkerhetsforanstaltninger når grenser skal passeres og det handler om fattigmannsveien til penger - å selge sine indre organer (dvs. dem man har to av). Men uansett hvor eksistensielle mange av temaene i filmen er, satt jeg igjen med en opplevelse av en historie som tidvis tipper over i det klisjéfylte. Kanskje først og fremst fordi skuespillerne så tydelig er amatører, og fordi kjærlighetshistorien er en smule banal. Jeg klarte rett og slett ikke helt å tro på Alan og Gonas kjærlighet, fordi deres relasjon fremstår for troskyldig og naiv. Dersom denne kjærlighetshistorien skulle ha blitt mer troverdig, måtte filmskaperen ha våget å by på mer pasjon. 

Resten av handlingen - f.eks. det brødrene opplever på road trip´en sin - løfter imidlertid filmen. Det hele reddes dessuten inn ved at Alan og Shirwan er helstøpte i sine roller og at vi blir sjarmert av dem. De fremstår til fulle som helt vanlige mennesker som tilfeldigvis har et lite handicap, dvs. at de har litt korte bein. Filmen ville utvilsomt ha tjent på mer profesjonelle skuespillere i de andre rollene, og at kjærlighetshistorien mellom Alan og Gona enten hadde vært tonet ned eller betydelig opp. Likevel vil jeg si at filmen er severdig! Fordi den er annerledes ... 

Innspilt: 2015
Originaltittel: El Clásico
Nasjonalitet: Norge, Irak
Språk: Arabisk/kurdisk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Wrya Ahmed, Dana Ahmed, Kamaran Raoof, Rozhin Sharifi
Spilletid: 95 min.

"Possessed by Djinn" (Regissør: Dalia Al Kury)

Jordansk dokumentar om å være besatt av djinn

På Wikipedia kan vi lese at djinn er et åndevesen eller en demon som forekommer i førislamsk arabisk mytologi, i Koranen og arabisk folketro. "Djinnene betegner noe som er skjult, usynlig, fjernt eller utskilt, og de kan være gode, vennlige og hjelpsomme, eller onde og farlige. Djinner er skapt av Allah ... De vises i åndeverdenen , og spiller en viktig rolle i den muslimske verden."

På samme måte som innenfor kristendommen og troen på engler, har troen på djinner dalt innenfor islam. Men ikke hos alle ... 

Dokumentaren "Possessed by Djinn" tar utgangspunkt i en fars drap av sin fire år gamle datter et sted i Jordan. Han hugget hodet hennes av. Denne hendelsen inspirerte regissør Dalia Al Kury til å dykke ned i "dette både kontroversielle og relativt ukjente aspektet ved islamsk kultur", skriver arrangørene av Arabiske Filmdager 2016 i sin presentasjon av filmen. Videre fremgår følgende: 

"Mange tror at djinnene er overnaturlige skapninger fra en parallell verden og at deres tilstedeværelse kan påvirke seksualitet, politisk uro, fattigdom og psykisk helse. Vi følger Al Kury mens hun undersøker ritualer og tradisjoner som knytter seg til troen på djinner. Det er en fascinerende og medrivende historie. Samtidig er det også en tragisk historie om hvordan overgrep og sykdom forklares ved hjelp av ytre krefter som i stor grad fritar overgripere for ansvar og fratar ofre for hjelp." 

Etter hvert som vi får innblikk i historien om familiefaren som drepte sin eneste datter, en datter han forgudet, tegner det seg et bilde av en psykisk syk mann. Til vanlig også en voldelig familiefar som har så mye makt i familien at det å binde kona fast og så gå løs på henne, ikke gjør ham ansvarlig for noe som helst. Mens han sitter i fengsel og utredes for mulig psykisk sykdom, jobber familien for å få ham løslatt. Ingen vil vitne mot ham i en eventuell rettssak. Da journalisten konfronterer familien med at "jammen, han har jo drept datteren sin!", får hun høre at "men han har jo syv sønner! Kona hans klarer ikke å ta hånd om alle barna på egen hånd!" Det anses best at han kommer tilbake til familien. I motsatt fall får familien et problem ... Etter hvert "frikjennes" faren for psykisk sykdom, og forklaringen er at han er besatt av djinn. Parallellene til kristendommen og å være besatt av onde ånder, er svært klar. Mannen har med andre ord ingen egen skyld. 

Undersøkende journalistikk rundt temaet djinner

Dalia Al Kury reiser rundt for å finne ut av dette med djinn. Hvem er det som fremdeles tror på djinn? Det viser seg at høyst oppegående folk tenker at man kan drive ut onde ånder med religiøse ritualer - både fra eget hus og fra konkrete personer. 

Vi blir vitne til utdrivelse av onde djinner

En ung gutt, som antakelig har psykiske problemer, blir utsatt for djevelutdrivelse eller djinnutdrivelse, og vi får faktisk være med da dette skjer. Ved hjelp av hypnose får de også djinnen i tale - en djinn som skal ha tatt bolig i gutten ... 

Djinnene bor angivelig ute i ørkenen og dette gjør at særlig beduinene kommer i
kontakt med dem. 

Blant beduinene lever troen på djinn i beste velgående. Her anses det meste av sykdom og problemer forårsaket av djinn. 

Regissøren har også intervjuet en lege innenfor psykiatrien, som uttaler seg om noen av konsekvensene ved troen på djinn. Dette fører til at folk som trenger hjelp for alvorlige psykiske lidelser, ikke får det. Legen trekker spesielt frem diagnosen schizofreni, som rammer en viss promille av en hver befolkningsgruppe ... Og dermed er vi ved kjernen av hele problemet - hvordan mennesker hverken får behandling eller anses skyldig når de gjør noe forferdelig. Som familiefaren som halshugget sin fireårige datter ... Han var i fengsel da den arabiske våren brøt ut i Jordan, og som ledd i økt press på myndighetene, ble han til slutt løslatt og ble en fri mann ... 

Festivalassistent Silje Mørch i samtale med regissør Dalia Al Kury (Foto: RMC)

Etter filmvisningen samtalte festivalassistent Silje Mørch med regissør Dalia Al Kury på scenen. Al Kury kunne da opplyse at denne dokumentaren ikke er vist i Midtøsten fordi temaet er så kontroversielt. 

Folk fra salen fikk anledning til å stille spørsmål til regissøren. En av de besøkende lurte på hvorfor Al Kury ikke har forsøkt å få frem et mer vitenskapelig aspekt ved temaet djinn. Regissøren svarte at det ikke var dette som var hennes prosjekt, og at dersom hun hadde fokusert på det vitenskapelige, ville det ha blitt en helt annen film. 

Filmen er tankevekkende og interessant! Og tematikken er så og si helt lik den vi tidligere har hatt innenfor kristendommen, nemlig at det skal være mulig å være besatt av onde ånder eller av djevelen selv. Begge deler er like skremmende - i den forstand at noen faktisk tror at dette skal være mulig. Jeg tenker også på dem som må leve videre med et familieoverhode som har mentale problemer, og som kan skylde på en djinn og dermed bli fritatt for all skyld og ansvar for sine miserable handlinger ... 

Innspilt: 2015

Originaltittel: Possessed by Djinn

Nasjonalitet: Jordan, Tyskland

Sjanger: dokumentar

Spilletid: 75 min.

"This is Exile: Diaries of Child Refugees" (Regissør: Mani Y. Benchelah)

Hva er eksil sett med barns øyne?

Krigen i Syria er inne i sitt femte år og dette har så langt ført til at nesten fire millioner mennesker er på flukt. Halvparten av disse er barn. Hva skjer med barna i en slik situasjon?

I dokumentarfilmen "This is Exile: Diaries og Child Refugees" har regissøren, journalisten og fotografen Mani Y. Benchelah fulgt noen barneflyktninger i flyktningeleirer i Libanon over et år. I hans film er det barna - ikke de voksne - som får slippe til. For å sitere fra presentasjonen til Arabiske Filmdager 2016:

"Han lar barna selv fortelle hva som skjer, noe som gir en unik innsikt i hvor enkel og hvor komplisert virkeligheten på flukt er for dem. Dette er ikke en film som forsøker å gi svar på hvordan Europa skal løse det store antallet flyktninger som kommer, men hvordan Europa oppleves for de som kommer. Vi ser også hvordan livet som flyktning i de såkalte nærområdene fungerer, og ser hvordan barn forsøker å tilstrebe en følelse av normalitet i en hverdag preget av kaos og usikkerhet. Et kjærkomment fortellerperspektiv, som supplerer tredjehåndsfortellingene vi daglig leser og ser i nyhetsbildet." 

Et par av de yngste barna  vi får møte i filmen 

Barna vi møter i dokumentaren har ulik alder, bakgrunn, modenhetsgrad og grad av opplevde krigstraumer. Fordi barna har vært på flukt i en så stor del av sine liv, minnes de Syria og livet de hadde der som helt fantastisk, et problemfritt liv der alt var glede og lykke. De hadde et liv, de fikk mat hver dag og var omgitt av voksne som var i stand til å ta vare på dem. Deres største drøm er å få komme tilbake til Syria.

Denne gutten var svært skoleflink. Får han noen gang en utdannelse?

Et av barna var svært skoleflink - den beste i sin klasse - men har siden krigen startet, ikke fått gå på skole. Hele fremtiden hans er i ferd med å forvitre. Alle planene for livet hans er i limbo ... En ungdom fant seg en jobb på en byggeplass. Også han hadde tidligere hatt planer om å studere, men så at dette ikke var mulig lenger. Og han ønsket jo å klare seg selv. Selv om han måtte jobbe for luselønn, gjorde han likevel det. Alternativet var verre. 

Barn med et alvor og noen tanker som ikke er naturlig for deres alder

Et av barna var så krigstraumatisert at han nesten ikke kunne snakke. Han hadde begynt å stamme etter å ha opplevd bombing av husene der han bodde. Underveis i filmen opplevde han bedring, men så skjedde det igjen: det ble bombet rundt flyktningeleiren, og igjen var han nesten ikke i stand til å uttrykke seg. Stamming er noe man kan gjøre noe med dersom hjelpen settes inn tidlig, men denne gutten hadde ikke tilgang til talepedagoger.

Barna leker krig

Noe av det som kom frem underveis i filmen var at barna hadde nokså forenklede virkelighetsoppfatninger. Noe hadde de garantert snappet opp fra samtalene til andre voksenpersoner rundt seg, og resten hadde de tenkt selv. I begynnelsen ble vi vitne til mye hat mot Assad-regimet i Syria, men underveis avtok dette. Den eneste gangen vi opplevde at noen voksenpersoner grep inn i samtalene, var da et av barna begynte å snakke hatsk om IS (et annet begrep ble brukt i filmen, men det var IS det ble siktet til). Dette betydde ikke at foreldrene sympatiserte med IS, men fordi de var svært redde. IS´ styrker var ikke langt unna ... Leken barna imellom besto i å leke krig i ødelagte bygninger.

Primitive forhold i flyktningeleirene

De humanitære forholdene i flyktningeleirene var ikke gode. Når det regnet, hadde flyktningene sitt svare strev med å holde alt vannet ute fordi fuktigheten gikk på helsen løs. Telt-takene lakk, og det regnvannet som ikke kom inn via taket, strømmet inn langs bakken. Fordelen med å bo i en flyktningeleir var at flyktningene fikk mat. Ulempen var at det var så og si umulig å få seg jobb når man bodde i en slik leir. En del flyktninger valgte av den grunn å bo utenfor flyktningeleirene, men da falt de også utenfor ulike hjelpeprogrammer. 

Filmen viser oss hvilket paradoks dette er med tanke på den retorikken man ofte møter i diskusjoner om hvilken hjelp som fungerer best: hjelpe folk i sitt hjemland (der det kriges og bombes og hvor de risikerer å bli drept), hjelpe folk i flyktningeleire i nabolandene (der de ikke føler seg velkomne og hvor forholdene ikke legges godt nok til rette for at det ikke skal oppstå sykdom og død) eller gi dem asyl i andre land (noe som koster masse penger for mottakerlandene - og hvor man får mindre ut av hver krone enn om vi hadde hjulpet dem i nærmiljøet). Så skjønner jo selvsagt alle at det er grenser for hvor mange flyktninger ulike land er i stand til å ta i mot. Men går grensen ved 12 000 flyktninger eller 200 000? Når retorikken er at "vi drukner i flyktninger" når det er tale om å ta i mot 8 000 - 10 000 - 12 000 flyktninger fra et land i krig, kjenner jeg at jeg reagerer sterkt. Men at det går en grense et sted, mener også jeg. 

Et annet forhold som kom frem underveis i filmen er at også barna kjente på at de ikke var særlig velkomne i Libanon. Spesielt kom dette på spissen da en ung jente som var skadet og nå avhengig av rullestol, fikk komme til Sveits for å få behandling. Familien hennes fikk være med. Hun var så lykkelig. Endelig øynet hun et håp om en bedre fremtid. Da kom det også frem hvor fælt hun hadde opplevd tiden i Libanon. 

Etter filmen var det panelsamtale på scenen. Til stede var regissøren Mani Y. Benchelah, prosjektleder (for Arabiske Filmdager) Kristian Takvam Kindt og en representant fra Redd Barna. 

En representant fra Redd Barna, regissør Mani Y. Benchelah og prosjektleder
Kristian Takvam Kindt (Foto: RMC)

Regissøren fortalte om filmprosjektet sitt - også om hvordan han hadde fått tilgang til barn han kunne intervjue. Denne prosessen hadde ikke vært helt enkel, men ved hjelp av nettverket sitt fikk han det til slutt til. 

Representanten fra Redd Barna var opptatt av fremstillingen av libanesere som et uvennlig folk i filmen. Hun understreket at libanesere er svært varme og hjelpsomme mennesker. Vi må imidlertid huske at dette landet har en fortid der man tok imot palestinske flyktninger i mengder. Utfordringen var at disse flyktningene aldri dro hjem igjen. (De hadde vel heller ikke noe land å vende hjem til etter hvert - min bemerkning.) Libaneserne er veldig engstelige for at de på nytt har fått et flyktningeproblem i fanget, og at dette skal bli deres permanente ansvar. Derfor ønsker de ikke å bidra til at komforten i flyktningeleirene blir for god ... (Om jeg forsto dette rett ...) 

Det kom noen kritiske spørsmål fra salen, som blant annet gjaldt balansen i utvalget av barn. Alle barna som er med i filmen syntes kritiske til Assad-regimet. Fant han ikke andre barn, som hadde andre synspunkter? Regissøren utdypet at han ikke hadde vært opptatt av politikk da han intervjuet barna. Samtidig ønsket han ikke å sette begrensninger på det barna snakket om. Derimot var han opptatt av å få frem deres tanker i den ekstreme situasjonen de befant seg i. Da måtte de få lov til å snakke fritt. Han påpekte at et av barna faktisk forsvarte Assad-regimet. 

Denne dokumentarfilmen gjorde et voldsomt sterkt inntrykk på meg! Det er noe med å få noen konkrete ansikter bak alle skjebnene vi leser om. Dermed forsvinner mange stereotype gruppe-oppfatninger, som mange ganger kommer i veien for oss når vi skal innta en holdning til dette problemkomplekset. Her finnes det ingen fasitsvar. Akkurat dét er kanskje det viktigste å ha med seg i debatten om flyktningene!

Denne filmen ble vist tre ganger under Arabiske Filmdager 2016. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: This is Exile: Diaries of Child Refugees
Nasjonalitet: Libanon, Storbritannia, Sveits
Språk: Arabisk
Sjanger: Dokumentar
Spilletid: 56 min.

"Louder than bombs" (Regissør: Joachim Trier)

Sannhetens pris

Joachim Trier (f. 1974) er en norsk regissør. Han er i slekt med den kjente danske regissøren Lars von Trier. "Louder than bombs" er hans tredje film, og dette er hans debutfilm på engelsk. Selv har jeg både sett og anmeldt hans andre film - "Oslo 31. august" (2015) - her på bloggen.

"Louder than bombs" hadde premiere på norske kinoer i oktober 2015, og filmen ble valgt ut for å konkurrere om Gullpalmen under Cannes Film Festival 2015 (som første norske deltaker i hovedkonkurransen siden 1979, den gangen Anja Breiens "Arven" deltok). Der konkurrerte filmen blant annet med "Carol" og "Son of Saul", filmer jeg tidligere har anmeldt på bloggen min. Andre filmer som det er verdt å merke seg i denne forbindelse, og som jeg skal anmelde etter hvert, er "The Assassin", "Our Little Sister" og "Mia Madre". For øvrig vant den franske filmen "Dheepan", som jeg skrev om her på bloggen i går.  

I "Louder than bombs" møter vi familien Reed, som en gang besto av fire familiemedlemmer. Nå er moren deres Isabelle død. Hun var en kjent krigsreporter, og tematikken er sånn sett svært lik den vi kjenner fra "Tusen ganger god natt", som den norske regissøren Erik Poppe står bak. Felles for begge filmene er at de handler om det helt spesielle ved det å være krigsreporter, om hvordan krigsreporteren blir dratt ut på reise igjen og igjen, utsetter seg for stor risiko for å bli drept, mens familien hjemme lurer på om de noen gang får se vedkommende igjen ... I begge filmene er krigsreporteren en kvinne. Begge filmer er laget av norske regissører, de er spekket med internasjonalt kjente skuespillere og språket er engelsk. Mens den kvinnelige krigsreporteren i "Tusen ganger god natt" (spilt av Juliette Binoche) er høyst levende, er Isabelle i "Louder than bombs" død ... 

Faren Gene forsøker å nå frem til sønnen Conrad, som mer eller mindre har
stengt ham ute etter morens død.

Familiefaren Gene Reed (spilt av Gabriel Byrne) prøver så godt han kan å holde familien samlet og intakt etter konas død. Det er nå tre år siden dødsfallet, som - forstår vi - var et selvmord. Isabelle var dypt deprimert på slutten av sitt liv, og vi forstår at dette trolig kan skyldes at hun sluttet som krigsreporter for å være mer hjemme med familien. Dermed mistet hun kanskje noe vesentlig som fikk henne til å kjenne seg levende ... 

Kanskje Jonah klarer det faren ikke får til?

Sønnen Jonah (spilt av Jesse Eisenberg) har for lengst flyttet hjemmefra og har etablert sin egen familie. Hjemme bor Gene sammen med sønnen Conrad, som nå er 15 år og som lever i sin egen boble på gutterommet, der han fordriver tiden med dataspill. Gene forsøker å nå frem til sønnen, men sønnen stenger ham ute. Han bebreider faren for morens dødsfall, men er ikke klar over at moren faktisk valgte å ta sitt eget liv. 

Gene har sine minner med isabelle

Det hele kompliseres ved at en venn av Isabelle, også han krigsreporter, ønsker å skrive en avisartikkel om henne. Her ønsker han å komme inn på hennes selvmord. Gene ønsker at han skal vente inntil han får fortalt dette til Conrad. Det han for all del ønsker å unngå er at sønnen skal få sjokk. Han inviterer Jonah hjem, og Jonah hjelper ham med å gå gjennom tingene til Isabelle, som bare har stått der i årene etter hennes død fordi han ikke har maktet å gå inn i dette selv. For hva risikerer han å finne når han begynner å lete i konas fortid? Hvilket liv har hun levd utenom familien? Orker han å bli konfrontert med dette? Parallelt følger vi ham, der han forsøksvis innleder et nytt forhold - denne gangen til hun som er sønnens lærerinne ... Vil forholdet til sønnen bli noe bedre når han oppdager dette? Hva er viktigst for ham, når alt kommer til alt? 

Vanskelig tenåring eller "bare" misforstått?

I samtalene med sønnen Jonah utfordres Gene til å tenke over hva som er "sannheten" - den sannheten han ønsker at Conrad skal involveres i. "Sannheten om hva?", spør sønnen. I tilbakeblikk ser vi moren Isabelle, hvordan hun betydde mye og kanskje mer enn faren, siden hun var så lite hjemme og slapp å forholde seg til familiens hverdagstrivialiteter ... Alle har de noe de ønsker å huske henne for, sin egen historie, og så er spørsmålet om familiemedlemmene orker å forholde seg til noe som skal rokke ved egne minner? Hvilken relevans har egentlig deres egne historier for de andre, og vise versa?

"Louder than bombs" er kvalitativt sett blant det bedre jeg har sett av norske filmer, selv om jeg holder en knapp på "Tusen ganger god natt" av Erik Poppe, en film det er veldig naturlig å sammenligne med siden tematikken er såvidt lik. Det er rett og slett mer emosjonelt "trøkk" i "Tusen ganger god natt", mens "Louder than bombs" fremstår mer stillferdig. Kanskje er det av den grunn litt urettferdig å sammenligne disse filmene? I førstnevnte film er det verden "der ute" som står mer i fokus, mens det i "Louder than bombs" nesten utelukkende er det relasjonelle som får oppmerksomhet. Noe av problematikken er for øvrig høyst gjenkjennelig, og da tenker jeg først og fremst på generasjonskløften mellom voksne og ungdommer, som tilbringer altfor mye tid med dataspill. Selv synes jeg at det er spennende at norsk film gjør seg så bemerket at internasjonalt kjente skuespillere finner det interessant å spille i dem. Dette medvirker til at filmene får langt større oppmerksomhet utenfor landets grenser enn hva de ellers ville ha fått. Det fortjener de!

Filmen hadde release på DVD nylig. Den var verdt pengene og tiden jeg brukte på den! 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Louder than bombs 
Nasjonalitet: Norge, Frankrike, Danmark
Sjanger: Drama
Språk: Engelsk 
Skuespillere: Jesse Eisenberg (Jonah Reed), Gabriel Byrne (Gene Reed), Isabelle Huppert (Isabelle Reed), David Strathairn (Richard), Amy Ryan (Hannah), Rachel Brosnahan (Erin), Devin Druid (Conrad Reed) m.fl.
Spilletid: 109 min.

"Dheepan" (Regissør: Jacques Audiard)

Gullpalmevinner 2015

Den franske regissøren Jacques Audiard (f. 1952) har en rekke filmer bak seg og han er meget prisbelønt. Hans siste film er "Dheepan", og den vant han Gullpalmen for under Cannes Film Festival i 2015. 

"Dheepan" hadde Norgespremiere på norske kinoer i november 2015, og har nylig hatt release på DVD. 

Borgerkrigen på Sri Lanka startet i 1983, og varte helt til 2009. Da ble de tamilske tigrene omsider nedkjempet av militæret på Sri Lanka. 

Sivadhasan er en tamilsk tiger-soldat som har deltatt i borgerkrigen på Sri Lanka. Nå er krigen over, og han må flytte inn i en flyktningeleir. Det er ingen fremtid for ham på Sri Lanka, og han bestemmer seg for å søke politisk asyl. Han overtar passet til en død mann og hans døde familie. Sammen med en kvinne han knapt kjenner og en tilfeldig niårig jente utgir de seg for å være avdødes familie, og så reiser de avgårde på et skip som fører dem til Frankrike. 

Flykter fra Sri Lanka

I møtet med franske innvandringsmyndigheter blir Sivadhasan, som nå kaller seg Dheepan, tolket av en mann fra Sri Lanka. Tolken forteller Dheepan at han må finne opp en annen historie for å bli trodd av myndighetene. Hans egen historie står nemlig ikke til troende ... Dermed hjelper han Dheepan til å få oppholdstillatelse. Dheepans opprinnelige dekkhistorie - en historie det går "tretten på dusinet av" - ville nemlig mest sannsynlig ha ført til at han hadde blitt sendt tilbake til Sri Lanka. 

Yalini får seg jobb hos en som viser seg å være narko-dealer

Dheepan, Yalini og Illayaal blir tildelt en leilighet i Paris´ fattigstrøk Le Pré Saint-Gervais. Her har Dheepan fått jobb som portner/vaktmester. Siden innvandringsmyndighetene holder et øye med familien og de enda ikke har fått papirene som gir dem oppholdstillatelse, må de fortsette å late som om de er en virkelig familie. Dheepan begynner etter hvert å få følelser for Yalini, mens hun bare lengter etter å komme seg videre til England, der kusinen hennes bor. Den niårige jenta Illayaal lengter etter å tilhøre en ordentlig familie, og ønsker at Yalini skal oppføre seg som om hun er moren hennes. I mellomtiden blir vi vitne til at narkobander braker sammen i nabolaget deres, og dette gjør at forskjellen mellom deres nye tilværelse og et borgerkrigherjet Sri Lanka slett ikke er så forskjellig som man først skulle tro ... 

Illayaal drømmer om å bli en del av en virkelig familie

Det er mange lag i denne filmen. Noe handler om hva desperate mennesker er villige til å gjøre for å få et bedre liv et annet sted. Noe handler om våre forestillinger om hvem som har rett til beskyttelse. Men mest av alt handler denne filmen om hva det gjør med mennesker å måtte forlate alt som er kjent og kjært for en ny tilværelse i et annet land, der de verken forstår språket eller de sosiale kodene. Dheepan og Yalini er arbeidsomme folk, som er villige til å jobbe hardt for å få stablet et nytt og bedre liv på beina i Frankrike. De stiller ikke all verdens krav til komfort, bare livet blir trygt og forutsigbart. 

Yalini

Antonythasan Jesuthasan gjør en formidabel rolletolkning som Dheepan/Sivadhasan! Han fremstiller en mann som er vant til å holde sine følelser godt skjult. Ved hjelp av øyene får han likevel formidlet hva som foregår inne i Dheepan når han utsettes for den ene prøvelsen etter den andre, enten det handler om at han skal håndtere bydelens hardkokte kriminelle eller sine følelser for Yalini.

Tematikken i filmen er uhyre interessant, og filmen er dessuten både velspilt og godt regissert! Det er ikke uten grunn at filmen har mottatt Gullpalmen! 

Denne filmen anbefaler jeg varmt! 

Innspilt: 2015 

Originaltittel: Dheepan

Nasjonalitet: Frankrike

Språk: Tamil, fransk, engelsk

Skuespillere: Antonythasan Jesuthasan (Dheepan/Sivadhasan), Kalieaswari Srinivasan (Yalini), Claudine Vinasithamby (Illayaal) m.fl.

Spilletid: 115 min.

"Borders of Heaven" (Regissør: Farès Naanaa)

Om å miste et barn

Filmen "Borders of Heaven" ble vist under Arabiske Filmdager i Oslo i helgen - som en av tre tunisiske filmer. De to andre var "As I open my eyes" og "Hedi" (linkene peker til mine omtaler av disse filmene). 

Den tunisiske regissøren Farès Naanaa er nærmest et ubeskrevet blad. I alle fall har ikke jeg klart å finne ut særlig mer enn at "Borders of Heaven" er hans debutfilm. Jeg er for øvrig svært imponert over hva han har fått til! Dette er nemlig kvalitetsfilm av beste merke!

Ekteparet Sara og Samy har vært gift i syv år, og sammen har de datteren Yasmeen på fem år. De er svært lykkelige. Ikke bare er datteren deres store stolthet og glede, men ekteparet har også et solid forhold og sitter greit i det økonomisk. Saras foreldre stiller opp med penger når det trengs, mens Samys mor stiller opp med pass av barnebarnet når de trenger det. 

I filmens åpningsscene er de i et middagsselskap på stranda. Datteren deres kjeder seg og ønsker å leke i strandkanten. Hun småsynger der hun leker med sanda ... 

Yasmeen 

I senere scener i filmen skjønner vi at noe skjedde der på stranda. Noe helt forferdelig ... Antakelig en drukningsulykke. Detaljene får vi aldri vite. Sorgen og skyldfølelsen som ekteparet rammes av, holder på å ødelegge dem fullstendig. Hvorfor passet de ikke bedre på datteren? 

Sara og Samy sliter etter at datteren er borte

Mens Sara forsøker å komme videre, drukner Samy sorgen sin i alkoholrus. I tilbakeblikk får vi se episoder fra livet deres, mens datteren levde. Dette er minner som dukker opp, og alltid er lille Yasmeen nesten som en liten prinsesse i all sin uskyld. Hun stiller typiske og gjenkjennelige spørsmål fra barnsmunn. "Farmor, hvorfor er du alltid alene?" "Hvorfor følger månen etter oss, pappa?" 

Forsøker å trøste hverandre, uten å lykkes

Mens Samy drikker seg fra sans og samling, driver han kona Sara lenger og lenger fra seg. Er ekteskapet til å redde? Klarer de å finne tilbake til det de en gang hadde sammen, eller er alt ødelagt? 

Lotfi Abdelli og Anissa Daoud spiller ekteparet Samy og Sara, og det er sterke rolletolkninger vi er vitne til i filmen. Tematikken er universell, og selv om man selv ikke har opplevd å miste et barn, er det ikke vanskelig å forestille seg hva dette gjør med en. I alle fall ikke å etter å ha sett denne filmen! Spesielt imponert ble jeg over Lotfi Abdellis rolletolkning, der han spiller på hele følelsesregisteret. Han har også mottatt en pris i kategorien beste skuespiller for rollen i denne filmen under Dubai International Festival 2015.

Vanligvis handler slike dramaer om at det er kvinnene som sørger mest, mens mennene prøver å komme videre. Så bebreider kvinnene mennene sine for ikke å sørge nok, og så ryker ekteskapet. Her er det omvendt. Det er Samy som har det tøffest. Ikke fordi kona ikke var like glad i datteren, men hun har antakelig flere bein å stå på når sorgen rammer henne. Det har ikke Samy. Han stenger alt inne i seg. Først da hans mor tar fatt i ham og også introduserer hans døende far og noen gamle familiehemmeligheter for ham, løsner det ... Så spørs det altså om det er for sent ...

Samy besøker sin far på dødsleiet

Det er lite som tyder på at denne filmen kommer til å bli satt opp på norske kinoer. Det er synd. Det vi i alle fall kan håpe på er at filmen blir tilgjengelig på DVD. Selv er jeg takknemlig for at jeg fikk se den under Arabiske Filmdager 2016! Se den dersom du selv får sjansen!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Chbabek el Jenna
Nasjonalitet: Tunis
Språk: arabisk, fransk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Lotfi Abdelli (Samy), Anissa Daoud (Sara)
Spilletid: 83 min.

"Fatima" (Regissør: Philippe Faucon)

Et innblikk i det flerkulturelle Frankrike

"Fatima" er en av 20 filmer som i disse dager vises på Arabiske Filmdager på Victoria Kino. Filmen vises for siste gang under festivalen søndag 17. april kl. 20.30 på Victoria kino. 

Det er den franske regissøren Philippe Faucon (f. 1958) som står bak filmen. Selv er han flerkulturell, med fransk far og algerisk mor, og han er født i Marokko. Faucon er en erfaren regissør, for i følge Wikipedia har han medvirket i 20 filmer, hvor han i det alt vesentlige har hatt rollen som regissør. 

Fatima har emigrert fra Marokko til Lyon med sine to døtre. Tidligere var hun gift med deres far, men han fant seg en ny kone og nå er de skilt. For å få endene til å møtes, har Fatima flere jobber. Hun er vaskehjelp både i hjemmene til folk, og i ulike bedrifter. Siden hun ikke kan språket særlig godt, får hun ikke annen jobb. 

I filmens åpningsscene skal Fatima og døtrene Nesrine og Souad på visning. Da de møter utleieren, begynner vedkommende å unnskylde seg med at hun ikke har nøkkel til leiligheten og at de likevel ikke kan få se den. Kvinnene skjønner at det er fordi de er utlendinger og kanskje særlig fordi Fatima går med skaut at hun ikke vil leie ut leiligheten til dem. Dette er ikke noe nytt. De har opplevd det før. 

Fatima er en sterk kvinne som står på fra morgen til kveld

Nesrine som er 18 år, har kommet inn på medisinstudiet, noe Fatima er umåtelig stolt av. Er det noe hun anser som målet med sitt liv, så er det at døtrene hennes skal få et bedre liv enn hun selv. At de er flinke og arbeidsomme gjør hennes eget slit meningsfylt. Souad er 15 år og opprørsk som få. Hun er flau over at moren bare er vaskehjelp, en som vasker dritten etter andre. Dessuten kan ikke Fatima fransk skikkelig, og den gebrokne talen hennes opplever Souad som pinlig. For ikke å snakke om hvordan hun kler seg ... Gammelmodig og annerledes. Som en protest skulker hun skolen, svarer frekt og er ufyselig mot moren. Fatima fortviler. 

Fatima er umåtelig stolt over datteren Nesrine

Underveis blir vi vitne til små og store hendelser i kvinnenes liv, hele tiden med Fatima som navet i familien, mens jentenes far dukker opp i periferien av og til. Det forhold at Fatima har en datter som kommer til å nå langt, fremkaller misunnelse i nabolaget. Noen av nabokjerringene hevder at Nesrine ikke hilser på dem lenger, underforstått at hun er blitt så høy på pæra at hun ikke nedlater seg til dette. Fatima ønsker at døtrene ikke skal fremkalle sladder i miljøet, hva enten det er tale om vanlig folkeskikk eller påkledning. Mens døtrene og særlig Nesrine mener at dette er helt uunngåelig uansett hva hun gjør, for "sånn er disse kvinnene" ... Sladderen går uansett. De har ikke så mye annet å være opptatt av, disse sladrekjerringene. 

Fatima sysler med skriving på sengekanten hver kveld.

Fatima går på kurs for å lære å skrive fransk. Om hun sliter med å snakke fransk, opplever hun det enda vanskeligere å skrive språket. Alle jobbene hennes gjør at hun knapt er hjemme, men likevel lager hun mat som Nesrine skal ha under de verste eksamensforberedelsene. Og hun skriver på en historie i sin notatbok på kveldene. For arabisk behersker hun selvsagt til fulle. 

Faren forsøker å snakke sin opprørske datter til rette.

Fatima opplever en del nokså uverdige episoder i jobbene hun har. Hun føler at det blir lagt ut feller for henne for å se om hun stjeler, hun blir tilsnakket som et barn som forstår lite siden hun ikke kan fransk veldig godt, og hun møter lite eller ingen godvilje på at hun faktisk har et liv utenom og en datter som krever en del ekstra av henne akkurat nå.

Fatima oppmuntrer Nesrine når hun har lyst å gi opp alt

Mens Fatima står på som verst, faller hun ned en trapp og brekker armen. Etter endt sykmelding er problemet at hun fremdeles har vondt og ikke klarer å jobbe. Men hvor har hun egentlig mest vondt? I armen eller i sjelen? Legen hennes er klok nok til å sende henne til en psykolog som behersker arabisk, og dette åpner opp for en helt annen dialog. For når Fatima kan kommunisere på sitt eget morsmål, blir hun også i stand til å vise frem hva hun egentlig sliter med. Samtidig blir armbruddet en åpning til noe annet. Kanskje et bedre liv? For hvor lenge går det an å jobbe døgnet rundt uten å bryte fullstendig sammen? Og hvorfor sliter Souad? Fordi hun ER vanskelig, eller fordi hun faktisk går for lut og kaldt vann? 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er formidable! Historien fremstår så ekte og uten at noe legges imellom. Her er det rene ord for pengene hele veien. Måten regissøren har fått frem hele situasjonen rundt Fatimas familie, er ganske enkelt beundringsverdig. Med stor varsomhet kommer det frem hvilken pris en innvandrerfamilie betaler dersom man oppnår noe mer enn de andre. Og man trenger ikke en gang å være innvandrerfamilie for å oppleve akkurat dette. Misunnelse er dessverre en universell egenskap blant mennesker. 

"Fatima" har mange ulike problemkomplekser. Diskriminering er en av dem, og dette handler blant annet om at man blir sett på som dum dersom man ikke behersker språket fullt ut. Uvitenhet forårsaker rasisme og diskriminering. Som den utleieren som ikke ønsket å leie ut leiligheten til Fatima. Hva trodde hun? At Fatima ville bli et problem? Fatima som verken drakk, festet eller var uforsiktig med penger. Som var pliktoppfyllelse i egen person ...

Mor-datter-relasjonen står dessuten sentralt. Fatima har to totalt forskjellige døtre - den ene like pliktoppfyllende som hun selv, den andre en rebell. Dette skal hun håndtere, samtidig som hun jobber livet av seg i dårlig betalte jobber. Det handler om en generasjonskløft som kompliseres ytterligere ved at de står med det ene beinet i en kultur (opprinnelseslandet Marokko) og det andre beinet i en annen kultur (det nye hjemlandet Frankrike). Og selv sitter jeg på utsiden og har store problemer med å skjønne hvordan det er mulig å være så oppofrende som Fatima er, uten å ønske noe for seg selv. Høydepunktet i filmen er episoden hvor Fatima leser opp sin egen historie for den arabisktalende psykologen. Hvordan hun ser på seg selv, hvorfor nettopp hun er viktig for mange andres liv ... ikke bare hun, men alle andre Fatima´er rundt forbi ... 

Etter filmen ble det en liten debatt på scenen, hvor blant annet den norske filmregissøren Erik Poppe deltok. 

Prosjektleder Kristian Takvam Kindt i dialog med Justine Coté og den norske
filmregissøren Erik Poppe

Et av temaene som kom opp under debatten var hvilken rolle film spiller i vårt syn på innvandrere. Er filmer som fokuserer på problematiske sider ved innvandringene et positivt bidrag i innvandringsdebatten, eller bidrar de kun til å bekrefte fordommer og negative stereotyper? Heldigvis kom debattantene til at filmer har en flott og sentral rolle for å få frem menneskene og nyansene, og at det er viktig at slike filmer er ærlige. Det at tematikken er gjenkjennelig og berører reelle problemstillinger, gjør at filmene oppleves autentiske og viktige. 

Noe av det jeg selv elsker med arabiske filmer er at de gjennomgående setter fingeren på dilemmaer uten nødvendigvis å komme med noe "svar". Ofte er slutten på filmene svært åpne, fordi det ikke finnes noe fasitsvar. I den grad nettopp "Fatima" åpnet mine øyne, så var det å få frem problematikken med å være flerkulturell, og hvordan indrejustisen i innvandrermiljøene selv sørger for at mange ikke våger å ta spranget "inn i fremtiden" (les bli integrert i stedet for å holde seg for seg selv) fullt ut. Sladderen er i verste fall lammene - i alle fall dersom man ikke har noen valgmuligheter. For Fatima betydde anerkjennelsen i miljøet mye - kanskje alt - mens døtrene hennes nok vil ha større muligheter for å blåse mer i det. Det denne filmen for øvrig forteller mye om, er viljen til integrering. Den er der! 

Underveis kom spesielt medienes rolle opp - særlig i forhold til hvilke holdninger som utbrer seg f.eks. blant nordmenn i forhold til utledninger generelt og innvandrere spesielt. Media-døden er utbredt og mediehusene sliter med økonomien. Hvordan kan de beholde sine lesere? Jo, ved å polarisere alt og lage konflikter. Det gjør man best ved å tegne svart-hvitt-bilder og ved å fremkalle frykt. Konsekvensen er at svært mange i dag frykter innvandring, at den skal bli for omfattende og at det typisk norske skal drukne fullstendig. Vi får et inntrykk av at verden er blitt et mye farligere sted å være. Sannheten er at det er det stikk motsatte som har skjedd. Vi hadde terrorisme på 1970-tallet også (IRA, EFTA, Baader-Meinhof etc.). I dag er det færre kriger i verden enn noen gang. Likevel - vi tror at verden er farligere i dag, og det er altså ikke tilfelle. Siden mediene har sviktet sin rolle som samfunnsopplysere, har film og litteratur overtatt rollen som den/de som nyanserer. I denne konteksten er filmer som "Fatima" særdeles viktig! 

Det gleder meg å se at det ikke bare er nordmenn som strømmer til arabiske filmdager! Det gjør også innvandrerne selv! For her er det mye læring begge veier! Det er ikke bare nordmenn og andre etniske europeere som har godt av å se filmer som "Fatima". Det har også innvandrerne selv! Gjennom filmer som dette får vi alle øynene opp for at det ikke bare er én måte å leve livene sine på. Det er faktisk flere - uten at man av den grunn er uanstendig eller ikke lever livene sine på en skikkelig måte. 

Jeg håper at riktig mange finner frem til Victoria kino i kveld! Og så skulle jeg inderlig ønske at Norske kinomatografer setter opp denne filmen på det ordinære film-programmet! Jeg tror at de vil bli overrasket over hvor godt besøkt en film som dette vil bli - av et helt annet filmpublikum enn de som til vanlig går på kino! Filmen har nemlig allerede vunnet en del priser, og fortjener å få mer oppmerksomhet! Selv satt jeg med en stor klump i halsen da rulleteksten kom. Dette er en film som berører ... dypt!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Fatima
Nasjonalitet: Frankrike, Canada
Språk: fransk, arabisk 
Sjanger: Drama
Skuespillere: Soria Zeroual (Fatima), Zita Hanrot (Nesrine), Kenza Noah Aïche (Souad), 
Chawki Amari (faren), Dalila Bencherif (Leila), Edith Saulnier (Séverine)

Spilletid: 79 minutter