"Uskyld" (Regissør: Sara Johnsen)

Svært skuffende!

Norske Sara Johnsen har regissert åtte filmer i perioden 2000 - 2012, og "Uskyld" er den siste i rekken. I tillegg har hun skrevet et par bøker - bl.a. "White man". Felles for det lille jeg har vært borti av henne, er underfundige settinger, der man aldri får alle svarene servert på et fat. Sånn sett føyer "Uskyld" seg inn i rekken.

I "Uskyld" treffer vi de to brødrene William og Ruud, som helt siden ungdommen har elsket Janne. Mens hun prøver å bestemme seg for hvem hun vil ha, tar hun dem for seg etter tur - med ulidelig smerte for den som til en hver tid er utenfor. Det bygger seg opp et hat mellom brødrene som senere skal få helt fatale konsekvenser. 

I voksen alder finner Janne seg en annen mann, men da William etter noen år kommer - fast bestemt på at han vil ha henne med - forlater hun uten videre sin nye familie for å bli med ham ut i skogen, der han har et hus. På nabogården bor broren Ruud alene. Da han får nyss i at William og Janne har slått seg ned i huset i skogen, streifer han rundt i nærheten - men en aura av noe faretruende ved seg. Og fordi vi allerede i filmens innledende scene blir vitne til at William dreper broren sin, skal filmen komme til å handle om hva som var foranledningen til det hele ... Og det stilles spørsmål om Janne er en morder eller et offer.

Jeg vet at filmen er både kritikerrost og har fått høye terningkast - i alle fall i alle avisene som er sitert på filmens omslag. Blant annet er den omtalt som "Helt briljant" og med ordene "En tilnærming til norsk natur som vi knapt har sett på film før". Så hvorfor fungerte det likevel ikke for meg? En stund satt jeg og tenkte på at mon tro om filmen ikke ble vel mye wam-og-vennerøsk av seg? Jeg tenker særlig på en brutal voldtektsscene i skogen. Dette kombinert med brødredrapet og jeg var plutselig hensatt til "Hotel St. Pauli" fra 1988. Det hjalp heller ikke at Marie Bonnevie spilte en av sine beste roller i denne filmen. Det hele ble altfor forutsigbart, noe som ble forsterket av at vi helt fra starten visste hvordan det ville gå, og igjen spiller Kristoffer Joner en rolle han har spilt ørten ganger før. En diger bart gir ham ikke en ny personlighet all den tid han er nøyktig den samme, nær sagt uansett hvilken film han medvirker i. Jeg trodde heller ikke på kjærligheten mellom William (Joner) og Janne (Bonnevie). Om det var mangelen på replikker eller at det faktisk ikke gnistret mellom dem, er jeg ikke helt sikker på. Faktum er i alle fall at de begge fremsto som nokså endimmensjonale og stereotype, uten de helt store dybdene. Og for meg fremsto mange av valgene hovedpersonene i filmen foretok som komplett uforståelige, og tett opp mot lite meningsfylte. Nei, denne filmen skuffet meg stort. Det holder så vidt til en treer på terningen, helt på grensen til noe kalkunaktig.  

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Uskyld / Det viktigste er forbi
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere: Maria Bonnevie (Janne), Kristoffer Joner (William), David Dencik (Ruud), Maria Heiskanen (Ragnhild)
Spilletid: 105 min.

Janne og William

To menn er drept og Janne er den eneste som vet hva som har skjedd

Janne

"Palme" (Regissører: Maud Nycander og Kristina Lindström)

Spennende filmportrett av en sentral svensk politiker

(Sven) Olof (Joachim) Palme (f. 1927 d. 1986) vokste opp i et overklassemiljø på Östermalm i Stockholm. Hans mor var opprinnelig fra Latvia og av baltisk-tysk adelsslekt, mens faren var svensk rikspolitiker. Palme var utdannet jurist, men i hele sitt yrkesaktive liv var han engasjert i politikken. I perioden 1958-86 var han medlem av Riksdagen. Han var partileder for Socialdemokratarna i perioden 1969 - 1986 og Sveriges statsminister i årene 1969-76 og 1982-86. (Kilde: Wikipedia)

I dokumentarfilmen "Palme", som starter med mordet på ham 28. februar 1986 i Stockholm, rulles hele hans liv opp. Vi introduseres for hans mors innvandrerbakgrunn, og den betydningen dette hadde for Palmes syn på innvandrere generelt. Dessuten får vi vite om de problemer det skapte for ham at han opprinnelig kom fra et svært borgerlig hjem. For hvordan skulle det svenske folket egentlig vite om han var en ekte og oppriktig sosialist, eller bare en karrierejeger som øynet muligheten for en "lettvint" karriere? Men som Palme så lakonisk kommenterte: Faktisk var det de borgerlige selv og ikke Socialdemokratarnas velgere som var mest opptatt av hans sosiale bakgrunn. Hans sosialistisk-politiske bevissthet skal for øvrig ha våknet for alvor på en gjennomreise i USA, hvor han kom tett innpå fattigdommen og de enorme klasseforskjellene i dette landet. 

Erlander i forgrunnen med Palme i hælene

Palmes politiske karriere skjøt fart da statsminister Tage Erlander, Sveriges landsfader og statsminister i årene 1946-1969, ansatte ham som assistent i 1953. De to skulle etter hvert bli et uadskillelig team, noe som ses på omtrent alle bilder fra den tiden - Erlander først, og så Palme hakk i hæl. Det var i Erlanders regjeringstid at begrepet "folkhemmet" oppsto som en betegnelse på det svenske velferdssamfunnet. 

Palme møter Fidel Castro

Etter hvert giftet Palme seg med Lisbeth (i 1956), og de fikk tre barn. I dokumentaren er både hun og sønnene intervjuet. Vi følger Erlander og Palme på utenlandsreiser til USA, hvor de deltok i begravelsene etter drapene på hhv. John F. Kennedy og Martin Luther King, og senere også til Cuba, hvor de møtte Fidel Castro. Palme snakker både flytende engelsk, fransk, tysk og endog spansk og fremstår som en utpreget intellektuell.

Like fullt fremstilles han som noe utypisk svensk, fordi han var meget frittalende og mente noe om det meste, også på områder hvor Sverige grunnet sin posisjon som et nøytralt land ikke hadde tradisjon for å mene så mye. I alle fall ikke offisielt. Som da Palme sammenlignet USAs bombeangrep på Hanoi på lik linje med folkemordet i Guernica o.l. Dette førte til en alvorlig diplomatisk krise mellom Sverige og USA, og førte til at alle diplomatiske forbindelser opphørte i et par års tid. 

Palme med familien sin ved rekkehuset i Vällingsbyhöjden

En hendelse som preget Palme sterkt var et gisseldrama som oppsto midt under valgkampen i 1973, da tre bankansatte ble holdt som gisler i seks dager inne i Kreditbanken på Norrmalmstorg i Stockholm. Valgkampen ble selvsagt avbrutt mens gisseldramaet pågikk, og heldigvis gikk det bra til slutt. Det er for øvrig dette bankranet som har dannet grunnlag for begrepet Stockholmsyndromet, der gislene utvikler sympati for sine kidnappere. 

Etter hvert gikk det dårligere og dårligere ved hver valgkamp for Socialdemokraterna og i 1976 tapte partiet for første gang etter krigen. Fire år senere kom imidlertid partiet med Palme i spissen sterkt tilbake, og Palme sikret seg nok en gang statsministerposten. I filmen blir vi vitne til en betydelig tilhardning i virkemidlene som ble brukt av opposisjonen under valgkampen, og mange var bekymret over at voldsutgytelsene kunne komme til å gå for langt. Palme var en person som både var elsket og hatet, fordi han var så kompromissløs i sin politikk, og ikke skydde noen midler for å vinne en debatt eller duell. 

Så ble han også til slutt drept en februarkveld i 1986 etter et kinobesøk, hvor han ønsket å gå hjem i stedet for å ta taxi. I dokumentaren spekuleres det ikke i hvem som kunne stå bak drapet. Rent bortsett fra at Christer Pettersson ble dømt og senere frifunnet, må det konstateres at drapet aldri er blitt oppklart. Og mest sannsynlig aldri kommer til å bli det heller ... Paradoksalt nok var Anna Lindh en av dem som talte varmt i hans begravelse - intetanende om at hun selv en dag skulle bli offer for noe av det samme ... Mordet skjedde den 10. september 2003. Selv var jeg i Stockholm knapt en uke etterpå, og jeg husker fremdeles stemningen som preget byen etter mordet, som alle snakket om stor sett hele tiden. 

Selv om jeg aldri egentlig har engasjert meg veldig i svensk politikk, er jeg så pass gammel at jeg husker Palme svært godt - også at han ble drept. Han var en politiker alle hadde en oppfatning av, og jeg tror dette er årsaken til at filmen er brennende aktuell for flere enn bare svensker. Men hvem var han egentlig? På mange måter kan man vel si at måten han døde på har skapt en hel del myter om ham, som på mange måter har kommet i veien for bildet av hvem han var. I dokumentaren har man forsøkt å komme bak mytene gjennom å gi selve drapet på ham mindre oppmerksomhet og i stedet forsøke å fortelle den virkelige historien om Palme. Dette har filmskaperne virkelig lyktes med, og resultatet er en film som i alle fall holdt meg fanget fra begynnelse til slutt. Filmen er både interessant, lærerik og spennende! Og ingen bør være i tvil om at Palmes engasjement for arbeiderklassen, tross hans borgerlige bakgrunn, var ekte etter å ha sett denne filmen. Jeg gir terningkast fem. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Palme
Nasjonalitet: Sverige
Medvirkende: Olof Palme, Lisbeth Palme, Tage Erlander, Fidel Castro, Thorbjörn Fälldin, Ulf Adelsohn, Gösta Bohman, Ingvar Carlsson,, Mona Sahlin, Carl Bildt, Ingmar Bergman, Desmond Tutu m.fl.
Spilletid: 105 min.

"Amour" (Regissør: Michael Haneke)

Vakkert-trist om å bli gammel

Jeg har lenge planlagt at jeg skulle se "Amour", men rakk det ikke før det var et faktum at filmen var tildelt Oscar for beste fremmedspråklige film (etter at den var nominert i klassen beste film, beste regi, beste manus, beste skuespillerinne og altså beste fremmedspråklige film - kilde filmweb.no). Fra før av har jeg sett de fleste av Michael Hanekes filmer - bl.a. Funny Games, Piano Teacher, Caché (Skjult) og Det hvite båndet - alle med det til felles at de er en smule bisarre og ment for det kresne filmpublikum. Sånn sett er "Amour" en helt annen film - og den når på en helt annen måte ut til det brede publikum, mest av alt på grunn av den nokså almenngyldige tematikken, som berører de fleste før eller siden i livet. 

Selv kjenner jeg i grunnen lite til skuespillerne i filmen fra før av. Jeg vet imidlertid at Jean-Louis Trintignant i sin tid spilte en av hovedrollene i "Rød", en av Kieslowskis Trois Couleurs-filmer, mens Emanuelle Riva har hatt en rolle i "Hiroshima mon amour". Trintignant spiller George, mens Emanielle Riva spiller Anne i "Amour". 

Alt i innledningen får vi vite hvordan det går. Ekteparet George og Anne er døde, og det er George som har forårsaket deres død. Filmen skal dermed komme til å handle om hva som ledet frem til dette fatale valget.

Musikerekteparet George og Anne er i 80-årene og de nyter sitt otium i sin lekre, herskapelige Paris-leilighet der de er omgitt av sine kjæreste ting og minner; et flygel som de har dyrket sine største lidenskaper gjennom, nemlig musikken, og et arsenal av bøker, som de har brukt et helt liv på å lese. Begge er utpregede intellektuelle, og de koser seg med å gå på konserter og ellers dyrke det som kulturlivet har å by på. Når de deler sine måltider, som er laget med like stor kjærlighet som alt annet som betyr noe for dem, er det ikke vanskelig å se at de begge har vært og fremdeles er uendelig glade i hverandre, selv om det er noen år siden den sterkeste fysiske lidenskapen sto aller mest i fokus i deres samliv. Smilene, blikkene og humoren dem i mellom røper at de aldri har blitt lei av å flørte med hverandre. George er fremdeles en flott mann, og Anne er en vakker kvinne. 

Så får Anne slag. Til å begynne med skjønner de ikke hva som skjer, men en tur til legen bekrefter at det er tale om slag, og at det er stor fare for at dette vil skje igjen og igjen. Anne får tilbud om operasjon, og de opplyses om at utsiktene er gode. Bare 5 prosent blir verre etter en slik operasjon. Dessverre viser det seg at Anne er blant disse 5 prosentene ... 

Deretter går det stadig nedover med Annes helse. I begynnelsen kan hun riktignok snakke og hun er klar i hodet, men hun er avhengig av rullestol. Så rammer et nytt slag talesenteret, og selv om hun fremdeles er klar i hodet, klarer hun altså ikke lenger å uttrykke seg - til stor fortvilelse både for seg selv og ektemannen. 

Deres eneste datter dukker opp, og hun er bekymret over utviklingen. Blant annet fordi hun ser at foreldrene isolerer seg og skyr unna andre mennesker ... Hun kan dessuten ikke forstå hvorfor faren på død og liv ønsker å beholde moren hjemme. 

"Amour" er en vakker-trist film om å bli gammel, syk og hjelpetrengende, og hva det gjør med et ektepar og deres kjærlighet der den ene fremdeles er helt frisk, mens den andre blir alvorlig syk. Og om fortvilelsen hos den friske som gjør alt han kan for å hjelpe, men som møter motstand hos det mennesket han har delt hele livet med, fordi hun ikke orker å avfinne seg med at hun er totalt avhengig av ham og andre. Han holder ut fordi han har lovet henne at han aldri skal plassere henne på noe hjem eller sende henne på sykehus. Til slutt kommer imidlertid døden mer som en befrielse og lettelse enn noe annet ... 

Dramaet, som utelukkende foregår i ekteparets leilighet, er stillferdig og nesten autentisk i sitt uttrykk, der alderdom med sykdom presenteres akkurat så sårt og nesten på grensen til det uutholdelige som det er i det virkelige liv. Kanskje med ett unntak, og det er at Anne hele tiden er feiende flott på håret uansett hvor syk hun er, og akkurat det irriterte meg litt underveis. For alderdom og sykdom innebærer også en evig kamp for å holde hygienen i sjakk, men dette elementet var totalt fraværende i denne filmen. Ellers var skuespillerprestasjonene virkelig av ypperste klasse, og jeg skjønner derfor meget godt at det var nettopp denne filmen som vant Oscar blant de fremmedspråklige filmene. Jeg er også glad for at et såvidt langsomt drama som "Amour", som helt mangler action og høylytt drama (kanskje med unntak av en krangel med en sykepleier som var helt i harnisk fordi George sa henne opp), vant frem i kampen om den gjeve prisen! Filmen har for øvrig opplevd et fantastisk prisdryss i de fleste konkurranser av betydning. Jeg gir terningkast fem - et sterkt sådan!

Filmen vant for øvrig Gullpalmen under Cannes filmfestival i 2012.

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Amour
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Jean-Louis Trintignant (George), Emanuelle Riva (Anne), Isabelle Tharaud (datteren Eva) m.fl.
Spilletid: 127 min.

"Victoria" (Regissør: Torun Lian)

Hamsuns
"Victoria" på film!

Blant alle Hamsuns romaner er "Victoria" den vakreste, synes jeg. Dette er en roman man kan lese om og om igjen, og min erfaring er at historien bare blir sterkere og sterkere for hver lesning. Det sies at romanen har klare selvbiografiske trekk. Som hovedpersonen i boka kom også Hamsun seg opp og frem ved hjelp av sine talenter som forfatter, og som hovedpersonen var også han ulykkelig forelsket i en kvinne over hans stand. Hun døde dessuten ung.

Da jeg fikk vite at Hamsuns berømte roman skulle filmatiseres, var jeg utrolig spent.  Dramaet er visstnok filmatisert flere ganger tidligere, uten at jeg har hørt om noen av dem. Selv har jeg med andre ord absolutt ingen preferanser å sammenligne med når det nå foreligger en filminnspilling av Hamsuns "Victoria". Mye av min spenning har vært knyttet til hvor tro regissøren og manusforfatteren ville være til Hamsuns originale roman og ditto tilhørende språkdrakt.

I går var jeg så heldig å være invitert på premieren av "Victoria" (sammen med Line fra Lines bibliotek og Elin fra Bokelskerinnen), og selv følte jeg stor lettelse ved at produsentene bak filmen faktisk hadde valgt å forholde seg meget lojalt til Hamsuns roman og den språkdrakt denne er skrevet i. Dermed følte jeg at tidsbildet ble korrekt, selv om dette selvsagt medførte at noen av dialogene kunne virke vel oppstyltede, spesielt i begynnelsen. Men det var jo slik man snakket i overklassen for over 100 år siden!

"Victoria" handler altså om møllersønnen Johannes som forelsker seg i slottsdatteren Victoria. Etter hvert skal de begge komme til å elske hverandre meget høyt. Ikke bare kommer deres svært så ulike klassetilhørighet i veien for dem, men det gjør også Victorias far. I filmen fremstilles han som en mann som lever over evne og som drikker altfor mye. Og da som nå gikk det riktig ille når tæring ikke ble satt etter næring. Forgjeldet og på randen av konkurs tvinger han Victoria til å gifte seg med løytnant Otto, på tross av at hun ikke elsker ham. Alt for å redde familien og dens ære, hva nå denne måtte bestå i ...

Victoria og Johannes´ veier krysses fra tid til annen, også etter at han har begynt å slå gjennom som poet og forfatter. Men uansett hvilken anseelse han mottar i utlandet for sitt forfatterskap - hjemme er og blir han uansett møllersønnen Johannes, som ikke er fin nok for de velsituerte som nærmest er for adelige å regne. Dette får konsekvenser både for ham og Victoria, som etter hvert kunne ha fått hverandre (fordi Otto dør pga. et vådeskudd, og Victoria blir enke), men nå står stoltheten i veien for dem. Den en gang så tillitsfulle og håpefulle Johannes ender i stedet opp med et forbitret hjerte, og når han endelig våkner, er det for sent ...

Kulissene i filmen er utpreget nasjonalromantiske, og det synes jeg for så vidt var helt greit, selv om dette tidvis ga et preg av at Johannes levde i større velstand enn slik Hamsun fremstiller det i sin roman. De første scenene i filmen, særlig der hvor den unge Victoria leker bekymringsløst rundt sammen med sine slektninger ute i slottshagen, virket dessuten noe stilistiske og kunstige til å begynne med. Etter hvert opphørte følelsen av noe kunstig seg for mitt vedkommende, og dramaet åpnet seg mer opp. Barna som spilte hhv. den unge Johannes og Victoria var for øvrig rett og slett vidunderlige! Den scenen hvor den unge Johannes bærer rundt på Victoria, er nesten magisk.

Tidligere i dag har jeg lest en del filmkritikker som går på at det ikke gnistret nok mellom Johannes og Victoria, og at det hele ble for tamt. Jeg kunne faktisk ikke vært mer uenig. Det  tok riktignok litt tid før det ble slik, men slik var det vel også i romanen? For fra å være en ungdomsforelskelse som nesten ikke fikk noen næring, gikk det hele over til å bli en dypfølt kjærlighet som ble næret av blikk, ord og en og annen stjålen berøring. For ikke å snakke om dikt og brev ... Denne nyansen synes jeg skuespillerne fikk godt frem.

Den eneste kunstneriske friheten regissøren og manusforfatteren Torun Lian har tatt seg, er at hun har skapt et miljø rundt Johannes og hans skrivekunst. Her dukker f.eks. Petter Scherven opp som en karikert figur av Henrik Lund, og som fikk meg til å le hver gang han dukket opp på lerretet. Og her dukket også en rekke andre likesinnede opp, som hadde ett og annet å komme med når den unge og lovende forfatteren trengte et publikum. Rolletolkningen til Fridtjov Såheim, Victorias far, som en skrattleende, litt ufin og fordrukken mann dras også noe langt. Og løytnant Otto, som spilles av Bill Skarsgård, og som var så "heldig" å få kvinnen som elsket en annen, fremstilles dessuten nokså endimmensjonal. Mens altså Johannes, møllersønnen, fremstår som ekte og naturalistisk - den som redder en ung jente fra druktningsdøden, som er den som ror fintfolket over fjorden og som er edel inntil det siste. Slik Hamsun også beskrev dette - kanskje som den ultimate hevn over overklassen?

Jeg opplevde at det gnistret mellom Victoria og Johannes, spilt av hhv. Iben Akerlie og Jakob Oftebro. Nærbildene av deres bevrende ansikter, der de sloss om å holde seg selv i skinnet og ikke gi seg fullstendig hen til sitt begjær - det gjorde inntrykk! Spesielt Jakob Oftebro gjorde en formidabel rolletolkning av møllersønnen, der han gikk fra å være ulykkelig forelsket i godseierdatteren til å bli såret, skuffet, sint og til slutt forbitret. Underveis var det bare å finne frem lommetørkleet - ikke bare for å tørke tårer, men også for å kvele tendenser til hulking. At enkelte kritikere mener at dette dramaet er for tamt kan jeg rett og slett ikke være enig i. Jeg må dessuten berømme filmprodusentene for valg av skuespillere - ikke bare i hovedrollene, men også i de mange birollene som er besatt av skuespillere som Eindride Eidsvold, Anneke Von Der Lippe, Ingar Helge Gimle, Hilde Louise Asbjørnsen, Nils Vogt, Petter Scherven ... bare for å nevne noen. Og filmmusikken - den er fantastisk!

Alt i alt har jeg kommet til at filmen fortjener terningkast fem, og så håper jeg at den blir en publikumssuksess av de helt store - på tross av enkelte sure kritikker i dagens aviser. Og jeg - jeg skal finne frem boka enda en gang og gi meg i kast med den! Mens jeg gleder meg til at filmen skal komme på DVD, slik at jeg får sett den på nytt ...

Innspilt: 2012
Originaltittel: Victoria
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere: Iben Akerlie (Victoria), Jakob Oftebro (Johannes), Bill S argård (Otto), Petronella Barker (Victorias mor), Fridjov Såheim (Victorias far), Eindride Eidsvold (mølleren - Johannes´ far), Anneke Von Der Lippe (Johannes´ mor), Ingar Helge Gimle (godseier) m.fl.
Spilletid: 106 min.

"The Master" (Regissør: Paul Thomas Anderson)

Noget spesiell ...

Regissøren Paul Thomas Anderson står bak filmer som "Magnolia", "Punch-Drunk Love" og "There Will Be Blood" - alle nokså spesielle filmer egentlig. Jeg burde vel nettopp av den grunn vært forberedt på at heller ikke "The Master" følger noe A4 format i filmens verden (om noe slikt kan sies å finnes). Men at jeg skulle bli så skuffet som jeg faktisk ble - det hadde jeg virkelig ikke regnet med. Med tre Oscar-nominasjoner (Joaquin Phoenix - beste mannlige skuespiller, Philip Seymour Hoffman - beste mannlige birolle, Amy Adams - beste kvinnelige birolle), mener jeg det må være lov å forvente mer. Men bare for å ha sagt det: alle tre gjør fantastiske rolletolkninger! Det er bare det at filmen er så utrolig kjedelig. 

Men før jeg sier noe mer om hva jeg mener om filmen og hvorfor - her kommer litt om handlingen:

Freddie Quell er en traumatisert krigsveteran, som etter krigen har slått seg på flaska og som jager kjedsomheten bort gjennom tilfeldig sex. Han drikker såkalt torpedo juice, en rusdrikk som antakelig har gitt ham hjerneskade i tillegg til at han sliter med en post-traumatisk stresslidelse. Vi befinner oss i etterkrigstidens USA, nærmere bestemt i 1950, og følger Freddie fra jobb til jobb, som han mister på grunn av sin trøblete atferd med alkoholmisbruk, og hvor alle problemer "løses" med vold. 

Da tilfeldighetene fører Freddie ombord på yachten til Lancaster Dodd, er han på rømmen etter å ha blitt beskyldt for å ha tatt livet av en fyr med sin torpedo juice. Det han imidlertid ikke vet er at Dodd leder en bevegelse som kalles "The Cause". På grunn av sine plager stiller Freddie aldri ett kritisk spørsmål til bevegelsen. Tvert i mot går han gjennom ild og vann for lederen, og slår hardt ned på de som våger å komme med den miste antydning til kritikk. Og lederen selv ... han tåler definitivt ikke kritikk av noe slag. 

Dodd eksperimenterer med Freddie gjennom en metode som består i at han stiller spørsmålene mens Freddie svarer. I løpet av kort tid avdekker han Freddies dypeste hemmeligheter og får dermed et tak på ham. I mellomtiden ser de andre medlemmene av bevegelsen med bekymring på Freddie, og anklager om at han enten er gal eller spion begynner å komme. Men Dodd har bruk for Freddie, og han ønsker derfor ikke å høre på anklagene. Inntil han en dag blir arrestert for kvakksalveri og Freddie går fullstendig berserk. Bevegelsen er ikke tjent med å bli eksponert for uheldig oppmerksomhet, og nå er Freddie brysom, en de helst ser at de blir kvitt. 

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, for ikke å risikere å ødelegge filmopplevelsen for andre som ønsker å se den. Personlig må jeg si at jeg opplevde filmen som langtekkelig og også kjedelig. Dette kunne ha vært bitte litt annerledes dersom jeg f.eks. hadde visst at historien var basert på virkelige hendelser. I så fall ville min motivasjon for å se den på historiens egne premisser da ha vært større. Så langt jeg har klart å lese meg til, er filmen en ren fiksjon, men med klare paralleller til Scientologene. Jeg følte i alle fall at filmen aldri engasjerte mer enn i korte intervaller av gangen. Når det er sagt må jeg virkelig understreke at Joaquin Phoenix imponerte i den krevende rollen som Freddie Quell. Dersom han stikker av med Oscar for sin rolletolkning i denne filmen, er det garantert velfortjent. Om noen få timer får vi vite utfallet av Oscar-utdelingen ... 

Verken Joaquin Phoenix´ fantastiske rolletolkning eller de øvriges skuespillerprestasjoner var tilstrekkelig til å bære filmen, synes jeg. Filmen manglet driv og spenning, og nesten 2 1/2 time var vesentlig i overkant. Jeg er i tvil om hvilket terningkast jeg skal gi denne filmen, men er kommet til at det må bli et sted mellom terningkast tre og fire - aller mest pga. Joaquin Phoenix´innsats i rollen som Freddie Quell. 

Det kunne faktisk vært spennende om noen som har sett denne filmen, og som har en helt annen oppfatning enn meg, legger igjen en kommentar og begrunner hvorfor.

Innspilt: 2012
Originaltittel: The Master
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Joaquin Phoenix (Freddie Quell), Philip Seymour Hoffman (Lancaster Dodd), Amy Adams (Peggy Dodd), Lena Endre (Mrs. Solstad) m.fl.
Spilletid: 138 min.

Joaquin Phoenix i rollen som Freddie Quell 

Lancaster Dodd utprøver sine metoder på Freddie Quell

Philip Seymour Hoffman i rollen som Lancaster Dodd 

Amy Adams - Lancaster Dodds kone

"Les Miserables" (Regissør: Tom Hooper)

Spektakulær og eventyrlig! 

Opp gjennom tidene er det blitt laget mengder med filmer, teaterstykker o.l. over Victor Hugos dramatiske roman "De elendige" - eller "Les Miserables" som den heter på originalspråket. Felles for de fleste er at de er laget som musikaler - kanskje med unntak av Bille Augusts utgave fra 1998. Den siste filmen i rekken, dvs. herværende utgave fra 2012, representerer intet unntak i så måte. Alle replikker synges ut. Og selv om jeg normalt ikke er en stor musikal-entusiast, stiller Les Miserables helt i særstilling!

Hva er det med dette dramaet som fascinerer oss så inderlig at mange - i likhet med meg - ikke går av veien for å oppleve romanen som teater, film, musikal - om og om igjen? Som de fleste Les Miserables-entusiaster har jeg både lest boka, vært i London for mer enn ti år siden og sett den som musikal på Queens Theatre, hvor stykket fremdeles går den dag i dag, sett flere filmutgaver og dessuten hatt et nært og inderlig forhold til musikken helt siden 1980-tallet. For dette må da være tidenes tåreperse? Ja, kanskje nettopp derfor! Fordi vi elsker å grine litt, fordi vi elsker å identifisere oss med vakre heltinner og barske helter, fordi deres romanser antakelig er så mye mer dramatiske og høyt hevet over det som blir oss mer alminnelige mennesker til del? Jeg tror det er noe der! 

I tillegg til å fortelle historien om kjærlighet og heltemot, er denne romanen som Victor Hugo utga i 1862, også flengende samfunnskritisk. De fattige hadde ikke en sjanse til å leve ærlige liv ut fra de vilkår de ble tilbudt. Og når unge kvinner som Fantine, som hadde fått barn uten å være gift, ble fratatt siste rest av verdighet - nemlig en noen lunde anstendig jobb - så var et liv i prostitusjon den eneste utvei. Med mindre man altså ønsket å sulte ihjel ... Det er et skittent og nedrig liv som skildres i "Les Miserables", derav tittelen for å si det sånn. Samtidig er det definitivt håp for de rene av hjertet. Antakelig brøt Victor Hugo en rekke tabuer ved å skrive om fattige mennesker som edle og noble av natur, og hvor det var nøden - ikke deres vesen - som brakte dem inn på kriminelle løpebaner. 

Det å skulle lage enda en film om et drama som "Les Miserables", krever noe helt ekstraordinært for å berettige og forsvare sin eksistens. Publikumet er kresent, og det er stor fallhøyde dersom man ikke lykkes. Nå vet antakelig de fleste at er det noe regissøren og alle de øvrige som står bak denne produksjonen har klart, så er det nettopp det! Det er ikke uten grunn at filmen er en av totalt ni nominerte som kjemper om Oscar for beste film - i godt selskap f.eks. med "Historien om Pi", "Lincoln" og "Amour", bare for å nevne noen. Dessuten er Hugh Jackman (spiller Jean Valjean) nominert til Oscar for beste mannlige skuespiller, mens Anne Hathaway (spiller Fantine) er nominert til beste kvinnelige birolle. Om få dager får vi vite hvem som stikker av med den gjeve prisen. 

Nedenfor følger et handlingsresymé, og jeg advarer allerede nå: dette er en spoiler! Dersom du fremdeles ikke har sett filmen og ikke kjenner historien, kan det derfor være lurt ikke å lese videre. 

I filmens åpningsscene befinner vi oss i Paris og året er 1815. Jean Valjean har sonet sin 19 år lange dom for å ha stjålet et brød for å redde sin søsters sønn. Nå skal han løslates, og Javert (spilt av Russel Crowe) gir ham en prøveløslatelse (a parole). Han skal melde seg jevnlig for politiet, slik at de hele tiden vet hvor han er. 

Jean Valjean forsøker å skaffe seg arbeid, men opplever gang på gang å bli kjeppjaget fordi han er en tidligere straff-fange. Det er rett og slett umulig å få seg jobb under disse omstendighetene. Sulten og forfrossen dukker han opp hos biskopen av Digne (spilt av Colm Wilkinson - skuespilleren som i mange år spilte Jean Valjean i teaterstykket som gikk i London - filmens kanskje eneste profesjonelle sanger/tenor), som gir ham mat og husly. Om natten stjeler Jean sølvtøyet til biskopen, men blir ganske fort tatt. Da politiet kommer med ham til biskopen, reddes han imidlertid av at biskopen opplyser at sølvtøyet var en gave. Møtet med denne godheten gjør noe med Jean Valjean. 

Åtte år senere har Jean Valjean kommet seg opp og frem her i verden. Ikke bare er han blitt fabrikkeier, men han er dessuten borgermester i byen. Prisen han betaler er at han må skjule sin identitet. Straffen for å ha brutt prøveløslatelsesbetingelsene er nemlig streng. Han vet at Javert aldri kommer til å gi opp å få tak i ham, og dette fører til at han unngår alt som kan gi ham uønsket oppmerksomhet eller utsette ham for kritikk. Da det oppstår uro i hans fabrikk fordi de kvinnelige arbeiderne i et anfall av sjalusi angir en ung kvinne som har barn, våger han ikke å gripe inn. Denne kvinnen er Fantine (Anne Hathaway), og hun har anbrakt sin datter Cosette (Isabelle Allen) hos vertshusekteparet Thénardiers (spilt av Helena Bonham Carter og Sacha Baron Cohen). Mot betaling tar de seg av datteren hennes, som for tiden er syk. Uten jobb har hun ingen mulighet til å forsørge datteren, og tvinges ut i prostitusjon etter først å ha solgt håret sitt og deretter et par tenner. 

Tilfeldigheter fører til at Jean Valjean, som har brukt livet sitt til velgjerninger for trengende, skjønner at det er han som er skyld i Fantines ulykke. Da Fantine ligger på dødsleiet, lover han henne at han skal ta seg av Cosette. 

I mellomtiden har Jean hatt nærkontakt med Javert igjen, som har blitt politmester og som stadig synes det er noe kjent ved Jean. Til alt hell blir en mann arrestert, beskyldt for å være nettopp Jean Valjean. Dette klarer imidlertid ikke Jean å leve med, og han angir derfor seg selv. Han ber Javert så tynt om å få hente Cosette, men dette går ikke Javert med på. Han er fast bestemt på at dersom man først har vært skurk en gang, så er det slik man er. Jean Valjean tvinges til å flykte, og etter å ha kjøpslått om Cosette med det grådige vertshusparet, unnslipper de så vidt Javert og hans følge. Deretter følger et liv i skjul for å unngå oppmerksomhet overhode. 

Ni år senere er Cosette blitt en ung, vakker og dessuten ensom kvinne, som Jean Valjean har beskyttet mot omverdenen så godt det har latt seg gjøre. En dag de er på et marked får Cosette øye på en flott ung mann - Marius Pontmercy (Eddie Redmayne) - og forelsker seg hodestups. Det gjør også Marius, som for tiden er med på et studentopprør. Da Maxillien Lamarque, de fattiges beskytter, dør, bygger det opp til strid og studentene lager en barrikade for å sloss mot soldatene og deres kanoner. Marius, som så langt har vært  både idealistisk og målrettet, har imidlertid kun tanker for den unge kvinnen han så på markedet. Henne må han finne for enhver pris! 

Han får hjelp til å finne frem til Cosette ved hjelp av Éponine (Samantha Barks), datteren av vertshusparet Thénardiers. Hun er forelsket i Marius, og fortviles over at hans hjerte aldri kommer til å bli hennes. Hun hjelper ham og de unge forelskede får omsider anledning til å treffes. Det sørgelige er imidlertid at også Éponines foreldre har fått nyss i at Jean Valjean og Cosette er i byen, og de øyner mulighet for å tjene på dette. Derfor hjelper de mer enn gjerne Javert i hans jakt på dem. I mellomtiden eksploderer opprøret fra studentenes side i byen, uten at de har den minste sjanse mot alle kanonene ... Da Éponine blir truffet og er i ferd med å ånde ut, leverer hun et brev fra Cosette til ham som hun egentlig hadde tenkt å underslå. Dermed settes Marius i stand til å finne Cosette igjen etter at hun og faren atter måtte flykte. 

Jean Valjean har aldri fortalt Cosette om sin bakgrunn, og øyner nå mulighet for å få gjort det godt overfor henne igjen. Takket være ham redder Marius livet etter et sammentreff mellom studentene og soldatene, hvor de fleste av hans venner dør, slik at de kan få hverandre til slutt. Mens Javert, som er tatt til fange av studentene, og som settes fri av Jean Valjean, ikke finner noen grunn til å leve, nå da han skylder sitt liv til en straff-fange, et menneske av nedrigste sort ... 

Denne nye utgaven av Les Miserables er storslått, fantastisk, utrolig - ja, henimot perfekt, vil jeg si. På forhånd var jeg forberedt på at jeg nok kom til å bli skuffet over filmens musikalske kvaliteter, men heller ikke her ble forventningene innfridd fullt ut. Dvs. opp mot konsertversjonen og teateroppsetningen i London, kommer de musikalske sidene ved filmen ikke. Russel Crowe var nok den som leverte de svakeste sangprestasjonene, men ellers holdt det musikalske absolutt mål. Ikke bare leverte Anne Hathaway (Fantine) og vel så det, men det gjorde også Amanda Seyfried (i rollen som den voksne Cosette), Samantha Barks (Éponine) og Eddie Redmayne (Marius). Og endelig har det dukket opp en ung skuespiller som også jeg kan bli mo i knærne av, nemlig skjønne Eddie Redmayne! Tidligere har han medvirket i filmer som "Stormens tid", "My Week with Marilyn" og "Elizabeth - the golden age". I tillegg til flotte skuespillerprestasjoner og eventyrlige kulisser, inneholder filmen mange nydelige sangsekvenser - med "A heart full of love" som ett av de absolutte høydepunktene. 



Dette er en film jeg allerede nå gleder meg til DVD-release, fordi det betyr at jeg kan se filmen om og om igjen, når det måtte passe meg! Her må det bli terningkast seks! 

Les Miserables-filmene jeg har fra før av - i tillegg til CD-utgaven av 10 årsjubileums-
forestillingen i London

(Under prisutdelingen i februar 2014 fikk Anne Hathaway Oscar i kategorien beste kvinnelige birolle, og det ble også en Oscar i kategorien beste makeup.)

Innspilt: 2012
Originaltittel: Les Miserables
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere:  Anne Hathaway (Fantine), Hugh Jackman (Jean Valjean), Russell Crowe (Javert), Helena Bonham Carter (Madame Thénardier), Eddie Redmayne (Marius), Samantha Barks (Éponine), Amanda Seyfried (den voksne Cosette), Sacha Baron Cohen (Thénardier) m.fl.
Spilletid: 158 min.

Javert

Jean Valjean og Fantine, etter at hun har begynt å prostituere seg 

Fantine 

Jean Valjean har hentet Cosette hos vertshusparet 

Cosette og Marius

"90 minutter" (Regissør: Eva Sørhaug)

Et knyttneveslag av en film!

I "90 minutter" møter vi tre ulike par som alle beveger seg på kanten av stupet i livene sine - og blir vitne til hva som skjer med hver og en av dem i de siste 90 minuttene før de begår et drap. 

Vi møter Trond som nettopp har fått barn med kjæresten Karianne. Det som kanskje var ment som starten på et nydelig kjærlighetsforhold, ender med vold og redsel fordi Trond misbruker kokain, noe som forvandler ham til et voldelig monster som utsetter kjæresten for de nedrigste ting ... 

Vi møter dessuten Johan som vi forstår antakelig har mistet hele sin formue og som ikke lenger finner noen grunn til å leve, vant som han er med å plukke det han vil ha på øverste hylle. Verre er det at han heller ikke mener at hans kone eller kjæreste Hanna har noe mer å leve for ... 

Og så møter vi Fred, som nylig har blitt kastet ut hjemmefra av sin utro kone, og som ikke tåler den fornedrende behandlingen hun utsetter ham for i påhør av deres barn, naboer m.m. ... 

Dette er altså filmen som har fått mange til å forlate kinosalene i sjokk over Aksel Hennies svært så realistiske rolletolkning av en voldelig kjæreste - så realistisk at det hele tenderer til å bli litt for virkelig. Etter å ha sett filmen, som hadde release som DVD tidligere denne uka, skjønner jeg hvorfor. For det var som om jeg kjente smerten på kroppen mens han dundret løs på kjæresten. Og med nærbilder av hans fordreide og ondskapsfulle ansikt, ble det nesten litt for mye. Men FOR en rolleprestasjon! Dramaene som utspiller seg i filmen viser for øvrig med all tydelighet hvor mange beveggrunner et menneske som begår drap kan ha, og hvilke tilfeldigheter som gjør at et menneske faktisk kan ende med å begå drap. En kriminell handling som oftest oppstår blant mennesker som presumptivt skulle være glade i hverandre, og hvor gjentakelsesfaren er minimal, uansett hvor monsteraktig en handling sett utenfra kan fremstå som, sett i ettertid. 

På DVD-coveret står følgende om filmen:

"Eva Sørhaugs nye film er både provoserende, skremmende og troverdig. Hun tar oss med bak fasadene i alminnelige norske hjem. Det kunne vært din egen nabo. Det handler om prestisje, jobb og status. Løsningen er vold. Eva Sørhaug har laget årets mest sjokkerende filmopplevelse, men kanskje også den viktigste filmen i år!" - Geir Kamsvåg, CINEMA

Virkemidlene som brukes i denne filmen, med mye nærbildefilming av opprørte ansikter, og hvor jeg som seer ble sittende og fabulere over hva som egentlig foregikk inni dem, fikk frem filmens budskap på en skremmende realistisk måte. Uhyggestemningen kom en god stund før det fatale, og man kan bare undres over hvorfor dette ikke ble fanget opp av motparten. Situasjonene ble i stedet drevet til ytterpunktet av tålegrensen, og dermed var det gjort. Det er først og fremst Aksel Hennies rollefigur som bærer filmen, synes jeg, men Mads Ousdal som den forsmådde ektemann er absolutt interessant nok. Ja, kanskje er Ousdals rollefigur den mange først og fremst vil identifisere seg med. Mange vonde følelser kan oppstå i en skilsmissesituasjon, og i den forbindelse er det nok mange som tenker og drømmer om å rette opp urett som begås. Men gjøre det? Det hører heldigvis til sjeldenhetene! Dette er en film man bør få med seg, selv om den altså inneholder mange sterke scener. På grunn av rolleprestasjonene, filmmusikken, tematikken i filmen og de sterke virkemidlene som brukes, synes jeg filmen fortjener terningkast fem. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: 90 minutter
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama/thriller
Skuespillere: Aksel Hennie (Trond), Kaia Varjord (Karianne, Tronds kjæreste), Bjørn Floberg (Johan), Annmari Kastrup, Hanna), Pia Tjelta (Elin), Mads Ousdal (Fred), Fred Heggland (narkotikaselger)
Spilletid: 91 minutter

Bjørn Floberg, Mads Ousdal, Pia Tjelta og Aksel Hennie - alle med sterke
rolleprestasjoner i filmen

En beslutning er tatt ...

Aksel Hennie i rollen som Trond denger løs på kjæresten sin 

Mads Ousdal i rollen som Fred

Pia Tjelta i rollen som Elin

"En kongelig affære" (Regissør: Nikolaj Arcel)

Et kongelig trekantdrama på midten av 1700-tallet i Danmark

Da engelske Caroline Mathilde (f. 1751 d. 1775) forlot sine røtter i England for å bli dronning av Danmark i 1766, var det med romantiske forventninger om å treffe en mann hun skulle komme til å elske betingelsesløst, slik hun var blitt oppdratt til. Både Christian VII (f. 1749 d. 1808) og Caroline Mathilde var svært unge da ekteskapet ble inngått (hhv. 17 og 15 år gamle), men det danske hoffet mente at det ville være gunstig for den meget unge kongen å få en kone fordi han hadde et svært tøylesløst seksualliv. Ekteskapet skulle imidlertid bli en tragedie for dem begge, for lite ante Caroline Mathilde at kongen var svakelig og sinnslidende. Etter å ha gjort sin plikt og født ham en mannlig arving (senere Fredrik VI), støtte hun ham fra seg og ønsket ikke lenger besøk av kongen i sine gemakker. 

Denne filmen handler om trekantforholdet mellom Christian VII, Caroline Mathilde og kongens livlege Struensee (f. 1937 d. 1772), som etter hvert ble dronningens elsker. Kongen hadde i realiteten ingen makt, men ble styrt og manipulert av sitt hoff. Struensee var opplysningsmann og fritenker i en tid hvor dette var forbundet med stor risiko for halshugging, og han utga derfor sine skrifter inspirert av filosofene Rosseau og Voltaire anonymt. Likevel var det utbredt viten at det var han som sto bak skriftene, men ingen kunne bevise noe. 

Etter hvert som Struensee og dronning Caroline Mathilde utfoldet sin kjærlighet, utmanøvrerte de kongens hoff, og de to siste årene av sitt liv (1770 - 1772) var Struensee i realiteten enehersker i Danmark. Mange reformer som ga den vanlige borger større frihet og færre tyngende plikter overfor landets adelskap, ble avskaffet - til stor ergrelse for de tidligere makthaverne, som opplevde at deres privilegier var truet. Verken dronningen eller Struensee skjønte tidsnok hvilken makt de tidligere makthaverne hadde - særlig gjennom sin forbindelse med kongens mor. Dette skulle komme til å få fatale konsekvenser for dem begge ... 

Både Mads Mikkelsen, Alicia Vikander og Mikkel Boe Følsgaard spiller rollene som hhv. Struensee, Caroline Mathilde og Christian VII med tyngde og overbevisning. Christian VIIs ustabile sinn og uforutsigbare utspill er så glitrende fremstilt at jeg ble sittende og synes synd på ham. Mads Mikkelsen er en skuespiller av rang, og i "En kongelig affære" spiller han etter min oppfatning en av sine beste roller noen sinne. Lidenskapen mellom ham og Alicia Vikander i rollene som livlegen og dronningen gnistret bokstavelig talt. Maktspillet rundt kongen fremstår som meget troverdig, og kulissene er så autentiske at jeg som seer var hensatt til 1700-tallet og ble fullstendig oppslukt. Jeg elsker kongelige dramaer på film - både fordi de er lærerike og fordi jeg elsker alle kostymene, og dette er en av de beste i denne genren jeg har sett på svært lenge. Her blir det helt uten den minste tvil terningkast seks!

Filmen er for øvrig nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film i forbindelse med den 85. Oscarutdelingen som finner sted 24. februar 2013, og skal konkurrere sammen med vår norske "Kon-Tiki", franske "Amour", chilenske "Stem nei" og canadiske "Rebell". Avslutningsvis nevner jeg at den svenske forfatteren Per Olov Enquist i sin roman "Livlegens besøk" (som jeg har omtalt i bloggen min) har skrevet om trekantdramaet mellom dronningen, kongen og livlegen. Jeg forventer at denne filmen kommer til å oppleve et prisdryss etter hvert som ulike internasjonale filmfestivaler har foretatt sine kåringer. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: En kongelig affære 
Engelsk tittel: A Royal Affair
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Drama
Skuespillere: Mads Mikkelsen (Johan Struensee), Alicia Vikander (dronning Caroline Mathilde), Mikkel Boe Følsgaard (kong Christian VII), Trine Dyrholm (kongens mor - Juliane Marie), David Denick (Ove Høegh-Guldberg), William Jøhnk Nielsen (kronprins Fredrik) m.fl.
Spilletid: 2 t 17 min.

Det oppstår varme følelser mellom dronningen og kongens livlege

En datter er født ...

Farlig forbindelse

Kongens undersåtter gjør opprør når gasjene reduseres for å spare penger